Krigen i Syria er forlengelsen, opptrappingen og følgen av det politiske opprøret mot Baath-regimet og president Bashar al-Assad vinteren 2011. Den startet som del av Den arabiske våren, og ble innledet med demonstrasjoner mot et undertrykkende regime. Mens andre opprør førte til regimeskifte, klarte regjeringen i Damaskus, ved hjelp av militær maktbruk og utenlandsk støtte, å beholde makten. Til tross for at konflikten utviklet seg fra et demokratiopprør til en borgerkrig og deretter en regional stormaktskonflikt med omfattende utenlandsk innblanding, har den syriske regjering holdt stand – både politisk og militært. De menneskelige og materielle omkostningene er derimot svært høye, og de regionale politiske følgene er betydelige.

Opprøret, som startet i mars 2011, ble tidlig voldelig. I løpet av 2012 utviklet det seg til en borgerkrig som spredte seg til hele landet. Krigen ble samtidig tidlig internasjonalisert, særlig som følge av motsetninger mellom regionale stormakter, som fremmet sine interesser ved å engasjere seg i konflikten. Flere land gjorde det; dels indirekte, og etter hvert direkte – noen også med militær inngripen. Konflikten i Syria ble derved også en krig med stedfortredere, utkjempet om forhold som hadde lite eller ikke noe med rent syriske spørsmål å gjøre.

Den internasjonaliserte krigen ble også en kamp for regimeskifte, i likhet med invasjonen av Irak i 2003 og intervensjonen i Libya i 2011. Det ble tidlig et krav fra flere land og organisasjoner om at president Bashar al-Assad og Baath-regimet måtte gå av, som en forutsetning for en politisk løsning. Etter at Russland i 2015 engasjerte seg militært på den syriske regjeringens side, er det gradvis akseptert at presidenten må inkluderes som en del av en framforhandlet løsning. De syriske regjeringsstyrkene tok i 2016–17 tilbake kontrollen av store deler av landet som tidligere var kontrollert av ulike opprørsgrupper, inklusive Den islamske stat (IS). Kampen mot IS er først og fremst ført av syriske kurdiske grupper, støttet av den internasjonale koalisjonen som står bak Operation Inherent Resolve (OIR), ledet av USA.

Syriakrigen består av mange konflikter. I tillegg til å være en kamp mot landets regime ble Syria et åsted, og krigen en mulighet, for åpen rivalisering mellom land i regionen. Særlig har Tyrkia, Iran og Saudi-Arabia, samt Qatar, vært aktive i Syria – for å fremme sine egne politiske interesser. Ett element i dette er motsetningene mellom de to hovedretningene i islam, sjia og sunni, hvor Iran og Saudi-Arabia står på hver sin side. En annen er den kurdiske dimensjonen, hvor særlig Tyrkia motsetter seg at kurderne skal få selvstyre, noe de har sikret seg i Syria som følge av krigen (og før det i Irak, etter Golfkrigen), med en selverklært statsdannelse i nord: Rojava.

Fremmede stater vegret seg lenge mot å gi direkte militær støtte til opprøret og for å framtvinge et regimeskifte, slik de hadde gjort under borgerkrigen i Libya i 2011. Dette endret seg høsten 2014, og var da knyttet til kampen mot IS. En flernasjonal koalisjon startet en militær kampanje mot terrorgruppen, først i Irak og deretter i Syria.

Den internasjonaliserte konflikten ble trappet opp da Russland i 2015 engasjerte seg militært til direkte støtte for den syriske regjering. USA fastholdt at landet ikke hadde til hensikt å bekjempe regjeringen, men gjennomførte i april 2017 et rakettangrep mot en syrisk militærbase. Det var forklart som en straffereaksjon mot regimets påståtte bruk av kjemiske våpen mot sivile. Spenningen økte da et amerikansk jagerfly skjøt ned et syrisk fly i juni 2017, etter at det skal ha bombet kurdiske opprørsstyrker som støttes av USA; Syrian Democratic Forces (SDF). Dette førte til økt spenning mellom USA og Russland – også i syrisk luftrom. Iran skjøt missiler inn i Syria i juni; rettet mot islamistiske grupper som skal ha stått bak terrorangrep i Teheran samme måned. Mens Israel offisielt har vært tilbakeholdne til å engasjere seg i Syria, er det kjent at landet har gjennomført en rekke militære angrep mot mål i Syria: Dels mot syriske mål, dels rettet mot den libanesiske Hizbollah-militsen som er støttet av Iran, og kjemper på den syriske regjeringens side.

Den åpenlyse utenlandske militære aktiviteten i Syria har primært vært knyttet til kampen mot islamske terrororganisasjoner. Særlig fra 2013–2014 ble Syria en arena for ekspansjonen til jihadister i regionen. Syria ble i 2014 innlemmet i kalifatet som Den islamske stat (IS) da utropte. Kampen mot IS ble dermed én av årsakene til den omfattende internasjonaliseringen av krigen. Kontroll med landområder i Syria innebærer også kontroll med naturressurser, særlig olje.

Av land utenfor regionen har særlig Russland, men også USA, utnyttet krigen for å sikre seg politisk innflytelse i Midtøsten. Russland har ønsket å styrke sin posisjon og sitt fotfeste der, også for å motvirke den politiske dominansen til USA. Offisielt gikk begge stater militært inn i Syria for å bekjempe radikale islamistiske grupper, og særlig IS; ikke for å delta i den syriske konflikten. Russlands intervensjon var imidlertid mest av alt en direkte støtte til den syriske regjeringen og dens militære kamp mot opprørerne.

Det opprinnelige opprøret, vinteren og våren 2011, var en del av Den arabiske våren. Begge sider i den syriske konflikten tok tidlig i bruk vold. Regimet iverksatte noen reformer, men møtte opprøret mest av alt med militær midler. Opposisjonelle grupper organiserte tidlig en militær motstand, og begge parter – regimet og dets motstandere – mottok politisk, økonomisk og militær støtte utenfra.

Krigen har fått store konsekvenser både for Syria og for regionen. Staten Syria, som før krigen lenge var en av de politisk mest stabile i området, har i praksis gått i oppløsning. Deler av Syria er kontrollert av regjeringen; andre holdes av ulike militsgrupper. Blant disse har jihadister i grupper som IS og al-Qaida fått et sterkt fotfeste. Selv om de i 2016–17 ble drevet på defensiven har utviklingen skapt frykt for en mer omfattende destabilisering i regionen. Dette gjelder også sikkerheten til Israel, som er et hovedanliggende for USA. Syria, som formelt fortsatt er i krig med Israel etter den første arabisk–israelske krigen i 1948, er svekket, og utgjør dermed en mindre trussel mot Israel og dets okkupasjon av de syriske Golanhøydene. Samtidig har Israels hovedmotstander Iran styrket sin posisjon i regionen ved å få et militært fotfeste i Syria. Dertil har Israels mest direkte militære trussel, libanesiske Hizbollah, takket være støtte fra Iran styrket sin militære evne. Krigen i Syria har også forsterket motsetninger mellom allierte stater på Den arabiske halvøy, og bidratt til den politiske fronten mot Qatar, fra en gruppe land anført av Saudi-Arabia. Flere gulftstater har fra opprøret startet engasjert seg direkte og indirekte i Syria-krigen, til dels med støtte til ulike grupper.

Det har vært flere forsøk på å skape fred i Syria. De har inkludert fredsplaner og innsetting av militære observatører fra FN. Det har vært flere forsøk på fredsforhandlinger, blant annet i Genève og Astana. En midlertidig våpenhvile ble inngått i februar 2006 som grunnlag for nye forhandlinger. Denne ble tidlig brutt, og krigen trappet opp igjen. Særlig var kampene om Syrias største by Aleppo harde. Aleppo ble høsten 2016 beleiret og bombet av regjeringsstyrker støttet av russiske luftangrep, før regjeringen i desember tok kontroll over hele byen. Dette ble sett på som et vendepunkt i krigen, og styrket president al-Assads stilling.

Kampene om Aleppo bidro til en allerede dramatisk humanitær krise betegnet som kanskje den verste siden andre verdenskrig: Om lag ti millioner mennesker, rundt halvparten av befolkningen, er drevet på flukt; trolig over 250 000 – og kanskje så mange som 400 000 – er blitt drept. Store deler av landet er ødelagt av krigshandlinger. Det er ved flere tilfeller påvist bruk av kjemiske stridsmidler mot sivile. Dette, og andre tilfeller av voldsbruk fra de ulike parter i konflikten, er brudd på krigens folkerett.

Opprøret i 2011–2012, og den innledende del av krigen, var mest en politisk konflikt om makten i Syria. Det er samtidig grunn til å mene at det allerede fra starten av kan ha vært del av et politisk spill om makt i regionen, der motsetninger i Syria ble brukt – fra flere land – for å fremme andre interesser.

Det syriske opprøret fulgte dels politisk, dels militær oppstand andre steder under Den arabiske våren. Det var rettet mot et regime som ledet en politistat og som motsatte seg demokratisk utvikling. Etter hvert fikk konflikten et både religiøst og etnisk tilsnitt, samtidig som kampen mot Den islamske stat (IS) ble en del av konfliktbildet, og til dels en del av krigen i og om Syria. Særlig fra 2015 har selve Syria-krigen og kampen mot IS og andre islamistgrupper delvis glidd over i hverandre. Blant annet har både USA og Russland gått inn, på ulikt vis, på hver sin side i Syriakrigen, samtidig som de begge deltar, hver for seg, i kampen mot jihadistene. Det er hevdet, men ikke definitivt dokumentert, at flere land – særlig USA og Israel – i lengre tid har arbeidet for et regimeskifte i Syria, blant annet for derved også å svekke Iran så vel som Hizbollah.

Det væpnede opprøret i Syria ble først ledet av deserterte offiserer fra regjeringsstyrkene som ville fjerne Baath-regimet, og erstatte det med et demokratisk, sekulært styre. Kampen ble først ført av militsgrupper med lokal tilknytning, og liten ideologisk eller annet avtrykk. Deretter ble opprøret i tiltagende grad overtatt av jihadister. De kjempet også for å styrte regimet, men ikke for demokrati. Deres mål var å erstatte det sekulære regimet med islamsk styre i Syria – og i regionen. Dette ble særlig tydelig i 2014, da Den islamske stat (IS) framsto som en åpenbar militær trussel. Selv om gruppen hadde røtter fra krigen i Irak, var det borgerkrigen i Syria som gjorde det mulig for IS å utvikle seg til en militær faktor i regionen. Etter å ha erobret landområder i det nordlige Irak opprettet IS i 2014 et kalifat som også omfatter Syria. Fra 2015–2016 er gruppen militært svekket i både Syria og Irak. Dette skyldes opptrapping av den militære motstanden fra en flernasjonal koalisjon gjennom Operation Inherent Resolve (OIR), og motstand særlig fra kurdisk milits støttet av OIR. Den omfattende rekrutteringen av fremmedkrigere til IS avtok samtidig med at gruppen ble drevet på defensiven, både i Irak og Syria, i 2016–17.

Motstanden mot Baath-regimet i Syria har hele tiden vært politisk fragmentert og militært ukoordinert. Den har manglet en samlet politisk plattform og en felles militær ledelse, og har i liten grad lykkes å presentere, eller stå bak, noe samlet alternativ for framtidig styre i Syria. Det eneste som har samlet den var kampen for å fjerne regimet. De forskjellige gruppene er støttet – politisk, økonomisk og militært – fra ulike utenlandske aktører som bruker krigen til å fremme egne interesser. Dette har bidratt til å splitte opposisjonen, selv om utenlandske aktører tidlig forsøkte å samle den, blant annet gjennom den uformelle grupperingen Friends of Syria. Flere motstandsgrupper har også bekjempet hverandre militært. Motstanderne av regimet har i liten grad lykkes i å utnytte den omfattende støtten fra vestlige så vel som arabiske land til militær framgang og politisk makt.

President Bashar al-Assad hevdet i utgangspunktet at det ikke var en borgerkrig i Syria, men at konflikten var et angrep mot den syriske stat iverksatt av utenlandske kriminelle og islamister. Regimet har fastholdt at det kjemper for å bevare Syria som én statsdannelse, mot krefter som vil svekke landet og mot trusselen om at landet kan bli delt.

Fra 2014 er Syriakrigen  blitt en internasjonal konflikt også ved at mange land sluttet seg til den USA-ledede flernasjonale koalisjonen og den militære operasjonen den fører mot IS, Operation Inherent Resolve (OIR). Den startet høsten 2014 som direkte følge av frammarsjen til IS. OIR ble først rettet mot IS i Nord-Irak i august; deretter mot denne og andre islamistiske grupper i Syria i september. Fremmedkrigere fra en rekke land, også Norge, har vervet seg til konflikten; de fleste i IS, andre på kurdisk side.

Allerede fra 2012 er konflikten i Syria den alvorligste militære konfrontasjon i Midtøsten siden Oktoberkrigen i 1973. En rekke aktører – lokalt, regionalt og internasjonalt – har engasjert seg, med ulike metoder og motiver. Det inkluderer flere stater, direkte eller indirekte; enten til støtte for regimet eller på opprørsgruppers side.

Krigen i Syria truer en allerede svak regional stabilitet i Levanten og Midtøsten, idet både statlige og ikke-statlige aktører har engasjert seg, direkte eller indirekte. Fra 2015 har krigen skapt en ny, åpen arena for rivalisering mellom USA og Russland, parallelt med en skjerpet tone etter annekteringen av Krim og krigen i Ukraina. Situasjonen minner delvis om Den kalde krigen, da Syria ble Sovjetunionens eneste allierte i Midtøsten. Deretter har Russland beholdt sin eneste marinebase ved Middelhavet i Syria: Tartus-basen. Ved å engasjere seg så aktivt i Syriakrigen, og mot islamisme, har Russland styrket sin posisjon i Levanten, og sin militære tilstedeværelse i Middelhavsområdet.

I et regionalt perspektiv har Iran og Saudi-Arabia, de to dominerende stormaktene i Persiabukta, engasjert seg på hver sin side i krigen. Iran har i vesentlig grad bidratt til å holde al-Assad ved makten; Saudi-Arabia har støttet grupper som bekjemper Baath-regimet. Israel har søkt å holde seg utenfor krigen, men har deltatt aktivt i det skjulte, og med flyangrep. Israel har interesse av et svekket Syria, og av å motstå iransk innflytelse i landet og regionen. Til dette hører kamp mot den libanesiske Hizbollah-militsen, som er alliert med Iran, og som har gått inn i Syriakrigen på Baath-regimets side. Dette har skapt frykt for at konflikten vil spre seg til Libanon, noe den til dels har gjort blant annet med attentater og ved at jihadister har krysset grensa fra Syria. I Jordan er det frykt for innflytelse fra jihadister med fotfeste i Syria, og utenlandske styrker – også norske – har fått operere fra baser i Jordan. Ved å etablere en sterk hovedbase i Raqqa i Syria, har IS fått tilslutning fra terrorgrupperinger i en rekke land. Disse har bidratt til destabilisering både lokalt og regionalt. Dette er tilfellet særlig i Libya og Egypt.

En viktig årsak til at det internasjonale fokuset dreide fra motstand mot det syriske regimet til en kamp mot militante islamister, var at IS i 2014 tok kontroll over store områder både i Syria og Irak. Spesielt IS og Jabhat al-Nusra (som var den syriske delen av al-Qaida; fra 2016: Jabhat Fateh al-Sham) ble oppfattet som en trussel mot vestlige mål. Derved fikk Baath-regimet og Vesten en felles fiende. De fikk også et samsvarende mål om å bekjempe islamistene, selv om det syriske regimet ikke ble ansett som helhjertet i sin kamp mot jihadistene. Dette ble bestyrket av at Russlands militære engasjement fra høsten 2015, som var koordinert med syriske regjeringsstyrker, ble rettet mot andre deler av opposisjonen mer enn mot islamistene.

Russlands president Vladimir Putin uttalte i 2016 at intervensjonen hadde vært vellykket. Det ble kunngjort at det russiske engasjementet skulle trappes ned, men det ble utover året økt, med forsterking av fly- og marinebaser, og opptrapping av luftbombingen. Dette fortsatte i 2017. Russlands engasjement fikk mer og mer karakter av å være en støtte til det syriske regimet og dets kamp for å holde seg ved makten. Dette kom ikke minst til uttrykk høsten 2016 da russisk luftbombing bisto syriske styrker i kampene mot opprørerne som kontrollerte deler av Aleppo. I desember 2016 uttalte Russlands forsvarsminister Sergei Shoigu at intervensjonen hadde forhindret at den syriske staten falt sammen. Han sa også at russiske flyangrep hadde tatt livet av 35 000 opprørssoldater. Et FN-panel konkluderte med at også humanitære konvoier var blitt utsatt for flybombing, enten av syriske og/eller russiske fly. 

Syriakrigen har, i tillegg til den politiske kampen mot Baath-regimet, også en sammensatt etnisk-religiøs dimensjon, med angrep mot en president som kommer fra og et regime som støtter seg på alawi-minoriteten. Alawittene blir i likhet med sjiaene av mange sunnier betraktet som kjettere. Særlig den ekstreme, salafistiske – og etter egen oppfatning rettroende – sunni-grupperingen IS angriper også andre minoriteter, blant dem kristne og jesidier, samt kurdere.

Krigen har hatt store konsekvenser for kurdernes situasjon i Syria, og i regionen for øvrig. I Nord-Syria, ved grensa til Tyrkia, er det etablert en selvstyrt kurdisk statsdannelse: Rojava. Den er ikke akseptert av den syriske regjering, er ikke internasjonalt anerkjent, og betraktes som en trussel av tyrkiske myndigheter. Utviklingen i den syriske delen av Kurdistan er hovedårsaken til at Tyrkia har engasjert seg militært også inne i Syria, og sikret seg kontroll over grenseområdene. Dette skjedde i 2016 etter at Tyrkia lenge holdt grensene åpne, også for å slippe fremmedkrigere og materielle ressurser inn til IS og andre opprørsgrupper i Syria.

Et kurdisk selvstyrt område i Nord-Syria, i tillegg til det etablerte i Nord-Irak, forsterker det kurdiske folkets krav om en egen stat som omfatter områder også i Iran og Tyrkia. Kurdiske militære styrker i Syria, People’s Protection Units (YPG), har siden 2012 vært aktiv i krigen, særlig i kampen mot IS – på samme måte som den kurdiske Peshmerga-militsen er aktiv i kampen mot IS i Irak. YPG er derved, i likhet med Peshmerga, blitt en alliert med USA og andre vestlige land som har gått til kamp mot IS. De kurdiske gruppene anses derimot av USAs allierte Tyrkia for å være terrorister.

Med den flernasjonale operasjonen i Syria fra 2014 er det trukket politiske og militære paralleller til den utenlandske inngripen (intervensjon) under borgerkrigen i Libya i 2011. Der førte et liknende opprør til borgerkrig, hvorpå Muammar al-Gaddafi ble styrtet etter at en gruppe stater ga direkte militær støtte til motstandskampen. Dette skjedde vesentlig ved en luftkrig som sikret regimeskifte. Den syriske opposisjonen ønsket tidlig en tilsvarende inngripen i Syria, inklusive opprettelse av flyforbudssoner. Kravet om slike ble forsterket i 2016, da flyangrep i tiltagende grad ble rettet mot sivile mål, deriblant både nødhjelpskolonner og sykehus, ikke minst under kampene om Aleppo. Mens USA ønsket slike soner, var andre land skeptiske. Etablering av flyforbudssoner ble vanskeliggjort ved at Russland gikk aktivt inn i krigen, særlig med innsats fra lufta, og med moderne luftvern som har gitt russisk kontroll over luftrommet.

I motsetning til situasjonen i Libya i 2011 har det ikke vært flertall i Sikkerhetsrådet for militær inngripen i Syria. Formelt sett skyldes dette særlig motstand fra de to vetomaktene som er Baath-regimets støttespillere, Russland og Kina. Andre lands vegring mot å gripe militært inn i Syria skyldtes erfaringene fra Libya, og frykten for å måtte gå inn med bakkestyrker og ta en større risiko. Motstanden mot å bruke militære midler i Syria endret seg da IS i 2014 ble en åpenbar maktfaktor. Den militære situasjonen ble fortsatt ansett som så komplisert at en direkte inngripen, inklusive med flyforbudssoner, ble ansett som for krevende. Det fantes derfor ikke politisk vilje til å gå militært inn i selve Syriakrigen. Flere land har i 2016–2017 likevel satt inn bakkestyrker i Syria, mest i form av spesialsoldater. Disse inngår imidlertid i operasjonen mot jihadistene, ikke mot det syriske regimet. Syria har protestert mot slik utenlandsk militær aktivitet på syrisk territorium som ikke er godkjent av myndighetene, da dette er et brudd på internasjonal rett. Det er antatt at flere land også før dette sendte spesialsoldater til Syria – til støtte til regimemotstanderne.

Innsetting av bakkestyrker er gjort mest for å framskaffe etterretning som grunnlag for flybombing. Våren 2017 satte USA inn mer regulære styrker blant annet som forberedelse til frigjøring av IS-basen Raqqa. Da Norge i 2016 kunngjorde å ville støtte opptrening av syriske motstandsstyrker i Jordan ble det samtidig åpnet for at de norske soldatene kunne følge de syriske inn i Syria.

Syriakrigen utviklet seg tidlig til en omfattende humanitær krise med enorme materielle ødeleggelser. Den har ført til et stort antall drepte og en av de alle største flyktningstrømmer etter andre verdenskrig. Våren 2017 oppga FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) at over fem millioner syrere hadde flyktet fra landet. Flest oppholdt seg i Tyrkia (3,0 millioner), Libanon (1,1) og Jordan (0,7). Enda flere, rundt 6,3 millioner, var flyktninger i eget land (internt fordrevne). Tidlig i 2017 var dermed rundt halvparten av Syrias befolkning fordrevet fra sine hjem. Det er anslått at minst 250 000 har blitt drept og over én million såret som følge av krigen. FN har sluttet å oppgi tall på antall drepte, og FNs spesialutsending til Syria, Staffan de Mistura, antydet våren 2016 at tallet på drepte hadde passert 400 000. Våren 2017 hadde om lag 13,5 millioner mennesker, blant dem rundt seks millioner barn, behov for humanitær hjelp inne i Syria.

Den omfattende flyktningstrømmen fra Syria, særlig etter 2014, bidro i vesentlig grad til flyktningsituasjonen i Europa.

FNs hovedforsamling vedtok i desember 2016 å etablere et panel for å samle bevis på krigsforbrytelsene i Syria. Dette var et første skritt på veien mot eventuelt å stille ansvarlige for en internasjonal rett.

Etter å ha vært på defensiven gjennom 2013–2015, tok Baath-regimet i 2015–2016 tilbake kontrollen over flere byer. Opprørsgruppene ble samtidig svekket. Derved styrket president al-Assad sin stilling, etter at det lenge hadde vært et ufravikelig krav, både fra den syriske opposisjonen og de fleste utenlandske aktører, at han måtte gå av. Fra 2015–2016, og særlig etter gjenerobringen av Aleppo i desember 2016, er det i større grad erkjent, inklusive fra USA, at det vil være vanskelig å finne en løsning uten at det nåværende regimet er en del av den. Dette skyldes særlig at den aktive militære støtten fra Russland har bidratt til å holde al-Assad ved makten. Derved har regimetro styrker kommet på offensiven og gjenerobret terreng, og på den måten styrket presidentens forhandlingsposisjon.

I likhet med andre opprør under Den arabiske våren ligger bakgrunnen for konflikten også i Syria, fra mars 2011, i krav om demokrati. De ble først fremmet gjennom fredelige demonstrasjoner, med protester rettet mot myndighetene. Da protestene ble møtt med vold, svarte deler av opposisjonen med voldsbruk, og opprøret utviklet seg til borgerkrig. En mer nyansert og dels alternativ framstilling av starten på opprøret, er at det var planlagt tidlig bruk av vold fra opprørerne. Dette var tenkt å skulle framtvinge en militær konfrontasjon med regimet.

Ett av de sentrale kravene i opprøret, både opprinnelig og senere, var at president Bashar al-Assad måtte gå av og Baath-regimet avvikles. Begge deler ble sett på som forutsetninger for demokratisk styre. Baath-partiet har styrt Syria siden 1963, støttet av en politistat og et sterkt militært forsvar. Det var håp om en politisk oppmykning da Bashar al-Assad tok over etter sin far Hafez al-Assad i 2000. Den påfølgende Damaskusvåren, med en viss liberalisering, ble kortlivet, og motstanden mot regimet bygde seg deretter opp.

Konflikten og krigen i Syria inneholdt flere trekk fra andre deler av Den arabiske våren, spesielt fra borgerkrigen i Libya: Fredelige demokratikrav ble møtt med voldsmakt, hvoretter opposisjonen grep til våpen – og opprøret førte til borgerkrig som så utviklet seg til en krig med utenlandsk inngripen. Regimeendring var en uttalt målsetting for opposisjonen i både Libya og Syria. Det ble også et mål for utenlandske aktører som på forskjellig vis grep inn militært i begge land.

Den syriske opposisjonen fulgte utviklingen i Libya, og la opp til en utvikling som skulle føre til en tilsvarende militær aksjon fra det internasjonale samfunn som ble iverksatt der fra mars 2011, samme måned som opprøret i Syria startet. En lignende intervensjon, med en flernasjonal koalisjonsstyrke og et mandat fra FNs sikkerhetsråd – ble ikke iverksatt i Syra. Dette skyldtes blant annet erfaringene fra Libya, der flere land, inklusive vetomaktene Kina og Russland, opplevde at styrken som ble satt inn gikk ut over det gitte mandat, særlig ved at den bidro til regimeskifte. Det var derfor ikke grunnlag for å få til en godkjenning av en militær aksjon i Sikkerhetsrådet. Den syriske opposisjonen ønsket at det – som i Libya – ble opprettet flyforbudssoner langs grensen til Tyrkia og Jordan, men heller ikke dette ble tatt til følge. Særlig vestlige stater vegret seg mot å gripe direkte militært inn slik de hadde gjort i Libya. De ga isteden politisk, økonomisk og militær støtte til opprørsgrupper.

Først fra september 2014 kom det til direkte militær aksjon i Syria fra USA og enkelte arabiske stater. Det skjedde gjennom Operation Inherent Resolve (OIR). Dette var imidlertid ikke en inngripen i den syriske krigen som sådan, men en aksjon mot jihadistgruppene med fotfeste i Syria. Disse gruppene er ikke så mye en del av kampen mot Baath-regimet som forkjempere for islam. Men derved er de også motstandere av det sekulære og alawittisk-støttede regimet i Syria. Dermed svekket kampen mot jihadister i Syria indirekte den totale opposisjonen mot det syriske regimet.

I Syria ble, mer enn hva tilfellet var i Libya, internasjonalt diplomati forsøkt brukt for å finne en politisk løsning på konflikten. På et tidlig tidspunkt ble det, og som det eneste tilfelle under Den arabiske våren, satt inn en FN-styrke for å dempe konflikten og bidra til en fredelig løsning: I 2012 ble United Nations Supervision Mission in Syria (UNSMIS) satt inn. Observatørstyrken hadde også norsk deltakelse og norsk sjef; generalmajor Robert Mood. Diplomatiet ble støttet av at flere land og organisasjoner innførte økonomiske sanksjoner som pressmiddel mot regimet. Blant disse var Arabiske liga som suspenderte Syria som medlem i 2011.

Motstand i Sikkerhetsrådet fra Kina og Russland hindret lenge en mer resolutt og samlet internasjonal opptreden i Syria. Med en motsetning mellom USA og Vest-Europa på den ene siden og Russland og Kina på den andre, gjenoppsto langt på vei gamle skillelinjer fra den kalde krigen i Midtøsten. Russland valgte å støtte Syria, som var en gammel alliert av Sovjetunionen; først politisk, så militært. Høsten 2015 engasjerte Russland seg med direkte militær støtte til Baath-regimet. Derved kom Russland på offensiven overfor USA og Vesten, i en tid med tiltagende dårlig forhold, blant annet etter den russiske anneksjonen av Krim og krigen i Ukraina.

Samtidig økte spenningen innenfor regionen. Med den hørte frykt for en ny arabisk-israelsk krig, eller mer sannsynlig: en militær konfrontasjon – direkte eller indirekte – mellom Israel og Iran, eller mellom Israel og Irans allierte i Libanon: Hizbollah. Israel har i løpet av Syriakrigen gjennomført enkelte militære aksjoner mot mål i Syria, men avstått fra et mer omfattende og direkte engasjement. Iran er derimot en av de mest involverte stater, med støtte til Baath-regimet, også med militære styrker. Når Israel har gjennomført flyangrep i Syria har det vesentlig vært for å begrense innflytelsen til Iran og våpenleveranser til Hizbollah. Den libanesiske militsgruppen kjemper også på det syriske regimets side. Dette har ført til frykt i Libanon for at konflikten vil spre seg dit, og frykt i Israel for at Hizbollah blir tilført kompetanse og våpen fra både Iran og Russland, som Hizbollah så vil kunne brukt til angrep på Israel. På den andre siden har Saudi-Arabia stilt seg bak deler av opposisjonen. Derved er Syria også blitt et åsted for maktkampen mellom de to regionale stormaktene Iran og Saudi-Arabia – og med det: Et konfliktområde for skismaet mellom de to hovedretningene innen islam; sunni og sjia. Sjia-regimet i Iran har engasjert seg til støtte for den syriske regjeringen, og har sendt både våpen og militært personell, også til Hizbollah. I juni 2017 beskjøt Iran islamist-mål i Syria med missiler. Krigen i Syria har slik både blitt et utslag av regional maktkamp og har forsterket den samme kampen. Tilstrømning av flyktninger fra Syria og framvekst av lokal jihadisme har ført til økt politisk press også på myndighetene i Jordan.

Konsekvensen av krigen i Syria for nabolandet Irak har også vært stor, knyttet til framveksten av Den islamske stat (IS) som militær faktor. Dette ble særlig synlig fra 2014 da IS erobret store landområder med utspring fra baseområdet øst i Syria. IS utropte et kalifat som omfatter Syria og Irak, og opererer – på tvers av statsgrensene – militært i begge land. Derved er krigen i Syria også blitt knyttet til interne konflikter i Irak, mellom et sjia-ledet regime og en sunni-dominert opposisjon, og mellom sentrale myndigheter og kurdiske grupper. Både i Irak og Syria er kurderne blant de fremste motstanderne av IS. I det nordlige Syria har kurderne etablert et selvstyrt område – Rojava – langs grensen til Tyrkia. Styrkingen av kurdernes situasjon medførte at Tyrkia i 2016 grep direkte militært inn i Syriakrigen. Før dette hadde tyrkiske myndigheter gitt syriske opprørere, inklusive jihadister, mulighet til å operere i Tyrkia, og ta seg inn i Syria derfra. Utviklingen i Syria har bidratt til gjenopptatte kamper mellom tyrkiske styrker og kurdiske militsgrupper i Tyrkia.

Sammenlignet med revolusjonene i Egypt og Tunisia i 2011 har krigen i Syria større regional og internasjonal sprengkraft. Den har også en tydeligere, mer vidtrekkende, religiøs-politisk dimensjon. Etter hvert som krigen utviklet seg, økte frykten for innflytelsen til radikale jihadister. Dette ble særlig tydelig med framgangen til IS i 2014. Grupper som har sverget lojalitet til IS har fått fotfeste flere steder, både i og utenfor Midtøsten, med et oppsving av terroraksjoner, ikke minst i Europa.

En tilsvarende hendelse som utløste opprøret i Tunisia, da Mohamed Bouazizi satte fyr på seg, fant også sted i Syria: Hasan Ali Akleh tente på seg selv i al-Hasakah, nord i Syria i januar 2011. Det førte ikke til noe opprør. Det gjorde derimot sikkerhetspolitiets opptreden overfor barn i Deraa sør i landet i mars samme år.

Starten til opprøret henføres gjerne til mars 2011, etter flere spredte demonstrasjoner i januar–februar. Da ble støtte til opprørerne i Egypt, Libya og Tunisia supplert med krav om reform også i Syria. I forbindelse med fredagsbønnen ble det fra mars demonstrert i stadig flere byer. Da barn ble arrestert for å ha skrevet slagord mot regimet på vegger i småbyen Deraa 6. mars, førte det til protester i flere byer påfølgende uke, inklusive hovedstaden Damaskus. Protestene økte deretter.

Sikkerhetsstyrker grep inn, med flere drepte og sårede som følge, blant annet i Deraa. Byen ble slik tidlig et senter for – og et symbol på – det syriske opprøret. Dette ble gradvis mer voldelig, med våpenbruk i flere byer; først fra regimet, så fra opposisjonen. Samtidig ble flere tusen demonstranter arrestert og det ble dokumentert utstrakt bruk av tortur.

De ikke-voldelige protestene førte også til politisk reaksjon fra regimet. Regjeringen ble avsatt i mars, og det ble antydet politiske reformer. I sin første tale etter at opprøret startet, slo president Bashar al-Assad i mars an tonen som kom til å dominere regimets holdning: at utenlandske krefter sto bak for å destabilisere Syria. Senere la han til at det var kriminelle gjenger som sto bak voldsutøvelsen, og at jihadister ønsket å etablere en islamsk stat.

Samtidig som al-Assad ga visse innrømmelser, motsatte han seg mer omfattende reformer. Regimets invitasjon til nasjonal dialog ble avvist av opposisjonen. I juli 2011 ble opprettelse av nye partier tillatt, og lokalvalg holdt i desember; parlamentsvalg ble holdt i mai 2012. En ny grunnlov ble vedtatt gjennom folkeavstemning i februar 2012. Opposisjonen avviste valgene som meningsløse. Det samme gjaldt presidentvalget i juni 2014.

Opprøret tiltok sommeren 2011 med bred forankring, særlig blant folkeflertallet sunniene. I Damaskus ble det holdt demonstrasjoner til støtte for regimet, som klarte å holde mye av det sentrale statsapparatet intakt, selv om makten gradvis ble svekket utover i landet. Parallelt ble regimets internasjonale stilling svekket av sanksjoner og suspensjon fra Arabiske liga, fra november.

Politisk opposisjon mot Baath-regimet var ikke tillatt. Dette innebar at regimets utfordrere sto svakt, og de forble dårlig organisert. Flere av personene og gruppene som stilte seg bak opprøret, grunnla i september 2011 Det syriske nasjonalrådet (Syrian National Council, SNC) i et forsøk på å skape en samlet representasjon for opposisjonen, særlig overfor omverdenen. SNC tilsvarte dels National Transitional Council (NTC) i Libya, men fikk mindre innflytelse. En vesentlig forskjell var også at den politiske og militære opprørsledelsen i Libya hadde frigjort et baseområde, noe den syriske ikke hadde. SNC var derfor henvist til å operere fra eksil, mest fra Tyrkia. Etter press fra arabiske og vestlige støttespillere ble Nasjonalkoalisjonen for de demokratiske og revolusjonære kreftene i Syria (Syrian National Coalition for Opposition and Revolutionary Forces, SNCORF) opprettet som en bredere paraplyorganisasjon i november 2012.

Opprøret ble raskt militarisert gjennom voldsbruk fra regimets side; først gjennom bruk av sikkerhetsstyrker, deretter ved bruk av militære avdelinger med tyngre våpen. Opposisjonen bevæpnet seg tidlig, men besto av en rekke mindre, lokale grupper uten større slagkraft.

Opprettelsen av Free Syrian Army (FSA) i juli 2011 var et vendepunkt. Militsgrupper med felles mål om å styrte president al-Assad og Baath-regimet gikk da sammen i et forsøk på å samordne den militære delen av motstanden, og å forsterke den gjennom bedre organisering og utrustning. FSA bygde seg opp ved hjelp av utenlandsk bistand, men lykkes ikke i å skape en felles struktur som ramme for en bedre koordinert motstand mot regimet. Enkelte militser som inngikk i FSA har derimot hatt betydelig slagkraft.

Da opposisjonen avviste de politiske reformene og opprettholdt kravet om regimeendring, trappet regjeringen opp sin maktbruk og iverksatte større militære operasjoner – til opprøret utviklet seg til en stadig mer omfattende borgerkrig i 2012. Regimet iverksatte også ulike tiltak rettet mot sivilbefolkningen, som å stanse tilførsel av strøm og vann og å hindre kommunikasjon. Deretter ble militære maktmidler rettet også mot sivile mål, med tyngre våpen, inklusive – etter hvert – luftangrep. Etter hvert som krigen utviklet seg ble sivile i tiltagende grad ofre for både kamper på bakken og avstandsleverte våpen, ikke minst bruk av artilleri og flybombing.

Konflikten utviklet seg våren 2012 til borgerkrig. Det er ikke ett bestemt tidspunkt eller én spesiell hendelse som markerer skillet fra opprør til krig, mer at karakteren gikk fra politisk opprør til militær kamp.

Krigen har stått mellom ujevnbyrdige aktører: Det sittende regimet som kontrollerte et i hovedsak intakt, velorganisert og velutrustet voldsapparat med politistyrker og militære avdelinger, og som derved kontrollerte størstedelen av landet. Den andre part besto av en løst organisert, mangelfullt utrustet og fragmentert militær styrke bestående av en lang rekke militsgrupper uten felles, sentral kommando, og som lenge ikke hadde et erobret territorium som kunne tjene som baseområde. Begge sider har støttespillere utenfor Syrias grenser, som har bistått politisk, økonomisk og militært.

Opposisjonen oppfordret tidlig til internasjonal militær inngripen, som i Libya i 2011. Det var ikke konsensus i FNs sikkerhetsråd for å autorisere en slik aksjon. Det var heller ikke politisk vilje hos vestlige stater til å engasjere seg direkte, militært i Syria.

Bruk av kjemiske våpen i et gassangrep mot Ghouta ved Damaskus i august 2013 økte muligheten for en militær inngripen. USA vurderte alternativer for intervensjon og samordnet seg særlig med Storbritannia og Frankrike. Målsettingen var å få flere land med i en flernasjonal militær styrke (koalisjonsstyrke) som ved angrepene mot Irak (1991 og 2003), Afghanistan (2001) og Libya (2011).

Blant alternativene var begrensede luftangrep og/eller militær støtte til opprørerne de mest aktuelle. Etablering av en flyforbudssone, enten i sør ved grensen til Jordan, eller i nord mot Tyrkia – eller begge steder – var mulige tiltak. Diskusjonen knyttet til et militært angrep omfattet flere aspekter, inklusive en økt internasjonalisering – med fare for spredning til en mer omfattende konflikt i Midtøsten.

Storbritannias statsminister David Cameron og USAs president Barack Obama gikk inn for militært angrep. Frankrikes president François Hollande kunngjorde at franske styrker ville delta. Det britiske parlamentet stemte mot, i fravær av mandat fra FN. Russlands president Vladimir Putin framholdt at et angrep uten forankring i FN ville være å anse som aggresjon. Norge gjorde det klart at det ikke var aktuelt å delta uten et FN-mandat.

Samtidig som militære angrep ble planlagt, ble styrker forflyttet i retning Syria. Blant annet ble amerikanske marinestyrker omdirigert til det indre Middelhav, og Storbritannia forsterket sine baser på Kypros med flere jagerfly. Russland forsterket sitt sjømilitære nærvær; landet har i mange år hatt en marinebase i Tartus på Syriakysten.

Syria hadde ved krigens start store lagre av kjemiske våpen. Både bruk av slike – og selve lagrene – ble et sentralt tema i den internasjonale diskusjonen om Syria i 2013. FN etablerte i mars en gruppe inspektører for å undersøke om kjemiske våpen var brukt.

Flere land hevdet å kunne dokumentere at regjeringen hadde brukt nervegassen sarin, noe som aktualiserte militær bistand til opprørerne. FN la i mai fram informasjon som tydet på at kjemiske stridsmidler var brukt, men av opprørerne. I juni 2013 presenterte FN-kommisjonen Independent International Commission of Inquiry on the Syrian Arab Republic indikasjoner på at kjemiske våpen var brukt av begge parter. I september 2013 slo den fast at både regimet og opprørerne var ansvarlig for krigsforbrytelser, men kunne ikke fastslå hvem som sto bak bruk av hvilke kjemiske våpen. Etter at våpeninspektørene slo fast at sarin var blitt brukt under angrepet i Ghouta, fremmet Russland og USA et felles forslag om uskadeliggjøring av Syrias kjemiske våpen. Med en enstemmig resolusjon i Sikkerhetsrådet 27. september 2013 ble det et bindende pålegg. En internasjonal operasjon ble iverksatt i 2013–2014, hvor også Norge deltok, for å hente de kjemiske våpnene ut av Syria og å destruere dem: Operation Recsyr.

En internasjonal undersøkelse iverksatt av Organisation for the Prohibition of Chemical Weapons sammen med FN (OPCW–UN), lagt fram i januar 2017, hevdet at den syriske ledelsen inklusive president al-Assad, kunne være ansvarlig for bruk av klorgass i 2014–2015. I april 2017 ble det brukt gass mot sivile i Idlib.

I september 2017 konkluderte FNs Independent International Commission at den syriske regjering var ansvarlig for 20 angrep med kjemiske våpen i perioden 2014–17, hovedsakelig rettet mot sivile.

Krigshandlingene startet sommeren 2011 og ble trappet opp gjennom 2012, for så å bli intensivert – med bruk av større styrker og tyngre våpen – og spredd til flere deler av landet.

Fra tidlig 2012 kom det til kamphandlinger i flere større byer, inklusive de to største: Aleppo og Damaskus. Krigen spredte seg så til praktisk talt hele landet. Mens regjeringsstyrkene beholdt kontrollen over Damaskus, vant opprørsgrupper kontroll – helt eller delvis – over andre byer, før noen av dem, eller deler av dem, ble tatt tilbake av regimet. Det samme gjaldt landsbygda, hvor regjeringen og opprørere har kontrollert ulike deler av landet. Fra 2013 ble situasjonen endret da radikale islamister, særlig al-Qaida gjennom sin avlegger Jabhat al-Nusra (JN) og Den islamske stat (IS) tok kontroll over større områder – til dels etter kamp med andre deler av regimemotstanderne.

Opprørerne befestet sin stilling i 2012–2013. Deretter kom på ny regjeringsstyrkene på offensiven våren 2013, blant annet ved hjelp av soldater fra den libanesiske militsen Hizbollah. Den samlede motstanden ble svekket av den økende innflytelsen til jihadistiske grupper i 2013–2014. Til tross for den utenlandske økonomiske og militære støtten lykkes det i liten grad å samle opposisjonen, og forsøket på å samle motstandsstyrkene under en felles ledelse, gjennom Free Syrian Army (FSA), hadde begrenset effekt. FSA ble aldri en samlet, nasjonal styrke.

Regimemotstanderne styrket sin stilling fram til 2015, men tapte deretter kontrollen over byer og andre områder. Blant annet ble regjeringsstyrkenes gjenerobring av oldtidsbyen Palmyra fra IS i 2016 regnet som symbolsk viktig. Deretter ble al-Qaryatain tatt tilbake. Også de kurdiske styrkene People's Protection Units (YPG) tok tilbake kontrollen over flere områder, inklusive grensebyen Kobani. YPG opererer dels i, dels fra, det selvstyrte kurdiske området Rojava i det nordlige Syria. IS ble fra 2014 gradvis svekket som følge av den flernasjonale intervensjonen, og regjeringsstyrkene ble fra 2015 styrket spesielt ved Russlands direkte deltakelse i krigen. Den russiske støtten førte særlig i 2016 til at regimet kom på offensiven. IS ble samtidig svekket også som følge av militære tilbakeslag i Irak.

De materielle ødeleggelsene og menneskelige lidelsene ble særlig omfattende etter hvert som spesielt regjeringsstyrkene tok i bruk tyngre våpen, med artilleri og raketter. Fra 2012 har de også brukt kamphelikoptre og jagerfly. Opprørerne startet med lettere våpen, og enkelte grupper tok i bruk bilbomber og selvmordsbombere. Senere har flere fått noe tyngre våpen, men ikke luftstyrker. Spesielt krigføringen fra lufta ble trappet opp i 2014–2015, da internasjonale aktører iverksatte omfattende angrep rettet særlig mot IS og andre jihadistgrupper. Russlands militære støtte til regimet omfattet også luftangrep mot syriske motstandsgrupper.

Begge sider er fra flere hold, både av uavhengige organisasjoner og FN, anklaget for overgrep mot sivilbefolkningen. Slike fant sted allerede tidlig i konflikten, og tiltok etter hvert som krigen utviklet seg. Mest omfattende er angrep på og ødeleggelse av sivile mål. Brudd på menneskerettighetene og krigens folkerett, fra begge parter, inkluderer bortføringer, tortur, voldtekt og henrettelser.

Krigen i Syria ble tidlig internasjonalisert, både politisk og militært. Den har forsterket flere konfliktlinjer i regionen, herunder mellom Iran og Saudi-Arabia, og ført til økt spenning mellom Syria og Tyrkia. Dernest har den bidratt til å forsterke den politiske konflikten mellom USA og Russland, særlig etter at Russland i 2015 valgte å gå militært inn i kampen mot Den islamske stat (IS) i Syria, etter at USA og andre land allerede hadde gjort det samme. Til forskjell fra den flernasjonale koalisjonen mot IS, som ønsket et regimeskifte i Syria, sto Russland tydelig på den syriske regjeringens side.

Både den syriske krigen som sådan, og kampen mot IS spesifikt, har brakt flere land inn i konflikten, inklusive nabolandene Jordan og Israel. Dertil er Tyrkia, Libanon og Jordan de største mottakerne av flyktninger fra Syria. Libanon er også indirekte trukket inn i krigen ved at soldater fra den libanesiske militsen Hizbollah kjemper på Baath-regimets side. I 2013 rettet syriske regjeringsstyrker flyangrep mot mål i Nord-Libanon, noe som bidro til frykt for at krigen skulle spre seg dit. I 2014 angrep syriske jihadistgrupper mål i Libanon, nær grensen.

En annen regional dimensjon ved Syriakrigen er konflikten mellom Israel og Hizbollah. Da Israel gjennomførte sine første kjente luftangrep mot mål i Syria under krigen, i 2013, var de angivelig rettet mot våpenforsendelser til Hizbollah. Israel har deretter gjennomført flere angrep for å begrense innflytelsen til Hizbollah og gruppens støttespiller Iran. Hizbollah uttalte at gruppen ville svare på vestlige angrep mot Syria med å angripe Israel, noe som ikke har skjedd. I Israel er angrep fra Hizbollah en vedvarende mulighet, og det er frykt for at militsen som følge av krigen i Syria opparbeider ny kompetanse og blir tilført flere våpen, både fra Iran og Russland. Iran har truet med at israelske angrep på Syria ville framtvinge angrep mot Israel. Særlig har Israel fryktet at Hizbollah skulle få tak i luftvern. Russland utplasserte høsten 2016 avansert luftvern for å beskytte sin operasjon i Syria. Dette dekker et område som omfatter det nordlige Israel, og luftvernet kan vanskeliggjøre israelsk militær bevegelse i lufta.

Indirekte er NATO blitt en part i den regionale del av konflikten, ettersom Tyrkia er medlem av alliansen og kan påkalle militær hjelp ved angrep. Dette ble aktuelt i juni 2012 da et tyrkisk jagerfly ble skutt ned av syriske regjeringsstyrker. I desember samme år besluttet NATO å utplassere luftforsvarssystemet Patriot i Tyrkia som et beskyttende tiltak; Norge støttet denne beslutningen.

Krigen i Syria førte til en vanskelig situasjon for FN-styrken på Golan, United Nations Disengagement Observer Force (UNDOF). FN-soldater ble flere ganger tatt til fange av syriske opprørere. Flere land trakk sine soldater ut. Norge ble forespurt om å stille styrker, men avslo, vesentlig på grunn av sikkerhetssituasjonen.

En ny dimensjon ved Syriakrigen, og som førte til en ytterligere internasjonalisering, inntrådte i 2014. Da foretok Den islamske stat (IS) militære framrykkinger i det nordlige Irak etter først å ha etablert baseområder i Syria. Dette førte til en internasjonal militær operasjon – Operation Inherent Resolve (OIR) – fra 15. oktober 2014, med angrep mot IS i både Irak og Syria.

Med deltakelse fra en rekke land, og engasjement fra regionale og andre internasjonale aktører er Syriakrigen blitt en av de mest omfattende militære konflikter i nyere tid. Ikke minst på grunn av de mange lokale militære aktører, med flere hundre forskjellige militsgrupper, er konflikten svært sammensatt og består av en rekke kryssende konfliktlinjer. Dette har gjort arbeidet med å finne en politisk løsning gjennom diplomatiske initiativ vanskelig.

Fredsbestrebelsene til Arabiske liga i 2011–2012 førte ikke fram. I februar 2012 utnevnte FN – sammen med Ligaen – FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan som felles utsending til Syria. Han fikk Sikkerhetsrådets aksept for en fredsplan, som også partene godtok i mars 2012. Den innebar blant annet våpenhvile i april.

Planen inkluderte innsetting av en FN-styrke med militære observatører – United Nations Supervision Mission in Syria (UNSMIS) ledet av den norske generalen Robert Mood. Selv om voldsutøvelsen ble noe dempet, ble våpenhvilen brutt av begge parter. Også UNSMIS ble angrepet. Etter at Free Syrian Army (FSA) i juni gikk bort fra fredsplanen ble konflikten på ny intensivert. FN-styrken anså at den ikke kunne løse sitt oppdrag så lenge partene ikke var villige til å bruke den som det verktøy styrken var ment som. Sikkerhetssituasjonen tillot heller ikke en tilstrekkelig tilstedeværelse i felten. UNSMIS innstilte sin virksomhet i juni og ble trukket ut i august 2012.

Annan trakk seg som spesialutsending i 2012, og ble etterfulgt av FN-diplomaten Lakhdar Brahimi. Han ble i 2014 etterfulgt av den svenske diplomaten Staffan de Mistura. Mens Annan og Brahimi var utsendinger fra både FN og Arabiske liga, representerer de Mistura bare FN.

I juli 2012 ble det gjennom internasjonalt diplomati gjort forsøk på å etablere en samlingsregjering uten president al-Assad, noe Russland motsatte seg. Etter hvert som krigen ble trappet opp ble det enda vanskeligere å finne en politisk løsning. Én årsak var at det ikke lykkes å oppnå enighet om resolusjoner i Sikkerhetsrådet.

Russland og USA lykkes i januar 2014 å samle partene til en fredskonferanse i Genève. Disse førte ikke fram, og heller ikke senere diplomatiske framstøt lykkes i å finne en fredelig løsning på konflikten. Høsten 2015 sluttet Sikkerhetsrådet opp om et initiativ fra FNs spesialutsending de Mistura for å bringe de krigførende parter sammen. Fredsbestrebelsene fortsatte gjennom 2015, samtidig som krigføringen ble intensivert, ikke minst som følge av Russlands direkte deltakelse.

I desember 2015 vedtok Sikkerhetsrådet en resolusjon som staket ut kursen for en politisk løsning basert på våpenhvile: Resolusjon 2254. Den ble fulgt opp i februar 2016 gjennom et samarbeid mellom USA og Russland – støttet av andre land – om å få på plass en våpenhvile. I første omgang var den myntet på å muliggjøre humanitær hjelp. Parallelt ble det arbeidet for en mer vidtrekkende avtale for en politisk løsning. En slik avtale om våpenhvile ble kunngjort 22. februar, men omfattet ikke Den islamske stat og Jabhat al-Nusra. Partene møttes deretter til fredsforhandlinger i Genève mars 2016. Våpenhvilen ble først overholdt, men brøt senere sammen. Høsten 2016 ble flere midlertidige og begrensede våpenhviler iverksatt for å tillate perioder med humanitær bistand.

Russland og Tyrkia tilrettela fredsforhandlinger i Astana i januar–februar 2017. Nye forhandlinger i regi av FN ble ført i Genève i februar–april 2017; deretter i Astana i juli.

Opposisjonen og dens utenlandske støttespillerne har forutsatt et regimeskifte, med president al-Assads avgang, som nødvendig for å finne en politisk løsning på konflikten. Russland og Kina har motsatt seg dette. En slik løsning er ytterligere vanskeliggjort etter at IS fra 2014 ble en vesentlig aktør i krigen. Derved fikk det syriske regimet og den flernasjonale koalisjonen et felles mål i å bekjempe jihadistene. Med Russlands direkte militære inngripen på al-Assad-regimets side høsten 2015 styrket regimet sin militære og diplomatiske posisjon ytterligere. Det ble derfor etter hvert internasjonalt erkjent at president al-Assad måtte anses som en del av en politisk løsning, i det minst på kort sikt. Dette ble også USAs holdning. al-Assad styrket ytterligere sin posisjon gjennom den militære framgangen til regjeringsstyrkene i 2016–17.

Opprøret i Syria var rettet direkte mot det syriske regimet, med Baath-partiet og president Bashar al-Assad. Regimemotstand har gjennom mange år kommet til uttrykk fra flere hold. Den var også rettet mot presidentens far Hafez al-Assad da han ledet landet, men aldri i samme omfang.

Opprøret har et sammensatt årsaksforhold. Både politiske og økonomiske forhold spiller inn. Det samme gjør kulturelle – vesentlig religiøse – motsetninger, og i noen grad etniske. Dertil må en internasjonal og regional dimensjon også forstås som en del av et helhetlig årsaksforhold. FNs generalsekretær fastslo i en rapport til Sikkerhetsrådet allerede i 2012 at krisen var en følge av flere samspillende faktorer. Til disse hørte at den syriske staten ikke hadde klart å imøtekomme legitime politiske, økonomiske og sosiale krav fra folket – kombinert med landets stilling i en sammensatt region. Senere har flere årsaker blitt både forsterket og tydeliggjort, inklusive jihadistenes rolle, som igjen er knyttet til politiske motsetninger og rivaliseringer i regionen.

Hovedårsaken til opprøret og borgerkrigen i Syria var motstand mot et autoritært, undertrykkende regime, og krav om politisk reform og demokratiske rettigheter. En av årsakene til at opprøret raskt fikk et så stort omfang, til tross for regimets maktbruk, var inspirasjon fra Den arabiske våren, med revolusjonene som først veltet regimene i Tunisia og Egypt, deretter i Jemen og Libya.

Hele Den arabiske våren var uventet; at opprør også skulle bryte ut i Syria var enda mer overraskende. Det syriske regimet ble antatt å ha kontroll, i en politistat og med et sterkt forsvar – og uten nevneverdig organisert opposisjon. Da opprører brøt ut var heller ikke rollen til islamistiske grupper som al-Qaida og Det muslimske brorskap betydelig. Da opprørene i Tunisia og Egypt brøt ut i 2010–2011, erklærte president al-Assad at noe tilsvarende ikke ville skje i Syria fordi landet var annerledes. Det ble forklart med at Syria fortsatt forsvarte panarabismen og som sådan hadde en særlig oppgave som en ledestjerne i den arabiske motstanden mot Israel. Presidenten anførte også at konflikten i Syria ikke var noen borgerkrig som i Libya. Derimot var opprøret, framholdt al-Assad, et forsøk fra kriminelle og jihadister på å undergrave staten. Tilnærmingen ble brukt som forklaring på voldsbruken mot demonstranter og opprørere. Denne måten å håndtere protestene på, førte til en opptrapping av konflikten, med tiltagende bruk av vold fra begge sider – og til at den utviklet seg fra et opprør til borgerkrig.

Opprøret i Syria har betydelige kulturelle – og da vesentlig religiøse, konfesjonelle – drivkrefter. Disse er igjen koblet til sosiale strukturer og økonomiske forhold. En del av det syriske samfunnsbildet er den sosiale motsetningen mellom et sunni-flertall og et alawitt-mindretall. Denne lå dels under, og ble ytterligere forsterket gjennom et opprør rettet mot et regime dominert av alawitter, iverksatt av en opposisjon dominert av sunnier – om enn med deltakere fra hele det syriske samfunnet.

I utgangspunktet hadde demonstrasjonene med krav om demokrati oppslutning fra personer og grupper på tvers av kulturelle skillelinjer, inklusive alawittiske opposisjonelle. Derimot var det liten oppslutning om opprøret i alawittenes kjerneområde i Latakia og Jabal al-Nusayriyah. Den lille syriske sjia-befolkningen støttet heller ikke opprøret. Ei heller den noe større kristne minoriteten som fryktet et framtidig sunnistyre.

Selve opprøret ble i tiltagende grad drevet fram av sunnier. Religiøse sunniledere støttet tidlig opprøret, og bidro til å skape et inntrykk av at det var rettet mot et alawittisk dominert styre, mer enn et autoritært regime som i praksis undertrykte hele befolkningen. Baath-regimet har mye av sin maktbasis blant alawittene, samt hos en sunni-dominert handelsstand, men er grunnleggende sekulært. Den etnisk-religiøse dimensjonen ble forsterket etter hvert som jihadistiske grupperinger vokste fram og fikk en dominerende rolle i konflikten fra 2013–2014. Disse, med sin forankring i salafismen innen sunniislam, har både politiske og religiøse motiver: De fører en politisk kamp mot en sekulær stat de vil erstatte med en islamsk statsdannelse, og en religiøs kamp mot grupper de anser som vantro. Til disse hører både alawitter og sjiaer, så vel som kristne, jesidier og andre religiøse minoriteter. Krigen har forsterket – og utnyttet – de etnisk-religiøse motsetningene i et syrisk samfunn hvor de ulike gruppene tradisjonelt levde side om side, og hvor få deler av landet var etnisk homogene.

Islamismen har stått svakt i Syria, men som følge av krigen har flere jihadistgrupper fått fotfeste i landet. Dette gjelder framfor alt Den islamske stat (IS) og al-Qaidas lokale avlegger, Jabhat al-Nusra (fra 2016: Jabhat Fateh al-Sham). Baath-regimet har i noen grad selv bidratt til denne utviklingen. Det hjalp jihadister som kjempet mot USAs okkupasjon av Irak fra 2003, under den tredje golfkrigen, blant annet ved å la dem ta seg inn i Irak fra Syria. IS har sine røtter i denne kampen.

Tidlig under opprøret traff regimet tiltak i et forsøk på å dempe protestene. Til disse hørte amnesti for politiske fanger, hvorav mange var islamister og jihadister som ble løslatt i et forsøk på å islamisere opposisjonen, for derved å svekke den. Dette var vellykket i den forstand at den militære regimemotstanden ble svekket, men førte også til at jihadistene styrket sin stilling.

Opprøret i Syria har også en kulturell og politisk dimensjon i forlengelse av den gamle konfliktlinjen mellom det arabiske og persiske i regionen. Det persiske og sjiittiske Iran er alawitten Bashar al-Assads nærmeste allierte, mens det arabiske sunni-salafistiske Saudi-Arabia er en av det syriske regimets fremste motstandere. Den persiske sjiastormakten Iran står i et sterkt storpolitisk og religiøst-kulturelt motsetningsforhold til den arabiske sunnistormakten Saudi-Arabia, og de to bruker Syriakrigen som arena for å utkjempe sin kamp om kulturell, religiøs, politisk og økonomisk innflytelse i Midtøsten.

Den kurdiske dimensjonen ble en vesentlig faktor fra 2012 da den syriske kurdermilitsen People's Protection Units (YPG) ble satt inn for å forsvare kurderne i nord, særlig mot angrep fra arabiske islamister. Den kurdiske kultur og nasjon har blitt undertrykt også i Syria, men i 2011, etter å ha styrket sin stilling gjennom militært engasjement, ble til da statsløse kurdere gitt syrisk statsborgerskap. I 2013 opprettet kurderne en selvstyrt statsdannelse i deler av Nord-Syria, kjent som Rojava.

Opposisjonen har vunnet oppslutning i flere samfunnslag. Den har fått støtte både i mer velstående grupper, inklusive en handelsstand dominert av sunnier, og enda mer blant fattige syrere – både i byene og på bygda.

Økonomiske forhold var en vesentlig årsak til opprøret i 2011. Før det hadde Syria gjennom flere år opplevd økte økonomiske og sosiale skiller som følge av økonomisk liberalisering, samt en langvarig tørke som rammet den store jordbruksbefolkningen. Den økonomiske liberaliseringen som erstattet en mer sosialistisk politikk, svekket velferdsgodene og økte de sosiale skillene, og dermed fattigdommen. Krise på landsbygda førte til økt tilflytting til byene. Der fant opprøret gjenklang blant fattige migranter fra landsbygda. Utbredt korrupsjon, forsterket av den nye liberaliseringen og økt privat eierskap, bidro til misnøyen.

Krigen i Syria har to grupper hovedaktører; nasjonale og utenlandske. En tredje kan sies å være jihadister; både lokale og internasjonale, som ønsker å framstå som en global aktør og som ikke anerkjenner statsgrenser. Disse aktørene står hovedsakelig på to sider i konflikten: Det syriske regimet og dets støttespillere utgjør den ene; regimets motstandere – inklusive jihadistene – den andre. Motstanderne står imidlertid ikke samlet ut over målet om å bli kvitt det sittende regimet. 

Regionale faktorer som har trukket ulike aktører inn i konflikten er blant annet knyttet til Israels sikkerhet, Irans innflytelse, Libanons sårbarhet og Tyrkias stilling. Til bildet hører også motsetningene mellom sunnier og sjiaer, med en tilhørende rivalisering mellom de to regionale stormaktene Iran og Saudi-Arabia. En annen dimensjon er kurdernes nasjonale kamp som berører flere land i regionen: Irak, Iran og Tyrkia, i tillegg til Syria. Radikaliseringen innenfor islam, som har gjort seg gjeldende i flere land i regionen, er også en viktig dimensjon ved krigen. Den har ført til økt oppslutning om salafister og jihadister, og med fremmedkrigere fra flere land som aktive deltakere – med en utvikling som er støttet av politiske og religiøse krefter i flere land i regionen.

Syria er religiøst sammensatt med flere minoriteter, men etnisk ganske homogent. Den største etniske minoriteten er kurderne, som vesentlig er bosatt nord i landet. Av frykt for sin framtid søkte kurderne som gruppe i utgangspunktet å holde seg utenfor konflikten, samtidig som enkelte kurdiske regimemotstandere tidlig sluttet seg til protestene. Opprøret spredte seg i 2012 også til kurdiske områder i nord. Deretter har kurdisk militsPeople’s Protection Units (YPG), sluttet seg til den væpnede motstanden mot Baath-regimet – og mot jihadistene. Syriske kurdere har fått militær trening i de kurdisk-kontrollerte delene av Irak. YPG er nært knyttet til Kurdistans arbeiderparti (PKK) i Tyrkia, og den tyrkiske regjering har brukt denne dimensjonen ved krigen i Syria til å gjenoppta den væpnede kampen mot kurdiske selvstyreforkjempere.

Den palestinske flyktningbefolkningen i Syria er også en betydelig minoritet. Ved krigens start var den på om lag en halv million. Med sin utsatte stilling har palestinerne søkt å holde seg i bakgrunnen, blant annet ut fra sin erfaring fra borgerkrigen i Libanon fra midten av 1970-tallet, der de ble trukket inn til en høy pris. Også erfaringen med støtten til det irakiske regimet da det invaderte Kuwait i 1990, som fikk politiske økonomiske konsekvenser for den palestinske frigjøringsbevegelsen, bidro til tilbakeholdenheten. Den palestinske ledelsen har imidlertid tradisjonelt vært nært knyttet til Baath-regimet. Flere av de mest radikale palestinske gruppene har hatt sitt hovedsete i Damaskus.

Regimesiden består av det syriske statsapparatet, med dets politi- og militærstyrker og øvrige funksjoner. Baath-regimet har gjennom krigen beholdt makten, men mistet gradvis reell kontroll over stadig større deler av landet etter hvert som motstandsbevegelsen og IS vant fram. Regimet rår over et stort voldsapparat, med militære midler som overgår opposisjonens.

Regjeringsstyrkene har, særlig fra 2013, fått militær støtte fra Iran og libanesiske Hizbollah. De har begge sendt soldater for å kjempe på denne siden. Hizbollahs deltakelse ble tidlig viktig på flere frontavsnitt, særlig i vest. Frivillige, vesentlig sjiaer fra blant annet Afghanistan, Irak og Pakistan, skal også ha sluttet seg til regjeringssiden.

Militsgrupper på siden av de formelle strukturene har også støttet regjeringssiden. Dette inkluderer shabiha; halvmilitære, halvkriminelle gjenger som har opptrådt dels på oppdrag for regimet, dels er uten kontroll. Slike grupper har stått for en betydelig del av volden mot sivilbefolkningen.

Regjeringsstyrkene var utrustet med særlig franske og russiske våpen da konflikten brøt ut, og har fått nye forsyninger fra Russland etter at opprøret brøt ut. Regimet har også mottatt våpen fra Iran.

Opposisjonen består av en rekke politiske og militære aktører, og er ikke en homogen eller samlet bevegelse, selv om mange samlet seg i paraplyorganisasjoner som SNC og SNCORF, og militære strukturer som Free Syrian Army (FSA) og Islamic Front (IF).

Den politiske motstandsbevegelsen ble tidlig preget av at Syria har et svakt sivilsamfunn med få opposisjonelle grupper inne i landet. Opprøret bidro til utvikling av en mer organisert opposisjon, inklusive opprettelsen av Det syriske nasjonalrådet (Syrian National Council, SNC) og andre konstellasjoner, som den rivaliserende National Coordination Committee (NCC). Den siste er grunnlagt av venstreorienterte grupper i Damaskus. Disse og andre grupper delte målet om en regimeendring med fjerning av president al-Assad, men var ikke samstemte om midlene. Mens SNC ønsket utenlandsk intervensjon, søkte NCC nasjonale løsninger tuftet på dialog. Det muslimske brorskap, som under Baath-regimet har vært forbudt og forfulgt, er en toneangivende aktør i SNC.

Utenlandsk støtte til SNC bygde på erfaringene fra et lignende organ fra borgerkrigen i Libya, anerkjent som den legitime representanten for det libyske folket. Misnøye med gjennomslagskraften til SNC skapte politisk press fra arabiske og vestlige støttespillere om å etablere et bredere sammensatt, og mer representativt, opposisjonsorgan. Derved ble Nasjonalkoalisjonen av syriske opposisjons- og revolusjonskrefter (Syrian National Coalition for Opposition and Revolutionary Forces, SNCORF) dannet i november 2012. Etter hvert som krigen utviklet seg, og jihadister fikk en dominerende rolle, mistet de mer sekulære syriske grupperingene en del av sin betydning.

Den militære motstandsbevegelsen er enda mer sammensatt enn den politiske, også fordi mange militsgrupper er etablert lokalt for å forsvare mindre geografiske enheter. Opprettelsen av Free Syrian Army (FSA) i juli 2011 var et forsøk på å samle flest mulig militære grupper under en felles kommando, men mange ble stående utenfor. FSA ble startet av offiserer som hadde hoppet av fra de syriske regjeringsstyrkene, og ble et instrument for å samle utenlandsk støtte, like mye som en felles militær struktur i kampen mot Baath-regimet.

Den væpnede motstanden er fragmentert på flere vis, både i forhold til politiske mål, religiøs forankring og militær taktikk. FSA har en sekulær, militær plattform. Flere av de etter hvert mest slagkraftige gruppene er islamistiske og står utenfor FSA. Til disse hører Ahrar al-Sham som har gått sammen med andre grupper i alliansen Islamsk Front (Islamic Front; tidligere Syrian Islamic Front). 

Fra 2012 har det vokst fram en jihadistisk retning innenfor opposisjonen og motstandskampen. Enkelte salafist- og jihadist-grupper har, i tillegg til regimeendring, et politisk-religiøst mål om å etablere en islamistisk stat i Syria, eventuelt i regionen. Særlig fra 2013 har disse gruppene utgjort en stadig større og mer slagkraftig del av motstandsbevegelsen. Til disse hører særlig Ahrar al-Sham og Jabhat al-Nusra, som er blant de største og mest effektive. Sistnevnte var al-Qaidas offisielt tilknyttede gruppe i Syria, men brøt i 2016 med dette nettverket. Skiftet ble markert ved et nytt navn: Jabhat Fateh al-Sham. Jabhat al-Nusra var tidligere nært knyttet til den globale jihadistgruppen Den islamske stat i Irak og Levanten (ISIL; nå Den islamske stat, IS), men brøt i 2014 med denne. Det samme gjorde al-Qaida. ISIL/IS ble i 2013–2014 en av de viktigste militære og politiske faktorene i krigen. 23. september 2014 gikk en USA-ledet militær koalisjon til luftangrep mot mål tilhørende IS, al-Nusra-fronten og Khorasan i Syria.

Særlig de islamistiske militsene har tatt imot et betydelig antall fremmedkrigere, hvorav mange jihadister har kamperfaring blant annet fra krigene i Afghanistan, Algerie, Irak, Libya og Tsjetsjenia. Antallet økte fra 2012 til 2013–2014, og det er oppgitt høyst variable anslag, helt opptil cirka 50 000 personer. Deretter har tallet sunket. De fleste antas å komme fra arabiske land, flest fra Tunisia, Saudi-Arabia, Marokko, Libya og Irak. Et stort antall kommer også fra Vesten, ikke minst Belgia, Frankrike og Storbritannia, samt Skandinavia. Per høsten 2016 var det antatt at nærmere 100 fremmedkrigere fra Norge hadde reist til Syria; flere er blitt drept.

Motstandsbevegelsen styrket tidlig i krigen sin militære kapasitet ved å erobre våpen fra regimet. Deretter har den blitt tilført våpen og annet materiell fra utenlandske støttespillere, særlig golfstater som Kuwait, Qatar og Saudi-Arabia.

Flere land i regionen har spilt både en politisk og militær rolle i konflikten. Militært har særlig disse landene deltatt i krigen, direkte eller indirekte: Iran og Tyrkia har deltatt både ved selv å engasjere seg inne i Syria, og ved å støtte syriske eller andre grupper. Til dette hører Irans støtte til Hizbollah. Derigjennom er også Libanon indirekte en part i krigen. Israel har utført en rekke luftaksjoner inne i Syria, offisielt for å begrense den iranske innflytelsen og styrken til Hizbollah. Flere stater i Golfen, så vel som Jordan, har også engasjert seg i krigen, vesentlig ved å støtte ulike opprørsgrupper.

Av de regionale aktørene står Iran, så vel som Egypt og Irak på regimets side, mens de andre, og særlig Tyrkia, har vært en viktig støttespiller for store deler av motstandsbevegelsen. Noen land i regionen deltar også i den militære koalisjonen som står bak Operation Inherent Resolve (OIR) som er rettet mot IS og andre jihadistgrupper.

Tyrkia: Den tyrkiske regjering har fra opprøret startet i 2011 bistått flere syriske grupper som kjemper mot Baath-regimet. Fra 2015–2016 har Tyrkia gått inn i Syria med militære angrep, inklusive innsetting av egne styrker. Først og fremst ga Tyrkia motstandsgrupper opphold og anledning til å arbeide politisk i landet. Til dette hører mulighet for å sende støtte inn i Syria, inklusive åpning for at fremmedkrigere kan ta seg inn i landet.

Syria og Tyrkia har i perioder, og av flere årsaker, hatt et dårlig naboforhold. En av disse er at Alexandretta, som tilhørte det daværende franske mandatområdet Syria, ble avstått til Tyrkia. En annen årsak var trefninger mellom de to land ved grensa høsten 2012. En tredje er at kurderne i Syria har fått anledning til å opprette sitt eget selvstyrte område, Rojava. Tyrkia har også engasjert seg i kampen mot Den islamske stat (IS). Dette henger også sammen med flere terroraksjoner i Tyrkia, hvorav noen skal være utført av IS.

Tyrkia avholdt seg lenge fra selv å engasjere seg militært i Syriakrigen. Tyrkia vegret seg også fra å tillate andre land, deriblant USA, å operere fra tyrkiske baser. Dette endret seg sommeren 2015, først ved at Tyrkia og USA inngikk en avtale om samarbeid for å bekjempe IS i Nord-Syria, med mål om å opprette en IS-fri sone langs den tyrkisk-syriske grensen. USA fikk da anledning til å operere fra Incirlik-basen. I juli 2015 gjennomførte Tyrkia sine første luftangrep mot mål i Syria, for så å slutte seg til den flernasjonale koalisjonen som står bak Operation Inherent Resolve (OIR) i august. Tyrkia har, samtidig som landet har rettet angrep mot IS, også benyttet anledningen til å angripe kurdisk gerilja.

I februar 2016 iverksatte Tyrkia en begrenset aksjon inne i Syria for å evakuere tyrkiske soldater som bevoktet Suleimans grav, som ligger i Aleppo-provinsen i Syria og er bevoktet av tyrkiske soldater. Høsten 2016 trappet Tyrkia opp engasjementet. Særlig den kurdiske framgangen bidro til at Tyrkia i august sendte bakkestyrker til Syria, i Operation Euphrates Shield. Tyrkiske styrker, sammen med syrisk milits og støtte fra USA, tok da kontroll over deler av grenseområdet med byene Jarabulus og Dabiq. Intervensjonen var rettet mot områder holdt av IS, samtidig som det var ment å svekke den kurdiske militsen. Dermed mistet IS sin kontroll med den siste del av grensen, og svekket sine forsyningslinjer. Tyrkia opprettet derved en «de facto» sikkerhetssone i Nord-Syria. Tyrkia har fra 2012 argumentert for en flyforbudssone der. I 2014 begynte Tyrkia å bygge et 900 kilometer langt gjerde langs grensa til Syria. Euphrates Shield-operasjonen ble begrunnet med retten til selvforsvar, i tråd med FN-paktens artikkel 51. Den ble avsluttet i mars 2017.

Som medlem av NATO har Tyrkia påkalt alliansens beskyttelse, med utplassering av rakettbatterier av typen Patriot, utplassert av Tyskland og USA ved grensa mot Syria. Disse ble trukket ut høsten 2015. Da russiske jagerfly i oktober 2015 krenket tyrkisk luftrom, etter at Russland hadde gått inn i krigen på det syriske regimet side, ble hendelsen fordømt av NATO. Generalsekretær Jens Stoltenberg understreket at alliansen var rede til om nødvendig å forsvare Tyrkia. Med sine militære aksjoner mot syrisk kurdisk gerilja gikk NATO-landet Tyrkia også til angrep på en av NATO-medlemmet USAs allierte i Syriakrigen: YPG. Samtidig førte krigens utvikling til at Tyrkia og Russland, særlig fra 2016, etablerte et nærmere politisk samarbeid.

Iran: Den iranske – politiske, økonomiske og militære – støtten til al-Assad-regimet er en videreføring av et langvarig og nært forhold. Iran ser Baath-regimet som en strategisk alliert i en kamp om innflytelse i regionen, ikke minst overfor en annen regional stormakt, Saudi-Arabia. Fotfeste i Syria gir Iran også strategisk dybde, inklusive i forhold til å kunne fremme sine interesser i regionen gjennom å støtte libanesiske Hizbollah og palestinske Hamas – særlig i en strid med Israel.

Iran har engasjert seg i Syriakrigen med våpenleveranser og økonomisk støtte, og med personell, både militære og tekniske rådgivere – og soldater. Det er hevdet at Iran i 2017 hadde inntil 70 000 soldater i Syria, inklusive militsgrupper og frivillige under iransk kontroll. Iran sendte rådgivere allerede i 2012, og bidro til at Hizbollah sendte soldater fra 2012–2013. Iran har bidratt til at militssoldater fra Irak har deltatt i krigen på det syriske regimets side. Iran har også samarbeidet med Russland om Syriakonflikten, og tillot i 2016 russiske styrker å bruke iranske flybaser for angrep i Syria. Etter et opphold som følge av juridiske betenkninger, ble bruken av baser igjen gjort mulig i 2017. I juni 2017 beskjøt Iran islamistiske grupper i Syria. De var antatt å stå bak terroraksjonen i Teheran samme måned. Israelske myndigheter har beskyldt Iran for å utnytte krigen til å etablere militære baser der, også for å angripe Israel.

Det iranske regimets intervensjon henger også sammen med kampen om politisk og teologisk innflytelse i regionen, og det sjiittiske (og persiske) Irans rivalisering med sunniregimet i Saudi-Arabia. Iran vil forhindre et regimeskifte som fører til et sunniledet Syria, som det fryktes vil vende seg bort fra det sjiastyrke Iran og mot Saudi-Arabia og andre stater i Golfen som støtter opposisjonen i Syria.

Golfstatene: Den samme konfliktlinjen og ønsket om å styrke sin respektive posisjon i regionen, er medvirkende til at særlig Qatar og Saudi-Arabia har engasjert seg i konflikten. Dette har de særlig gjort ved å støtte flere av de syriske opprørsgruppene med penger og våpen. Samtidig har de vært pådrivere for at andre land, inklusive vestlige stater, skal engasjere seg militært i krigen mot Baath-regimet.

Samtlige golfstater, unntatt Iran, er med i den flernasjonale koalisjonen som står bak den militære kampanjen mot IS og andre jihadistgrupper: Operation Inherent Resolve (OIR). Bidragene varierer fra militære til politiske og økonomiske. De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia har begge bidratt med fly, og Saudi-Arabia gjorde det i 2016 klart at landet også ville stille med bakkestyrker om det ble aktuelt.

Samtidig som golfstatene deltar i kampen mot IS er det miljøer og personer i flere av landene som antas å støtte jihadistene økonomisk. Særlig er Kuwait nevnt som sentralt i å kanalisere økonomisk støtte til opprørsgrupper i Syria. Støtten som antas å tilfalle også grupper som OIR bekjemper, kommer fra flere land, inklusive stater som deltar i den flernasjonale operasjonen mot de samme gruppene. Kuwait avstår imidlertid å engasjere seg direkte militært i regionale konflikter.

Golfstatene som gruppe er opptatt av å begrense innflytelsen – den politiske så vel som teologiske – til Iran, og å forhindre at landet får styrket sitt strategiske fotfeste, fra Afghanistan i øst til Middelhavet i vest. Flere land, særlig Bahrain og Saudi-Arabia, frykter også Irans innflytelse over nasjonale sjia-minoriteter.

Qatar: Etter at Qatar tidligere hadde støttet al-Assad, vendte landet seg mot det syriske regimet så snart krigen startet, og frøs forbindelsene med Syria. Qatar startet våren 2012 med våpenleveranser til syriske opprørere, og det er anslått at Qatar kan være det landet, sammen med Saudi-Arabia, som har bidratt med de største våpenforsyningene til den syriske opposisjonen. Qatar har også stilt treningsfasiliteter til disposisjon for opprørsgrupper, og flybasen Al Udeid er brukt for å koordinere mange av koalisjonens luftangrep.

For Qatar er engasjementet i Syria en del av en aktiv, aggressiv utenrikspolitikk som også bidro til at landet spilte en ledende rolle i borgerkrigen i Libya 2011. Blant annet søker Qatar å fremme innflytelsen til sin allierte, Det muslimske brorskap.

Saudi-Arabia: Saudiske myndigheter engasjerte seg tidlig i konflikten, blant annet ved å fremme politisk samarbeid mellom opposisjonelle grupper, særlig gjennom Det syriske nasjonalrådet (SNC). Samtidig, trolig fra midten av 2012, begynte Saudi-Arabia å finansiere våpenanskaffelser til opposisjonen i samarbeid med Qatar og Tyrkia. Denne gikk først til Den frie syriske hær (FSA), deretter til flere grupper – sannsynligvis også jihadistgrupper, blant annet Islamsk front (IF). Samtidig som den saudiske staten støtter ulike grupper, mottar syriske aktører også finansiell bistand fra privat bidragsytere. Saudi-Arabia er, sammen med Qatar, det land som antas å bidra med størst finansiell støtte til opprørerne, og dermed også til mest omfattende våpenanskaffelser. Saudi-Arabia har også bidratt til å opprette treningsfasiliteter for opprørsgrupper i Jordan.

For Saudi-Arabia er engasjementet i Syria en del av en politikk som dels går ut på å demme opp for Irans innflytelse i regionen, dels for å bekjempe Den islamske stat og al-Qaida. Begge deler henger sammen med saudiernes innsats for å spre sin variant av islam, wahhabitt-retningen innen sunni – og å forsvare den mot jihadister som bekjemper den som kjettersk. Den religiøse retningen er selve grunnlaget for det saudiske monarkiet og den saudiske staten, og utfordres både av Iran og jihadistene.

Irak: Den sjia-dominerte regjeringen i Irak, med støtte fra Iran, har stilt seg bak det syriske regimet. Irak har ikke engasjert seg militært i Syria, men har bidratt økonomisk til regimet. Irakiske frivillige har vervet seg til innsats for syriske regjeringsstyrker. Irak har tillatt iranske fly å bruke sitt luftrom så vel som landterritorium for transport av våpen til Syrias regjering.

De kurdiske selvstyremyndighetene har på sin side gitt militær og annen støtte til de syriske, kurdiske styrkene.

Bakgrunnen for framveksten til IS er den politiske oppløsningen av Irak etter Golfkrigen fra 2003. Den irakiske regjering har vært på defensiven mot IS i eget land, men tok sammen med allierte i 2015 opp en mer målrettet kamp mot gruppen. Den militære utviklingen i kampen mot IS i Irak har en indirekte betydning for krigen i Syria, da et svekket IS kan endre noe av den militære situasjonen også her.

Egypt: Den egyptiske regjeringen kjemper selv mot jihadister tilknyttet IS og al-Qaida, særlig i Sinai, og har sluttet seg til OIR. Egypt er imidlertid en av få sentrale aktører i Midtøsten som har uttrykt støtte til den syriske regjeringen.

Israel: Den offisielle israelske tilnærmingen til krigen i nabolandet Syria har vært å se utviklingen an, og i det lengste holde seg militært utenfor. Like fullt har Israel gjennomført en rekke flyangrep mot mål i Syria. Disse har vært rettet særlig mot den libanesiske Hizbollah-militsen, som Israel har vært i krig med og opplever seg truet av. Det er antatt at angrepene mest har vært rettet mot våpenleveranser til Hizbollah fra dets støttespiller Iran.

En vesentlig dimensjon ved Syriakrigen sett fra Israels side, er – i tillegg til en generell destabilisering og usikkerhet i regionen – frykten for at Iran skal styrke sin stilling, og at Hizbollah skal styrke seg militært for derved å bli bedre i stand til på ny å angripe Israel. Det er indikasjoner på at Israel har spilt en mer aktiv rolle for å fremme et regimeskifte i Syria enn hva den offisielle holdningen kan tyde på, blant annet for å svekke Irans inflytelse, og derigjennom Hizbollah.

Det israelske forsvaret har også angrepet personell fra ISGolan, blant annet etter at disse hadde beskutt israelske styrker. Siden 2013 har Israel tatt imot sårede syrere, både sivile og militære, fra Golan, og gitt dem medisinsk behandling i Israel. Landet har derimot ikke tatt imot syriske flyktninger.

I 2013 utplasserte Israel sitt rakettforsvarssystem Iron Dome i sentrale deler av landet. Dette ble gjort som beredskap for et mulig amerikansk angrep på Syria, med påfølgende represalier mot Israel. I mars 2014 iverksatte Israel luftangrep mot den syriske hæren nær Golanhøydene, og i september skjøt Israel ned et syrisk jagerfly som ifølge israelske myndigheter hadde krenket landets luftrom ved Golan.

Første gang israelske myndigheter bekreftet å ha angrepet mål i Syria var i mars 2017, da det israelske flyvåpenet angrep mål i Syria, og den syriske regjeringen svarte med å skyte raketter inn i Israel. Disse ble så skutt ned av det israelske luftvernet. Syria skal flere ganger ha beskutt israelske fly over Golan. Da Russland høsten 2016 utplasserte nye luftforsvarssystemer i Syria og det østlige Middelhavet skapte det bekymring i Israel, da dette vil følge med på israelske luftrombevegelser og true israelske aksjoner over Syria eller Libanon. Israel skal ha akseptert den russiske luftkampanjen i Syria, mot at Russland har gitt Israel sikkerhetsgarantier. Da Israel i september 2017 bombet mål i Syria, ble det ifølge syriske myndigheter gjort fra libanesisk luftrom, for å unngå det russiske luftvernet.

For Israel er krigen i Syria og konflikten i regionen en potensiell trussel på flere måter. Den innebærer destabilisering i regionen der Israel, realpolitisk sett, hadde et avklart forhold til Syria – til tross for at landene formelt er i krig og Israel har annektert deler av de syriske Golanhøydene. Framveksten av islamistiske grupper, som med krigen i Irak og så statsoppløsningen i Syria har fått større handlingsrom, er en sikkerhetsbekymring for Israel. Flere av gruppene har har uttrykt å ville bekjempe Israel, og har som følge av krigen i Syria kommet nært Israels grenser på Golan.

Kurdiske politiske grupper og militære styrker er en de viktigste aktørene i konflikten, særlig knyttet til kampen mot IS – både i Syria og Irak. Også kurdiske grupper i Tyrkia er blitt inkludert i konflikten. De er støttet av USA, også i militære operasjoner, men angrepet av styrker fra USAs allierte Tyrkia. Kurdisk milits spilte en hovedrolle i kampene mot IS om grensebyen Kobane i 2014–2015, støttet av amerikansk flybombing. I 2015–2016 styrket kurdiske grupper seg og etablerte et selvstyrt område i deler av Nord-Syria under navnet Rojava. Den kurdiske YPG-geriljaen har utviklet seg til en av de viktigste militære aktørene i krigen.

Arabiske liga har, som regional aktør, spilt en aktiv rolle, også ved å sende observatører til Syria. Ligaen ga i 2012–2013 støtte til opposisjonen, og SNCORF overtok i mars 2013 Syrias plass i organisasjonen. Ligaen ga i 2013 aksept for at medlemsland støttet den syriske opposisjonen militært.

Konflikten i Syria ble allerede 2011 et internasjonalt politisk spørsmål, blant annet knyttet til krav om en militær inngripen i likhet med NATO-operasjonen i Libya samme år (Operation Unified Protector). I 2012 ble Syria et stridsspørsmål i FNs sikkerhetsråd, hvor Kina og Russland motsatte seg flere resolusjoner rettet mot regimet. Krigen i Syria har deretter vært en av de aller vanskeligste sakene i Sikkerhetsrådet – og i internasjonalt diplomati for øvrig.

USA og europeiske land som Frankrike og Storbritannia tok til orde for at en løsning på krisen forutsatte at president Bashar al-Assad måtte gå av. Disse landene vek ennå i 2012–2014 tilbake for militær intervensjon, men ga såkalt ikke-dødelig materiell til opprørsstyrkene. Gassangrepet i august 2013 endret på denne situasjonen, og særlig USA gikk inn for en mulig militær aksjon mot det syriske regimet. Samtidig iverksatte USA et program for opplæring av syriske motstandsstyrker. Fra 2014 har flere land med USA i spissen – og fra 2015 med Russland som direkte deltaker – iverksatt militære luftangrep mot mål i Syria. Disse har i all hovedsak vært rettet mot IS.

USA: Fra september 2014 har USA iverksatt luftangrep mot mål i Syria. Disse har vært rettet mot jihadistgrupper, framfor alt IS, innenfor rammen av Operation Inherent Resolve (OIR). I april 2017 gjennomførte USA for første gang et angrep rettet direkte mot den syriske regjeringen; mot en flybase.

USA har siden 2011 vært en pådriver for regimeendring i Syria, slik president George W. Bush tok til orde for et tiår tidligere, i kampen mot global terrorisme. Syria ble da nevnt som et potensielt angrepsmål, endog før Irak, som USA invaderte under Irak-krigen i 2003. President Barack Obama ønsket ikke, i motsetning til under borgerkrigen i Libya 2011, at USA skulle gå til militært angrep i Syria, og valgte heller å støtte syriske motstandsgrupper, særlig Free Syrian Army (FSA) – politisk, økonomisk og militært. Obama avsto også fra direkte angrep på Syria etter at kjemiske stridsmidler ble tatt i bruk mot sivile i 2013. Derimot ble våpenhjelpen til syriske motstandsgrupper trappet opp. Etter at kjemiske våpen ble brukt mot sivile i Idlib april 2017, og uten at det var påvist hvem som sto bak bruken, beordret president Donald Trump derimot angrep mot et militært mål. Missiler ble skutt fra amerikanske marinefartøyer i Middelhavet og rammet flybasen Shayrat i det sentrale Syria. Angrepet ble iverksatt uten forutgående godkjenning fra Kongressen.

Sammenlignet med islamistiske grupperinger viste FSA og andre såkalte moderate grupper seg lite effektive i kampen mot regimet, og USA avviklet høsten 2015 et omfattende militært opplæringsprogram. Dette inkluderte opplæring av syrisk milits i Jordan og Saudi-Arabia. Én av grunnene til at programmet ble avviklet var at våpen trolig fant veien til jihadistgrupper. USA har alliert seg med kurdisk milits i kampen mot IS, og har gitt YPG-styrker flystøtte. Fra 2016 har USA også satt inn soldater for å bistå YPG på bakken, med opplæring og etterretning.

Russland: Fra oktober 2015 har Russland iverksatt en militær aksjon til direkte støtte for den syriske regjering. Den ble startet som et bidrag i kampen mot IS og andre jihadistgrupper, men utviklet seg til et forsvar for Baath-regimet. Den omfattende russiske militære støtten, dels i form av våpenleveranser, og enda mer gjennom innsatsen til det russiske luftvåpen, har på en avgjørende måte influert på utviklingen av krigen i den syriske president Bashar al-Assads favør.

De politiske og militære forbindelsene mellom Syria og Russland er en forlengelse av forbindelsene mellom Baath-regimet og Sovjetunionen fra Den kalde krigen. Da var Syria, ved siden av Egypt, et av Sovjetunionens politisk-militære brohoder i Midtøsten. Etter at den egyptiske politikken endret kurs og Egypt nærmet seg USA, sto Syria igjen som sovjeternes eneste allierte i regionen, med Tartus-basen i Syria som landets eneste i Middelhavet – også for Russland. Russland er Syrias fremste våpenleverandør, og leveransene har fortsatt under krigen. Som følge av krigen etablerte Russland i 2015 Khmeimim i Latakia, og inngikk i 2016 en langsiktig avtale for bruk av basen. Russland har utnyttet Syriakrigen til å styrke sin posisjon i Midtøsten, inklusive Egypt.

Russland har i internasjonalt diplomati, særlig i FNs sikkerhetsråd, og sammen med Kina, motsatt seg støtte til opprørerne og en internasjonal militær operasjon mot Syria. Russland har da heller ikke gått inn i koalisjonen som står bak den internasjonale operasjonen mot islamistene i Syria og Irak, Operation Inherent Resolve (OIR).

I andre halvdel av 2015 trappet Russland opp sitt engasjement i Syriakonflikten, både med våpenstøtte til regimet og direkte militær inngripen. Russland forsterket sitt militære nærvær på Latakia-kysten nær grensen til Tyrkia som forberedelse til luftkampanjer. De første russiske luftangrep fant sted i oktober 2015. Bakkesoldater ble satt inn for å beskytte luftstyrken. Russlands begrunnelse for å gå inn i krigen til støtte for al-Assad, er å styrke den internasjonale kampen mot IS. De første russiske angrepene ble av vestlig etterretning derimot hevdet å være rettet mot andre motstandere av regimet enn IS, og Russland er beskyldt for primært å ville holde sin allierte al-Assad ved makten framfor å bekjempe islamister. Samtidig er russiske myndigheter på vakt mot utbredelse av radikal islam i eget land. Det er antatt å være store kontingenter med russiske borgere som fremmedkrigere i IS; ikke minst tsjetsjenere. Russland, med en stor muslimsk befolkning, ser på trusselen fra IS som enda større enn hva vestlige stater gjør.

Vinteren 2015/2016 trappet Russland opp støtten til det syriske regimet og bombingen av militsgrupper. Dette bidro til at regjeringsstyrkene som til da hadde vært stadig mer presset, kom på offensiven og gjenerobret flere landsbyer og områder, inklusive i den viktige Aleppo-provinsen. Etter å ha bidratt til å styrke den militære, og derved politiske posisjonen til al-Assads regime, kunngjorde president Vladimir Putin i mars at Russland ville trappe ned og avslutte sitt militære engasjement i Syria. Dette skjedde imidlertid ikke, og utover i 2016 økte Russland sitt engasjement. Det skjedde gjennom en forsterking av fly- og marinebaser, forflytning av større styrker, større flåtestyrker i Middelhavet og utplassering av avansert luftvern. Russland bidro i vesentlig grad til regimets militære offensiv i 2016, inklusive kampene om Aleppo i andre halvdel av året, med omfattende bombing av sivile mål i og rundt byen. Dette, og den generelle opptrappingen av krigføringen i Syria, bidro til den skjerpede politiske situasjonen mellom Russland og USA. Det gjorde også det amerikanske missilangrepet mot en syrisk flybase i april 2017.

Russland har brukt krigen i Syria som en arena for å demonstrere sin militære makt i en tiltagende politisk rivalisering med USA og NATO, og for å sikre seg baser og innflytelse i Midtøsten og Middelhavsområdet. Fra 2016 har Russland, i samarbeid med Tyrkia, også ført et offensivt diplomati, blant annet med å stå bak en fredskonferanse i Astana. Forholdet til Tyrkia er vesentlig styrket etter at Tyrkia i 2015 skjøt ned et russisk jagerfly ved den tyrkisk-syriske grensen. Russland og Tyrkia har også gjennomført felles angrep mot IS i Syria. Russland samarbeider også med Iran i Syriaspørsmålet – både politisk og militært. Dette inkluderer russisk bruk av iranske flybaser.

Flere land har sluttet seg til kampen mot IS, også Norge, som blant annet har deltatt i det diplomatiske arbeidet. En gruppe aktører, stater og organisasjoner, etablerte 24. februar 2011 kontaktgruppen Friends of Syria for å drøfte og samordne sitt diplomati i forhold til Syria. Lederne for FN og Arabiske liga, sammen med flere stater – blant annet Russland og USA samt EU – etablerte i juni 2012 Action Group for Syria. Gruppen stilte seg bak den daværende fredsplanen og utarbeidet planer for en overgangsperiode etter Baath-regimet.

Norge har deltatt i det internasjonale diplomatiet rundt Syriakonflikten, dog uten å innta noen lederrolle. Derimot har Norge inntatt en sentral rolle for å sikre og samordne humanitær innsats som følge av krigen. Fra 2016 har Norge også engasjert seg militært i kampen mot Den islamske stat (IS) i Syria. Den består av norske spesialsoldater sendt til Jordan for opplæring av syriske motstandsgrupper

Norge har ikke spesielle historiske eller andre forbindelser til Syria, men har et nært politisk forhold til Midtøsten, både gjennom FN-operasjoner og fredsdiplomati. Norge sluttet seg høsten 2012 til EUs innskjerpede sanksjoner mot Syria. Norge deltok også med fem offiserer i FN-styrken som ble satt inn i Syria 2012, UNSMIS, inklusive styrkesjefen, generalmajor Robert Mood. Norske myndigheter har i likhet med andre vestlige land avvist militær inngripen tilsvarende den som fant sted i Libya, hvor Norge deltok med jagerfly.

I desember 2013 stilte Norge et sivilt transportfartøy og et militært eskortefartøy til disposisjon som bidrag til destruksjon av Syrias kjemiske våpen. Norge har også gitt humanitær bistand gjennom frivillige organisasjoner og FN. Regjeringen besluttet i september 2014 at Norge skulle delta i den flernasjonale militære koalisjonen som var etablert for å bekjempe IS, Operation Inherent Resolve (OIR), men bare i Irak; ikke i Syria. Begrunnelsen var at en intervensjon i Irak hadde et folkerettslig grunnlag, mens et slikt ikke fantes for Syria. I mai 2016 utvidet regjeringen det norske militære engasjementet i kampen mot IS ved å beslutte at norske styrker skulle trene og støtte syriske grupper i Jordan – for innsats i Syria, innenfor rammen av OIR. Det ble samtidig åpnet for at norske soldater kan følge de syriske gruppene inn i Syria og om nødvendig delta i strid. Regjeringen ga i april 2017 uttrykk for støtte til USAs angrep mot en syrisk flybase.

I september 2014 ble det kjent at Norge, samme år, hadde tatt imot syriske opposisjonsgrupper for samtaler i Norge. Deretter skal en representant for president al-Assad ha vært mottatt. Kontakten sonderte muligheten for å etablere en dialog mellom partene – med sikte på å finne en løsning på konflikten.

Norges regjering tok vinteren 2016 initiativ til en flernasjonal giverlandskonferanse, avholdt i London i februar. Norge kunngjorde da å ville gi ti milliarder kroner i humanitær bistand til Syriakrisen over fire år, hvorav 2,4 milliarder i 2016. Dette er det største norske bidraget noen gang til én humanitær krise. Under en tilsvarende konferanse i Brussel våren 2017 kunngjorde Norge å ville bidra med minst 2,3 milliarder kroner til Syria og naboland i 2017. Norge var medarrangør til konferansen, sammen med FN, EU, Kuwait, Qatar, Storbritannia og Tyskland. Til sammen ble det på Brussel-konferansen gitt tilsagn og bistand på seks milliarder amerikanske dollar.

Mer enn opprørene i Egypt, Libya og Tunisia har borgerkrigen i Syria regionale dimensjoner; i verste fall med mer omfattende væpnet konflikt i Midtøsten. Samtidig har det syriske opprøret fått et omfang av voldsbruk som overgår de andre, og som har påført landet store tap, både menneskelige og materielle. Et tyrkisk forslag om opprettelse av en humanitær buffersone for flyktninger langs grensen til Tyrkia, i Syria, har ikke ført fram, og den humanitære situasjonen forverrer seg med forlengelse av konflikten.

Opprøret har hatt omfattende konsekvenser for det syriske samfunnet både politisk, økonomisk og sosialt. Politisk – og militært – har det vokst fram en rekke grupper som forfekter ulike løsninger på et framtidig Syria, inklusive flere militært sett sterke radikale islamistiske grupperinger. Blant de nasjonale aspektene hører også det kurdiske spørsmålet, hvor krigen har ført til en form for selvstyre i deler av de kurdiske områdene nordøst i Syria.

Over halvparten av Syrias innbyggere har som følge av krigen flyktet fra sine hjem; de fleste til andre deler av Syria, mange til nabolandene: flest til Tyrkia, Libanon og Jordan, mange til Irak. Høsten 2014 hadde over tre millioner syrere flyktet til nabolandene; et år senere var tallet økt til vel fire millioner. Høsten 2016 var det anslått at 4,8 millioner hadde flyktet ut av landet; flest til Tyrkia (2,6 millioner), Libanon (1,1 millioner) og Jordan (0,6 millioner). Vel seks millioner var flyktninger i eget land (internt fordrevne). I 2016 var dermed rundt halvparten av Syrias befolkning fordrevet fra sine hjem. Om lag 13,5 millioner var anslått å ha behov for humanitær assistanse; blant dem over seks millioner barn.

Ved inngangen til 2013 anslo FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR) at over 60 000 mennesker var blitt drept siden opprøret startet. Ved inngangen til 2014 var tallet over 130 000. Tidlig i 2016 ble det anslått at minst 250 000 var blitt drept, og at over én million var blitt såret.

De sosiale konsekvensene omfatter også en i all hovedsak ødelagt infrastruktur, blant annet innen helse- og skolestell, og økonomi. Fire av fem syrere lever i fattigdom, og siden krigen startet har forventet gjennomsnittlig levealder sunket med over 20 år. Skolegangen er halvert, og over to millioner barn går ikke lenger på skole.

Krigen har økt motsetningene mellom grupper i det syriske samfunnet, særlig mellom sunnier og alawitter, etter hvert som konflikten også fikk karakter av kamp mellom sunni-flertallet og alawitt-mindretallet. Dette har skapt usikkerhet blant alawittene, som politisk og økonomisk har vært marginalisert, men som har fått styrket sin posisjon gjennom al-Assad-klanens periode ved makten. Fordi regimet blir assosiert med alawittene, frykter disse hevn etter et regimeskifte. Framveksten av salafisme oppleves også truende, idet sunnier flest anser alawitter for ikke å være muslimer.

Utsikter til et regimeskifte i Damaskus innebærer usikkerhet om utviklingen i hele Midtøsten, hvor flere sterke militærmakter kan bli trukket inn i en mer omfattende væpnet konflikt. Mens det i Syria under al-Assad-perioden har vært politisk stabilitet, er det – i fravær av en tydelig og samlet opposisjon – frykt for kaos etter et regimeskifte, med en tilsvarende utvikling som i Irak etter Baath-partiets fall der i 2003.

Flere aktører kan bli trukket mer aktivt inn i konflikten, enten direkte eller via andre aktører, blant annet IsraelIran, Tyrkia og Saudi-Arabia. Særlig spent har situasjonen blitt mellom Syria og Tyrkia, med frykt for utsikter til at borgerkrigen kan utvikle seg til en interstatlig krig som også kan trekke blant annet NATO inn i konflikten. Russlands opptrapping av sitt militære engasjement i 2016, koblet til et generelt dårlig forhold mellom Russland og vestlige land, økte frykten for en militær konfrontasjon mellom Russland og USA over Syria.

Tyrkia frykter spredning av både jihadisme og terror, og en opptrapping av den kurdiske frigjøringskampen; kurdiske grupperinger i Syria er knyttet til kurdiske organisasjoner i Tyrkia. Som følge av Golfkrigen 1991 fikk kurderne i Irak selvstyre, med forsterket krav om en kurdisk stat som omfatter de kurdiske minoritetene også i Iran, Syria og Tyrkia, en løsning disse statene har motsatt seg.

Det er også frykt for at utviklingen i Syria vil påvirke situasjonen i Libanon; syrisk politikk har tradisjonelt betydelig innvirkning på utviklingen i nabolandet. I andre halvdel av 2012 kom det til sammenstøt i Nord-Libanon, hvor det er spenninger mellom sunnier og alawitter, og den syriske konflikten gjorde seg tiltagende gjeldende i Libanon gjennom 2013. Et destabilisert Syria har skapt stor usikkerhet i Israel, framfor alt knyttet til hvordan Syria i fremtiden vil forholde seg til Golanhøydene som har vært okkupert av Israel siden Seksdagerskrigen i 1967. 

Framveksten av jihadistgruppen IS, og dens erobring av territorium i Syria og Irak som utgangspunkt for i juni 2014 å utrope et kalifat i en enda større del av regionen, har gitt ytterligere grunn til regional bekymring.

Monografier:

  • Hellestveit, Cecilie (2017). Syra: En stor krig i en liten verden. Pax forlag.
  • Abboud, Samer N. (2016). Syria. Polity Press.
  • Lister, Charles R. (2015). The Syrian Jihad. Oxford University Press.
  • Cockburn, Patrick (2014). The Rise of the Islamic State. Verso Books
  • Hokayem, Emile (2013). Syria's Uprising and the Fracturing of the Levant. IISS/Routledge
  • Ajami, Fouad (2012). The Syrian Rebellion. Hoover Institution Press
  • Lesch, David W. (2012). Syria. The Fall of the House of Assad. Yale University Press
  • Van Dam, Nikolaos (2011). The Struggle for Power in Syria. I.B. Tauris

Tidsskriftartikler:

  • Flere artikler/forfattere (2012). I «Internasjonal Politikk», Nr. 4/12, s. 499-538
  • Steele, Jonathan (2015). The Syrian Kurds Are Winning! I The New York Review of Books; 3. desember 2015, s. 24–27

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.