Av /Shutterstock. Begrenset gjenbruk

Krigen i Syria

Kurdiske YPG-soldater i Kobane, 2013.
.
En FSA-soldat søker dekning under sammenstøt med den syriske hæren i Aleppo, august 2012.
REUTERS / Goran Tomasevic.
Lisens: CC BY 2.0
En demonstrant holder et bilde av en savnet slektning under en protest mot Syrias president Bashar al-Assad i Baba Amro, nær Homs. Foto: REUTERS (2012).
.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Artikkelstart

Krigen i Syria er opprøret mot Baath-regimet og president Bashar al-Assad som startet vinteren 2011 og utviklet seg til borgerkrig og deretter til en regional krig med innblanding fra flere land. Opprøret i Syria startet som del av Den arabiske våren og ble innledet med demonstrasjoner mot et undertrykkende regime. Mens andre opprør i regionen førte til regimeskifte, klarte den syriske regjeringen å beholde makten, mye takket være militær støtte fra land som Iran og Russland.

Etter at syriske opprørsgrupper og Den islamske stat (IS) i flere år kontrollerte store deler av Syria, hadde regimet ved inngangen til 2019 tatt tilbake kontrollen over størstedelen av landet. Høsten 2019 var bare deler av den nordvestlige Idlib-provinsen kontrollert av jihadist-opprørere. IS ble fra 2014 nedkjempet av en flernasjonal koalisjonsstyrke i Operation Inherent Resolve (OIR).

En stor del av Syria er ødelagt av krigen. FN rapporterte i 2021 at minst 350 200 mennesker var drept som følge av krigen, men at det reelle tallet trolig var mye høyere. Over halvparten av Syrias innbyggere har flyktet.

Krigen har handlet om mer enn makten i Syria alene. Tidlig i krigen ble landet en arena for rivalisering mellom regionale og andre stormakter, i en kamp om politisk innflytelse. I tillegg til de store ødeleggelsene i det syriske samfunnet har krigen ført til redusert stabilitet i Midtøsten.

Bakgrunn

Opprøret i 2011 var en politisk konflikt om makten i Syria. Det hadde grobunn i misnøyen med et regime som motsatte seg demokratisk utvikling og sto bak overgrep mot opposisjonelle. Et hovedkrav fra opprørerne – og deres utenlandske støttespillere – var at president Bashar al-Assad måtte gå av og Baath-regimet avvikles.

Les mer om tiden før krigen i artikkelen Syrias samtidshistorie.

Det oppsto flere spredte demonstrasjoner i januar og februar 2011, med uttrykk for støtte til opprørerne i Egypt, Libya og Tunisia og krav om demokratiske reformer også i Syria. Protestene fikk imidlertid først nasjonalt preg da en gruppe barn i mars 2011 ble arrestert i byen Deraa for å ha skrevet slagord mot regimet. Dette førte til demonstrasjoner i flere byer påfølgende uke, også i hovedstaden Damaskus. Protestene økte deretter, og regimets sikkerhetsstyrker grep inn. Flere demonstranter ble drept og såret – blant annet i Deraa. Byen sør i Syria ble slik et senter for regimemotstanden og et symbol på opprøret i Syria.

Dette ble gradvis mer voldelig, med våpenbruk i flere byer – særlig i storbyen Homs sentralt i landet. Flere tusen demonstranter ble arrestert, og det ble dokumentert utstrakt bruk av tortur.

Konflikten ble ganske tidlig internasjonalisert, med en glidende overgang fra borgerkrig til regional krig. Slik ble den også en krig med stedfortredere utkjempet om forhold som har lite eller ingenting med syriske spørsmål å gjøre. Opprørsgrupper ble støttet av land som Saudi-Arabia og Qatar som ønsket regimeskifte for å svekke erkefienden Iran – en nær alliert av president Assad. USA hadde hatt Syria på en liste over land der regimeskifte var ønsket og hvor krigføring var ansett som en mulighet. Israel har gjennomført en rekke angrep inn i Syria, og Tyrkia har sendt styrker inn i den nordlige delen av landet.

Iran, som allerede i en årrekke hadde støttet regimet i Damaskus, gikk tidlig tungt inn med militære rådgivere og sørget dessuten for kampstyrke på bakken i form av krigere fra den libanesiske sjiamilitsen Hizbollah. Senere gikk Russland stadig kraftigere inn i krigen på regimets side, både for å sikre sine marinebaser på den syriske middelhavskysten og for å gjenvinne noe av sin posisjon som en aktør å regne med i internasjonal politikk.

Militær utvikling

Bilder av president Bashar al-Assad i Syria. Foto: james_gordon_losangeles (via flickr), 2008. Tilgjengelig under CC BY-NC 2.0.

.
Lisens: fri

Fra tidlig i 2012 kom det til kamper i flere større byer, også hovedstaden Damaskus. Borgerkrigen spredte seg til alle deler av landet. Mens regjeringsstyrkene beholdt kontrollen over Damaskus, tok opprørere helt eller delvis kontroll over andre byer.

Sommeren 2012 brøt det ut kamper i Syrias største by, Aleppo. Opprørsgrupper fikk etter hvert kontroll over de østlige delene av byen, og i årene som fulgte ble byen åsted for harde kamper og enorme ødeleggelser. Blant annet ble unike historiske bygninger som det overbygde markedet og Den store moskeen nær totalrasert av krigshandlingene.

Fra 2013 ble situasjonen endret ved at radikale islamister, særlig al-Qaida gjennom sin avlegger Jabhat al-Nusra (JN) og Den islamske stat (IS), tok kontroll over større områder i Syria.

Regimemotstanderne styrket sin stilling fram til 2015, før de gradvis tapte terreng. Russlands inntreden på regimets side hjalp til å vippe kampen om Aleppo i regjeringsstyrkenes favør, og i 2016 forlot de siste opprørerne byen. Samme år gjenerobret Assads styrker også oldtidsbyen Palmyra fra IS. Jihadistgruppen ble på samme tid svekket av den flernasjonale intervensjonen og militære tilbakeslag i Irak.

Regimets militære frammarsj tiltok i 2017–2018. I juli 2018 tok syriske regjeringsstyrker tilbake de opprørskontrollerte delene av Golanhøydene. Høsten 2019 var bare deler av Idlib-provinsen kontrollert av opprørere, og krigen fortsatte der.

De kurdiske styrkene i People's Protection Units (YPG) spilte en viktig rolle i kampen mot IS nord i Syria. De tok tilbake kontrollen over flere områder, blant annet grensebyen Kobane. YPG opererer dels i, dels fra, det selvstyrte kurdiske området Rojava; hovedsakelig gjennom koalisjonen Syrian Democratic Forces (SDF). YPG og SDF ble i oktober 2019 mål for tyrkiske styrker som rykket inn i Nord-Syria.

Overgrep

Flere grupper involvert i konflikten er anklaget for overgrep mot sivilbefolkningen. Bruddene på menneskerettighetene og krigens folkerett inkluderer bortføringer, tortur, voldtekt og likvideringer.

Bruk av kjemiske våpen (gass) har fått særlig stor oppmerksomhet. Det syriske regimet hadde ved krigens start store lagre av slike våpen. Flere land hevdet i 2013 at regimet brukte sarin, noe som aktualiserte militær bistand til opprørerne. Det var lenge vanskelig å verifisere bruken av kjemiske våpen, selv om mye av informasjonen tilgjengelig pekte mot at det syriske regimet hadde brukt dette. I april 2017 slo imidlertid FN-affilierte O rganisation for the Prohibition of Chemical Weapons (OPCW) utvetydig fast at Assad-regimet hade brukt sarin ved flere anledninger i krigen.

Internasjonal intervensjon

Opposisjonen oppfordret til internasjonal militær inngripen mot regimet, med henvisning til Libya i 2011. Det var ikke enighet i Sikkerhetsrådet om en slik aksjon. Det var heller ikke politisk vilje hos vestlige stater til selv å gå militært inn i Syria.

Bruken av kjemiske våpen i 2013 økte muligheten for inngripen. USA vurderte alternativer for intervensjon og samordnet seg særlig med Storbritannia og Frankrike. Målet var en flernasjonal styrke, som ved angrepene mot Irak (1991 og 2003), Afghanistan (2001) og Libya (2011). Begrensede luftangrep eller militær støtte til opprørerne var mest aktuelt, men dette ble aldri iverksatt. Etablering av flyforbudssoner ble vurdert, men heller ikke dette kom på plass.

Konfliktlinjer

Krigen har forsterket flere konfliktlinjer i regionen og internasjonalt. Den gamle rivaliseringen mellom Iran og Saudi-Arabia er blitt skarpere, i tillegg er spenningen mellom Syria og Tyrkia større. Det samme gjelder Israel og Iran. Den har også bidratt til å forsterke konflikten mellom USA og Russland. De har begge kjempet mot IS, men stått på hver sin side i forholdet til Assad-regimet.

Både den syriske krigen og kampen mot IS har brakt flere land inn i konflikten, også nabolandene Jordan og Israel. Libanon er indirekte trukket inn ved at soldater fra Hizbollah har kjempet på regimets side. En annen regional dimensjon er konflikten mellom Israel og Hizbollah. Da Israel i 2013 gjennomførte sine første kjente luftangrep mot mål i Syria under krigen, var de angivelig rettet mot våpenforsendelser til Hizbollah. Israel har deretter gjennomført en rekke angrep for å begrense innflytelsen til Hizbollah og deres allierte Iran.

Fredsforsøk

Det ble i en tidlig fase av konflikten gjort flere forsøk på å finne en politisk løsning. Den arabiske liga spilte de første årene en aktiv rolle, men fredsbestrebelsene førte ikke fram.

I februar 2012 utnevnte FN, sammen med Ligaen, Kofi Annan som felles utsending til Syria. Sikkerhetsrådet fikk partenes aksept for en fredsplan, med innsetting av militære observatører fra FN: United Nations Supervision Mission in Syria (UNSMIS) ledet av den norske generalen Robert Mood. Våpenhvilen ble brutt av begge parter; også gjennom angrep på UNSMIS, som ble trukket ut i august 2012.

Kofi Annan trakk seg som spesialutsending i 2012 og ble etterfulgt av FN-diplomaten Lakhdar Brahimi. Han ble i 2014 etterfulgt av den svenske diplomaten Staffan de Mistura, som i januar 2019 ble erstattet av den norske diplomaten Geir Otto Pedersen.

Krigens årsaker

Hovedårsaken til opprøret I 2011 var motstanden mot det autoritære Baath-regimet, som avviste alle krav om reform og demokratiske rettigheter. Da Den arabiske våren brøt ut med opprørene i Tunisia og Egypt, erklærte president Assad at noe tilsvarende ikke ville skje i Syria. Presidenten framholdt at konflikten i Syria ikke var en borgerkrig som i Libya, men et forsøk fra kriminelle og jihadister på å undergrave staten.

Opprøret i Syria hadde både kulturelle og religiøse drivkrefter. De ble koblet til sosiale strukturer og økonomiske forhold. En del av det syriske samfunnsbildet er den sosiale motsetningen mellom et flertall av sunnismuslimer og religiøse minoriteter – inkludert alawittene som Assad-familien tilhører. Mye av grunnlaget for disse motsetningene ble lagt i mandatperioden da den franske kolonimakten drev en bevisst splitt-og-hersk-politikk. I utgangspunktet fikk krav om demokrati oppslutning på tvers av kulturelle skillelinjer, også fra alawittiske opposisjonelle. Imidlertid var det liten oppslutning om opprøret i alawittenes kjerneområder. Det var også lav deltagelse blant andre religiøse minoriteter, som sjia-befolkningen og de kristne. Støtte fra sunni-ledere bidro til inntrykket av at opprøret var rettet mot et alawittisk styre, mer enn et regime som undertrykte hele befolkningen.

Den etnisk-religiøse dimensjonen ble forsterket av at jihadistiske grupper vokste fram og fikk en dominerende rolle fra 2013–2014. Disse har både politiske og religiøse motiver: De fører en politisk kamp, til dels med militære midler, mot en sekulær stat de vil erstatte med en islamsk statsdannelse, og en religiøs kamp mot grupper de anser som vantro. Krigen har dermed forsterket en tendens med etnisk-religiøse motsetninger i et samfunn der ulike grupper tradisjonelt levde side om side.

Et opprør i nordlige Syria utover 1970- og 1980-tallet ble slått hardt ned på av Assad-regimet, noe som som kulminerte i massakren i Hama i 1982. Organisert islamisme stod etter dette svakt helt frem til krigen. Flere jihadist-grupper fikk da fotfeste; særlig Den islamske stat (IS) og al-Qaidas avlegger Jabhat al-Nusra (senere kjent som Jabhat Fateh al-Sham, deretter Hayyat Tahrir al-Sham).

Opprørets kulturelle og politiske dimensjon er også knyttet til konfliktlinjen mellom Iran og Saudi Arabia. Den persiske sjia-stormakten Iran står i en politisk og religiøs-kulturell motsetning til den arabiske sunni-stormakten Saudi-Arabia, og de to har brukt Syriakrigen som arena for sin kamp om innflytelse i Persiabukta og Midtøsten. Iran er Bashar al-Assads allierte; det arabiske sunni-salafistiske Saudi-Arabia er en av det syriske regimets fremste motstandere.

I tillegg ble den kurdiske dimensjonen en vesentlig faktor i krigen fra 2012 da militsen People's Protection Units (YPG) ble satt inn for å forsvare kurderne i nord, særlig mot angrep fra arabiske islamister. I 2013 opprettet kurderne en selvstyrt statsdannelse i nord: Rojava.

Regional konflikt

Krigen i Syria har en klar regional dimensjon, med flere konfliktlinjer. Spesielt har Tyrkia, Iran, Qatar og Saudi-Arabia vært aktive for å fremme egne politiske interesser gjennom krigen i Syria. Det er gjort dels ved å undergrave regimet og støtte islamistiske grupper (som Qatar og Saudi-Arabia), dels ved å sikre et militært fotfeste (som Iran og Tyrkia). Dertil er den kurdiske dimensjonen en konflikt i konflikten, der særlig Tyrkia motsetter seg kurdisk selvstyre, både i Tyrkia og Syria.

En annen konflikt er Irans kamp mot Israel. Irans militære deltakelse i Syria har brakt iranske styrker nærmere Israel. For Israel innbefatter krigen også deltakelsen til militsgruppen Hizbollah. En iransk militær tilstedeværelse i Syria og et militært styrket Hizbollah har økt frykten for angrep på Israel, og for en ny krig i Libanon.

De to regionale stormaktene ved Persiabukta, Iran og Saudi-Arabia, står på hver sin side i Syriakrigen, og utnytter den til å fremme egne interesser. Syrias naboland Irak har i noen grad engasjert seg militært i krigen, og har mobilisert sjia-milits for å kjempe på det syriske regimets side. Krigen er derfor også knyttet til interne konflikter i Irak, mellom et sjia-ledet regime og en sunni-dominert opposisjon, og mellom sentrale myndigheter og kurdiske grupper.

Krigen i Syria truer en svak stabilitet i Levanten og Midtøsten. Israel har interesse av et svekket syrisk regime, men ikke en nabostat i full oppløsning, hvorfra islamistiske grupper kan operere – også mot Israel.

Internasjonal dimensjon

Fra 2015 har Syriakrigen skapt en arena for rivalisering også mellom USA og Russland. Begge vil styrke sin posisjon i Midtøsten, og ser krigen i Syria som en mulighet til det. Russland beholdt sin eneste marinebase ved Middelhavet i Syria: Tartus-basen. Ved å engasjere seg så aktivt i krigen har Russland styrket sin posisjon i Levanten og sin militære tilstedeværelse i Middelhavsområdet. USA har opprettholdt sine nære forbindelser med Egypt og Israel samt Saudi-Arabia, som er en alliert i kampen mot Iran.

Aktører

Opposisjonen

Opposisjonen har bestått av en rekke aktører, men har ikke vært en homogen eller samlet bevegelse.

Den politiske motstandsbevegelsen ble tidlig preget av at Syria har et svakt sivilsamfunn med få opposisjonsgrupper. Disse var ikke samstemt om midlene, heller ikke utenlandsk inngripen. Etter hvert som krigen utviklet seg, og jihadister fikk en dominerende rolle, mistet de mer sekulære grupperingene – og den politiske delen av opposisjonen – mye av sin betydning.

Den militære motstandsbevegelsen var enda mer sammensatt enn den politiske. Et stort antall militsgrupper ble etablert lokalt for å forsvare mindre geografiske enheter. Opprettelsen av Free Syrian Army (FSA) i 2011 var et forsøk på å samle flest mulig militære grupper under en felles kommando, men mange sto utenfor. Fra 2012 vokste en tydelig jihadistisk retning i opprøret fram. Enkelte salafist- og jihadist-grupper fremmet et politisk-religiøst mål om å etablere en islamistisk stat i Syria, eller i regionen. Særlig fra 2013 utgjorde disse en slagkraftig del av motstanden. De viktigste var Ahrar al-Sham og Jabhat al-Nusra. Sistnevnte var al-Qaidas offisielt tilknyttede gruppe i Syria, men brøt i 2016 med nettverket, og tok navnet Jabhat Fateh al-Sham. I 2017 slo den seg sammen med fire andre grupper og dannet Hayyat Tahrir al-Sham. Gruppen var tidligere tilknyttet Den islamske stat i Irak og Levanten (ISIL; nå Den islamske stat, IS), men brøt i 2014 med denne. ISIL/IS ble i 2013–2014 en av de viktigste aktørene i krigen.

Den største etniske minoriteten i Syria er kurderne. Av frykt for sin framtid søkte mange kurdiske grupper i utgangspunktet å holde seg utenfor konflikten, men enkelte kurdiske regimemotstandere sluttet seg tidlig til protestene. Opprøret spredte seg i 2012 også til kurdiske områder i nord. Deretter har den kurdiske People’s Protection Units (YPG)-militsen, gjennom koalisjonen Syrian Democratic Forces (SDF), spilt en viktig rolle i krigen, framfor alt i kampen mot jihadistene.

Regionale aktører

Flere land i regionen har spilt en politisk og militær rolle i krigen. Militært har særlig disse landene deltatt, direkte eller indirekte: Iran og Tyrkia ved selv å engasjere seg inne i Syria, og å støtte syriske eller andre grupper. Til dette hører Irans støtte til Hizbollah. Derved er også Libanon indirekte en part i krigen. Israel har utført en rekke luftaksjoner inne i Syria, offisielt for å begrense innflytelsen til Iran og Hizbollah. Flere stater i Golfen, så vel som Jordan, har engasjert seg, vesentlig ved å støtte opprørsgrupper. Flere land har deltatt i krigføringen mot jihadistene, Operation Inherent Resolve (OIR).

Tyrkia: Den tyrkiske regjering har fra opprøret startet i 2011 bistått flere syriske grupper som kjemper mot Baath-regimet. Tyrkia har gitt motstandsgrupper opphold og anledning til å arbeide politisk i landet. Til dette hører anledning til å sende støtte inn i Syria. Fra 2015–2016 har Tyrkia flere ganger gått inn i Syria med militære styrker, blant annet for å angripe kurdiske væpnede grupper.

Den kurdiske framgangen bidro til at Tyrkia i august 2016 iverksatte Operation Euphrates Shield. Den var rettet mot områder holdt av IS, samtidig som den skulle svekke den kurdiske militsen. En mer omfattende aksjon ble iverksatt med Operation Olive Branch fra januar 2018; en invasjon av Afrin-distriktet, rettet mot kurdiske styrker.

Tyrkia opprettet deretter en «de facto» sikkerhetssone i Nord-Syria. Den tyrkiske invasjonen i oktober 2019 kom etter at USAs president Donald Trump beordret uttrekking av de amerikanske soldatene som støttet kurdiske styrker i Nord-Syria. Tyrkias «Operation Peace Spring» ble begrunnet med å bekjempe terrorisme og beskytte sivile. Opprettelsen av en utvidet sikkerhetssone langs grensen i Nord-Syria var også begrunnet med behovet for å tilbakeføre et stort antall syriske flyktninger fra Tyrkia til Syria. Sikkerhetssonen, som i militær språkbruk også er en buffersone som skal sikre den tyrkiske side av grensen, ble bifalt av Russland. De to landene inngikk også en avtale om sammen å gjennomføre militære patruljer på syrisk territorium i nord – der kurdiske og amerikanske styrker tidligere samarbeidet.

Iran: Den iranske – politiske, økonomiske og militære – støtten til president Assad viderefører et langvarig og nært forhold. Iran ser Baath-regimet som en strategisk alliert i kampen om innflytelse i regionen, ikke minst i forhold til Saudi-Arabia. Fotfeste i Syria gir Iran også strategisk dybde for å fremme sine regionale interesser gjennom støtten til libanesiske Hizbollah og palestinske Hamas – særlig i striden med Israel.

Iran har engasjert seg med våpenleveranser og økonomisk støtte, så vel som med personell bestående av militære og tekniske rådgivere, samt soldater. Iranske soldater, både regulære og frivillige, har deltatt i kamper i Syria. Iran sendte rådgivere allerede i 2012. Landet har også bidratt til at Hizbollah og militssoldater fra Irak har deltatt på regimets side. Iran har også samarbeidet med Russland om Syriakonflikten, og tillot i 2016 russiske styrker å bruke iranske flybaser for angrep i Syria. Israelske myndigheter har beskyldt Iran for å utnytte krigen til å etablere militære baser i Syria, også for å angripe Israel. I februar 2018 ble en iransk drone skutt ned over israelsk territorium; den første militære konfrontasjon mellom de to land i Israel. Israel har angrepet en rekke iranske mål i Syria.

Golfstatene: Den samme konfliktlinjen og ønsket om å styrke sin posisjon i regionen er medvirkende til at særlig Qatar og Saudi-Arabia har engasjert seg. Det har de særlig gjort ved å støtte syriske opprørsgrupper med penger og våpen. De har også vært pådrivere for at andre land, inklusive vestlige stater, skulle engasjere seg militært i krigen mot Baath-regimet.

Samtidig som golfstatene deltar i kampen mot IS gjennom OIR, har enkelte av dem støttet jihadist-grupper i Syria. Særlig er Kuwait nevnt som sentralt i å kanalisere økonomisk støtte til opprørsgrupper. Støtten, som antas å tilfalle også grupper som OIR bekjemper, kommer fra flere land.

Saudi-Arabia: Saudiske myndigheter engasjerte seg tidlig i konflikten, blant annet ved å fremme samarbeid mellom opposisjonelle grupper, særlig Det syriske nasjonalrådet (SNC). Samtidig, trolig fra midten av 2012, begynte Saudi-Arabia å finansiere våpenleveranser til opposisjonen i samarbeid med Qatar og Tyrkia. Saudi-Arabia er, sammen med Qatar, det land som antas å gi størst økonomisk støtte til opprørerne. Saudi-Arabia har også bidratt til å etablere treningsanlegg for syriske opprørsgrupper i Jordan.

For Saudi-Arabia er engasjementet en del av en politikk som dels går ut på å demme opp for Irans innflytelse i regionen, dels for å bekjempe Den islamske stat og al-Qaida.

Qatar: Etter at Qatar tidligere støttet Assad, vendte landet seg mot det syriske regimet da krigen startet. Qatar startet våren 2012 med våpenleveranser til syriske opprørere, og det er anslått at Qatar kan være det landet, sammen med Saudi-Arabia, som har bidratt med størst forsyninger til den syriske opposisjonen. Qatar har også stilt treningsfasiliteter til disposisjon for opprørsgrupper, og flybasen Al Udeid er brukt for å koordinere mange av koalisjonens luftangrep.

Irak: Den sjia-dominerte regjeringen i Irak, med støtte fra Iran, har stilt seg bak det syriske regimet. Irak engasjerte seg ikke militært i Syria, men har bidratt økonomisk til regimet. Ut over å ha samordnet seg med Syria i kampen mot IS, har Irak lagt til rette for at frivillige har kjempet på det syriske regimets side. I 2017 gjennomførte Irak et flyangrep mot IS i Syria. Irak har tillatt iranske fly å bruke sitt territorium for transport av våpen til Syrias regjering. De kurdiske selvstyremyndighetene i Irak har støttet kurdiske styrker i Syria.

Egypt: Den egyptiske regjering kjemper selv mot jihadister tilknyttet IS og al-Qaida, særlig i Sinai, og har sluttet seg til OIR. Egypt er en av få sentrale aktører i Midtøsten som har uttrykt støtte til den syriske regjeringen.

Israel: Den offisielle israelske tilnærmingen til krigen i Syria var lenge å se utviklingen an, og holde seg militært utenfor. Det ble samtidig definert en såkalt «rød linje»: Israel ville gripe inn ved eventuelle forsøk på å smugle avanserte våpen fra Syria til Hizbollah i Libanon.

Israel har gjennomført en rekke flyangrep mot mål i Syria. I januar 2019 vedgikk Israel at angrepene var langt mer omfattende enn tidligere kjent; med flere hundre angrep mot flere tusen mål.

Israel skal ha samarbeidet med syriske regimemotstandere. Fra 2013 har Israel tatt imot sårede syrere, både sivile og militære, fra Golan, for medisinsk behandling. For Israel er det maktpåliggende å forhindre at særlig Iran får etablere seg nær grensen. En avtale om nedtrapping inngått mellom Russland, USA og Jordan i november 2017, har garantier for å holde Iran og dets allierte unna grensen.

Kurdiske politiske grupper og militære styrker er blant de viktigste aktørene i konflikten, særlig knyttet til kampen mot IS; både i Syria og Irak. De er støttet av USA, også med luftstøtte i militære operasjoner, men blir angrepet av styrker fra USAs allierte Tyrkia. Kurdisk milits spilte en hovedrolle i kampene mot IS om grensebyen Kobane i 2014–2015, støttet av amerikansk flybombing. I 2015–2016 styrket kurdiske grupper seg og etablerte et selvstyrt område i deler av Nord-Syria under navnet Rojava. Den kurdiske YPG-geriljaen, gjennom koalisjonen Syrian Democratic Forces (SDF), har utviklet seg til en av de viktigste militære aktørene i krigen.

Den arabiske liga har, som regional aktør, spilt en aktiv politisk og diplomatisk rolle, og har sendt observatører til Syria. Ligaen ga i 2012–2013 støtte til opposisjonen, og SNCORF overtok i mars 2013 Syrias plass i organisasjonen. Ligaen ga i 2013 aksept for at medlemsland støttet den syriske opposisjonen militært.

Internasjonale aktører

Konflikten i Syria ble allerede i 2011 et internasjonalt spørsmål, blant annet knyttet til krav om militær inngripen. I 2012 ble Syria et stridsspørsmål i FNs sikkerhetsråd, der Kina og Russland motsatte seg flere resolusjoner rettet mot regimet.

USA og europeiske land som Frankrike og Storbritannia mente at en løsning på krisen forutsatte at president Bashar al-Assad måtte gå av. Disse vek tilbake for militær intervensjon, men ga såkalt «ikke-dødelig» materiell til opprørsstyrkene. Gassangrepet i august 2013 endret på denne situasjonen, og særlig USA åpnet for en mulig militær aksjon mot regimet. Samtidig iverksatte USA et program for opplæring av syriske motstandsstyrker. Fra 2014 har flere land gjennomført militære luftangrep mot mål i Syria; i all hovedsak rettet mot IS. Fra 2015 har Russland deltatt militært til støtte for regimet.

USA: USA har siden 2011 vært en pådriver for regimeendring i Syria, slik president George W. Bush tok til orde for et tiår tidligere under kampen mot global terrorisme. President Barack Obama ønsket ikke, i motsetning til under krigen i Libya i 2011, at USA skulle gå til militært angrep i Syria. Han valgte heller å støtte syriske motstandsgrupper med en opptrapping av våpenhjelp. Etter at kjemiske våpen ble brukt mot sivile i Idlib i april 2017, beordret president Donald Trump angrep mot et militært mål, uten godkjenning fra Kongressen. Missiler rammet flybasen Shayrat i det sentrale Syria.

USA avviklet høsten 2015 sitt militære opplæringsprogram for opprørerne. Dette inkluderte opplæring av syrisk milits i Jordan og Saudi-Arabia. En av grunnene var at våpen trolig fant veien også til jihadist-grupper. USA har alliert seg med kurdisk milits i kampen mot IS, og har gitt YPG-styrker flystøtte. Fra 2016 satte USA inn soldater for å bistå YPG på bakken, med opplæring og etterretning. Høsten 2018 skapte president Donald Trump usikkerhet om USAs deltakelse i krigen mot IS i Syria ved å kunngjøre tilbaketrekking av de amerikanske styrkene i landet. En delvis, men ikke komplett, tilbaketrekking ble gjennomført i 2019.

Russland: Fra oktober 2015 har Russland iverksatt en militær aksjon til direkte støtte for den syriske regjeringen. Den ble startet som et bidrag i kampen mot IS og andre jihadist-grupper, men utviklet seg til et forsvar for Baath-regimet. Den omfattende russiske militære støtten, dels i form av våpenleveranser, og enda mer gjennom flystøtte, har på en avgjørende måte snudd utviklingen av krigen i regimets favør.

De politiske og militære forbindelsene mellom Syria og Russland er en forlengelse av forbindelsene mellom Baath-regimet og Sovjetunionen fra Den kalde krigen. Den russiske Tartus-basen i Syria er landets eneste i Middelhavet. I 2015 opprettet Russland Khmeimim flybase i Latakia, og inngikk i 2016 en langsiktig bruksavtale.

Russland har, særlig i Sikkerhetsrådet og sammen med Kina, motsatt seg støtte til opprørerne og en internasjonal militær operasjon mot Syria.

I 2015 trappet Russland opp engasjementet med våpenstøtte og direkte militær inngripen. De første luftangrepene fant sted i oktober 2015. Bakkesoldater ble satt inn for å beskytte luftstyrken. Russlands begrunnelse for å gå inn i krigen til støtte for Assad var å styrke kampen mot IS. Russland bidro til regimets militære offensiv fra 2015–2016. Derved snudde utviklingen av krigen i regimets favør.

Russland har brukt krigen som en arena for å demonstrere sin militære makt i rivalisering med USA og NATO, og for å sikre seg baser og innflytelse i Midtøsten og Middelhavsområdet.

Diplomatisk utvikling

Da det i 2017–2018 ble klart at det syriske regimet ikke ville tape krigen, har det vært tendenser til normalisering av Assad-regimets forhold til andre land i regionen. I desember 2018 gjenåpnet og Bahrain sine ambassader i Damaskus. Sudans president Omar al-Bashir var samme måned den første arabiske leder som avla Syria et offisielt besøk siden opprøret i 2011. I 2022 dro Bashar al-Assad på sitt første statsbesøk til et arabisk land siden krigen startet da han besøkte de forente arabiske emirater. Flere land har også tatt til orde for at det syriske regimet skulle få tilbake sin plass i Den arabiske liga, samt at president Assad måtte inkluderes i en fredsløsning.

Konsekvenser

Omayyademoskeen i Aleppo.
Den store mnoskeen i Aleppo, også kjent som Omayyademoskeen, ble totalrasert under kamper mellom regimet og opprørere i 2013. Moskeen ble først bygget på 700-tallet, men dagens bygning ble ferdigstilt på 1300-tallet.
Omayyademoskeen i Aleppo.
Av /AP/NTB.

Mer enn opprørene i Egypt, Libya og Tunisia har krigen i Syria regionale dimensjoner; med økte regionale motsetninger, en destabilisering i kjerneområdet for Midtøsten-konflikten og med spredning av jihadisme, så vel som en flyktningstrøm til nabolandene. Krigen har samtidig fått et omfang av voldsbruk som overgår de andre opprørene, og som har påført landet store tap, både menneskelige og materielle.

Nasjonalt

Krigen har hatt omfattende følger for det syriske samfunnet både politisk, økonomisk og sosialt. Politisk og militært har det vokst fram en rekke grupper som forfekter ulike løsninger på et framtidig Syria, inklusive flere radikale islamistiske grupperinger. Blant de nasjonale aspektene hører også det kurdiske spørsmålet, hvor krigen har ført til en form for selvstyre i deler av de kurdiske områdene nordøst i Syria.

FN rapporterte i 2021 at minst 350 200 var drept som følge av krigen, men at det reelle tallet trolig var mye høyere. Over halvparten av Syrias innbyggere har som følge av krigen flyktet. I 2022 oppga FN at rundt 6.9 millioner syrere var internt fordrevne, mens rundt 5.6 millioner hadde flyktet fra landet; de fleste til nabolandene flest til Tyrkia (3.7 millioner), Libanon (839 000) og Jordan (673 000) og Irak (256 000). Den omfattende flyktningstrømmen fra Syria, særlig etter 2014, har i vesentlig grad også bidratt til flyktningsituasjonen i Europa.

Av de 14.6 millioner syrere som fremdeles bodde i landet anslo FN at 90 prosent levde under fattigdomsgrensen, og at to tredjedeler ville oppleve matmangel i 2022. De sosiale følgene omfatter i store deler av landet en ødelagt infrastruktur, blant annet for helse- og skolestell, og økonomi.

Krigen har økt motsetningene mellom grupper i det syriske samfunnet, særlig mellom sunnier og alawitter. Dette har skapt usikkerhet blant alawittene, som politisk og økonomisk har vært marginalisert, men som har styrket sin posisjon gjennom Assad-klanens periode ved makten.

Regionalt

Utsikter til et regimeskifte i Damaskus skapte usikkerhet om utviklingen i hele Midtøsten. Når regimet fra 2015–2016 har klart å befeste sin stilling, har frykten vært knyttet til en oppløsning av Syria som stat, tilsvarende en utvikling som i Libya etter krigen der, og med rom for jihadister. Etter at det syriske regimet i 2016–2018 gjenvant kontrollen over de fleste deler av landet, har usikkerheten mest vært knyttet til hvilken innflytelse Iran vil få i Syria – og en økt spenning mellom Iran og Israel. Særlig Israel frykter destabiliseringen i Syria, og den økte iranske innflytelsen, med økt iransk militær tilstedeværelse nærmere den israelske grensen. Til dette hører også Irans fortsatte støtte til den libanesiske Hizbollah-militsen.

Tyrkia frykter spredning av både jihadisme og terror, og en opptrapping av den kurdiske frigjøringskampen, mens kurdiske grupperinger – både i Syria og Tyrkia – har opplevd forsterkede angrep fra Tyrkia.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Reilly, James A. (2019. Fragile Nation, Shattered Land: The Modern History of Syria. I.B. Tauris.
  • Gowans, Stephen (2017). Washington's Long War on Syria. Baraka Books.
  • Hellestveit, Cecilie (2017). Syria: En stor krig i en liten verden. Pax forlag.
  • Sørvig, Bendik (2017). Syria: Den tapte revolusjonen. Manifest.
  • Abboud, Samer N. (2016). Syria. Polity Press.
  • Lister, Charles R. (2016). The Syrian Jihad. Oxford University Press.
  • Cockburn, Patrick (2014). The Rise of Islamic State: ISIS and the New Sunny Revolution. Verso Books.
  • Hokayem, Emile (2013). Syria's Uprising and the Fracturing of the Levant. IISS/Routledge.
  • Ajami, Fouad (2012). The Syrian Rebellion. Hoover Institution Press.
  • Lesch, David W. (2012). Syria: The Fall of the House of Assad. Yale University Press.
  • Van Dam, Nikolaos (2011). The Struggle for Power in Syria. I.B. Tauris.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg