japansk

Artikkel fra avisen Asahi Shimbun 11. januar 1997 om amerikansk-russisk uenighet om NATO. Spaltene er vannrette og atskilt med en vannrett strek. Etter overskriften lengst til høyre starter man å lese i øverste høyre hjørne, leser ned til den vannrette streken, fortsetter i kolonnen («linjen») til venstre og så videre til man har lest den øverste spalten ferdig. Så fortsetter man i øverste høyre hjørne av spalten under. Til venstre for den loddrette streken gjennom de to nederste spaltene står en artikkel om kornmangel i Nord-Korea. Artikkelen viser en blanding av skrifttegnene katakana, de rundere hiragana og de mer komplekse kanji (med både ON- og kun-lesninger). Hovedoverskriften leses: Bei-Ro hedatari ookiku, som betyr: «Avstanden mellom Amerika og Russland er stor.» Bei er en kortform av Beikoku, opprinnelig sino-japansk som betyr «Amerika, USA». Ro er kortform for Roshia, lånord som betyr «Russland». Hedatari og ookiku er opprinnelig japanske ord som betyr henholdsvis «avstand» og «er stor». I underoverskriften og i artikkelen sees NATO skrevet med latinske bokstaver, og i artikkelen er dessuten datoen 10. skrevet med arabiske tall.

Japansk av /Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Japansk er nasjonalspråket i Japan og snakkes av rundt 127 millioner mennesker.

Faktaboks

Også kjent som

日本語 nihongo eller nippongo

Slektskapsforhold

Genetisk er japansk et isolat, det vil si et språk hvis slektskapsforhold ikke endelig er fastslått, selv om mange hypoteser har vært fremsatt. Japansk er ikke beslektet med kinesisk, og slektskap med ainu kan ikke påvises. Språket på Ryukyuøyene regnes i dag for en dialekt av japansk. Best underbygd og videst akseptert er hypotesen om slektskap med koreansk, som japansk viser systematiske motsvarigheter med i en del av ordforrådet. Typologisk står japansk og koreansk hverandre svært nær.

Gjennom forbindelsen med koreansk antas japansk å tilhøre den tungusiske grenen av den altaiske språkfamilien. Men man skal være klar over at selve eksistensen av den altaiske språkfamilien er omdiskutert. Motsvarigheter er også ment påvist til austronesisk og fjernere til dravidisk. I alle tilfeller, eventuelt med unntak av koreansk, er parallellene så få at slutningene som kan trekkes, er usikre; det er uvisst om de skyldes slektskap eller kontakt. Japansk kan godt være et ekte blandingsspråk som ikke kan forstås som en videreutvikling av et enkelt grunnspråk, og som altså ikke kan innordnes genetisk.

Språklige særtrekk

Lydlære

Lydsystem og stavelsesstruktur er relativt enkle. Det skjelnes mellom korte og lange stavelser. Japansk har tonal aksent og i store dialektområder også ordtone (tonem). Nærmere beskrivelse av lydsystemet i artikkelen om transkripsjonssystemet Hepburn.

Morfologi

Japansk er et agglutinerende språk. Det er to overordnede ordklasser – bøyelige og ubøyelige ord. Verb omfatter både adjektiv og egentlige verb. De bøyes blant annet i tid/aspekt, modus og diatese. Dessuten uttrykker bøyningsformer talesituasjonens formalitetsnivå og forholdet mellom de talende. Nomener bøyes ikke, men får etterhengt kasus- og andre partikler.

Syntaks

Japansk er et typisk SOV-språk, det vil si at rekkefølgen på setningsleddene er subjektobjektverb. Verbet opptrer alltid sist i setningen, og preposisjonsuttrykk og adverbielle ledd står foran verbet. Underordnede ledd står foran hovedleddet: adjektiv foran substantiv, genitiv foran hovedledd, relativsetning foran korrelat og leddsetning foran hovedsetning. Den nøytrale leddrekkefølgen foran verbet er subjekt – indirekte objekt – objekt, men siden leddfunksjoner markeres med kasuspartikler, er rekkefølgen temmelig fri og kan endres avhengig av hvilket ledd som skal fremheves.

Verbet er setningens eneste obligatoriske ledd; subjekt, objekt og andre ledd utelates ofte. En svært utbredt setningstype har tema, som markeres med partikkelen は, og resten av setningen kommenterer på dette temaet: ケーキは花子が食べた keeki-wa Hanako-ga tabeta – «kaken, Hanako spiste», altså «Hanako spiste kaken».

Ordforråd

Utover egentlig japanske ord er bortimot halvparten av ordforrådet lånord fra kinesisk og kalles sino-japansk. Sino-japansk ordmateriale er produktivt i nydannelser på samme måte som gresk og latinsk ordmateriale i europeiske språk. Den fortsatte skrivningen av disse ordene med kinesiske skrifttegn muliggjør direkte, gjensidig utveksling mellom sino-japansk og kinesisk, og kinesisk har lånt en rekke nydannede sino-japanske ord tilbake fra japansk. En stadig stigende andel av ordforrådet (nå over 10 prosent) utgjøres av lånord fra europeiske språk, i tidlig kontakt med europeerne fortrinnsvis fra portugisisk og nederlandsk, men i moderne tid langt overveiende fra engelsk.

Språkhistoriske perioder

Utviklingen av japansk språk kan inndeles i følgende hovedperioder:

  • gammeljapansk (cirka 700–800: omtrent Nara-perioden)
  • tidlig middeljapansk (800–1200: Heian)
  • sen middeljapansk (1200–1600: Kamakura, Muromachi)
  • moderne japansk (fra 1600-tallet: Edo og følgende perioder)

Dialektforhold

Språket på Ryukyuøyene regnes som en dialekt, men det er nokså forskjellig fra språket i det øvrige Japan.

Japansk har store dialektforskjeller som inndeles i to overordnede dialektgrupper: vestlige dialekter (det sentrale og vestlige Honshu, Shikoku, Kyushu) og østlige (det østlige og nordlige Honshu). Hokkaido-dialekten er et resultat av sen tilflytting fra hele landet og lar seg ikke innpasse i denne inndelingen.

Det moderne standardspråket er basert på dialekten i Tokyo (den politiske hovedstaden fra 1603), som tilhører den østlige dialektgruppen. Likevel er det en sterk påvirkning fra dialekten i Kyoto (hovedstad inntil 1603), det tidligere prestisjespråket, som tilhører den vestlige dialektgruppen, og som ligger til grunn for det klassisk japanske skriftspråket.

Først i etterkrigstiden ble standardspråket så pass utbredt gjennom utdanning, radio og fjernsyn at stort sett alle japanere behersker det. Mange har fortsatt en regional dialekt som førstespråk og standardspråket som andrespråk.

Språket på Ryukyuøyene regnes som en dialekt, men det er nokså forskjellig fra språket i det øvrige Japan.

Skrift

Moderne japansk skrift har to bestanddeler som brukes sammen i vanlige tekster. Kanji (漢字 «kinesiske tegn») brukes til å skrive sino-japanske ord og innfødte ordstammer. Kanji brukes vesentlig logografisk, det vil si et tegn betegner et ord som helhet, men det har ingen systematisk angivelse av uttalen. Til hvert kanji knytter det seg et antall «lesninger», det vil si uttalen av de ordene/morfemene som det betegner. On-lesning (音 «lyd») brukes ved sino-japanske ord og kun-lesning (訓 «betydnings-») ved innfødte ord. De fleste kanji har atskillige lesninger, ofte tre–fire, men mange har betydelig flere, og det er således et ganske komplisert system. Til offisiell bruk er antallet kanji i dag begrenset til cirka 2000, men i noen sammenhenger, for eksempel i aviser, brukes langt flere.

Kana かな, med 46 grunntegn, er fonografiske stavelsestegn som brukes til å stave ord eller deler av ord. Det er to typografiske varianter. Hiragana ひらがな brukes til å stave grammatiske ord og partikler, bøyningsendelser, og i det hele tatt ord som ikke skrives med kanji. Katakana カタカナ brukes mest til å stave vestlige lånord, men også til for eksempel fremheving. Enhver japansk tekst kan i prinsippet skrives i kana, men i praksis anvendes en blanding av kanji og kana. Det ligger mye stilistisk variasjon med hensyn til hva som skrives med kanji, og hva som skrives med hiragana. I avis- og fagspråk gir bruken av kanji mulighet for en kortfattet og presis uttrykksmåte, og i skjønnlitteratur er kanji og variasjoner i bruken et viktig estetisk virkemiddel. Japansk skrives vanligvis i kolonner, ovenfra og ned, og fra høyre mot venstre; bøker leses «bakfra».

Det mest brukte transkripsjonssystemet for latinske bokstaver (rōmaji) er Hepburn-systemet fra 1885, som i en lett modifisert utgave brukes i de fleste ordbøker og i egennavn. Et nyere system er kunrei-systemet (訓令式) fra 1937, som i det store og hele ikke avviker mye fra Hepburn.

Japanerne fikk kjennskap til kinesisk skrift antagelig så tidlig som på 300-tallet evt. av skriftlærde koreanere. Etter koreansk mønster og opplæring begynte man etter hvert å skrive japansk med kanji, som ble brukt på to måter: dels etter betydning, hvor innfødte japanske ord ble skrevet med kanji for ord med tilsvarende betydning i kinesisk (opprinnelsen til kun-lesningene); dels ble kanji, brukt etter tilnærmet uttale, hvor japanske ord ble stavet med kanji som hadde en tilnærmet riktig uttale, uten hensyn til deres betydning. Denne stavelsesskriften kalles 万葉仮名 man'yō-gana etter diktsamlingen 万葉集 Man'yō-shū, utgitt cirka 760. Etter hvert ble forenklede former av man'yō-gana til hiragana og katakana, som finnes i sine nåværende former fra 900-tallet. I tidlig middeljapansk ble mange skjønnlitterære tekster skrevet i hiragana med ingen eller meget få kanji, men på grunn av økende bruk av sino-japansk i dagligspråket og prestisjen som var forbundet med kjennskap til kanji, ble prosa i stigende grad skrevet i en blanding av kanji og kana, slik det er i dag. Fra starten av sen middeljapansk stivnet skriftspråket i den formen som kjennes som klassisk japansk, som forble skriftspråknormen helt til slutten av 1800-tallet. Da fikk genbun'itchi-bevegelsen (言文一致) gjennomført en tilnærming av skriftspråket til det samtidige talespråket.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg