Den arabiske våren

Kairo, Egypt, 25. februar 2011.

Khalil Hamra, AP/NTB Scanpix. Gjengitt med tillatelse

Den arabiske våren er en fellesbetegnelse på de folkelige opprør som brøt ut i flere land i Nord-Afrika og deretter i Midtøsten i 2010–2011, og som førte til politiske endringer i flere land, inklusive regimeendring i Tunisia, Egypt, Libya, samt skifte av statssjef i Jemen.

Opprørene antok ulik karakter i forskjellige land, fra demonstrasjoner til borgerkrig i to land (Jemen og Syria). I fire tilfeller (Bahrain, Jemen, Libya og Syria) førte opprørene til internasjonal militær intervensjon. Regimeskiftet i Libya førte til statsoppløsning. Særlig i Egypt, Libya og Syria bidro opprøret til styrking av islamistiske grupper, og til at terrorgruppen Den islamske stat (IS) fikk fotfeste her, samt i Irak.

Den arabiske våren utfordret autoritære regimer i Nord-Afrika og Midtøsten, med krav om demokratiske rettigheter. Opprørsbølgen spredte seg raskt og så ut til å få vidtrekkende følger for den politiske utviklingen i regionen. Mens opprør førte til dramatiske endringer i enkelte land ble de stanset i andre – og reversert særlig i Egypt. Opprøret i Tunisia var det som førte til mest merkbare, vedvarende politiske endringer i demokratisk retning.

Betegnelsen Den arabiske våren er dels misvisende, dels omstridt. Begrepet er for en stor del skapt av vestlige medier, og ble først brukt i 2005 om en forventet demokratisering i regionen etter USAs invasjon av Irak i 2003. Denne hadde som uttalt målsetting å skape en modell for demokratisk utvikling i Midtøsten.

Begrepet spiller på demokratiopprør ikke minst i Øst-Europa, fra Praha-våren i 1968 og opprørene rundt 1989 og deretter, så vel som på våren som bilde på noe nytt som vokser fram. Dette til tross for at opprørsbølgen begynte i desember 2010 i Tunisia og på vinteren 2011 i Egypt.

Opprørene skjedde ut fra særlige nasjonale forhold, og var rettet mot de enkelte regimer. Samtidig er det sammenhenger og likhetstrekk mellom opprørene, og sammenfall i tid, som kan tilsi bruk av en fellesbetegnelse som ’Den arabiske våren’;

  • Ett likhetstrekk mellom de fleste opprørene er omfattende folkelig mobilisering og bred deltakelse i demonstrasjoner mot de sittende regimer.
  • Et annet er at demonstrasjonene i utgangspunktet var ikkevoldelige, men oftest ble møtt med voldsmakt av regimene som forsvarte sin posisjon.
  • Et tredje er at opprørene i hovedsak var spontane, med liten planlegging og mangelfull ledelse og fravær av helhetlige politiske plattformer, inklusive økonomisk politikk. Dette har bidratt til innvendinger mot å omtale opprørene som ’revolusjon’. Utfallet av opprørene indikerer også at det knapt er snakk om revolusjonære omveltninger, som Midtøsten vesentlig har to klassiske eksempler på: Egypt i 1952 som førte til framveksten av panarabisme, og Iran 1979 som skapte den første islamistiske staten.
  • Et fjerde fellestrekk for flere av opprørene i 2011–2012 var inspirasjonen fra den politiske utviklingen i Tyrkia på samme tidspunkt, med en ennå moderat islamistisk tyrkisk modell som forbilde.

En fellesbetegnelse er hensiktsmessig for å påpeke sammenhenger mellom opprørene som skjedde i mange land på kort tid. Opprør i ett land inspirerte til det samme andre steder, både hva gjaldt krav som ble fremmet og metoder som ble brukt.

Samtidig har hvert opprør lokale årsaker og særtrekk: historisk, politisk og kulturelt, og ikke minst økonomisk og sosialt. Mens de to første – i Tunisia og Egypt (og deretter i Jemen) – ble gjennomført med ikkevoldelige metoder, kom det i Libya (og deretter i Syria) til full borgerkrig. I Libya påkalte opprørerne internasjonal militær inngripen – og fikk det. I Syria ble et tilsvarende ønske om intervensjon avvist, men politisk og militær innblanding fra en rekke land fant likevel sted. Også opprøret i Bahrain ble gjennomført uten vold, for å bli slått ned militært av styrker fra Golfrådet.

Den arabiske våren førte til at enkelte autoritære ledere falt, og til at valg ble avholdt. Det har derimot, med unntak for Tunisia, ikke ført til at demokratisk styresett er innført. Jemen, Libya og Syria er kastet ut i kaos og krig, og i Egypt ble et demokratisk valgt regime avsatt i et militærkupp som i hovedsak gjeninnførte det gamle styresettet og innsatte et regime som har forfulgt demokratiforkjemperne fra 2011.

Religion er en viktig politisk faktor i Midtøsten, og den har til dels blitt forsterket etter Den arabiske våren. Religiøse grupper spilte imidlertid ingen framtredende rolle under selve opprørene. Derimot har flere fylt et politisk vakuum etter at sittende regimer måtte gå av, og fått betydelig oppslutning i valg.

Islamistiske partier dannet regjering både i Egypt og Tunisia. Deretter har statsoppløsningen i Libya og krigen i Syria skapt grobunn for framveksten av jihadistiske grupper, inklusive IS, som i perioder har hatt stor militær framgang, men uten å oppnå folkelig oppslutning.

Økonomi er en minst like viktig faktor i en region med store sosiale skiller, høy arbeidsledighet og utbredt fattigdom. I flere av landene, særlig Egypt og Tunisia, hadde det flere ganger i foregående tiår kommet til opptøyer, spesielt etter økning i matvareprisene.

Starten på Den arabiske våren hensettes til Tunisia 17. desember 2010, da en ung grønnsaksselger, Mohamed Bouazizi, satte fyr på seg selv og senere døde av skadene. Dette var den direkte utløsende årsak til at lokale demonstrasjoner raskt spredte seg til et nasjonalt opprør i Tunisia, for så å inspirere til demonstrasjoner først i Algerie, dernest opprørene i Egypt og Libya, så vel som i flere andre land.

Opprørene særlig i Tunisia og Egypt fikk raskt stor kraft, og innebar tidlig at de mangeårige statssjefene ble tvunget til å gå av, henholdsvis Zine el-Abidine Ben Ali i Tunisia (14. januar 2011) og Muhammad Hosni Mubarak i Egypt (11. februar 2011). 16. februar brøt så opprøret ut i Libya, som førte til at landets statssjef, Muammar al-Gaddafi, ble styrtet 23. august 2011. Opprøret i Jemen brøt ut 23. januar 2011, men landets president, Ali Abdullah Saleh, gikk først av 27. februar 2012.

Det er ingen entydig forklaring på hvorfor opprørene fant sted akkurat ved årsskiftet 2010/2011, men det er flere årsaker til at de brøt ut. Utbruddet av Den arabiske våren, omfanget den fikk og tempoet den utviklet seg med, kom i hovedsak helt overraskende, både i landene der opprørene brøt ut og i verden for øvrig.

Like fullt var det vel kjent at det var klima for opprør i den arabiske verden. Regionen hadde i mange år vært regnet som en av verdens minst demokratiske, med både autoritære republikker og monarkier, og med økonomisk ulikhet og sosial spenning. Motstand mot politisk undertrykking og vanstyre – ikke minst korrupsjon – var en vesentlig årsak til den folkelige regimemotstanden. I flere land hadde det ved mange tilfeller gjennom flere år allerede vært aksjoner, med streiker og demonstrasjoner mot myndighetene, ikke minst i Egypt og Tunisia.

Tilsvarende økonomiske og sosiale problemer gjorde seg gjeldende i samme tidsrom, også i andre deler av verden og rundt Middelhavet. Den internasjonale økonomiske krisen bidro til forverrede livsvilkår i flere land, med politiske og sosiale protester som følge. I regionen er det politiske opprøret i Libanon i 2005, den såkalte Sederrevolusjonen, pekt på som en inspirasjonskilde; likeledes palestinernes opprør mot israelsk okkupasjon (intifada). Videre er den iranske revolusjonen i 1979 pekt på som eksempel på et opprør som skapte regimeendring, og enda mer: Opprøret mot det nye iranske regimet i 2009, som ble slått ned.

Den politiske utviklingen og økonomiske framgangen under det nye regimet i Tyrkia, med en liberal islamistisk tyrkisk modell, var for mange også en inspirasjonskilde. Et mer forsiktig forsøk på politisk liberalisering som fant sted i Syria i 2000, den såkalte Damaskus-våren, ble reversert, og en politisk tilstramming bidro til opprøret der et tiår senere.

Et kjennetegn ved Den arabiske våren er at opprørene ble startet ved en massemobilisering, og i stor grad ble ledet av ungdom, som fikk med seg brede lag av folket. De ble ikke ledet av partier eller andre organisasjoner, selv om slike til dels sluttet seg til. Opprørene var ikke drevet av særskilte ideologiske eller religiøse strømninger, noe som bidro til en utydelig politisk retning, ut over kravene om demokratiske rettigheter. Fraværet av en forankret organisering medførte at de som stilte seg i spissen for opprørene, ikke minst ungdommen, mistet mye av innflytelsen over utviklingen etter hvert som valg ble avholdt. Politiske partier, herunder islamistiske partier som forholdt seg passive da opprørene brøt ut, har tatt over initiativet.

En avgjørende årsak til at endringene skjedde så vidt raskt og uten større voldsutøvelse i Tunisia og Egypt var at militærmakten forholdt seg passiv og ikke støttet statssjefene; I motsetning til i Bahrain samt i Libya og Syria. I Egypt endret dette seg da de militære i 2013 grep makten og avsatte den valgte ledelsen fra Det muslimske brorskap og president Mohamed Morsi.

Den arabiske våren førte til regimeskifte kun i land med republikansk forfatning. Herskerne i de arabiske monarkiene, hvorav de fleste i Golfen, samt Jordan og Marokko, klarte å stå imot protestene, blant annet ved å innføre politiske reformer og å øke budsjettene, med økte lønninger og subsidier. Styrker vesentlig fra Saudi-Arabia slo ned opprøret i Bahrain. Samtidig styrer det saudiske monarkiet med hard hånd hjemme, til forskjell fra Kuwait, som gjennom flere år har tillatt en begrenset form for parlamentarisme.

Den arabiske våren er transnasjonal, hvor opprør i flere land har hatt mange av de samme årsaker, krav og metoder. Men den representerer ikke noen ensartet, samlet utvikling. Den er vesentlig summen av nasjonale opprør, og innebærer en svekkelse av tidligere panarabisme i ideologisk forstand. Opprørene innebar også at en barriere ble brutt ved at folk flest – fra ulike aldersgrupper, yrker og samfunnslag – gikk sammen for å utfordre sittende regimer.

Den arabiske våren startet med den såkalte Sjasmin-revolusjonen i Tunisia. 17. desember 2010 satte gateselgeren Mohamed Bouazizi fyr på seg selv i byen Sidi Bouzid etter å ha blitt forulempet av politiet, hvorpå han døde av skadene. Hendelsen førte til lokale protester, som så spredde seg også til hovedstaden Tunis, og ble rettet mot det sittende regimet med krav om at president Zine el-Abidine Ben Ali måtte gå av. Han oppga makten og flyktet fra landet 14. januar 2011, hvorpå en demokratiseringsprosess førte til valg på en grunnlovgivende forsamling i oktober samme år.

Opprøret i Egypt var inspirert av hendelsene i Tunisia, og startet med demonstrasjoner 25. januar 2011, med krav om at president Muhammad Hosni Mubarak måtte gå av. Etter at forsvarsmakten stilte seg avventende ble Mubaraks avgang kunngjort 11. februar, hvorpå han ble arrestert og stilt for retten. Etter en overgangsperiode med militært styre, som ble møtt med nye demonstrasjoner høsten 2011, ble det avholdt demokratiske valg på en grunnlovgivende forsamling i november/desember.

Opprøret i Jemen startet med demonstrasjoner 27. januar 2011, med krav om mer vidtrekkende endringer av grunnloven enn foreslått, og at president Ali Abdullah Saleh måtte gå av. Uroen spredte seg til flere deler av landet, med massedemonstrasjoner særlig i Sana, der sikkerhetsstyrker åpnet ild mot demonstrantene i mars. Saleh ble angrepet og såret i et attentat i juni, og gikk av i februar 2012. En FN-støttet forsoningsprosess startet i mars 2013, med målsetting om å utarbeide ny grunnlov som grunnlag for demokratiske valg.

Opprøret i Bahrain startet med demonstrasjoner i flere byer 14. februar 2011, med krav om demokratisering. Det ble ikke krevd at kongen, Hamad ibn Isa al-Khalifa, skulle gå av, men at konstitusjonelt monarki skulle innføres. Myndighetene satte inn sikkerhetsstyrker mot demonstrantene, og påkalte assistanse fra Golfrådet fra 14. mars. En militær styrke dominert av Saudi-Arabia slo så ned opprøret. En uavhengig gransking i ettertid har dokumentert drap og bruk av tortur rettet mot demokratiforkjemperne. En reformagenda ble lagt fram i januar 2012.

Opprøret i Libya startet med demonstrasjoner øst i landet 16. februar 2011, og spredte seg til andre deler, inklusive hovedstaden Tripoli, med kritikk av regimet til Muammar al-Gaddafi. Han svarte med våpenmakt, hvorpå opprørerne organiserte militær motstand og konflikten utviklet seg til borgerkrig. De etablerte et nasjonalt overgangsråd i Benghazi, og anmodet om utenlandsk militær bistand. FN sanksjonerte internasjonale operasjoner, Operation Odyssey Dawn fra 19. mars, deretter Operation Unified Protector til 31. oktober. Dette førte til regimets fall, og til demokratiske valg på en nasjonalkongress i juli 2012.

Opprøret i Syria startet med flere spredte demonstrasjoner i januar–februar 2011, og utviklet seg for alvor etter at sikkerhetsstyrker rettet ild mot demonstranter, blant annet i småbyen Deraa 25. mars. Regimets voldsbruk ble møtt av væpnet motstand fra opprørere, og konflikten utviklet seg til borgerkrig. Opposisjonen etablerte et nasjonalråd som fikk internasjonal anerkjennelse, inklusive Syrias sete i Den arabiske liga i mars 2013. Opprørerne fikk økonomisk og annen støtte utenfra, men ønsket om internasjonal militær intervensjon ble avvist. Regimet mottok deretter direkte militær bistand fra Iran og Russland.

I desember 2010 kom det til sammenstøt mellom sikkerhetsstyrker og demonstranter i Algerie, og nye aksjoner ble gjennomført tidlig i 2011, inklusive flere tilfeller av selvantennelser. Opprøret fortsatte inn i 2012, og medførte at unntakstilstanden, som hadde vært gjeldende siden 1992, ble opphevet.

I Jordan kom det til demonstrasjoner i januar 2011, med krav om at regjeringen måtte gå av. Flere av kravene ble imøtekommet av kong Abdullah, som i februar også avsatte regjeringen.

Demonstrasjoner fant i januar 2011 også sted i Oman, med vesentlig økonomiske krav, som dels ble innrømmet av sultan Qaboos, herunder styrket makt til en valgt lovgivende forsamling.

I Saudi-Arabia var det mindre protester i januar 2011, inklusive aksjoner for å styrke kvinners rettigheter. Kong Abdullah demmet opp for protestene med økonomiske tiltak, og lokalvalg (uten stemmerett for kvinner) i september.

Emir Sabah i Kuwait valgte en tilsvarende tilnærming som i Saudi-Arabia, og dempet protestene ved å gi alle borgere økonomiske tilskudd, samtidig som det ble iverksatt tiltak mot opposisjonelle.

Demonstrasjoner i Marokko i februar 2011 krevde politiske reformer og en ny grunnlov som reduserte makten til kong Muhammad, som fremmet en ny grunnlov til folkeavstemning i juli.

Mindre demonstrasjoner fant i 2011 også sted i Mauritania og Libanon, samt i Sudan.

Hovedårsakene til de arabiske opprørene var politiske og økonomiske; de var revolter mot de sittende regimer og ledere som ble knyttet til politisk vanstyre og holdt ansvarlig for forverrede sosiale forhold for de brede lag av folket. Ennå da Den arabiske våren brøt ut, var regionen den minst demokratiske noe sted. Samtidig som økonomiske forhold var en drivkraft bak regimemotstanden, var det i de arabiske stater ikke et politisk system som tillot at misnøye og krav ble fremmet og håndtert. Protester i det offentlige rom, både på internett og i gatene, ble alternativet.

En fellesnevner for opprørene var krav om grunnleggende politisk endring, med frihet, demokrati og rettferdighet, med angrep på regimer og ledere kjent for korrupsjon og nepotisme. Ikke minst presidentfamiliene i Egypt og Tunisia var kjent for å ha beriket seg, blant annet gjennom kontroll med selskaper, muliggjort av en liberalisering av økonomien, med omfattende privatisering – også i Egypt, Libya og Syria, som lenge hadde forfektet en sosialistisk innretting. Dette førte til økte sosiale forskjeller, ytterligere forsterket av tiltagende arbeidsledighet, særlig blant ungdom med høyere utdanning. Familiedynastiene i monarkiene ved Golfen er i hovedsak eneveldige, med full politisk kontroll og styring av statsfinansene.

De arabiske land har gjennomgående en ung befolkning, med cirka en tredel mellom 15 og 30 år, og arbeidsledigheten skaper frustrasjon som har skapt politisk misnøye, ikke minst i Nord-Afrika. Dette bidro til at ungdom var aktiv i opprørene. Den til dels betydelige økonomiske veksten i flere arabiske land gjennom flere år har i liten grad bedret livsvilkårene for folk flest, som snarere har opplevd økte levekostnader – både for husvære og mat. De arabiske stater er alle avhengige av å importere mat, og den internasjonale matvarekrisen i 2008 førte til prisøkninger – og til opptøyer i flere land i regionen. Økonomiske reformer har redusert subsidiene på mat og brensel, og bidratt til økte priser. Unntaket er land i Golfen som økte lønningene og andre bevilgninger i den hensikt å dempe den sosiale uroen i 2011.

Selv om islamistiske grupperinger har vokst fram og vunnet flertall i valgene i Tunisia og Egypt, samt fått økt grobunn i andre land, er religion ikke holdt som en vesentlig beveggrunn. Det samme gjelder skismaet mellom sunnier og sjiaer, som heller ikke var årsaken i det religiøst splittede Bahrain, eller mellom sunnier og alawitter i Syria. Ei heller var opprørene rettet mot Vesten – eller mot Israel, til tross for tidligere uttrykt anti-amerikanisme i den arabiske verden, blant annet som følge av invasjonen av Irak i 2003; slagordene var rettet mot de hjemlige regimer og deres politikk.

Opprørene i de enkelte land hadde forskjellig bakgrunn, men innrettingen var langt på vei den samme – med krav om politisk demokratisering og økonomisk reform, til dels også en fornyet utenrikspolitikk, mindre avhengig særlig av USA. Målet om økt demokratisering innebar krav om at de sittende, autoritære regimer og ledere måtte fjernes, noe som også ville bidra til kampen mot korrupsjon. Respekt for menneskerettighetene var et sentralt element i demokratikravet.

Den arabiske våren var i hovedsak en serie ikkevoldsaksjoner iverksatt av løst organiserte grupper. Unntakene er spesielt Libya og Syria, hvor opprørene – på grunn av regimenes reaksjon – endte i borgerkrig, og Bahrain hvor regimet lykkes i å slå ned opprøret med voldsmakt. Opprørene startet som begrensede protester, med lokale demonstrasjoner og begrensede krav, gjerne knyttet til enkelthendelser – for så å spre seg, blant annet fordi makthaverne stilte seg avvisende. Og de startet – som i Tunisia, Libya og Syria – like ofte i distriktene som i hovedstaden.

I flere land ble det mobilisert til regelmessige demonstrasjoner, gjerne lagt til fridagen fredag – og til sentrale torg, som Tahrir-plassen i Kairo (Egypt) og Perle-rundkjøringen i Manama (Bahrain). I Egypt ble prinsippene for ikkevoldelig motstand, utarbeidet av den amerikanske professoren Gene Sharp, som var inspirert av den norske holdningskampen under andre verdenskrig, delt ut. Myndighetene i flere land møtte derimot demonstrasjonene med voldsmakt, og sammenstøt førte til dødsfall flere steder.

Et ofte framholdt fenomen med Den arabiske våren er medias rolle generelt og bruken av sosiale medier spesielt. I alle land hvor opprør brøt ut, og ikke minst i Tunisia og Egypt, ble mobiltelefoni og sosiale medier, herunder Facebook og Twitter, brukt for å spre budskap og mobilisere til aksjon – slik tilfellet hadde vært i Iran i 2009. Bruken av disse mediene var betydningsfulle, men ikke avgjørende. De var særlig viktig for å mobilisere ungdom samt andre grupper som hadde tilgang til og var brukere av internett til å dra i gang protestaksjonene; dette var imidlertid et mindretall av befolkningen.

Opprørene slik de materialiserte seg var i hovedsak spontane, men ungdom fra flere land i regionen hadde helt fra 2004, blant annet på bakgrunn av erfaringer fra Serbia, fått opplæring i bruk av disse mediene til politisk aksjon så vel som ikkevoldsteknikk, og hadde i noen grad begynt å organisere seg, blant annet i 6. april-bevegelsen i Egypt. Opplæringen var dels finansiert av amerikanske organisasjoner så vel som firma, herunder Google, som også direkte bisto egyptiske bloggere under opprøret.

Like viktig var den løpende dekningen av begivenhetene gjennom satellittfjernsyn, framfor alt av den qatarske TV-kanalen al-Jazeera. Dekningen gjorde opprørene allment kjent i den arabiske verden, og spredte kravene og dekket framgangen til inspirasjon for andre.

Den arabiske våren har hatt til dels vidtrekkende følger; både lokalt i de land hvor opprørene har fått gjennomslag og regionalt i Midtøsten og Nord-Afrika, og i forlengelsen også internasjonalt. Ennå i 2010 var Midtøsten og Nord-Afrika preget av en stabilitet som i stor grad var tuftet på at de samme regimer satt ved makten, med kjente posisjoner – uten å bli utfordret eller skiftet ut.

Den etablerte stabiliteten, med en geopolitisk status quo, både innen enkeltland og i regionen, strakk seg tilbake til Seksdagerskrigen i 1967, samt Camp David-avtalen mellom Egypt og Israel fra 1979. Denne førte til at Egypt ble en av USAs nærmeste allierte i regionen, ved siden av Israel og de konservative Golf-statene. Da det USA-støttede egyptiske regimet ble tvunget til å gå av, skapte det ny usikkerhet.

Det tradisjonelle konfliktbildet, knyttet både til Palestina-spørsmålet og Israels sikkerhet, har fått flere dimensjoner som truer stabiliteten, og dermed også Israels situasjon. Særlig krigen i Syria har endret bildet, med usikkerhet knyttet til landets framtid, enten det gikk i retning av økt innflytelse til en framvoksende radikal islamisme, med militante jihadistiske grupper, inklusive IS, eller økt innflytelse for Iran og den iransk-støttede Hizbollah-militsen i Libanon. 

Mens USA har opprettholdt sin innflytelse i regionen, har Russland styrket sin, først og fremst ved å engasjere seg direkte på regimets side i Syria, dernest ved å etablere nærmere forbindelser både med Egypt og Libya. Dette har i betydelig grad endret det storpolitiske bildet i regionen. Med den USA-ledede militære kampanjen mot IS i Syria, Operation Inherent Resolve, oppsto en fare for militære konfrontasjon mellom USA og Russland.

USA ble stilt overfor politisk-diplomatiske utfordringer ettersom landet gjennom mange år – ut fra egne strategiske interesser – hadde støttet autoritære ledere som president Mubarak i Egypt og kong Abdullah av Saudi-Arabia, samtidig som landet tok til orde for demokratisering. Som del av begrunnelsen for å invadere Irak i 2003, oppga president George W. Bush behovet for å skape et demokratisk eksempel i og for den arabiske verden.

Frankrikes tradisjonelt nære forbindelser med statene i Nord-Afrika, samt innflytelse i Midtøsten forøvrig, ble også utfordret. Frankrike var pådriver for den flernasjonale militære intervensjonen i Libya.

Den kraft opprørene særlig i Tunisia og Egypt fikk, gjorde at vestlige land, framfor alt USA og Frankrike, måtte vende ryggen til sine mangeårige nære allierte, og uttrykke støtte til den framvoksende opposisjonen. Til tross for gjennom mange år å ha tatt til orde for demokrati, hadde vestlige land støttet diktaturene, for å sikre sine egne interesser gjennom en størst mulig status quo.

Den arabiske våren har endret den regionale stabiliteten, og skapt ny usikkerhet særlig for Israel, som hadde et avklart forhold til Egypt og Syria. Med regimeskiftet i Egypt ble det stilt spørsmål ved om Camp David-avtalen ville holde, og ved framtiden til den multinasjonale fredsstyrken i Sinai (MFO). Etter militærkuppet som i praksis brakte det gamle regimet tilbake til makten er denne usikkerheten redusert.

Med krigen i Syria ble det stor usikkerhet knyttet til dette landets framtidige situasjon og politikk, både overfor Israel, hvor Golan-spørsmålet er det sentrale, og det syriske regimets allianse med Iran, og derigjennom: Støtte til Hizbollah i Libanon og Hamas i Gaza. Begge disse er militante motstandere av Israel. Utviklingen i Syria har også innvirket på situasjonen i Libanon, med frykt for fornyet uro der.

Irans innflytelse ble først svekket som følge av krigen i Syria, da det syriske Baath-regimet så ut til å tape. Deretter, og mye på grunn av russisk og iransk militær støtte til regimet, er dette radikalt endret. Irans regionale stilling styrkes ved et enda sterkere fotfeste i Syria, og ved at Hizbollah er styrket militært. Irans innflytelse er fryktet også i andre deler av regionen – og av andre regimer. Særlig gjelder dette land med en sjiabefolkning, som Bahrain og Saudi-Arabia, der de sittende sunni-regimer frykter at de kan bli utfordret. Krigen i Jemen, etter opprøret der, utviklet seg til en regional konflikt der militære styrker fra flere land, ledet av Saudi-Arabia, gikk inn. Ett påskudd fra saudisk side var den påståtte innflytelsen til Iran gjennom Houti-militsen.

Qatar har utnyttet opprørene særlig i Libya og Syria til å styrke sin politiske innflytelse. Det har skjedd dels ved militær deltakelse i den flernasjonale intervensjonen i Libya og med økonomisk og militær støtte til opprørere i Syria. Qatar har støttet islamistiske grupper, ikke minst ulike deler av Det muslimske brorskap, som er fryktet av andre stater i Golfen. Andre land her, ikke minst Saudi-Arabia, har støttet andre grupperinger i Syria. Qatars aktive rolle særlig i Syria, bidro til konflikten som i 2017 oppsto mellom dette landet og flere av nabolandene, som søkte å isolere Qatar.

Tyrkias innflytelse i regionen ble styrket særlig en tidlig fase av Den arabiske våren, da landet framsto som en mulig modell for et islamsk styre innenfor rammene av en moderne stat. Særlig gjennom krigen i Syria, samt kampen mot IS i Irak, har Tyrkia også tatt direkte del i konfliktene. Krigen i Syria har gitt større spillerom for kurderne der, som også har fått militær støtte fra USA. Tyrkia frykter utviklingen i retning av selvstyre for kurderne i Irak og Syria.

Resultatene av Den arabiske våren ble tidlig omdiskutert, både i Vesten og i regionen. Etter hvert har resultatene blitt tydeligere, og gevinstene færre. I hovedsak er opprørsbølgen slått tilbake, og den har ført til lite endring i positiv retning. Selv om enkelte diktatorer og regimer ble fjernet, er de ikke alltid erstattet av et nytt demokratiske styresett. Størst varig endring har skjedd i Tunisia der Den arabiske våren startet. Størst tilbakeslag har funnet sted i Egypt der opprøret var mest omfattende. Mens Tunisia har opprettholdt en del av den liberalisering som fant sted i 2011, ble endringene reversert i Egypt, ved at et militærkupp innsatte et nytt lederskap i de gamle og fortsatt eksisterende statsinstitusjonene. Dette er en vesentlig erfaring fra Den arabiske våren, og en årsak til at endringene ikke ble så fundamentale og varige: Opprørene endret ikke de grunnleggende maktstrukturer, verken sosialt eller økonomisk, og de etablerte institusjonene ble videreført.

Til tross for en omfattende mobilisering av motstand var opprørene dårlig organisert, og hadde ingen egentlig politisk ledelse eller retning – ut over kravene om demokratiske rettigheter. Enkelte av landene i regionen har hatt en viss tradisjon med organisering og valg, men de har i liten grad tillatt organisasjonsfrihet. De dominerende partier og interesseorganisasjoner, inklusive fagbevegelsen, så vel som media, har i stor utstrekning vært knyttet til staten. Dermed har grunnlaget for utvikling av et demokratisk styre med reell folkelig deltakelse og uavhengige kontrollmekanismer vært begrenset. De grupper som hadde en viss politisk infrastruktur var gjerne islamister, som også vant fram både i Egypt og Tunisia. Utviklingen i Tunisia har i større grad enn i andre land vært preget av etablerte organisasjoner som har forsvart framskrittene fra opprøret. Dette ble påskjønnet ved at Nobels fredspris i 2015 ble tildelt Den tunisiske kvartetten for nasjonal dialog.

I Vesten vokste det tidlig fram frykt for økt islamistisk innflytelse, selv om denne kom som følge av deltakelse i demokratiske valg. Deretter, og som direkte følge av Vestens egen militære invasjon og politiske innblanding i Irak, og deretter særlig i Libya og Syria, har en enda mer radikal islamisme – jihadisme med terror som middel – utviklet seg til en høyst reell trussel, enda mer i Midtøsten som for Vesten. Ikke bare Den islamske stat, men også andre grupperinger fikk grobunn i Irak og Syria, og har spredd seg til andre land, særlig Libya. Samtidig har de rekruttert mange tusen fremmedkrigere fra en lang rekke land, både i Vesten og Midtøsten. IS har stått bak flere terroraksjoner også i vestlige land. Krigen i Syria og destabiliseringen i Libya har videre ført til den omfattende migrasjonen – illegale innvandringen – fra Syria så vel som Sahel-området i Afrika.

Den arabiske våren i 2010–2011 førte til en del kortsiktige seire for demokratiforkjemperne. Ennå i 2012–2013 hadde flere land holdt valg, og krav om demokratisering ble fortsatt fremmet i andre stater. Deretter, særlig med tilbakeslag i Egypt og Libya, og med krigene i Jemen og Syria, forsvant momentumet fra opprørsbølgen så vel som mange av de direkte framskrittene. De folkelige demokratiopprørene ble langt på vei erstattet av tradisjonell maktkamp, både innad i enkeltland og mellom land. Det siste gjelder ikke minst rivaliseringen mellom de regionale stormaktene Iran og Saudi-Arabia, som begge støtter ulike grupper for å fremme sine egne strategiske interesser. Det samme har andre land i regionen, og stormakter utenfor gjort.

  • Bayat, Asef (2017). Revolution without Revolutionaries. Stanford University Press.
  • Cook, Steven A. (2017). False Dawn. Oxford University Press.
  • Amin, Samir (2012). The People's Spring. Pambazuka Press.
  • Bradley, John. R. (2012). After the Arab Spring. PalgraveMacMillan.
  • Dabashi, Hamid (2012). The Arab Spring. Zed Books.
  • Gelvin, James l. (2012). The Arab Uprisings. Oxford University Press.
  • Noueihed, Lin & Alex Warren (2012). The Battle for the Arab Spring. Yale University Press.
  • Ramadan, Tariq (2012). Islam and the Arab Awakening. Oxford University Press.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

12. januar 2016 skrev Bjørn Johan Berger

Hei.

Lenken "Borgerkrigen i Syria 2011-13" er ødelagt - man kommer "404 - fant ikke artikkelen...

mvh BBjørn

13. januar 2016 svarte Dag Leraand

Takk for meldingen; feilen er nå rettet opp!

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.