Økonomi og næringsliv i Asia

Asia: Arealbruk.

Av /Store norske leksikon ※.

Mineraler, energi og industri.

Av /Store norske leksikon ※.
Quatar er Asias og verdens rikeste land målt i BNP per innbygger.
Afghanistan er Asias fattigste land, og 161 av 180 i verden målt i BNP per innbygger. Afghansk økonomi har gjennom tiår lidd under krigshandlinger, vanstyre og korrupsjon.
Av .
Lisens: CC BY 2.0
7 av verdens 10 mest befolkede urbane områder ligger i Asia. I Hong Kong er befolkningstettheten på 6845 personer per km2.
Lisens: CC BY 2.0

Asia kan deles inn i flere geografisk og kulturelt ulike deler. Helt i vest ligger det oljerike Midtøsten, i kontinentets indre finner vi det fjellrike Sentral-Asia, og videre østover ligger Sør-Asia, Sørøst-Asia og Øst-Asia. I økonomisk sammenheng regnes ofte Stillehavsregionen og Oseania med til Asia, siden forbindelseslinjene hit er sterke.

Asia har opplevd rask utvikling og enorm økonomisk vekst i tida etter andre verdenskrig. Den største industrien og de største markedene er nå i Asia, og Asia sto for mer enn to tredjedeler av den globale veksten i 2019. Rundt 60 prosent av verdens befolkning bor i Asia, og den raskt voksende middelklassen blant dem bidrar til at Asia kan komme til å stå for 40 prosent av verdens totale forbruk i 2040.

Kontinentet preges imidlertid av store kontraster. Flere asiatiske land hører med til verdens fattigste, mens andre er blant de rikeste. Det er også bemerkelsesverdige forskjeller innad i landene.

Asia står overfor enorme utfordringer. Befolkningsvekst, rask urbanisering, korrupsjon, miljøødeleggelser og klimaendringer er bare noen av en lang rekke faktorer som kan stagge den økonomiske veksten og reversere fattigdomsreduksjonen hvis landene ikke finner løsninger eller tilpasninger til dem.

Økonomisk utvikling

Ved slutten av andre verdenskrig hadde Asia en helt marginal betydning i verdensøkonomien, og i de første to tiårene etter krigen var det få tegn til at denne situasjonen skulle endre seg.

Ikke desto mindre hadde mange av landene ambisjoner om rask økonomisk og industriell utvikling. Mens verdens samlede bruttonasjonalprodukt (BNP) per kapita vokste med 91 prosent fra 1970 til 2015, vokste Asias med 553 prosent. I samme periode økte verdiskapningen i vareindustrien med 286 prosent på verdensbasis, men med hele 3160 prosent i Asia. Kina, der 85 prosent av befolkningen levde i ekstrem fattigdom ved inngangen til 1980-tallet, er nå verdens nest største økonomi, og målt i kjøpekraftsparitet (PPP) har Kinas økonomi nå gått forbi både EUs og USAs.

Fra slutten av 1960-tallet vokste de «asiatiske tigrene» – Sør-Korea, Taiwan, Hongkong og Singapore – fram. De industrialiserte raskt, delvis ved hjelp av investeringer og teknologi fra Japan, og kunne oppvise ekstraordinær vekst. Etter hvert fulgte Malaysia, Thailand og Indonesia i deres spor.

Japan lå i ruiner etter andre verdenskrig og valgte å satse hardt på industri og produksjon for eksport. Koreakrigen (1950–1953) skapte voldsom etterspørsel etter utstyr og forsyninger fra Japan, noe som bidro til det som har blitt kalt «Japans økonomiske mirakel»: Utover på 1960- og 1970-tallet etablerte landet seg som en industriell supermakt og ble etterhvert verdensledende på produksjon av blant annet biler og elektronikk. De seinere årene har landet imidlertid vært preget av stor statsgjeld og lav økonomisk vekst.

Ved årtusenskiftet sto Asia for cirka en tredjedel av verdens BNP regnet i kjøpekraftsparitet. Tyve år seinere er andelen på over 45 prosent. Økonomien i Asia vokser fortsatt, men veksten er avtakende. Dette er tydeligst i Øst-Asia, der veksten lå rundt 5 prosent i 2019 – noe som er den laveste vekstraten siden 2009.

Siden 1980-årene har andelen av norsk vareeksport som går til Asia økt raskt, og i 2017 svarte Asia for 24 prosent av norsk import og 17 prosent av fastlandseksporten. I 2017 eksporterte Norge fisk til Kina for 3,3 milliarder kroner.

Uformell økonomi

Uformell økonomi (også kalt uformell sektor) kan forstås som økonomisk aktivitet som er uregistrert, ikke regulert av myndighetene og ikke medregnet i landets BNP. Hjemmeindustri og familieeide bedrifter regnes ofte til denne delen av økonomien, sammen med eksempelvis gateselgere, hushjelper og dagarbeidere i landbruket. Arbeidsplassene i den uformelle økonomien er ofte usikre, helsefarlige, dårlig betalt og uten velferdsordninger.

I Asia-Stillehavsregionen jobber rundt 1,3 milliarder mennesker, eller nesten 70 prosent av den sysselsatte befolkningen, i den uformelle økonomien. Størrelsen på den uformelle økonomien henger ofte sammen med graden av økonomisk utvikling. Japan, som lenge var Asias ledende industriøkonomi, har under 20 prosent uformell økonomi, mens fattige land som Laos og Nepal har en andel på rundt 94 prosent. I deler av Sentral-Asia er den uformelle økonomien også stor, for eksempel i Tadsjikistan (75 prosent), mens andelen i Øst-Asia var på like over 50 prosent i 2016. Nesten alt arbeidet i landbruket i Asia er uformelt.

Korrupsjon

Korrupsjonsnivået er høyt i mange asiatiske land, men variasjonen er stor – fra Singapore, som ligger på delt tredjeplass av 180 land på Transparency Internationals Corruption Perception-indeks, til Kambodsja, Afghanistan og Nord-Korea, som er blant verdens mest korrupte land.

Både Singapore og Hongkong, som også har lavt korrupsjonsnivå, er små og har sterke anti-korrupsjonsinstitusjoner, noe som gjør at de har lyktes godt i kampen mot korrupsjon trass mangelfulle demokratiske institusjoner. Felles for mange av statene med høy korrupsjon er et svakt maktfordelingsprinsipp, autoritært styresett og manglende ytrings- og organisasjonsfrihet. Noen av disse landene, som for eksempel Vietnam og Kina, har i den senere tid har satset hardt på å avsløre og straffe korrupte individer, men dette fjerner ikke de underliggende forutsetningene for korrupsjonen.

Primærnæringer

Landbruk

Ris er en eldgammel kulturplante i Asia. Bildet viser en bonde som pløyer en rismark på Bali. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.
Mange av landbruksproduktene blir solgt lokalt. Kvinne selger grønnsaker og krydder på et marked i Malaysia.

Mens landbruket tidligere sysselsatte mesteparten av befolkningen, jobber nå færre mennesker i Asia i landbruket. Andelen dyrkbart land varierer enormt mellom de ulike landene i Asia – fra rundt 60 prosent av landarealet i Bangladesh til under 0,5 prosent i Mongolia. Ris er en av de aller viktigste avlingene og hovednæringsmiddel i mye av Asia. Kina er verdens største risprodusent, mens India, Thailand og Vietnam er store eksportører.

De siste tiårene, og særlig mellom 1970 og 1990, har avkastningen fra landbruket økt raskt uten at arealbruken har økt tilsvarende. På 1960-tallet begynte en omfattende effektivisering av landbruket i Asia med «den grønne revolusjonen». Nye høytytende sorter av særlig hvete og ris ble innført, og i løpet av en tyveårsperiode ble disse moderne kornsortene dominerende i det asiatiske landbruket. De nye plantesortene krevde økt bruk av kunstgjødsel, sprøytemidler og irrigasjon, og de fortrengte i mange tilfeller de mer robuste lokale sortene. Dette resulterte i tap for mange fattige bønder som ikke hadde råd til gjødsel og sprøytemidler til de nye sortene. De totale avlingene økte imidlertid raskt.

Siden slutten av 1990-talet har mange asiatiske land gått inn i Verdens handelsorganisasjon (WTO), og økende globalisering har endret forutsetningene for landbruket. Jordbruket i Asia, som tidligere var helt dominert av kornproduksjon, og da særlig ris, har blitt kommersialisert og diversifisert. Samtidig har import av matvarer blitt billigere, og kan i mange tilfeller utkonkurrere avlinger fra avsidesliggende strøk innenlands, særlig i land der samferdsel og infrastruktur er lite utbygd.

Fiske

Fisk er en viktig del av det asiatiske kostholdet. Fra det store fiskemarkedet i Tsukiji i Japans hovedstad Tokyo.
Fortøyde fiskebåter i Benoa, Bali, Indonesia, februar 2017.
Av /Shutterstock.

I 2017 var 75 prosent av verdens 4,5 millioner fiskebåter hjemmehørende i Asia. De tre landene i verden som står for mest viltfanget fisk, er Kina, Indonesia og India, og av verdens 15 største fangstnasjoner er ni asiatiske. I Kina ga fiskerisektoren (fangst, foredling og forhandlere) arbeid til mer enn 14 millioner mennesker i 2015, hvorav mer enn halvparten jobbet fulltid. Flere av Asias fiskeflåter fisker i internasjonal sone, langt fra asiatiske farvann.

Fisk og annen sjømat er en viktig proteinkilde i mange asiatiske land, noen steder den viktigste. I Sør-Korea spiser hver person i gjennomsnitt rundt 60 kilogram fisk i året, nesten tre ganger mer enn verdensgjennomsnittet, og i Japan har fisk tradisjonelt vært et vanligere innslag i kosten enn kjøtt. Konsumet av fisk og sjømat har steget betraktelig i Asia siden 1980-tallet, blant annet grunnet befolkningsvekst og velstandsøkning, men også en økning i produksjonen fra havbruk, da særlig i Kina.

Mange steder trues fisket av destruktive fiskemetoder, forurensning, overfiske og illegalt, uregulert og uregistrert (IUU) fiske. Mørketallene er store, men World Resources Institute anslår at mellom fire og sju millioner tonn fisk selges og kjøpes ulovlig i Stillehavet årlig. Dette forårsaker tap på mellom 11 milliarder og 21 milliarder USD hvert år, blant annet for stillehavslandene som har rettighetene til deler av dette fisket. Ulovlig fiske utgjør også en trussel mot mange fiskeslag, blant annet mot flere arter av tunfisk, som er svært ettertraktet på det internasjonale markedet.

Havbruk

Asia-Stillehavsregionen står for rundt 90 prosent av den globale havbruksproduksjonen. Havbruket i Kina produserte 47 millioner tonn fisk og annen sjømat i 2017, India og Indonesia produserte begge 6,2 millioner tonn og Vietnam, Bangladesh, Myanmar og Thailand er også betydelige produsenter.

Havbruket har vært en svært raskt voksende sektor. I Sørøst-Asia for eksempel, økte produksjonen fra under en million tonn i 1995 til nesten 8 millioner tonn i 2016. Av de rundt 19,3 millioner arbeidsplassene innen havbruk verden over i 2016, var over 90 prosent i Asia.

Skogbruk

Indonesias store regnskogområder er under press fra landets skogbruksnæring. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Store deler av Asia er dekket av skog. Den russiske taigaen, med rundt 12 millioner kvadratkilometer boreal barskog, utgjør verdens største skog.

Rundt 25 prosent av Øst- og Sørøst-Asia er dekket av skog – i Japan er hele 68,5 prosent av arealet skog – mens Sør-Asia har et skogdekke på 18 prosent. I Sørøst-Asia og Stillehavsregionen er det mye regnskog. De største gjenværende regnskogene befinner seg i Indonesia, Malaysia and Papua Ny-Guinea.

I flere land minker regnskogen i omfang. Dette skyldes for det meste tømmerindustri, gruvedrift og nedhugging for å gi plass til plantasjer og annen kommersiell virksomhet. I tillegg domineres sektoren av korrupsjon og kriminalitet. I Kambodsja, for eksempel, er tømmer den største naturressursen, men store deler av hogsten er illegal og skjer uten etterplanting. Papua Ny-Guinea er en annen stor eksportør av ubearbeidet tropisk tømmer, men inntektene forsvinner ut av landet fordi utenlandske selskaper står for mye av driften.

Den største importøren av både regnskogtømmer og annet tømmer, eksempelvis fra Sibir, er Kina. Det meste av foredlingen av Asias tømmer skjer også der.

Sekundærnæringer

Industri

Japan er en av verdensøkonomiens stormakter, og har en ledende posisjon blant annet innen forbrukerelektronikk. Her jobber ansatte hos Sony med produksjon av Playstation-maskiner. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Borerigg i Balikpapan, Indonesia, august 2018. Her er riggen hevet slik at man kan se beina som ellers er under vann. Indonesia har en betydelig petroleumsindustri, og flere byer er preget av den petrokjemiske industrien. Havnebyen Balikpapan på Borneos sørkyst har både en oljeterminal og et stort oljeraffineri.

Av /Shutterstock.

Store deler av verdens industri er i dag i Asia. Regionen produserer en stor andel av varene på verdensmarkedet, og særlig Kina har blitt kalt «verdens fabrikk».

De ulike økonomiene i regionen har likevel sine særtrekk. Japan var lenge ledende på biler, optikk og elektronikk, men har fått hard konkurranse fra andre land. Landets industri satser nå sterkt på såkalte framtidsbransjer, som avansert datateknologi, industriroboter og rom­industri.

Kinas industri er kraftig diversifisert og modernisert siden 1980. Landet er nå verdensledende i så vidt ulike bransjer som tekstiler, biler, kunstgjødsel, IT, elektronikk og telekommunikasjon. I de senere årene har Kina også etablert seg som en romfartsnasjon, og i 2019 landet en kinesisk romsondemånens bakside. Tungindustrien er imidlertid fortsatt betydelig, og Kina er en ledende produsent av stål og sement. Også gruve- og byggindustriene er store.

I India er en fjerdedel av den yrkesaktive befolkningen sysselsatt i industrien. India er nå en stor produsent av biler (blant annet lavprisbilen Tata), elektronikk og IT. Produksjon av diamanter og edelsteiner sysselsetter over 5 millioner mennesker, og bidrar med rundt 7 prosent av Indias BNP og 15 prosent av vareeksporten.

I Bangladesh jobber fire millioner mennesker, hvorav et stort flertall kvinner, i tekstilindustrien. Den står for rundt 80 prosent av landets eksportinntekter og betydelige deler av sektoren er uformell. Verdien av Bangladesh' kleseksport økte fra vel 600 millioner USD i 1990 til nesten 33 milliarder USD i 2018. Landet er også verdensledende på skroting av skip, en annen svakt regulert og arbeidsintensiv industri. Sektoren dekker to tredjedeler av landets etterspørsel etter stål, men ulykkene, miljø- og helseskadene er mange.

Mange asiatiske land er i ferd med å omstille seg fra arbeidsintensiv til kunnskapsintensiv økonomi. De største økonomiene i Asia satser nå på teknologisk utvikling og har stått for en rask utvikling av digitale betalingsløsninger, medieplattformer og annen teknologi som nå brukes over hele verden. Selskaper fra Kina, India, Japan og Sør-Korea er betydelige aktører innen telekommunikasjon og digitale tjenester, deriblant sosiale medier. Eksempelvis var den kinesiske videodelings-appen TikTok en av verdens mest nedlastede apper i 2019.

Energi

Kudankulam kjernekraftverk i Tamil Nadu, India
Av .
Lisens: CC BY-SA 4.0
Fukushima-ulykken i 2011 førte til at mange stilte spørsmål ved Japans kjernekraftstrategi. Her besøker inspektører fra Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) Fukushima Daiichi i 2013.
Av /IAEA.
Lisens: CC BY SA 2.0

Veksten i BNP i mange asiatiske land har skapt et økende behov for energi. Japans energibehov er femdoblet siden 1945, og i mer nylig industrialiserte land som Kina og India har etterspørselen økt enda brattere.

Asia (med Australia, men ekskludert Midtøsten) står for litt over 40 prosent av verdens totale primærenergiforbruk, og er den klart ledende verdensdelen hva gjelder energikonsum i rene tall (sammenlignet står Nord-Amerika for rundt 20 prosent og Afrika 3,5 prosent). Om vi derimot fordeler energiforbruket på antall innbyggere, blir bildet et ganske annet, i det Nord-Amerika forbruker 295 gigajoule primærenergi per capita, mens Asia bruker 60 gigajoule per capita. Asia-Stillehavsregionen sto for like under 50 prosent av verdens CO2-utslipp (fra forbrenning av olje, gass og kull) i 2018.

Asia-Stillehavsregionen produserer også mye energi – om lag 8 prosent av verdens olje, 16 prosent av naturgassen og hele 73 prosent av kullet. Mesteparten av kullet produseres og forbrukes i Kina. I tillegg genereres rundt 40 prosent av verdens fornybare energi i Asia, mens i underkant av 10 prosent av regionens elektrisitetsproduksjon kommer fra kjernekraft.

Mange land forsøker nå å minske sin avhengighet av fossile brensler. Trass i et fortsatt høyt kullforbruk, er Kina en ledende kraft i denne prosessen. Landet sto for 45 prosent av den globale veksten i produksjon av fornybar kraft i 2018, mer enn hele OECD sammenlagt. Blant annet har Kina et enormt potensial for fortsatt vannkraftutbygging.

Laos satser kraftig på vannkraft. Landet har rundt 100 operative vannkraftverk i 2020, og vannkraft står for nesten all strømproduksjon i landet. Elektrisitet er en av Laos’ viktigste eksportvarer og utgjør rundt 30 prosent av landets eksportinntekter.

70 prosent av strømforsyningen i India kommer fra kull. Landet satser imidlertid også stort på vind- og solenergi for å avhjelpe energimangelen som medfører hyppige strømbrudd, og for å elektrifisere de mer enn 200 millioner innbyggerne som fortsatt mangler innlagt strøm.

I tillegg satser Asia på kjernekraft. Over to tredjedeler av reaktorene som var under bygging i 2019, befant seg i Asia. Kina er verdens tredje største produsent av atomenergi og produserte rundt 277 TWh i 2018. Kapasiteten bygges fortsatt ut. I Japan, der rundt en tredjedel av energiproduksjonen kom fra kjernekraft i 2010, ble alle reaktorene stengt etter ulykken ved Fukushima-kraftverket i 2011. Flere reaktorer har nå startet opp igjen, og planen er at minst 20 prosent av energien skal komme fra kjernekraft i 2030.

Andre store kjernekraftprodusenter i regionen inkluderer Sør-Korea med en produksjon på 127 TWh i 2018, India med 35,5 TWh og Pakistan med 9,5 TWh. Ingen land i Sørøst-Asia produserer kjernekraft.

Asias energibehov antas å fortsette å øke i årene som kommer på grunn av vekst i både økonomi, befolkning og – i mange land – andel av befolkningen i arbeidsfør alder. Eksempelvis øker arbeidsstyrken raskt i Sørøst-Asias folkerikeste land, Indonesia. Mellom 2020 og 2030 forventes landets energibehov å dobles, og Indonesia ligger an til å bli Asias tredje største energikonsument etter Kina og India. Landet er i høy grad avhengig av fossile brensler.

Tertiærnæringer

Mange asiatiske land har en betydelig filmindustri, og mens det tidligere bare var japansk filmkultur som hadde et nedslag i Vesten, er det nå vanlig med et mangfold av asiatisk film på vestlige kinoer. Her sees et bilde fra den Oscar-belønnede samproduksjonen Snikende tiger, skjult drage (2000), i regi av den taiwanske regissøren Ang Lee og med skuespillerne Yun-Fat Chow fra Hong Kong (til venstre) og Michelle Yeoh fra Malaysia.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Flere av de asiatiske økonomiene domineres nå av tjenesteytende næringer. Singapore regnes som det ledende finanssenteret i Sørøst-Asia, og 93 prosent av Hongkongs BNP genereres i servicesektoren. Handel, import og eksport er store sektorer. Verdens ti travleste containerhavner ligger alle i Asia, og sju av dem er kinesiske.

Kultursektoren er betydelig i mange land. For eksempel har sørkoreansk popmusikk, kjent som k-pop, blitt en milliardindustri med dedikerte fans over hele verden. Den indiske filmindustrien har også et stort publikum både nasjonalt og internasjonalt, og produserer i underkant av 2000 spillefilmer årlig. De såkalte Bollywood-filmene produseres i Mumbai og spilles på hindi, men landet lager også filmer på et trettitalls andre språk. Også Pakistan, Iran, Kina og Taiwan har store filmindustrier, Hongkong er kjent for sine actionfilmer, mens Japan har en stor anime-industri.

Turistindustrien i Øst- og Sørøst-Asia vokser svært raskt, mye grunnet et økende antall kinesiske turister. Turisme utgjør en betydelig andel av økonomien for mange land i Asia. Eksempelvis hadde Thailand nær 40 millioner utenlandske turister i 2019, og inntektene fra disse utgjorde over 20 prosent av landets BNP. I nabolandet Kambodsja kommer i underkant av 30 prosent av BNP fra turisme.

Lave priser, svake valutaer og store investeringer i infrastruktur og samferdsel har muliggjort den raske veksten. Vulkanutbrudd og epidemier er blant faktorene som kan påvirke veksten negativt, politisk uro er en annen. Etter at borgerkrigen i Sri Lanka tok slutt i 2009, økte antall besøkende per år fra rundt 450 000 til nærmere 2,5 millioner på ti år.

Samferdsel

Tog

Høyhastighetstog ved en av Tokyos jernbanestasjoner. Siden 1964 har et høyhastighetsnett, Shinkansen, trafikkert mellom de store byene på Hokkaido. Senere er det utvidet til å omfatte øya Kyushu. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Den transsibirske jernbanes østlige endestasjon er i Vladivostok i den asiatiske delen av Russland.

Jernbanen har vært og er betydningsfull i Asia, og Kina og India har noen av verdens største jernbanenettverk. I Russland har Den transsibirske jernbanen knyttet Moskva sammen med landets østlige deler siden begynnelsen av 1900-tallet. Den rundt 10 000 kilometer lange toglinja er en viktig transportåre mellom Europa og russiske havner i Asia, og det er normalt betydelig raskere å frakte en container fra Stillehavskysten til Europa med jernbanen enn med skip.

Kina har oppgradert tog- og jernbanesystemet sin i en skala og et tempo som savner sidestykke. Fra å ha vært dominert av gamle og relativt saktegående tog ved årtusenskiftet, har Kina per 2020 rundt 35 000 kilometer høyhastighetslinjer der togene kan kjøre i over 200 kilometer i timen. Shanghai har verdens raskeste maglev-tog i kommersiell drift, som kommer opp i 431 kilometer i timen på turen ut til Pudong internasjonale flyplass. I 2006 åpnet Kina også verdens høyeste toglinje fra Qinghai-provinsen til Lhasa i Tibet.

Japan var imidlertid først ute med høyhastighetstog. I 1964 sto den første linja av Shinkansen ferdig, og siden det har den fraktet rundt 5,6 milliarder passasjerer de rundt 500 kilometerne mellom Tokyo og Osaka på 2 timer og 22 minutter. Flere nye linjer har senere blitt bygd, og Shinkansen binder nå sammen byer på alle Japans fire hovedøyer.

Flytrafikk

Flytrafikken øker raskt både internt i Asia og mellom Asia og andre verdensdeler. Asia-Stillehavsregionen hadde 1,36 milliarder flypassasjerer i 2018, over en tredjedel av verdens flypassasjerer totalt. Økningen spås å fortsette, blant annet ettersom stadig flere kinesere velger fly for jobb- og feriereiser. Den internasjonale lufttransportorganisasjonen, IATA, spår at Kina vil gå forbi USA som verdens største luftfartsmarked rundt år 2024, mens India vil passere Storbritannia og ta tredjeplassen i 2025.

Flyplassene i mange hovedsteder er nedslitte, for små og omgitt av lange bilkøer, så veksten i flytrafikken krever store investeringer og infrastrukturutbedringer også på bakken. Den raske veksten i det asiatiske flymarkedet har resultert i knapphet på piloter.

Veier

Veibro på Java.

Av /Shutterstock.

Asia har noen av verdens farligste veier når det kommer til trafikkulykker og antall drepte. Asias høye ulykkesstatistikk skyldes blant annet at det er mange motorsykler, sykler og gående på asiatiske veier. Disse trafikantene utgjør over 80 prosent av de drepte på veiene i Kambodsja, Sri Lanka og Thailand. Trafikkulykker er en hovedårsak til dødsfall og uførhet i regionen, og FN anslår den økonomiske kostnaden av trafikkdødsfall til 1-3 prosent av regionens BNP. Mange land investerer store summer i bedret trafikksikkerhet, og rask økning i privatbilismen nødvendiggjør mange steder en storstilt utbygging av veinettet.

Mye av varetransporten i Asia gjøres også på veiene. Særlig i Sentral-Asia, Japan og Sør-Korea er andelen gods som fraktes på vei høy, og i India ble volumet av varetransport på vei større enn på jernbane på starten av 1990-tallet. Veienes andel har siden fortsatt å øke.

Fattigdom

Selv om fattigdommen har blitt kraftig redusert, lever fortsatt om lag 350 millioner asiater i ekstrem fattigdom. Slumbebyggelse i Filippinenes hovedstad Manila.

Den raske veksten har gitt omfattende fattigdomsreduksjon i Asia. Allerede i 2011 hadde Asia nådd FNs tusenårsmål om å halvere andelen som lever i ekstrem fattigdom, det vil si på under 1,25 USD per dag. I Øst-Asia falt andelen fra 61 prosent av befolkningen i 1990 til fire prosent i 2015, i Sørøst-Asia falt den fra 46 prosent til sju prosent i samme periode. I Sentral-Asia er den ekstreme fattigdommen redusert til under tre prosent av befolkningen, mens andelen er 12 prosent i Sør-Asia.

Fortsatt lever om lag 350 millioner asiater i ekstrem fattigdom og rundt dobbelt så mange i fattigdomsfare. Brorparten av de fattige i Asia bor på landsbygda, mens det i byene er et enormt gap mellom «hvitsnipparbeidere» i høyinntektsyrker og de mange millioner migrantene som jobber i serviceyrker og bygg og anlegg, ofte i den uformelle økonomien.

Overalt i Asia har den økonomiske ulikheten økt i takt med den økonomiske veksten. Mens så godt som alle har fått økt kjøpekraft og levestandard, har middelklassen vokst raskt, og en liten andel har blitt ekstremt rike og lagt beslag på store deler av regionens totale formue. I mange land er dette en kilde til sosial og politisk uro.

Mange steder er helseforsikringssystemene mangelfulle, slik at det kan være svært dyrt å bli syk. Andre steder er pensjonene lave og andelen eldre økende. I tillegg er klimaendringene en økende trussel mot vekst og velstand mange steder i Asia. Regionens matproduksjon kan bli hardt rammet, og faren for naturkatastrofer vil øke.

Jenters utdannelse er en viktig faktor for fattigdomsreduksjon, og like mange jenter som gutter går nå på skole i Øst-, Sørøst- og Sør-Asia. Kvinners deltakelse i arbeidslivet har også økt, men er fortsatt lavere enn menns, særlig i Sør-Asia, der kvinnenes deltakelse er rundt 30 prosent av mennenes rate.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg