buddhisme

Bagan, Myanmar

Nitipol Temprim/Shutterstock. Gjengitt med tillatelse

Buddha-freske fra Khotan, Kina. British Museum, London.

SCODE. begrenset

Buddhisme, verdensreligion stiftet av Buddha på 400-tallet fvt. i Nord-India. I år 2010 finnes det anslagsvis 488 millioner buddhister i verden, om lag 7 prosent av verdens befolkning. Kjerneområdene for buddhismen er Sør- og Sørøst-Asia, Himalaya, Tibet og Mongolia. Den er også spredt til Nord-Amerika og Europa.

Buddha og hans lære står sentralt i buddhismen. Buddha vant «oppvåkning», som innebærer en erkjennelse av De fire edle sannheter, og han oppnådde nirvana («utslukning»), som vil si at han ble fri fra all gjenfødelse. Dette er det endelige målet for alle buddhister.

Buddhisme er ikke bare en religiøs og filosofisk lære, men har gjennom sin etikk satt sterkt preg på de samfunnene den har vært i kontakt med. Buddhismen har vært den fremste formidler av indisk sivilisasjon i Asia og en mektig kulturimpuls innen kunst, litteratur, filosofi og statsstyre gjennom 2500 år. Buddhismen er i dag delt i to hovedtradisjoner: theravada og mahayana.

Buddhismen overtok den allmennindiske forestillingen om karma («gjerningenes lov»). Karma vil si moralsk kausalitet, slik at den enkeltes livssituasjon blir sett som et resultat av gode og onde handlinger i tidligere liv. Begjær (eller «tørst») og uvitenhet gjør at man gjenfødes fra liv til liv. Samtidig er læren om anatman («ikke-sjel») grunnleggende i buddhismen. Ingen evig eksisterende sjel vandrer rundt i samsara (rundgangen av fødsel, død og ny fødsel), men mennesket består av fem elementer i stadig forandring:

  1. ytre form,
  2. fornemmelser,
  3. forestillinger,
  4. viljesimpulser, og
  5. bevissthet.

Det endelige mål for det religiøse liv er nirvana («utslukning»), en uforanderlig tilstand der alt begjær og all illusjon har opphørt. Den som har nådd nirvana, blir ikke gjenfødt på nytt.

De fire edle sannheter som Buddha erkjente, er:

  1. Sannheten om lidelsen: Alt er lidelse, alt er forgjengelig, alt er uten evigvarende vesen.
  2. Sannheten om lidelsens opprinnelse, som er «tørst» etter sansegleder, eksistens eller tilintetgjørelse.
  3. Sannheten om lidelsens opphør: Den opphører når «tørsten» slukkes og uvitenheten (først og fremst i form av forestillingen om et evig bestående «jeg») forsvinner.
  4. Sannheten om veien til lidelsens opphør, som skjer ved at en følger den åttefoldige vei.

Den åttefoldige vei har tre hovedpunkter:

  1. Etikk: påbud om å avholde seg fra drap, tyveri, usannhet, rusdrikker og ukyskhet,
  2. Konsentrasjon: fra besinnelse på kroppens handlinger til dyp meditasjon, og
  3. Visdom: klar innsikt i tilværelsens natur.

Mens idealskikkelsen i den tidligste buddhismen var arhat («ærverdig»), som ved sin død, i likhet med Buddha, trådte inn i nirvana og derved fjernet seg fra menneskenes verden, vokste det i århundrene før og etter vår tidsregning frem et nytt ideal: bodhisattvaen. Idealet om bodhisattvaen kom til uttrykk i de såkalte mahayana-sutraer (se nedenfor, litteratur), og denne nye retningen ble kalt mahayana («Den store vogn»). Følgerne av mahayana-buddhismen kalte de eldre retningene for hinayana («Den lille vogn»). Denne betegnelsen brukes fortsatt ofte for å skille de eldre skolene fra mahayana-retningene, selv om det opprinnelig var en nedsettende betegnelse. Hinayana omfattet flere forskjellige skoler, hvorav bare én har overlevd til våre dager, nemlig theravada.

Theravada, som betyr De eldstes lære, har i store trekk holdt fast på den tidlige buddhismens lære og munkeliv. Theravada legger vekt på at den enkelte skal oppnå nirvana gjennom meditasjon og intellektuell innsikt, og derved bli en arhat. De fleste theravada-buddhister mener imidlertid at det i praksis ikke lenger er mulig å oppnå tilstanden av arhat; målet for det religiøse liv blir derfor i første rekke å sikre gjenfødsel som menneske, eventuelt gjenfødsel i en himmelsk tilværelsesform, gjennom etisk livsførsel, selvforglemmelse i form av gavmildhet overfor buddhismens institusjoner, og – i den grad det er mulig – meditasjon. På 1900-tallet ble meditasjon utbredt blant theravada-buddhister, ikke bare som tidligere blant munkene, men også blant legfolket. Retningen er dominant i Sør- og Sørøst-Asia.

Mens samsara og nirvana i de eldre skolene og i theravada-skolene ble betraktet som virkelig eksisterende, diametralt motsatte størrelser, gikk den filosofiske utviklingen i mahayana mer i monistisk retning. Madhyamika-skolen, som ble stiftet av Nagarjuna på 100-tallet evt., lærte at frelsen lå i negasjonen av alle begreper og forestillinger, idet den eneste virkelighet var shunyata («tomheten»). Retningen artet seg derfor som en radikal kritikk av de eldre skolene. Yogachara-skolen, som kan føres tilbake til brødrene Asanga og Vasubandhu (300–400-tallet evt.), stod for en idealistisk filosofi der tilværelsen tenktes helt og holdent å bero på citta («tanken, bevisstheten»). Begge skoler var viktige for mahayana-buddhismens videre utvikling i India og Øst-Asia, og ofte ble madhyamikas «tomhet» identifisert med yogacharas «bevissthet», for eksempel i tantrismen som gjorde seg gjeldende innen den indiske buddhisme fra 500–600-tallet evt., og som kom til å sette sitt preg på buddhismen i Tibet og Nepal.

Sammen med bodhisattva-idealet var tanken om en kosmisk, evig Buddha-skikkelse av vesentlig betydning for mahayana, ofte i form av læren om alle tings iboende Buddha-natur. Særlig i den kinesiske meditasjonsskole, ch'an (japansk zen), var dette en sentral forestilling; den eldre buddhismens betoning av gradvis og møysommelig overvinnelse av «tørst» og «uvitenhet» ble erstattet med «øyeblikkelig oppvåkning». Enhetsfilosofier ble også utarbeidet av de kinesiske skolene huayan (japansk Kegon) og tiantai (japansk Tendai).

Kontinuiteten i buddhismens historie utgjøres av den monastiske orden (sangha), hovedsakelig organisert innen klosterlivets ramme. Munkene og de mer fåtallige nonnene har stort sett den samme livsform i alle buddhistiske land, og følger lignende regler. Klostrene kan imidlertid variere fra store klosteruniversiteter, utbredt i India før rundt 1100 evt. og i nyere tid vanlig i Tibet, til små landsbyklostre med lokal rekruttering.

Ritualer er svært viktig i buddhismen, både for legfolk og for munker og nonner. I theravada-land er det særlig paritta, resitasjon av spesielle, korte tekster fra de hellige skrifter (Tripitaka), som er utbredt. Denne resitasjonen utføres av munkene og tjener til å beskytte både mennesker og eiendom. Kult av guddommer og pilegrimsferder til hellige steder, for eksempel til Adam’s PeakSri Lanka, er viktig.

De ulike tradisjonene innen mahayana-buddhismen har et særlig rikt rituelt liv, der spesielt kulten av de mange buddhaer og bodhisattvaer står sentralt. Også innen mahayana er pilegrimsreiser en viktig religiøs aktivitet, ikke minst for legfolket.

I land i Øst-Asia, der buddhismen finnes side om side med andre religioner som taoismen i Kina og shinto i Japan, har ofte buddhismen spesielle funksjoner i det religiøse liv, især for legfolkets vedkommende. Det er for eksempel gjerne buddhistmunker som utfører de religiøse ritualer som hører til begravelser, og som skal sikre den avdødes ve og vel i det hinsidige. Buddhismens lære og karma innebærer nemlig at munkene ansees for å ha innsikt i gjenfødelsens sammenheng.

Buddhismen ble fra første stund utbredt av munker, bhikkhu («tiggere»), som ble forsørget av legfolket. Munkene, som opprinnelig var omvandrende (unntatt i regntiden), dannet etter hvert permanente klostersamfunn. Særlig under keiser Ashoka (272–236 fvt.), som selv ble buddhist, fikk den stor utbredelse, og ble også innført på Sri Lanka.

Theravada ble utbredt sjøveien til Sri Lanka og til Sørøst-Asia (Myanmar, Thailand, Laos, Kambodsja og Vietnam), mens mahayana nådde Tibet fra Nepal og Kashmir. Langs karavaneveiene i Sentral-Asia nådde buddhismen Kina og spredte seg derfra til Korea, Japan og Vietnam, hovedsakelig i form av mahayana. Buddhismen har vært aktivt misjonerende og kunne så sent som på 1500-tallet vinne et helt folk for seg, nemlig mongolene. I India førte invasjoner sammen med hinduismens gjenoppblomstring til at buddhismen gradvis ble fortrengt, inntil den praktisk talt forsvant i løpet av 1100-tallet. Som en følge av islams fremrykking forsvant den også fra Øst-Iran, Sentral-Asia og Indonesia.

I dag ligger buddhismens kjerneområde i Tibet og Himalaya-regionen, samt i Sør- og Sørøst-Asia. I følge Pew Research Center er det i dag omtrent 488 millioner buddhister i verden (2010). Nesten 99 prosent av disse bor i Asia. I Tibet er nærmere 100 prosent av den tibetanske befolkningen buddhister eller tilhengere av bonreligionen. I både Thailand og Kambodsja er rundt 95 prosent av befolkningen buddhister, i Myanmar rundt 80 prosent og i Sri Lanka rundt 70 prosent. Buddhismen er også viktig i VietnamJapan, Taiwan og Mongolia. Det er også mange buddhister i Sør-Korea. I den vestlige verden finnes det om lag 5 millioner buddhister (2010). Det finnes buddhistiske organisasjoner og grupper i de fleste land i Europa, også i Norge.

Antall buddhister (millioner) Andel av befolkningen
Kina 244,1 18,2 %
Thailand 64,4 93,2 %
Japan 45,8¹ 36,2 %
Myanmar 38,4 80,1 %
Sri Lanka 14,4 69,3 %
Vietnam 14,3 16,4 %
Kambodsja 13,7 96,9 %
Sør-Korea 11 22,9 %
India 9,2 0.8
Malaysia 5,0 17,7 %

¹ Mange japanere praktiserer både shintoisme og buddhisme.

Tallene er hentet fra Pew Research Center's Forum on Religion & Public Life – GLobal Religious Landscape (2012), og er beheftet med stor usikkerhet.

Ifølge SSB finnes det 17 977 registrerte buddhister i Norge i 2015. Om lag 13 600 av disse er medlemmer av Buddhistforbundet, hvorav om lag 1300 beskrives som av etnisk norsk bakgrunn (2009). Det er vanskelig å si hvor mange buddhister det totalt er i Norge, noe som også vil avhenge av hvordan man vil definere det å være buddhist. Buddhistforbundet anslår at det er om lag 25 000 buddhister i Norge, men det er noe usikkerhet knyttet til dette tallet.

Det første buddhististiske samfunnet, Zen-skolen i Oslo (nå Rinzai Zen Senter), ble etablert i 1972, og det er siden etablert flere buddhistiske trossamfunn som alle er samlet i Buddhistforbundet. Både mahayana- og theravada-buddhismen er representert i Norge. Buddhismen er kommet til Norge i hovedsak fordi innvandrere med buddhistisk bakgrunn har bosatt seg her, spesielt vietnamesere og thailendere.

Buddhismen har spilt og spiller fortsatt en viktig politisk rolle i Asia (se også artikkelen Buddhisme og politikk). I likhet med de andre store verdensreligionene har buddhismen tette bånd til statsmakten i en rekke land og er statsreligion i blant annet Thailand. Der hvor buddhismen utviklet en egen maktbase i samfunnet utenfor statens kontroll, er det gjerne oppstått sterke konflikter; spesielt i Kina og Japan har buddhismen i enkelte perioder blitt utsatt for statlig undertrykking og forfølgelse.

I vår tid er buddhismen av grunnleggende betydning for nasjonal identitet i Tibet, og religionen har en internasjonalt anerkjent talsmann i nobelprisvinneren Dalai Lama. På Sri Lanka er buddhismen identifisert med det singalesiske folkeflertallets kultur og er et viktig element i en til dels militant nasjonalisme. En lignende kobling har i nyere tid vokst frem i Myanmar. Buddhismen er også en viktig bakgrunnsfaktor for de såkalte «nye religioner» som siden den annen verdenskrig har vært på fremmarsj i Japan.

  • Bechert, H. & R. Gombrich, red. 1984. The world of Buddhism: Buddhist monks and nuns in society and culture. ISBN 0-500-25089-8Finn boken
  • Brekke, Torkel. 2014. Hva er Buddhisme. Oslo: Universitetsforlaget. Finn boken
  • Buddhismen i Norge, 1999 (utg. av Buddhistforbundet), Finn boken
  • Jacobsen, Knut A. 2000. Buddhismen. ISBN 82-530-2208-5, Finn boken
  • Jacobsen, Knut A. (red.) 2001. Verdensreligioner i Norge (kap. 2: «Buddhismen i Norge»). ISBN 82-15-00064-9, Finn boken
  • Trainor, K., red.: Buddhisme: et illustrert oversiktsverk, 2002, isbn 82-496-0307-9, Finn boken
  • Wetlesen, J. 2000. Selverkjennelse og frigjøring: et buddhistisk perspektiv, 2. utg., isbn 82-90787-02-2, Finn boken
  • Bøker om buddhisme i bokhylla.no

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

19. oktober 2011 skrev Andrea Dybdahl

Generelt i SNL burde det vel stå fvt. og evt. i stedet for f.Kr og e.Kr.

8. juni 2014 svarte Stian Jørgensrud

Haha, den likestillingen mellom livsynene og religionen, altså. Det burde på den andre siden ikke være vanskelig å gjøre det automatisk, men det er historisk korrekt siden man regner med at Jesus ble født i år 0.

8. juni 2014 svarte Sverre Olav Lundal

Det er ikkje vanleg å rekna med at Jesus vart fødd i år 0. Han vart fødd nokre år før vår tidsrekning, men det var dei som laga kalenderen som gjorde feil. Uansett var tanken å finna tidspunktet for Jesu fødsel, slik at den skulle vera starttidspunktet for vår tidsrekning. Same kva for nemning me nyttar, er Jesu fødsel utgangspunktet.

13. januar 2015 skrev emil karlsen

Hva er mangfolde og omfanget i Buddhismen?

13. januar 2015 svarte Jens Wilhelm Borgland

Mangfoldet i buddhismen kommer vel godt frem i artikkelen over og i de andre artiklene det der lenkes til? Jeg er usikker på hva du mener med "omfanget i buddhismen".

14. januar 2015 svarte emil karlsen

Det er til en skole oppgave og to av punktene jeg skal finne ut av er
mangfold og omfang

14. januar 2015 svarte Jens Wilhelm Borgland

Dette kommentarfeltet er ment for konkrete kommentarer og spørsmål til artikkelen, ikke for hjelp med å forstå og besvare skoleoppgaver. Lykke til

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.