Günter Grass

Günter Grass, tysk forfatter og billedkunstner. Grass er ved siden av Heinrich Böll en av Tysklands betydeligste forfattere etter andre verdenskrig. Han var en markant skikkelse i samfunnsdebatten i Tyskland. Grass ble tildelt Nobelprisen i litteratur for 1999.

Grass var prototypen på den samfunnsengasjerte og kritiske dikteren som ble lagt merke til langt utover litteraturens snevrere sirkler. Som forfatter og samfunnskritiker har han vært opptatt av Tysklands rolle på 1900-tallet, tyske holdninger og tysk selvransakelse.

I mye av forfatterskapet kommer det frem en skepsis til den menneskelige sivilisasjonens videre utvikling. Det underliggende tilbakevendende spørsmål, er hvordan den ledende kulturnasjonen Tyskland kunne forårsake så store katastrofer som de to verdenskrigene.

Etter studier i Düsseldorf, Berlin og Paris slo han seg ned i Vest-Berlin 1960 som forfatter, maler, grafiker og billedhugger. Han var medlem av den politiske og samfunnskritiske Gruppe 47.

Ved utgivelsen av selvbiografien Når løken skrelles, 2006 (Originaltittel Beim Häuten der Zwiebel, norsk oversettelse i 2007) ble det kjent at Grass hadde tjenestegjort i Waffen-SS de siste krigsmånedene i 1945. Boken vakte voldsom diskusjon i både Tyskland og utlandet.

Han ble berømt med romanen Die Blechtrommel (1959, norsk overs. Blikktrommen, 1961; filmatisert av Volker Schlöndorff 1979), hvor handlingen foregår i hans barndomsby. Det er historien om Oskar Matzerath som kommer til verden med fullt utviklede intellektuelle evner, som nekter å bli voksen og ser verden «nedenfra». Derved gjennomskuer han med klarsyn konvensjon og hykleri, grusomhet og dumhet. Her forbinder Grass skarp iakttagelsesevne med en overdådighet av personer og situasjoner, grotesk komikk og en fullstendig mangel på respekt for tabuforestillinger.

Fortsettelsen Die Rättin (1986, norsk overs. Rottinnen, 1987) tegner et pessimistisk bilde av sivilisasjonens videre utvikling. Også romanen Hundejahre (1963, norsk overs. Hundeår, 1965) med stoff fra Hitler-tiden forbinder en skurril fantasi med skarp samfunnssatire.

Novellen Katz und Maus (1961, norsk overs. Katt og mus, 1962) skildrer pubertetsalderens psykologiske problematikk. I motsetning til romanene har denne novellen en knapp og streng oppbygning og hører til den moderne tyske novellistikks mesterverker.

I 1966 vakte dramaet Die Plebejer proben den Aufstand stor oppsikt. Grass anklager her Brecht for å ha forrådt solidariteten med arbeiderne.

Grass har også skrevet lyrikk som er vittig, ironisk, med ofte forbløffende bilder (Die Vorzüge der Windhühner, 1956; Gleisdreieck, 1960; Ausgefragt, 1967).

Hans politiske engasjement til fordel for det sosialdemokratiske partiet resulterte blant annet i samlinger av taler og essayer, Über das Selbstverständliche (1968) og Der Bürger und seine Stimme (1974).

I romanen Örtlich betäubt (1969, norsk overs. Lokalbedøvet, 1971), som analyserer forholdet mellom en lærer og hans revolusjonære elev, viser han en språklig-stilistisk fornyelse.

Han benytter seg av det konvensjonelle språkmaterialet i virkeligheten rundt oss – fraser, venstresjargong, borgerlig språk – og setter det sammen til en collagepreget prosastil som avdekker fundamentale aspekter ved samfunnssystemet.

I Aus dem Tagebuch einer Schnecke (1972, norsk overs. Av en snegls dagbok, 1973) diskuteres sosialdemokratenes fremskrittspolitikk under Willy Brandt.

Romanen Der Butt (1977, norsk overs. Flyndra, 1978) behandler vår sivilisasjons utvikling sett i Grass' komisk-visjonære, høyst fantasifulle perspektiv.

Das Treffen in Telgte (1979, norsk overs. Møte i Telgte, 1980) er en roman om Gruppe 47, det vil si om forfatterne og samfunnet, men projisert tilbake til barokktiden.

Kopfgeburten oder Die Deutschen sterben aus (1980) er et hardt oppgjør med den yngste generasjonen i Vest-Tyskland. Zunge zeigen (1988, norsk overs. Rekke tunge, 1989) skildrer et opphold i India. Unkenrufe (1992, norsk overs. Onde varsler, 1993) er en satirisk fortelling om en polsk-tysk «forsoningskirkegård».

Den monumentale romanen Ein weites Feld (1995, norsk overs. En lang historie, 1996) spenner over 200 års tysk historie og er samtidig et kritisk oppgjør med den tyske gjenforeningen 1989–90 og tiden etter. Romanen vakte sterke reaksjoner i Tyskland da den utkom.

I Mein Jahrhundert (1999, norsk overs. Mitt århundre, 1999) gir Grass en tilbakeskuende, personlig fremstilling av 1900-tallets Tyskland i form av hundre fortellinger ledsaget av hans egne akvareller.

I Im Krebsgang (2002, norsk overs. I krabbegang, 2002) tematiserer Grass undergangen til passasjerskipet Wilhelm Gustloff som ble senket i Østersjøen i januar 1945. Over 9000 tyske flyktninger omkom. Diktsamlingen Letzte Tänze kom i 2003.

• Nobelstiftelsens nettsider om Günter Grass
• Timothy Garton Ashs bokanmeldelse i New York Review of Books 

• Jürgs, Michael: Bürger Grass : Biografie eines deutschen Dichters, 2002
• Moser, Sabine: Günter Grass : Romane und Erzählungen, 2000
• Neuhaus, Volker: Günter Grass, 2. Aufl., 1993