bondefortelling

Stillbilde fra Synnnøve Solbakken (1919) Axel Eliassons Kunstförlag . CC BY SA 4.0

Bondefortellingen er en novelle eller kort roman hvor handling og motiv er hentet fra bondemiljø, og hovedpersonene ofte befinner seg i en overgang fra barn og ungdom til unge voksne. Sjangeren var populær i Europa fra 1820- til 1840-tallet, men fikk sitt gjennombrudd i Norge noe senere. I norsk litteraturhistorie knyttes bondefortellingen særlig til de nasjonalromantiske prosastykkene Bjørnstjerne Bjørnson forfattet og utga i perioden 1855 til 1872, hvor Synnøve Solbakken og novellen Faderen er blant de mest kjente. Bjørnsons bondefortellinger bygger tydelig på de europeiske forbildene. Samtidig kan de også betraktes som en egen sjanger – blant annet fordi de bryter med idyllen som preget de foregående fortellingene.

Den første norske bondefortellingen ble skrevet av Maurits Hansen i 1819, men ordet «bondefortelling» ble først tatt i bruk av Georg Brandes, i en artikkel om Bjørnstjerne Bjørnson fra 1882.

De europeiske bondenovellene

Bondenovellen hadde sin storhetstid i europeisk litteratur fra 1820- til 40-tallet. Blant de viktigste forfatterne innen sjangeren finner vi Berthold Auerbach, George Sand og Steen Steensen Blicher. Bondenovellen er i utgangspunktet en videreutvikling av den klassiske og klassisistiske hyrdediktningen, hvor forestillingen om det rene og enkle livet på landet dyrkes. Henrik Steffens’ beskrivelser av norske bønder i novellesamlingene Die Familien Walseth und Leith (1827) og Die vier Norweger (1828) fremstår eksempelvis som den rene idyll. Samtidig kan bondenovellen også leses som uttrykk for de nasjonalromantiske strømningene som preget europeisk kultur på denne tiden. I den sammenheng ble nasjonale markører som språk, historie og folkediktning sterkt fremhevet.

Maurits Hansen

Den første som forfattet bondefortellinger i Norge var Maurits Hansen, som i 1819 skrev en serie «nasjonale fortellinger». Byste fra 1842

Maurits Hansen av /※. Gjengitt med tillatelse

Den første som forfattet bondefortellinger i Norge var Maurits Hansen, som i 1819 skrev en serie «nasjonale fortellinger» for Morgenbladet under pseudonymet Carl Mølmann. Disse fortellingene ble senere samlet og trykt under tittelen Norske Noveller (1837). Maurits Hansens fortelling Luren fikk også status som lærebokeksempel for sjangeren «poetisk fortelling» i Henning Junghans Thues populære Læsebog i Modersmaalet (1846).

Bjørnsons bondefortellinger

Språket i Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortellinger var forankret i samtidens levende norske talemål, mens fortellingene oppfyller de episke grunnprinsippene i den folkelige fortellerkunsten.

Bjørnstjerne Bjørnson av . Begrenset gjenbruk

Bjørnsons bondefortellinger ble skrevet og utgitt over en lengre periode, og i ulike format, noen korte og noen lange: Flere av de lengre utkom først som føljetong før de ble utgitt som bøker, mens mange av de korte inngikk i Bjørnsons Smaastykker (1860). Da Bjørnson første gang utga bondefortellingene samlet i 1872, talte de seksten – inkludert den nynorske oversettelsen av Et farlig frieri. Siden har de utkommet i en rekke utgaver og opptrykk. Enkelte fortellinger har likevel vært mer lest og utbredt enn andre. Av de lengre gjelder dette fortrinnsvis Synnøve Solbakken (1857), Arne (1859) og En glad gutt (1860), mens Et farlig Frieri (1856), Thrond (1857), Faderen (1859) og Ørneredet (1859) er mest kjent av de korte. Disse bondefortellingene har lenge vært pensumklassikere i både Norge, Sverige og Danmark. Størst status har de likevel hatt i Norge.

Bjørnsons bondefortellinger er lagt til utpreget norske bondemiljø, hvor bøndene figurerer som etterkommere av fortidens stolte sagabønder. Forbindelsen til sagaen i Bjørnsons bondefortellinger viser seg også stilistisk, med den tilbaketrukne fortelleren og den sceniske fortellerteknikken. I tillegg låner fortellingene trekk fra folkediktningen – dels gjennom innlagte rim, regler og sanger, men også i imitasjonen av den muntlige fortellertradisjonen. Språkforskere har for eksempel dokumentert hvordan språket i Bjørnsons bondefortellinger var forankret i samtidens levende norske talemål, mens litteraturforskere har påvist hvordan fortellingene oppfyller de episke grunnprinsippene i den folkelige fortellerkunsten. Men om betegnelsen «fortelling» i utgangspunktet spiller på en muntlig tradisjon, er sjangeren likevel utpreget skriftlig – spesielt gjennom dannelsesromanens ytre utforming. Som i dannelsesromanen, handler Bjørnsons bondefortellinger også oftest om unge menneskers overgang fra barn og ungdom til voksenlivet.

Bonden som norsk nasjonalkarakter

En viktig historisk årsak til at Bjørnsons bondefortellinger har vært så populære i Norge, er ifølge litteraturforsker Sigurd Aarnes at den norske nasjonale identiteten lenge har vært nært knyttet til bondekulturen og den norske bondens status som fri – til forskjell fra andre europeiske lands praksis med livegenskap. Dette har medført en tendens til å lese bondefortellingene som uttrykk for enkel nasjonalromantikk – noe de til en viss grad også er. Bjørnsons bondefortellinger representerer likevel et brudd med den romantiske bondebegeistringen fra de foregående bondenovellene. Mens Henrik Steffens’ beskrivelser av norske bønder fremstår idealisert, som ren idyll, reflekterer Bjørnsons fremstilling også samtidens bilde av bondestanden som en ukultivert hop med tilbøyelighet til både drukkenskap, vold og usedelighet – noe som også ble aktualisert gjennom den norske sosiologen Eilert Sundts undersøkelser og opptegnelser. Bjørnsons bondefortellinger kan nok, som Aasmund Olavsson Vinjes Ferdaminni fraa sumaren 1860, leses som innlegg i debatten om den norske bonden. Men der Vinje forholdt seg ironisk til bøndene, fremstår Bjørnsons bondefortellinger gjennomsyret av grundtvigianisme og fornyet tro på bondestanden – og det norske folk.

Oversikt over Bjørnsons bondefortellinger

Lengre fortellinger

  • Synnøve Solbakken (1857)
  • Arne (1858–1859)
  • En glad gutt (1859–1860)
  • Jærnbanen og Kirkegaarden (1866)
  • Fiskerjenten (1867–1868)
  • Brude-Slaatten (1872)

Småstykker

  • «Fra Sætesdalen»* (ca. 1850–1851)
  • «Et farligt Frieri» (1856)
  • [«Ej faarleg Friing» (1856)]
  • «En munter Mand»* (1856)
  • «Ole Stormoen»* (1856)
  • «Thrond» (1856)
  • «Aanun»* (1856)
  • «Bjørnejægeren» (1857)
  • «Faderen» (1858)
  • «Ørneredet» (1859)
  • «Blakken» (1868)
  • «Trofasthed» (1868)
  • «En Livsgaade» (1869)
  • «En ny Feriefart» (1869)
  • «Støv»* (1882)
  • «Et stygt barndomsminne»* (1889)

* «Apokryfe bondefortellinger», ikke inkludert i Bjørnsons samling av 1872

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Brandes, Georg 1882. «Bjørnstjerne Bjørnson», i Det moderne Gjennembruds Mænd. Gyldendalske Boghandel. Kjøbenhavn
  • Bull, Francis 1922. «Indledning», i Bjørnstjerne Bjørnson: Fortællinger (13. utg.). Gyldendalske Bokhandel. Kristiania
  • Moe, Moltke 1907. «Fortællingerne og digteren. Et guldbryllup», i Bjørnstjerne Bjørnsons Fortællinger. Jubulæumsudgave. Gyldendalske Boghandel. Kristiania
  • Møller, Herulf 1968. Fem år. Studier i Bjørnsons ungdomsdiktning. Gyldendal. Oslo
  • Seip, Didrik Arup 1916. «Stilen i Bjørnsons bondefortellinger», i Edda V.
  • Øyslebø, Olaf 1982. Bjørnsons «bondefortellinger». Kulturhistorie eller allmennmenneskelig diktning. Gyldendal. Oslo
  • Aarnes, Sigurd Aa. 1997. Å dikte en nasjon. Artikler 1966–96 om norsk litteratur. Nordisk institutt. Universitetet i Bergen
  • Åslund, Arnfinn 2013. «Auraens vekst og fall i Bjørnsons ‘Thrond’», i Den engasjerte kosmopolitt. Nye Bjørnson-studier. Novus Forlag. Oslo

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg