platetektonikk

Platene i seg selv er stive og deformeres lite internt. Bevegelsene skjer langs plategrensene der platene kan bevege seg mot hverandre, fra hverandre eller sidelengs. Dette gir tre hovedtyper av plategrenser: divergente, konvergente og transforme.

• Ved divergente plategrenser glir platene fra hverandre langs spredningsrygger, og ny jordskorpe dannes.
• Ved konvergente grenser synker eller presses en av platemarginene under den andre langs subduksjonssoner.
• Ved transforme plategrenser er bevegelsen sidelengs slik at platene bare glir forbi hverandre.

Plategrensene representerer fundamentale urosoner. Nesten all jordskjelvaktivitet og vulkansk aktivitet er knyttet til plategrensene. Et kart over Jordens jordskjelvsoner vil derfor også være et kart over hvor plategrensene ligger. Utenfor de smale urobeltene finner man de stabile områdene: platenes indre. Langt den største del av jordoverflaten er derfor relativt sikker mot overraskende jordskjelv og vulkanutbrudd.

En følge av platedriften er at Jordens kontinenter og havområder ikke er faste og uforanderlige trekk på en død overflate. I stedet skjer de geologiske prosessene hele tiden, slik at nye fjellformasjoner oppstår og andre går til grunne. Fordelingen av land og hav vil derfor, med lovmessig nødvendighet, skifte med tiden.

Platene beveger seg med hastigheter på noen centimeter i året. Bevegelsene lar seg beregne, og man kan derfor forutsi Jordens utseende fremover i tiden. Store og dramatiske kollisjoner vil måtte skje: Om 20–30 millioner år vil Australia kollidere med Sørøst-Asia, og Los Angeles, som sitter på stillehavsplaten, vil bevege seg nordover forbi San Francisco, som sitter på kanten av den nordamerikanske platen.

Platetektonikken (platedriften) fikk sitt gjennombrudd i slutten av 1960-årene og ga nytt liv til Alfred Wegeners gamle teori om kontinentaldrift. Den ga også et nytt, sammenfattende og globalt perspektiv på geologien. Tidligere teorier ble overflødiggjort, og platetektonikken er i stand til bedre å forklare mange overordnede geologiske trekk, som fjellkjedenes opprinnelse og geografiske fordeling, dyphavenes utvikling og utforming, og vulkansk og seismisk aktivitet.

Platetektonikken er fremkommet som en syntese av forskningsresultater fra en rekke uavhengige fag. Viktige felter har vært:

1. Detaljert kartlegging av havbunnen ved hjelp av ekkolodd, dyphavsboring og senere satellittmålinger
2. Måling av paleomagnetisme og konstruksjon av polvandringskurver
3. Måling av magnetiske anomalier (avvik) over havområdene, kombinert med oppdagelsen av at Jordens magnetfelt reverseres (vender om) med ujevne mellomrom
4. Nøyaktig registrering av jordskjelvsentrenes beliggenhet og oppdagelsen av transformforkastninger i havområdene

Et viktig tilskudd til rekken av oppdagelser kom med forskningsskipet Glomar Challengers dyphavsboringer. Boreprøver fra havbunnen bekrefter at de vulkanske bergartenes alder øker systematisk med avstanden fra midthavsryggen. Senere har nøyaktige satellittmålinger bevist at platene beveger seg i forhold til hverandre i overensstemmelse med teorien om platetektonikk.

Selv om slike og lignende bekreftelser støtter teorien om platedrift, representerer teorien ingen «absolutt sannhet», men er, som de fleste vitenskapelige teorier, den beste foreliggende forklaringen på naturen omkring oss. Teorien har da også gjennomgått modifikasjoner, som for eksempel når det gjelder hva som er drivkraften eller «motoren» i platetektonikken. Et fullgodt svar foreligger ennå ikke, men viktige krefter er trekkraften som virker på resten av platen når havbunnsskorpe synker ned langs subduksjonssonen, presset utover fra spredningsryggene, og kompliserte strømningsmønstre i mantelen under platene som drives av temperatur- og tetthetsforskjeller i jordens indre.

• Jorden – global geologi
• paleomagnetisme