Marie von Ebner-Eschenbach

Marie von Ebner-Eschenbach av Karl von Blaas (1815-1894). Falt i det fri (Public domain)

Marie von Ebner-Eschenbach, østerriksk forfatter. Ebner-Eschenbach regnes som en av de mest betydningsfulle østerrikske prosaforfatterne i den litteraturhistoriske epoken realismen. Hennes verk sammenliknes blant annet med sveitsiske Gottfried Keller, tyske Wilhelm Raabe og Theodor Storm. Ved siden av Annette von Droste-Hülshoff er Ebner-Eschenbach den viktigste kvinnelige forfatteren i det tyskspråklige området i det 19. århundre.

Marie Freifrau von Dubsky vokste opp i en adelsfamilie Zdislawic i Morava (Mähren, i dag i Tsjekkia). Allerede i løpet av oppveksten begynte hun å skrive og bestemte seg tidlig for at hun ville bli forfatter. Hun vokste opp som flerspråklig (tysk, fransk og tsjekkisk); senere engasjerte hun en lærer for å perfeksjonere seg i tysk med tanke på en litterær løpebane. I 1848 giftet hun seg med sin fetter Moritz von Ebner-Eschenbach. Etter noen år i Wien ble ektemannen, som var feltmarskalkløytnant i den østerriksk-ungarske hæren, stasjonert i Znojmo (i dag Tsjekkia), og ekteparet flyttet dit; fra 1856 bodde og arbeidet Marie von Ebner-Eschenbach dels i Wien, dels på familiegodset i Zdislawic. Trass i sin adelige bakgrunn kritiserte forfatteren sin egen stand i mange av sine tekster, og hun skrev den første tyskspråklige romanen med en tjenestepike i hovedrollen.

Ebner-Eschenbach hadde utstrakt sosial omgang og var personlig venn av flere av samtidens mest kjente forfattere og kulturpersonligheter, blant andre Ferdinand von Saar, Paul Heyse, Heinrich Laube, Julius Rodenburg, Felix Salten, Louise von François, Erica Handel-Mazzetti og Helene Druskowitz.

Marie von Ebner-Eschenbachs interesse gjaldt i første rekke teatret, og hun begynte som dramatiker. Men trass i stor produksjon og iherdig innsats for å få sine stykker oppført ble hun aldri noen suksess som teaterforfatter. Enkelte dramaer ble oppført på tyske og østerrikske teatre, men oppnådde aldri mer enn noen få framvisninger. Hun skrev seg inn i datidens tradisjon med historisk-politiske stykker, blant annet med dramaet Maria Stuart in Schottland (1860, Maria Stuart i Skottland) og Doctor Ritter (1860, Doktor Ritter). Da samtidsstykket Das Waldfräulein (1873, Den unge kvinnen fra skogen) fikk knusende kritikk, markerte dette slutten på hennes dramatiske produksjon. Først på 1890-tallet opplevde forfatteren suksess på teatret, nemlig med de dialogiske novellene Ohne Liebe (1888, Uten kjærlighet) og Am Ende (1895, Til slutt).

Trass i kjærligheten til teatret er prosa Ebner-Eschenbachs sjanger. Hun veksler mellom sjangerbetegnelser som noveller, fortellinger, korte romaner, og bruker til og med betegnelser som «Romänchen» (miniromaner) og «Novelletchen» (mininoveller). Selv tekster som ikke er klassifisert som noveller har noen av novellens trekk, nemlig overraskende poeng, tydelige spenningskurver og stram komposisjon. Utstrakt bruk av dialog kjennetegner forfatterskapet.

I 1875 skrev Ebner-Eschenbachs Božena (Božena), den første tyskspråklige romanen som har en tjenestepike i hovedrollen. Božena, en ung tsjekkisk tjenestepike, tar seg av den morløse Rosa da faren gifter seg på nytt. Mellom Božena og Rosa oppstår et tett bånd, og da Rosa senere flykter med en ung offiser, følger Božena det unge paret, ikke minst fordi hun selv føler hun har en skyld å sone: Hun ga i samme natt som Rosa flyktet etter for tilnærmelsene til en mann, og hun mener at hun nå må sone for sitt eget erotiske begjær. Da Rosa og mannen dør, overtar Božena ansvaret for parets lille datter, Röschen. Hun reiser med barnet til bestefaren, som høyst motstrebende sørger materielt for det såkalt uekte barnebarnet, men som sjikanerer Božena. Etter mange år med tunge samvittighetskvaler bekjenner Božena sitt eget feiltrinn og finner til slutt fred. Gjennom det å oppheve en tsjekkisk tjenestepike til moralsk instans viser romanen utover realismen.

Lotti (1880, norsk oversettelse 1880, originaltittel Lotti, die Urmacherin) ble forfatterens litterære gjennombrudd og ga henne en plass blant de mest leste forfatterne i det tyskspråklige området. Også her er det en kvinnelig protagonist. Lotti Feßler, en ugift voksen kvinne, er urmaker i Wien. Hennes selvstendighet, også i økonomisk forstand, gjør henne til en kvinne som går egne veier og som er forut for sin tid. Men Lotti har betalt en pris for sin selvstendighet, nemlig en ulykkelig kjærlighetshistorie, som fortelles retrospektivt. Som Bozena må Lotti gjennom tunge prøvelser og sterk skyldfølelse, før hun endelig kan slutte fred med seg selv. Lotti portretterer en sterk og selvstendig kvinne, som trass i både motgang og forviklinger lykkes i å holde på sin egen uavhengighet. Ebner-Eschenbach var svært interessert i klokker (hun hadde en stor klokkesamling og tok urmakerutdannelse før hun skrev romanen), og hun bruker uret som et komplekst ledemotiv i teksten: som et bilde på modernisering, på kvinnen, på hjertet og på den tid ethvert menneske har til rådighet.

Svært populære ble Dorf- und Schloßgeschichten (1883, Historier fra bygd og slott). I denne samlingen står noen av Ebner-Eschenbachs mest kjente fortellinger: Der Kreisphysikus (Landsbylegen), Jakob Szela og historien om hunden Krambambuli. I Der Kreisphysikus tar forfatteren opp situasjonen til den jødiske befolkningen i Østerrike-Ungarn, nemlig konfliktene i spenningsfeltet mellom assimilasjon, emansipasjon og gryende antisemittisme. Dette er et tema som Ebner-Eschenbach kommer tilbake til også i andre tekster, hun kritiserer ved flere anledninger det voksende jødehatet. Krambambuli er en av de mest kjente dyrehistorien i tyskspråklig litteratur. En jeger, Hopp, kjøper en dag en jakthund fra en omstreifer. Det tar ham lang tid å få hunden, som han kaller Krambambuli, til å akseptere ham, men til slutt lykkes det. Krambambuli og Hopp blir uatskillelige, og alt tyder på at hunden for lengst har glemt sin gamle eier. En dag står imidlertid de to overfor en snikjeger, og det kommer til en konfrontasjon. Da Hopp sikter på forbryteren med våpen, kaster Krambambuli – som gjenkjenner sin gamle eier i snikjegeren – seg mellom for å redde sin første herre. Hopp støter etter dette hunden fra seg; hundens forræderi straffes med total avvisning. Historien ender med at Hopp en dag lenge etter finner hunden død på dørstokken; med sine siste krefter har hunden forsøkt å komme tilbake til sin eier. Hundens grenseløse lojalitet blir dens bane. Gjennom den enkle historien tematiseres lojalitetskonflikter og autoritære maktforhold.

Romanen Das Gemeindekind (1887) handler om gutten Pavel Holub, som starter livet med et dårligst mulig utgangspunkt: Faren blir henrettet for mord og moren blir satt i tukthus. Den lille tsjekkiske landsbyen hvor Pavel bor, må mot sin vilje ta seg av gutten. Oppveksten hans er preget av motstand og motvilje, og Pavel svarer på all sjikane med å slåss og stjele. Først da han kommer inn under innflytelsen fra en eldre søster, klarer han å snu det destruktive sinnet til noe positivt. Pavel utvikler seg til å bli en ansvarsfull og arbeidsom ung mann, og til slutt finner han sin plass i lokalsamfunnet. Gjennom skildringen av Pavels skjebne motbeviser forfatteren forestillingene om arvelig determinasjon; og forfatteren viser her sin avstand fra naturalismens deterministiske menneskebilde. Som i Der Kreisphysikus demonstrerer Das Gemeindekind at det avgjørende for hva man blir her i livet, verken er arv eller religion, men at man blir gitt og tar muligheten til å utvikle de evnene man har.

Svært populære ble Ebner-Eschenbachs aforismer, Aphorismen (1880). Her framstår forfatteren som vittig, ironisk, selvsikker og med en tydelig kvinnelig stemme: «Wenn eine Frau sagt 'Jeder' meint sie: jedermann. Wenn ein Mann sagt 'Jeder', meint er: Jeder Mann» («Når en kvinne sier 'alle', mener hun: alle. Når en mann sier 'alle', mener han: alle menn»). Også Meine Kinderjahre (1906, Mine barndomsår), hvor forfatteren forteller fra barndommen i Zdislawic, fikk en stor leserkrets.

I sin samtid var Ebner-Eschenbach en av de mest leste og mest populære tyskspråklige forfatterne, også utover Østerrikes grenser. I 1898 fikk hun, som første kvinne, utmerkelsen ærekorset for kunst og litteratur, «das große Ehrenkreuz für Kunst und Literatur», den høyeste ordenen for sivile i Østerrike; i 1900 ble hun den første kvinnelige æresdoktoren ved Universitetet i Wien.

Utover på 1900-tallet dalte interessen for forfatterskapet. Gjennom en tradisjonell litteraturhistorieskrivning ble forfatterskapet marginalisert, og dermed ble Ebner-Eschenbach selv offer for det hun ofte kritiserte, nemlig at kvinnelige forfattere ikke ble inkludert i det store bildet, men i beste fall forble et påheng. I motsetning til andre av de store realistiske forfatterne, som for eksempel Gottfried Keller og Theodor Storm, ble Marie von Ebner-Eschenbach etter sin død lenge lite resipert utenfor Østerrike og sjelden oversatt til andre språk. En av grunnene er det bildet som lenge var det framherskende bildet av forfatteren, nemlig som en mild og vennlig eldre kvinne, «Dichterin der Güte» (godhetens dikterinne), som skrev for barn og et kvinnelig publikum. Nye utgaver av forfatterens verk, ny biografisk kunnskap og en økende interesse for forfatterskapet i forskningen har bidratt til å revidere de tradisjonelle forestillingene om både forfatter og verk.

  • Aus Franzensbad (1858, Fra Franzensbad)
  • Maria Stuart in Schottland (1860, Maria Stuart i Skottland)
  • Die Veilchen (1862, Fiolene)
  • Marie Roland (1867, Marie Roland)
  • Doctor Ritter (1869, Doktor Ritter)
  • Das Waldfräulein (1773, Den unge kvinnen fra skogen)
  • Božena (1875, Božena)
  • Lotti, die Uhrmacherin (1880, norsk oversettelse Lotti, 1886)
  • Aphorismen (1880, Aforismer)
  • Dorf- und Schloßgeschichten (1883, Historier om bygd og slott)
  • Neue Dorf- und Schloßgeschichten (1886, Nye historier om bygd og slott)
  • Das Gemeindekind (1887, norsk oversettelse Samfundets stebarn, 1890)
  • Glaubenslos? (1893, Uten tro?)
  • Aus Spätherbsttagen (1901, Senhøstes)
  • Meine Kinderjahre (1906, Mine barneår)
  • Leseausgabe im Schuber, utgitt av Evelyn Polt-Heinzl, Daniela Strigl og Ulrike Tanzer (2015, 3 bind, Samlede verker)

 

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.