To satellittfoto av Aralsjøen, det venstre fra 1989 og det høyre fra 2014. Aralsjøen består nå i hovedsak av det vestre og nordre bassenget, mens det østre har tørket ut.

Aralsjøen. Sjøens opprinnelige utbredelse, strandlinjene i 1960, 1973, 1989 og 2000. Det som før var havnebyer, ligger nå i ørken, over 100 km fra kysten.

Av /Store norske leksikon ※.
Der det tidligere var vann, er det nå for det meste ørken. Foto fra 2011.
Av .
Lisens: CC BY 3.0

Aralsjøen er en innsjø i Sentral-Asia, på grensen mellom Kasakhstan og Usbekistan, øst for Det kaspiske hav. Siden 1960-årene har sjøens størrelse blitt drastisk redusert, og bare små deler gjenstår nå som adskilte, mindre innsjøer. Sjøen er avløpsløs, har høyt saltinnhold og er sterkt forurenset.

Navnet kommer av det kasakhiske og usbekiske ordet for «øy» og henspiller på at innsjøen, særlig den østlige delen, hadde mange øyer.

Reduksjon

Aralsjøen var lenge verdens fjerde største innsjø med et areal på cirka 68 000 kvadratkilometer. Den hadde store fiskeforekomster, en omfattende fiskeindustri og mye skipsfart. Sjøen fikk mesteparten av sitt tilsig fra to av Sentral-Asias største elver, Amu-Darja og Syr-Darja.

Fra rundt 1960, mens Kasakhstan og Usbekistan var del av Sovjetunionen, ble disse elvene omregulert til kunstig vanning. Dette muliggjorde en storstilt satsing på vannkrevende avlinger som ris og bomull på ørkensteppene. Avledningen av vann fra elvene gjorde at vanntilførselen til Aralsjøen etter hvert stoppet nesten helt opp. Dermed krympet sjøen raskt, og innen utgangen av 1980-tallet hadde sjøen delt seg i to – en nordlig og en sørlig del. Etter hvert ble Sør-Aralsjøen igjen delt i to mindre innsjøer, én i vest og én i øst. Den østlige delen tørket helt inn for første gang i 2014 og har siden vært så godt som borte.

I 2005 bygde Kasakhstan en demning, kalt Kokaral-demningen, sør for Syr-Darjas utløp i Nord-Aralsjøen. Irrigasjonskanalene fra Syr-Darja har også blitt utbedret, og sammen med demningen har dette bidratt til at mye av Nord-Aralsjøen har kommet tilbake, delvis på bekostning av Sør-Aralsjøen som nå ikke lenger får tilsig fra nord. Hovedårsaken til Sør-Aralsjøens uttørking er imidlertid den fortsatte avledningen av vann fra Amu-Darja til Usbekistans bomullsmarker. Bomull er en hovedeksportvare for Usbekistan, og Amu-Darja er i dag bare en liten bekk når den når Aralsjøen – eller den tørker helt inn før den når fram.

Konsekvenser for miljø og helse

Som avløpsløs hadde Aralsjøen naturlig et høyere saltinnhold enn andre innsjøer – rundt én prosent eller ti gram per liter. Etter at divergeringen av de store elvene startet, økte saltinnholdet imidlertid raskt. Rundt 1990 var det kommet opp i 35 gram per liter (det samme som i vanlig saltvann), og i 2010 lå saltinnholdet på rundt 120 gram per liter. Nesten all fisk og annen ferskvannsfauna forsvant i denne prosessen.

Det har skjedd en betydelig ørkendannelse i området, og en ny ørken kalt Aralkum-ørkenen har oppstått på den tørrlagte sjøbunnen. Sanden der er salt og forurenset av sprøytemiddel- og kunstgjødselrester. Daglig fraktes 100 000–200 000 tonn av denne sanden med vinden og ødelegger gradvis jordbruksland i en diameter på 300 kilometer rundt sjøen.

Det endrede naturmiljøet i Aralsjø-området har forårsaket eller forverret forhold som fattigdom, mangelfull matsikkerhet, sandstormer og saltholdig og forurenset drikkevann. Dette har direkte og indirekte konsekvenser for helsa til menneskene som bor der. Det er høye forekomster av blant annet anemi, særlig hos barn og gravide, samt av luftveisinfeksjoner, nyrestein og visse typer kreft. Tuberkulose, inkludert multiresistente varianter, er svært utbredt.

Konsekvenser for byer og økonomi

De rike fiskeriene i Aralsjøen er ødelagt, og ørken har erstattet fiskebankene. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Aralsjøen var tidligere grunnlaget for mange arbeidsplasser, blant annet for rundt 40 000 fiskere. Nedgangen i fiskeriene på 1980-tallet kostet så godt som alle disse jobben. Noen av jobbene har kommet tilbake etter hvert som vannivået i Nord-Aralsjøen har steget og fiskeriet har tatt seg opp igjen. I 2016 var den totale fangsten oppe i 7100 tonn fisk, mot kun 52 tonn i 2004. Før inntørkingen kunne imidlertid Aralsjøen gi en fangst på 45 000 tonn fisk årlig.

Byene og landsbyene ved Sør-Aralsjøens tidligere bredder i Usbekistan har derimot ikke sett sjøen vende tilbake. Moynaq, en tidligere havneby med mange fiskere, mistet mesteparten av arbeidsplassene da sjøen forsvant. Nye arbeidsplasser har imidlertid kommet til ettersom det har blitt etablert olje- og gassutvinning på den tørrlagte sjøbunnen.

En begynnende turistindustri har vokst fram i byer som Moynaq i Usbekistan og Aral (Aralsk) i Kasakstan, ettersom mange tilreisende ønsker å se det spesielle landskapet der Aralsjøen en gang lå.

Geologi og klima

Aralbekkenet tilhører Turanbekkenet og ble dannet i pliocentiden samtidig med Svartehavet og Det kaspiske hav. Høye fjell avskjermer Aralsjøen fra Det indiske hav, og området omkring har lavt biologisk mangfold. Klimaet er varmt og tørt, og årlig nedbørsmengde er bare rundt 100 millimeter, hvorav det meste faller på våren og høsten. Tidligere bidro den enorme Aralsjøen til å regulere det lokale klimaet, men ettersom sjøen har krympet, har har vintrene blitt kaldere og somrene varmere og tørrere.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Zavialov, Peter O. (2011). Physical oceanography of the dying Aral Sea.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg