Starten på Den arabiske våren hensettes til Tunisia 17. desember 2010, da en ung grønnsaksselger, Mohamed Bouazizi, satte fyr på seg selv og senere døde av skadene. Dette var den direkte utløsende årsak til at lokale demonstrasjoner raskt spredte seg til et nasjonalt opprør i Tunisia, for så å inspirere til demonstrasjoner først i Algerie, dernest opprørene i Egypt og Libya, så vel som i flere andre land.
Opprørene særlig i Tunisia og Egypt fikk raskt stor kraft, og innebar tidlig at de mangeårige statssjefene ble tvunget til å gå av, henholdsvis Zine el-Abidine Ben Ali i Tunisia (14. januar 2011) og Muhammad Hosni Mubarak i Egypt (11. februar 2011). 16. februar brøt så opprøret ut i Libya, som førte til at landets statssjef, Muammar al-Gaddafi, ble styrtet 23. august 2011. Opprøret i Jemen brøt ut 23. januar 2011, men landets president, Ali Abdullah Saleh, gikk først av 27. februar 2012.
Det er ingen entydig forklaring på hvorfor opprørene fant sted akkurat ved årsskiftet 2010/2011, men det er flere årsaker til at de brøt ut. Utbruddet av Den arabiske våren, omfanget den fikk og tempoet den utviklet seg med, kom i hovedsak helt overraskende, både i landene der opprørene brøt ut og i verden for øvrig.
Like fullt var det vel kjent at det var klima for opprør i den arabiske verden. Regionen hadde i mange år vært regnet som en av verdens minst demokratiske, med både autoritære republikker og monarkier, og med økonomisk ulikhet og sosial spenning. Motstand mot politisk undertrykking og vanstyre – ikke minst korrupsjon – var en vesentlig årsak til den folkelige regimemotstanden. I flere land hadde det ved mange tilfeller gjennom flere år allerede vært aksjoner, med streiker og demonstrasjoner mot myndighetene, ikke minst i Egypt og Tunisia.
Tilsvarende økonomiske og sosiale problemer gjorde seg gjeldende i samme tidsrom, også i andre deler av verden og rundt Middelhavet. Den internasjonale økonomiske krisen bidro til forverrede livsvilkår i flere land, med politiske og sosiale protester som følge. I regionen er det politiske opprøret i Libanon i 2005, den såkalte Sederrevolusjonen, pekt på som en inspirasjonskilde; likeledes palestinernes opprør mot israelsk okkupasjon (intifada). Videre er den iranske revolusjonen i 1979 pekt på som eksempel på et opprør som skapte regimeendring, og enda mer: Opprøret mot det nye iranske regimet i 2009, som ble slått ned.
Den politiske utviklingen og økonomiske framgangen under det nye regimet i Tyrkia, med en liberal islamistisk tyrkisk modell, var for mange også en inspirasjonskilde. Et mer forsiktig forsøk på politisk liberalisering som fant sted i Syria i 2000, den såkalte Damaskus-våren, ble reversert, og en politisk tilstramming bidro til opprøret der et tiår senere.
Et kjennetegn ved Den arabiske våren er at opprørene ble startet ved en massemobilisering, og i stor grad ble ledet av ungdom, som fikk med seg brede lag av folket. De ble ikke ledet av partier eller andre organisasjoner, selv om slike til dels sluttet seg til. Opprørene var ikke drevet av særskilte ideologiske eller religiøse strømninger, noe som bidro til en utydelig politisk retning, ut over kravene om demokratiske rettigheter. Fraværet av en forankret organisering medførte at de som stilte seg i spissen for opprørene, ikke minst ungdommen, mistet mye av innflytelsen over utviklingen etter hvert som valg ble avholdt. Politiske partier, herunder islamistiske partier som forholdt seg passive da opprørene brøt ut, har tatt over initiativet.
En avgjørende årsak til at endringene skjedde så vidt raskt og uten større voldsutøvelse i Tunisia og Egypt var at militærmakten forholdt seg passiv og ikke støttet statssjefene; I motsetning til i Bahrain samt i Libya og Syria. I Egypt endret dette seg da de militære i 2013 grep makten og avsatte den valgte ledelsen fra Det muslimske brorskap og president Mohamed Morsi.
Den arabiske våren førte til regimeskifte kun i land med republikansk forfatning. Herskerne i de arabiske monarkiene, hvorav de fleste i Golfen, samt Jordan og Marokko, klarte å stå imot protestene, blant annet ved å innføre politiske reformer og å øke budsjettene, med økte lønninger og subsidier. Styrker vesentlig fra Saudi-Arabia slo ned opprøret i Bahrain. Samtidig styrer det saudiske monarkiet med hard hånd hjemme, til forskjell fra Kuwait, som gjennom flere år har tillatt en begrenset form for parlamentarisme.
Den arabiske våren er transnasjonal, hvor opprør i flere land har hatt mange av de samme årsaker, krav og metoder. Men den representerer ikke noen ensartet, samlet utvikling. Den er vesentlig summen av nasjonale opprør, og innebærer en svekkelse av tidligere panarabisme i ideologisk forstand. Opprørene innebar også at en barriere ble brutt ved at folk flest – fra ulike aldersgrupper, yrker og samfunnslag – gikk sammen for å utfordre sittende regimer.
Kommentarer (3)
skrev Bjørn Johan Berger
svarte Dag Leraand
skrev Kay Jacobsen
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.