Mesopotamia

Området som utgjorde Mesopotamia er geografisk, topografisk og økologisk svært variert med høye fjell, små fjelldaler og mindre sletter, det store alluviale slettelandet, ørken og sumpområder.

I nord grenser Mesopotamia til Taurusfjellene i det sørlige Tyrkia (høyeste topp 3770 meter over havet). Nordøst ligger fjellkjeden Zagros (høyeste topp 4548 meter over havet) som løper i nordvestlig-sørøstlig retning og skiller det mesopotamiske slettelandet fra det iranske platå. Mot sørvest ligger den syriske/arabiske ørken og i sør sumpområdene som ender ved den nordvestlige delen av Persiabukta.

Klima og vegetasjon synes, med mindre endringer, å ha vært det samme gjennom de siste 10 000 år. Større forandringer skyldes som oftest menneskelig påvirkning (overbeiting, avskoging, kontroll av vannveiene). Mindre, lokale endringer skyldes vannkilder og oaser som er tørket inn og sanddyner som er flyttet av vinden. Grovt sett kan man regne med fire klimasoner i Mesopotamia:

Fjellområdene har kalde, regnfulle vintrer og tørre somrer. Her trives løv- og nåletrær som eik, furu, seder og einer. I skråningene langs foten av Zagros- og Taurusfjellene er det milde vintrer med regn og tørre, varme somrer, og området er skogkledd (eik, furu, terebinte). Det vokser en rekke gressorter som også omfatter vill bygg og vill hvete. Steppelandet, som grenser til de sørlige og østlige randområdene av fjellskråningene, har milde, tørre vintrer og varme, tørre somrer. Dette området er dekket av gress og er nærmest treløst. Ørkenområdene har samme klima, men her vokser det så å si ingenting.

Det var naturen og landskapet selv som utgjorde de viktigste naturressursene i Mesopotamia. Om man ser bort fra dyrkingsjord og plante- og dyreliv (husdyrhold og jakt), var Mesopotamia så å si helt uten naturressurser (med unntak av noen forekomster av jordbek). Alle råvarer måtte importeres. Særlig gjaldt dette metaller fra Tyrkia, Iran og området rundt Persiabukta. Også stein og tømmer til bygging og alle former for edelstener måtte hentes utenfra. Selv de for jordbruket så uunnværlige steiner til å male korn måtte importeres.

Den mesopotamiske litteraturen (i vid forstand) omfatter et meget langt tidsrom fra sen Uruk (cirka 3500–3100 fvt.) til en nybabylonsk astrologisk tekst fra rundt 50 evt. Den viktigste forutsetningen for denne litteraturen var oppfinnelsen av kileskriften.

Kileskriften oppstod i Mesopotamia en gang mellom 3500 og 3000 fvt. Derfra spredte den seg østover og vestover, blant annet til Egypt, som utviklet sitt eget system. Kileskriften var komplisert, men den ble likevel etter hvert overtatt av en rekke av de omkringliggende kulturer. Det er omstridt hvorvidt oppdagelsen skyldes sumererne eller deres forgjengere. Men selv om det er uklart hvilket språk som først ble nedfelt i skrift, er det hevet over tvil at de som først benyttet skrivekunsten fullt ut, skrev sumerisk.

Ved begynnelsen av historisk tid var språket i det sørlige Mesopotamia sumerisk, og gjennom hele 2000-tallet fvt. forble sumerisk det talte og skrevne hovedspråk i Mesopotamia. På 1000-tallet fortsatte det å være de lærdes skriftspråk, men sumerisk ble etter hvert fortrengt av akkadisk som talespråk. Skrivekunsten nådde et høydepunkt i gammelbabylonsk tid (cirka 2000–1600 fvt.).

Fra rundt 800 fvt. ble akkadisk etter hvert fortrengt av arameisk. Dette førte til at mindre er bevart fra denne perioden. For mens kileskriften ble nedfelt på leirtavler eller stein, ble arameisk skrevet på papyrus eller pergament, materialer som med tiden ble ødelagt.

Mye av den kjente litteraturen er en arv fra sumererne, som skrev ned sine muntlige tradisjoner for å bevare dem. Senere levde muntlig og skriftlig litteratur side om side. Babylonerne overtok den sumeriske kulturarven og blandet den med sin egen semittiske. Hos assyrerne synes litteraturen i utgangspunktet å ha vært fattig, men med erobringen av Babylonia overtok også de den sumerisk-babylonske kulturen.

• Mesopotamias litteratur

Kunstgjenstander fra forhistorisk tid i Mesopotamia finnes særlig innen leirvarearbeider. Små dyre- og menneskefigurer, amuletter og hengesmykker av stein og leire forekommer også gjennom hele forhistorisk tid.

De eldste sylindersegl (rullesegl), særlig fra Uruk-perioden, viser ofte en mesterlig miniatyrkunst med livfulle, naturalistiske menneske- og dyrefremstillinger; senere ble seglbildene mer konvensjonelle. Fra den tidligere delen av tidsrommet kan nevnes det rike utstyret fra kongegravene i Ur med eksempler på høytstående kunsthåndverk, dyreskulpturer i metall og den merkelige «standart» med figurscener i perlemormosaikk.

Kunstnerne i Mesopotamia arbeidet mindre med stein enn for eksempel egypterne. I arkitektur, skulptur og dekor ble dette materialet ofte erstattet av brent leire og keramikk, tre og metall. Meget karakteristiske er de innlagte mosaikkarbeider. Derfor og på grunn av de urolige politiske forhold er kunstverkene oftest dårligere bevart. Mesopotamisk kunst har likevel spilt en viktig rolle som inspirasjonskilde for den senere utvikling av kunsten i Vest-Asia og de østlige middelhavslandene. Assyrerne, perserne og en rekke lilleasiatiske folk bygger i stor utstrekning direkte videre på dette grunnlag, og i den arkaiske greske kunst finnes motiver som har sitt opphav hos sumererne.

De senere faser av mesopotamisk kunst må betraktes i sammenheng med hellenismen, den iranske og den islamittiske kunst.

• Kunst fra Mesopotamia

Noen av verdens eldste bosetninger oppsto i Mesopotamia i eldre og yngre steinalder.

Eldre steinalder (paleolittisk tid) i Midtøsten varte fra rundt 600 000 til cirka 18 000 fvt. Den eldste førhistoriske perioden i Mesopotamia er lite kjent, men synes å ha utgjort en del av en større felleskultur, bedre kjent gjennom arkeologiske undersøkelser i Palestina, Syria, Anatolia (Lilleasia) og Iran.

I epipaleolittisk tid (cirka 18 000–9300 fvt.) fant «kornrevolusjonen» sted. Overgangen til villkorn som næringsmiddel fikk enorm betydning og gjenspeiler seg blant annet i redskapsteknologien. Ettersom matproduksjonen ble mer variert, ble også redskapene av flint mer spesialiserte (tre ble brukt i mindre grad). Kjente kulturer fra denne perioden er Kebaran-kulturen (cirka 18 000–11 000 fvt.) og den natufiske kulturen (cirka 11 000–9300 fvt.).

Yngre steinalder (neolittisk tid) varte fra rundt 8500 til 3300 fvt. I yngre steinalder skjedde det viktige endringer i Midtøstens sosioøkonomiske organisasjon og politiske utvikling med overgang fra en jeger- og samlerkultur til kontroll av matforsyningen gjennom bofast jordbruk og husdyrhold. Dette var en prosess som varte i flere tusen år og som førte med seg nye jordbruks- og husbyggingsteknikker, håndverk (særlig leirvarer), etablering av handelsveier og begynnende metallbruk (kobber). Særlig viktig er etableringen av landsbyer, og mot slutten av perioden, av byer.

Kjente kulturer fra denne perioden er Samarra- og Hassuna-kulturene, Halaf (cirka 5500–5000 fvt.), Ubaid (cirka 5000–4000 fvt.) og Uruk (tidlig Uruk, cirka 4000–3500 fvt.; sen Uruk, cirka 3500–3100 fvt.).

• Mesopotamias forhistorie

Sumerere (av akkadisk shumer, navn på det sørlige Mesopotamia) er den konvensjonelle betegnelsen for et folk som levde i den sørlige delen av dagens Irak i tredje og tidlige del av andre årtusen fvt., og Sumer er betegnelsen på deres landområde. Selv kalte de dette ki-en-gi ('hjemlandet'). Opprinnelig var «sumerisk» betegnelse for språk og landområde. Etniske og nasjonale termer som «det sumeriske folk» og «den sumeriske kultur» er egentlig feilaktige, men bruken er så godt innarbeidet at det er vanskelig å unngå den.

Sumerernes opphav er sterkt omdiskutert. Ingen bosetning er bevitnet i det sørlige Irak før sjette årtusen fvt. Tidligst attestert er Ubaid-kulturen, og det er en tydelig enhetlig og kontinuerlig kultur i det sørlige Mesopotamia fra og med etter Eridu og Ur. Det har ikke vært mulig å identifisere noe brudd i den materielle kulturen som tilsier at en innvandring har funnet sted. Hvorvidt sumererne har utgjort en enhetlig etnisk gruppe eller om det dreier seg om ulike befolkningselementer, vet vi heller ikke.

Fra å være de dominerende fra rundt 3000 fvt. forsvinner sumererne helt ut av historien i løpet av andre årtusen fvt. og går opp i den semittiske befolkningen i Mesopotamia, som også overtar deres kultur, skrivekunst, litteratur, religion og vitenskap.

Økonomien i det gamle Sumer var basert på jordbruk og husdyrhold. Fisket spilte en stor rolle, særlig for de som bodde i den sørligste delen av Sumer. Byttehandel og krigføring var de viktigste metodene for å skaffe seg tilgang til manglende råvarer. Det er sannsynlig at de store tempel- og palassøkonomiene kontrollerte det meste av matproduksjon og handel, og at folk flest arbeidet på jorden mot visse gjenytelser.

(Cirka 2390–2200 fvt.)

Sargon 1 (cirka 2334–2279 fvt.) og hans etterfølgere (sargonidene) hersket over den første mesopotamiske territorialstat i om lag 200 år. På grunn av kildenes legendariske karakter vet vi lite sikkert om Sargons vei til makten. Han skal ha vært i tjeneste hos kongen av Kish, men overtok tronen og flyttet hovedstaden til en ny by, Akkad (Akkade/Agade).

Herfra erobret han hele det nordlige og sørlige Mesopotamia. Både Sargon, sønnene Rimush og Manishtushu og sønnesønnen Naram-Sin (2254–2218 fvt.) hersket i en periode sterkt preget av krig. Sargonidene og deres generaler måtte ikke bare forsvare seg mot de sumeriske bystatenes stadige opprør, men de ledet også felttog mot nabolandene for å sikre handelsveier og krigsbytte og for å få kontroll over viktige råvarer.

Sargonidene rådde over området helt til Persiabukta, og de dro også gjennom Syria og videre frem til Middelhavet, og inn i Anatolia for å opprette sine militære utposter og handelsstasjoner. Akkad-dynastiets konger beskrev skrytende sine bedrifter i innskrifter og billedfremstillinger. Det vokste frem en ideologi som la vekt på kongen som kriger og erobrer. Sargons sønnesønn, Naram-Sin, ble erklært som guddommelig.

Også kulturen fikk et oppsving. Sargons datter, prestinnen og dikteren Enheduanna, har gitt oss en rik skatt av religiøse hymner, opprinnelig skrevet på sumerisk. Skrivesystemet ble reformert, og akkadisk innført som skriftspråk i sør, i tillegg til sumerisk. Skolesystemet ble endret for bedre å kunne tjene administrasjon og byråkrati som var i sterk vekst.

Under de siste kongene Dudu (cirka 2195–2174 fvt.) og Shu-durul (cirka 2174–2159 fvt.) gikk det nedover med Akkad-dynastiets makt, det var stadige innbyrdes stridigheter mellom bystatene. De viktigste maktsentrene var nå Uruk, Lagash, Kish og Akkad. Til sist kollapset Akkad-imperiet av ukjente årsaker. De gamle sumeriske bystatene gjenvant sin uavhengighet. Akkad ble forlatt og skulle senere aldri gjenvinne noen maktposisjon i Mesopotamia. I dag vet vi ikke engang hvor bystaten lå. Minnet om Akkads storhet levde likevel videre i den mesopotamiske kulturen.

(Cirka 2110–2000 fvt.)

Uruk-kongen Utuhegal (cirka 2119–2113 fvt.) satt med makten i en kortere periode. Deretter overtok hans militærguvernør i Ur, Ur-Nammu (cirka 2112–2095 fvt.) kongetronen og forente hele Sumer i løpet av kort tid. Det nye imperiet kalles Det tredje dynasti i Ur (Ur III) fordi det, ifølge den sumeriske kongelisten, hadde vært to tidligere dynastier i Ur forut for Ur-Nammu. Imperiet tok opp arven etter Akkad-dynastiet, og kongene konsoliderte sitt rike gjennom en sterk sentralisering av makten.

Kongene i Ur knyttet sterke politiske og kulturelle bånd til Uruk som skulle komme til å spille en viktig symbolsk og ideologisk rolle for Ur III-dynastiet. Blant annet gjenoppbygde Ur-Nammu tempelet i Uruk og utstyrte det med et imponerende tempeltårn (ziggurat). Kongen ble guddommeliggjort i sin levetid. Det er også sannsynlig at eposet om Gilgamesh fikk sin klassiske sumeriske utforming i denne perioden.

En betydningsfull konge i Ur III-dynastiet var Shulgi (cirka 2094–2047 fvt.). I Shulgis lange herskerperiode ble riket stabilisert og konsolidert. Det har vært hevdet at sentraladministrasjonen i Mesopotamia nådde et høydepunkt under Ur III, og at den aldri senere kom opp på et lignende nivå. Det ble opprettet en stående hær og innført et effektivt skattevesen og forsyningsapparat. Jordbruket ble forbedret, kulten fornyet, handelen med området rundt Persiabukta ble gjenopprettet, og det ble innført nye vektstandarder.

Ur III er derfor ofte omtalt som «Den sumeriske renessanse» eller «Det nysumeriske riket» og ble oppfattet som en reaksjon på de semittiske sargonidenes imperium. Likevel var Ur III heller en videreutvikling av den tidligere sumeriske kulturen enn en renessanse.

(Cirka 2000–1550 fvt.)

Bystaten Urs kollaps i det sørlige Mesopotamia rundt år 2000 fvt. betydde slutten på den sumeriske og begynnelsen på den babylonske sivilisasjonen. Forut for det første babylonske dynasti (cirka 1894–1595 fvt.) gikk en konsolideringsfase preget av amorittiske bystatsdannelser.

Amorittene var grupper av vestsemittiske stammer som, dels gjennom fredelig infiltrasjon, dels aggressivt, var trengt inn i det sørlige Mesopotamia, særlig fra Syria, ved slutten av 2000-tallet fvt. De overtok akkadisk språk og ble etter hvert helt absorbert i den babylonske kulturen. Amorittenes mektigste bystat var Isin, grunnlagt av Ishbi-Erra (cirka 2017–1985 fvt.), som i sin lange regjeringstid underla seg Nippur, Larsa og Ur. Under Kong Rim-Sin, den kongen som satt lengst av noen babylonsk konge (cirka 1822–1763 fvt.), var Larsa-dynastiet på høyden av sin makt. For øvrig var perioden, som la grunnen for Hammurabis senere dynasti, preget av politisk, økonomisk og sosial usikkerhet. Forhistorien til det første babylonske dynasti, som også var amorittisk, er ikke særlig kjent. Den første kongen var Sumu-abum (cirka 1894–1881 fvt.). Deretter fulgte Sumu-la-El, Sabium, Apil-Sin og Sin-muballit, Hammurabis far.

(Cirka 2000–1500 fvt.)

Lite er kjent om befolkning og bosetningsmønstre i Assyria før år 2000 fvt. Assyrerrikets bakgrunn finner vi i de store bystatene (Assur, Ninive, Arbela (dagens Erbil) i Nord-Mesopotamia fra midten av tredje årtusen fvt. Hovedkildene til gammelassyrisk tid er samtidige bygningsinnskrifter, senere assyriske historiske tekster og de omfattende tekstene fra Mari. En viktig kilde er den assyriske kongelisten som er overlevert i en rekke kopier. Denne synes imidlertid å være laget ut fra spesielle behov og er komplisert å finne ut av historisk. Kildene er tilfeldige og fulle av hull.

Arkeologisk utgjør perioden en del av mellombronsealderen som i Midtøsten varte fra rundt 2100 til 1600 fvt. Befolkningen talte en dialekt av akkadisk og benyttet kileskriften. Amorittiske halvnomadiske grupper overtok en rekke av bystatene i det nordlige Mesopotamia og dannet nye dynastier før de etter hvert gikk helt opp i den opprinnelige befolkningen. Med unntak for Assur er kunnskapene om disse dynastiene mangelfulle.

Byen Assur ved Tigris (dagens Qal'at Sherqat) har hatt bosetning i hvert fall siden 2400 fvt. Ved utgravninger av Ishtar-tempelet er statuer fra tidlig dynastisk tid kommet for dagen. Rundt år 2000 fvt. var Assur den ledende handelsbyen i området. Opprinnelsen til navnet Assur er uklar. Byguden het også Assur, og byen er antagelig oppkalt etter guden. Med byens økonomiske og politiske fremgang økte også bygudens makt, og Enlil og Marduk ble etter hvert fortrengt av Assur som den øverste guden i det assyriske panteon. Hans tempel i Assur ble det viktigste i Assyria, og kongen legitimerte sin posisjon gjennom sin stilling som øversteprest for guden Assur. (Navnet «Assyria» er bevart i det moderne «Syria».) For gammelassyrisk tid kan «Assyria» bare brukes i en geografisk mening av ordet. Noen organisert assyrisk stat er det ikke tale om før i mellomassyrisk tid.

Assur ble en selvstendig bystat kort etter 2000 fvt., og snart ble det etablert et imponerende handelsnettverk som la grunnlaget for velstand og fremtidig storhet. Vi vet lite om hvordan dette gikk til, men tidlige konger som Ilushuma og hans etterfølger Erishum 1 (cirka 1939–1900 fvt.) synes å ha hatt en hånd med i dette. Det har vært hevdet at de mektige eierne av handelshusene, som representerte sine egne familiers økonomiske interesser, til en stor grad også har hatt den politiske kontrollen i gammelassyrisk tid og at kongens makt var begrenset til å være seremonimester for tempelkulten, retten og offentlige bygg. En slik oppfatning kan imidlertid skyldes det skjeve bildet kildene gir oss.

Den sentrale personen i det gammelassyriske riket var kong Shamshi-Adad 1 (cirka 1813–1781 fvt.). Han var opprinnelig en amorittisk hærfører som overtok makten etter å ha erobret Assur. Etter hvert la han under seg en rekke bystater og hadde til slutt kontroll over hele det nordlige Mesopotamia. For å sikre at riket ble holdt sammen, utnevnte han sine sønner til å styre i de strategisk viktigste byene utenfor Assur. Den yngre sønnen Jasma-Addu ble underkonge i Mari, og tronarvingen Ishme-Dagan i Ekallate. Mens Shamshi-Adad selv styrte Assur, Ninive og Shubat-Enlil, fikk de mindre byene beholde sine lokale herskere. Denne spinkle politiske enheten gikk snart tapt. Shamshi-Adad 1 døde, og sønnen Ishme-Dagan overtok som hans etterfølger. Vi vet lite om perioden etter Shamshi-Adad 1 utover at riket raskt falt sammen. Deretter ligger Assyrias historie i fullstendig mørke helt frem til mellomassyrisk tid (cirka 1380–950 fvt.).

(Cirka 1530–1100 fvt.)

Etter at hettittene hadde erobret Babylon i 1595 fvt., slo de seg ikke ned der, men trakk seg tilbake langs Eufrat og etterlot seg et Babylonia i kaos. Dette la grunnlaget for at en ny makt kunne etablere seg. Kasittenes nærvær i det nordlige Babylonia er sporadisk omtalt i kildene fra rundt midten av 1700-tallet fvt., dels som grupper (noen ganger omtalt som aggressive) som holdt til i utkanten av byene, dels som leiesoldater i den babylonske hæren og dels som leiearbeidere på jorden. Deres opphav er omdiskutert, og språket, som er dårlig belagt, er ikke beslektet med noe annet kjent språk. Muligens kom de fra Zagrosfjellene i det sørvestlige Iran. De nærmere omstendigheter omkring deres maktovertagelse i Babylonia er uklare. I dag mener flere at kasittenes maktovertagelse utgjorde slutten på en fredelig infiltrasjonsprosess gjennom lengre tid.

Kasittene satt ved makten i Babylonia i rundt 400 år. De videreførte i det store og hele den gammelbabylonske sivilisasjonen. Kongene lot skrive de fleste av sine innskrifter på sumerisk mens brev og kontrakter ble skrevet på akkadisk. De senere kongene hadde babylonske navn. Kasitterkongene restaurerte templene til de babylonske gudene i Ur, Uruk og Isin, men hadde også sine egne guder. Shuqamuna og hustruen Shumaliya var kongefamiliens spesielle beskyttere, overhodet for panteon var Harbe (også dyrket av hurriene).

Høydepunktet for det kasittiske styret i Babylon synes å ha vært under kongene Kurigalzu 2 (cirka 1332–1308 fvt.) og hans etterkommere. Kurigalzu 2 var en dyktig feltherre og erobret, ifølge en senere kilde, Assyria, Elam og «Sjølandet» (et dynasti sør for Babylon som oppstod i tomrommet etter Hammurabis gammelbabylonske dynasti).

Det er tydelig at kasittene også spilte en rolle i standardiseringen av akkadiske og babylonske tekster. De kopier av den mesopotamiske litteraturen som er funnet i bibliotekene fra første årtusen fvt. ble muligens komponert, og i hvert fall kopiert under kasittene, og de senere babylonske skrivere regnet seg for å nedstamme fra skriverstanden i kasittisk tid. Kasittene innførte også et nytt dokument til bevitnelse av kongelige jordgaver, det såkalte kudurru. Dette var ofte en forseggjort bautastein, om lag én meter høy, der gudene som hadde vært vitner til transaksjonen var avbildet. De tidligste eksempler er fra det 14. århundre, men de ble vanlige først i 13. og 12. århundre fvt.

Utgravninger i Nippur har avdekket om lag 12 000 kileskrifttavler fra denne perioden. De fleste av tekstene er av økonomisk art og viser at det kasittiske Babylonia var meget velstående. Korrespondansen fra Amarna er en viktig kilde til perioden og viser at kasittene også hevdet seg internasjonalt. Dessverre er kildene for mangelfulle til at vi kan danne oss noe fullstendig bilde av dette kanskje mest stabile av alle de mesopotamiske rikene. Enkelte har hevdet at det først er fra kasittisk tid at vi virkelig kan tale om noen «babylonsk stat».

(Cirka 1380–950 fvt.)

Etter en lang «mørketid» etter gammelassyrisk tid finnes det skriftlige kilder igjen fra det 13. og 12. århundre fvt., særlig fra bystaten Assur, men også fra det nordøstlige Syria. Betegnelsen «mellomassyrisk» ble først brukt om den formen for akkadisk disse tekstene er skrevet på og ble først senere en historisk periodebenevnelse. I perioden gjennomgikk Assyria fundamentale endringer i forhold til det gammelassyriske handelsriket.

Assur-uballit 1 (cirka 1365–1330 fvt.) la grunnlaget for det nye riket gjennom å sikre kontroll over viktige nordlige byer (Ninive, Arbela), der mesteparten av kornproduksjonen fant sted. Byene, som hadde utgjort den østlige delen av Mitanniriket, ble nå organisert som en del av det nordlige Assyria. Resten av Mitanni forble under hettittisk kontroll. Amarnabrevene (kileskriftbrev fra kongen av Byblos til den egyptiske farao, skrevet cirka 1368–1318 fvt.) vitner om Assur-uballits diplomatiske forbindelser med Egypt. Hans opptreden på den storpolitiske arena viser at Assyria nå igjen var blitt en stormakt å ta hensyn til. Kongen normaliserte også forholdet til Babylonia, blant annet ved å la sin datter Muballitat-Sherua gifte seg med kongesønnen Karaindash.

Det riket som Assur-uballit 1 etterlot seg, var ikke enkelt å holde sammen. Etterfølgerne hadde grensekonflikter både med babylonerne og brysomme halvnomadiske stammer som trengte inn i landet. Den som konsoliderte det mellomassyriske riket, var Adad-nirari 1 (cirka 1307–1275 fvt.). Han erobret også deler av Mitanniriket som var under hettittisk overherredømme. Hettittenes makt var svekket etter tapet av hovedstaden Hattusa, og de ble dessuten presset av egypterne på den syriske grensen. Nå fremstod assyrerriket og hettitterriket som naboer og de to stormaktene i området.

Den neste kongen Salmanassar 1 (cirka 1274–1245 fvt.) konsoliderte riket ytterligere, overtok kontrollen over resten av Mitanniriket og satte inn en assyrisk underkonge. Hele det øvre Mesopotamia ble nyorganisert, og byene befestet. Folk fra erobrede områder ble deportert dit og satt til å dyrke ubrukt land for å styrke rikets økonomi. Koloniseringen av deporterte befolkningselementer i det nordlige Mesopotamia førte til en assimilering og gjennomstrukturering av området som gjorde at assyrernes makt holdt seg nærmest uinnskrenket i de neste hundre år. Salmanassar slo hettittene i flere slag og erobret og sikret landet mellom Assyria og Anatolia. Det er mulig at han også grunnla byen Kalhu (nåværende Nimrud), men dette er usikkert.

Hettittenes makt ble ytterligere redusert under den neste kongen, den dyktige hærføreren Tukulti-Ninurta 1 (cirka 1244–1208 fvt.), som bygde assyriske militærforlegninger langs hele grensen mot Eufrat og slo hettittene i flere slag i nordvest. Han ledet også felttog mot fjellene i nord og i øst, dels for å sikre seg tilgang på verdifulle metaller (kobber), men også for å holde unna halvnomadiske stammer som presset mot assyrerrikets grenser. Hans viktigste militære bragd skjedde imidlertid i sør, der han erobret Babylon og brakte Babylonia under assyrisk kontroll.

Etter Tukulti-Ninurtas død ble det indre tronstridigheter og uro, og de kongene som fulgte gjorde ikke mye av seg. Herredømmet over Babylon ble også kortvarig, rundt 30 år. Den assyriske kontrollen over Babylonia fikk likevel stor kulturell betydning. Assyrerne var kulturelt sett babylonerne langt underlegne, men gjennom erobringen av Babylon fikk babylonsk litteratur og kultur innpass i Assyria.

De neste assyriske kongene har etterlatt seg få kilder. Arameerne, et vestsemittisk folk som trengte inn fra den syrisk-arabiske ørken og begynte å gjøre seg gjeldende i Mesopotamia etter rundt 1200 fvt., skulle etter hvert bli mer og mer brysomme både for Assyria og Babylonia (se Aram).

Med Tiglat-pileser 1 (cirka 1114–1076 fvt.) endret forholdene seg. Fra og med hans regjeringstid ble de kongelige bygningsinnskrifter (som alltid økte i omfang under en suksessrik herskers regjeringstid) for første gang nedfelt i kronologisk orden. Sjangeren som utviklet seg under Tiglat-pileser 1, ble standarden for å fremstille kongenes hærtog og andre bedrifter gjennom de neste om lag 500 år, og disse utgjør de såkalte assyriske annaler. Til tross for overdrevne lovprisninger av kongenes mange fortreffeligheter, utgjør tekstene en uvurderlig kilde til kunnskap om det gamle Assyria.

Tiglat-pileser 1 utførte en rekke vellykkede felttog blant annet til fjellområdene i nord for å sikre råvarer og handelsveier og å avskrekke de stadig mer plagsomme arameiske stammene, og vestover helt til Middelhavet. På sørfronten hadde han mindre hell, og tapte et slag mot babylonerkongen Nebukadnesar 1 (cirka 1125–1104 fvt.). Babylonerne holdt for en stund den viktige assyriske byen Ekallate, og det tok tid å få drevet dem ut. Deretter erobret Tiglat-pileser deler av Nord-Babylonia. Arameerne utførte på denne tiden mange raid mot landsbyene i nord, ødela avlinger og jaget bøndene opp i fjellene øst for Arbela. Etter hvert nærmet arameerne seg også Ninive, og Tiglat-pileser måtte trekke seg tilbake. Kildene forteller ikke hvordan det gikk.

Etter et kort intermesso med Ashared-apil-Ekur på tronen, klarte etterfølgeren Assur-bel-kala å stabilisere forholdene. Dels regulerte han forholdet til Babylonia gjennom ekteskap og diplomatiske avtaler, og dels klarte han midlertidig å stoppe arameernes inntrengen på assyrisk område. Men under de etterfølgende kongene mistet Assyria raskt alt sitt land og ble sittende tilbake med Assur, Ninive, Arbela og noen få andre byer. Kildematerialet om denne tiden er spinkelt.

(Cirka 620–539 fvt.)

Det nybabylonske riket ble grunnlagt av Nabopolassar (cirka 626–605 fvt.), også han av arameisk opphav (derfor det «kaldeiske» riket). Han overtok tronen i Babylonia etter en lang og omfattende maktkamp, med motstand både fra babylonere og assyrere. Med hjelp fra Media svekket han ytterligere assyrernes makt og erobret de viktigste assyriske byene (Assur, Ninive, Tarbisu, Kalhu, Harran).

Egypt representerte fortsatt en trussel og ville utnytte det politiske vakuum etter Assyrias fall til selv å overta hegemoniet i Midtøsten. I slaget ved Karkemish i 605 fvt. slo Nebukadnesar 2, Nabopolassars sønn og tronfølger, så vidt egypterne, og i et nytt slag vant han en overbevisende seier. Nabopolassar døde under felttoget, og Nebukadnesar (cirka 604–562 fvt.) kunne overta tronen.

I 598 fvt. ledet Nebukadnesar 2 nok en kampanje for å nøytralisere egyptvennlige stater. I den forbindelse ble Jerusalem erobret, og kongen i Judariket, Jojakin, ført til Babylonia. Kildene til Nebukadnesar 2s felttog er særlig Den babylonske krønike som dekker begivenhetene frem til 594 fvt. Den endelige ødeleggelsen av Jerusalem fant sted i 586 fvt., også denne gang i forbindelse med et felttog for å pasifisere Egypts allierte og sympatisører. Hendelsen er omtalt i Det gamle testamentet og Tanakh, samt i et fragment av en babylonsk historisk tekst. Kongen i Juda, Sidkia (Zedekiah), som var utnevnt av babylonerne, ble deportert til Babylon, og Gedalja innsatt som guvernør. Juda ble en babylonsk provins, og inkorporert i det babylonske riket. I 567 fvt. kom det til et nytt slag med Egypt. Nebukadnesar 2 tapte, men den egyptiske tronarvingen ble drept. Etter dette synes forholdet mellom Egypt og Babylonia å ha stabilisert seg.

Nebukadnesar 2 konsoliderte Nabopolassars rike gjennom stadige hærtokter. Kildene forteller at han i løpet av en tiårsperiode personlig ledet ikke mindre enn åtte felttog. Han erobret hele Mesopotamia og Palestina/Syria, og i hans tid vokste Babylonia til en stormakt og ble det ledende imperium i Midtøsten.

Nebukadnesar drev også en omfattende byggevirksomhet, og store deler av ruinene etter denne er bevart i dag. Alle de gamle byene ble omfattende restaurert og templene påkostet store summer. Residensbyen og rikshovedstaden Babylon ble kraftig utvidet og fremstod som en enorm by for datiden og med en imponerende monumentalarkitektur, som den imponerende zigguraten (Etemenanki, 'grensehuset mellom himmel og jord'), det store Marduk-tempelet (Esagila) og den monumentale Ishtar-porten. En lang rekke kongelige bygningsinnskrifter og teglsteinsstempler viser at det meste av det som i dag kan sees i Babylon stammer fra Nebukadnesar 2s mer enn 40-årige regjeringstid. Dessverre gir bygningstekstene hovedsakelig informasjon om byggingen og inneholder ikke, som de assyriske, historiske opplysninger om kongenes øvrige bragder.

Styret under Nebukadnesar 2 var tilsynelatende vellykket, men det var vanskelig å beholde kontrollen over det store riket. Det var opprør blant offiserer i hæren, og medlemmer av overklassen brøt lojalitetseden de hadde sverget til kongen. Etter Nebukadnesar 2s død ble imperiet ytterligere svekket av alvorlige tronstridigheter, og snart viste vanskene seg i fullt monn. Nebukadnesars sønn og etterfølger, Amel-Marduk (cirka 561–560 fvt. – «Bibelens Evilmerodak»), regjerte i knapt to år før han ble drept av sin egen svigersønn, Neriglissar som døde etter kort tid. Dennes sønn, Labashi-Marduk, knapt et barn ved farens død, ble raskt satt ut av spill og drept etter å ha vært konge i en knapp måned.

Etter dette blodbadet ble tronen overtatt av Nabonid (cirka 555–539 fvt.). Hans bakgrunn er ukjent, men det er mulig han var offiser i hæren. Under Nabonid fortsatte det nybabylonske rikets storhetstid. Han var en dyktig hærfører og ledet suksessrike felttog til Arabia, og var borte fra hjemlandet i ti år. Han ønsket også å endre Babylonias religiøse kurs, gjenoppbygde måneguden Sins tempel i Harran og søkte å erstatte den mektige byguden Marduk med Sin. Imidlertid førte hans lange fravær til at han mistet grepet på innenrikspolitikken, og hans religiøse reformasjonsiver gjorde ham upopulær blant det mektige Marduk-presteskapet i Babylon. Da perserkongen Kyros den store beleiret Babylon i 539 fvt., kunne han marsjere nærmest uhindret inn i landet med babylonernes egen velsignelse. Dette er beskrevet i den berømte Kyrossylinderen (en sylinder laget av leire, med tekster hele veien rundt) som perserkongen lot utføre på akkadisk, og i stilen til de klassiske babylonske bygningsinnskrifter. Dermed var det slutt på det mektige nybabylonske riket.

(Cirka 539–330 fvt.)

I 539 fvt. erobret den persiske akemenidekongen Kyros 2 hele Babylonia, og landet forble en provins i det persiske imperiet helt frem til Aleksander den stores erobring av Babylon i 330 fvt. Innlemmelsen i det mektige perserriket fikk heller ingen store kulturelle eller økonomiske konsekvenser for Mesopotamia. Dette skyldtes at Kyros mente det ville bli lettere å holde det store riket sammen dersom de erobrede områdene i størst mulig grad beholdt sin gamle kultur og samfunnsstruktur.

Etter Kyros' sønn Kambyses 2s død (cirka 530–522 fvt.) gjorde babylonerne opprør og utnevnte sin egen konge. Oppstanden ble slått ned av Dareios 1 (cirka 521–486 fvt.) som konsoliderte perserriket og straffet Babylonia med økte skatter og avgifter. Under Xerxes gjorde babylonerne opprør på nytt og satte inn sin egen konge. Dette førte til persisk invasjon med omfattende plyndringer og ødeleggelser. Blant annet ble hovedtempelet Esagila lagt i ruiner og statuen av Marduk bortført til Persia. Med dette ble det satt en effektiv stopper for senere babylonske opprørsforsøk.

Da Aleksander den store erobret perserriket fra Dareios 3 (cirka 336–330 fvt.), overtok han også Babylonia. Aleksander ville gjøre Babylon til hovedstad i sitt nye rike, men da han døde i Babylon i 323 fvt., bare 33 år gammel, ble ikke dette noe av.

Etter arvekrigen om hvem som skulle overta Aleksanders hellenistiske storrike, ble grunnleggeren av Selevkide-dynastiet, Selevkos 1 (rundt 305–281 fvt.), konge over Babylonia og resten av Midtøsten. I begynnelsen av hans styre ble hovedstaden flyttet til den hellenistiske byen Selevkia ved Tigris. Etter hvert ble Babylon tappet for infrastruktur og befolkning, og mistet muligheten byen hadde til å spille en rolle i Selevkideriket. På 100-tallet fvt. trengte arsakidene inn i Babylon og Babylonia kom under partisk styre. Vi har ingen kilder fra denne perioden og vet ellers lite om Babylonia under parterne. Babylonia var nå hellenisert, og de herskende og utdannede klasser benyttet gresk språk. Helleniseringen var likevel slett ikke fullstendig, og arameisk og akkadisk ble fortsatt benyttet i religiøse og administrative tekster så sent som i det første århundret etter vår tidsregning.

• Sumer
• Akkad
• Babylonia
• Babylon
• Etemenanki
• Babels tårn

• Bahrani, Zainab: Women of Babylon: Gender and Representation in Mesopotamia. Routledge, London/New York 2001.
• Black, Jeremy og Green, Anthony: Gods, Demons and Symbols of Ancient Mesopotamia, 1992.
• Bottéro, Jean: Religion in Ancient Mesopotamia, Chicago 2001.
• Braarvig, Jens: Sumeriske skrifter. Bokklubben 2001.
• Crawford, Harriet: Sumer and the Sumerians, 1991. Cambridge 2001 (1991).
• Dalley, Stephanie. red.: Myths from Mesopotamia: Creation, The Flood, Gilgamesh, and others, 1989. Oxford 1989.
• Jacobsen, Thorkild: The Treasures of Darkness: A History of Mesopotamian Religion. Yale University Press, New Haven, Conn.: 1976.
• Leick, Gwendolyn: Mesopotamia. The Invention of the City. Penguin Books, London. 2001.
• Meyers, Eric M., red.: The Oxford Encyclopedia of Archaeology in the Near East, 1997. Finnes Online fra 2011.
• Postgate, John Nicholas: Early Mesopotamia: Society and Economy at the Dawn of History, 1992.