portugisisk

Portugisisk, språk som hører til de romanske språkene. Sammen med spansk, katalansk og galicisk tilhører portugisisk den iberoromanske språkgruppen.

Portugisisk snakkes i Portugal og Brasil. Det er dessuten offisielt språk i de tidligere afrikanske koloniene Angola, Mosambik, Guinea-Bissau, Kapp Verde, São Tomé og Príncipe. Språket i den spanske provinsen Galicia, galicisk, er en beslektet dialekt. Portugisisk snakkes av vel 217 millioner mennesker (2015).

Karakteristisk for lydsystemet er skillet mellom lukket og åpen e-lyd og o-lyd og en serie nasale vokaler i tillegg til de orale: [ã], [ẽ], [ĩ], [õ], [ũ]. Dertil kommer flere orale og nasale diftonger. Det finnes både ustemte og stemte frikativer ([s], [z], [ʃ], [ʒ]), og man skiller mellom «enkel» og «sterk» r-lyd (r og rr), i Portugal ofte ved at den «sterke» uttales som «skarre-r».

Ortografisk angis nasal vokal og diftong ved hjelp av det diakritiske tegnet ~ eller en følgende -m- eller -n-: com 'med', sim 'ja', pão 'brød', sem 'uten'. Verbalsystemet er formrikt, og endelsene i bøyde former angir både tempus og person. Det finnes også en personbøyd infinitiv. Substantiv har han- eller hunkjønn. Flertall dannes ved -s. Pronomen har enkel kasusbøyning og skilles dertil i betonte (subjekts- og preposisjonsform) og ubetonte former (direkte og indirekte objekt).

I Portugal er dialektforskjellene lite markante. Man skiller mellom nord-, sentral- og sørportugisisk. Forskjellene mellom europeisk-portugisisk og brasiliansk-portugisisk (brasileiro) er derimot relativt merkbare. Det gjelder især uttalevaner og pronominalsyntaks, men også bruk av verbformer og ordforråd. Galicisk har utviklet seg annerledes enn standard portugisisk etter den politiske atskillelsen fra Portugal i 1139.

Bortsett fra dannelsen av nasale vokaler og diftonger er vokalsystemet språkhistorisk sett konservativt. Latinens skille mellom kort og lang vokal erstattes av skille i åpningsgrad med påfølgende sammenfall (det såkalte vulgærlatinske vokalsystem). Skillet mellom lukket og åpen e og o er delvis et eksempel på dette, delvis et resultat av omlyd. Latinens diftong au er bevart som ou, senere i europeisk-portugisisk ofte endret til oi: auru- > ouro > oiro ('gull'). Som fransk og spansk vil portugisisk vanligvis ha stemt latinens -p-, -t-, -k- mellom vokaler: capu(t) > cabo ('ende'). -l- og -n- er falt mellom vokaler, -n- etterlater seg ofte en nasal vokal: malu- > mau ('ond'), manu- > mão ('hånd').

Initialt gir latinsk cl-, fl-, pl- først [ʃ] (ch-): clave- > chave ('nøkkel'), flamma > chama ('flamme'), pluvia > chuva ('regn'). Senere er cl-, fl-, pl-, bl- blitt til cr-, fr-, pr-, br-: clavu- > cravo ('spiker'), flaccu(m) > fraco ('svak'), placere > prazer ('fornøyelse'), blank > branco ('hvit'). Latinsk -kt- og -lt- blir til -it-: octo > oito ('åtte'), multu- > muito ('mye').

Portugisisk har bevart flere av latinens enkle aktive verbalformer enn noe annet romansk språk, enkelte med endret funksjon. Dertil har det utviklet seg en rekke sammensatte tider og verbaluttrykk som delvis er felles med spansk. Som spansk har portugisisk to ord for 'å være', ser og estar, fra latinens 'være' (+ 'sitte') og 'stå'. Latinens kasussystem er kun delvis bevart i pronominalsystemet. Ordforrådet er grunnleggende latinsk. Tidlige lånord kommer fra germansk og arabisk, mens koloniseringene bringer enkelte ord fra afrikanske og indianske språk. Dertil kommer latinismer og andre lærde former.