Asia

Asia (hovedkart) (bilde)

Asia. (muligens av syrisk açu 'øst'), den største og folkerikeste av verdensdelene. Med tilhørende øyer 44,5 mill. km², dvs. nesten 4,2 ganger større enn Europa og rommer omtrent 60 % av Jordens befolkning.

Asias grense mot Europa er ikke fast definert hele veien. Dog regnes uomtvistelig Uralfjellene som en klar grense. Nord for dette er det Karahavet som skiller Europa og Asia. Mellom Uralfjellene og Kaspiske hav er det de senere år vanlig å regne Kasakhstans vestgrense som skille. Mer omdiskutert er om det er Tyrkias og Irans nordgrense mot Kaukasus som skiller Asia og Europa eller om skillet bør gå langs Store Kaukasus. I dette verket er sistnevnte avgrensning lagt til grunn, slik at republikkene Aserbajdsjan, Armenia og Georgia ikke er europeiske, men asiatiske land. Videre er Bosporos og Dardanellene definert som skille, slik at 97 % av Tyrkia ligger i Asia (ofte omtalt som Lilleasia) og 3 % i Europa. Som skille mellom Asia og Afrika regnes Suezkanalen. Den egyptiske Sinaihalvøya regnes således til Asia. I øst er det naturlig å regne Indonesias østgrense mot Papua Ny-Guinea som Asias grense mot Oseania.

Landene fra Bosporus-stredet og østover, som vi med et geografisk samlebegrep kaller Asia, bærer preg av enorme forskjeller – utviklingsmessig, økonomisk, kulturelt, etnisk, religiøst, språklig. Noen utviklet idé om «Asia» som en samlet enhet i annet enn geografisk betydning finnes ikke, annet enn i visse spørsmål ved visse tidspunkter. De store politiske skillene er mot denne bakgrunn ikke overraskende. Likevel kjennetegnes de siste årtier av en voksende asiatisk følelse av samhørighet, de innbyrdes forskjellene til tross. Samhørighetsfølelsen har gitt seg utslag i en rekke forskjellige regionale samarbeidsinitiativ, f.eks. ASEAN, AFTA, SAARC og SAFTA. Selv om de siste årtiers økonomiske fremskritt har skapt ny selvtillit, kan man imidlertid neppe snakke om noen tydelig konvergens. Spenningene innen regionen har dessuten vært for store til å bygge strukturer for regional sikkerhet.

Mer enn halve menneskeheten bor i Asia. Bare de fem landene Kina, India, Indonesia, Bangladesh og Pakistan rommer mer enn 40 prosent av menneskeheten. Regionen rommer så vel verdens nest største økonomi (Japan) som noen av de minste, så vel noen av verdens rikeste land som flere av de aller fattigste.

Natur

Beliggenhet

Bortsett fra en del indonesiske øyer ligger hele verdensdelen på den nordlige halvkule. Det nordligste punkt på det asiatiske fastland er Kapp Tsjeljuskin i Sibir, 77° 41ʹ n.br.; det sørligste punkt Tanjong Bulus på Malayahalvøya 1° 16ʹ n.br.; det vestligste punkt Kapp Baba i Lilleasia, 26° 4ʹ ø.l. og det østligste punkt Kapp Desjnjov i Nordøst-Sibir, 169° 44ʹ v.l. Største avstand nord–sør er ca. 8600 km, største avstand øst–vest ca. 9700 km. Verdensdelen er omgitt av hav, bortsett fra i nordvest, og grenser i nord mot Polhavet, i øst mot Stillehavet, i sør mot Indiske hav og i sørvest mot Rødehavet, Middelhavet, Egeerhavet og Svartehavet. Utenfor kysten ligger noen av verdens største øyer og en vrimmel av mindre øyer, særlig i sørøst og øst.

Geologi

Asia (geologi) (geologisk kart) (bilde)

Asia hører stort sett til den eurasiske platen (se platetektonikk) og består av flere grunnfjellskjold som er omgitt av yngre (kaledonske, hercyniske og alpine) fjellkjeder. Lengst i nord ligger det sibirske skjoldet som er det største. Det ble «sveiset» sammen med både det europeiske og det sørkinesiske under den hercynske fjellkjedefoldning. En mindre del, det kasakhstanske skjoldet som hovedsakelig består av yngre fjellkjeder, hører også med her. I tertiær kolliderte India, som er en del av det gamle Gondwanakontinentet, med resten av Asia, og man fikk dannet Himalaya med verdens høyeste fjell og den tibetanske høysletten. Arabia var egentlig en del av den afrikanske platen som kolliderte med den sørvestlige delen av Asia under den alpine fjellkjedefoldningen, men som nå er skilt fra resten av Afrika av Rødehavet. Rødehavet er en del av det østafrikanske rift-systemet. Platebevegelsene fortsetter ennå, og det er stor vulkansk aktivitet der hvor Asia møter og delvis glir over stillehavsplaten (i Japan, Filippinene og Indonesia).

Landformer

Asia har både det høyeste fjell og den dypeste forsenkning i verden: Mount Everest, 8850 moh. (tidl. målt til 8846 og 8848) i Himalaya og Dødehavet, hvor stranden ligger 395 muh. Gjennomsnittshøyden er ca. 950 moh. De høyestliggende områder finnes i Sentral-Asia, i et tilnærmet triangelformet område mellom Sajanfjellene i nord, Sørøst-Asia og Pamir i vest.

Himalaya, verdens største og høyeste fjellsystem, danner sørgrensen, og strekker seg som en 2500 km lang vegg langs Indias nordgrense. Himalaya har over 100 topper på mer enn 7000 moh., og rundt 20 på over 8000 moh.

Nord for Himalaya ligger verdens høyeste platåområde, Det tibetanske høyland, med en gjennomsnittshøyde på over 4000 moh. Platået avgrenses i nord av de mektige Kunlunfjellene (Kunlun Shan), som hever seg til 7723 moh. Fjellkjeden Altun Shan går ut fra Kunlun, bøyer mot nordøst og går over i Qilan Shan. Mellom Altun Shan og Qilan Shan i nord og Kunlun i sør ligger det ørkenaktige Qaidambassenget med en gjennomsnittshøyde på ca. 2700 moh. Nord for Qaidambassenget faller fjellene bratt av mot det vidstrakte Tarimbassenget, 700–1400 moh. I nord ender Tarimbassenget mot en annen mektig fjellkjede, Tian Shan, med topper opp til 7439 moh. Tian Shan består vesentlig av horstfjell med parallelle søkkegroper. Turpanforsenkningen, 154 muh., ligger i en av disse søkkegropene. De 2400 km lange Tian Shan-fjellene når i sørvest ned til Kunlun Shan. Mellom Tian Shan i sør og Altaj i nord ligger et annet stort basseng, Dsungaria (Junggar Pendi), 200–700 moh. Gjennom en bred senkning, den dsungariske port, åpner bassenget seg i vest mot Kirgisersteppen. Den dsungariske port var tidligere viktigste forbindelsesvei mellom Østens og Vestens folk. I øst ender Dsungaria og Tarimbassenget mot den mongolske høyslette, 1000–1500 moh., som omfatter mesteparten av Indre Mongolia i Kina og republikken Mongolia. De opptil 2200 m høye randfjellene i øst, Da Hinggan Ling, stuper ned mot det kinesiske lavland. Nord for det sentralasiatiske fjellkompleks ligger et veldig område som vesentlig består av lavland. Dette området er bredest i Vest-Sibir, og danner et lavt platå i Sentral- og Øst-Sibir. I Øst-Sibir brytes platået av en rekke forholdsvis lave fjellkjeder.

De største elvene her renner mot nord, og munner ut i Polhavet. Hovedelvene, regnet fra vest, er Ob, Jenisej og Lena. Om sommeren går isen mye tidligere opp i elvenes øvre løp enn i munningsområdene, og dermed skapes veldige oversvømmelser. Resultatet er at jordbunnen i store områder av den russiske del av Asia ikke blir skikkelig drenert.

Fra den østlige delen av det sentralasiatiske fjellkomplekset fortsetter enkelte lavere fjellkjeder mot Stillehavet. Flere platåområder strekker seg innover de kinesiske slettestrøk. Noen ender i bratte skrenter langs gamle forkastninger, andre synker gradvis mot lavlandet. De største elvene er Amur, Huang He og Chang Jiang (Yangtzekiang). Elvene har lagt opp veldige sletter ut mot kysten, og her ligger noen av de tettest befolkede områder i Asia. Fra den sørøstlige del av det sentralasiatiske fjellkompleks bøyer flere foldefjellkjeder sørover. Den vestligste fjellkjeden, Arakan Yoma, danner Burmas vestgrense ned til Mottamabukta (Martabanbukta), og fortsetter som en undersjøisk fjellkjede forbi vestkysten av Sumatra og ender i De små Sundaøyer. Andamanene og Nikobarene er topper som når opp over havflaten. Flere lavere fjellkjeder ligger øst for Arakan Yoma. Resten av Sørøst-Asia består vesentlig av nedskårne platåområder som fortsetter under havet sør for Malayahalvøya og kommer til syne igjen i de indonesiske øyer. De største elvene i dette området er Ayeyarwady (Irrawaddy) i Burma, Salween mellom Burma og Thailand, Mekong i Laos og Kambodsja, og Chao Praya (Menam) i Thailand.

Rett sør for det sentralasiatiske fjellkompleks ligger den indiske halvøy. Himalayas gigantiske fjellvegg faller bratt ned mot Indus–Gangessletta, en gammel havgrop som nå er fylt helt opp av et ca. 6000 m dypt sedimentlag. I sør ender sletta mot Deccanplatået, som omfatter resten av India. Deccanplatået heller svakt mot øst. Langs kysten danner Eastern Ghats og Western Ghats markerte randfjell. De største elvene er Brahmaputra, Ganges og Indus.

I grenseområdet mellom India, Tibet, Kirgisistan, Tadsjikistan og Afghanistan løper flere av de mektigste sentralasiatiske fjellkjedene sammen i en knute og danner høylandet Pamir, 4000–5000 moh. Fra Pamir fortsetter to store fjellsystemer videre mot vest og sørvest. De omslutter en rekke fjellplatåer i Afghanistan, Irak, Iran og Lilleasia. I Armenia møtes de to fjellsystemene i en ny knute. De største fjellkjedene i nord er Hindukush i Pakistan og Afghanistan, opptil 7690 moh.; Elburzfjellene i Iran, opptil 5604 moh. og De pontiske fjell i Tyrkia, opptil 3900 moh. Blant de sørligste fjellkjedene kan nevnes Sulaimanfjellene i Pakistan, opptil 3441 moh., Zagrosfjellene i Iran, opptil 4548 moh. og Taurus og Antitaurus i Tyrkia, opptil 3900 moh. Nord for De pontiske fjell, mellom Svartehavet og Kaspiske hav, danner Kaukasus en fjellkjede med topper opp til 5633 moh. (i europeisk del).

Fjellområdene i det sørøstlige Tyrkia og det sørvestlige Iran ender mot en stor elveslette, dannet av Eufrat og Tigris. I sørvest går sletta gradvis over i Den arabiske halvøy, et veldig platåområde som heller østover. Randfjellene mot Rødehavet er over 3000 m høye. Flere store elver i Vest-Asia når ikke ut til verdenshavene, bl.a. Syr-Darja og Amu-Darja. De største elvene er Eufrat og Tigris, som løper sammen og munner ut i Persiske bukt.

Det finnes en rekke store innsjøer i Asia, bl.a. Kaspiske hav (Jordens største), Aralsjøen, Bajkal (Jordens dypeste) og Balkhasj. En rekke innsjøer i platåområder med liten nedbør er saltsjøer uten avløp, bl.a. Dødehavet i Palestina, Vansjøen i Tyrkia. Aralsjøen, Balkhasj og Kaspiske hav er også saltsjøer uten avløp.

Asia har en samlet kystlengde på over 70 000 km. I nord er kysten uregelmessig og innskåret av de store elvemunningene. Kontinentalsokkelen strekker seg helt ut til 300–1000 km nord for kysten. De største øyene er Severnaja Zemlja, Novosibirskije Ostrova og Ostrov Vrangelja. Randhavene er Karahavet, Laptevhavet og Øst-Sibirhavet. Utenfor østkysten ligger en foldesone med undersjøiske fjellkjeder. De høyeste fjellene når opp over havflaten og danner en rekke buede øykjeder. De største øyene og øygruppene er Kurilene, Sakhalin, Japan, Ryukyuøyene, Taiwan, Hainan, Filippinene og Indonesia. Utenfor øyene ligger noen av verdens dypeste havgroper. Øyene danner en rekke store randhav: Beringhavet, Okhotskhavet, Japanhavet, Øst-Kinahavet og Sør-Kinahavet. I Sør-Asia skjærer Siambukta, Bengalbukta, Arabiske hav, Persiske bukt og Rødehavet seg inn i fastlandet, og danner de store halvøyene i Sørøst-Asia (Bakindia), India og Arabia. Bortsett fra de vestligste øyer i Indonesia er det få store øyer utenfor Sør-Asia. Størst er Sri Lanka.

Klima

Asia (klima) (temperatur og nedbør) (bilde)

Det eurasiatiske området (Europa + Asia) utgjør sammen med Afrika et kompakt kontinentkompleks som dekker omtrent ¹/₆ av jordkloden. Denne landmassen virker sterkt inn på den globale luftsirkulasjonen, som i de fleste andre områder hovedsakelig styres av temperaturforskjellene mellom tropene og polaregnene. Avviket er spesielt stort i Asia som stort sett ligger i en breddegradssone preget av vestavindsbeltet. Men vestavind, subtropisk høytrykk og passat finnes ikke i noen typisk form og på de vanlige breddegrader. Både luftsirkulasjon og klima er i vesentlig grad preget av forhold knyttet til selve kontinentet.

En rekke fjellkjeder og fjellplatåer fra Pyreneene, over Alpene og Lilleasia til Himalayakomplekset, danner en hindring for luftveksling sør–nord. Fjellkomplekset fortsetter i nordøstlig retning, men mindre sammenhengende og med lavere høyder frem mot nordøstspissen av Sibir. Her kan kald innlandsluft trenge frem mot lavlandet og havet vinterstid. Pålandsvinden om sommeren blir drevet av et svakere kraftfelt og trenger ikke så langt inn.

Området nord og vest for disse fjellkjeder og -platåer ligger nokså åpent mot Polhavet, men maritim påvirkning derfra er bare aktuelt sommer og tidlig høst når det er en del åpent vann. Området er mindre godt skjermet mot vest, men veien til havet er lang. Ural og fjell i sentrale deler av Europa virker dempende på den maritime innflytelse som tross alt gjør seg gjeldende i noen værsituasjoner. Både skjerming mot luftutveksling og den store avstanden til åpent hav gjør at man i den østlige del av Sibir finner et mer ekstremt kontinentalklima enn noe annet sted. Forskjell på høyeste og laveste månedsmiddeltemperaturer er over 30 °C i et stort område, og over 60 °C i skjermede daler lengst øst. Men klimamotsetningene er store. Den nordligste del av Asia har tundraklima med permafrost, mens de sørligste deler har tropisk regnklima. Alle 11 klimatyper i Køppens skjema er representert, glasialklima dog bare lokalt i enkelte fjellstrøk.

Asias klima styres i vesentlig grad av monsunsystemet som skyldes de langt større temperaturvariasjoner over land enn over hav. Når avkjølingen setter inn om høsten, skrumper de lavere luftlag sammen vertikalt og det blir innstrømning av luft i høyden. Middellufttrykket stiger utover vinteren, og i januar finner man et mektig høytrykk med kjerne 1035 hPa (mb) nord for ørkenen Gobi. Kalde høytrykk svekkes raskt med høyden slik at fronter og lavtrykk, også vinterstid, kan trenge inn over et stort område i nordvest. Det kan bli snø og vind, men etter en tid bygger høytrykket seg opp igjen. Polhavet og det nordlige Asia danner vinterstid et stort produksjonsområde for kald luft. Den viktigste utfallsporten er mellom Mongolia og Stillehavet. Noe av luften strømmer ut over Stillehavet, men noe går mot sør over Kina og avbøyes til høyre pga. jordrotasjonen. Dette er nordøstmonsunen som blåser over store områder av Sørøst-Asia og hele Indiske hav nord for ekvator. Den tørre luften tilføres fuktighet og varme over havet, det utløses byger som kan gi regntid om vinteren over øyer og østvendte kyststrekninger på halvøyer og landtunger (Japan, Taiwan, Sri Lanka m.fl.). Det subtropiske høytrykket over Nord-Afrika dirigerer byger og nedbørområder fra Middelhavet mot øst, noe som resulterer i en stripe Middelhavsklima med vinterregn så langt øst som til bortimot Himalaya.

Oppvarmingen utover våren gir vertikal ekspansjon av det laveste luftlaget, det blir relativt høyere lufttrykk og horisontal utstrømning i høyden, synkende trykk med innstrømning av luft i lavere nivå. Middelkart for juli viser at hele kontinentet har relativt lavt lufttrykk, men det mest utpregede lavtrykksområdet (trykk 995–1000 hPa) finnes i et belte fra Arabiske halvøy mot den sørlige del av Kina. Det er dette som driver sommermonsunen inn over Sør-Asia fra sørvest. Over Øst-Asia blåser den mer fra sør. Luften er varm og meget fuktig etter å ha passert over varmt tropehav. Den gir gjennomgående store nedbørmengder, mest over bratte fjell nær kysten, lite i mer skjermede områder.

Lengst nordvest i Arabiske hav blir monsunsystemet «matet» med tørr luft fra Afrika, og de berørte områder får ørken eller steppeklima. Områdene i nord får regn, dels i form av byger dels ved frontaktivitet, oftest mer nedbør enn om vinteren. – I en bred sone fra Kaspiske hav og nesten til kysten i øst er det ingen nedbørmekanismer som fungerer skikkelig, her er ørken og steppe. Området fra Pakistan til Rødehavet har også ørken og steppeklima, nærmest en fortsettelse av Sahara.

Tropiske stormer hjemsøker kyststrøkene i sørøst, oftest i september–november i forbindelse med at sommermonsunen svekkes. De kan nå orkans styrke og volde store ødeleggelser over tett befolkede, lavtliggende kystsletter. Kombinasjonen lavt lufttrykk, sterk pålandsvind og sterkt regn gir stormflo som er viktigste årsak til de mange dødsofrene. Orkaner fra Indiske hav kalles sykloner, de fra Stillehavet kalles taifuner.

Klima

Temperatur

Nedbør

Planteliv

Det finnes en rekke vegetasjonsbelter som stort sett svarer til klimabeltene. I den nordligste delen av Sibir, nord for juli-isotermen for 10 °C, er det tundravegetasjon. Her er det evig tele i jorden, men om sommeren tiner det øverste jordlaget. Helt i nord vokser mest mose og lav, lenger sør finnes det også kratt og litt forkrøplet skog. Sør for tundraen ligger taigaen, et skogområde hvor det vokser lerk, furu og gran. I den sørligste del av skogbeltet dominerer løvtrær, men lenger sør avtar nedbøren så mye at skogen både i øst og vest avløses av et bredt steppebelte. I Vest-Sibir strekker gressteppen seg ned til ca. 50° n.br., i Mongolia når den enkelte steder ned til 47° n.br. I Turkestan og Mongolia går gressteppen over til tørr busksteppe og ørkensteppe.

Store områder er ren ørken, bl.a. Kara Kum, Kysyl Kum og Gobi. I vest strekker busksteppen seg inn i Iran, Armenia og Lilleasia. Langs elvene vokser en del skog. I lavereliggende områder er klimaet subtropisk, og her består vegetasjonen av eviggrønne busker og kratt av macchiatypen. På fjellskråningene mot Middelhavet finnes enkelte steder eviggrønne skoger. Tibet, Pamir og høyfjellstraktene i de fleste sentralasiatiske fjellkjeder har en alpin steppetype, så å si uten ettårige planter.

I løssjordområdene i Nord-Kina består den naturlige vegetasjonen av gressteppe. Lenger sør avløses gressteppen av et løvskogbelte, som nord for Chang Jiang går over i et belte av eviggrønn skog. Dette beltet strekker seg nedover Sør-Kina. Det meste av den opprinnelige skogen i det tettbefolkede Kina er nå utryddet, bortsett fra i fjelltraktene i vest og sør.

Den sørligste del av Kina, Sørøst-Asia og India har tropisk vegetasjon. Den vanligste vegetasjonstypen er savanne med enkelte spredte trær og skogholt. I den tørre årstiden feller trærne løvet. I grenseområdet mellom India og Pakistan synker årsnedbøren under 250 mm, og her går savannen over til tørr busksteppe og ørken. I de strøkene av India hvor det kommer mest nedbør, vokser det løvskog. Også i India er den opprinnelige skogen mange steder utryddet. I stedet er det grodd opp en tett buskskog – den egentlige «jungel».

I enkelte fjellskråninger på sørvestkysten av India, på Malayahalvøya og øyene i Indonesia og Filippinene vokser tropisk regnskog. På Den arabiske halvøy i sørvest er vegetasjonen ytterst fattig, bortsett fra de mer nedbørrike strøk i sør. Svære områder i innlandet er ren ørken. I resten av Arabia dominerer busksteppen.

Dyreliv

Befolkning

Asia har ca. 60 prosent av Jordens befolkning fordelt på 30 prosent av det totale landareal. Folketallet ble i 2000 anslått til 3,7 milliarder. Asia omfatter flere av de folkerikeste land i verden. Kina og India har til sammen mer enn ¹/₃ av Jordens folketall. Indonesia, Pakistan, Japan og Bangladesh hører også til blant Jordens 10 folkerikeste stater, og befolkningsutviklingen i disse landene har stor betydning for den globale utviklingen. Russland står også på listen over verdens 10 folkerikeste stater, men befolkningstyngdepunktet er i landets europeiske del.

Befolkningstettheten varierer sterkt. Store områder, spesielt høylandene i Sentral-Asia og deler av Sibir, er nesten folketomme. På den annen side har deler av Øst-Kina, Japan, Java og India en folketetthet på over 1000 personer per km². Bosetningen har i stor grad vært knyttet til elvedalene, hvor fruktbar jord og kunstvanning har gitt mulighet for flere avlinger i året, men urbaniseringen øker raskt i de fleste områder.

Etniske forhold

Asia har gjennom tidene vært berørt av store folkevandringer, noe som har ført til at befolkningen er svært blandet og sammensatt. Likevel kan den grovt inndeles i to hovedgrupper. De mongolske folkene, som finnes over mesteparten av Nord-, Øst- og Sentral-Asia, omfatter kinesere, japanere og koreanere. Dessuten hører indonesiere, malayer og andre folk i Sørøst-Asia til denne gruppen. De kaukasoide folkene omfatter befolkningen i Lilleasia, Midtøsten, Afghanistan, Pakistan, Sri Lanka og den indo-dravidiske befolkningen i India. I tillegg til disse hovedgruppene kommer små rester av eldre folkegrupper, f.eks. vedda på Sri Lanka og aino i Japan, og dessuten pygméfolk (negritoer) på Malakka, Andamanene og Filippinene.

Religion

Språk

I Asia tales et stort antall språk som representerer mange forskjellige språkfamilier og språkgrupper. Mange av språkene er lite utforsket uten skriftspråk eller litteratur. Til de viktigste språkfamiliene hører den indoeuropeiske (bl.a. indoariske og iranske språk, russisk, armensk), den afroasiatiske (bl.a. arabisk, hebraisk), den sinotibetanske (bl.a. kinesisk), den tyrkiske (bl.a. tyrkisk, turkmensk, usbekisk), den paleoasiatiske, den uralske (bl.a. samojediske språk), den tungusiske (bl.a. mandsju), den mongolske, den kaukasiske (bl.a. georgisk), den austronesiske (bl.a. indonesiske språk), tai, mon-khmer, den dravidiske, den andamanske, munda. Noen enkeltspråk synes å stå isolert uten sikre tilknytninger til ovennevnte språk: japansk, koreansk, aino, burushaski. Se for øvrig de enkelte språk og språkfamilier.

Av de tidligere kolonimaktenes språk er engelsk offisielt språk i India, Filippinene, Singapore og Hong Kong, portugisisk i Macao.

Næringsliv

Historie – 1

Politisk inndeling

¹Ekskl. områder av Jammu og Kashmir som er okkupert av Pakistan og Kina

²Inkl. ikke områder okkupert siden krigen 1967

³Inkl. ikke Vestbredden, okkupert av Israel siden 1967

⁴Ekskl. den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea (1262 km²)

⁵Inkl. den tyrkiske delen av Kypros

⁶En del kilder opererer med 300 000 km²

⁷Nord- og Sør-Jemen ble slått sammen 1990

⁸i Asia

⁹Hele