Den arabiske våren

Den arabiske våren, fellesbetegnelse på de folkelige opprør som i 2010–11 brøt ut i en rekke land i Nord-Afrika og deretter i Midtøsten, og som førte til politiske endringer i flere land, inklusive regimeendring i Tunisia, Egypt, Libya og skifte av statssjef også i Jemen, samt vedvarende borgerkrig i Syria. Opprøret i Bahrain ble slått ned gjennom militær intervensjon fra naboland. Også i flere andre land var det markeringer av misnøye med sittende regimer og rådende politikk.

Opprørene har antatt ulik karakter i forskjellige land, fra fredelige demonstrasjoner til borgerkrig – og internasjonal militær intervensjon. Konsekvensene av den såkalte arabiske våren, som er like mye en pågående politisk prosess som en avgrenset historisk hendelse, er betydelige for hele regionen.

Selve betegnelsen ’Den arabiske våren’ er dels misvisende, dels omstridt. Begrepet er for en stor del skapt av vestlige medier, og ble først brukt i 2005 om en forventet demokratisering i regionen etter USAs invasjon av Irak i 2003. Det spiller på andre og tidligere demokratiopprør, ikke minst i Øst-Europa rundt 1989 og senere – og på våren som bilde på noe nytt som vokser fram. Ikke desto mindre startet bølgen med opprør i desember 2010 i Tunisia og på vinteren (2011 i Egypt; deretter på vinteren og våren 2011 i Libya, Jemen og Bahrain – så vel som i flere andre land, men der i mindre omfang.

Det er sammenhenger og likhetstrekk mellom opprørene i de ulike land, hvilket tilsier bruken av en fellesbetegnelse. Ett brukt alternativ til arabisk ’vår’ eller ’revolusjon’ er ’oppvåkning: Med det antydes at folk i den arabiske verden, etter lengre tids undertrykking med fornyet bevisstgjøring, valgte å ty til direkte aksjoner for å endre forholdene de lever under. Opprørene var dermed en kulminasjon av en vedvarende situasjon og langvarige prosesser.

En fellesbetegnelse er hensiktsmessig for å påpeke sammenhenger mellom opprørene som skjedde i mange land på kort tid. Opprør ett sted har også inspirert andre, både hva gjelder krav som ble fremmet og metoder som ble brukt for å fjerne de sittende regimer og innføre demokratisk styre. Samtidig har hvert av opprørene sine lokale årsaker og særtrekk: historisk, politisk og kulturelt – samt ikke minst økonomisk og sosialt. Mens de to første opprørene – i Tunisia og Egypt (senere i Jemen) – ble gjennomført med ikkevoldelige metoder, kom det i Libya (og deretter i Syria) til full borgerkrig. I Libya påkalte opprørerne internasjonal militær inngripen – og fikk det; i Syria ble en tilsvarende intervensjon avvist. Også opprøret i Bahrain ble gjennomført uten vold, for å bli slått ned militært av styrker fra den regionale samarbeidsorganisasjonen Golfrådet.

Den arabiske våren har ført til at enkelte autoritære regimer har falt, og demokratiske styresett er innført, med frie flerpartivalg og folkevalgte statssjefer. I andre land har demonstrasjoner ført til at regjeringer eller regjeringssjefer er avsatt eller har gått av. Mens enkelte av landene i regionen har hatt en viss demokratisk tradisjon, med partier og interesseorganisasjoner, har de fleste et svakt sivilt samfunn, med få – og oftest nystartede partier og uavhengige medier. Dermed er grunnlaget for utvikling av et demokratisk styre med reell folkelig deltakelse og uavhengige kontrollmekanismer begrenset, og det er reist frykt for den videre utvikling etter den innledende fasen, hvor diktatorene ble tvunget til å gå. Det er en akademisk-politisk diskusjon om hvorvidt disse hendelsene er å anse for revolusjoner, eller mer begrensede opprør mot sittende regimer, blant annet begrunnet i at statsapparatet – herunder de militære strukturene – i hovedsak består, med unntak av Libya.

Det er også knyttet usikkerhet til hvilken rolle religionen, dvs. islam, vil ha i den videre politiske utvikling. Religiøse grupper spilte ingen framtredende rolle under opprørene, men har fylt mye av vakuumet som oppsto gjennom endringene. Islamistiske partier har fått betydelig oppslutning i påfølgende valg, og dannet regjering både i Egypt og Tunisia. Dette, så vel som manglende stabilitet i Libya og krigen i Syria, har skapt frykt i enkelte kretser – og særlig i Vesten – for framvekst av radikale islamske krefter. Dels fryktes det at militante grupper, jihadister, kan få grobunn (Libya, Syria og Jemen), dels for at en etablert liberal praksis på flere områder vil måtte vike plass for en mer restriktiv samfunnsorden, blant annet tuftet på islamsk lovgiving (sharia), særlig der konservative krefter (salafister) får innflytelse.

Det siste gjelder særlig i Tunisia og Egypt, samt Libya, som i praksis var sekulære stater. Den politiske og økonomiske utviklingen etter 2011, inklusive maktkamp i Libya og radikalisering som følge av krigen i Syria er blant faktorene som har bidratt til å så tvil om gevinstene fra Den arabiske våren, og som har ført til at begrepet den (påfølgende) arabiske vinteren også er tatt i bruk.

Starten på Den arabiske våren hensettes til en hendelse i Tunisia, 17. desember 2010, da en ung grønnsakselger, Mohamed Bouazizi, satte fyr på seg selv, og senere døde av skadene. Dette var den direkte utløsende årsak til at lokale demonstrasjoner raskt spredte seg til et nasjonalt opprør i Tunisia, for så å inspirere til demonstrasjoner først i Algerie, dernest opprørene i Egypt og Libya, så vel som i flere andre land.

Opprørene særlig i Tunisia og Egypt fikk raskt stor kraft, og innebar tidlig at de mangeårige statssjefene ble tvunget til å gå av, henholdsvis Zine el-Abidine Ben Ali i Tunisia (14. januar 2011) og Muhammad Hosni Mubarak i Egypt (11. februar 2011). 16. februar brøt så opprøret ut i Libya, som førte til at landets statssjef, Muammar al-Gaddafi, ble styrtet 23. august 2011. Opprøret i Jemen brøt ut 23. januar 2011, men landets president, Ali Abdullah Saleh, gikk først av 27. februar 2012.

Det er ingen entydig forklaring på hvorfor opprørene fant sted akkurat ved årsskiftet 2010/2011, men det er flere årsaker til at de brøt ut. Utbruddet av Den arabiske våren, og omfanget den fikk, kom overraskende – både i de land der opprørene brøt ut og i verden for øvrig. Like fullt var det vel kjent at det var klima for opprør i den arabiske verden. Regionen hadde i mange år vært regnet som en av verdens minst demokratiske, med både autoritære republikker og monarkier. Motstand mot politisk undertrykking og vanstyre – ikke minst korrupsjon – var en vesentlig årsak til den folkelige regimemotstanden. Like viktig var misnøye med økonomiske og sosiale forhold, med forverrede levekår, herunder økte matvarepriser og stigende arbeidsledighet. I flere land hadde det – ved mange tilfeller gjennom flere år – allerede vært aksjoner, med streiker og demonstrasjoner, mot myndighetene, ikke minst i Egypt og Tunisia.

De samme økonomiske og sosiale problemene gjorde seg gjeldende – i samme tidsrom – også i andre deler av verden, ikke minst rundt Middelhavet. Den internasjonale økonomiske krisen bidro til forverrede livsvilkår også i andre land, og det kom til politiske og sosiale protester i flere deler av verden. I regionen er det politiske opprøret i Libanon i 2005, den såkalte Sederrevolusjonen pekt på som en inspirasjonskilde for Den arabiske våren; likeledes palestinernes opprør (intifada). Videre er den iranske revolusjonen i 1979 pekt på som eksempel på et opprør som skapte regimeendring, og enda mer: opprøret mot det nye iranske regimet i 2009, som ble slått ned. Et mer forsiktig forsøk på politisk liberalisering som fant sted i Syria i 2000, den såkalte Damaskus-våren, ble reversert, og demokratiseringen reversert.

Et kjennetegn ved Den arabiske våren er at opprørene ble startet ved en massemobilisering, og i stor grad ble ledet av ungdom, som fikk med seg brede lag av folket. De ble ikke ledet av partier eller andre organisasjoner, selv om slike til dels sluttet seg til – og de var ikke drevet av særskilte ideologiske eller religiøse strømninger. Fraværet av en forankret organisering har medført at de som stilte seg i spissen for opprørene, ikke minst ungdommen, har mistet mye av innflytelsen over utviklingen etter hvert som valg er blitt avholdt – og politiske partier har tatt over initiativet, herunder islamistiske partier som forholdt seg passive da opprørene brøt ut.

En avgjørende årsak til at endringene skjedde så vidt raskt og uten større voldsutøvelse i Tunisia og Egypt, var at militærmakten forholdt seg passiv – og ikke støttet statssjefene; i motsetning til i Bahrain samt i Libya og Syria.

Per 2012/13 hadde Den arabiske våren ført til regimeendring kun i land med republikansk forfatning. Herskerne i de arabiske monarkiene, hvorav de fleste i Golfen, samt Jordan og Marokko, klarte å stå imot protestene, blant annet ved å innrømme politiske reformer og å øke budsjettene, til ting som økte lønninger og subsidier. Styrker vesentlig fra Saudi-Arabia slo ned opprøret i Bahrain. Samtidig styrer det saudiske monarkiet med hard hånd hjemme, til forskjell fra Kuwait, som gjennom flere år har tillatt en begrenset form for parlamentarisme.

I et lengre historisk og politisk perspektiv er det påpekt at Den arabiske våren innebærer en viktig skillelinje, hvor den tidligere – først nasjonale, så panarabiske – kampen mot kolonialisme og for selvstendighet og arabisk enhet, er blitt erstattet av en kamp om lokalt styresett og utvikling. Det innebærer at motstanden vesentlig rettes mot indre aktører og dagsaktuelle forhold i de enkelte land framfor ytre og mer historisk-ideologiske forhold.

Den arabiske våren er transnasjonal, hvor opprør i flere land har hatt mange av de samme årsaker, krav og metoder. Men den representerer ikke noen ensartet, samlet utvikling. Den er vesentlig summen av nasjonale opprør, og innebærer en svekkelse av tidligere panarabisme i ideologisk forstand. Opprørene innebar også at en barriere ble brutt ved at folk flest – fra ulike aldersgrupper, yrker og samfunnslag – gikk sammen for å utfordre sittende regimer.

Hovedårsakene til de arabiske opprørene var politiske og økonomiske; de var revolter mot de sittende regimer og ledere som ble knyttet til politisk vanstyre og holdt ansvarlig for forverrede sosiale forhold for de brede lag av folket. Ennå da Den arabiske våren brøt ut, var regionen den minst demokratiske noe sted. Samtidig som økonomiske forhold var en drivkraft bak regimemotstanden, var det i de arabiske stater ikke et politisk system som tillot at misnøye og krav ble fremmet og håndtert. Protester i det offentlige rom – på Internett og i gatene – ble alternativet.

En fellesnevner for opprørene var krav om grunnleggende politisk endring, med frihet, demokrati og rettferdighet, med angrep på regimer og ledere kjent for korrupsjon og nepotisme. Ikke minst presidentfamiliene i Egypt og Tunisia var kjent for å ha beriket seg, blant annet gjennom kontroll med selskaper, muliggjort av en liberalisering av økonomien, med omfattende privatisering – også i Egypt, Libya og Syria, som lenge hadde forfektet en sosialistisk innretting. Dette førte til økte sosiale forskjeller, ytterligere forsterket av tiltagende arbeidsledighet, særlig blant ungdom med høyere utdanning. Familiedynastiene i monarkiene ved Golfen er i hovedsak eneveldige, med full politisk kontroll og styring av statsfinansene.

De arabiske land har gjennomgående en ung befolkning, med ca. en tredel mellom 15 og 30 år, og arbeidsledigheten skaper frustrasjon som har skapt politisk misnøye, ikke minst i Nord-Afrika. Dette bidro til at ungdom var aktiv i opprørene. Den til dels betydelige økonomiske veksten i flere arabiske land gjennom flere år har i liten grad bedret livsvilkårene for folk flest, som snarere har opplevd økte levekostnader – både for husvære og mat. De arabiske stater er alle avhengige av å importere mat, og den internasjonale matvarekrisen i 2008 førte til prisøkninger – og til opptøyer i flere land i regionen. Økonomiske reformer har redusert subsidiene på mat og brensel, og bidratt til økte priser. Unntaket er land i Golfen som økte lønninger og andre bevilgninger i den hensikt å dempe den sosiale uroen i 2011.

Selv om islamistiske grupperinger har vokst fram og vunnet flertall i valgene i Tunisia og Egypt, samt fått økt grobunn i andre land, er religion ikke holdt som en vesentlig beveggrunn. Det samme gjelder skismaet mellom sunnier og sjiiaer, som heller ikke var årsaken i det religiøst splittede Bahrain, eller mellom sunnier og alawitter i Syria. Ei heller var opprørene rettet mot Vesten – eller mot Israel, til tross for tidligere uttrykt anti-amerikanisme i den arabiske verden, blant annet som følge av invasjonen av Irak i 2003; slagordene var rettet mot de hjemlige regimer og deres politikk.

Opprørene i de enkelte land hadde forskjellig bakgrunn, men innrettingen var langt på vei den samme – med krav om politisk demokratisering og økonomisk reform, til dels også en fornyet utenrikspolitikk, mindre avhengig særlig av USA. Målet om økt demokratisering innebar krav om at de sittende, autoritære regimer og ledere måtte fjernes, noe som også ville bidra til kampen mot korrupsjon. Respekt for menneskerettighetene var et sentralt element i demokratikravet.

Den arabiske våren var i hovedsak en serie ikkevoldsaksjoner iverksatt av løst organiserte grupper. Unntakene er spesielt Libya og Syria, hvor opprørene – på grunn av regimenes reaksjon – endte i borgerkrig, og Bahrain hvor regimet lykkes i å slå ned opprøret med voldsmakt. Opprørene startet som begrensede protester, med lokale demonstrasjoner og begrensede krav, gjerne knyttet til enkelthendelser – for så å spre seg, blant annet fordi makthaverne stilte seg avvisende. Og de startet – som i Tunisia, Libya og Syria – like ofte i distriktene som i hovedstaden.

I flere land ble det mobilisert til regelmessige demonstrasjoner, gjerne lagt til fridagen fredag – og til sentrale torg, som Tahrir-plassen i Kairo (Egypt) og Perle-rundkjøringen i Manama (Bahrain). I Egypt ble prinsippene for ikkevoldelig motstand, utarbeidet av amerikaneren Gene Sharp, som var inspirert av den norske holdningskampen under andre verdenskrig, delt ut. Myndighetene i flere land møtte derimot demonstrasjonene med voldsmakt, og sammenstøt førte til dødsfall flere steder.

Et ofte framholdt fenomen med Den arabiske våren, er medias rolle generelt, og bruken av sosiale medier spesielt. I alle land hvor opprør brøt ut, og ikke minst i Tunisia og Egypt, ble mobiltelefoni og sosiale medier, herunder Facebook og Twitter, brukt for å spre budskap og mobilisere til aksjon – slik tilfellet hadde vært i Iran i 2009. Bruken av disse mediene var betydningsfulle, men ikke avgjørende. De var særlig viktig for å mobilisere ungdom samt andre grupper – de som hadde tilgang til og var brukere av Internett – til å dra i gang protestaksjonene; dette var imidlertid et mindretall av befolkningen.

Opprørene slik de materialiserte seg var i hovedsak spontane, men ungdom fra flere land i regionen hadde helt fra 2004, blant annet på bakgrunn av erfaringer fra Serbia, fått opplæring i bruk av disse mediene til politisk aksjon så vel som ikkevoldsteknikk, og hadde i noen grad begynt å organisere seg, blant annet i 6. april-bevegelsen i Egypt. Opplæringen var dels finansiert av amerikanske organisasjoner så vel som firma, herunder Google, som også direkte bisto egyptiske bloggere under opprøret.

Like viktig var den løpende dekningen av begivenhetene gjennom satellittfjernsyn, framfor alt av den arabiske TV-kanalen al-Jazeera. Dekningen gjorde opprørene allment kjent i den arabiske verden, og både spredte kravene og dekket framgangen – til inspirasjon for andre.

Den arabiske våren har hatt til dels vidtrekkende følger; både lokalt i de land hvor opprørene har fått gjennomslag og regionalt i Midtøsten og Nord-Afrika, og i forlengelsen også internasjonalt. Ennå i 2010 var Midtøsten og Nord-Afrika preget av en stabilitet som i stor grad var tuftet på at de samme regimer satt ved makten, med kjente posisjoner – uten å bli utfordret eller skiftet ut.

Monografier:

• Amin, Samir (2012). The People's Spring. Pambazuka Press.
• Bradley, John. R. (2012). After the Arab Spring. PalgraveMacMillan.
• Dabashi, Hamid (2012). The Arab Spring. Zed Books.
• Gelvin, James l. (2012). The Arab Uprisings. Oxford University Press.
• Noueihed, Lin & Alex Warren (2012). The Battle for the Arab Spring. Yale University Press.
• Ramadan, Tariq  (2012). Islam and the Arab Awakening. Oxford University Press.

Tidsskriftartikler:

• Anderson, Lisa (2011). "Demystifying the Arab Spring". I Foreign Affairs, May/June 2011, s. 2–7
• Barth Eide, Espen (2011). "Arabisk vår og arabisk høst – noen refleksjoner". I "Internasjonal Politikk", Nr. 4/11, s. 687–694.