Mesopotamia er navnet på landområdene mellom og rundt elvene Eufrat og Tigris i oldtiden. Det geografiske området omfatter dagens Irak, det nordøstlige Syria og sørøstlige Tyrkia. Området kalles ofte «Den fruktbare halvmåne».
Faktaboks
- uttale:
-
mesopotˈamia
- etymologi:
-
av gresk ‘(landet) midt i elvene’ (senere gjengitt som ‘landet mellom elvene’)
Allerede i den yngre steinalder (rundt 8500–3300 fvt.) var det bosetninger i det sørlige Mesopotamia. Disse regnes som noen av verdens eldste bosetninger. I tidlig historisk tid (fra cirka 3600 fvt.) vokste det frem selvstendige bystater som etter hvert ble samlet til de store oldtidsrikene Sumer og Akkad, Babylonia og Assyria. Disse skulle spille en viktig rolle på den politiske arena i det gamle Midtøsten i rundt 1800 år. Det siste selvstendige riket i Mesopotamia (Det nybabylonske riket) gikk under i 539 fvt.
Mesopotamia var aldri samlet i én stat. Makten forflyttet seg flere ganger, først mellom Sumer og Akkad, senere mellom Assyria i nord og Babylonia i sør. De forskjellige rikenes grenser og karakter endret seg i takt med kongenes erobringstokter og invasjoner av fremmede folkeslag. I perioder styrte Mesopotamias konger enorme landområder som strakte seg fra Middelhavet til det vestlige Iran. I en kort periode i første årtusen fvt. behersket Assyria også Egypt.
Likevel besto en stor grad av kulturell kontinuitet. Tradisjoner ble overført fra generasjon til generasjon, ikke minst takket være oppfinnelsen av kileskriften, som ble skrevet på leirtavler og derfor var svært bestandige. Innvandrende folkeslag ble integrert og tatt opp i den opprinnelige befolkningen.
Byene var landenes kulturelle og administrative sentrum. Der residerte kongen, som styrte landet på gudenes vegne, og der lå de store tempelanleggene (se ziggurater) med sine presteskap og sin administrasjon. Det ble ført detaljerte lister over kongenes regjeringstid, over produksjon av varer og over templenes eiendeler og mer private transaksjoner. Det ble også skrevet bønner, legender, myter og heltedikt. Et enormt antall av disse er overlevert for ettertiden, og har gitt oss et innblikk i både økonomiske og administrative, kulturelle og religiøse spørsmål gjennom mer enn to tusen år.
Religionen utviklet seg gjennom tidene, gudene endret både navn og karakter, men en del grunnleggende forestillinger fortsatte å bestå, blant annet at kongen var avhengig av gudenes makt og velvilje. I noen perioder ble kongen selv også betraktet som guddommelig. De religiøse mytene ble overlevert fra generasjon til generasjon, og oversatt fra det ene språket til det andre. Myter, som fortellingen om den store oversvømmelsen (syndfloden), hymner og lover fra Mesopotamia har, sammen med jødisk, kristent, gresk og romersk tankegods, bidratt vesentlig til utformingen av vestens kultur.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.