Krigen i Syria er forlengelsen, opptrappingen og følgen av det politiske opprøret mot Baath-regimet og president Bashar al-Assad vinteren 2011. Den startet som del av Den arabiske våren, og ble innledet med demonstrasjoner mot et undertrykkende regime.

Mens andre opprør i regionen førte til regimeskifte, klarte regjeringen i Damaskus, ved hjelp av militær maktbruk og utenlandsk støtte, å beholde makten. Konflikten utviklet seg fra et demokratiopprør til en borgerkrig, og deretter en regional stormaktskonflikt med omfattende utenlandsk innblanding – med formål å styrte regimet. Frankrike, Storbritannia og USA har også rettet angrep mot mål i Syria som reaksjon på regimets påståtte bruk av gass mot sivilbefolkningen. Likevel har den syriske regjering holdt stand, både politisk og militært. De menneskelige og materielle omkostningene er derimot svært høye, og de regionale politiske følgene betydelige.

Opprøret, som startet i mars 2011, ble tidlig voldelig, da begge sider i konflikten tidlig tok i bruk vold. Regimet iverksatte noen reformer for å møte de politiske kravene om demokratisering, men møtte opprøret mest med militære midler. Opposisjonelle grupper organiserte tidlig væpnet, deretter mer organisert, militær motstand. Begge parter – regimet og dets motstandere – mottok politisk, økonomisk og militær støtte utenfra.

Opprøret, og den innledende del av krigen, var mest en politisk konflikt om makten i Syria, med utspring i misnøye med det sittende Baath-regimet i befolkningen. Det er samtidig grunn til å mene at det allerede fra starten av kan ha vært del av et politisk spill om makt i regionen, der motsetninger i Syria ble brukt av flere land for å fremme egne og andre interesser. Det er også kjent av USA har hatt Syria på en liste land der skifte av regime var ønsket, og hvor krigføring om nødvendig var tenkt.

Opprøret var rettet mot et regime som ledet en politistat og som motsatte seg demokratisk utvikling. Etter hvert fikk konflikten et både religiøst og etnisk tilsnitt. Dernest ble den militære kampen mot Den islamske stat (IS) en del av konfliktbildet, og en del av krigen i og om Syria. Særlig fra 2015 har konflikten knyttet til syriske forhold og kampen mot islamistiske grupper delvis glidd over i hverandre. Blant annet har både USA og Russland gått inn, på ulikt vis, på hver sin side i Syriakrigen. USA har grepet inn i direkte kamp med IS, men har også støttet kampen mot regimet. Russland gikk inn i konflikten for å støtte regimet, derunder i kampen mot islamistene.

Ett av de sentrale kravene – fra de syriske opprørerne og de utenlandske aktører som har støttet dem – har vært at president Bashar al-Assad måtte gå av og Baath-regimet avvikles. Etter hvert som regjeringen, med russisk hjelp, gjenvant initiativet i krigen og tok tilbake kontrollen over områder holdt av opprørere, styrket Assad sin stilling, og det ble erkjent at han måtte være en del av en politisk løsning.

I løpet av 2012 utviklet opprøret seg til en borgerkrig som spredte seg til så godt som hele landet. Krigen ble tidlig internasjonalisert, med en glidende overgang fra borgerkrig til regional krig. Dette skjedde særlig som følge av motsetninger mellom regionale stormakter som fremmet egne interesser gjennom å engasjere seg i konflikten. Flere land gjorde dette; dels indirekte, og etter hvert direkte – noen også med militær inngripen. Konflikten i Syria ble derved også en krig med stedfortredere, utkjempet om forhold som hadde lite eller ikke noe med rent syriske spørsmål å gjøre.

Den internasjonale dimensjonen har hatt to dimensjoner: Dels kampen mot de mest ytterliggående islamistene, først og fremst IS, dernest at krigen også ble en kamp for regimeskifte, i likhet med invasjonen av Irak i 2003 og intervensjonen i Libya i 2011.

De syriske regjeringsstyrkene, støttet særlig av russisk luftmakt, tok i 2016–2017 tilbake kontrollen over store deler av landet som tidligere var kontrollert av ulike opprørsgrupper, inklusive IS. Kampen mot IS er på bakken først og fremst blitt ført av syriske kurdiske grupper, støttet av den internasjonale koalisjonen som står bak Operation Inherent Resolve (OIR). Koalisjonen har særlig stått for luftoperasjoner, men også trening av motstandsgrupper. Norge er blant flere land som har bidratt til OIR med trening av syriske og kurdiske grupper, i Irak og Jordan.

Syrias regjering har slått fast at USAs militære tilstedeværelse i landet er illegal, og en aggresjon. Det samme gjelder andre land som deltar i krigen mot regimet.

FNs hovedforsamling vedtok i 2016 å etablere et panel for å samle bevis på krigsforbrytelsene i Syria. Dette var et første skritt på veien mot å kunne stille ansvarlige for en internasjonal rett.

Den islamske stat ble i slutten av 2017 slått militært, og har ikke lenger baser i Syria. Det er antatt at det fortsatt var IS-soldater i landet, i likhet med fra andre andre islamist-grupper, inklusive al-Qaida. De kurdiske gruppene som førte bakkekrigen mot IS, People's Protection Units (YPG), samt den kurdisk-dominerte Syrian Democratic Forces (SDF), tok kontroll over store deler av grensetraktene mot Tyrkia i nord. Selvstyre ble innført i Rojava. Den tyrkiske regjering ser på militante kurdiske grupper både i Syria og Tyria som terrorister. Tyrkia har brukt krigen i Syria som påskudd for å angripe kurdiske grupper i begge land. Tyrkia har flere ganger gått militært inn i Nord-Syria, og angrepet kurdiske styrker der. I januar 2018 gjennoførte Tyrkia en større operasjon, og tok kontroll over deler av Afrin-regionen.

I krigen mot IS har den kurdiske militsen vært alliert med USA, som samtidig er alliert med Tyrkia – som bekjemper kurderne. Utviklingen førte i 2017/18 til et vanskeliggjort politisk forhold mellom NATO-medlemmene Tyrkia og USA. Krigen har også bidratt til et anstrengt forhold mellom Russland og USA. Når det ikke har kommet til militær konfrontasjon mellom de to i Syria, skyldes det særlig at USAs krigsinnsats har vært rettet mot IS, mens Russland har støttet regimets kamp mot opprørerne. I en epioside i februar 2018 kom det imidlertid til kamp mellom hva som skal ha vært russiske leiesoldater på den ene siden og amerikanske og kurdiske styrker på den andre.

Etter den russiske intervensjonen i 2015 kom regimet militært på offensiven, særlig gjennom gjenerobringen av Aleppo i 2016. De militære tilbakeslagene for opprørsgruppene skyldes også at de i liten grad sto sammen, og til dels bekjempet hverandre. Med en tiltagende infiltrasjon av jihadister, trakk vestlige land tilbake en del av sin støtte, mens arabiske stater ved Persiabukta bidro til denne utviklingen med sin støtte til islamist-grupperinger.

Syriakrigen består av mange konflikter. I tillegg til å være en kamp om makten i landet, og mot Baath-regimet, er Syria et åsted, og Syriakrigen en mulighet, for åpen rivalisering mellom land i regionen. Krigen har også brakt vestlige stater inn i Syria, mest knyttet til kampen mot IS. Russland har i enda større omfang engasjert seg direkte, med sin støtte til regimet.

Vestlige stater vegret seg lenge mot å gi direkte militær støtte til opprøret, og gikk ikke inn for å framtvinge et regimeskifte med militær inngripen, slik de gjorde under krigen i Libya i 2011. Holdningen til militært engasjement endret seg i 2014, men var da knyttet til kampen mot IS. En flernasjonal koalisjon startet en militær kampanje mot terrorgruppen, først i Irak og deretter i Syria, men uten å gå inn i den syriske konflikten som sådan.

Den flernasjonale koalisjonen er ledet av USA, som fastholdt at landet ikke har til hensikt å bekjempe Syrias regjering. I april 2017 gjennomførte USA imidlertid et rakettangrep mot en syrisk militærbase. Det var forklart som en straffereaksjon mot bruk av kjemiske våpen mot sivile, som det syriske regimet ble anklaget for å stå bak. I april 2018 anklaget Russland Israel for å stå bak bombing av en syrisk base. Også dette kom etter at gass var brukt mot sivile i Douma i Øst-Ghouta; også da ble det antatt at regimet sto bak. I

Russland og USA har utnyttet krigen for å sikre seg innflytelse i Midtøsten. Russland har ønsket å styrke sin posisjon der, også for å motvirke den politiske dominansen til USA. Mens Russland har anklaget USA for å ville splitte Syria i flere deler, uttalte Iran, Tyrkia og Russland i april 2018 at de sammen ville forsvare Syrias territorielle integritet. Tyrkias hovedanliggende er å forhindre en kurdisk statsdannelse ved sin grense.

Krigen har fått store konsekvenser både for Syria og regionen. Staten Syria, som før krigen var en av de politisk mest stabile i området, har i praksis gått i oppløsning. Deler av Syria har vært kontrollert av regjeringen gjennom hele krigen; andre av ulike militsgrupper. Fra 2017–18 har de fleste befolkningssentra vært kontrollert av regjeringen.

Stabiliteten i denne delen av Midtøsten er ikke minst knyttet til Israels sikkerhet, som er et hovedanliggende også for USA. Syria er formelt fortsatt i krig med Israel etter den arabisk–israelske krigen i 1948, men var etter Oktoberkrigen i 1973 en stabil faktor. Med et Syria i oppløsning – der Iran har fått større innflytelse og militær tilstedeværelse – er Syria for Israel, og regionen, blitt en større usikkerhetsfaktor. Israel, og USA, frykter særlig at Iran skal etablere en permanent militær tilstedeværelse i Syria, også tett opp til israelsk-kontrollert territorium. Et eksempel på en slik spent situasjon fant sted i februar 2018,da Israel skjøt ned en iransk drone over israelsk territorium, etterfulgt av israelske flyangrep i Syria. Et israelsk jagerfly ble da skutt ned av syriske styrker. Dertil har Israels hittil mest direkte militære trussel, den libanesiske militsen Hizbollah, takket være støtte fra Iran, styrket sin militære evne.

Krigen i Syria har også forsterket motsetninger mellom Iran og Saudi-Arabia, og mellom allierte stater på Den arabiske halvøy. Krigen bidratt til den politiske fronten en gruppe golfstater, anført av Saudi-Arabia, opprettet mot Qatar i 2017–18.

Det har vært ulike politiske og diplomatiske forsøk på å stanse krigen, med fredsplaner og -konferanser, og bruk av militære observatører: I 2012 ble United Nations Supervision Mission in Syria (UNSMIS) satt inn. Styrken hadde norsk deltakelse og sjef; generalmajor Robert Mood.

Krigen har ført til en humanitær krise betegnet som kanskje den verste siden andre verdenskrig: Om lag ti millioner mennesker, rundt halvparten av befolkningen, er drevet på flukt; trolig over 250 000 – og kanskje så mange som 400 000 – er blitt drept. Store deler av landet er ødelagt av krigshandlinger. Det er ved flere tilfeller påvist bruk av kjemiske stridsmidler mot sivile. Dette, og andre tilfeller av voldsbruk fra de ulike parter i konflikten, er brudd på krigens folkerett.

Starten på konflikten, i mars 2011, var et nasjonalt opprør med krav om demokrati. Allerede i begynnelsen på opprøret er det antatt av regionale aktører var delaktig i at det ble trappet opp og militarisert, gjennom å støtte – først økonomisk, så militært – islamistiske grupperinger. En rekke aktører – lokalt, regionalt og internasjonalt – har engasjert seg, med ulike metoder og motiver. Det inkluderer flere stater, direkte eller indirekte; enten til støtte for regimet eller på opprørsgruppers side.

Allerede fra 2012 er konflikten i Syria den alvorligste militære konfrontasjon i Midtøsten siden Oktoberkrigen i 1973. Krigen er derfor også en regional konflikt, og selv denne dimensjonen har flere konfliktlinjer. I denne inngår rivalisering mellom stater, men også økt spenning med frykt for en ny arabisk-israelsk krig, eller en militær konfrontasjon mellom Israel og Iran.

Særlig har Tyrkia, Iran og Saudi-Arabia, samt Qatar, vært aktive. De har i Syria fremmet egne politiske interesser. Det har de gjort dels ved å undergrave regimet og støtte islamistiske grupper (som Qatar og Saudi-Arabia), dels ved å sikre seg selv et militært fotfeste (som Iran). Motsetningene mellom de to hovedretningene i islam, sjia og sunni, med Iran og Saudi-Arabia på hver sin side, er her et tilliggende element. Den kurdiske dimensjonen er også en konflikt i konflikten, hvor særlig Tyrkia motsetter seg at kurderne skal få selvstyre. En tredje konflikt er Irans kamp mot Israel, der Irans militære støtte til Syria har bragt iranske styrker nærmere Israel.

Israel har gjennomført en del militære aksjoner mot mål i Syria, men avstått fra et mer omfattende og direkte engasjement. Iran er derimot en av de mest involverte stater, med støtte til regimet, også med militære styrker. Når Israel har gjennomført flyangrep i Syria har det vesentlig vært for å begrense innflytelsen til Iran og våpenleveranser til Hizbollah. Den libanesiske militsen kjemper også på det syriske regimets side. Dette har ført til frykt i Libanon for at konflikten vil spre seg dit, og frykt i Israel for at Hizbollah blir tilført kompetanse og våpen fra både Iran og Russland, som Hizbollah så kan bruke i angrep på Israel.

Saudi-Arabia har stilt seg bak deler av opposisjonen. Derved er Syria også blitt et åsted for maktkampen mellom de to regionale stormaktene Iran og Saudi-Arabia. Derved er Syria også blitt en arena for konfrontasjon mellom de to hovedretningene i islam; sunni og sjia. Sjia-regimet i Iran har engasjert seg til støtte for den syriske regjeringen; Saudi-Arabis støtter sunni-opprørere som bekjemper sjiiaene og alawittene i Syria. Krigen i Syria har slik utviklet seg som et utslag av regional maktkamp, samtidig som krigføringen der har forsterket den samme kampen.

Konsekvensen av krigen for Syrias naboland Irak har vært stor, med framveksten av Den islamske stat (IS) som militær faktor – og som igjen sterkt har påvirket situasjonen i Syria. Denne del av krigen ble særlig synlig fra 2014 da IS erobret store landområder med utspring fra sitt første baseområde øst i Syria. IS utropte et kalifat som omfatter Syria og Irak, og operert militært i begge land – på tvers av statsgrensene. Derved er krigen i Syria også blitt knyttet til interne konflikter i Irak, mellom et sjia-ledet regime og en sunni-dominert opposisjon, og mellom sentrale myndigheter og kurdiske grupper.

Både i Irak og Syria er kurderne blant de fremste motstanderne av IS. Nord i Syria har kurderne etablert et selvstyrt område – Rojava – langs grensen til Tyrkia. Kurdernes styrkede situasjon medførte at Tyrkia i 2016 grep direkte militært inn i Syriakrigen. Før dette hadde tyrkiske myndigheter gitt syriske opprørere, inklusive jihadister, mulighet til å operere i og fra Tyrkia.

Tilstrømning av flyktninger fra Syria og framvekst av lokal jihadisme har ført til økt politisk press også på myndighetene i Jordan. I noen grad har krigen også ført til militære sammenstøt i Libanon, men dette landet er mest berørt som en av de største mottakerne av flytkninger – og ved at Hizbollah deltar aktivt i kampene.

Sammenlignet med revolusjonene i Egypt og Tunisia i 2011 har krigen i Syria større regional og internasjonal sprengkraft. Den har også en tydeligere, og mer vidtrekkende, religiøs-politisk dimensjon. Etter hvert som krigen utviklet seg, økte frykten for innflytelsen til radikale jihadister. Grupper som har sverget lojalitet til IS har fått fotfeste flere steder, ikke minst i Egypt og Libya, og med et oppsving av terroraksjoner, ikke minst i Europa.

Krigen i Syria truer en allerede svak regional stabilitet i Levanten og Midtøsten, med fare for en større militær konflikt som kan involvere de to hovedmotstanderne Israel og Iran. Israel har i utgangspunktet søkt å holde seg utenfor krigen, men er en aktør, også gjennom flyangrep i Syria. Israel har interesse av et politisk, økonomisk og militært svekket Syria, men ikke en nabostat i full oppløsning, hvorfra islamistiske grupper kan operere – også mot Israel. Et hovedanliggende er å motstå iransk innflytelse, og forhindre at Iran får etablere militære baser i Syria.

Krigen har hatt store konsekvenser for kurdernes situasjon. En selvstyrt kurdisk statsdannelse, Rojava, er opprettet i Nord-Syria. Den er ikke akseptert av Syrias regjering, er ikke internasjonalt anerkjent, og betraktes som en trussel av tyrkiske myndigheter. Styrkingen av den kurdiske nasjonen i Syria samtidig med utviklingen i den syriske delen av Kurdistan er hovedårsaken til at Tyrkia har engasjert seg militært også inne i Syria.

Fra 2015 har Syriakrigen også skapt en ny arena for rivalisering mellom USA og Russland, samtidig med at forholdet ble forverret som følge av annekteringen av Krim og krigen i Ukraina. Begge land ønsker å styrke sin posisjon i Midtøsten, og ser på krigen i Syria som en mulighet til å posisjonere seg. Situasjonen minner delvis om Den kalde krigen, da Syria etter Oktoberkrigen i 1973 gjensto som Sovjetunionens eneste allierte i Midtøsten. Deretter har Russland beholdt sin eneste marinebase ved Middelhavet i Syria: Tartus-basen. Ved å engasjere seg så aktivt i Syriakrigen, og mot islamisme, har Russland styrket sin posisjon i Levanten, og sin militære tilstedeværelse i Middelhavsområdet.

Den internasjonale dimensjonen, utenfor regionen, var lenge knyttet til den politiske utviklingen i Syria, og spørsmålet om en mulig militær inngripen for å fjerne det syriske regimet. Fra 2014–15 endret dette seg – fra politisk motstand mot det syriske regimet til militær kamp mot militante islamister. Dette skyldtes at Den islamske stat (IS) i 2014 tok kontroll over store områder både i Syria og Irak. Spesielt IS og Jabhat al-Nusra (den syriske delen av al-Qaida) ble oppfattet som en trussel mot vestlige mål, og intervensjonen i Syria (og Irak) ble slik en forlengelse av den USA-ledede krigen mot terror, som startet med angrepet på al-Qaida i Afghanistan i 2001. Med det fikk Baath-regimet og Vesten en felles fiende, og et felles mål om å bekjempe islamistene, selv om det syriske regimet ikke ble ansett som helhjertet i sin kamp mot jihadistene. Dette ble bestyrket av at Russlands militære engasjement fra høsten 2015, som var koordinert med syriske regjeringsstyrker, ble rettet mot andre deler av opposisjonen mer enn mot islamistene.

Med den flernasjonale operasjonen i Syria er det trukket flere paralleller til den utenlandske inngripen (intervensjon) under krigen i Libya i 2011. Der førte et liknende opprør til borgerkrig, hvorpå Muammar al-Gaddafi ble styrtet etter at en gruppe stater ga direkte militær støtte til motstandskampen. Dette skjedde vesentlig ved en luftkrig som sikret regimeskifte.

Den syriske opposisjonen fulgte utviklingen i Libya, og la opp til en utvikling som skulle føre til en tilsvarende militær aksjon fra det internasjonale samfunn som ble iverksatt der fra mars 2011, samme måned som opprøret i Syria startet. Men en lignende intervensjon, med en flernasjonal koalisjonsstyrke og et mandat fra FNs sikkerhetsråd – ble ikke iverksatt i Syra. Dette skyldtes blant annet erfaringene fra Libya, der flere land, inklusive vetomaktene Kina og Russland, opplevde at styrken gikk ut over det gitte mandat, særlig ved at den bidro til regimeskifte. Det var derfor ikke grunnlag for å få til en godkjenning av en militær aksjon i Sikkerhetsrådet. Den syriske opposisjonen ønsket også at det – som i Libya – ble opprettet flyforbudssoner, i dette tilfellet langs grensen til Tyrkia og Jordan, men heller ikke dette ble gjort. Etablering av flyforbudssoner ble vanskeliggjort da Russland gikk aktivt inn i krigen i 2015. Utplassering av luftvern ga da russerne kontroll over luftrommet.

Motstanden mot å bruke militære midler i Syria endret seg da IS i 2014 ble en trussel ikke bare i regionen, men mot Vesten. Fra september 2014 gjennomførte USA og arabiske stater de første militære angrep i Syria. Det skjedde gjennom den flernasjonale Operation Inherent Resolve (OIR). Dette var ikke en inngripen i den syriske krigen, men en aksjon mot jihadistgruppene i Syria.

Motstand i Sikkerhetsrådet fra Kina og Russland hindret lenge en mer resolutt og samlet internasjonal opptreden i Syria. Med en motsetning mellom USA og Vest-Europa på den ene siden og Russland og Kina på den andre, gjenoppsto langt på vei gamle skillelinjer fra den kalde krigen i Midtøsten. Russland valgte å støtte Syria, som var en gammel alliert av Sovjetunionen; først politisk, så militært. Høsten 2015 engasjerte Russland seg med direkte militær støtte til Baath-regimet. Derved kom Russland på offensiven overfor USA og Vesten, i en tid med tiltagende dårlig forhold, blant annet etter den russiske anneksjonen av Krim og krigen i Ukraina.

Starten på opprøret besto av krav om politisk endring, fremmet i demonstrasjoner rettet mot myndighetene. Da disse ble møtt med vold, svarte deler av opposisjonen med voldsbruk, og opprøret utviklet seg til borgerkrig. En mer nyansert og dels alternativ framstilling av starten på opprøret er at det var planlagt med tidlig bruk av vold fra opprørerne. Dette var tenkt å skulle framtvinge en militær konfrontasjon med regimet.

En tilsvarende hendelse som utløste opprøret i Tunisia, da Mohamed Bouazizi satte fyr på seg, fant også sted i Syria: Hasan Ali Akleh tente på seg selv i al-Hasakah, nord i Syria i januar 2011. Det førte ikke til noe opprør. Det gjorde derimot sikkerhetspolitiets opptreden overfor barn i Deraa sør i landet i mars samme år.

Starten til opprøret henføres gjerne til mars 2011, etter flere spredte demonstrasjoner i januar–februar. Da ble støtte til opprørerne i Egypt, Libya og Tunisia supplert med krav om reform også i Syria. I forbindelse med fredagsbønnen ble det fra mars demonstrert i stadig flere byer. Da barn ble arrestert for å ha skrevet slagord mot regimet på vegger i småbyen Deraa 6. mars, førte det til protester i flere byer påfølgende uke, inklusive hovedstaden Damaskus. Protestene økte deretter.

Sikkerhetsstyrker grep inn, med flere drepte og sårede som følge, blant annet i Deraa. Byen ble slik tidlig et senter for, og et symbol på, det syriske opprøret. Dette ble gradvis mer voldelig, med våpenbruk i flere byer; først fra regimet, så fra opposisjonen. Flere tusen demonstranter ble arrestert og det ble dokumentert utstrakt bruk av tortur.

Protestene førte også til politisk reaksjon fra regimet. Regjeringen ble avsatt i mars, og det ble antydet politiske reformer. I sin første tale etter at opprøret startet slo president Bashar al-Assad an tonen som kom til å dominere regimets holdning: at utenlandske krefter sto bak for å destabilisere Syria, og at jihadister ønsket å etablere en islamsk stat.

Samtidig som Assad ga visse innrømmelser, motsatte han seg mer omfattende reformer. Regimets invitasjon til nasjonal dialog ble avvist av opposisjonen. I juli 2011 ble det tillatt å opprette nye partier, og lokalvalg ble holdt i desember; parlamentsvalg i mai 2012. En ny grunnlov ble vedtatt ved folkeavstemning i februar 2012. Opposisjonen avviste valgene som meningsløse. Det samme gjaldt presidentvalget i juni 2014.

Opprøret tiltok sommeren 2011. I Damaskus ble det avholdt demonstrasjoner til støtte for regimet. Regimets internasjonale stilling ble svekket av sanksjoner og suspensjon fra Arabiske liga, fra november.

Politisk opposisjon mot Baath-regimet var ikke tillatt. Det innebar at regimets utfordrere sto svakt; de var – og forble – dårlig organisert. I september 2011 ble Det syriske nasjonalrådet (Syrian National Council, SNC) dannet i et forsøk på å skape en samlet representasjon, særlig overfor omverdenen. SNC tilsvarte dels National Transitional Council (NTC) i Libya, men fikk mindre innflytelse. En vesentlig forskjell var også at den politiske og militære opprørsledelsen i Libya hadde frigjort et baseområde, noe den syriske ikke hadde. SNC var derfor henvist til å operere fra eksil, mest fra Tyrkia. Etter press fra arabiske og vestlige støttespillere ble Nasjonalkoalisjonen for de demokratiske og revolusjonære kreftene i Syria (Syrian National Coalition for Opposition and Revolutionary Forces, SNCORF) opprettet som en bredere paraplyorganisasjon i november 2012.

Opprøret ble raskt militarisert gjennom regimets voldsbruk; først ved bruk av sikkerhetsstyrker, deretter militære avdelinger med tyngre våpen. Opposisjonen bevæpnet seg tidlig, men besto av en rekke mindre, lokale grupper uten større slagkraft.

Opprettelsen av Free Syrian Army (FSA) i juli 2011 var et tidlig vendepunkt. Militsgrupper med felles mål om å styrte president Assad og Baath-regimet gikk sammen i et forsøk på å samordne og forserke den militære delen av motstanden. FSA bygde seg opp ved hjelp av utenlandsk bistand, men lykkes ikke i å skape en felles struktur som ramme for en bedre koordinert motstand . Enkelte militser som inngikk i FSA hadde dog betydelig slagkraft.

Da opposisjonen avviste de politiske reformene og opprettholdt kravet om regimeendring, trappet regjeringen opp sin maktbruk og iverksatte større militære operasjoner – til opprøret utviklet seg til en stadig mer omfattende borgerkrig i 2012. Regimet iverksatte også ulike tiltak rettet mot sivilbefolkningen, som å stanse tilførsel av strøm og vann og å hindre kommunikasjon. Deretter ble militære maktmidler rettet også mot sivile mål, med tyngre våpen, og – etter hvert – luftangrep. Sivile ble i tiltagende grad ofre for kamper på bakken så vel som avstandsleverte våpen, ikke minst artilleri og flybombing.

Motstanden mot regimet har hele tiden vært politisk fragmentert og militært ukoordinert. Det eneste som samlet den var kampen for å fjerne regimet. De forskjellige gruppene som har deltatt i kampen mot regimet er støttet – politisk, økonomisk og militært – fra ulike utenlandske aktører som bruker krigen til å fremme egne interesser. Dette har bidratt til å splitte opposisjonen, selv om utenlandske aktører tidlig forsøkte å samle den, blant annet gjennom den uformelle grupperingen Friends of Syria. Flere motstandsgrupper har også bekjempet hverandre militært. Særlig golfstatene Qatar og Saudi-Arabia har støttet jihadistiske grupper, mens spesielt USA har støtte grupper ansett som såkalt moderate. I realiten har de fleste opprørsgrupper blitt knyttet til, og delvis overtatt av, islamistene. Det har derfor ikke lykkes å etablere et troverdig alternativ til regimet.

Den utenlandske støtten, særlig fra golstatene, underbygger til dels hva president Bashar al-Assad hevdet i utgangspunktet, at konflikten var et angrep mot den syriske stat iverksatt av utenlandske kriminelle og islamister. Regimet har hele tiden holdt fast på at det kjemper for å bevare Syria som én stat, der andre krefter har villet svekke landet, og mot at landet kan bli delt.

Konflikten utviklet seg våren 2012 til borgerkrig. Det er ikke ett bestemt tidspunkt eller én spesiell hendelse som markerer skillet fra opprør til krig, mer at karakteren gikk fra politisk opprør til militær kamp.

Krigen har stått mellom ujevnbyrdige aktører: Det sittende regimet som kontrollerte et i hovedsak intakt, velorganisert og velutrustet voldsapparat med politistyrker og militære avdelinger, og som derved kontrollerte størstedelen av landet. Den andre part besto av en løst organisert, mangelfullt utrustet og fragmentert militær styrke bestående av en lang rekke militsgrupper uten felles, sentral kommando, og som lenge ikke hadde et erobret territorium som kunne tjene som baseområde. Begge sider har støttespillere utenfor Syrias grenser, som har bistått politisk, økonomisk og militært.

Opposisjonen oppfordret tidlig til internasjonal militær inngripen, som i Libya i 2011. Det var ikke enighet i FNs sikkerhetsråd om å autorisere en slik aksjon. Det var heller ikke politisk vilje hos vestlige stater til å engasjere seg direkte, militært i Syria.

Bruk av kjemiske våpen i et gassangrep mot Ghouta ved Damaskus i august 2013 økte muligheten for en militær inngripen. USA vurderte alternativer for intervensjon og samordnet seg særlig med Storbritannia og Frankrike. Målsettingen var å få flere land med i en flernasjonal militær styrke (koalisjonsstyrke) som ved angrepene mot Irak (1991 og 2003), Afghanistan (2001) og Libya (2011).

Blant alternativene var begrensede luftangrep og/eller militær støtte til opprørerne de mest aktuelle. Etablering av en flyforbudssone, enten i sør ved grensen til Jordan, eller i nord mot Tyrkia – eller begge steder – var mulige tiltak. Diskusjonen knyttet til et militært angrep omfattet flere aspekter, inklusive en økt internasjonalisering, med den fare for spredning til en mer omfattende konflikt i Midtøsten det kunne innebære.

Storbritannias statsminister David Cameron og USAs president Barack Obama gikk inn for militært angrep. Frankrikes president François Hollande lovte fransk deltakelse. Det britiske parlamentet stemte mot, i fravær av mandat fra FN. Russlands president Vladimir Putin framholdt at et angrep uten forankring i FN ville være å anse som aggresjon. For Norge var det ikke aktuelt å delta uten et FN-mandat.

Samtidig som militære angrep ble planlagt, ble styrker forflyttet i retning Syria. Blant annet ble amerikanske marinestyrker omdirigert til det indre Middelhav, og Storbritannia forsterket sine baser på Kypros med flere jagerfly. Russland styrket sitt sjømilitære nærvær; landet har en marinebase i Tartus på Syria-kysten.

Syria hadde ved krigens start store lagre av kjemiske våpen. Både bruk av slike og selve lagrene ble et sentralt tema i diskusjonen om Syria i 2013. FN etablerte en gruppe inspektører for å undersøke om slike stridsmidler var brukt.

Flere land hevdet at regimet hadde brukt nervegassen sarin, noe som aktualiserte militær bistand til opprørerne. FN la i mai fram informasjon som tydet på at kjemiske stridsmidler var brukt, men av opprørerne. I juni 2013 presenterte FN-kommisjonen Independent International Commission of Inquiry on the Syrian Arab Republic indikasjoner på at kjemiske våpen var brukt av begge parter. I september slo den fast at både regimet og opprørerne var ansvarlig for krigsforbrytelser, uten å kunne fastslå hvem som sto bak bruk av hvilke kjemiske våpen. Etter at våpeninspektørene konkluderte med at sarin var blitt brukt under angrepet i Ghouta, fremmet Russland og USA et felles forslag om uskadeliggjøring av Syrias kjemiske våpen. Sikkerhetsrådet gjorde i september 2013 dette til et bindende pålegg. En internasjonal operasjon ble iverksatt i 2013–2014, hvor også Norge deltok, for å hente de kjemiske våpnene ut av Syria og å destruere dem: Operation Recsyr.

En internasjonal undersøkelse iverksatt av Organisation for the Prohibition of Chemical Weapons sammen med FN (OPCW–UN), lagt fram i januar 2017, hevdet at den syriske ledelsen, inklusive president Assad, kunne være ansvarlig for bruk av klorgass i 2014–2015. I september 2017 konkluderte FN-kommisjonen med at den syriske regjering var ansvarlig for 20 angrep med kjemiske våpen i 2014–2017, hovedsakelig rettet mot sivile.

I april 2017 ble det brukt gass mot sivile i Idlib. Angrep med gass mot sivile i april 2018 førte til et koordinert angrep mot mål i Syria, fra Frankrike, Storbritannia og USA.

Krigshandlingene startet sommeren 2011 og ble trappet opp gjennom 2012, for deretter å bli intensivert – med bruk av større styrker og tyngre våpen – og spredd til flere deler av landet.

Fra tidlig 2012 kom det til kamphandlinger i flere større byer, inklusive de to største: Aleppo og Damaskus. Krigen spredte seg så til praktisk talt hele landet. Mens regjeringsstyrkene beholdt kontrollen over Damaskus, vant opprørsgrupper kontroll – helt eller delvis – over andre byer, før noen av dem, eller deler av dem, ble tatt tilbake av regimet. Det samme gjaldt landsbygda, hvor regjeringen og opprørere har kontrollert ulike deler av landet. Fra 2013 ble situasjonen endret da radikale islamister, særlig al-Qaida gjennom sin avlegger Jabhat al-Nusra (JN) og Den islamske stat (IS) tok kontroll over større områder – til dels etter kamp med andre deler av regimemotstanderne.

Opprørerne befestet sin stilling i 2012–2013. Deretter kom regjeringsstyrkene på offensiven våren 2013, blant annet ved hjelp av soldater fra Hizbollah. Motstanden ble fra 2013–2014 svekket av den økende innflytelsen til jihadistiske grupper. Til tross for utenlandsk økonomisk og militær støttenforble opposisjonen splittet, og forsøket på å samle motstandsstyrkene under en felles ledelse, gjennom Free Syrian Army (FSA), hadde begrenset effekt. FSA ble aldri en samlet, nasjonal styrke.

Regimemotstanderne styrket sin stilling til 2015, og tapte deretter kontrollen over byer og andre områder. Blant annet ble regjeringsstyrkenes gjenerobring av oldtidsbyen Palmyra fra IS i 2016 regnet som symbolsk viktig. Deretter ble al-Qaryatain tatt tilbake. Også de kurdiske styrkene People's Protection Units (YPG) tok tilbake kontrollen over flere områder, inklusive grensebyen Kobani. YPG opererer dels i, dels fra, det selvstyrte kurdiske området Rojava i det nordlige Syria. IS ble fra 2014 gradvis svekket som følge av den flernasjonale intervensjonen, og regjeringsstyrkene ble fra 2015 styrket spesielt ved Russlands deltakelse i krigen. Den russiske støtten førte særlig i 2016 til at regimet kom på offensiven, blant annet i Aleppo. IS ble svekket også som følge av militære tilbakeslag i Irak.

De materielle ødeleggelsene og menneskelige lidelsene ble særlig omfattende etter hvert som spesielt regjeringsstyrkene tok i bruk tyngre våpen, med artilleri og raketter. Fra 2012 har de også brukt kamphelikoptre og jagerfly. Opprørerne startet med lettere våpen, og enkelte grupper tok i bruk bilbomber og selvmordsbombere. Senere har flere fått noe tyngre våpen, men ikke luftstyrker. Spesielt krigføringen fra lufta ble trappet opp i 2014–2015. I 2014 startet internasjonale aktører angrep rettet mot IS og andre jihadistgrupper; året etter startet Russlands militære støtte til regimet, med luftangrep mot syriske motstandsgrupper.

Begge sider er fra flere hold, av uavhengige organisasjoner og av FN, anklaget for overgrep mot sivilbefolkningen. Slike fant sted allerede tidlig i konflikten, og tiltok etter hvert som krigen utviklet seg. Partenes brudd på menneskerettighetene og krigens folkerett inkluderer bortføringer, tortur, voldtekt og henrettelser.

Krigen i Syria ble tidlig internasjonalisert, både politisk og militært. Den har forsterket flere konfliktlinjer i regionen, herunder mellom Iran og Saudi-Arabia, og ført til økt spenning mellom Syria og Tyrkia. Dernest har den bidratt til å forsterke den politiske konflikten mellom USA og Russland, særlig etter at Russland i 2015 valgte å gå militært inn i kampen mot Den islamske stat (IS) i Syria, etter at USA og andre land allerede hadde gjort det samme. Til forskjell fra den flernasjonale koalisjonen mot IS, som ønsket et regimeskifte i Syria, sto Russland tydelig på den syriske regjeringens side.

Både den syriske krigen som sådan, og kampen mot IS spesifikt, har brakt flere land inn i konflikten, inklusive nabolandene Jordan og Israel. Dertil er Tyrkia, Libanon og Jordan de største mottakerne av flyktninger fra Syria. Libanon er også indirekte trukket inn i krigen ved at soldater fra den libanesiske militsen Hizbollah kjemper på Baath-regimets side. I 2013 rettet syriske regjeringsstyrker flyangrep mot mål i Nord-Libanon, noe som bidro til frykt for at krigen skulle spre seg dit. I 2014 angrep syriske jihadistgrupper mål i Libanon, nær grensen.

En annen regional dimensjon er konflikten mellom Israel og Hizbollah. Da Israel gjennomførte sine første kjente luftangrep mot mål i Syria under krigen, i 2013, var de angivelig rettet mot våpenforsendelser til Hizbollah. Israel har deretter gjennomført flere angrep for å begrense innflytelsen til Hizbollah og gruppens støttespiller Iran. Hizbollah uttalte at gruppen ville svare på vestlige angrep mot Syria med å angripe Israel, noe som ikke har skjedd. I Israel er angrep fra Hizbollah en vedvarende mulighet, og det er frykt for at militsen som følge av krigen i Syria opparbeider ny kompetanse og blir tilført flere våpen, både fra Iran og Russland. Iran har truet med at israelske angrep på Syria ville framtvinge angrep mot Israel. Særlig har Israel fryktet at Hizbollah skulle få tak i luftvern. Russland utplasserte høsten 2016 avansert luftvern for å beskytte sin operasjon i Syria. Dette dekker et område som omfatter det nordlige Israel, og luftvernet kan vanskeliggjøre israelsk militær bevegelse i lufta.

Indirekte er NATO blitt en part i den regionale del av konflikten, ettersom Tyrkia er medlem av alliansen og kan påkalle militær hjelp ved angrep. Dette ble aktuelt i juni 2012 da et tyrkisk jagerfly ble skutt ned av syriske regjeringsstyrker. I desember samme år besluttet NATO å utplassere luftforsvarssystemet Patriot i Tyrkia som et beskyttende tiltak; Norge støttet denne beslutningen.

Krigen i Syria førte til en vanskelig situasjon for FN-styrken på Golan, United Nations Disengagement Observer Force (UNDOF). FN-soldater ble flere ganger tatt til fange av syriske opprørere. Flere land trakk sine soldater ut. Norge ble forespurt om å stille styrker, men avslo, vesentlig på grunn av sikkerhetssituasjonen.

En ny dimensjon ved krigen, og som førte til en ytterligere internasjonalisering, inntrådte i 2014. Da foretok Den islamske stat (IS) militære framrykkinger i det nordlige Irak etter først å ha etablert baseområder i Syria. Dette førte til en internasjonal militær operasjon – Operation Inherent Resolve (OIR) – fra 15. oktober 2014, med angrep mot IS i både Irak og Syria.

Med deltakelse fra en rekke land, og engasjement fra regionale og andre internasjonale aktører er Syriakrigen blitt en av de mest omfattende militære konflikter i nyere tid. Ikke minst på grunn av de mange lokale militære aktører, med flere hundre forskjellige militsgrupper, er konflikten svært sammensatt og består av en rekke kryssende konfliktlinjer. Dette har gjort arbeidet med å finne en politisk løsning gjennom diplomatiske initiativ vanskelig.

Fredsbestrebelsene til Arabiske liga i 2011–2012 førte ikke fram. I februar 2012 utnevnte FN – sammen med Ligaen – FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan som felles utsending til Syria. Han fikk Sikkerhetsrådets aksept for en fredsplan, som partene godtok i mars. Den innebar blant annet våpenhvile i april 2012.

Planen inkluderte innsetting av en FN-styrke med militære observatører – United Nations Supervision Mission in Syria (UNSMIS) ledet av den norske generalen Robert Mood. Selv om voldsutøvelsen ble noe dempet, ble våpenhvilen brutt av begge parter. Også UNSMIS ble angrepet. Etter at Free Syrian Army (FSA) i juni gikk bort fra fredsplanen ble konflikten på ny intensivert. FN-styrken anså at den ikke kunne løse sitt oppdrag så lenge partene ikke var villige til å bruke den som det verktøy styrken var ment som. Sikkerhetssituasjonen tillot heller ikke en tilstrekkelig tilstedeværelse i felten. UNSMIS innstilte sin virksomhet i juni og ble trukket ut i august 2012.

Annan trakk seg som spesialutsending i 2012, og ble etterfulgt av FN-diplomaten Lakhdar Brahimi. Han ble i 2014 etterfulgt av den svenske diplomaten Staffan de Mistura. Mens Annan og Brahimi var utsendinger fra både FN og Arabiske liga, representerer de Mistura bare FN.

I juli 2012 ble det gjennom internasjonalt diplomati gjort forsøk på å etablere en samlingsregjering uten president Assad, noe Russland motsatte seg. Etter hvert som krigen ble trappet opp ble det enda vanskeligere å finne en politisk løsning. Én årsak var at det ikke lykkes å oppnå enighet om resolusjoner i Sikkerhetsrådet.

Russland og USA lykkes i januar 2014 å samle partene til en fredskonferanse i Genève, som imidlertid ikke førte fram. I desember 2015 vedtok Sikkerhetsrådet resolusjon nr. 2254, som staket ut kursen for en politisk løsning. Den ble fulgt opp i februar 2016 gjennom et samarbeid mellom USA og Russland – støttet av andre land – om å få på plass en våpenhvile. I første omgang var den myntet på å muliggjøre humanitær hjelp. Parallelt ble det arbeidet for en mer vidtrekkende løsningsavtale. En slik avtale om våpenhvile ble kunngjort 22. februar, men omfattet ikke Den islamske stat og Jabhat al-Nusra. Partene møttes deretter til fredsforhandlinger i Genève mars 2016. Våpenhvilen ble først overholdt, for så å bryte sammen. Høsten 2016 ble flere midlertidige og begrensede våpenhviler iverksatt for å tillate humanitær bistand.

Russland og Tyrkia tilrettela fredsforhandlinger i Astana i januar–februar 2017. Nye forhandlinger i regi av FN ble ført i Genève i februar–april 2017; deretter i Astana i juli.

Opposisjonen og dens utenlandske støttespillere har forutsatt et regimeskifte og president Assads avgang som nødvendig for å finne en politisk løsning på konflikten. Russland og Kina har motsatt seg dette. En slik løsning ble ytterligere vanskeliggjort ved at IS ble en aktør i krigen. Derved fikk det syriske regimet og den flernasjonale koalisjonen et felles mål i å bekjempe jihadistene. Med Russlands direkte militære inngripen på regimets side i 2015 styrket regimet sin militære og diplomatiske posisjon. Det ble derfor etter hvert erkjent at president Assad måtte være en del av en politisk løsning, i det minst på kort sikt. Dette ble også USAs holdning.

Opprøret var rettet direkte mot det syriske regimet, med Baath-partiet og president Bashar al-Assad. Motstand mot regimet var gjennom mange år kommet til uttrykk fra flere hold. Den var også rettet mot presidentens far Hafez al-Assad da han ledet landet, men aldri i samme omfang.

Opprøret har et sammensatt årsaksforhold. Både politiske og økonomiske forhold spiller inn. Det gjør også kulturelle – vesentlig religiøse – motsetninger, og i noen grad etniske. Dertil må en internasjonal og regional dimensjon forstås som del av et helhetlig årsaksforhold. FNs generalsekretær fastslo i en rapport til Sikkerhetsrådet allerede i 2012 at krisen var en følge av flere samspillende faktorer. Til disse hørte at den syriske staten ikke hadde klart å imøtekomme legitime politiske, økonomiske og sosiale krav fra folket, samt Syrias stilling i en sammensatt region. Senere har flere årsaker blitt både forsterket og tydeliggjort, inklusive jihadistenes rolle, som igjen er knyttet til politiske motsetninger og rivaliseringer i regionen.

Hovedårsaken til opprøret og borgerkrigen i Syria var motstand mot et autoritært, undertrykkende regime, og krav om politisk reform og demokratiske rettigheter. En av årsakene til at det raskt fikk et så stort omfang, til tross for regimets maktbruk, var inspirasjon fra Den arabiske våren, med revolusjonene som først veltet regimene i Tunisia og Egypt, deretter i Jemen og Libya.

Hele Den arabiske våren var uventet; at opprør også skulle bryte ut i Syria var enda mer overraskende. Det syriske regimet – med en politistat og et sterkt forsvar, uten nevneverdig organisert opposisjon – ble antatt å ha kontroll. Da opprørene i Tunisia og Egypt brøt ut erklærte president Assad at noe tilsvarende ikke ville skje i Syria, fordi landet var annerledes. Det ble forklart med at Syria fortsatt forsvarte panarabismen og som sådan hadde en særlig oppgave som en ledestjerne i den arabiske motstanden mot Israel. Presidenten anførte også at konflikten i Syria ikke var noen borgerkrig som i Libya. Derimot var opprøret, framholdt Assad, et forsøk fra kriminelle og jihadister på å undergrave staten.

Opprøret i Syria har betydelige kulturelle, og da vesentlig religiøse og konfesjonelle, drivkrefter. Disse er igjen koblet til sosiale strukturer og økonomiske forhold. En del av det syriske samfunnsbildet er den sosiale motsetningen mellom et sunni-flertall og et alawitt-mindretall. Denne underliggende faktoren ble ytterligere forsterket gjennom et opprør rettet mot et regime dominert av alawitter, iverksatt av en opposisjon dominert av sunnier. Dette er dog bare et aspekt ved opprøret, og ikke en hovedårsak. Framstillingen av regimet som alawittisk er en forenkling. Baath-regimet har tradisjonelt sin politiske og økonomiske maktbasis blant alawittene, så vel som hos en sunni-dominert handelsstand.

I utgangspunktet fikk kravene om demokrati oppslutning fra personer og grupper på tvers av kulturelle skillelinjer, inklusive alawittiske opposisjonelle. Derimot var det liten oppslutning om opprøret i alawittenes kjerneområde i Latakia og Jabal al-Nusayriyah. Den lille sjia-befolkningen i Syria støttet heller ikke opprøret. Ei heller den noe større kristne minoriteten som fryktet et framtidig sunnistyre.

Opprøret ble i tiltagende grad drevet fram av sunnier. Religiøse sunniledere ga det tidlig sin støtte, og bidro til å skape et inntrykk av at det var rettet mot et alawittisk dominert styre, mer enn et autoritært regime som i praksis undertrykte hele befolkningen.

Den etnisk-religiøse dimensjonen ble forsterket etter hvert som jihadistiske grupperinger vokste fram og fikk en dominerende rolle i konflikten fra 2013–2014. Disse, med sin forankring i salafismen innen sunniislam, har både politiske og religiøse motiver: De fører en politisk kamp mot en sekulær stat de vil erstatte med en islamsk statsdannelse, og en religiøs kamp mot grupper de anser som vantro. Til disse hører både alawitter og sjiaer, så vel som kristne, jesidier og andre religiøse minoriteter. Krigen har forsterket – og utnyttet – etnisk-religiøse motsetninger i et syrisk samfunn der ulike grupper tradisjonelt levde side om side, og hvor få deler av landet var etnisk homogene.

Islamismen har stått svakt i Syria, men som følge av krigen har flere jihadistgrupper fått fotfeste i landet. Dette gjelder framfor alt Den islamske stat (IS) og al-Qaidas lokale avlegger, Jabhat al-Nusra (fra 2016: Jabhat Fateh al-Sham). Baath-regimet har i noen grad selv bidratt til denne utviklingen. Det hjalp jihadister som kjempet mot USAs okkupasjon av Irak fra 2003, under den tredje golfkrigen, blant annet ved å la dem ta seg inn i Irak fra Syria. IS har sine røtter i denne kampen.

Tidlig under opprøret traff regimet tiltak for å forsøke å dempe protestene. Til disse hørte amnesti for politiske fanger, hvorav mange var islamister og jihadister. Disse ble løslatt i et forsøk på å islamisere opposisjonen, for derved å svekke den. Dette var vellykket i den forstand at den militære regimemotstanden ble svekket, men førte også til at jihadistene styrket sin stilling.

Opprøret har også en kulturell og politisk dimensjon i forlengelse av den gamle konfliktlinjen mellom det arabiske og persiske. Det persiske og sjiittiske Iran er den arabiske alawitten Bashar al-Assads nærmeste allierte; det arabiske sunni-salafistiske Saudi-Arabia er en av det sekulære syriske regimets fremste motstandere. Den persiske sjiastormakten Iran står samtidig i et sterkt storpolitisk og religiøst-kulturelt motsetningsforhold til den arabiske sunnistormakten Saudi-Arabia, og de to bruker Syriakrigen som arena for å utkjempe sin kamp om kulturell, religiøs, politisk og økonomisk innflytelse i Persiabukta og Midtøsten.

Den kurdiske dimensjonen ble en vesentlig faktor fra 2012 da den syriske kurdermilitsen People's Protection Units (YPG) ble satt inn for å forsvare kurderne i nord, særlig mot angrep fra arabiske islamister. Den kurdiske kultur og nasjon har blitt undertrykt også i Syria, men i 2011, etter å ha styrket sin stilling gjennom militært engasjement, ble til da statsløse kurdere gitt syrisk statsborgerskap. I 2013 opprettet kurderne en selvstyrt statsdannelse i deler av Nord-Syria, kjent som Rojava.

Opposisjon mot Baath-regimet har vunnet oppslutning i flere samfunnslag. Den fant støtte både i mer velstående grupper, inklusive en handelsstand dominert av sunnier, og – enda mer – blant fattige syrere, både i byene og på bygda.

Økonomiske forhold var en vesentlig årsak til opprøret i 2011. Før det hadde Syria gjennom flere år opplevd økte økonomiske og sosiale skiller som følge av økonomisk liberalisering. Disse ble forsterket av en langvarig tørke som rammet den store jordbruksbefolkningen. Den økonomiske liberaliseringen som erstattet en mer sosialistisk politikk svekket velferdsgodene og økte de sosiale skillene, og dermed fattigdommen. Krise på landsbygda førte til økt tilflytting til byene. Der fant opprøret gjenklang blant fattige migranter fra landsbygda. Utbredt korrupsjon, forsterket av den nye liberaliseringen og økt privat eierskap, bidro til misnøyen.

Krigen i Syria har to grupper hovedaktører; nasjonale og utenlandske. En tredje kan sies å være jihadister, som er både lokale og internasjonale. Det syriske regimet og dets støttespillere utgjør den ene siden i konflikten; regimets motstandere den andre. Jihadistene tilhører den siste. Motstanderne står imidlertid ikke samlet ut over målet om å bli kvitt det sittende regimet.

Regionale faktorer som har trukket ulike aktører inn i konflikten er blant annet knyttet til Israels sikkerhet, Irans innflytelse, Libanons sårbarhet og Tyrkias stilling. Til bildet hører motsetningene mellom sunnier og sjiaer, rivaliseringen mellom Iran og Saudi-Arabia, og kurdernes nasjonale kamp som berører flere land i regionen: Irak, Iran og Tyrkia, i tillegg til Syria. Radikaliseringen innen islam, som har gjort seg gjeldende i flere land i regionen, har også bragt mange aktører inn i krigen. Den har ført til økt oppslutning om salafister og jihadister, og disse har rekruttert fremmedkrigere fra flere land. Politiske og religiøse krefter i flere land i regionen har bidratt til utviklinen av krigen i Syria.

Frivillige har også sluttet seg til regimesiden, vesentlig sjiaer fra blant annet Afghanistan, Irak og Pakistan.

Regimesiden består av det syriske statsapparatet, med dets politi- og militærstyrker og øvrige funksjoner. Baath-regimet har gjennom krigen beholdt makten. Det mistet gradvis reell kontroll over stadig større deler av landet etter hvert som motstandsbevegelsen og IS vant fram, men gjenvant fra 2015–16 initiativet i krigen. Regimet rår over et stort voldsapparat, med militære midler som overgår opposisjonens.

Regjeringsstyrkene har, særlig fra 2013, fått militær støtte fra Iran og libanesiske Hizbollah; fra 2015 fra Russland. Disse har alle sendt styrker for å kjempe på denne siden.

Militsgrupper på siden av de formelle strukturene har også støttet regjeringssiden. Dette inkluderer shabiha; halvmilitære, halvkriminelle gjenger som har opptrådt dels på oppdrag for regimet, dels er uten kontroll.

Regjeringsstyrkene var utrustet med særlig franske og russiske våpen da konflikten brøt ut, men har fått nye forsyninger fra Russland og Iran etter at opprøret brøt ut.

Opposisjonen består av en rekke politiske og militære aktører. Den er ikke en homogen eller samlet bevegelse, selv om mange samlet seg i paraplyorganisasjoner som SNC og SNCORF, og militære strukturer som Free Syrian Army (FSA) og Islamic Front (IF).

Den politiske motstandsbevegelsen ble tidlig preget av at Syria har et svakt sivilsamfunn med få opposisjonelle grupper inne i landet. Opprøret bidro til utvikling av en mer organisert opposisjon, inklusive opprettelsen av Det syriske nasjonalrådet (Syrian National Council, SNC) og andre konstellasjoner, som den rivaliserende National Coordination Committee (NCC). Den siste er grunnlagt av venstreorienterte grupper i Damaskus. Disse og andre grupper delte målet om en regimeendring med fjerning av president Assad, men var ikke samstemte om midlene. Mens SNC ønsket utenlandsk intervensjon, søkte NCC nasjonale løsninger tuftet på dialog. Det muslimske brorskap, som under Baath-regimet har vært forbudt og forfulgt, er en toneangivende aktør i SNC.

Misnøye med gjennomslagskraften til SNC skapte press fra arabiske og vestlige støttespillere om å etablere et bredere sammensatt og mer representativt organ. Derved ble Nasjonalkoalisjonen av syriske opposisjons- og revolusjonskrefter (Syrian National Coalition for Opposition and Revolutionary Forces, SNCORF) dannet i november 2012.

Etter hvert som krigen utviklet seg, og jihadister fikk en dominerende rolle, mistet de mer sekulære syriske grupperingene – og den politiske delen av opposisjonen – mye av sin betydning.

Den militære motstandsbevegelsen har vært enda mer sammensatt enn den politiske, også fordi mange militsgrupper ble etablert lokalt for å forsvare mindre geografiske enheter. Opprettelsen av Free Syrian Army (FSA) i juli 2011 var et forsøk på å samle flest mulig militære grupper under en felles kommando, men mange ble stående utenfor. FSA ble startet av offiserer som hadde hoppet av fra de syriske regjeringsstyrkene, og ble et instrument for å samle utenlandsk støtte, like mye som en felles militær struktur i kampen mot Baath-regimet.

Den væpnede motstanden har vært fragmentert på flere vis, både i forhold til politiske mål, religiøs forankring og militær taktikk. FSA ble etablert på en sekulær, militær plattform. Flere av de etter hvert mest slagkraftige gruppene er islamistiske og slutet seg ikke til FSA. Flere gikk med i alliansen Islamsk Front (Islamic Front; tidligere Syrian Islamic Front).

Fra 2012 vokste det fram en jihadistisk retning innenfor opposisjonen og motstandskampen. Enkelte salafist- og jihadist-grupper har, i tillegg til regimeendring, et politisk-religiøst mål om å etablere en islamistisk stat i Syria, eventuelt i regionen. Særlig fra 2013 utgjorde disse en større og mer slagkraftig del av motstandsbevegelsen. Til disse hører særlig Ahrar al-Sham og Jabhat al-Nusra. Sistnevnte var al-Qaidas offisielt tilknyttede gruppe i Syria, men brøt i 2016 med dette nettverket. Skiftet ble markert ved et nytt navn: Jabhat Fateh al-Sham. Gruppen var tidligere knyttet til Den islamske stat i Irak og Levanten (ISIL; nå Den islamske stat, IS), men brøt i 2014 med denne. Det samme gjorde al-Qaida. ISIL/IS ble i 2013–2014 en av de viktigste militære og politiske faktorene i krigen.

Særlig de islamistiske militsene har tatt imot et betydelig antall fremmedkrigere. Anslagene har variert, med opptil cirka 50 000 personer på det meste. De fleste har kommet fra arabiske land, flest fra Tunisia, Saudi-Arabia, Marokko, Libya og Irak; et stort antall også fra Vesten, ikke minst Belgia, Frankrike og Storbritannia, samt Skandinavia.

Motstandsbevegelsen styrket tidlig i krigen sin militære kapasitet ved å erobre våpen fra regimet. Deretter har den blitt tilført våpen og annet materiell fra statlige så vel som private støttespillere, særlig i golfstatene Kuwait, Qatar og Saudi-Arabia.

Syria er religiøst sammensatt med flere minoriteter, men etnisk ganske homogent. Den største etniske minoriteten er kurderne. Av frykt for sin framtid søkte kurderne som gruppe i utgangspunktet å holde seg utenfor konflikten, samtidig som enkelte kurdiske regimemotstandere tidlig sluttet seg til protestene. Opprøret spredte seg i 2012 også til kurdiske områder i nord. Deretter har kurdisk milits, People’s Protection Units (YPG), sluttet seg til den væpnede motstanden mot Baath-regimet – og mot jihadistene. Syriske kurdere har fått militær trening i de kurdisk-kontrollerte delene av Irak. YPG er nært knyttet til Kurdistans arbeiderparti (PKK) i Tyrkia, og den tyrkiske regjering har brukt denne dimensjonen ved krigen i Syria til å gjenoppta den væpnede kampen mot kurdiske selvstyreforkjempere.

Den palestinske flyktningbefolkningen i Syria er også en betydelig minoritet. Ved krigens start var den på om lag en halv million. Med sin utsatte stilling har palestinerne søkt å holde seg i bakgrunnen. Den palestinske ledelsen har imidlertid tradisjonelt vært nært knyttet til Baath-regimet. Flere av de mest radikale palestinske gruppene har hatt sitt hovedsete i Damaskus.

Flere land i regionen har spilt både en politisk og militær rolle i konflikten. Militært har særlig disse landene deltatt, direkte eller indirekte: Iran og Tyrkia ved selv å engasjere seg inne i Syria, og å støtte syriske eller andre grupper. Til dette hører Irans støtte til Hizbollah. Derigjennom er også Libanon indirekte en part i krigen. Israel har utført en rekke luftaksjoner inne i Syria, offisielt for å begrense den iranske innflytelsen og Hizbollah. Flere stater i Golfen, så vel som Jordan, har også engasjert seg i krigen, vesentlig ved å støtte ulike opprørsgrupper. I tillegg har flere land deltatt i den internasjonale operasjonen med jihadistene, Operation Inherent Resolve (OIR).

Tyrkia: Den tyrkiske regjering har fra opprøret startet i 2011 bistått flere syriske grupper som kjemper mot Baath-regimet. Tyrkia har gitt motstandsgrupper opphold og anledning til å arbeide politisk i landet. Til dette hører mulighet for å sende støtte inn i Syria. Fra 2015–2016 har Tyrkia flere ganger gått inn i Syria med militære styrker; i størst omfang i Afrin, vinteren 2018.

Syria og Tyrkia har i perioder, og av flere årsaker, hatt et dårlig naboforhold. En av disse er at Alexandretta, som tilhørte det daværende franske mandatområdet Syria, ble avstått til Tyrkia. En annen er at kurderne i Syria har fått anledning til å opprette sitt eget selvstyrte område, Rojava. En tredje var trefninger mellom de to land ved grensa høsten 2012.

Tyrkia avholdt seg lenge fra selv å engasjere seg militært i Syriakrigen. Tyrkia vegret seg også fra å tillate andre land, deriblant USA, å operere fra tyrkiske baser. Dette endret seg sommeren 2015, først ved at Tyrkia og USA inngikk en avtale om samarbeid for å bekjempe IS i Nord-Syria. USA fikk da anledning til å operere fra Incirlik-basen. I juli 2015 gjennomførte Tyrkia sine første luftangrep mot mål i Syria, for så å slutte seg til koalisjonen som står bak OIR. Tyrkia har samtidig benyttet anledningen til å angripe kurdisk gerilja.

I februar 2016 iverksatte Tyrkia en begrenset aksjon for å evakuere soldater som bevoktet Suleimans grav, i Aleppo-provinsen i Syria; bevoktet av tyrkiske soldater. Høsten 2016 trappet landet opp engasjementet. Særlig den kurdiske framgangen bidro til at Tyrkia i august sendte bakkestyrker til Syria, i Operation Euphrates Shield. Intervensjonen var rettet mot områder holdt av IS, samtidig som det var ment å svekke den kurdiske militsen. Tyrkia opprettet da en «de facto» sikkerhetssone i Nord-Syria. Tyrkia har argumentert for en flyforbudssone der. I 2014 begynte Tyrkia å bygge et 900 kilometer langt gjerde langs grensa til Syria. Euphrates Shield-operasjonen ble begrunnet med retten til selvforsvar, i tråd med FN-paktens artikkel 51. Den ble avsluttet i mars 2017. Den mest omfattende tyrkiske aksjonen ble iverksatt fra januar 2018, med Operation Olive Branch – en invasjon av den nordlige Afrin-distriktet, rettet mot kurdiske styrker.

Som medlem av NATO har Tyrkia som følge av krigen i Syria påkalt alliansens beskyttelse, med utplassering av rakettbatterier av typen Patriot, fra Tyskland og USA, ved grensa. Da russiske jagerfly i oktober 2015 krenket tyrkisk luftrom ble hendelsen fordømt av NATO. Generalsekretær Jens Stoltenberg understreket at alliansen var rede til om nødvendig å forsvare Tyrkia. Med sine militære aksjoner mot syrisk kurdisk gerilja gikk NATO-landet Tyrkia også til angrep på en av NATO-medlemmet USAs allierte i krigen: YPG. Samtidig førte krigens utvikling til at Tyrkia og Russland, særlig fra 2016, etablerte et nærmere politisk samarbeid. Dette ble forsterket, også med deltakelse fra Iran, i 2018.

Iran: Den iranske – politiske, økonomiske og militære – støtten til Assad-regimet er en videreføring av et langvarig og nært forhold. Iran ser Baath-regimet som en strategisk alliert i en kamp om innflytelse i regionen, ikke minst i forhold til en annen regional stormakt, Saudi-Arabia. Fotfeste i Syria gir Iran også strategisk dybde, inklusive for å kunne fremme sine interesser gjennom støtten til libanesiske Hizbollah og palestinske Hamas – særlig i striden med Israel.

Iran har engasjert seg med våpenleveranser og økonomisk støtte, og med personell: militære og tekniske rådgivere, og soldater. Det er hevdet at Iran i 2017 hadde inntil 70 000 soldater i Syria, inklusive militsgrupper og frivillige under iransk kontroll. Iran sendte rådgivere allerede i 2012, og bidro til at Hizbollah sendte soldater fra 2012–2013, samt at militssoldater fra Irak har deltatt på regimets side. Iran har også samarbeidet med Russland om Syriakonflikten, og tillot i 2016 russiske styrker å bruke iranske flybaser for angrep i Syria. Israelske myndigheter har beskyldt Iran for å utnytte krigen til å etablere militære baser der, også for å angripe Israel. En milepæl i så måte fant sted i februar 2018, da en iransk drone ble skutt ned over israelsk territorium; den første militære konfrontasjon mellom de to land i Israel.

Det iranske regimets intervensjon henger også sammen med kampen om politisk og teologisk innflytelse, og det sjiittiske (og persiske) Irans rivalisering med sunniregimet i Saudi-Arabia. Iran vil forhindre et regimeskifte som fører til et sunniledet Syria, som fryktes vil vende seg bort fra det sjiastyrke Iran og mot Saudi-Arabia og andre stater i Golfen.

Golfstatene: Den samme konfliktlinjen og ønsket om å styrke sin respektive posisjon i regionen, er medvirkende til at særlig Qatar og Saudi-Arabia har engasjert seg. Det har de særlig gjort ved å støtte syriske opprørsgrupper med penger og våpen. De har også vært pådrivere for at andre land, inklusive vestlige stater, skal engasjere seg militært i krigen mot Baath-regimet.

Samtlige golfstater, unntatt Iran, er med i koalisjonen bak den militære kampanjen mot IS og andre jihadistgrupper: OIR. Bidragene er dels militære, men mest politiske og økonomiske. De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia har bidratt med fly.

Samtidig som golfstatene deltar i kampen mot IS gjennom OIR, gir enkelte av dem støtte til jihadistgrupper i Syria. Det samme gjelder miljøer og personer i flere land. Særlig er Kuwait nevnt som sentralt i å kanalisere økonomisk støtte til opprørsgrupper i Syria. Støtten, som antas å tilfalle også grupper OIR bekjemper, kommer fra flere land. Blant disse er stater som deltar i koalisjonen som bekjemper de samme gruppene. Kuwait avstår imidlertid å engasjere seg direkte militært i regionale konflikter.

De arabiske golfstatene er opptatt av å begrense Irans innflytelse – den politiske så vel som teologiske, og å forhindre at landet får utvidet sitt strategiske fotfeste. Flere land, særlig Bahrain og Saudi-Arabia, frykter også Irans innflytelse over nasjonale sjia-minoriteter.

Saudi-Arabia: Saudiske myndigheter engasjerte seg tidlig i konflikten, blant annet ved å fremme samarbeid mellom opposisjonelle grupper, særlig Det syriske nasjonalrådet (SNC). Samtidig, trolig fra midten av 2012, begynte Saudi-Arabia å finansiere våpenanskaffelser til opposisjonen i samarbeid med Qatar og Tyrkia. Våpen gikk til Den frie syriske hær (FSA), deretter til flere grupper, sannsynligvis også jihadister, blant annet Islamsk front (IF). Samtidig som den saudiske staten har støttet ulike grupper, bidrar private aktører med finansiell bistand til syriske grupper. Saudi-Arabia er, sammen med Qatar, det land som antas å gi størst finansiell støtte til opprørerne. Saudi-Arabia har også bidratt til treningsfasiliteter for opprørsgrupper i Jordan.

For Saudi-Arabia er engasjementet en del av en politikk som dels går ut på å demme opp for Irans innflytelse i regionen, dels for å bekjempe Den islamske stat og al-Qaida. Begge deler henger sammen med saudiernes innsats for å spre sin egen variant av islam, wahhabitt-retningen innen sunni – og å forsvare den mot jihadister som bekjemper den som kjettersk.

Qatar: Etter at Qatar tidligere støttet Assad, vendte landet seg mot det syriske regimet så snart krigen startet, og frøs forbindelsene med Syria. Qatar startet våren 2012 med våpenleveranser til syriske opprørere, og det er anslått at Qatar kan være det landet, sammen med Saudi-Arabia, som har bidratt med størst forsyninger til den syriske opposisjonen. Qatar har også stilt treningsfasiliteter til disposisjon for opprørsgrupper, og flybasen Al Udeid er brukt for å koordinere mange av koalisjonens luftangrep.

For Qatar er engasjementet i Syria en del av en aktiv, aggressiv utenrikspolitikk som også bidro til at landet spilte en ledende rolle i krigen i Libya i 2011. Blant annet søker Qatar å fremme innflytelsen til sin allierte, Det muslimske brorskap.

Irak: Den sjia-dominerte regjeringen i Irak, med støtte fra Iran, har stilt seg bak det syriske regimet. Irak har ikke engasjert seg militært i Syria, men har bidratt økonomisk til regimet. Irak har tillatt iranske fly å bruke sitt luftrom så vel som landterritorium for transport av våpen til Syrias regjering, og irakiske frivillige har vervet seg til innsats for syriske regjeringsstyrker.

De kurdiske selvstyremyndighetene i Irak har på sin side gitt militær og annen støtte til kurdiske styrker i Syria.

Egypt: Den egyptiske regjering kjemper selv mot jihadister tilknyttet IS og al-Qaida, særlig i Sinai, og har sluttet seg til OIR. Egypt er en av få sentrale aktører i Midtøsten som har uttrykt støtte til den syriske regjeringen.

Israel: Den offisielle israelske tilnærmingen til krigen i nabolandet Syria var lenge å se utviklingen an, og i det lengste holde seg militært utenfor. Det ble samitid definert en såkalt rød linje: Forsøk på å smugle avanserte våpen fra Syria til Hizbollah i Libanon, ville Israel gripe inn.

Israel har gjennomført en rekke flyangrep mot mål i Syria, hovedsakelig mot Hizbollah, som Israel har vært i krig med og opplever seg truet av. Angrepene kal mest har vært rettet mot våpenleveranser til Hizbollah fra Iran. Første gang Israel bekreftet å ha angrepet mål i Syria var i mars 2017. Den syriske regjeringen svarte med å skyte raketter inn i Israel; disse ble så skutt ned av det israelske luftvernet.

Syria skal flere ganger ha beskutt israelske fly over Golan. I mars 2014 iverksatte Israel luftangrep mot den syriske hæren nær Golanhøydene, og i september samme år skjøt Israel ned et syrisk jagerfly ved Golan. Det israelske forsvaret har også angrepet personell fra ISGolan, blant annet etter at disse hadde beskutt israelske styrker.

Vinteren 2018 gjennomførte Israel sine mest omfattende flyangrep i Syria, og et isralelsk fly ble skutt ned i februar. Dette skjedde etter at Israel bombet den syriske basen T–4, som er brukt av iranske styrker. Foranledningen var at Iran sendte en drone inn i Israel, som der ble skutt ned. Israel ble antatt å stå bak et nytt angrep mot denne basen i april 2018, etter et angrep mot sivile med kjemiske våpen, som det syriske regimet ble anklaget for å stå bak.

Da Russland i 2016 utplasserte nye luftforsvarssystemer i Syria og det østlige Middelhavet, skapte det bekymring i Israel. Systemet vil følge israelske luftrombevegelser og true israelske aksjoner over Syria eller Libanon. Israel skal ha akseptert den russiske luftkampanjen i Syria, mot at Russland har gitt Israel sikkerhetsgarantier. I 2013 utplasserte Israel rakettforsvarssystemet Iron Dome i sentrale deler av landet. Dette ble gjort som beredskap for et mulig amerikansk angrep på Syria, med påfølgende represalier mot Israel.

For Israel er utviklingen i Syria av vesentlig betydning for landets sikkerhet. Israel følger derfor krigen nøye, og er antatt å spille en mer aktiv rolle enn hva som er kjent. Til hva som er kjent, er at Israel siden 2013 har tatt imot sårede syrere, både sivile og militære, fra Golan, og gitt dem medisinsk behandling i Israel. Denne kontakten med, og humanitære støtten til, opprørsgrupper er tolket som et ledd i et forsøk på å skape en buffersone øst for Golan. For Israel er det maktpåliggende å forhindre at særlig Iran får etablere seg nær grensen. En de-eskaleringsavtale inngått mellom Russland, USA og Jordan i november 2017 har garantier for å holde Iran og dets allierte unna grensa.

En vesentlig dimensjon ved Syriakrigen sett fra Israels side, er – i tillegg til generell destabilisering og usikkerhet i regionen – frykten for at Iran skal styrke sin stilling, og at Hizbollah skal styrke seg militært for derved å bli bedre i stand til på ny å angripe Israel.

Flere av jihadistgruppene som har operert i Syria har uttrykt å ville bekjempe Israel, og har som følge av krigen kommet nært Israels grenser på Golan. Med den militære framgangen til regimet, er det også frykt for at Assad skal forsøke å ta tilbake Golanhøydene, som Israel tok under Seksdagerskrigen i 1967.

Kurdiske politiske grupper og militære styrker er en de viktigste aktørene i konflikten, særlig knyttet til kampen mot IS – både i Syria og Irak. De er støttet av USA, også med luftstøtte i militære operasjoner, men blir angrepet av styrker fra USAs allierte Tyrkia. Kurdisk milits spilte en hovedrolle i kampene mot IS om grensebyen Kobane i 2014–2015, støttet av amerikansk flybombing. I 2015–2016 styrket kurdiske grupper seg og etablerte et selvstyrt område i deler av Nord-Syria under navnet Rojava. Den kurdiske YPG-geriljaen har utviklet seg til en av de viktigste militære aktørene i krigen.

Arabiske liga har, som regional aktør, spilt en aktiv politisk og diplomatisk rolle, og har sendt observatører til Syria. Ligaen ga i 2012–13 støtte til opposisjonen, og SNCORF overtok i mars 2013 Syrias plass i organisasjonen. Ligaen ga i 2013 aksept for at medlemsland støttet den syriske opposisjonen militært.

Konflikten i Syria ble allerede 2011 et internasjonalt spørsmål, blant annet knyttet til krav om en militær inngripen i likhet med NATOs Operation Unified Protector i Libya samme år. I 2012 ble Syria et stridsspørsmål i FNs sikkerhetsråd, der Kina og Russland motsatte seg flere resolusjoner rettet mot regimet.

USA og europeiske land som Frankrike og Storbritannia framholdt at en løsning på krisen forutsatte at president Bashar al-Assad måtte gå av. Disse vek ennå i 2012–2014 tilbake for militær intervensjon, men ga såkalt ikke-dødelig materiell til opprørsstyrkene. Gassangrepet i august 2013 endret på denne situasjonen, og særlig USA åpnet for en mulig militær aksjon mot regimet. Samtidig iverksatte USA et program for opplæring av syriske motstandsstyrker. Fra 2014 har flere land iverksatt militære luftangrep mot mål i Syria; i all hovedsak vært rettet mot IS. Fra 2015 har Russland deltatt militært til støtte for regimet.

USA: Fra september 2014 har USA iverksatt luftangrep mot mål i Syria. Disse har vært rettet mot jihadistgrupper, framfor alt IS, gjennom Operation Inherent Resolve (OIR). USA gjennomførte i april 2017 for første gang et angrep rettet direkte mot den syriske regjeringen; mot en flybase.

USA har siden 2011 vært en pådriver for regimeendring i Syria, slik president George W. Bush tok til orde for et tiår tidligere, i kampen mot global terrorisme. Syria ble da inkludert på en liste over land USA ønsket regimeendring i, om nødvendig med militære angrep. President Barack Obama ønsket ikke, i motsetning til under krigen i Libya i 2011, at USA skulle gå til militært angrep i Syria. Han valgte heller å støtte syriske motstandsgrupper, særlig Free Syrian Army (FSA) – politisk, økonomisk og militært. Obama avsto også fra direkte angrep på Syria etter at kjemiske stridsmidler ble tatt i bruk mot sivile i 2013, til tross for at han hadde definert dette som en terskel som ville framtvinge amerikanske militær inngripen. Derimot ble våpenhjelpen til syriske motstandsgrupper trappet opp. Etter at kjemiske våpen ble brukt mot sivile i Idlib i april 2017, beordret president Donald Trump angrep mot et militært mål, uten godkjenning fra Kongressen. Missiler ble skutt fra amerikanske marinefartøyer i Middelhavet og rammet flybasen Shayrat i det sentrale Syria.

Sammenlignet med islamistiske grupperinger viste FSA og andre såkalte moderate grupper seg lite effektive, og USA avviklet høsten 2015 sitt militære opplæringsprogram. Dette inkluderte opplæring av syrisk milits i Jordan og Saudi-Arabia. Én av grunnene til at programmet ble avviklet var at våpen trolig fant veien til jihadistgrupper. USA har alliert seg med kurdisk milits i kampen mot IS, og har gitt YPG-styrker flystøtte. Fra 2016 har USA også satt inn soldater for å bistå YPG på bakken, med opplæring og etterretning.

Russland: Fra oktober 2015 har Russland iverksatt en militær aksjon til direkte støtte for den syriske regjering. Den ble startet som et bidrag i kampen mot IS og andre jihadistgrupper, men utviklet seg til et forsvar for Baath-regimet. Den omfattende russiske militære støtten, dels i form av våpenleveranser, og enda mer gjennom innsatsen til det russiske luftvåpen, har på en avgjørende måte influert på utviklingen av krigen i den syriske president Bashar al-Assads favør.

De politiske og militære forbindelsene mellom Syria og Russland er en forlengelse av forbindelsene mellom Baath-regimet og Sovjetunionen fra Den kalde krigen. Da var Syria, ved siden av Egypt, et av Sovjetunionens politisk-militære brohoder i Midtøsten. Etter at Egypt nærmet seg USA var Syria sovjeternes eneste allierte i regionen, med Tartus-basen i Syria som landets eneste i Middelhavet. Forbindelsene – og marinebasen – fra sovjettida er videreført av Russland, men en opptrapping som følge av krigen. Russland er Syrias fremste våpenleverandør, og leveransene har fortsatt under krigen. Som følge av krigen etablerte Russland i 2015 Khmeimim flybase i Latakia, og inngikk i 2016 en langsiktig bruksavtale. Russland har utnyttet Syriakrigen til å styrke sin posisjon i Midtøsten.

Russland har i internasjonalt diplomati, særlig i FNs sikkerhetsråd, og sammen med Kina, motsatt seg støtte til opprørerne og en internasjonal militær operasjon mot Syria. Russland har heller ikke gått inn i koalisjonen som står bak den internasjonale operasjonen mot islamistene i Syria og Irak, Operation Inherent Resolve (OIR).

I andre halvdel av 2015 trappet Russland opp sitt engasjement i krigen, både med våpenstøtte og direkte militær inngripen. De første russiske luftangrep fant sted i oktober 2015. Bakkesoldater ble satt inn for å beskytte luftstyrken. Russlands begrunnelse for å gå inn i krigen til støtte for Assad, var å styrke den internasjonale kampen mot IS. De første angrepene ble av vestlig etterretning derimot hevdet å være rettet mot andre motstandere av regimet enn IS, og Russland ble beskyldt for primært å ville holde sin allierte Assad ved makten framfor å bekjempe islamister. Utviklingen etter 2015 har bekreftet dette, da Russland i avgjørende grad har bidratt til å holde det syriske regimet ved makten.

Vinteren 2015/2016 trappet Russland opp støtten til det syriske regimet og bombingen av militsgrupper. Russland bidro i vesentlig grad til regimets militære offensiv i 2016, inklusive kampene om Aleppo i andre halvdel av året, med omfattende bombing av sivile mål i og rundt byen. Derved snudde utviklingen av krigen i regimets favør. Dette, og den generelle opptrappingen av krigføringen i Syria, bidro også til den skjerpede politiske situasjonen mellom Russland og USA. Det gjorde også det amerikanske missilangrepet mot en syrisk flybase i april 2017. I februar 2018 ble russiske leiesoldater drept i et sammenstøt med kurdiske og amerikanske styrker i Syria.

Det er antatt å ha vært store kontingenter russiske borgere som fremmedkrigere i IS; ikke minst tsjetsjenere. Med en stor muslimsk befolkning, har Russland sett en større trussel i IS enn vestlige stater.

Russland har brukt krigen i Syria som en arena for å demonstrere sin militære makt i den tiltagende politiske rivalisering med USA og NATO, og for å sikre seg baser og innflytelse i Midtøsten og Middelhavsområdet. Fra 2016 har Russland, i samarbeid med Tyrkia, og deretter Iran, også ført et offensivt diplomati, blant annet med å stå bak fredskonferanser i Astana. Forholdet til Tyrkia er vesentlig styrket etter at Tyrkia i 2015 skjøt ned et russisk jagerfly ved den tyrkisk-syriske grensen. Russland og Tyrkia har også gjennomført felles angrep mot IS i Syria. Russlands samarbeid med Iran i Syriaspørsmålet inkluderer russisk bruk av iranske flybaser.

Flere land har sluttet seg til kampen mot IS, også Norge, som blant annet har deltatt i det diplomatiske arbeidet. En gruppe aktører, stater og organisasjoner, etablerte 24. februar 2011 kontaktgruppen Friends of Syria for å drøfte og samordne sitt diplomati i konflikten. Lederne for FN og Arabiske liga, sammen med flere stater – deriblant Russland og USA samt EU – etablerte i juni 2012 Action Group for Syria. Gruppen stilte seg bak den daværende fredsplanen og utarbeidet planer for en overgangsperiode etter Baath-regimet.

Norge har deltatt i det internasjonale diplomatiet rundt Syriakonflikten, dog uten å innta noen lederrolle. Derimot har Norge inntatt en sentral rolle for å sikre og samordne humanitær innsats som følge av krigen. Fra 2016 har Norge også engasjert seg militært i kampen mot Den islamske stat (IS) i Syria. Norske spesialsoldater er sendt til Jordan for opplæring av syriske motstandsgrupper

Norge har ikke spesielle historiske eller andre forbindelser til Syria, men et nært politisk forhold til Midtøsten, både gjennom FN-operasjoner og fredsdiplomati. Norge sluttet seg høsten 2012 til EUs innskjerpede sanksjoner mot Syria. Norge deltok også med fem offiserer i FN-styrken som ble satt inn i Syria 2012, UNSMIS, inklusive styrkesjefen, generalmajor Robert Mood. Norske myndigheter har i likhet med andre vestlige land avvist militær inngripen tilsvarende den som fant sted i Libya, hvor Norge deltok med jagerfly.

I desember 2013 stilte Norge et sivilt transportfartøy og et militært eskortefartøy til disposisjon som bidrag til destruksjon av Syrias kjemiske våpen. Norge har også gitt humanitær bistand gjennom frivillige organisasjoner og FN. Regjeringen besluttet i september 2014 at Norge skulle delta i den flernasjonale militære koalisjonen som var etablert for å bekjempe IS, Operation Inherent Resolve (OIR), men bare i Irak; ikke i Syria. Begrunnelsen var at en intervensjon i Irak hadde et folkerettslig grunnlag, mens et slikt ikke fantes for Syria. I mai 2016 utvidet regjeringen det norske militære engasjementet i kampen mot IS ved å beslutte at norske styrker skulle trene og støtte syriske grupper i Jordan – for innsats i Syria, innenfor OIR. Det ble samtidig åpnet for at norske soldater kan følge de syriske gruppene inn i Syria, for om nødvendig å delta i strid. Regjeringen ga i april 2017 uttrykk for støtte til USAs angrep mot en syrisk flybase.

I september 2014 ble det kjent at Norge, samme år, hadde tatt imot syriske opposisjonsgrupper for samtaler i Norge. Deretter skal en representant for president Assad ha vært mottatt. Kontakten sonderte muligheten for å etablere en dialog mellom partene – med sikte på å finne en løsning på konflikten.

Norges regjering tok vinteren 2016 initiativ til en flernasjonal giverlandskonferanse, avholdt i London i februar. Norge kunngjorde da å ville gi ti milliarder kroner i humanitær bistand til Syriakrisen over fire år, hvorav 2,4 milliarder i 2016. Dette er det største norske bidraget noen gang til én humanitær krise. Under en tilsvarende konferanse i Brussel våren 2017 kunngjorde Norge å ville bidra med minst 2,3 milliarder kroner til Syria og naboland i 2017. Norge var medarrangør til konferansen.

Mer enn opprørene i Egypt, Libya og Tunisia har krigen i Syria regionale dimensjoner; i verste fall med en mer omfattende væpnet konflikt i Midtøsten som konsekvens. Samtidig har opprøret, med den påfølgende krigen, fått et omfang av voldsbruk som overgår de andre, og som har påført landet store tap, både menneskelige og materielle.

Opprøret og krigen har hatt omfattende følger for det syriske samfunnet både politisk, økonomisk og sosialt. Politisk og militært har det vokst fram en rekke grupper som forfekter ulike løsninger på et framtidig Syria, inklusive flere militært sett sterke radikale islamistiske grupperinger. Blant de nasjonale aspektene hører også det kurdiske spørsmålet, hvor krigen har ført til en form for selvstyre i deler av de kurdiske områdene nordøst i Syria.

Over halvparten av Syrias innbyggere har som følge av krigen flyktet fra sine hjem; de fleste til andre deler av Syria, mange til nabolandene: flest til Tyrkia, Libanon og Jordan, mange til Irak. Høsten 2014 hadde over tre millioner syrere flyktet til nabolandene; et år senere var tallet økt til vel fire millioner. Tidlig i 2017 oppga FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) at over fem millioner syrere hadde flyktet fra landet. Flest oppholdt seg i Tyrkia (tre millioner), Libanon (1,1 millioner) og Jordan (700 000). Enda flere, rundt 6,3 millioner, var flyktninger i eget land (internt fordrevne). Dermed var rundt halvparten av Syrias befolkning fordrevet fra sine hjem. Det er anslått at minst 250 000 har blitt drept og over én million såret som følge av krigen. FN har sluttet å oppgi tall på antall drepte, og FNs spesialutsending til Syria, Staffan de Mistura, antydet våren 2016 at tallet på drepte da hadde passert 400 000. Våren 2017 hadde om lag 13,5 millioner mennesker, blant dem rundt seks millioner barn, behov for humanitær hjelp inne i Syria.

Den omfattende flyktningstrømmen fra Syria, særlig etter 2014, har i vesentlig grad bidratt til flyktningsituasjonen i Europa.

De sosiale følgene omfatter en i all hovedsak ødelagt infrastruktur, blant annet innen helse- og skolestell, og økonomi. Fire av fem syrere lever i fattigdom, og siden krigen startet har forventet gjennomsnittlig levealder sunket med over 20 år. Skolegangen er halvert, og over to millioner barn går ikke lenger på skole.

Krigen har økt motsetningene mellom grupper i det syriske samfunnet, særlig mellom sunnier og alawitter. Dette har skapt usikkerhet blant alawittene, som politisk og økonomisk har vært marginalisert, men som har fått styrket sin posisjon gjennom Assad-klanens periode ved makten. Framveksten av salafisme oppleves også truende, da sunnier flest anser alawitter for ikke å være muslimer.

Utsikter til et regimeskifte i Damaskus skapte usikkerhet om utviklingen i hele Midtøsten. Når regimet fra 2015–16 klarte å befeste sin stilling, har frykten vært knyttet til en oppløsning av Syria som stat, tilsvarende en utvikling som i Libya etter krigen der, og med rom for jihadister. Ulike utviklingstrekk kan medføre økt spenning i regionen, der flere militærmakter kan bli trukket inn i en omfattende væpnet konflikt. Flere aktører kan bli trukket mer aktivt inn i konflikten, blant annet Israel, Iran, Tyrkia og Saudi-Arabia. I tillegg kommer USA, som i Syria kan komme i direkte konflikt med Russland.

Tyrkia frykter spredning av både jihadisme og terror, og en opptrapping av den kurdiske frigjøringskampen, mens kurdiske grupperinger – både i Syria og Tyrkia – har opplevd forsterkede angrep fra Tyrkia.

Det er også usikkerhet til hvordan utviklingen i Syria kan påvirke en politisk skjør situasjon i Libanon, der Hizbollah har styrket sin militære stilling gjennom deltakelsen i den syriske krigen. Et destabilisert Syria medfører usikkerhet i Israel, framfor alt knyttet til hvordan Syria vil forholde seg til Golanhøydene; dernest til hvilken stilling Iran vil få i et nytt Syria.

Monografier:

  • Gowans, Stephen (2017). Washingtons's Long War on Syria. Baraka Books.
  • Hellestveit, Cecilie (2017). Syria: En stor krig i en liten verden. Pax forlag.
  • Sørvig, Bendik (2017). Syra. Den tapte revolusjonen. Manifest.
  • Abboud, Samer N. (2016). Syria. Polity Press.
  • Lister, Charles R. (2015). The Syrian Jihad. Oxford University Press.
  • Cockburn, Patrick (2014). The Rise of the Islamic State. Verso Books.
  • Hokayem, Emile (2013). Syria's Uprising and the Fracturing of the Levant. IISS/Routledge.
  • Ajami, Fouad (2012). The Syrian Rebellion. Hoover Institution Press.
  • Lesch, David W. (2012). Syria. The Fall of the House of Assad. Yale University Press.
  • Van Dam, Nikolaos (2011). The Struggle for Power in Syria. I.B. Tauris.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.