regnskog

Regnskog er skog i områder med mye nedbør jevnt fordelt gjennom året.

Mest utbredt er tropisk regnskog i ekvatorialbeltet, der årsnedbøren er minst 1800–2000 mm, den tørreste måneden har minst 60 mm nedbør, og den kaldeste måneden er over 18 ºC.

Der man har en utpreget tørketid (monsunklima) får man en egen skogtype, tropisk tørr skog, som blant annet har en mye lavere andel eviggrønne trær enn regnskog. I tropiske fjellområder finner man en egen type regnskog som kalles tåkeskog. I områder med konstant høy fuktighet i temperert klima, som blant annet Midt-Norge, finner vi temperert regnskog. Her består skogen av løv- eller barskog, men som i tropisk regnskog finner man mange epifytter. Mangroveskog regnes også i mange sammenhenger med til regnskogen.

Den tropiske lavlandsregnskogen vokser i et belte på begge sider av ekvator, mellom ca. 10° nordlig og 10° sørlig bredde, opp til om lag 900 moh. Gjennomsnittlig døgntemperatur er mellom 24 og 28 °C, med liten forskjell mellom kaldeste og varmeste måned. Før avskoging fant man 48 prosent av den tropiske regnskogen i Sør- og Mellom-Amerika, 24 prosent i Sørøst-Asia og 28 prosent i Afrika.

Regnskogvegetasjonen danner tre mer eller mindre klart atskilte etasjer. Det øverste kronesjiktet danner et tett teppe 25–30 m over bakken. Bare enkelte kjempetrær på 50–60 m rager opp over dette sjiktet. Det er her tilgangen på sol og regn er størst, og mesteparten av fotosyntesen, blomstring og fruktsetting finner sted her. Dette tiltrekker myriader av insekter og større dyr, som lever både av plantene og hverandre.

I mellomsjiktene finnes arter som er tilpasset mindre lystilgang, men her er temperaturen mer stabil og luftfuktigheten jevnere. Også her finnes det en mengde arter bladetere, snyltere, rovinsekter, insektetere, fruktetere og rovdyr. Mange arter gjennomlever hele sin livssyklus her, 10–25 m over bakken, uten noen gang å komme opp i de øverste kronene eller ned på bakken.

Nede på skogbunnen er forholdene helt forskjellige fra forholdene i kronesjiktet. Luftfuktigheten er rundt 90 prosent og temperaturen sval, ca. 28 °C. Lystilgangen er minimal, og det er bare plantearter som greier seg med lite lys som vokser her. Veksthastigheten er lav. De store trærne danner brettrøtter, det vil si at ved bare dannes på oversiden av røttene slik at røttene blir brede og vingekantede. Dette gir også trærne en bredere «fot» å stå på. Visne blad, frukter og annet organisk materiale som faller ned på skogbunnen, blir hurtig spist opp og brutt ned av store mengder insekter og andre virvelløse dyr.

Stoffomsetningen går svært hurtig. Ingen næringsstoffer blir tilført jordsmonnet, men blir med en gang tatt opp igjen av planterøttene. Det dannes ikke noe humuslag. Selve jordsmonnet i regnskogene er svært næringsfattig, all næringstilgang kommer fra råtnende dyre- og planterester. Der regnskogen forsvinner, vil regnet raskt vaske ut alle rester av næringsstoffer og fjerne grunnlaget for all vegetasjon.

Ca. 70 prosent av planteartene i regnskogen er eviggrønne trær og busker. Den floristiske sammensetningen er svært forskjellig i de tre hovedområdene. Felles for alle regnskoger er den store artsrikdommen. På et areal på 1 hektar vokser typisk 40–100 (opptil 250) forskjellige trearter. I tillegg kommer en mengde andre plantearter. En stor del av disse er lianer og epifytter, blant annet mange orkidéarter. På et 100 m2 stort område i Costa Rica har det blitt registrert 233 forskjellige plantearter.

Regnskogen dekker bare seks prosent av Jordens areal, men den inneholder over 50 prosent av alle dyre- og plantearter. I alt kan det finnes over 5–10 millioner forskjellige arter i tropisk regnskog. Selv om det finnes et stort antall dyrearter i regnskogen er det plantene som dominerer. Bare 0,0002 prosent av biomassen er dyr, og av disse er 70 prosent nedbrytere.

Regnskogene er blant Jordens eldste økosystemer. De har utviklet seg ubrutt gjennom millioner av år og er med på å styre klimautviklingen, ikke bare lokalt, men også globalt. Vann som fordamper fra regnskogen danner skyer som reflekterer sollyset, samtidig som bladverket blir avkjølt ved fordampingen. Fordi bevegelsene av luftmassene går fra ekvator mot polene, blir en del av de varme og fuktige luftmassene ført mot kjøligere breddegrader.

På grunn av den sterke fordampingen blir nedbør som faller ned over ett område hurtig tatt opp igjen i luftmassene. For eksempel vil nedbør som faller ned i den østlige delen av Amazonas fordampe og falle ned igjen åtte ganger før den når de vestligste delene av området.

Når regnskogen fjernes, vil mye av vannet som ellers ville fordampet renne ut i elver og hav. Dette fører til en hurtig utarming av jordsmonnet, samtidig som store mengder jord blir borte på grunn av erosjon. Når vannet ikke fordamper, vil områder som er avhengig av denne fordampingen bli rammet av tørke.

Regnskogen binder store mengder karbondioksid, CO2, i de store mengdene biomasse som er til stede. Den er derfor en viktig faktor i CO2-balansen i atmosfæren, og dermed også for drivhuseffekten. Når regnskogen hugges vil den erstattes av vegetasjon med mindre biomasse, gjerne landbruksareal, og drivhuseffekten vil øke. Ved brenning vil det i tillegg bli frigjort CO2.

Regnskogen er utsatt for et stadig økende press fra omgivelsene. I disse områdene er befolkningsøkningen svært stor, og regnskogen er et av de ressursgrunnlagene som denne befolkningen må bygge sitt næringsgrunnlag på. Derfor er avskoging for å drive matproduksjon, dyrking av økonomisk viktige planter, beiting, industrialisering og tømmerdrift en alvorlig trussel mot regnskogen.

På grunn av de dårlige næringsforholdene i jordsmonnet ryddes stadig nye regnskogområder for å gi plass til oppdyrking. Multinasjonale selskapers jakt etter tropisk tømmer og oppkjøp og nedbrenning av regnskogen av rent økonomiske hensyn er også vanlige årsaker til regnskograseringen. I 1990-årene var avskogingen på 58 000 km2 per år. Skogen forsvinner raskest i Sørøst-Asia, spesielt i Indonesia og Myanmar, med 1,2–1,4 prosent per år. Avskogingen i noen land, for eksempel Brasil, har økt dramatisk siden 2000.

Regnskogødeleggelsen får både lokale og globale konsekvenser. Utarming av jordsmonnet, hyppige regnskyll og økende erosjon er allerede et økende problem i store deler av regnskogområdene. På grunn av det store artsmangfoldet er også den genetiske erosjonen enorm. Det har blitt beregnet at 50 arter dør ut daglig. Dermed minker muligheten for å finne nye plantearter som kan brukes til medisinske formål og som næringsmiddel.

En rekke internasjonale organisasjoner har satt i gang kampanjer for å redde regnskogen. I Norge er Regnskogfondet den viktigste. I FN-regi har det blitt opprettet flere biosfærereservater i regnskogområder, men på grunn av konflikten mellom miljøvern og utviklingshensyn har FN ikke vært i stand til å senke takten i avskogingen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.