Arbeiderklassen, egentlig betegnelse på de mennesker som driver kroppsarbeid. Enkelte definerer arbeiderklassen som alle de mennesker som selv regner seg som arbeidere; på den måten blir klassebevissthet det avgjørende kjennetegn.

Begrepet var lenge særlig preget av marxismen. Arbeiderklassen omfattet da de mennesker som ikke selv eier produksjonsmidler, som derfor må selge sin arbeidskraft, og som dermed har en lavere levestandard enn andre samfunnsgrupper eller klasser. I regelen regnet man med de mennesker som ikke har noen reell utsikt til å komme over i en annen sosial stilling.

Arbeiderklassens fremvekst knyttes gjerne til den industrielle revolusjon, som førte til en sterk vekst i arbeiderklassens antall, selv om arbeidernes levestandard neppe ble verre enn før, og kvinner og barn som havnet i fabrikkene tidligere gjorde like tungt arbeid innenfor andre næringer.

Men i de store, raskt voksende industribyene ble bolignøden uhyggelig og fattigdommen langt mer iøynefallende enn i det førindustrielle samfunn.

Industrien skapte en sterkt økende rikdom for overklassene, og ulikheten mellom arbeiderne og de andre klasser ble utvilsomt større enn før.

Arbeiderklassen trengte tid før den kunne samle seg for å bedre sine kår etter eget tiltak, og industrikapitalistene satte seg bestemt imot statsinngrep til vern for arbeiderne.

I mange land samlet arbeiderne seg etter hvert i arbeiderbevegelsen og om sosialismen, og kjempet politisk for å få gjennomslag for sine krav. 

I det norske samfunn var det i eldre tid særlig tjenestefolk og husmenn som tilhørte arbeiderklassen; dertil sjøfolk, bergverksarbeidere og sagbruksarbeidere – når sagbruksarbeidet ikke bare var bierverv for bønder.

I våre dager omfatter arbeiderklassen først og fremst industri-, anleggs-, transport- og bygningsarbeidere. Funksjonærer i offentlig og privat tjeneste danner et grenseområde for arbeiderklassen.

Jordbruks- og skogsarbeidere har ofte et småbruk som gir et større eller mindre tilskudd til livsoppholdet, eller de har muligheter for å skaffe seg et; de er derfor ikke helt ut lønnsarbeidere.

I de mest industrialiserte samfunn er det særlig funksjonær-gruppen som stadig vokser, mens tallet på industriarbeidere står stille eller går tilbake.

Karakteristisk for arbeiderklassen har vært at levevilkårene var utrygge; når som helst kunne arbeiderne rammes av arbeidsledighet og dermed av økonomisk nød.

Det har vært vanlig å tenke at en arbeider i regelen bare kan bedre sine egne kår i sammenheng med en bedring for hele den samfunnsgruppen han tilhører. Klassesolidaritet var derfor lenge et moralbud med meget høy rang for mange i arbeiderklassen.

I det siste hundreåret er arbeiderklassens levestandard sterkt bedret i industrisamfunnene i Europa og Nord-Amerika. Reallønnen ble mer enn tredoblet i Norge fra 1870- til 1980-årene. Dertil kommer ferie og kortere arbeidsdag.

I tillegg til lønningene får arbeiderklassen dessuten en del av nasjonalinntekten i form av sosiale trygder, offentlig helsehjelp og skolevesen og så videre.

I de demokratiske industrilandene har arbeiderklassens samlede realinntekter vokst raskere enn nasjonalinntekten, og det har antagelig foregått en ganske omfattende utjevning av klasseforskjellen.

De siste tiårene ser det imidlertid ut til at ulikhetene igjen stiger i nesten samtlige vestlige land. Noen steder har dette gjort at de man gjerne tenkte på som arbeiderklassen har fått sin relative situasjon verre, og noen steder har til og med den absolutte situasjon blitt forverret.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.