Offisielt maleri av Ming dynastiets keiserinne Xiaojingxian.

Ming-perioden var kjent for sitt vakre porselen.
Av .

Artikkelstart

Ming-dynastiet i Kinas historie varte fra 1368 til 1644.

I Ming-dynastiet, som til forskjell fra Yuan-dynastiet var grunnlagt av Han-kinesere, vendte Song-epokens tradisjonelle politiske, sosiale og intellektuelle system tilbake. Keisernes politikk tok sikte på å konsolidere statens makt og stabilisere de tradisjonelle samfunnsforhold.

En ny lovkodeks etter tradisjonelle linjer ble utgitt. Restriksjoner mot buddhismen tok sikte på å fremme konfusianismen, som var den offisielle ideologi og nærmest hadde karakter av statskult. På keiserlig initiativ ble i 1405–1431 en rekke sjøferder foretatt til Ostindia, India, Persiabukta og Øst-Afrika. Men etter at disse plutselig ble innstilt, og Kina var blitt avskåret fra forbindelsene vestover gjennom Sentral-Asia, fulgte en periode av relativ isolasjon.

Røvertokter langs kysten rundt 1550 og indre opprør etter 1620 sammen med nytt press mot grensene i nord, svekket dynastiet og førte til dets fall. Mot slutten av Ming-perioden begynte de europeiske sjømaktene, som ved de store oppdagelsene hadde funnet sjøveien til Det fjerne østen, å vise seg ved Kinas kyster. Portugisiske (fra Ostindia, 1516), spanske (fra Filippinene), nederlandske (fra Taiwan, 1604) og engelske (1637) handelsskip forsøkte å åpne handel med Kina over Guangzhou (Kanton), men med magert resultat. Portugiserne var de eneste som fikk varig fotfeste; i Macao (fra 1557) og for en tid i Ningbo.

Nye importvarer var klokker og tobakk. Dyrking av søtpoteter ble innført fra de spanske koloniene i Amerika. Jesuittiske misjonærer kom til Kina, den første var Matteo Ricci; han og flere av hans etterfølgere fikk en viss innflytelse i hoffkretser. Men denne første mer omfattende kontakten med europeerne fikk forholdsvis begrenset betydning for den kinesiske kulturutviklingen. Europeisk innflytelse gjorde seg i større grad gjeldende først mot slutten av det etterfølgende Qing-dynastiet.

Det er flere årsaker til at Ming-dynastiet gikk under. På den økonomiske siden hadde hoffet utviklet en dekadent styringsstil som i kombinasjon med en feilslått skattepolitikk ruinerte statskassen. Samtidig utviklet det seg en rivalisering mellom to innflytelsesrike grupper ved hoffet, evnukkene og litteratene, noe som førte til at hoffet ble splittet og lite handlekraftig.

Ute på landsbygda opplevde man en rekke uår, som førte til en sosial uro, som den stadig svakere staten ikke var i stand til å kontrollere. Urolighetene startet som bevegelser uten noen klar form for ledelse. En opprørsleder med navn Li Zicheng (1606–1945) fikk til slutt samlet en hær som han førte mot Beijing, der han tok byen og holdt den i én måned. Han ble beseiret av mandsjuene fra nordøst, som med kinesisk støtte etablerte Qing-dynastiet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Brooks, Timothy. 2010. The Troubled Empire. Cambridge: Harvard University Press.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg