Operation Desert Storm
Kuwaitiske tropper kjører gjennom det sørlige Kuwait under Operation Desert Storm.
Av /NTB scanpix.

Golfkrigen i 1990–1991 var en væpnet konflikt mellom Irak og Kuwait og deretter mellom en flernasjonal koalisjonsstyrke og Irak. Krigen varte fra august 1990 til februar 1991 og er også kjent som Den andre golfkrigen.

Faktaboks

Også kjent som

Den andre golfkrigen

Gulfkrigen

Krigen var todelt og startet med at Irak invaderte Kuwait 2. august 1990, for deretter å annektere landet og samtidig true Saudi-Arabia. Dette førte til militær unnsetning fra en rekke land, organisert i en koalisjonsstyrke for å beskytte Saudi-Arabia og håndheve FN-vedtatte sanksjoner mot Irak, gjennom den defensive Operation Desert Shield. Da Irak ikke etterkom Sikkerhetsrådets krav om å trekke seg ut av Kuwait innen fristens utløp 15. januar 1991, gikk krigen inn i andre fase da koalisjonen angrep Irak – for å frigjøre Kuwait. Den 17. januar ble den offensive Operation Desert Storm iverksatt.

Konfliktens bakgrunn

Golfkrigen i 1990–1991 hadde direkte sammenheng med den første golfkrigen mellom Irak og Iran i 1980–1988 og dermed motsetningen og rivaliseringen mellom Iran og Saudi-Arabia. Da Irak i 1980 angrep Iran, fikk Baath-regimet bred støtte – politisk, militært og økonomisk – fra arabiske og vestlige land, så vel som fra Sovjetunionen. De delte en bekymring for økt innflytelse fra det prestestyrte sjia-regimet som kom til makten under revolusjonen i Iran i 1979, og at stabiliteten i den oljerike regionen var truet.

Irak opparbeidet seg stor gjeld som følge av krigen, ikke minst til Kuwait og Saudi-Arabia. Iraks president Saddam Hussein la derfor press på de to nabolandene for å få hjelp; dels ettergitt gjeld, dels kompensasjon for hva irakerne anså var en innsats de hadde ytt på vegne av flere land for å stanse den iranske innflytelsen, men alene tok kostnadene med. Samtidig var det betydelig politisk avstand mellom det relativt sett radikale irakiske regimet og de to konservative monarkiene. Irak trakk også fram gamle territorielle krav på Kuwait og anklaget landet for urettmessig å tilegne seg oljeinntekter fra et felt under felles administrasjon, som Irak anså som sin eiendom.

Internasjonal megling ved Egypts president Hosni Mubarak førte ikke fram. Samtaler mellom irakiske og kuwaitiske myndigheter i Jidda ble avsluttet uten resultat 1. august 1990. Deretter invaderte og annekterte Irak Kuwait.

De tre nabostatene Irak, Kuwait og Saudi-Arabia satt til sammen på inntil halvparten av verdens kjente olje- og gassreserver, og det var frykt for at Baath-regimet skulle sikre seg kontroll over disse. I en situasjon hvor energiforsyningen til Vesten ble ansett for truet, sendte flere land flåtestyrker til Golfen, før kampstyrker ble utstasjonert i Saudi-Arabia. Dette innledet Operation Desert Shield, som ble en styrkeoppbygging for Operation Desert Storm.

Den første golfkrigen førte i 1988 til etablering av FN-operasjonen United Nations Iran–Iraq Military Observer Group (UNIIMOG), som Norge også deltok i. Styrken ble trukket ut etter at Operation Desert Storm ble iverksatt. Etter den andre golfkrigen ble United Nations Iraq–Kuwait Observer Mission (UNIKOM) satt inn, også den med norsk deltakelse.

Krigens forløp

Golfkrigen
Amerikanske styrker avfyrer artilleri under frigjøringen av Kuwait i januar 1991.
Av /Reuter.

Golfkrigens første fase besto av Iraks invasjon av Kuwait og den påfølgende flernasjonale intervensjonen for å beskytte Saudi-Arabia gjennom Operation Desert Shield. Den andre fasen besto av frigjøringen av Kuwait – gjennom et angrep på Irak – og innmarsj i Kuwait gjennom Operation Desert Storm. Hele tiden ble Irak presset både politisk og økonomisk; blant annet gjennom flere resolusjoner i FNs Sikkerhetsråd som vedtok sanksjoner mot det irakiske regimet.

Iraks invasjon

PLOs Yasir Arafat var en av få arabiske ledere som støttet Saddam Hussein under Golfkrigen. PLO mistet støtte fra flere arabiske land i kjølvannet av Iraks nederlag.
/AP/NTB.

Iraks invasjon av Kuwait startet natt til 2. august 1990 med et overraskelsesangrep bestående av en bakkebasert operasjon, inklusive spesialstyrker støttet fra luft og sjø. Det kuwaitiske forsvaret, anslått til rundt 16 000 soldater, sto ikke i høy beredskap, og Iraks overveldende militærmakt møtte liten motstand. Den irakiske invasjonsstyrken besto av cirka 100 000 soldater. En av de hardeste kampene sto om det kongelige palasset Dasman. De største tap ble påført de irakiske styrkene av det kuwaitiske flyvåpenet, hvorav en stor del evakuerte til Saudi-Arabia og Bahrain. Hæren gikk raskt i oppløsning, og kampene var i realiteten over 3. august. Det ble opprettet en motstandsbevegelse i det okkuperte Kuwait.

Den kuwaitiske ledelsen flyktet til Saudi-Arabia og appellerte om internasjonal hjelp, mens Irak advarte mot utenlandsk intervensjon. FNs sikkerhetsråd fordømte invasjonen. USAs president George H. W. Bush fordømte også invasjonen og dirigerte marinestyrker til Golfen. Det samme gjorde Frankrike, Sovjetunionen og Storbritannia.

Irak tok en rekke utenlandske gisler i Kuwait, også norske, som så ble fraktet til Irak før de ble løslatt. Overgrep mot sivile fant sted, blant annet arrestasjoner, tortur og henrettelser. De irakiske styrkene gjorde seg også skyldige i omfattende plyndring.

Samtidig hevdet vestlige ledere at Irak hadde mobilisert store styrker langs grensen til Saudi-Arabia. Landet anmodet derfor USA om beskyttelse. 8. august ble Kuwait annektert av Irak, og Irak beordret utenlandske ambassader i Kuwait til å flytte til Bagdad. Kuwait ble deretter gjort til Iraks 19. provins.

Jordans kong Hussein og FNs generalsekretær Javier Péres de Cuéllar forsøkte etter invasjonen å finne en diplomatisk løsning. Jordan var et av få land som støttet Irak, Jemen var et annet. Også PLO-leder Yasir Arafat uttrykte støtte til Saddam Hussein. USA hadde samtaler med Irak på høyt nivå, men uten å vinne fram.

Tolv arabiske stater besluttet 19. august 1990 å sende en panarabisk styrke for å forsvare Saudi-Arabia, etter at Den arabiske liga 3. august hadde vedtatt en parallell resolusjon til Sikkerhetsrådet, med krav om irakisk tilbaketrekking fra Kuwait. Ligaen ønsket opprinnelig en ren arabisk løsning på konflikten, men flere land sluttet seg til en flernasjonal koalisjonsstyrke. Ved siden av å beskytte Saudi-Arabia og å forhindre at oljeproduksjonen i regionen ble rammet, var det fra vestlige lands side også et anliggende å beskytte Israel, som Iraks president Saddam Hussein truet med å angripe – og deretter bombet i januar 1991.

Sikkerhetsrådet vedtok 29. november resolusjon 678 (1990), som påla Irak å trekke seg ut av Kuwait innen 15. januar 1991; hvis ikke ble FNs medlemsland bemyndiget til å bruke «alle nødvendige midler», altså også våpenmakt, for å frigjøre Kuwait. Cuba og Jemen stemte mot i Sikkerhetsrådet, Kina avsto. Irak avviste ultimatumet og stormaktene avviste å utsette fristen. Den amerikanske kongressen godkjente 12. januar 1991 at USA gikk til krig mot Irak; samme dag som FNs generalsekretær hadde en siste runde med Iraks president i Bagdad.

Operation Desert Shield gikk fra å være innrettet mot forsvar av Saudi-Arabia og håndhevelse av FN-sanksjoner til også å bli en styrkeoppbygging mot angrepet på Irak. Dette skjedde tydeligst i november 1990 etter at president Bush godkjente forberedelser til krig, inklusive overføring av panseravdelinger fra Tyskland 30. oktober. Den opprinnelige innsettingen av amerikanske og allierte styrker – beregnet på forsvar – ble ikke ansett adekvat for et angrep, og måtte forsterkes, parallelt med at angrepsplanene ble utarbeidet.

Styrkeoppbyggingen gjorde at den amerikansk-saudiske militære ledelsen i november anså at koalisjonen var militært sterk nok til å gjennomføre en operasjon for å frigjøre Kuwait. Den besto av vel 650 000 soldater, med blant annet rundt 3600 stridsvogner og 2400 fly. Marinestyrken besto av om lag 230 fartøyer. Langt de største styrkebidragene kom fra USA som alene stilte med rundt 530 000 soldater.

Irak hadde da utgruppert rundt 36 divisjoner i områdene nær Saudi-Arabia, med cirka 400 000–450 000 soldater av en samlet militærstyrke på rundt 950 000. På papiret var Irak militært sterkt, med blant annet rundt 5500 stridsvogner og 6000 pansrede personellkjøretøy, over 3000 artillerienheter, om lag 1000 fly og et luftvern på 7000 enheter, samt cirka 7000 bakke-til-luft-raketter (SAM) og rundt 600 Scud-missiler.

Koalisjonens intervensjon

Golfkrigen
Under Golfkrigen i 1990-1991 deltok USA i kampene for å frigjøre Kuwait fra Iraks okkupasjon. Bildet viser amerikanske soldater og afghanske mujahediner i Saudi-Arabia 11. februar 1991. Mujahedinene var ansatt av den saudi-arabiske regjeringen for å bekjempe Irak.
Av /NTB scanpix.

Golfkrigens andre fase startet med iverksettingen av Operation Desert Storm fra 17. januar 1991. Koalisjonsstyrkene ble ledet av den amerikanske general Norman Schwarzkopf og den saudiske generalløytnant Khalid ibn Sultan; førstnevnte hadde kommando over de vestlige styrkene.

Operasjonen ble innledet med et omfattende luftangrep mot Iraks luftvern og kommando- og kontrollsystem, samt forsyningslinjer. Strategien var å svekke de irakiske styrkene gjennom en intensiv luftkampanje, støttet av beskytning med missiler fra fartøyer i Golfen, før en bakkeoperasjon startet. Derved ble irakerne drevet på defensiven, og gjennomførte bare én vesentlig offensiv operasjon, da de for en kort tid inntok al-Khafji i Saudi-Arabia, 29. januar, før byen ble gjenerobret av saudiske, qatarske og amerikanske styrker. Irak svarte på den allierte beskytningen ved å avfyre flere Scud-missiler mot mål i Saudi-Arabia og Israel, så vel som mot Bahrain og Qatar; de første av i alt 39 skutt mot Israel ble avfyrt allerede 17. januar. USA utplasserte som mottrekk Patriot-batterier i Israel, Saudi-Arabia og Tyrkia; også Nederland bidro med batterier til Israel og Tyrkia. Et Scud-angrep mot en amerikansk forlegning i Dhahran 25. februar førte til at 28 amerikanske soldater mistet livet.

Luftoperasjonen var omfattende, og Golfkrigen er ansett som den første krig som ble vunnet fra lufta. Allierte fly opererte fra baser i Bahrain, Qatar og Saudi-Arabia i Golf-regionen, så vel som fra Kypros, Spania, Storbritannia, Tyrkia og USA, samt fra øya Diego Garcia i Indiahavet. I alt 11 land stilte med fly; USA med langt de fleste, fulgt av Saudi-Arabia og Storbritannia. Koalisjonen fløy over 110 000 tokt, hvorav 44 000 angrepstokt, og det ble sluppet over 84 000 tonn bomber over Irak. Av disse var cirka 7400 tonn såkalte presisjonsvåpen, som i etterkant ble vurdert som helt avgjørende for krigens gang, og for effekten av luftoperasjonen.

Både den innledende luftoperasjonen og den etterfølgende landoperasjonen ble støttet av sjøstridskreftene samlet i Persiabukta, som beskjøt de irakiske styrkene blant annet med Tomahawk-missiler. Den allierte flåtestyrken var delt i to kommandoer; Battle Force Yankee og Battle Force Zulu; det norske maritime bidraget – KV «Andenes» – inngikk i den siste.

Landoperasjonen, også kjent som ’Operation Desert Sabre’, tok til 24. februar 1991 da allierte styrker gikk inn i Kuwait og Sør-Irak, i hva som ble betegnet som den største i sitt slag siden andre verdenskrig. Rundt 200 000 allierte soldater deltok; ytterligere sto i reserve. Bakkeoperasjonen var forventet å ta 32 dager, men ble fullført på bare 100 timer, etter at den forutgående luftoperasjonen hadde svekket de irakiske styrkene. Forut for dette var britiske spesialsoldater satt inn for etterretning bak de irakiske linjene. Koalisjonen rykket fram på tre akser, hvorav én mot Kuwait City. De irakiske styrkene trakk seg ut av Kuwait 26. januar; påfølgende dag gikk kuwaitiske styrker inn. 28. februar var Kuwait erklært frigjort, og de allierte krigshandlingene stanset.

Våpenhvilen

Golfkrigen, Norman Schwarzkopf
General Norman Schwarzkopf (til venstre) møter Iraks generalløytnant Khalid Sultan Ahmed (nummer to fra høyre) og andre irakiske offiserer i Safwan i det okkuperte Sør-Irak 3. mars 1991 for å fremforhandle forutsetningene for en våpenhvile og den irakiske kapitulasjonen som avsluttet Golfkrigen i 1991.
Av /Reuters.

Samtidig med at USAs president George H. W. Bush kunngjorde Kuwait for frigjort 28. februar 1991, erklærte han våpenhvile. Presidenten ønsket verken å forfølge de irakiske styrkene mot Bagdad eller støtte opprøret som brøt ut i Sør-Irak for å styrte Saddam Hussein, i frykt for at landet skulle bli delt og at Iran skulle få større innflytelse. Den irakiske regjeringen kunngjorde samme dag at den aksepterte å etterleve alle FN-resolusjoner knyttet til konflikten.

Våpenhvileforhandlingene, i Safwan flybase i Irak rett nord for grensen til Kuwait, startet 3. mars og ble ledet av general Schwarzkopf. Irak stilte med sin viseforsvarssjef, generalløytnant Sultan Hashim Ahmad som forhandlingsleder. Dagen før hadde Sikkerhetsrådet vedtatt resolusjon 686 (1991) med våpenhvilens betingelser. Irak aksepterte disse 6. april, og våpenhvilen trådte formelt i kraft fra 11. april 1991.

Kuwait og Saudi-Arabia bidro til å bekoste den internasjonale militære deltakelsen; flere land som ikke selv stilte styrker, ikke minst Japan, bidro også økonomisk.

Krigens konsekvenser

USA fikk et tettere forhold til golflandene som følge av krigen. Her møter utenriksminister James Baker sin saudiarabiske kollega Faisal Al Saud 8. mars 1991.

/AP/NTB.

Golfkrigen var den første store internasjonale konflikt etter Den kalde krigen, og fikk til dels vidtrekkende følger i regionen – særlig for Irak. Etter krigens slutt ble Irak utsatt for et strengt sanksjonsregime fra FN, håndhevet blant annet gjennom flyforbudssoner patruljert av USA og Storbritannia. Sanksjonene hadde betydelig utilsiktet effekt for den irakiske sivilbefolkningen; særlig hva gjaldt tilgang på mat og medisiner.

FN opprettet rett etter krigen United Nations Special Commission (UNSCOM) for å granske Iraks bruk, lagring og produksjon av kjemiske og biologiske våpen. Våpeninspektørenes arbeid førte til konflikter mellom Irak og FN, og de avbrutte inspeksjonene ble i desember 1998 fulgt av amerikanske og britiske flyangrep. Påstander om Iraks besittelse av masseødeleggelsesvåpen var påskuddet for invasjonen av landet i 2003: Irak-krigen.

Fra april 1991 førte en intervensjon ledet av USA og Storbritannia, og med deltakelse fra enkelte koalisjonspartnere i den kurdiske delen av Nord-Irak – Operation Provide Comfort – til at området i praksis fikk selvstyre. Dette igjen fikk betydelige politiske følger for den videre utvikling i Irak, og i Iraks forhold til omverdenen.

Om lag halvparten av Kuwaits befolkning flyktet fra landet under og etter invasjonen. Et betydelig antall var gjestearbeidere, hvorav mange ble sittende i Irak. Norge bidro med økonomisk bistand for å avhjelpe denne situasjonen. Da de irakiske styrkene trakk seg av Kuwait, stakk de over 700 oljebrønner i brann, noe som hadde store konsekvenser både økologisk og økonomisk.

Noen få land tok stilling for Irak under Golfkrigen, og ble straffet for det, særlig ved at økonomisk bistand fra golfstatene ble stanset, og gjestearbeidere ble utvist derfra. Dette gjaldt særlig Jemen og Jordan, men også Den palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO). Syria, som bidro med en større kontingent, styrket gjennom dette sine forbindelser med USA og Golfstatene – og forsterket forholdet til Iran. Flere av koalisjonsmedlemmene ble premiert, politisk og økonomisk, for sin deltakelse. Det lykkes ikke de arabiske stater selv å finne en løsning på konflikten, noe som ga USA initiativet. Sovjetunionen under president Mikhail Gorbatsjov, som tradisjonelt hadde gode forbindelser med Irak, nærmet seg USA gjennom Golfkrigen og støttet opp om vedtakene i Sikkerhetsrådet.

Krigen styrket forbindelsene mellom USA og golfstatene, hvilket var viktig i forbindelse med USAs invasjon av Irak i 2003. Stasjonering av amerikanske styrker på saudisk jord bidro til motstand mot det saudiske kongehuset, og til oppslutningen om al-Qaida. Golfkrigen fikk også militærteoretisk betydning som et skoleeksempel på moderne manøverkrigføring, og betydning av luftmakt generelt og presisjonsstyrte bomber spesielt.

De allierte tapene, både materielle og menneskelige, var minimale; de irakiske enorme. Koalisjonen hadde 240 falne, mens anslagene over de irakiske tapene varierer sterkt, fra rundt 20 000 til 100 000 drepte; hvor det reelle tallet synes å være nærmest det første. Om lag 300 000 irakiske soldater ble såret; rundt 85 000 tatt til fange. De sivile tapene er heller ikke kjent, men anslått til å være noe lavere enn de militære.

I etterkant av krigen er det påvist spesielle helseskader blant allierte soldater, også norske, som er klassifisert som en egen lidelse, Golfkrigsyndromet.

Golfkrigen er regnet som den første større væpnede konflikt som er blitt direkte tv-overført, vesentlig på grunn av satellittsendinger fra den da nye tv-stasjonen CNN.

Norsk deltakelse

Norge deltok med mindre styrkebidrag i begge faser av Golfkrigen. Under Operation Desert Shield deployerte Norge et kystvaktfartøy, KV «Andenes», til Persiabukta for å delta i håndhevelsen av FN-sanksjonene. Under Operation Desert Storm ble dette oppdraget videreført, men det norske fartøyet ble ikke formelt definert som å inngå i de krigførende styrkene. I februar 1991 sendte Norge et sanitetskompani med et lett feltsykehus til Saudi-Arabia, NorMedCoy/SA, som en del av krigsoperasjonen, til støtte vesentlig for britiske styrker.

Norge bidro også med oljevernutstyr til Saudi-Arabia og materiellstøtte til Tyrkia, og norsk militært personell deltok i NATOs overvåking av tyrkisk luftrom. Norske handelsfartøyer spilte en betydelig rolle som befrakter for flere av koalisjonens medlemmer.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Finlan, Alastair (2003). The Gulf War 1991. Osprey Publishing.
  • Lowry, Richard S. (2003). The Gulf War Chronicles : A Military History of the First War with Iraq. iUniverse.
  • Grossman, Mark (1995). Encyclopedia of The Persian Gulf War. ABC–CLIO.
  • Bickerton, Ian; Michael Pearson & Greg Wilesmith (1991). 43 Days. The Gulf War. The Text Publishing Company.

Kommentarer (1)

skrev Markus Svendsen

Veldig bra! Brukte denne til muntlig eksamen, mye bra stoff!

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg