Monoteisme, troen på at det bare finnes én eneste gud, eller som i jødedommen, at man bare skal tilbe en gud.

Monoteisme er først og fremst et teologisk begrep som både understreker eksistensen av en gud, et personlig, villende, bønnhørende guddommelig vesen, og at denne gud er én, fullkommen og verdens skaper. Et slikt monoteistisk gudsbegrep er sentralt ikke bare i kristendommen, jødedommen og islam, men også i zoroastrismen, sikhismen og mange retninger innen hinduismen. I hinduismen er kanskje betegnelsen kosmologisk monoteisme bedre, siden mangfoldet av guder ikke benektes, men de eksisterer i kosmos som del av høygudens kropp. Tro på guddommen som en upersonlig kraft som ligger til grunn for alle ting og gjennomstrømmer alt, som for eksempel Brahman i hinduismens advaita-filosofi kan også betegnes som monoteisme.

Andrew Lang og Wilhelm Schmidt hevdet på begynnelsen av 1900-tallet feilaktig at den såkalte «urmonoteismen» var menneskehetens eldste religionsform, og at enkelte folk (for eksempel i Australia) hadde bevart denne troen helt til vår tid. Andre forskere stilte seg kritiske til dette, og det rådende synet i dag er at selv om mange gamle kulturer har kjent forestillingen om en himmelsk høygud, er den egentlige monoteismen, der eksistensen av andre guder uttrykkelig benektes, et resultat av en intolerant reaksjon mot polyteismen, og således et relativt nytt fenomen i religionshistorien (jf. Zarathustra og de israelittiske profeter). Monoteistiske religioner er ofte opptatt av av at deres monoteisme er den høyeste religionsform, men dette er bare uttrykk for monoteismens intoleranse. Polyteisme fanger i større grad opp tilværelselsens mangfold, og kan slik like gjerne regnes som en religionsform overlegen monoteismen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.