Arno Holz

Det var imidlertid samarbeidet med Johannes Schlaf som gjorde Holz til en av forgrunnsfigurene innenfor naturalismen. Sammen ga de to forfatterne ut Papa Hamlet (1889) under pseudonymet Bjarne P. Holmsen; utgivelsen hevdet de først var en oversettelse fra norsk til tysk. Det norskklingende pseudonymet var bevisst valgt og viste til Holz' og Schlafs beundring for samtidig skandinavisk litteratur og da særlig Henrik Ibsen. Teksten består av tre prosaskisser: Papa hamlet, Der erste Schultag og Ein Tod. Best kjent er tittelfortellingen. I sentrum står en mannlig skuespiller som har mistet fotfestet i livet og som bor i kummerlige omgivelser sammen med kone og barn; til slutt dreper han sitt eget barn i fortvilelse over den håpløse situasjonen uten noen utveier. Papa Hamlet og hans familie illustrerer naturalistenes deterministiske holdning. Teksten eksemplifiserer Holz’ formel for hvordan kunsten skal nærme seg naturen: Kunst = Natur – x (formelen ble introdusert i Holz’ Die Kunst. Ihr Wesen und ihre Gesetze (1891/1892), og her ble for første gang den såkalte Sekundenstil introdusert i tyskspråklig litteratur. Dermed utformet Holz «den konsekvente naturalisme», som han senere fulgte opp i sitt skrift Revolution der Lyrik (1899). Hans eiendommelige teorier om en naturlig språkrytme som erstatning for den gamle versekunsten viser seg best i hans mest kjente verk Phantasus (1899 ).

Samarbeidet mellom Holz og Schlaf resulterte også i teaterstykket Familie Selicke (1890), som illustrerer naturalismens litterære program. Familie Selicke er et drama, hvor handlingen utspiller seg ved juletider i en småborgerlig familie som er dømt til undergang, noe undertittelen understreker: Eine Familienkatastrophe (en familiekatastrofe), et stykke som i betydning kan sammenliknes med Gerhart Hauptmann Vor Sonnenuntergang.