Ukhaidir-borgen ble bygget av Abbasidene på slutten av 700-tallet ved Kerbala i dagens Irak. Av /Shutterstock. Begrenset gjenbruk

kalifat

Artikkelstart

Kalifat er en islamsk styreform hvor staten er ledet av en kalif. Et kalifat var det klassiske idealet for styreformen i den islamske staten og sentralt i det opprinnelige begrepet ligger det at kalifen spiller rollen som religiøs, politisk og militær leder.

Faktaboks

Uttale
kalifˈat
Etymologi
av arabisk khilâfa

Begrepet blir også brukt om den perioden da det islamske riket («kalifatet») i hovedsak var samlet under én kalif, fra profeten Muhammads død i 632 frem til slutten av abbaside-dynastiet. Konvensjonelt blir denne perioden regnet frem til 1258 da mongolene raserte Bagdad. Kalif-styret var imidlertid over allerede i 936 da kalifen al-Râdî måtte gi fra seg makten til en lokal hærfører. Etter den tid var det islamske riket delt i mange småstater, som kom til å bli betegnet «sultanater».

Kalifatet skiller seg fra de to andre styringsmodellene i klassisk tid, sultanatet, som er det mest generelle begrepet, og sjiaenes imamat. En sultan er enhver hersker, uansett bakgrunn, og har ingen religiøs legitimitet utover at han styrer samfunnet rettferdig. Hos sjiaene er imamen en direkte etterkommer av Profeten og har en religiøs autoritet ikke langt under Profetens. Men også abbaside-kalifene brukte i tillegg tittelen «imam» uten å legge det samme i dette.

Kalifatets historie

Kartet viser utstrekningen til Umayyadekalifatet på sitt største.
Shutterstock.

Profeten Muhammad etterlot seg ikke noen klar modell for styringen av staten, og utviklingen av kalifat-styret skjedde derfor gradvis over de første to til tre århundrene av islamsk historie. De første fire («rettledede») kalifene styrte i egenskap av å ha vært personlige medarbeidere av Profeten, men da Umayya-familien flyttet styret til Damaskus i 661, ble kalifatet til et arvelig dynasti.

Umayya-perioden førte med seg utviklingen av et mer differensiert statsapparat og et stadig klarere skille mellom det politiske styret og den religiøse autoriteten. Dette ble enda klarere da Abbaside-dynastiet tok over kalifatet og flyttet senteret til Bagdad i 750. Kalifatet var således et verdslig styre, og kalifen hadde ingen makt over religionen. Men hans legitimitet bunnet likevel i at han var «amîr al-mu'minîn», de troendes leder, og hadde en forbindelse tilbake til Profeten. Kalifen var ikke etterkommer av Profeten, men måtte komme fra Profetens stamme, Quraysh.

Etter 936 var kalif-vervet bare symbolsk. Frem til 1258 søkte de ulike sultanene gjerne en formell autorisering av den maktesløse kalifen i Bagdad. Etter den tid fant mamluk-sultanene en påstått slektning av den siste abbaside-kalifen og tok ham til Kairo for der å kunne autorisere sitt styre. I 1517 da osmanene erobret Kairo, hentet de den siste av disse «skygge-kalifene» til Istanbul, der kalif-funksjonen deretter opphørte.

Andre muslimske herskere brukte også kalifat-tittelen, men da uten krav på autoritet utover sitt eget område; som umayyadene i Spania og fatimidene i Egypt i middelalderen, Mughal-sultanen i India og ulike reformstater i Afrika på 1700- og 1800-tallet.

På 1800-tallet begynte den osmanske sultanen å regne seg som kalif i tillegg til sultan, og da med tanke på å representere alle verdens muslimer overfor sine europeiske rivaler. Dette ble nedfelt i den osmanske konstitusjonen i 1876. Dette nye «kalifatet» varte frem til 1924 da det ble formelt opphevet av den tyrkiske presidenten Mustafa Kemal Atatürk.

Moderne tanker om kalifatet

Etter islamismens oppblomstring på slutten av 1900-tallet har også noen hevdet at en islamsk verdensstat må ha form av et kalifat. Mest kjent i dag er gruppen Hizb al-Tahrîr, grunnlagt av Taqî al-Dîn al-Nabhânî (død 1977), som har kravet om et nytt kalifat som sitt kjennemerke. I dette ligger det først og fremst at muslimene må samles til ett verdensrike, og at lederen må ha en religiøs legitimitet for å «fremme det gode og hindre det onde», eneveldig eller med støtte av et råd (shûrâ) og med fri tilslutning (bay`a) av de troende.

Men også innen den radikale islamismen ser likevel de fleste på dette som en fjern utopi og går i stedet inn for «islamske republikker» i hver av vår tids muslimske stater, heller enn en islamsk verdensstat av typen kalifat. Unntaket er gruppen Den islamske stat (IS) som under ledelse av Abu Bakr al-Baghdadi i juni 2014 erklærte at de hadde etablert et islamsk kalifat med al-Baghdadi som kalif. al-Baghdadi har vært «statens» politiske og religiøse leder.

Kalifatet ble erklært som verdensomspennende, men i realiteten dekket det bare de områdene IS kontrollerte i Syria og Irak. Denne erklæringen har møtt massiv motstand i den islamske verden og bryter dermed med tanken om at kalifatet skal være en forenende størrelse. Da de var på sitt største, kontrollerte IS store områder hvor de styrte etter sin ekstreme tolkning av Koranen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg