Golfkrigen 1980–1988

Iran-Irak-krigen, også kalt den første golfkrigen, var en væpnet konflikt utkjempet mellom Irak og Iran fra september 1980 til august 1988. Dette var den dødeligste krigen i det moderne Midtøstens historie.

Faktaboks

Også kjent som

Iran-Irak-krigen, Irak-Iran-krigen, Den første golfkrigen

Krigen startet med at Irak angrep Iran den 22. september 1980 og tok kontroll over territorium sør i landet, før Iran gikk til motangrep og i 1982 gikk inn i Irak. Frem til en våpenhvile trådte i kraft 20. august 1988, ble det utkjempet en rekke slag med store tap på begge sider. Storbyer i begge land ble angrepet i luftoperasjoner; det samme ble sivil skipstrafikk i Persiabukta.

Konfliktens bakgrunn

Mange av soldatene under Golfkrigen i 1980-1988 var svært unge. Bildet viser en iransk barnesoldat.
Barnesoldat under Golfkrigen av . CC BY SA 3.0

Krigen brøt ut i en situasjon hvor Iran hadde gjennomgått sin revolusjon i 1979, der et sjia-presteskap under ledelse av ayatollah Khomeini hadde tatt makten. I Irak hadde Saddam Hussein befestet sin stilling som leder for Baath-partiet og som landets president, og bygd opp et sterkt militær.

Det irakiske regimet så med bekymring på innflytelsen denne iranske revolusjonen kunne ha blant Iraks sjia-befolkning. Irans nye ledere hadde som uttalt mål å spre revolusjonen og bidra til at en islamsk republikk ble opprettet i det den gang sunni-dominerte, sekulære Irak. I tillegg til trusselen revolusjonen utgjorde for Irak så svekket den også Irans militære styrker, noe som for Saddam Hussein fortonet seg som en mulighet.

Bak konflikten mellom de to landene lå også flere århundrer med kulturell og politisk motsetning mellom arabere og persere, og en kamp om kontroll med strategisk viktige områder ved Golfen, særlig vannveier og havner. For Saddam Hussein var konflikten også en del av hans ambisjon om å gjøre Irak til den ledende stat i den arabiske verden, og i Golf-regionen.

Irak hadde også territorielle ambisjoner. Først og fremst gjaldt dette kontroll over Shatt al-Arab ved utløpet av Eufrat og Tigris, og Irans arabisk-dominerte og oljerike provins Khuzistan. Gamle grensetvister ble bilagt ved en avtale undertegnet i Alger i 1975, men Saddam Hussein avviste denne som endelig løsning.

Med store oljeinntekter hadde Irak rustet opp på 1970-tallet, i hovedsak med våpen fra Sovjetunionen og Frankrike. Irans militære styrke var svekket som følge av revolusjonen, blant annet ved at mange høyere offiserer var fjernet, men landet hadde fortsatt moderne våpen, vesentlig levert av USA. I krigens innledende fase satte Iran mange avsatte offiserer i tjeneste, og rekrutterte store antall frivillige i folkemilitsene Pasdaran og Basij.

Krigens forløp

Irans president Ali Khamenei (midt i bildet, foran flagget) besøker slagmarken i august 1988.
Ali Khamenei besøker krigsområde av . CC BY-SA 4.0

Den militære konflikten startet før selve krigsutbruddet. Tidlig i september 1980 kom det til flere trefninger langs grensen. Saddam Hussein opphevet Alger-avtalen og erklærte at Shatt al-Arab tilhørte Irak, noe Iran avviste. Deretter tiltok fiendtlighetene, med nye angrep begge veier.

22. september 1980 iverksatte Irak et omfattende militært angrep på iranske flybaser, mens seks divisjoner fra den irakiske hæren gikk inn i Iran på tre fronter, med størst tyngde i sør, i Khuzistan. I den siste store offensiven i krigens åpningsfase forsøkte Irak å innta Abadan, men ble slått tilbake, før Khorramshahr ble tatt 10. november. Iran angrep blant annet irakiske oljeinstallasjoner, i et forsøk på redusere oljeinntektene, og derved krigsevnen på lengre sikt. Dette skulle bli en sentral strategi senere i krigen.

Den irakiske framrykkingen ble stanset vinteren 1980–1981, og krigen gikk inn i en fase uten større bevegelse, før Iran gikk til motoffensiv i mars 1982. Khorramshahr ble gjenerobret i mai 1982, og Irak trakk sine styrker tilbake til grensen i håp om at Iran ville gå med på å avslutte krigen. Iran fortsatte angrepene, og iverksatte i juli sin Operasjon Ramadan inn i Irak, nær Basra i sør – i omfattende slag med store tap, særlig på iransk side. Også i nye større offensiver tok Iran i bruk store antall frivillige, oftest mangelfullt trent og utrustet, hvorav mange gikk foran de regulære hærstyrkene, blant annet for å rydde miner.

Etter det iranske motangrepet, og innmarsjen i Irak, var irakerne gjennom resten av krigen i hovedsak på defensiven. Iran iverksatte i alt rundt 70 større offensiver mot Irak, inklusive en storoffensiv mot Basra tidlig i 1984 der tilsammen rundt 25 000 ble drept i løpet av få dager i februar–mars.

Fra 1984 konsentrerte den irakiske ledelsen seg om å forhindre videre iransk framrykking, og forsøkte å få det iranske regimet til å forhandle. Dette ble søkt oppnådd ved økt militært press mot Iran, og innbefattet anskaffelse og anvendelse av nye våpensystemer. Irak utviklet kapasitet til å produsere og anvende kjemiske våpen, og tok i bruk blant annet sennepsgass og nervegass i angrep på iranske styrker, hvilket ble dokumentert av FN. I september 1980 iverksatte Iran et mislykket angrep på Iraks Osirak atomreaktor. Denne ble derimot ødelagt i et israelsk angrep i juni 1981. Irak rettet flere angrep mot Irans reaktor i Bushehr, 1984–1988, og ødela den.

I perioden 1984–1987 var det nærmest en stillingskrig, sammenlignbart med situasjonen under første verdenskrig i Vest-Europa, med vedvarende skyttergravskamper og store tap, uten vesentlig framgang for noen av partene. De hardeste kampene fant sted i sør, men krigen ble utkjempet langs hele grensen, og Iran bidro til å intensivere den i de kurdiske områdene i nord. Der allierte de seg med kurdiske motstandsgrupper, særlig mot slutten av krigen.

I 1985 startet Irak en kampanje med luftangrep mot større byer i Iran, kalt krigen om byene, for å svekke offentlig moral og ødelegge militære mål. Langtrekkende Scud-raketter ble tatt i bruk, og senere også den irakiske varianten al-Hussein-raketter – rettet mot blant annet Teheran, Esfahan og Qom. Iran svarte med Scud-angrep mot irakiske byer, inklusive Bagdad og Basra.

Internasjonalisering

Under krigen ble det brukt kjemiske våpen. Iransk soldat med gassmaske.
Soldat med gassmaske av . CC BY SA 3.0

Irak søkte å trekke supermaktene inn, for å få slutt på krigen. Dette ble blant annet gjort ved å angripe internasjonal skipstrafikk i Golfen, i et forsøk på å få Iran til å gjengjelde gjennom å stenge Hormuzstredet. USA hadde gjort det klart at landet ville gripe inn hvis så skjedde, og Iran avholdt seg fra å provosere amerikanerne.

Irak angrep først iranske skip, men erklærte at all skipstrafikk ble ansett som legitime mål. Deretter ble fartøyer fra andre land, primært tankskip som fraktet olje ut av Iran, angrepet. Allerede tidlig under krigen ble størstedelen av Iraks oljeeksport rammet, og Irak søkte å begrense også Irans eksport, for å svekke landets økonomi. Irak begynte å angripe den iranske oljeinfrastrukturen i 1981, og trappet opp denne delen av krigføringen i 1984, særlig ved å bombe den største terminalen på Kharg-øya. Irak angrep oljetankere fra flere land med Exocet-missiler skutt fra jagerfly. Iran svarte med å angripe tankskip som fraktet irakisk olje, samt skip fra og infrastruktur i Kuwait som håndterte olje fra Irak. Kuwait ba deretter om internasjonal beskyttelse av sine skip, og fikk dette både fra Sovjetunionen og USA. Til tross for at begge parter hadde akseptert et FN-moratorium i 1984, fortsatte partene å angripe oljetankere i 1986–1987. Flere land sendte marinefartøyer til Golfen for å beskytte oljefrakten.

Begge land, og særlig Irak, lyktes i å skaffe nye våpen i løpet av krigen. Iran skaffet våpen blant annet fra Kina og Libya, mens Sovjetunionen og Frankrike var Iraks viktigste leverandører. USA støttet også Saddam Husseins regime – men solgte samtidig, i 1985–1986, i hemmelighet våpen til Iran (se Iran–Contras-affæren). Den tiltagende vestlige og arabiske støtten til Irak, særlig fra 1984, skyldtes mest en frykt for konsekvensene ved Irans militære framgang.

Våpenhvile

Irakiske soldater, foto fra 1984.
Irakiske soldater av . Falt i det fri (Public domain)

Krigen ble trappet opp igjen i 1988, og Irak gjenvant det militære initiativet gjennom fire større offensiver fra april. Like fullt var Irak sterkt svekket, og søkte en avslutning på krigen. Supermaktene Sovjetunionen og USA bidro med politisk press gjennom FN.

Den 17. juli 1988 aksepterte Iran våpenhvilen som ble foreskrevet i Sikkerhetsrådets resolusjon nr. 598, vedtatt den 29. juli 1987. Irak, som i flere år hadde ønsket våpenhvile, ga sin formelle aksept den 18. juli. Selve våpenhvilen trådte i kraft 20. august 1988 og gjorde slutt på krigen. En fredsavtale ble inngått først etter den andre golfkrigen, i 1991. Den siste fangeutveksling skjedde i 2003.

Krigens konsekvenser

Mange ble skadet under krigen. Bildet viser en iransk soldat som holder en pose med intravenøs væske.
Iransk soldat av . Falt i det fri (Public domain)

Den første golfkrigen var en av de lengste, mest omfattende og mest ødeleggende konflikter etter andre verdenskrig. De økonomiske ødeleggelsene – særlig av infrastrukturen innen oljesektoren – var store, og de økonomiske konsekvensene enda større, som følge av de enorme kostnadene knyttet til selve krigføringen, herunder anskaffelse av våpen.

De sosiale konsekvensene var også svært store. Det er ikke kjent hvor mange som mistet livet i krigen, men et vanlig anslag er cirka én million, om lag halvparten hver av soldater og sivile. Enda flere ble såret og ytterligere flere ble drevet på flukt. Iran har erkjent at nær 300 000 ble drept, men tallet antas å være høyere.

Som en del av våpenhvileavtalen, satte FN i 1988 inn en observatørstyrke, United Nations Iran-Iraq Military Observer Group (UNIIMOG), for å patruljere grensen mellom de to landene.

Norges rolle

Norge spilte ingen direkte rolle i den første golfkrigen, men ble indirekte trukket inn som en ledende skipsfartsnasjon. En rekke norskregistrerte eller norskeide oljetankere seilte på Golfen, og flere ble utsatt for angrep.

Da FN satte inn observatørstyrken UNIIMOG, stilte Norge med offiserer til styrken ble avviklet da den andre golfkrigen brøt ut i 1991.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg