Mesopotamia er navnet på landområdene mellom og rundt elvene Eufrat og Tigris i oldtiden. Det geografiske området omfatter dagens Irak, det nordøstlige Syria og sørøstlige Tyrkia. Området kalles ofte «Den fruktbare halvmåne». 

Allerede i den yngre steinalder (ca. 8500–3300 fvt.) var det bosetninger i det sørlige Mesopotamia. Disse regnes som noen av verdens eldste bosetninger. I tidlig historisk tid (fra ca. 3600 fvt.) vokste det frem selvstendige bystater som etter hvert ble samlet til de store oldtidsrikene Sumer og Akkad, Babylonia og Assyria. Disse skulle spille en viktig rolle på den politiske arena i det gamle Midtøsten i rundt 1800 år. Det siste selvstendige riket i Mesopotamia (Det nybabylonske riket) gikk under i 539 fvt. 

Mesopotamia var aldri samlet i én stat. Makten forflyttet seg flere ganger, først mellom Sumer og Akkad, senere mellom Assyria i nord og Babylonia i sør. De forskjellige rikenes grenser og karakter endret seg i takt med kongenes erobringstokter og invasjoner av fremmede folkeslag. I perioder styrte Mesopotamias konger enorme landområder som strakte seg fra Middelhavet til det vestlige Iran. I en kort periode i 1. årtusen fvt. behersket Assyria også Egypt.

Likevel besto en stor grad av kulturell kontinuitet. Tradisjoner ble overført fra generasjon til generasjon, ikke minst takket være oppfinnelsen av kileskriften, som ble skrevet på leirtavler og derfor var svært bestandige. Innvandrende folkeslag ble integrert og gikk opp i den opprinnelige befolkningen.

Byene var landenes kulturelle og administrative sentrum. Der residerte kongen, som styrte landet på gudenes vegne, og der lå de store tempelanleggene (se ziggurater) med sine presteskap og sin administrasjon. Det ble ført utførlige lister over kongenes regjeringstid, over produksjon av varer og over templenes eiendeler og mer private transaksjoner. Det ble også skrevet bønner, legender, myter og heltedikt. Et enormt antall av disse er overlevert for ettertiden, og har gitt oss et innblikk i både økonomiske og administrative, kulturelle og religiøse spørsmål gjennom mer enn to tusen år.

Religionen utviklet seg gjennom tidene, gudene endret både navn og karakter, men en del grunnleggende forestillinger fortsatte å bestå, blant annet at kongen var avhengig av gudenes makt og velvilje. I noen perioder ble kongen selv også betraktet som guddommelig. De religiøse mytene ble overlevert fra generasjon til generasjon, og oversatt fra det ene språket til det andre. Myter, som fortellingen om den store oversvømmelsen (syndfloden), hymner og lover fra Mesopotamia har, sammen med jødisk, kristent, gresk og romersk tankegods, bidratt vesentlig til utformingen av vestens kultur.

Området som utgjorde Mesopotamia er geografisk, topografisk og økologisk svært variert med høye fjell, små fjelldaler og mindre sletter, det store alluviale slettelandet, ørken og sumpområder.

I nord grenser Mesopotamia til Taurusfjellene i det sørlige Tyrkia (høyeste topp 3770 m.o.h.). Nordøst ligger fjellkjeden Zagros (høyeste topp 4548 m.o.h.) som løper i nordvestlig-sørøstlig retning og skiller det mesopotamiske slettelandet fra det iranske platå. Mot sørvest ligger den syriske/arabiske ørken og i sør sumpområdene som ender ved den nordvestlige delen av Den persiske bukt.

Klima og vegetasjon synes, med mindre endringer, å ha vært det samme gjennom de siste 10 000 år. Større forandringer skyldes som oftest menneskelig påvirkning (overbeiting, avskoging, kontroll av vannveiene). Mindre, lokale endringer skyldes vannkilder og oaser som er tørket inn og sanddyner som er flyttet av vinden. Grovt sett kan man regne med fire klimasoner i Mesopotamia:

Fjellområdene har kalde, regnfulle vintrer og tørre somrer. Her trives løv- og nåletrær som eik, furu, seder og einer. I skråningene langs foten av Zagros- og Taurusfjellene er det milde vintrer med regn og tørre, varme somrer, og området er skogkledd (eik, furu, terebinte). Det vokser en rekke gressorter som også omfatter vill bygg og vill hvete. Steppelandet, som grenser til de sørlige og østlige randområdene av fjellskråningene, har milde, tørre vintrer og varme, tørre somrer, som er dekket med gress og er nærmest treløst. Ørkenområdene har samme klima, men her vokser det så å si ingenting.

Det var naturen og landskapet selv som utgjorde de viktigste naturressursene i Mesopotamia. Om man ser bort fra dyrkingsjord og plante- og dyreliv (husdyrhold og jakt), var Mesopotamia så å si helt uten naturressurser (med unntak av noen forekomster av jordbek). Alle råvarer måtte importeres. Særlig gjaldt dette metaller fra Tyrkia, Iran og området rundt Den persiske bukt. Også stein og tømmer til bygging og alle former for edelstener måtte hentes utenfra. Selv de for jordbruket så uunnværlige steiner til å male korn måtte importeres.

Dyrelivet var rikt og viktig for matforsyningen. Elver og sjøer inneholdt en rekke ulike typer fisk og skalldyr. Det fantes flere lokale fuglearter, men også trekkfugler. Større fugler som struts, rapphøns, ender og gjess var særlig verdifulle for kostholdet.

På steppene streifet gaselle, dåhjort, villesel og villkveg. I fjellområdene fantes hjort, rådyr, villsau og villgeit. I fuktige områder villsvin. Av rovdyr fantes sjakaler, ulv, bjørn, gaupe, hyene, gepard, leopard, tiger og løve og av mindre dyr rev, hare, villkatt, pinnsvin og ulike arter gnagere. Amfibier og reptiler (skilpadder, slanger, firfisler, frosker) var også representert. 

Hesten og kamelen synes derimot å ha forsvunnet i løpet av istiden. Det er ikke enighet om når hesten og kamelen ble temmet og brukt som ride- eller fraktedyr. Men man antar at hester ble brukt som trekkdyr allerede i senbronsealderen (1550–1200 fvt.), og ridedyr i tidlig jernalder 1200–925 fvt.). Kamelen ble ifølge nyere forskning ikke benyttet som ride- og transportdyr før i tidlig jernalder.

Den varierte geografien satte sitt preg på matproduksjon og bosetningsmønstrer. I hver av regionene oppstod det allerede i førhistorisk tid bosetninger tilpasset høyst forskjellige økologiske betingelser. Så vel samle- og jegerkulturene som de første jordbrukere var avhengige av regnvann. Tilgangen på vann deler Mesopotamia i to. I nord (det meste av Assyria) var det tilstrekkelig nedbør, og det var i de nordlige fjellområdene de første fastboende jordbrukskulturer etablerte seg. I sør var kunstig vanning helt nødvendig for å kunne drive jordbruk.

Felles for alle klimasonene er manglende regnfall om sommeren, noe som har ført til at kontroll av vannressursene har hatt stor betydning gjennom hele Mesopotamias historie. Det fruktbare alluviale slettelandet med den rike tilgangen på vannressurser la grunnlaget for Mesopotamias velstand i historisk tid. Teknikker for å ta vare på overflatevannet ble viktigere og viktigere etter hvert som jordbruket ble mer avansert.

Den mesopotamiske litteraturen (i vid forstand) omfatter et meget langt tidsrom fra sen Uruk (ca. 3500–3100 fvt.) til en nybabylonsk astrologisk tekst fra ca. 50 evt. Den viktigste forutsetningen for denne litteraturen var oppfinnelsen av kileskriften.

Kileskriften oppstod i Mesopotamia en gang mellom 3500 og 3000 fvt. Derfra spredte den seg østover og vestover, blant annet til Egypt, som utviklet sitt eget system. Kileskriften var komplisert, men den ble likevel etter hvert overtatt av en rekke av de omkringliggende kulturer. Det er omstridt hvorvidt oppdagelsen skyldes sumererne eller deres forgjengere. Men selv om det er uklart hvilket språk som først ble nedfelt i skrift, er det hevet over tvil at de som først benyttet skrivekunsten fullt ut, skrev sumerisk.

Ved begynnelsen av historisk tid var språket i det sørlige Mesopotamia sumerisk, og gjennom hele 2000-tallet fvt. forble sumerisk det talte og skrevne hovedspråk i Mesopotamia. På 1000-tallet fortsatte det å være de lærdes skriftspråk, men sumerisk ble etter hvert fortrengt av akkadisk. Skrivekunsten nådde et høydepunkt i gammelbabylonsk tid (ca. 2000–ca. 1600 fvt.). 

Fra rundt 800 fvt. ble akkadisk etter hvert fortrengt av arameisk. Dette førte til at mindre er bevart fra denne perioden. For mens kileskriften ble nedfelt på leirtavler eller stein, ble arameisk skrevet på papyrus eller pergament, materialer som med tiden ble ødelagt.

Mye av den kjente litteraturen er en arv fra sumererne, som skrev ned sine muntlige tradisjoner for å bevare dem. Senere levde muntlig og skriftlig litteratur side om side. Babylonerne overtok den sumeriske kulturarven og blandet den med sin egen semittiske. Hos assyrerne synes litteraturen i utgangspunktet å ha vært fattig, men med erobringen av Babylonia overtok også de den sumerisk-babylonske kulturen.

Kunstgjenstander fra forhistorisk tid i Mesopotamia finnes særlig innen leirvarearbeider. Små dyre- og menneskefigurer, amuletter og hengesmykker av stein og leire forekommer også gjennom hele forhistorisk tid.

De eldste sylindersegl (rullesegl), særlig fra Uruk-perioden, viser ofte en mesterlig miniatyrkunst med livfulle, naturalistiske menneske- og dyrefremstillinger; senere ble seglbildene mer konvensjonelle. Fra den tidligere delen av tidsrommet kan nevnes det rike utstyret fra kongegravene i Ur med eksempler på høytstående kunsthåndverk, dyreskulptur i metall og den merkelige «standart» med figurscener i perlemormosaikk.

Kunstnerne i Mesopotamia arbeidet mindre med stein enn for eksempel egypterne. I arkitektur, skulptur og dekor erstattes dette materialet ofte av brent leire og keramikk, tre og metall. Meget karakteristiske er de innlagte mosaikkarbeider. Derfor og på grunn av de urolige politiske forhold er kunstverkene oftest dårligere bevart. Mesopotamisk kunst har likevel spilt en viktig rolle som inspirasjonskilde for den senere utvikling av kunsten i Vest-Asia og de østlige middelhavsland. Assyrerne, perserne og en rekke lilleasiatiske folk bygger i stor utstrekning direkte videre på dette grunnlag, og i den arkaiske greske kunst finnes motiver som har sitt opphav hos sumererne.

De senere faser av mesopotamisk kunst må betraktes i sammenheng med hellenismen, den iranske og den islamittiske kunst.

Noen av verdens eldste bosetninger oppsto i Mesopotamia i eldre og yngre steinalder

Eldre steinalder (paleolittisk tid) i Midtøsten varte fra ca. 600 000 til ca. 18 000 fvt. Den eldste førhistoriske perioden i Mesopotamia er lite kjent, men synes å ha utgjort en del av en større felleskultur, bedre kjent gjennom arkeologiske undersøkelser i Palestina, Syria, Anatolia (Lilleasia) og Iran.

I epipaleolittisk tid (ca. 18 000–ca. 9300 fvt.) fant «kornrevolusjonen» sted. Overgangen til villkorn som næringsmiddel fikk enorm betydning og gjenspeiler seg blant annet i redskapsteknologien. Ettersom matproduksjonen ble mer variert, ble også redskapene av flint mer spesialiserte (tre ble brukt i mindre grad).

Kjente kulturer fra denne perioden er Kebaran-kulturen (ca. 18 000 til ca. 11 000 fvt.) og den natufiske kulturen (ca. 11 000 til ca. 9300 fvt.).

Yngre steinalder (neolittisk tid) varte fra ca. 8500 til ca. 3300 fvt. I yngre steinalder skjedde det viktige endringer i Midtøstens sosioøkonomiske organisasjon og politiske utvikling med overgang fra en jeger- og samlekultur til kontroll av matforsyningen gjennom bofast jordbruk og husdyrhold. Dette var en prosess som varte i flere tusen år og som førte med seg nye jordbruks- og husbyggingsteknikker, håndverk (særlig leirvarer), etablering av handelsveier og begynnende metallbruk (kobber). Særlig viktig er etableringen av landsbyer og, mot slutten av perioden, av byer.

Kjente kulturer fra denne perioden er Samarra- og Hassuna-kulturene, Halaf (ca. 5500–ca. 5000 fvt.), Ubaid (ca. 5000–ca. 4000 fvt.) og Uruk (tidlig Uruk, ca. 4000–ca. 3500 fvt.; sen Uruk, ca. 3500–3100 fvt.). 

Bronsealderen kan periodiseres og deles i tidlig bronsealder (ca. 3300–2000 fvt.), mellombronsealderen (ca. 2000–ca. 1550 fvt.) og senbronsealderen (ca. 1550–ca. 1200 fvt.). Jernalderen deles i Jern I (ca. 1200–ca. 925 fvt.) og Jern II (ca. 925–ca. 539 fvt.). Senere følger persisk tid 539–332 fvt. og hellenistisk tid 332–63 fvt. Det finnes en rekke underinndelinger og også alternative inndelinger. Tidsangivelsene i henhold til det som kalles lang kronologi og den korteste kronologien kan variere med rundt 100 år.

Årstallene er omtrentlige. Det var flere måter å dele tiden inn på; basert på de forskjellige kongenes regjeringstid ifølge de såkalte kongelistene, etter spesielle ledende personer, eller etter spesielle hendelser. Den såkalte "sumeriske kongeliste" regner opp alle de sumeriske kongene fra den tidligste tiden av, men dateringene er omstridt, og det er problematisk å skille historiske opplysninger fra ideologiske og legendariske trekk. Man vet gjerne omtrent når kongene regjerte, sjeldnere når de ble født eller døde. For de senere periodene, da vi også har skriftlige kilder fra andre land i området, er dateringene mer pålitelige. Tidsangivelsene brukt her er de mest vanlige i henhold til lang kronologi.

  • 3600 – 2900 fvt. Tidlige bykulturer i Sumer
  • 2900 – 2340 fvt. Sumeriske bystater (tidlig dynastisk tid)
  • 2390 – 2200 fvt. Det akkadiske riket (Sargon 1)
  • 2210 – 2000 fvt. Det nysumeriske riket (Ur)
  • 2000 – 1550 fvt. Den gammelbabylonske tid
  • 2000 – 1500 fvt. Gammelassyrisk tid
  • 1530 – 1100 fvt. Det kasittiske Babylonia (mellombabylonsk tid)
  • 1380 –  950 fvt.  Mellomassyrisk tid
  •   934 –  609 fvt. Det nyassyriske riket  
  •   620 –  539 fvt. Det nybabylonske riket (Nebukadnesar 2)
  •   539 –  330 fvt. Perserriket
  •   323 –  141 fvt. Aleksander den store og hans etterfølgere (selevkidene)

Sumerere (av akkadisk shumer, navn på det sørlige Mesopotamia) er den konvensjonelle betegnelsen for et folk som levde i den sørlige delen av dagens Irak i 3. og tidlige del av 2. årtusen fvt., og Sumer er betegnelsen på deres landområde. Selv kalte de dette ki-en-gi ('hjemlandet'). Opprinnelig var «sumerisk» betegnelse for språk og landområde. Etniske og nasjonale termer som «det sumeriske folk» og «den sumeriske kultur» er egentlig feilaktige, men bruken er så godt innarbeidet at det er vanskelig å unngå den.

Sumerernes opphav er sterkt omdiskutert. Ingen bosetning er bevitnet i det sørlige Irak før 6. årtusen fvt. Tidligst attestert er Ubaid-kulturen, og det er en tydelig enhetlig og kontinuerlig kultur i det sørlige Mesopotamia fra og med etter Eridu og Ur. Det har ikke vært mulig å identifisere noe brudd i den materielle kulturen som tilsier at en innvandring har funnet sted. Hvorvidt sumererne har utgjort en enhetlig etnisk gruppe eller om det dreier seg om ulike befolkningselementer, vet vi heller ikke.

Fra å være de dominerende fra rundt 3000 fvt. forsvinner sumererne helt ut av historien i løpet av annet årtusen fvt. og går opp i den semittiske befolkningen i Mesopotamia, som også overtar deres kultur, skrivekunst, litteratur, religion og vitenskap.

Økonomien i det gamle Sumer var basert på jordbruk og husdyrhold.   Fisket spilte en stor rolle, særlig for dem som bodde i den sørligste delen av Sumer. Byttehandel og krigføring var de viktigste måter å skaffe seg tilgang til manglende råvarer. Det er sannsynlig at de store tempel- og palassøkonomiene kontrollerte det meste av matproduksjon og handel, og at folk flest arbeidet på jorden mot visse gjenytelser.

(Ca. 2900–ca. 2340 fvt.)

På denne tiden var det sørlige Mesopotamia delt i to: Sumer i sør og Akkad i nord. Det gamle Sumer bestod av mange små bystater, som, med sine lokale herskere, utgjorde selvstendige politiske og økonomiske enheter. I dette typiske jordbrukssamfunnet kom inntektene fra landsbygda rundt. I den første perioden av tidlig dynastisk tid skjedde en omfattende fraflytting fra bygdene og inn til byene. Som et resultat av denne urbaniseringsprosessen var ca. 80 % av befolkningen rundt ca. 2500 fvt. bosatt i store byer.

Allerede de eldste byene, som Uruk, var store for datiden og omgitt av massive forsvarsmurer. Sannsynligvis var alle større byer befestet rundt begynnelsen av tidlig dynastisk tid. Dette gjenspeiler den politiske situasjonen i området, der de ulike bystatene stadig førte krig med hverandre for å utvide sine grenser.

Å danne seg noe fullstendig politisk bilde av dette tidlige sørlige Mesopotamia er svært vanskelig, og vårt kjennskap til religion og samfunnsformer er begrenset. Opplysningene stammer for det meste fra bygningsinnskrifter og økonomiske tekster som er overlevert i kopier fra midten av 2. årtusen fvt. Det var trolig hyppige kriger med stadige maktskifter og skiftende maktallianser mellom herskerne over de forskjellige bystatene. Det er funnet store bygningskomplekser fra perioden, såkalte «palasser» og «templer» som antagelig går tilbake til den administrative, økonomiske og religiøse organiseringen av bystatene.

Herskerne over bystatene ble betegnet med ulike titler: en – «herre», ensi – «guvernør» og lugal – «konge» (sumerisk 'stor mann'). Det er ikke klart hvilke funksjoner de enkelte herskerne hadde (de kunne dessuten variere fra bystat til bystat). En synes å ha vært den øverste religiøse lederen (øverstepresten), mens lugal var den øverste politiske herskeren. I noen tilfeller hadde denne flere ensi under seg. Fra og med slutten av tidlig dynastisk tid synes skillene mellom den religiøse og den verdslige sfæren å være mer tydelige, men hele tiden var den verdslige herskeren underordnet gudene og handlet på deres vegne. «Kongen» kontrollerte derfor også byens hovedtempel som var den største landeieren og dermed den viktigste økonomiske institusjonen i den sumeriske bystaten. I tillegg var det en utbredt privatøkonomi som vi vet mindre om. Det fantes slaver og krigsfanger.

Hver bystat hadde sin hovedgud (byens særlige beskytter) som var knyttet til det største tempelet. Noen byguder var bare viktige i lokalmiljøet, andre kunne, etter hvert som byene de kom fra vokste i makt, få innflytelse over et større område. Eksempler på dette var byguden Marduk i Babylon og byguden Assur i Assur som, da deres byer ble de ledende i landet, avanserte til de øverste guder i panteon. Byene hadde også templer til andre guder enn de lokale byguder, særlig Inanna og Enlil.

Den første som klarte å samle de sumeriske bystatene til en politisk enhet, var kong Lugalzagesi, konge i Uruk mot slutten av tidlig dynastisk tid. Han begynte som konge over Umma, og i løpet av kort tid klarte han å få kontrollen først over de nordlige byene og deretter over bystatene Uruk, Ur og Eridu i sør. Hans hegemoni ble imidlertid kortlivet da en nykommer fra nord, Sargon 1. (akkadisk 'sann konge'), snart overtok Lugalzagesis verk.

(Ca. 2390–ca. 2200 fvt.)

Sargon 1 (ca. 2334–ca. 2279 fvt.) og hans etterfølgere (sargonidene) hersket over den første mesopotamiske territorialstat i ca. 200 år. På grunn av kildenes legendariske karakter vet vi lite sikkert om Sargons vei til makten. Han skal ha vært i tjeneste hos kongen av Kish, men overtok tronen og flyttet hovedstaden til en ny by, Akkad (Akkade/Agade).

Herfra erobret han hele det nordlige og sørlige Mesopotamia. Både Sargon, sønnene Rimush og Manishtushu og sønnesønnen Naram-Sin (2254–2218 fvt.) hersket i en periode sterkt preget av krig. Sargonidene og deres generaler måtte ikke bare forsvare seg mot de sumeriske bystatenes stadige opprør, men de ledet også felttog mot nabolandene for å sikre handelsveier og krigsbytte og for å få kontrollen over viktige råvarer.

Sargonidene rådde over området helt til Den persiske bukt, og de dro gjennom Syria og videre frem til Middelhavet, og også inn i Anatolia for å opprette sine militære utposter og handelsstasjoner. Akkadedynastiets konger beskrev skrytende sine bedrifter i innskrifter og billedfremstillinger. Det vokste frem en ideologi som la vekt på kongen som kriger og erobrer. Sargons sønnesønn, Naram-Sin, ble erklært som guddommelig.

Også kulturen fikk et oppsving. Sargons datter, prestinnen og dikteren Enheduanna, har gitt oss en rik skatt av religiøse hymner, opprinnelig skrevet på sumerisk. Skrivesystemet ble reformert, og akkadisk innført som skriftspråk i sør, i tillegg til sumerisk. Skolesystemet ble endret for bedre å kunne tjene administrasjon og byråkrati som var i sterk vekst. 

Under de siste kongene Dudu (ca. 2195–ca. 2174 fvt.) og Shu-durul (ca. 2174–ca. 2159 fvt.) gikk det nedover med akkadedynastiets makt, det var stadige innbyrdes stridigheter mellom bystatene. De viktigste maktsentrene var nå Uruk, Lagash, Kish og Akkad. Til sist kollapset akkadeimperiet av ukjente årsaker. De gamle sumeriske bystatene gjenvant sin uavhengighet. Akkad ble forlatt og skulle senere aldri gjenvinne noen maktposisjon i Mesopotamia. I dag vet vi ikke engang hvor bystaten lå. Minnet om Akkads storhet levde likevel videre i den mesopotamiske kulturen. (Se også Akkad.)

(Ca. 2110–ca. 2000 fvt.)

Uruk-kongen Utuhegal (ca. 2119–ca. 2113 fvt.) satt med makten i en kortere periode. Deretter overtok hans militærguvernør i Ur, Ur-Nammu (ca. 2112–ca. 2095 fvt.) kongetronen og forente hele Sumer i løpet av kort tid. Det nye imperiet kalles Det tredje dynasti i Ur (Ur III) fordi det, ifølge den sumeriske kongelisten, hadde vært to tidligere dynastier i Ur forut for Ur-Nammu. Imperiet tok opp arven etter Akkade-dynastiet, og kongene konsoliderte sitt rike gjennom en sterk sentralisering av makten. 

Kongene i Ur knyttet sterke politiske og kulturelle bånd til Uruk som skulle komme til å spille en viktig symbolsk og ideologisk rolle for Ur III-dynastiet. Blant annet gjenoppbygde Ur-Nammu tempelet i Uruk og utstyrte det med et imponerende tempeltårn (ziggurat). Kongen ble guddommeliggjort i sin levetid. Det er også sannsynlig at eposet om Gilgamesh fikk sin klassiske sumeriske utforming i denne perioden. 

En betydningsfull konge i Ur III-dynastiet var Shulgi (ca. 2094–ca. 2047). I Shulgis lange herskerperiode ble riket stabilisert og konsolidert. Det har vært hevdet at sentraladministrasjonen i Mesopotamia nådde et høydepunkt under Ur III, og at den aldri senere kom opp på et lignende nivå. Det ble opprettet en stående hær og innført et effektivt skattevesen og forsyningsapparat. Jordbruket ble forbedret, kulten fornyet, handelen med området rundt Den persiske bukt gjenopprettet og det ble innført nye vektstandarder. 

Ur III er derfor ofte omtalt som «Den sumeriske renessanse» eller «Det nysumeriske rike» og ble oppfattet som en reaksjon på de semittiske sargonidenes imperium. Likevel var Ur III heller en videreutvikling av den tidligere sumeriske kulturen enn en renessanse. 

Det er funnet mange titusen leirtavler, og de fleste inneholder administrative tekster. Det dreier seg om statlige arkiver, for det meste knyttet til tempelanleggene. Vi har derfor mindre innsikt i de private økonomiske systemene. Men det er også funnet juridiske kontrakter og salgsdokumenter (hus, frukthager, slaver) som viser at privatsalg fant sted. Det var to typer lønnet arbeid: dagarbeidere som arbeidet i lag, og pliktarbeid på jorden mot pengebetaling eller mat- og andre rasjoner. Arbeiderne kunne ikke selv eie land, som tilhørte kronen og templene. Ur III hadde også en stabil pengeenhet basert på gull, sølv, kobber og bronse.

Administrativt var det sørlige Mesopotamia inndelt i en rekke provinser, hver med en provinsby ledet av en guvernør (ensi). Denne var som regel rekruttert fra den lokale overklassen og stillingen synes å ha gått i arv. Under guvernøren stod de militære øverstkommanderende (sagin). Disse kom ofte fra kongens egen familie eller var inngiftet i denne. Et godt utbygd skattesystem sørget for å innkreve og å redistribuere pengene til templer, palasser og embetsmenn.

Kongeideologien lignet på mange vis sargonidenes, og rollen som kriger- og erobrerkonger var viktig. Krigene preget i stor grad kongenes liv, og kildene forteller at Ur-Nammu ble drept i krig, og Ibbi-Sin tatt til fange av elamittene og døde i fangenskap i Elam. Tidsregningen ble knyttet til kongenes krigføring, deres byggevirksomhet, viktige kultiske handlinger de hadde deltatt i, eller til ekteskap inngått mellom kongens barn, særlig døtrene, og medlemmer av fremmede fyrstehus. Med unntak for periodens begynnelse og slutt er dynastiet dårlig kjent historisk, noe som blant annet skyldes at kongeinnskrifter ikke var så vanlige i Ur III som under sargonidene.

Under Ur III ble det bygd mange imponerende tempelbygg rundt om i landet. En viktig kilde til kunnskap om kongeideologien er den måten de fremstilte seg selv på i lovgivningen. Det tidligst kjente «lovkodeks» stammer fra Ur III, en forløper for Hammurabis lov. Teksten er overlevert på gammelbabylonsk i kopier fra Nippur, Ur og Sippar, og i prologen ble kongen fremstilt som garantist for retten. Det mest særpregede uttrykk for kongeideologien finner vi i den nye litterære sjanger – kongehymnene, kun bevart i senere gammelbabylonske versjoner. Her lovprises kongen som den rettmessige innehaver av tronen og man fremhever hans tilknytning til gudene gjennom feiringen av det hellige bryllup (hieros gamos).

Imperiet hadde åpenbare svakheter. Sentraladministrasjonen måtte hele tiden holde et stramt grep om et stort område. Skatter og avgifter fra et langstrakt rike skulle samles inn og kommunikasjonslinjer og lange grenser sikres og vedlikeholdes. Etter hvert brøt kommunikasjonen med utpostene sammen, grensene ble svekket og tamdyrnomadiske stammer trengte inn i landet. Det er omdiskutert hvilken rolle amorittene har spilt i forbindelse med Ur IIIs fall. Riket ble mer og mer svekket, og til sist mistet byene i sør kontakten med sentraladministrasjonen i Ur og ble overlatt til seg selv. Ur III falt for angripere fra Elam og Shimashki (i nordøstlige Khusistan).

(Ca. 2000–ca. 1550 fvt.)

Bystaten Urs kollaps i det sørlige Mesopotamia rundt år 2000 fvt. betydde slutten på den sumeriske og begynnelsen på den babylonske sivilisasjonen. Forut for det første babylonske dynasti (ca. 1894–ca. 1595 fvt.) gikk en konsolideringsfase preget av amorittiske bystatsdannelser.

Amorittene var grupper av vestsemittiske stammer som, dels gjennom fredelig infiltrasjon, dels aggressivt, var trengt inn i det sørlige Mesopotamia, særlig fra Syria, ved slutten av 2000-tallet fvt. De overtok akkadisk språk og ble etter hvert helt absorbert i den babylonske kulturen. Amorittenes mektigste bystat var Isin, grunnlagt av Ishbi-Erra (ca. 2017–ca. 1985 fvt.), som i sin lange regjeringstid underla seg Nippur, Larsa og Ur. Under Kong Rim-Sin, den kongen som satt lengst av noen babylonsk konge (ca. 1822–ca. 1763 fvt.), var larsadynastiet på høyden av sin makt. For øvrig var perioden, som la grunnen for Hammurabis senere dynasti, preget av politisk, økonomisk og sosial usikkerhet. Forhistorien til Det første babylonske dynasti, som også var amorittisk, er ikke særlig kjent. Den første kongen var Sumu-abum (ca. 1894–ca. 1881 fvt.). Deretter fulgte Sumu-la-El, Sabium, Apil-Sin og Sin-muballit, Hamurabis far.

Hammurabi (ca. 1792–ca. 1750 fvt.) var den sjette kongen i det første babylonske dynasti. Han foretok en rekke erobringer som skulle gjøre hans rike til et storrike som etter hvert omfattet både Larsa, Isin, Uruk, Ur, Nippur og andre ledende bystater i området. Ved å erobre Eshnunna fikk han tilgang til handelsveiene mellom det iranske platå og den mesopotamiske sletten. Han erobret også hele det området i nord som senere skulle bli Assyria, med det viktige nettverk av handelsstasjoner, og også Mari. Mange kilder om Hammurabis rike kommer fra samtidige tekster i Mari. Det er først fra hans tid at man kan tale om Babylonia som en forent politisk enhet. 

Etter Hammurabis død gikk det imidlertid langsomt nedover med det babylonske rike. Etter hvert mistet babylonerne kontrollen over de viktige handelsveiene til Den persiske bukt og videre til det sørlige Arabia og Indusdalen. De ble også avskåret fra det fruktbare jordbrukslandet i sør og fisket i sumpområdene. Til sist omfattet riket ikke stort mer enn området mellom dagens Bagdad i nord og Larsa i sør. Kildene nevner også et «Sjøland» i sør som synes å ha hatt kontrollen over sumplandet og kysten, men lite er kjent om dette. I 1595 fvt. marsjerte hettitterkongen Musili 1 sørøstover langs Eufrat, invaderte Babylon og ødela byen. Dette betydde slutten på det første babylonske dynasti og i de neste ca. 150 år vet vi så å si ingenting om Babylonias historie.

Den eldste, kjente lovsamling er på sumerisk og stammer fra Uruinimgina av Lagash (Lagasj) (ca. 2350 fvt.). Fra grunnleggeren av Ur III-dynastiet, Ur-Nammu (ca. 2112–ca. 2095 fvt.), er etterlatt en samling på ca. 40 lover. Den eldste kjente babylonske samling (60 lover) stammer fra Hammurabis samtidige, Dadusha av Eshnunna. Den langt mest berømte og innflytelsesrike er likevel Hammurabis lover, en samling av ca. 200 lover (282 «paragrafer» i moderne oversettelser). Samlingen utgjør en reform av tidligere lover.

(Ca. 2000–ca. 1500 fvt.)

Lite er kjent om befolkning og bosetningsmønstre i Assyria før år 2000 fvt. Assyrerrikets bakgrunn finner vi i de store bystatene (Assur, Ninive, Arbela) i Nord-Mesopotamia fra midten av 3. årtusen fvt. Hovedkildene til gammelassyrisk tid er samtidige bygningsinnskrifter, senere assyriske historiske tekster og de omfattende tekstene fra Mari. En viktig kilde er Den assyriske kongelisten som er overlevert i en rekke kopier. Denne synes imidlertid å være laget ut fra spesielle behov og er komplisert å finne ut av historisk. Kildene er tilfeldige og fulle av hull.

Arkeologisk utgjør perioden en del av mellombronsealderen som i Midtøsten varte ca. 2100–ca. 1600 fvt. Befolkningen talte en dialekt av akkadisk og benyttet kileskriften. Amorittiske halvnomadiske grupper overtok en rekke av bystatene i det nordlige Mesopotamia og dannet nye dynastier før de etter hvert gikk helt opp i den opprinnelige befolkningen. Med unntak for Assur er kunnskapene om disse dynastiene mangelfulle. 

Byen Assur ved Tigris (dagens Qal'at Shergat) har hatt bosetning ihvertfall siden 2400 fvt. Ved utgravninger av Ishtar-tempelet er statuer fra tidlig dynastisk tid kommet for dagen. Rundt år 2000 fvt. var Assur den ledende handelsbyen i området. Opprinnelsen til navnet Assur er uklar. Byguden het også Assur, og byen er antagelig oppkalt etter guden. Med byens økonomiske og politiske fremgang økte også bygudens makt, og Enlil og Marduk ble etter hvert fortrengt av Assur som den øverste guden i det assyriske panteon. Hans tempel i Assur ble det viktigste i Assyria, og kongen legitimerte sin posisjon gjennom sin stilling som øversteprest for guden Assur. Navnet «Assyria» er bevart i det moderne «Syria», som i perioder hørte inn under assyrisk overherredømme. For gammelassyrisk tid kan «Assyria» bare brukes i en geografisk mening av ordet. Noen organisert assyrisk stat er det ikke tale om før i mellomassyrisk tid. 

Assur ble en selvstendig bystat kort etter 2000 fvt., og snart ble det etablert et imponerende handelsnettverk som la grunnlaget for velstand og fremtidig storhet. Vi vet lite om hvordan dette gikk til, men tidlige konger som Ilushuma og hans etterfølger Erishum 1 (ca. 1939–ca. 1900 fvt.) synes å ha hatt en hånd med i dette. Det har vært hevdet at de mektige eierne av handelshusene, som representerte sine egne familiers økonomiske interesser, til en stor grad også har hatt den politiske kontrollen i gammelassyrisk tid og at kongens makt var begrenset til å være seremonimester for tempelkulten, retten og offentlige bygg. En slik oppfatning kan imidlertid skyldes det skjeve bildet kildene gir oss.

Den sentrale personen i det gammelassyriske riket var kong Shamshi-Adad 1 (ca. 1813–ca. 1781 fvt.). Han var opprinnelig en amorittisk hærfører som overtok makten etter å ha erobret Assur. Etter hvert la han under seg en rekke bystater og hadde til slutt kontrollen over hele det nordlige Mesopotamia. For å sikre at riket ble holdt sammen, utnevnte han sine sønner til å styre i de strategisk viktigste av byene utenfor Assur. Den yngre sønnen Jasma-Addu ble underkonge i Mari, og tronarvingen Isjme-Dagan i Ekallate. Mens Shamshi-Adad selv styrte Assur, Ninive og Shubat-Enlil, fikk de mindre byene beholde sine lokale herskere. Denne spinkle politiske enheten gikk snart tapt. Shamshi-Adad 1 døde, og sønnen Ishme-Dagan overtok som hans etterfølger. Vi vet lite om perioden etter Shamshi-Adad 1 utover at riket raskt falt sammen. Deretter ligger Assyrias historie i fullstendig mørke helt frem til mellomassyrisk tid (ca. 1380–ca. 950 fvt.).

(Ca. 1530–1100 fvt.)

Etter at hettittene hadde erobret Babylon i 1595 fvt., slo de seg ikke ned der, men trakk seg tilbake langs Eufrat og etterlot seg et Babylonia i kaos. Dette la grunnlaget for at en ny makt kunne etablere seg. Kasittenes nærvær i det nordlige Babylonia er sporadisk omtalt i kildene fra rundt midten av 1700-tallet fvt., dels som grupper (noen ganger omtalt som aggressive) som holdt til i utkanten av byene, dels som leiesoldater i den babylonske hæren og dels som leiearbeidere på jorden. Deres opphav er omdiskutert, og språket deres, som er dårlig belagt, er ikke beslektet med noe kjent språk. Muligens kom de fra Zagrosfjellene i det sørvestlige Iran. De nærmere omstendigheter omkring deres maktovertagelse i Babylonia er uklare. I dag mener flere at kasittenes maktovertagelse utgjorde slutten på en fredelig infiltrasjonsprosess gjennom lengre tid.

Kasittene satt ved makten i Babylonia i rundt 400 år. De videreførte i det store og hele den gammelbabylonske sivilisasjonen. Kongene lot skrive de fleste av sine innskrifter på sumerisk mens brev og kontrakter ble skrevet på akkadisk. De senere kongene hadde babylonske navn. Kasitterkongene restaurerte templene til de babylonske gudene i Ur, Uruk og Isin, men hadde også sine egne guder. Shuqamuna og hustruen Shimalja var kongefamiliens spesielle beskyttere, overhodet for panteon var Harbe (også dyrket av hurriene).

Høydepunktet for det kasittiske styret i Babylon synes å ha vært under kongene Kurigalzu 2 (ca. 1332–ca. 1308 fvt.) og hans etterkommere. Kurigalzu 2 var en dyktig feltherre og erobret, ifølge en senere kilde, Assyria, Elam og «Sjølandet» (et dynasti sør for Babylon som oppstod i tomrommet etter Hammurabis gammelbabylonske dynasti).

Det er tydelig at kasittene også spilte en rolle i standardiseringen av akkadiske og babylonske tekster. De kopier av den mesopotamiske litteraturen som er funnet i bibliotekene fra 1. årtusen fvt. ble muligens komponert, og ihvertfall kopiert under kasittene, og de senere babylonske skrivere regnet seg for å nedstamme fra skriverstanden i kasittisk tid. Kasittene innførte også et nytt dokument til bevitnelse av kongelige jordgaver, det såkalte kudurru. Dette var ofte en forseggjort bautastein, ca. 1 m høy, der gudene som hadde vært vitner til transaksjonen var avbildet. De tidligste eksempler er fra det 14. århundre, men de ble vanlige først i 13. og 12. århundre fvt.

Utgravninger i Nippur har avdekket ca. 12 000 kileskrifttavler fra denne perioden. De fleste av tekstene er av økonomisk art og viser at det kasittiske Babylonia var meget velstående. Korrespondansen fra Amarna er en viktig kilde til perioden og viser at kasittene også hevdet seg internasjonalt. Dessverre er kildene for mangelfulle til at vi kan danne oss noe fullstendig bilde av dette kanskje mest stabile av alle de mesopotamiske rikene. Enkelte har hevdet at det først er fra kasittisk tid at vi virkelig kan tale om noen «babylonsk stat».

(Ca. 1380–ca. 950 fvt.)

Etter en lang «mørketid» etter gammelassyrisk tid finnes det skriftlige kilder igjen fra det 13. og 12. århundre fvt., særlig fra bystaten Assur, men også fra det nordøstlige Syria. Betegnelsen «mellomassyrisk» ble først brukt om den formen for akkadisk disse tekstene er skrevet på og ble først senere en historisk periodebenevnelse. I perioden gjennomgikk Assyria fundamentale endringer i forhold til det gammelassyriske handelsriket.

Assur-uballit 1 (ca. 1365–ca. 1330 fvt.) la grunnlaget for det nye riket gjennom å sikre kontrollen over viktige nordlige byer (Ninive, Arbela), der mesteparten av kornproduksjonen fant sted. Byene, som hadde utgjort den østlige delen av Mitanniriket, ble nå organisert som en del av det nordlige Assyria. Resten av Mitanni forble under hettittisk kontroll. Amarnabrevene vitner om Assur-uballits diplomatiske forbindelser med Egypt. Hans opptreden på den storpolitiske arena viser at Assyria nå igjen var blitt en stormakt å ta hensyn til. Kongen normaliserte også forholdet til Babylonia, blant annet ved å la sin datter Muballitat-Sherua gifte seg med kongesønnen Karaindash.

Det riket som Assur-uballit 1 etterlot seg, var ikke enkelt å holde sammen. Etterfølgerne hadde grensekonflikter både med babylonerne og brysomme halvnomadiske stammer som trengte inn i landet. Den som konsoliderte det mellomassyriske riket, var Adad-nirari 1 (ca. 1307–ca. 1275 fvt.). Han erobret også deler av Mitanniriket som var under hettittisk overherredømme. Hettittenes makt var svekket etter tapet av hovedstaden Hattusa, og de ble dessuten presset av egypterne på den syriske grensen. Nå fremstod assyrerriket og hettitterriket som naboer og de to stormaktene i området.

Den neste kongen Salmanassar 1 (ca. 1274–ca. 1245 fvt.) konsoliderte riket ytterligere, overtok kontrollen over resten av Mitanniriket og satte inn en assyrisk underkonge. Hele det øvre Mesopotamia ble nyorganisert, og byene befestet. Folk fra erobrede områder ble deportert dit og satt til å dyrke ubrukt land for å styrke rikets økonomi. Koloniseringen av deporterte befolkningselementer i det nordlige Mesopotamia førte til en assimilering og gjennomstrukturering av området som gjorde at assyrernes makt holdt seg nærmest uinnskrenket i de neste hundre år. Salmanassar slo hettittene i flere slag og erobret og sikret landet mellom Assyria og Anatolia. Det er mulig at han også grunnla byen Kalhu (nåværende Nimrud), men dette er usikkert.

Hettittenes makt ble ytterligere redusert under den neste kongen, den dyktige hærføreren Tukulti-Ninurta 1 (ca. 1244–ca. 1208 fvt.), som bygde assyriske militærforlegninger langs hele grensen mot Eufrat og slo hettittene i flere slag i nordvest. Han ledet også felttog mot fjellene i nord og i øst, dels for å sikre seg tilgang på verdifulle metaller (kobber), men også for å holde unna halvnomadiske stammer som presset mot Assyrerrikets grenser. Hans viktigste militære bragd skjedde imidlertid i sør, der han erobret Babylon og brakte Babylonia under assyrisk kontroll. 

Etter Tukulti-Ninurtas død ble det indre tronstridigheter og uro, og de kongene som fulgte gjorde ikke mye av seg. Herredømmet over Babylon ble også kortvarig, rundt 30 år. Den assyriske kontrollen over Babylonia fikk likevel stor kulturell betydning. Assyrerne var kulturelt sett babylonerne langt underlegne, men gjennom erobringen av Babylon fikk babylonsk litteratur og kultur innpass i Assyria.

De neste assyriske kongene har etterlatt seg få kilder. Arameerne, et vestsemittisk folk som trengte inn fra den syrisk-arabiske ørken og begynte å gjøre seg gjeldende i Mesopotamia etter rundt 1200 fvt., skulle etter hvert bli mer og mer brysomme både for Assyria og Babylonia (se Aram).

Med Tiglat-pileser 1 (ca. 1114–ca. 1076 fvt.) endret forholdene seg. Fra og med hans regjeringstid ble de kongelige bygningsinnskrifter (som alltid økte i omfang under en suksessrik herskers regjeringstid) for første gang nedfelt i kronologisk orden. Sjangeren som utviklet seg under Tiglat-pileser 1, ble standarden for å fremstille kongenes hærtog og andre bedrifter gjennom de neste ca. 500 år, og disse utgjør de såkalte assyriske annaler. Til tross for overdrevne lovprisninger av kongenes mange fortreffeligheter, utgjør tekstene en uvurderlig kilde til kunnskap om det gamle Assyria.

Tiglat-pileser 1 utførte en rekke vellykkede felttog blant annet til fjellområdene i nord for å sikre råvarer og handelsveier og å avskrekke de stadig mer plagsomme arameiske stammene, og vestover helt til Middelhavet. På sørfronten hadde han mindre hell og tapte et slag mot babylonerkongen Nebukadnesar 1 (ca. 1126–ca. 1105 fvt.). Babylonerne holdt for en stund den viktige assyriske byen Ekallate, og det tok tid å få drevet dem ut. Deretter erobret Tiglat-pileser deler av Nord-Babylonia. En større utfordring representerte arameerne, som med sine mange raid mot landsbyene i nord ødela avlinger og jaget bøndene opp i fjellene øst for Arbela. Etter hvert nærmet arameerne seg også Ninive, og Tiglat-pileser måtte trekke seg tilbake. Kildene forteller ikke hvordan det gikk.

Etter et kort intermesso med Ashared-apil-Ekur på tronen, klarte etterfølgeren Assur-bel-kala å stabilisere forholdene. Dels regulerte han forholdet til Babylonia gjennom ekteskap og diplomatiske avtaler, og dels klarte han midlertidig å stoppe arameernes razziaer inn over assyrisk område. Men under de etterfølgende kongene mistet Assyria raskt alt sitt land og ble sittende tilbake med Assur, Ninive, Arbela og noen få andre byer. Kildematerialet om denne tiden er spinkelt. 

(Ca. 934–ca. 609 fvt.)

Til tross for de stadige problemene med arameerne, hadde en kjerne i det sentrale Assyria overlevd med infrastrukturen mer eller mindre intakt. Mot slutten av 900-tallet fvt. skjedde det igjen et politisk oppsving i landet. Den første nyassyriske (termen «nyassyrisk» ble opprinnelig brukt om språket i perioden) konge, Assur-Dan 2 (ca. 934–ca. 912 fvt.), tok fatt på oppgaven med å gjenerobre de tapte delene av Assyria i nord. Adad-nirari 2 (ca. 911–ca. 891 fvt.) konsoliderte riket gjennom å nedkjempe babylonerne i sør og å inngå en grenseavtale med dem. Sønnen, Tukulti-Ninurta 2 (ca. 890–ca. 884 fvt.) bygde videre på sin fars suksess. Etter først å ha ledet vellykkede felttog østover og nordvestover, marsjerte han sørover gjennom hele Babylonia og samlet inn et enormt krigsbytte som la grunnlaget for det nyassyriske rikets videre utvikling.

De assyriske kongene la stor vekt på å føre årlige felttog. Assurnasirpal 2 (ca. 883–ca. 859 fvt.) førte kriger mot nord, øst og sør, men særlig vestover, der han nådde helt frem til Middelhavet. Han underla seg en rekke småkongedømmer i Syria og Palestina som var oppstått i kjølvannet av hettitterrikets sammenbrudd etter 1200 fvt., og som ble styrt av etterkommere etter hettittene eller av arameiske småkonger. Disse ble enten helt innlemmet i det nyassyriske riket med en provinsguvernør innsatt av assyrerkongen, eller de lokale herskere ble gjort til vasallherskere. Vasallstatssystemet var en mildere form for tilknytning.

Assurnasirpal flyttet også hovedstaden fra Assur til Kalhu (se Nimrud),som vokste fra en liten by til en storby og som forble rikshovedstad i det nyassyriske imperium i rundt 150 år. Han og etterfølgerne fortsatte likevel å betrakte Assur som rikets religiøse hovedstad. De la stor vekt på å restaurere templene og å la seg begrave i Assur.

Også Assurnasirpals sønn, Salmanassar (Shalmaneser) 3 (ca. 858–ca. 824 fvt.), hadde suksess med sine årlige militærkampanjer, særlig mot vest, der en rekke arameerstater ble lagt under Assyrerriket. Kongeinnskrifter fra tiden beskriver felttogene utelukkende som seierrike, men dette er overdrivelser. Etter slaget ved Qarqar (el. Karkara) i Syria ca. 853 fvt., der Salmanassar 3 møtte en koalisjonshær av styrker fra Damaskus, Hamah, Kilikia, Israel (se Akab), Egypt og Arabia, skryter han i sine innskrifter av å ha tilført fienden et knusende nederlag.

Få år senere stilte likevel arameerne i Damaskus under kong Hadadeser en betydelig hærstyrke. Til sist gav arameerne opp og gikk med på å betale avgifter til Assyria for å slippe de årlige felttogene. Småstatene i området kom under assyrisk dominans, men ble ikke innlemmet i Assyrerriket. Salmanassar ville tydeligvis sikre råvarer, handelsveier og skatteinngang, men var ikke interessert i å ta belastningen med å integrere disse statene i sitt rike. Behovet for arbeidskraft til de store byggeprosjektene i Assyria spilte også en rolle, og store folkeforflytninger fant sted.

Ifølge de assyriske annaler ble 193 000 personer deportert til Assyria i tidsrommet mellom 881 og 815 fvt. (av disse var 139 000 arameere). Blant Salmanassars byggeaktiviteter er hans palass i Kalhu et særlig imponerende anlegg. Forholdet til Babylon var uklart i perioden. Salmanassar var den sterke part, men det er uvisst om dette var et resultat av diplomatiske avtaler og om de babylonske kongene hadde en viss grad av selvstendighet.

Etter Salmanassar 3s død opplevde Assyrerriket nedgangstider. Sønnen Shamshi-Adad 4 (823–811 fvt.) overtok farens trone. Da han døde, var sønnen Adad-nirari 3 enda for ung, og moren, dronning Sammuramat styrte landet. Vi vet lite om henne, men hun ble udødeliggjort i senere gresk legendelitteratur som den vakre, men grusomme Semiramis. Under de etterfølgende kongene endret ikke Assyrerrikets grenser seg i denne perioden, men sentraladministrasjonen ble svekket ved at provinsguvernørene oppførte seg som småkonger. Nabostater som Urartu og Fønikia kunne hevde seg uten å ta hensyn til Assyrerriket.

Med usurpatoren Tiglat-pileser 3 (ca. 744–ca. 727 fvt.) begynte Assyrias virkelige storhetstid. Tiglat-pileser førte krig mot sør for å bekjempe arameiske grupper som hadde satt seg fast i det nordlige og østlige Babylonia. Deretter la han under seg de babylonske byene helt ned til Persiske bukt. Også landet sørvest for Eufrat ble for første gang helt innlemmet i Assyrerriket. Ved slutten av hans regjeringstid bestod det nyassyriske imperiet av de arameiske og nyhettittiske statene i Syria og Taurusområdet, de fønikiske kystbyene, samt Nordriket Israel, Juda og Gaza ved Middelhavet, småstatene Ammon, Moab og Edom i innlandet, i tillegg til arabiske stater som Taima og Saba. Hans suksess skyldtes, foruten militærstrategisk dyktighet, den politiske gjennomorganiseringen av statsapparat og administrasjon, utført med typisk assyrisk grundighet.

Etter sin død ble Tiglat-pileser 3 etterfulgt av sønnen Salmanassar (Shalmaneser) 5 (ca. 727–ca. 722 fvt.) som i sin korte regjeringstid fortsatte farens politikk. Ifølge bibeltekstene (2. Kongebok 17, 1–6) beleiret han Samaria, hovedstaden i Nordriket Israel. Beleiringen varte i tre år til Salmanassars død vinteren 722 fvt. Det ble usurpatoren og etterfølgeren Sargon 2 (ca. 722–ca. 705 fvt.) som fullførte erobringen og deporterte deler av befolkningen til Assyria (bibelens fremstilling trekker hendelsene sammen og er ikke historisk helt korrekt). Omstendighetene omkring tronskiftet er uklare, men Sargon hadde, ifølge egne opplysninger, støtte fra befolkningen i Assur.

Sargon hadde bare delvis hell med sine felttog mot Elam og Babylon. Han lyktes bedre mot vest, der Hamah, Arpad, Simurru, Damaskus og Samaria kom under assyrisk styre, med den følgen at Assyria nå kontrollerte hele området mellom seg og Egypt. Urartu nord for Assyria forsøkte nå å overta det assyrisk-dominerte området mellom seg og Assyria, men ble slått av Sargon som kunne bringe hjem en stor mengde krigsbytte. Sargon bygde også en ny by, Dur-Sharrukin («Sargons festning»). På høyden av sin makt rådde han over et rike som bestod av så å si hele Midtøsten: Fra Taurusfjellene til Persiske bukt og fra Urartu til Egypt. Til og med perserkongen Kyros betalte skatter og avgifter til ham. Det var et hardt slag for Assyria da han i 705 fvt. ble drept i felten i Taurusfjellene.

Sargon ble etterfulgt av sønnen Sanherib (Sankerib, Sennacherib) (ca. 704–ca. 681), som flyttet hovedstaden fra farens Dur-Sharrukin til Ninive (som han gjenoppbygde i stor stil) i håp om at gudene, som hadde vendt seg mot Sargon, ville stå ham bi. Han ønsket å ta avstand fra alt som hadde med faren å gjøre og fjernet til og med farsnavnet i sine innskrifter. Ninive var den naturlige hovedstaden i Assyria, med beliggenhet midt i Mesopotamias «kornkammer», ved en av Tigris' viktigste overganger, og med gudinnen Inanna/Ishtars hovedtempel.

I sine innskrifter gav Sanherib inntrykk av å ha vært en suksessrik hersker, men i virkeligheten var hans regjeringstid preget av opprør og militære nederlag. Et felttog mot Egypt (701 fvt.) ble skildret som seierrikt, men de fleste kilder mener at han tapte. I samme forbindelse beleiret han Jerusalem og kong Hiskia, men klarte ikke å ta byen. Han hadde sin fulle hyre med å opprettholde det riket som Sargon hadde etablert. I 694 fvt. sendte han en ekspedisjon mot Babylon og dets allierte der han angrep med båter nedover Tigris og Eufrat. Ifølge egne opplysninger vant han stort, men elamittene svarte på angrepet ved å gå inn i Nord-Babylonia og erobre Sippar. I 691 fvt. marsjerte babylonerne nordover og angrep Assyria. Ifølge Sanherib vant assyrerne, men det er mer sannsynlig at den babylonske krønike har rett når det hevdes at han måtte trekke seg tilbake. I 689 fvt. klarte Sanherib endelig å erobre Babylon. Han ødela byen, som ble oversvømt gjennom omdirigering av kanalene, knuste gudestatuene og tok med seg en stor mengde krigsbytte.

Sanherib ble drept av sin egen sønn Arda-Mulissi i 680 fvt. Dronningen, Zakutu, foretrakk imidlertid sin sønn Assarhaddon (Esarhaddon) (ca. 680–ca. 669 fvt.), som overtok tronen etter indre strid. Assarhaddon, som var mye plaget av sykdom, gjenoppbygde Babylon. Han hadde problemer med skyterne i øst og kimmerne i nord, men vant over dem i slag. Hans største suksess var i vest, der han i 671 fvt. invaderte Memfis, innsatte nye herskere og guvernører og sørget for at Egypt måtte betale skatt til Assyria. Det store krigsbyttet som han brakte med seg hjem, ble brukt til å gjenoppbygge Babylon.

Etterfølgeren Assurbanipal (ca. 668–ca. 631/627 fvt.), fortsatte felttogene mot Egypt, der det hadde vært opprør og indre tumulter. Han gjenerobret det opprørske Memfis og tok i tillegg Teben (dagens Luxor). Store mengder krigsbytte ble i triumf brakt hjem til Ninive. Om forholdet til Egypt i Assurbanipals senere år vet vi lite, men det synes å ha stabilisert seg. Assurbanipal var ikke bare en stor militær leder, men også en lærd mann som ifølge egne opplysninger kunne lese og skrive sumerisk og akkadisk, og løse innviklede matematiske problemer. Han beordret tilsendt kopier av all litteratur som fantes i arkivene og skolene ved templene i Babylon og samlet disse i et stort bibliotek i Ninive. Det er takket være Assurbanipals bibliotek at vi i moderne tid har fått tilgang til svært mye av den mesopotamiske litteraturen.

Det nyassyriske rikets fall er et mysterium. Da Assur-etel-ilani (ca. 630–ca. 623 fvt.) overtok tronen, syntes alt å være ved det normale. Etterfølgeren, broren Sin-sjar-isjkun (ca. 622–ca. 612 fvt.), hadde stadige problemer med babylonerne, og i hans siste regjeringsår ble Assyria invadert av en kombinert medisk og babylonsk hær som inntok, ranet og la de mektige assyrerbyene Assur, Kalhu og Ninive i aske. De ble ikke gjenoppbygd før flere hundre år senere. Bare Arbela fortsatte å blomstre. Få år etter den siste kongen Assur-uballit 2s (ca. 611–ca. 609 fvt.) død er så å si hele det assyriske rike blitt en del av det nybabylonske imperium.

(Ca. 620–539 fvt.)

Det nybabylonske riket ble grunnlagt av Nabopolassar (ca. 626–ca. 605 fvt.), også han av arameisk opphav (derfor det «kaldeiske» rike). Han overtok tronen i Babylonia etter en lang og omfattende maktkamp, med motstand både fra babylonere og assyrere. Med hjelp fra Media svekket han ytterligere assyrernes makt og erobret de viktigste assyriske byene (Assur, Ninive, Tarbisu, Kalhu, Harran).

Egypt representerte fortsatt en trussel og ville utnytte det politiske vakuum etter Assyrias fall til selv å overta hegemoniet i Midtøsten. I slaget ved Karkemisj (Karkemish) i 605 fvt. slo Nebukadnesar 2, Nabopolassars sønn og tronfølger, så vidt egypterne, og i et nytt slag vant han en overbevisende seier. Nabopolassar døde under felttoget, og Nebukadnesar (ca. 604–ca. 562 fvt.) kunne overta tronen.

I 598 fvt. ledet Nebukadnesar nok en kampanje for å nøytralisere egyptvennlige stater. I den forbindelse ble Jerusalem erobret, og kongen i Juda, Jojakin, ført til Babylonia. Kildene til Nebukadnesars felttog er særlig den babylonske krønike som dekker begivenhetene frem til 594 fvt. Den endelige erobring av Jerusalem fant sted i 586 fvt., også denne gang i forbindelse med et felttog for å pasifisere Egypts allierte og sympatisører. Hendelsen er omtalt i Den hebraiske bibelen og i et fragment av en babylonsk historisk tekst. Kongen i Juda, Sidkia (Zedekiah), som var utnevnt av babylonerne, ble deportert til Babylon, og Gedalja innsatt som guvernør. Juda ble en babylonsk provins, og inkorporert i det babylonske riket. I 567 fvt. kom det til et nytt slag med Egypt. Nebukadnesar tapte, men den egyptiske tronarvingen ble drept. Etter dette synes forholdet mellom Egypt og Babylonia å ha stabilisert seg.

Nebukadnesar konsoliderte Nabopolassars rike gjennom stadige hærtokter. Kildene forteller at han i løpet av en tiårsperiode personlig ledet ikke mindre enn åtte felttog. Han erobret hele Mesopotamia og Palestina/Syria, og i hans tid vokste Babylonia til en stormakt og ble det ledende imperium i Midtøsten. 

Nebukadnesar drev også en omfattende byggevirksomhet, og store deler av ruinene etter denne er bevart i dag. Alle de gamle byene ble omfattende restaurert og templene påkostet store summer. Residensbyen og rikshovedstaden Babylon ble kraftig utvidet og fremstod som en enorm by for datiden og med en imponerende monumentalarkitektur; fremst en imponerende ziggurat (Etemenanki, 'grensehuset mellom himmel og jord'), det store Marduktempelet (Esagila) og den monumentale Ishtar-porten. En lang rekke kongelige bygningsinnskrifter og teglsteinsstempler viser at det meste av det som i dag kan sees i Babylon, stammer fra Nebukadnesars mer enn 40-årige regjeringstid. Dessverre gir bygningstekstene hovedsakelig informasjon om byggingen og inneholder ikke, som de assyriske, historiske opplysninger om kongenes øvrige bragder.

Styret under Nebukadnesar var tilsynelatende vellykket, men det var vanskelig å beholde kontrollen over det store riket. Det var opprør blant offiserer i hæren, og medlemmer av overklassen brøt lojalitetseden de hadde sverget til kongen. Etter Nebukadnesars død ble imperiet ytterligere svekket av alvorlige tronstridigheter, og snart viste vanskene seg i fullt monn. Nebukadnesars sønn og etterfølger, Amel-Marduk (ca. 561–ca. 560 fvt.; Bibelens Evilmerodak), regjerte i knapt to år før han ble drept av sin egen svigersønn, Neriglissar som døde etter kort tid. Dennes sønn, Labashi-Marduk, knapt et barn ved farens død, ble raskt satt ut av spill og drept etter å ha vært konge i en knapp måned.

Etter dette blodbadet ble tronen overtatt av Nabonid (ca. 555–ca. 539 fvt.). Hans bakgrunn er ukjent, men det er mulig han var offiser i hæren. Under Nabonid fortsatte det nybabylonske riket sin storhetstid. Han var en dyktig hærfører og ledet suksessrike felttog til Arabia og var borte fra hjemlandet i 10 år. Han ønsket også å endre Babylonias religiøse kurs, gjenoppbygde Sins tempel i Harran og søkte å erstatte den mektige byguden Marduk med måneguden Sin. Imidlertid førte hans lange fravær til at han mistet grepet på innenrikspolitikken, og hans religiøse reformasjonsiver gjorde ham upopulær blant det mektige Mardukpresteskapet i Babylon. Da perserkongen Kyros beleiret Babylon i 539 fvt., kunne han marsjere nærmest uhindret inn i landet med babylonernes egen velsignelse. Dette er beskrevet i den berømte Kyrossylinderen som perserkongen lot utføre på akkadisk, og i stilen til de klassiske babylonske bygningsinnskrifter. Dermed var det slutt på det mektige nybabylonske rike.

En rekke tekster kaster lys over det nybabylonske imperiets sosiopolitiske struktur, særlig lovtekster og økonomiske tekster fra Nebukadnesar 2s tid, og fra hans etterfølgere. De fleste tekstene stammer imidlertid ikke fra sentraladministrasjonen (slik som i det nyassyriske riket), men fra templene i Uruk og Sippar. Vi kjenner derfor mange detaljer fra disse bystatenes tempeløkonomi, men vet for lite om det større økonomiske og politiske systemet som de var en del av: imperiets og provinsenes organisering, rettsvesen, militærvesen, skattesystemer, livet ved hoffet. Systemet med provinser og provinsguvernører lignet på det assyriske.

Kongeideologien var typisk mesopotamisk og lignet den assyriske. Kongen stod i et spesielt forhold til gudene. Særlig den øverste guden i panteon, Marduk, var hans beskytter, og kongens rolle i Mardukkulten med feiringen av nyårsfesten i Babylon (akitu-festen) var viktig. Selv om templene og kongehuset rådet over det meste av eiendommene i landet, spilte også privatøkonomien en viktig rolle i det nybabylonske riket.

Private kunne leie jord av jordeiere som ønsket å skaffe seg ekstrainntekter. Det er også funnet forretningsarkiver som beretter om kjøp og salg av land, kreditt-transaksjoner og handelsavtaler. Den berømte Egibi-familien i Babylon rådde over et stort forretningsimperium blant annet med bankvirksomhet. Særlig viktig var handelen med området rundt Den persiske bukt. Den viktigste inntektskilden var likevel krigsbytte og skatter og avgifter som kongene tok inn fra de erobrede områdene. Mesopotamia manglet råstoffer, og kongene var avhengige av å føre enorme mengder varer inn i landet for å opprettholde den økonomiske velstanden. Den veldige akkumulerte rikdommen gikk med til å opprettholde den kongelige palassøkonomien og sikre overklassens luksusliv. 

Kvinnenes stilling er stort sett bare kjent fra kilder som omhandler overklassen. Selv om kvinnene hadde fulle rettigheter etter lovverket, la familiebånd og forpliktelser begrensninger på mulighetene for å styre eget liv. 

Dagliglivet i Assyria og Babylonia forandret seg forbausende lite gjennom årtusenene. Basisføden bestod av brød bakt av korn (som oftest bygg) og sesamolje. Bygg ble også brukt til brygging av øl, den vanligste matdrikken. Vin var forbeholdt overklassen og de store festene. Overklassen var opptatt av god mat, og det er overlevert en rekke avanserte matoppskrifter. I menigmanns daglige kost inngikk smør av geitemelk og geitost, grønnsaker (særlig løk, hvitløk og purre), fisk og egg (fra høns og ender). Kjøtt (fra får, geiter og fugl) ble fortært ved festlige anledninger, men var for øvrig forbeholdt overklassen. Som søtsaker ble det brukt honning og dadler.

Hærvesenet spilte en stor rolle i det gamle Mesopotamia og satte sitt preg på samfunnet. Krig har trolig vært et velkjent fenomen allerede i førhistorisk tid. De eldste vitnesbyrd om hærvesenet finner vi fra slutten av 3000-tallet fvt. der avtrykk av segl fra Uruk og Susa viser kampscener og behandling av krigsfanger. Det fremgår av billedlige fremstillinger at jaktvåpnene også ble brukt til krigføring (spyd, kølle, pil og bue, slynge). Det ble kjempet til fots, og infanteriet var til alle tider den viktigste delen av hæren.

På 2000-tallet fvt. kom nye våpen i bruk: dolker og økser av kobber samt hjelmer og skjold. Sumererne benyttet også stridsvogner trukket av esler. Festningskrig ble etter hvert vanlig. Til forsvar ved beleiring utviklet byene sinnrike forsvarsanlegg med festningsmurer. Disse hadde tårn og var omgitt av en ytre mur med kompliserte portanlegg som skulle forhindre at fienden trengte inn. Murbrekkere og beleiringsramper ble benyttet. Fra gammelbabylonsk tid kjenner vi matematiske utregninger for konstruksjon av festningsanlegg. Ingeniørkunst knyttet til kontroll av elvevannet utgjorde allerede fra gammelt av selve grunnlaget for utviklingen av det mesopotamiske samfunnet, særlig i sør (vanningsanlegg, kanalbygging, lagring av vann, drenering). Teknikkene fikk også stor strategisk betydning. Ved å bygge byenes festningsanlegg i tilknytning til elvene kunne man omdirigere vannmassene fra elvene og lage vollgraver.

På 1000-tallet fvt. gjorde krigskunsten store fremskritt, og hærer på 10 000 mann var ikke uvanlig. I gammelbabylonske brev fra Mari omtales en hær på 30 000 mann. På grunn av overdrivelser er det ofte vanskelig å få full klarhet i slike tall. Assyrerkongen Salmanassar 3 (ca. 858–ca. 824 fvt.) oppgav i sitt 14. år at 120 000 mann deltok på hans felttog til Syria. Dette er nok muligens overdrevet, men det er likevel ingen tvil om at assyrerriket kunne mønstre betydelige hærer. Assyrerriket var først og fremst en krigernasjon, der hele samfunnsorganiseringen var sentrert rundt hæren og krigen, og det var ene og alene på grunn av sitt hærvesen at Assyria var i stand til å bli et verdensrike i Midtøsten.

Fra sen, nyassyrisk tid er det overlevert gode kilder. I denne perioden finnes et fullt utviklet hærvesen med et hierarki av offiserer på mange nivåer, avansert strategi med systematisk beleiring ble tatt i bruk og sinnrike forsvarsanlegg bygd. Rustninger i bronse ble vanlige i det 1. årtusen fvt., og eliteavdelinger med stridsvogner trukket av hester ble opprettet. Assyrerne hadde også ingeniørtropper for brobygging og veianlegg. Noe egentlig kavaleri som stridsenhet fantes først på 800-tallet fvt., også det først og fremst i Assyria. Assyrerne benyttet seg også av hemmelige agenter, propaganda og tortur og var kjent for sine grusomheter.

Et velkjent trekk ved de mesopotamiske imperiene, særlig benyttet av assyrerne og mest vanlig under det nyassyriske rike, var deportasjoner, dvs. masseforflytninger av store deler av befolkningen i de landene som ble underlagt assyrerriket.Dette medførte omfattende demografiske endringer over hele Midtøsten og fikk vidtrekkende politiske, militære og økonomiske konsekvenser for de landene som var involvert. Man har regnet ut at i den relativt korte perioden fra Tiglat-pileser 3 (ca. 744–ca. 727 fvt.) til Assurbanipal (ca. 668–ca. 631 fvt.) og Sargon 2 (722–705 fvt.), ble kanskje så mange som en million mennesker tvangsflyttet gjennom en lang rekke deportasjoner. (En stor del av den israelitttiske befolkningen i Samaria var blant disse. De bortførte ble spredt og ble borte som eget folk og blir gjerne omtalt som "De ti tapte stammer".) 

(Ca. 539–ca. 330 fvt.)

I 539 fvt. erobret den persiske akemenidekongen Kyros 2 hele Babylonia, og landet forble en provins i det persiske imperiet helt frem til Aleksander den stores erobring av Babylon i 330 fvt. Innlemmelsen i det mektige perserriket fikk heller ingen store kulturelle eller økonomiske konsekvenser for Mesopotamia. Dette skyldtes at Kyros mente det ville bli lettere å holde det store riket sammen dersom de erobrede områdene i størst mulig grad beholdt sin gamle kultur og samfunnsstruktur.

Etter Kyros' sønn Kambyses 2s død (ca. 530–ca. 522 fvt.) gjorde babylonerne opprør og utnevnte sin egen konge. Oppstanden ble slått ned av Dareios 1 (ca. 521–486 fvt.) som konsoliderte perserriket og straffet Babylonia med økte skatter og avgifter. Under Xerxes gjorde babylonerne opprør på nytt og satte inn sin egen konge. Dette førte til persisk invasjon med omfattende plyndringer og ødeleggelser. Blant annet ble hovedtempelet Esagila lagt i ruiner og statuen av Marduk bortført til Persia. Med dette ble det satt en effektiv stopper for senere babylonske opprørsforsøk.

Da Aleksander den store erobret perserriket fra Dareios 3 (ca. 336–ca. 330 fvt.), overtok han også Babylonia. Aleksander ville gjøre Babylon til hovedstad i sitt nye rike, men da han døde i Babylon i 323 fvt., bare 33 år gammel, ble dette ikke noe av.

Etter arvekrigen om hvem som skulle overta Aleksanders hellenistiske storrike, ble grunnleggeren av selevkidedynastiet, Selevkos 1 (ca. 305–281), konge over Babylonia og resten av Midtøsten. I begynnelsen av hans styre ble hovedstaden flyttet til den hellenistiske byen Selevkia ved Tigris. Etter hvert ble Babylon tappet for infrastruktur og befolkning, og mistet muligheten byen hadde til å spille en rolle i Selevkideriket. På 100-tallet fvt. trengte arsakidene inn i Babylon og Babylonia kom under partisk styre. Vi har ingen kilder fra denne perioden og vet ellers lite om Babylonia under parterne. Babylonia var nå hellenisert, og de herskende og utdannede klasser benyttet gresk språk. Helleniseringen var likevel slett ikke fullstendig, og arameisk og akkadisk ble fortsatt benyttet i religiøse og administrative tekster så sent som i det første hundreåret evt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.