Koreansk, nasjonalspråket i Nord- og Sør-Korea, tales av ca. 70 mill. mennesker.

Det koreanske språks slektskapsforhold er ikke endelig avklart. Det er overveiende sannsynlig at koreansk er beslektet med japansk, som koreansk oppviser systematiske korrespondenser med i en del av ordforrådet, færre i morfologien; typologisk er disse to språkene påfallende like hverandre. De fleste regner videre koreansk for beslektet med den altaiske språkfamilien, hvis eksistens imidlertid fortsatt er omdiskutert.

Koreansk er et agglutinerende språk. Verbalmorfologien er rik og har blant annet et usedvanlig velutbygd system av bøynings- og avledningsendelser, som uttrykker talesituasjonens formalitetsnivå samt forholdet mellom de talende og de omtalte. Nomener bøyes derimot ikke, men etterhenges kasus- og andre partikler.

Koreansk er et typisk SOV-språk (subjekt – objekt – verbal). Verbalet står alltid sist i setningen og er dens eneste obligatoriske ledd. Subjekt, objekt og andre ledd utelates ofte. Underordnede ledd står foran hovedleddet. Koreansk har gjennom tidene tatt opp et meget stort antall lånord fra kinesisk (sino-koreansk). Sino-koreanske ord utgjør vel halvparten av ordforrådet. I nyere tid er mange lånord tatt opp fra europeiske språk, særlig engelsk.

Koreanerne fikk sannsynligvis kjennskap til kinesisk skrift før vår tidsregning. Den eldste overleverte teksten på kinesisk skrevet av koreanere stammer fra 414. Koreanerne utviklet flere forskjellige systemer til å skrive koreansk med kinesiske tegn (漢字 한자 hanja). Selv etter innføringen av det koreanske alfabetet på 1400-tallet, forble klassisk kinesisk det foretrukne skriftspråket blant den intellektuelle elite, og det dominerte den koreanske skriftkulturen helt frem til begynnelsen av 1900-tallet.

Det koreanske alfabetet, hangŭl (한글 'koreansk skrift'), ble oppfunnet midt i 1440-årene. Det er kulturhistorisk bemerkelsesverdig av flere grunner. Skrift utvikler seg vanligvis over lang tid. Langt de fleste eksisterende skriftsystemer er oppstått av ett av ganske få originale skriftsystemer. Hangŭl, derimot, er et resultat av bevisst planlegging. Den koreanske kong Sejong (세종), en av Koreas nasjonalhelter, utpekte i 1440-årene en komité til å utvikle et skriftsystem egnet til å skrive koreansk med. Koreansk er vesentlig forskjellig fra kinesisk og lar seg ikke så lett skrive med hanja eller en derav avledet skrift: Den omfattende bøynings- og avledningsmorfologien gjør bruk av logografisk skrift upraktisk. Videre er antallet av forskjellige stavelser stort, og fonografisk stavelsesskrift krever derfor bruk av et stort antall skrifttegn.

Hangŭl ble offentliggjort i 1446 under navnet hunmin chŏngŭm (訓民正音 훈민정음 'de korrekte lyder til instruksjon av folket'), noe som gjenspeiler skriftens folkeopplysende siktemål. Hangŭl er en senere betegnelse.

Hangŭl består av et lite antall grafiske elementer som settes sammen etter enkle prinsipper. Hangŭl bygger på en nøyaktig og sofistikert fonologisk analyse av det samtidige koreanske språket. Det avspeiles i noen grad i bokstavenes utforming; prinsippene for dette er beskrevet i Hunmin Chŏngŭm Haerye (訓民正音解例 훈민정음 해례 Forklaring og eksemplifisering av hunmin chŏngŭm) fra 1446. Vokalbokstavene utgjøres av (kombinasjoner av) en loddrett og en vannrett strek og en prikk. Det blir hevdet at disse symboliserer naturens tre viktigste elementer, henholdsvis menneske, jord og himmel. Prikkens plassering i forhold til strekene viser vokalkvalitet og tilhørighetsforhold i vokalharmonisystemet. Konsonantbokstavene er stiliserte illustrasjoner av taleorganene og deres stillinger. Det skjelnes grunnleggende mellom velare, alveolare, dentale, labiale og glottale lyder. Bokstavene skrives ikke lineært, den ene etter den andre, men settes sammen i blokker som hver utgjør en stavelse. Perseptuelt kombinerer hangŭl slik fordelene ved en enkeltlyds- og en stavelsesskrift. Med hangŭl fikk koreanerne et særdeles effektivt redskap til å skrive sitt eget språk. Hangŭl og stoltheten over det spiller en stor rolle i den koreanske selvbevissthet.

I koreansk skrift i dag brukes hanja bare til å skrive sino-koreanske ord og steds- og personnavn. Etter den annen verdenskrig har hanja spilt en stadig mindre rolle i Korea. I Sør-Korea er bruken av hanja i dag begrenset til aviser og fagprosa, men de brukes også her mindre og mindre; i skjønnlitteratur, skolebøker og lignende brukes nesten utelukkende hangŭl. I skolen lærer sørkoreanerne i dag ca. 1800 hanja. I Nord-Korea ble bruken av hanja i offisielle skrivelser avskaffet i 1949, men det undervises stadig i kjennskap til et mindre antall hanja i skolen.

Koreansk skrives tradisjonelt i kolonner, ovenfra og ned, fra høyre mot venstre; men i dag skrives mange tekster vannrett, fra venstre mot høyre. Det vanligste transkripsjonssystemet er McCune-Reischauer (1939), som i sin bruk av latinske bokstaver er basert på engelsk uttale; det mer tekniske Yale-systemet foretrekkes av lingvister.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.