Günter Grass
Günter Grass var en tysk forfatter og billedkunstner. Günter Grass er ved siden av Heinrich Böll (1917–1985) en av Tysklands betydeligste forfattere etter andre verdenskrig. Han var en markant skikkelse i samfunnsdebatten i Tyskland. Grass ble tildelt Nobelprisen i litteratur for 1999.
Günter Grass vokste opp i Danzig (i dag Gdansk) i enkle kår. Foreldrene drev en kolonialbutikk. I 1944, etter endt skolegang, meldte han seg frivillig til krigstjeneste. Etter slutten på andre verdenskrig satt han en periode i amerikansk krigsfangenskap. I 1947–1948 var han lærling hos en steinhugger, noe som bidro til at han i 1948 ble tatt opp på kunstakademiet i Düsseldorf hvor han utdannet seg til billedhugger og grafiker.
Etter studier i Düsseldorf, Berlin og Paris slo Grass seg ned i Vest-Berlin i 1960 som forfatter, maler, grafiker og billedhugger. Han var medlem av den politiske og samfunnskritiske Gruppe 47. Grass engasjerte seg også partipolitisk og bidro i valgkampen til SPD (Sozialdemokratische Partei Deutschlands) i 1965, da Willy Brandt stilte som kanslerkandidat. Grass og Brandt hadde et nært forhold gjennom mange år, noe som medførte gjensidig idéutveksling og påvirkning. I 2013 kom brevvekslingen mellom de to ut i bokform, noe som kastet nytt lys på hvor viktig vennskapet var både på et personlig og på et politisk plan. Grass holdt flere taler hvor han støttet SPD og Willy Brandt. Videre tegnet han en hane som sang «Es Pe De» som en lovsang til Willy Brandt; tegningen ble senere ikonisk.
Ved utgivelsen av selvbiografien Når løken skrelles, 2006 (originaltittel Beim Häuten der Zwiebel, norsk oversettelse i 2007) ble det kjent at Grass hadde tjenestegjort i Waffen-SS de siste krigsmånedene i 1945. At Grass gjennom hele forfatterskapet og som samfunnskritiker hadde holdt dette hemmelig, opprørte mange. Tilståelsen vakte voldsom diskusjon i både Tyskland og utlandet.
Grass var prototypen på den samfunnsengasjerte og kritiske dikteren som ble lagt merke til langt utover litteraturens snevrere sirkler. Som forfatter og samfunnskritiker har han vært opptatt av Tysklands rolle på 1900-tallet, tyske holdninger og tysk selvransakelse.
I mye av forfatterskapet kommer det frem en skepsis til den menneskelige sivilisasjonens videre utvikling. Et tilbakevendende spørsmål er hvordan den ledende kulturnasjonen Tyskland kunne forårsake så store katastrofer som de to verdenskrigene. Grass advarte mot faren for en ny storkrig, og hans pasifistiske engasjement økte med alderen.
Selv om Günter Grass har skrevet både lyrikk og dramatikk, er det først og fremst det episke verket som er betydningsfullt. Grass utmerker seg særlig som romanforfatter, men har også skrevet noveller.
Grass ble berømt med romanen Die Blechtrommel (1959, norsk oversettelse Blikktrommenfra 1960, filmatisert av Volker Schlöndorff i 1979), hvor handlingen foregår i hans barndomsby Danzig. Romanen forteller historien om Oskar Matzerath som kommer til verden med fullt utviklede intellektuelle evner, og som nekter å bli voksen, og derfor, som kortvokst, ser verden «nedenfra». Dermed gjennomskuer han konvensjon og hykleri, grusomhet og dumhet. Her forbinder Grass skarp iakttakelsesevne med en overdådighet av personer og situasjoner, grotesk komikk og en fullstendig mangel på respekt for tabuforestillinger.
Novellen Katz und Maus (1961, norsk oversettelse Katt og mus fra 1962) skildrer pubertetsalderens psykologiske problematikk. I motsetning til romanene har denne novellen en knapp og streng oppbygning og hører til den moderne tyske novellediktningens mesterverker.
Også romanen Hundejahre (1963, norsk oversettelse Hundeår fra 1965) med stoff fra Hitler-tiden forbinder en skurril fantasi med skarp samfunnssatire. De tre romanene går under fellesbetegnelsen Danziger Trilogie, trilogien fra Danzig.
Die Rättin (1986, norsk oversettelse Rottinnen fra 1987) tegner et pessimistisk bilde av sivilisasjonens videre utvikling.
I romanen Örtlich betäubt (1969, norsk oversettelse Lokalbedøvet fra 1971), som analyserer forholdet mellom en lærer og hans revolusjonære elev, viser han en språklig-stilistisk fornyelse. Han benytter seg av det konvensjonelle språkmaterialet i virkeligheten rundt oss – fraser, venstresjargong, borgerlig språk – og setter det sammen til en collagepreget prosastil som avdekker fundamentale aspekter ved samfunnssystemet.
Aus dem Tagebuch einer Schnecke (1972, norsk oversettelse Av en snegls dagbok fra 1973) er inspirert av Grass' engasjement i det sosialdemokratiske partiet og valgkampen i 1969.
Romanen Der Butt (1977, norsk oversettelse Flyndra fra 1978) behandler vår sivilisasjons utvikling sett i Grass' komisk-visjonære, høyst fantasifulle perspektiv. Romanen regnes som et av Grass' episke hovedverk.
Das Treffen in Telgte (1979, norsk oversettelse Møte i Telgte fra 1980) beskriver et møte mellom en gruppe forfattere i 1647 og deres diskusjoner. Selv om handlingen er lagt til barokktiden, er handlingen uten tvil en beskrivelse av møtene og diskusjonene i den legendariske forfattergrupperingen Gruppe 47, som Grass deltok i.
Kopfgeburten oder Die Deutschen sterben aus (1980) er et hardt oppgjør med den yngste generasjonen i Vest-Tyskland. Zunge zeigen (1988, norsk oversettelse Rekke tunge fra 1989) skildrer et opphold i India. Unkenrufe (1992, norsk oversettelse Onde varsler fra 1993) er en satirisk fortelling om en polsk-tysk «forsoningskirkegård».
Den monumentale romanen Ein weites Feld (1995, norsk oversettelse En lang historie fra 1996) spenner over 200 års tysk historie og er samtidig et kritisk oppgjør med den tyske gjenforeningen i 1989–1990 og tiden etter. Romanen vakte sterke reaksjoner i Tyskland da den utkom.
I Mein Jahrhundert (1999, norsk oversettelse Mitt århundre fra 1999) gir Grass en tilbakeskuende, personlig fremstilling av 1900-tallets Tyskland i form av hundre fortellinger ledsaget av hans egne akvareller.
I Im Krebsgang (2002, norsk oversettelse I krabbegang fra 2002) tematiserer Grass undergangen til passasjerskipet Wilhelm Gustloff som ble senket i Østersjøen i januar 1945. Over 9000 tyske flyktninger omkom.
Mellom 1956 og 1966 skrev Grass flere teaterstykker. Av disse er det først og fremst Die Plebejer proben den Aufstand (1966) som har utmerket seg. Her anklager Grass Bertolt Brecht for å ha forrådt solidariteten med arbeiderne.
Grass har skrevet lyrikk som er vittig og ironisk, og ofte med forbløffende bilder (Die Vorzüge der Windhühner, 1956; Gleisdreieck, 1960; Ausgefragt, 1967). Hans siste diktsamling, Letzte Tänze, kom i 2003.
Hans politiske engasjement resulterte blant annet i samlinger av taler og essayer, Über das Selbstverständliche (1968) og Der Bürger und seine Stimme (1974).
Store norske leksikon
Kommentarer (1)
skrev Morten Seip
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.