Mange asiatiske land har en betydelig filmindustri, og mens det tidligere bare var japansk filmkultur som hadde et nedslag i Vesten, er det nå vanlig med et mangfold av asiatisk film på vestlige kinoer. Her sees et bilde fra den Oscar-belønnede samproduksjonen Snikende tiger, skjult drage (2000), i regi av den taiwanske regissøren Ang Lee og med skuespillerne Yun-Fat Chow fra Hong Kong (til venstre) og Michelle Yeoh fra Malaysia.

Sandrew Metronome. begrenset

Asias næringsliv preges av store kontraster. Flere asiatiske land hører til blant verdens ti fattigste, og flere er blant de rikeste. Her er bemerkelsesverdige forskjeller så vel mellom som innen de ulike land. Fattigdommen i Nepal og Bangladesh står i kontrast til rikdommen i f.eks. Japan og bystaten Singapore. Kina og India har områder som kjennetegnes av et høyt utviklingsnivå, men også andre med utbredt og dyp fattigdom.

Mange av de mest velutviklede landene finnes i Øst- og Sørøst-Asia. Her ligger Japan, som lenge var et av de få fullt utviklede industriland utenfor den europeiske kulturkrets. Regionen omfatter land som siden 1960-årene kan vise til den raskeste økonomiske vekst i verden: Taiwan, Sør-Korea, Hong Kong og Singapore har hatt en fordobling av bruttonasjonalproduktet ca. hvert 8. år siden 1960, og regnes som fullt industrialiserte.

Midtøsten hører også med til de mer utviklede områder i Asia. Mange av landene i regionen er folkefattige og har meget store petroleumsforekomster som har bidratt til en betydelig rikdom.

Økonomisk hadde Asia ved slutten av den annen verdenskrig en helt marginal betydning i verdensøkonomien. De første decennier i etterkrigstiden lot det til at Asia ville bli sittende fast i underutvikling, med lite håp om å komme ut av denne. Japan var det store unntaket. Kina var underutviklet, og ble lenge betraktet som en politisk trussel mot sine asiatiske naboer. For de mindre landene ble økonomiske og sosiale endringer en nødvendighet for å kunne motstå denne trusselen. I en del tilfelle lyktes, eller ville, ikke regimene gjennomføre nødvendige reformer. Filippinene er et eksempel. I andre land tok man tak i sosiale og politiske motsetninger og fikk i gang en positiv økonomisk utvikling.

De siste decennier har Asia vært i rask økonomisk og politisk forvandling, og stått stadig sterkere frem som verdens mest vekstkraftige region. Særlig etter ca. 1970 var økonomien i drastisk forvandling; Japan fikk i 1960- og 1970-årene sitt gjennombrudd som industriell «supermakt». En rekke andre land, populært kalt økonomiske «tigre» eller «drager», kunne oppvise ekstraordinær vekst, delvis ved hjelp av investeringer og teknologi fra Japan. Sør-Korea, Taiwan, Hong Kong og Singapore fikk karakter av nyindustrialiserte økonomier (Newly Industrialized Economies, NIC); Malaysia, Thailand og Indonesia fulgte i deres spor. Et særtrekk var den pragmatiske blandingen av en sentralstyrt industripolitikk og frie markedskrefter, med kapitalisme og konfucianisme som ideologisk fundament.

Etter Mao Zedongs død 1976 brøt Kina ut av sin isolasjon, og økonomien ble gradvis liberalisert. Kinas ekspansjonstakt var særlig sterk fra 1992, og akselererte ytterligere fra 2001 med medlemskapet i verdenshandelsorganisasjonen WTO. Kapital og teknologi fra kinesiske investorer i Hong Kong og Taiwan var noe av drivkraften bak det såkalte «Stor-Kina» som vokste frem som nytt økonomisk kraftsentrum i første halvdel av 1990-årene. India innledet 1991 sin største økonomireform som selvstendig nasjon med liberalisering og bredere åpning mot omverdenen.

Asias andel av verdens BNP er steget kraftig, særlig siden 1980-årene. Mellom 1965 og 2000 økte Asias BNP i gjennomsnitt med over 4 % per person og år. I Øst- og Sørøst-Asia var BNP-økningen i perioden på over 7 %. Dette innebærer at forskjellen i levestand i forhold til Vesten minket dramatisk. BNP-økningen i Sør-Asia var derimot betraktelig mer beskjeden, knapt 2 %.

Det som ble kalt Asias «økonomiske under», hadde lenge Japan som drivkraft, også i form av massive japanske investeringer. Japan var lenge det eneste asiatiske medlemsland i den vestlige økonomiske samarbeidsorganisasjonen OECD, men fikk 1996 følge av Sør-Korea. Japans dominerende økonomiske stilling er siden 1990-årene blitt utfordret av nye vekstsentra i regionen – bl.a. Hong Kong og Perleelv-deltaet i Sør-Kina, Shanghai med Yangtze-regionen, Sør-Korea, samt et triangel med Singapore og deler av Malaysia/Indonesia. Internhandelen mellom landene i regionen har siden 1990-årene økt i markant raskere takt enn samhandelen med Vesten.

Siden 1980-årene har særlig Øst- og Sørøst-Asia vært et interessant vekstområde for norsk eksport. Andelen av norsk vareeksport som gikk til Asia generelt ble fordoblet i løpet av 10-årsperioden 1984–93, og nådde 9,5 %. Tiårsperioden 1984–2003 var preget av store svingninger pga. Asia-krisen 1997–98. 2003 var man nådd opp på et noe høyere nivå enn før krisen. Asia-regionen som helhet svarte 2003 for 10,6 % av norsk eksport og 12 % av importen. Etter tusenårsskiftet skjedde en vesentlig dreining i favør av Kina på bekostning av land i Sørøst-Asia.

Beskrivelsene av hvordan verdens økonomiske tyngdepunkt gradvis har forskjøvet seg mot Asia, er legio. Fremtidsforskere har sett for seg en økonomisk fremtid dominert av Asia. I 1980- og 1990-årene satset de fleste landene på en eksportorientert utviklingsmodell, og lot til å høste en eksepsjonell og stabil økonomisk vekst. Bildet ble dramatisk endret i og med den såkalte Asiakrisen, en finanskrise som hadde sin begynnelse i Thailand i juli 1997 og spredte seg utover regionen. Mangelfulle bank- og finanssystemer utløste en valutakrise som slo ut i panikk blant investorer og foretak.

Asiakrisen 1997–98 rammet i første rekke Thailand, Malaysia, Indonesia, Sør-Korea og Filippinene, men fikk vidtrekkende følger også for regional og global økonomi. Titalls millioner ble kastet ut i arbeidsløshet eller mistet sine oppsparte midler. Reformtiltak ble iverksatt som de første skritt mot en mer omfattende omstrukturering. Etter tusenårsskiftet kom ny oppgang og vekst, særlig i Kina og India – avbrutt av periodiske tilbakeslag. De fleste landene kunne 2003 vise til høyere BNP-nivåer enn før krisen, og med solide overskudd på handelsbalansen. Negative sosiale utslag var imidlertid ennå synbare.

Asia har siden tusenårsskiftet fortsatt å øke sin andel av verdens handel og BNP gjennom markant raskere vekst enn samtlige andre regioner, bl.a. gjennom ekspansive finanspolitiske tiltak, konkurransekraftige valutaer og enkelte strukturelle reformer. Imidlertid trenges fortsatt reformer innen bank- og finanssektoren for å få bedre og mer oversiktlige kredittsystemer på plass.

I 2003 stod Asia for ca. 26 % av verdens BNP, eller 33 % omregnet etter kjøpekraftparitet (purchasing power parity, PPP). Japan var verdens nest største økonomi; dets BNP nesten halvannen gang større enn de andre øst- og sørøstasiatiske landene til sammen. Men omregnet etter PPP-metoden får fremfor alt Kina og India større gjennomslag, mens Japans økonomiske størrelse krymper. Ifølge PPP-metoden var Kina i allerede i 2003 blitt verdens nest største økonomi, og Asia (eksklusive Japan) utgjorde nærmere 30 % av verdens totale økonomi. Etter en relativt kraftig eksportnedgang under kriseårene 1997–98 nådde Asia (eksklusive Japan), tidlig på 2000-tallet opp på en større andel (ca. 20 %), enn før krisen. På importsiden øket regionen sin andel fra 18 til nærmere 25 % i 2003.

Noe av forklaringen til Asias økonomiske fremskritt har vært innenlandsk sparing; i snitt markant høyere enn i andre verdensdeler. I Øst-Asia har spareraten lenge vært 20–30 % av BNP, i Sør-Asia noe mindre. Kinas betydning som investeringsland har vært sterkt stigende, særlig siden midten av 1990-årene. I 2002 gikk Kina forbi USA som verdens største mottaker av utenlandske direkteinvesteringer (Foreign Direct Investments, FDI), i alt 52,7 milliarder USD. Derimot var Indias andel bemerkesverdig lav; bare vel 3 milliarder.

Kina og Taiwan trådte desember 2001 inn som medlemmer av Verdens handelsorganisasjon (WTO); med en rekke andre land på søkerlisten. Dette fikk en umiddelbar virkning for så vel Kina som regionen og verdenshandelen, med raskere reformtakt, utvidet markedsadgang og større interesse blant investorer. Særlig etter 2005 vil Kina kunne dra fordel av større eksport på f.eks. tekstilsektoren, der bl.a. USAs og EUs restriksjoner opphører. Lavt kostnadsnivå og stort hjemmemarked har gjort Kina attraktivt for kriserammede foretak fra f.eks. Taiwan, Sør-Korea og Japan. Disse har i stadig større grad flyttet sine produksjonsbedrifter til det kinesiske fastlandet, som populært har fått betegnelsen «hele verdens fabrikk». Samtidig vil Kinas WTO-medlemskap medføre skjerpet konkurranse i forhold til andre asiatiske land.

I Asia bor dobbelt så mange ekstremt fattige som i hele den øvrige verden. Befolkningsøkningen innebærer at tallet på fattige er steget i senere år, mens den prosentvise andelen som lever i fattigdom, er blitt mindre. Fortsatt lever nærmere 2/3 av verdens fattige, eller vel 750 millioner mennesker, i Asia. Utviklingen varierer mye mellom land og regioner. Kina kan vise til svært gode resultater, selv om fordelingen av samfunnsgodene også er blitt mer ujevn. Sør-Asia, som er verdens fattigste region, har derimot en mer beskjeden reduksjon av antallet som lever på eller under fattigdomsgrensen, fra 43 % av befolkningen i 1993 til 35 % i 2003. Tross det store antall fattige har Asia i snitt en jevnere inntektsfordeling enn f.eks. Latin-Amerika og Afrika. Å halvere fattigdommen innen 2015, i henhold til FNs tusenårsmål, blir Asias store utfordring.

I helsesektoren forbedres forholdene stadig, om enn langsomt. Halvparten av alle barn som dør for tidlig, fødes i Asia. Den forventede levealder i Sør-Asia steg fra 62 til 63 år i perioden 1997–2000, mens den i Øst- og Sørøst-Asia var uendret (69 år i Øst-Asia). På opplysningssiden har utviklingen vært varierende. I Sør-Asia kunne tidlig på 2000-tallet bare 42 % av kvinnene lese, sammenlignet med 66 % av mennene. I Afghanistan og Pakistan er henholdsvis 20 og 30 % av kvinnene lesekyndige. Øst-Asia har gjort de største fremskritt for lesekyndigheten. Derimot steg tallet på analfabeter med over 20 millioner i Sør-Asia i perioden 1990–2000, ifølge UNDP.

HIV/AIDS-epidemien har også i Asia fått skremmende dimensjoner, med uventet rask smittespredning i flere land. 2004 levde allerede over 10 millioner asiater HIV/AIDS, India alene hadde 5,5 mill. smittede. Kina ble 2001 rammet av en blodtransfusjonsskandale som førte til at hundretusener ble smittet. Uten resolutte tiltak vil Asia kunne ha 40–50 millioner smittede i 2025, ifølge WHOs anslag. HIV/AIDS anses som en alvorlig trussel mot Asias økonomiske og sosiale utvikling.

Migrasjonsstrømmene fra Asia finner først og fremst sin forklaring i flukt fra fattigdom, krig eller konflikter. Hertil kommer en omfattende arbeidskraftutvandring, f.eks. fra Filippinene og Bangladesh, men også fra Pakistan, Thailand, Indonesia og Sri Lanka. Emigrantene foretar pengeoverføringer som kan utgjøre en vesentlig del av landenes BNP og valutainntekter. Et søkelys ble rettet mot ulovlig innvandring til Europa år 2000 da 58 kinesiske borgere døde i en container ved Dover under et forsøk på smugle dem inn i Storbritannia.

Asia er den verdensdel der miljøødeleggelsen går raskest, konstaterer Den asiatiske utviklingsbanken (ADB). Miljøfarlige utslipp, en mer forbruksorientert livsstil, høy befolkningsvekst og rask urbanisering bidrar til stadig omseggripende miljøødeleggelse. Luftforurensningen i 10 av Asias 11 største byer overstiger WHOs grenseverdier med til dels svært stor margin. Fire av elvene i regionen topper listen over verdens mest forurensede. Tilgangen til drikkevann av brukbar kvalitet minker gradvis til kriseartede nivåer. Jorderosjon minsker den allerede knappe tilgangen på dyrkbar mark. Landbruksproduksjonen øker med utbredt bruk av kunstgjødsel og kunstig vanning, noe som i lengden kan føre til ytterligere miljøskader og vannmangel.

Deler av regionen har allerede vannmangel pga. massiv utnyttelse av ferskvannskilder og høyt industrialiseringstempo. Dette gjelder bl.a. Sør-Korea, Singapore og det nordlige Kina. Avskogingen i Asia antas å være verdens høyeste med 1,2 % per år. Asia har fra før bare 1/3 så mye skog per person som verden for øvrig, og bare 1/10 så mye skog per person som Latin-Amerika.

En kraftig økning av fast avfall er en stor belastning på miljøet. År 2000 ble det produsert 5,2 mill. tonn fast avfall per dag, et tall som antas å bli mangedoblet innen 2025. Svært lite av den voksende avfallsmengden går til noen form for behandling. Det kystnære miljøet forverres raskt, med alvorlige følger for den milliard mennesker som er avhengige av det havet kan gi for deres proteininntak. Den påståtte globale drivhuseffekten vil også kunne bli en trussel for lavtliggende kystområder, f.eks. Bangladesh. Asias utslipp av kulldioksid vokser fire ganger så raskt som det globale gjennomsnitt. Kina er en av de store og voksende kildene for utslipp av såkalte drivhusgasser.

Regionens energibehov antas å ville bli fordoblet i løpet av ti år. 1990 hadde Asia for første gang et større oljeforbruk enn Europa, og passerte ved tusenårsskiftet USA som verdens største oljeforbrukende region. Det antas at Asia vil fordoble antall kjernekraftverk fra 70 til 140 i løpet av perioden 1995–2010. Mye tyder på en ytterligere kraftig forverring av miljøsituasjonen. Asia står overfor en vanskelig balansegang når det gjelder effektiv fattigdomsreduksjon og større økonomisk vekst uten urimelig belastning for miljøet

Japan regnes som verdens nest største industristat (etter USA), men har siden ca. 1990 hatt tilnærmet nullvekst og har overført mye av prosessindustrien til Kina og andre lavkostland. Taiwan, Sør-Korea, Singapore og Hong Kong har alle hatt en særdeles rask industriell vekst, med forbigående nedgang som følge av «Asiakrisen» 1997–98. Disse såkalte «tigerøkonomiene» fulgte lenge den gamle japanske modellen med arbeidsintensiv produksjon rettet mot verdensmarkedet, men har i stigende grad satset på IT- og elektronikkprodukter. Kina har siden midten av 1990-årene, og i særlig grad siden landet ble WTO-medlem 2001, hatt en industriell vekst som stiller andre land i skyggen. Kina ble 2002 det land i verden som trakk til seg mest utenlandske direkteinvesteringer (52,7 milliarder USD), men mangel på råvarer og energi vil kunne bremse videre vekst. India er særlig siden tusenårsskiftet blitt storeksportør av datateknologi, i første rekke ved såkalt «outsourcing» av digitale tjenester til India fra bedrifter i Vesten.

Mangel på energi, råvarer og kapital er mange steder til hinder for en industriell utvikling.

Til tross for store områder med fjell, ørken og steppe, er omkring 10 prosent av Asias areal oppdyrket. Jordbruket sysselsetter totalt mer enn halvparten av yrkesbefolkningen. Andelen er imidlertid vesentlig lavere i enkelte av de industrialiserte landene, som f.eks. Japan, Israel, Singapore og Kuwait. Rikelig tilgang på billig arbeidskraft har generelt ført til et lavt investeringsnivå når det gjelder jordbruksmaskiner og gjødsel. Små driftsenheter har mange steder også vært til hinder for mer effektive dyrkingsmetoder. Fra tidlig 1960-årene har innføring av høytytende kornslag i kombinasjon med økt gjødselsforbruk ført til økt avkastning. Den såkalte «grønne revolusjon» har hatt sitt tyngdepunkt i deler av India, Pakistan, Tyrkia, Iran og Filippinene.

I store deler av fastlandsstatene i Sør- og Sørøst-Asia og Kina er jordbruket hovednæring. I store deler av regionen er jordbruket lite utviklet og drives som selvforsyningsjordbruk.

For en rekke produkter står Asia for størstedelen av verdens totalproduksjon. Av viktige produkter kan nevnes ris, te, tobakk, kautsjuk, bomull og soyabønner. På grunn av landenes størrelse er Kina og India de største produsentlandene for de fleste av disse produktene. Unntaket er kautsjuk hvor Indonesia er verdens største produsentland.

Ca. 20 prosent av Asia er beitemark. Generelt spiller husdyrholdet de fleste steder en beskjeden økonomisk rolle, og mangel på dyrefôr gjør at avkastningen er lav. Spesielt i Vest- og Sentral-Asia finnes det nomadekulturer basert på oppdrett av husdyr.

Skog dekker omtrent 30 prosent av Asias areal. Størstedelen av barskogarealene finnes i Russland, mens løvtretømmer i hovedsak produseres i Sør- og Sørøst-Asia. Teaktømmeret er det mest verdifulle og hører hjemme i regnskogene, men er utsatt for en drastisk nedhugging som fortsetter tross strenge restriksjoner. Bambus spiller en stor rolle lokalt.

Asia har betydelige mineralforekomster og forekomster av nesten alle viktige mineraler. Omkring 2/3 av verdens kjente reserver av olje og naturgass finnes i Asia, men forekomstene er ujevnt fordelt. De største forekomstene finnes ved den Persiske bukt, i Sibir og Indonesia. Ellers rike forekomster av wolfram (Kina), krom, nikkel (Russland), mangan (Russland, India, Kina), jernmalm (Russland, Kina, India), tinn, kobber, bly- og sinkmalm, gull, vanadium m.m.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.