Krigen i Syria

En FSA-soldat søker dekning under sammenstøt med den syriske hæren i Aleppo, august 2012.
REUTERS / Goran Tomasevic.
Lisens: CC BY 2.0
En demonstrant holder et bilde av en savnet slektning under en protest mot Syrias president Bashar al-Assad i Baba Amro, nær Homs. Foto: REUTERS (2012).
.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Krigen i Syria er forlengelsen og følgene av opprøret mot Baath-regimet og president Bashar al-Assad vinteren 2011. Det utviklet seg til borgerkrig, og deretter til en regional krig med innblanding fra flere land. Opprøret i Syria startet som del av Den arabiske våren, og ble innledet med demonstrasjoner mot et undertrykkende regime. Mens andre opprør i regionen førte til regimeskifte, klarte regjeringen i Damaskus, ved hjelp av militær maktbruk og utenlandsk støtte, å beholde makten.

Det har vært flere politiske forsøk på å stanse krigen, også med bruk av militære observatører. I 2012 ble United Nations Supervision Mission in Syria (UNSMIS) satt inn. Styrken hadde norsk deltakelse og sjef, ved generalmajor Robert Mood. Den norske diplomaten Geir O. Pedersen tok i januar 2019 over som FNs spesialutsending til Syria.

Etter at syriske opprørsgrupper – og Den islamske stat (IS) – i flere år kontrollerte store deler av Syria hadde regimet ved inngangen til 2019 tatt tilbake kontrollen over størstedelen av landet. Høsten 2019 var bare deler av den nordvestlige Idlib-provinsen kontrollert av jihadist-opprørere med tilknytning til al-Qaida. IS ble militært slått, og mistet kontrollen over de siste landområdene de holdt i Syria, i 2018.

President Assad hadde dermed klart å snu utviklingen fra en situasjon der en stor del av landet var opprørskontrollert til å gjenerobre disse områdene og vinne krigen. Dette skyldes i vesentlig grad militær støtte fra Iran og Russland samt den libanesiske Hizbollah-militsen. Samtidig ble IS bekjempet av en flernasjonal koalisjonsstyrke i Operation Inherent Resolve (OIR).

En stor del av Syria er ødelagt av krigen. Nærmere halvparten av innbyggerne er drevet på flukt; over fem millioner har flyktet til naboland, mens mer enn seks millioner er internt fordrevne i Syria (2019). Antall drepte er ikke kjent. FN anslo allerede i 2016 at antall drepte hadde nådd om lag 400 000.

Krigen har handlet om mer enn makten i Syria. Tidlig ble landet en arena for rivalisering mellom regionale og andre stormakter, i en kamp om politisk og religiøs innflytelse. I tillegg til de store ødeleggelsene i det syriske samfunnet har krigen ført til mindre stabilitet i Midtøsten. Gjennom støtten til det syriske regimet har Iran etablert en militær tilstedeværelse nær Israel, med frykt for konfrontasjon mellom de to land. Tyrkia har i flere omganger engasjert seg i det nordlige Syria. Da amerikanske styrker ble trukket ut av området i oktober 2019, iverksatte Tyrkia en militær operasjon rettet mot kurderne i den nordligste delen av Syria. Dette ble gjort under påskudd av å bekjempe terrorisme og for å opprette en såkalt sikkerhetssone, og ble støttet av Russland, som satte inn styrker sammen med de tyrkiske. Som følge av dette inngikk de kurdiske militære forsvarsstyrkene, Syrian Democratic Forces (SDF) og People’s Protection Units (YPG) en taktisk avtale med den syriske regjeringen, som sendte styrker til Nord-Syria.

Utbrudd og utvikling

Opprøret i mars 2011, og den innledende del av krigen, var en politisk konflikt om makten i Syria. Opprøret hadde grobunn i misnøyen med et regime som motsatte seg demokratisk utvikling og sto bak overgrep mot opposisjonelle. Et hovedkrav fra opprørerne – og deres utenlandske støttespillere – var at president Bashar al-Assad måtte gå av og Baath-regimet avvikles.

Opprøret startet med demonstrasjoner mot myndighetene. Begge sider tok tidlig i bruk vold, og opprøret utviklet seg til borgerkrig, som i 2012 nådde så godt som hele landet. Konflikten ble tidlig internasjonalisert, med en glidende overgang fra borgerkrig til regional krig. Konflikten ble slik også en krig med stedfortredere, utkjempet om forhold som har hatt lite eller ikke noe med rent syriske spørsmål å gjøre. Opprørsgrupper fikk tidlig politisk og økonomisk – og snart militær – støtte fra flere hold; først og fremst monarkier på Den arabiske halvøy.

Når konflikten tidlig ble langt mer enn et internt syrisk anliggende, er det fordi opprøret fra starten kan ha vært planlagt som del av et storpolitisk maktspill i regionen. Motsetninger i Syria ble utnyttet av flere land, ikke minst Saudi-Arabia og Qatar, for å fremme egne politiske, religiøse og økonomiske interesser. De så seg tjent med å fjerne det sekulære syriske regimet, og derigjennom også svekke dets allierte Iran. Dertil har USA hatt Syria på en liste over land der regimeskifte var ønsket, og hvor krigføring var ansett som en mulighet. I motsetning til i Irak (2003) og Libya (2011) har USA og andre vestlige stater ikke villet gripe direkte militært inn i den syriske konflikten. De har derimot engasjert seg i kampen mot Baath-regimet ved å støtte opprørsgrupper.

Den internasjonale dimensjonen ved krigen er todelt: Indirekte har motstandere av regimet ført en kamp for regimeskifte i Syria, og derigjennom for å oppnå økt innflytelse i regionen. Direkte har mange land engasjert seg militært mot de mest ytterliggående islamistene, først og fremst IS. En flernasjonal koalisjon har fra 2015 iverksatt Operation Inherent Resolve (OIR) i både Syria og Irak. Denne har for det meste bestått av luftoperasjoner, men også trening av syriske grupper (som Norge har deltatt i) samt innsetting av spesialstyrker. På bakken har kampen mot IS i Syria i all hovedsak vært ført av syriske kurdiske grupper, etter hvert – og til høsten 2019– støttet særlig av USA. Syrias regjering fastholder at militær tilstedeværelse i landet uten dens godkjenning er ulovlig.

Ut over den militære kampanjen mot jihadister gjennom OIR, som en rekke land bidrar til, har særlig Iran og Russland engasjert seg direkte i krigen, med militær støtte til regimet. Israel har gjennomført en rekke angrep inn i Syria, og Tyrkia har sendt styrker inn i den nordlige delen av landet.

Politisk utvikling

President Assad har under hele krigen framholdt at opprøret skyldes at utenlandske krefter ønsket å destabilisere Syria, og at jihadister ønsket å etablere en islamsk stat i landet.

Den politiske så vel som den militære motstanden mot regimet har vært både politisk fragmentert og militært ukoordinert. Kampen for å fjerne regimet har vært eneste felles samlingspunkt.

Regimet har holdt fast på at det kjemper for å bevare Syria som én stat, der andre krefter har villet svekke landet. Når Baath-regimet i 2018–2019 sto tilbake som vinner av krigen, medførte det at Syria fortsatt besto som én stat. Dette ble forsterket av en utvikling der flere land gjenopprettet sine diplomatiske forbindelser med Syria.

Militær utvikling

Bilder av president Bashar al-Assad i Syria. Foto: james_gordon_losangeles (via flickr), 2008. Tilgjengelig under CC BY-NC 2.0.

.
Lisens: fri

Fra tidlig i 2012 kom det til kamper i flere større byer, også landets to største (Aleppo og Damaskus), og borgerkrigen spredte seg til alle deler av landet. Mens regjeringsstyrkene beholdt kontrollen over Damaskus, tok opprørere helt eller delvis kontroll over andre byer.

Fra 2013 ble situasjonen endret ved at radikale islamister, særlig al-Qaida gjennom sin avlegger Jabhat al-Nusra (JN) og Den islamske stat (IS), tok kontroll over større områder.

Opprørerne styrket sin militære stilling i 2012–2013, før regjeringsstyrkene kom på offensiven våren 2013, blant annet ved hjelp fra den libanesiske gruppen Hizbollah. Motstanden ble fra 2013–2014 svekket ved at innflytelsen til jihadistiske grupper økte. Disse, og særlig IS, var ikke primært ute etter å nedkjempe det syriske regimet som sådan, men å etablere en islamistisk stat i Levanten.

Regimemotstanderne styrket sin stilling fram til 2015, før de gradvis tapte terreng. Blant annet ble regjeringsstyrkenes gjenerobring av oldtidsbyen Palmyra fra IS i 2016 regnet som symbolsk viktig. IS ble svekket som følge av den flernasjonale intervensjonen fra 2014, mens regjeringsstyrkene fra 2015 ble styrket av ved Russlands deltakelse i krigen. IS ble svekket også som følge av militære tilbakeslag i Irak.

Regimets militære frammarsj tiltok i 2017–2018. I juli 2018 tok syriske regjeringsstyrker rtilbake de opprørskontrollerte delene av Golanhøydene. Høsten 2019 var kun deler av Idlib-provinsen kontrollert av opprørere, og krigen fortsatte der.

De kurdiske styrkene i People's Protection Units (YPG) spilte en viktig rolle i kampen mot IS nord i Syria. De tok tilbake kontrollen over flere områder, inklusive grensebyen Kobani. YPG opererer dels i, dels fra, det selvstyrte kurdiske området Rojava; hovedsakelig gjennom koalisjonen Syrian Democratic Forces (SDF). YPG og SDF ble i oktober 2019 mål for tyrkiske styrker som rykket inn i Nord-Syria.

Militære overgrep

Begge sider i konflikten er fra flere hold anklaget for overgrep mot sivilbefolkningen. Bruddene på menneskerettighetene og krigens folkerett inkluderer bortføringer, tortur, voldtekt og henrettelser. Også jihadistene, ikke minst IS, står bak alvorlige overgrep.

Bruk av kjemiske våpen (gass) har fått stor oppmerksomhet. Syria hadde ved krigens start store lagre av slike våpen. Flere land hevdet i 2013 at regimet brukte sarin, noe som aktualiserte militær bistand til opprørerne. FN satte inn inspektører, og la fram informasjon som tydet på at gass var brukt, men av opprørerne. Deretter presenterte Independent International Commission of Inquiry on the Syrian Arab Republic indikasjoner på at kjemiske våpen hadde blitt brukt av begge parter. Russland og USA fremmet et forslag om uskadeliggjøring av Syrias kjemiske våpen. Sikkerhetsrådet gjorde dette til et bindende pålegg. En internasjonal operasjon hvor også Norge deltok, Operation Removal of Chemical Agents from Syria (Recsyr), ble iverksatt i 2013–2014 for å ta de kjemiske våpnene ut av Syria og destruere dem.

I april 2017 ble det brukt gass mot sivile i Idlib. Påstått angrep med gass mot sivile i Douma i april 2018 førte til et koordinert angrep fra Frankrike, Storbritannia og USA mot mål i Syria.

Internasjonal intervensjon

Opposisjonen oppfordret tidlig til internasjonal militær inngripen mot regimet, med henvisning til Libya i 2011. Det var ikke enighet i Sikkerhetsrådet om å autorisere en slik aksjon. Det var heller ikke politisk vilje hos vestlige stater til selv å gå militært inn i Syria.

Bruken av kjemiske våpen i 2013 økte muligheten for inngripen. USA vurderte alternativer for intervensjon og samordnet seg særlig med Storbritannia og Frankrike. Målet var en flernasjonal styrke, som ved angrepene mot Irak (1991 og 2003), Afghanistan (2001) og Libya (2011).

Begrensede luftangrep eller militær støtte til opprørerne var mest aktuelt. Etablering av flyforbudssoner ble vurdert. Storbritannias statsminister David Cameron og USAs president Barack Obama gikk inn for et angrep, støttet av Frankrikes president François Hollande. I fravær av mandat fra FN stemte det britiske parlamentet mot. Russlands president Vladimir Putin anså et angrep uten forankring i FN som aggresjon. For Norge var det uaktuelt å delta uten et FN-mandat.

Internasjonalisering

.

Krigen i Syria ble tidlig internasjonalisert; både politisk og militært. Krigen har forsterket flere konfliktlinjer i regionen, herunder mellom Iran og Saudi-Arabia, og har ført til økt spenning mellom Syria og Tyrkia, så vel som mellom Israel og Iran. Den har også bidratt til å forsterke konflikten mellom USA og Russland. De har begge kjempet mot IS, men stått på hver sin side i forhold til Assad-regimet.

Både den syriske krigen som sådan, og kampen mot IS spesifikt, har brakt flere land inn i konflikten, inklusive nabolandene Jordan og Israel. Libanon er indirekte trukket inn ved at soldater fra Hizbollah har kjempet på regimets side. En annen regional dimensjon er konflikten mellom Israel og Hizbollah. Da Israel i 2013 gjennomførte sine første kjente luftangrep mot mål i Syria under krigen, var de angivelig rettet mot våpenforsendelser til Hizbollah. Israel har deretter gjennomført en rekke angrep for å begrense innflytelsen til Hizbollah og Iran.

Internasjonal operasjon

En ny dimensjon ved Syriakrigen, og som medførte ytterligere internasjonalisering, inntrådte i 2014. Framrykking av IS i Irak, fra baser i Syria, førte til internasjonal militær inngripen: Fra 15. oktober 2014 ble Operation Inherent Resolve (OIR) iverksatt, med angrep mot IS i både Irak og Syria.

Med deltakelse fra en rekke land, og engasjement fra regionale og andre internasjonale aktører, er Syriakrigen blitt en av de mest omfattende, komplekse – og ødeleggende – militære konflikter i nyere tid.

Krigen i Syria førte også til en vanskelig situasjon for FN-styrken på Golan, United Nations Disengagement Observer Force (UNDOF). FN-soldater ble flere ganger tatt til fange av syriske opprørere. Norge ble forespurt om å stille styrker, men avslo på grunn av sikkerhetssituasjonen.

Fredsforsøk i 2012–2019

Det ble i en tidlig fase av konflikten gjort flere forsøk på å finne en politisk løsning. Disse, inklusive fredsbestrebelsene til Den arabiske liga i 2011–2012, førte ikke fram.

I februar 2012 utnevnte FN, sammen med Ligaen, Kofi Annan som felles utsending til Syria. Han fikk Sikkerhetsrådets aksept for en fredsplan, som partene godtok i mars. Den inkluderte innsetting av militære observatører fra FN – United Nations Supervision Mission in Syria (UNSMIS) ledet av den norske generalen Robert Mood. Selv om voldsutøvelsen ble noe dempet, ble våpenhvilen brutt av begge parter; også gjennom angrep på UNSMIS, som ble trukket ut i august 2012.

Annan trakk seg som spesialutsending i 2012, og ble etterfulgt av FN-diplomaten Lakhdar Brahimi. Han ble i 2014 etterfulgt av den svenske diplomaten Staffan de Mistura, som i januar 2019 ble erstattet av den norske diplomaten Geir O. Pedersen. Annan og Brahimi var utsendt fra FN og Den arabiske liga; de Mistura og Pedersen fra FN.

Russland og USA samlet i januar 2014 partene til en fredskonferanse i Genève, som ikke førte fram. I desember 2015 vedtok Sikkerhetsrådet resolusjon nr. 2254, som staket ut kursen for en politisk løsning. Den ble fulgt opp i februar 2016 gjennom et samarbeid mellom USA og Russland om en våpenhvile; først for å muliggjøre humanitær hjelp. Parallelt ble det arbeidet for en vidtrekkende løsningsavtale. Partene møttes til flere runder, i Astana og Genève, men uten å komme fram til noen løsning.

I september 2019 ble den syriske regjering og representanter fra opposisjonen enige om å nedsette en grunnlovskomité som skal utarbeide forslag til ny syrisk grunnlov. Dette skjedde som følge av diplomati ledet av FNs spesialutsending.

Opposisjonen og dens utenlandske støttespillere har satt regimeskifte og president Assads avgang som en forutsetning for en politisk løsning på konflikten. Russland og Kina har motsatt seg dette. Med Russlands direkte militære inngripen på regimets side i 2015 styrket det sin posisjon. Det ble derfor etter hvert erkjent at president Assad måtte være en del av en politisk løsning, i det minst på kort sikt. Dette ble også USAs holdning.

Krigens årsaker

Opprøret var rettet direkte mot det syriske regimet, med Baath-partiet og president Bashar al-Assad. Årsaksforholdet var sammensatt. Både politiske og økonomiske forhold spilte en viktig rolle. Det samme gjorde kulturelle (vesentlig religiøse) og sosiale motsetninger. Dertil kommer en internasjonal og regional dimensjon. I løpet av krigen har flere forhold blitt både forsterket og tydeliggjort, inklusive jihadistenes rolle, som igjen er knyttet til motsetninger og rivaliseringer i regionen.

Politiske årsaker

Hovedårsaken til opprøret var motstand mot et autoritært regime som styrte en politistat, og krav om reform og demokratiske rettigheter. En av årsakene til at det raskt fikk et så stort omfang var inspirasjon fra Den arabiske våren. Da opprørene i Tunisia og Egypt brøt ut erklærte president Assad at noe tilsvarende ikke ville skje i Syria, da landet var annerledes: Syria forsvarte fortsatt panarabismen og hadde en særlig oppgave som leder av motstanden mot Israel. Presidenten framholdt at konflikten i Syria ikke var en borgerkrig som i Libya, men et forsøk fra kriminelle og jihadister på å undergrave staten.

Kulturelle årsaker

Kurdiske YPG-soldater i Kobane, 2013.
.

Opprøret i Syria hadde kulturelle, religiøse og konfesjonelle drivkrefter. De ble koblet til sosiale strukturer og økonomiske forhold. En del av det syriske samfunnsbildet er den sosiale motsetningen mellom et sunni-flertall og et alawitt-mindretall. Denne underliggende faktoren ble forsterket av et opprør rettet mot et regime dominert av alawitter, iverksatt av en opposisjon dominert av sunnier. Dette er dog bare ett aspekt ved opprøret, og ikke en hovedårsak. Framstillingen av Baath-regimet som alawittisk er en forenkling. Det har tradisjonelt sin politiske og økonomiske maktbasis blant alawittene, men også i en sunni-dominert handelsstand.

I utgangspunktet fikk kravene om demokrati oppslutning på tvers av kulturelle skillelinjer, inklusive fra alawittiske opposisjonelle. Derimot var det liten oppslutning om opprøret i alawittenes kjerneområder. Den lille sjia-befolkningen støttet heller ikke opprøret, ei heller den noe større kristne minoriteten som fryktet et framtidig sunni-styre. Opprøret ble i tiltagende grad drevet fram av sunnier. Støtte fra sunni-ledere bidro til inntrykket av at opprøret var rettet mot et alawittisk styre, mer enn et regime som undertrykte hele befolkningen.

Den etnisk-religiøse dimensjonen ble forsterket av at jihadistiske grupper vokste fram og fikk en dominerende rolle fra 2013–2014. Disse, med sin forankring i salafismen innen sunniislam, har både politiske og religiøse motiver: De fører en politisk kamp, til dels med militære midler, mot en sekulær stat de vil erstatte med en islamsk statsdannelse, og en religiøs kamp mot grupper de anser som vantro. Til disse hører både alawitter og sjiaer, så vel som kristne, jesidier og andre minoriteter. Krigen har forsterket – og utnyttet – etnisk-religiøse motsetninger i et syrisk samfunn der ulike grupper tradisjonelt levde side om side, og hvor få deler av landet var etnisk homogene.

Islamismen har stått svakt i Syria, men som følge av krigen fikk flere jihadist-grupper fotfeste; særlig Den islamske stat (IS) og al-Qaidas avlegger Jabhat al-Nusra (fra 2016: Jabhat Fateh al-Sham).

Opprøret hadde en kulturell og politisk dimensjon i forlengelse av den gamle konfliktlinjen mellom det arabiske og det persiske. Det persiske og sjiittiske Iran er den arabiske alawitten Bashar al-Assads allierte; det arabiske sunni-salafistiske Saudi-Arabia er en av det sekulære syriske regimets fremste motstandere. Den persiske sjia-stormakten Iran står i et politisk og religiøst-kulturelt motsetningsforhold til den arabiske sunni-stormakten Saudi-Arabia, og de to har brukt Syriakrigen som arena for å utkjempe sin kamp om kulturell, religiøs, politisk og økonomisk innflytelse i Persiabukta og Midtøsten.

Den kurdiske dimensjonen ble en vesentlig faktor fra 2012 da den syriske kurdermilitsen People's Protection Units (YPG) ble satt inn for å forsvare kurderne i nord, særlig mot angrep fra arabiske islamister. I 2013 opprettet kurderne en selvstyrt statsdannelse i nord: Rojava.

Økonomiske årsaker

Opposisjon mot regimet fikk oppslutning i flere samfunnslag; både de mer velstående og fattige – i byene og på landsbygda. Økonomiske forhold var en vesentlig årsak til opprøret. Den økonomiske liberaliseringen som fra 2000-tallet erstattet en mer sosialistisk politikk svekket velferdsgodene og økte de sosiale skillene, og dermed fattigdommen. Ulikheten ble forsterket av langvarig tørke som rammet jordbruksbefolkningen. Krisen på landsbygda førte til økt tilflytting til byene. Der fikk opprøret støtte hos fattige migranter. Korrupsjon, forsterket liberalisering og økt privat eierskap, bidro til misnøyen.

Konfliktdimensjoner

Starten på konflikten i 2011 var et nasjonalt opprør med krav om demokrati. Allerede i begynnelsen er det antatt at regionale aktører bidro til at opprøret ble forsterket og militarisert, ved å støtte – først økonomisk, så militært – islamistiske grupperinger.

Ut over de underliggende motsetningene mellom det syriske regimet og opposisjonelle krefter, består Syriakrigen særlig av to politiske konfliktlinjer, én regional dimensjon og én internasjonal dimensjon.

Regional dimensjon

Allerede fra 2012 har konflikten i Syria vært den alvorligste militære konfrontasjon i Midtøsten siden Oktoberkrigen i 1973. Krigen er også en regional konflikt, med flere konfliktlinjer – med rivalisering mellom stater, og som har ført til en destabilisering av forholdet særlig mellom Syria og Israel, og frykt for en militær konfrontasjon mellom Israel og Iran.

Spesielt har Tyrkia, Iran, Qatar og Saudi-Arabia vært aktive for å fremme egne politiske interesser gjennom krigen i Syria. Det har de gjort dels ved å undergrave regimet og støtte islamistiske grupper (som Qatar og Saudi-Arabia), dels ved å sikre seg et militært fotfeste (som Iran og Tyrkia). Dertil er den kurdiske dimensjonen en konflikt i konflikten, der særlig Tyrkia motsetter seg kurdisk selvstyre, både i Tyrkia og Syria.

En tredje konflikt er Irans kamp mot Israel, der Irans militære deltakelse i Syria har brakt iranske styrker nærmere Israel. For Israel innbefatter krigen også deltakelsen til militsgruppen Hizbollah. En iransk militær tilstedeværelse i Syria og et militært styrket Hizbollah har økt frykten for angrep på Israel, og for en ny krig i Libanon.

De to regionale stormaktene ved Persiabukta, Iran og Saudi-Arabia, står på hver sin side i Syriakrigen, og utnytter den til å fremme egne interesser. Derved er Syria også blitt en arena for konfrontasjon mellom de to hovedretningene i islam: Sjia-regimet i Iran støtter det syriske regimet; wahhabitt-regimet i Saudi-Arabia støtter sunni-opprørere som bekjemper sjiaer og alawitter i Syria.

Syrias naboland Irak har i noen grad engasjert seg militært i krigen, og har mobilisert sjia-milits for å kjempe på det syriske regimets side. Krigen er derfor også knyttet til interne konflikter i Irak, mellom et sjia-ledet regime og en sunni-dominert opposisjon, og mellom sentrale myndigheter og kurdiske grupper. De syriske kurdernes etablering av det selvstyrt området Rojava medførte at Tyrkia i 2016 grep direkte militært inn i Syriakrigen. Før dette hadde tyrkiske myndigheter gitt syriske opprørere, inklusive jihadister, mulighet til å operere i og fra Tyrkia.

Krigen i Syria truer en svak stabilitet i Levanten og Midtøsten, med fare for en militær konflikt mellom Israel og Iran. Israel har interesse av et svekket syrisk regime, men ikke en nabostat i full oppløsning, hvorfra islamistiske grupper kan operere – også mot Israel. Etter Oktoberkrigen i 1973 var det et stabilt politisk og militært forhold mellom Israel og Syria, men krigen har skapt ny usikkerhet, både ved at regimet er utfordret og ved at Iran har fått militært fotfeste der. Etter at syriske styrker i 2018 tok tilbake kontrollen over områder mot de israelsk-okkuperte Golanhøydene, har det vært et krav fra Israel om at iranske styrker ikke må utplasseres for nær grensen. Russland har, på anmodning fra Israel, bidratt til at så ikke har skjedd.

Internasjonal dimensjon

Fra 2015 har Syriakrigen skapt en arena for rivalisering mellom USA og Russland. Begge vil styrke sin posisjon i Midtøsten, og ser krigen i Syria som en mulighet til det. Russland beholdt sin eneste marinebase ved Middelhavet i Syria: Tartus-basen. Ved å engasjere seg så aktivt i krigen har Russland styrket sin posisjon i Levanten og sin militære tilstedeværelse i Middelhavsområdet. USA har opprettholdt sine nære forbindelser med Egypt og Israel, og til Saudi-Arabia, som er en alliert i kampen mot Iran.

Den internasjonale dimensjonen var først knyttet til den politiske utviklingen i Syria, og mulig militær inngripen for å fjerne regimet. Fra 2014–2015 ble fokus dreid fra politisk motstand mot det syriske regimet til militær kamp mot militante islamister. Dette skyldtes at Den islamske stat (IS) i 2014 tok kontroll over store områder både i Syria og Irak. Den flernasjonale Operation Inherent Resolve (OIR) ble rettet mot IS først i Irak, deretter i Syria.

Med OIR er det trukket paralleller til den utenlandske inngripen under krigen i Libya i 2011. Der førte et liknende opprør mot det sittende regimet til borgerkrig, hvorpå Muammar al-Gaddafi ble styrtet etter at en gruppe stater grep inn og ga militær støtte til motstandskampen. Forskjellen var at at intervensjonen var rettet mot det libyske regimet; i Syria har vestlige (og arabiske) land vegret seg mot å angripe regimet direkte. Den syriske opposisjonen ønsket en militær aksjon mot Baath-regimet, men blant annet erfaringene fra Libya bidro til at så ikke skjedde.

Aktører

Krigen har to grupper hovedaktører: nasjonale og utenlandske. En tredje kategori er jihadister. Det syriske regimet og dets støttespillere utgjør den ene hovedsiden; regimets motstandere (med jihadistene) den andre. Motstanderne har imidlertid ikke stått samlet, ut over målet om å bli kvitt det sittende regimet.

Regionale faktorer som trakk ulike aktører inn i konflikten inkluderer Israels sikkerhet, Irans innflytelse, Libanons sårbarhet og Tyrkias stilling. Kurdernes nasjonale kamp, som berører flere land i regionen, er også et aspekt. Til bildet hører også motsetningene mellom sunnier og sjiaer, rivaliseringen mellom Iran og Saudi-Arabia. Radikalisering innen islam har brakt flere aktører inn i krigen, og til rekruttering av fremmedkrigere; med opptil 50 000 på det meste, de fleste fra arabiske land, men mange også fra Vesten, inklusive Skandinavia. Frivillige har sluttet seg til også regimet, mest sjiaer fra Afghanistan, Irak, Libanon og Pakistan.

Anslagene har variert, med opptil rundt 50 000 personer på det meste. De fleste har kommet fra arabiske land, flest fra Tunisia, Saudi-Arabia, Marokko, Libya og Irak; et stort antall også fra Vesten, ikke minst Belgia, Frankrike og Storbritannia, samt Skandinavia.

Nasjonale aktører

Regimesiden består av det syriske statsapparatet, med dets politi- og militærstyrker og øvrige funksjoner.

Regjeringsstyrkene har, særlig fra 2013, fått militær støtte fra Iran og libanesiske Hizbollah; siden 2015 også fra Russland. Disse har alle sendt styrker for å kjempe på regimesiden.

Opposisjonen har bestått av en rekke aktører, men har ikke vært en homogen eller samlet bevegelse.

Den politiske motstandsbevegelsen ble tidlig preget av at Syria har et svakt sivilsamfunn med få opposisjonsgrupper. Disse var ikke samstemt om midlene, herunder utenlandsk inngripen. Etter hvert som krigen utviklet seg, og jihadister fikk en dominerende rolle, mistet de mer sekulære grupperingene – og den politiske delen av opposisjonen – mye av sin betydning.

Den militære motstandsbevegelsen var enda mer sammensatt enn den politiske. Et stort antall militsgrupper ble etablert lokalt for å forsvare mindre geografiske enheter. Opprettelsen av Free Syrian Army (FSA) i 2011 var et forsøk på å samle flest mulig militære grupper under en felles kommando, men mange sto utenfor.

Fra 2012 vokste en tydelig jihadistisk retning i opprøret fram. Enkelte salafist- og jihadist-grupper fremmet et politisk-religiøst mål om å etablere en islamistisk stat i Syria, eller i regionen. Særlig fra 2013 utgjorde disse en slagkraftig del av motstanden. De viktigste var Ahrar al-Sham og Jabhat al-Nusra. Sistnevnte var al-Qaidas offisielt tilknyttede gruppe i Syria, men brøt i 2016 med nettverket, og tok navnet Jabhat Fateh al-Sham. Gruppen var tidligere tilknyttet Den islamske stat i Irak og Levanten (ISIL; nå Den islamske stat, IS), men brøt i 2014 med denne. ISIL/IS ble i 2013–2014 en av de viktigste aktørene i krigen.

Den største etniske minoriteten i Syria er kurderne. Av frykt for sin framtid søkte kurderne i utgangspunktet å holde seg utenfor konflikten, samtidig som enkelte kurdiske regimemotstandere tidlig sluttet seg til protestene. Opprøret spredte seg i 2012 også til kurdiske områder i nord. Deretter har den kurdiske People’s Protection Units (YPG)-militsen, spilt en viktig rolle i krigen, framfor alt i kampen mot jihadistene. Den palestinske flyktningbefolkningen i Syria er også en betydelig minoritet. Med sin utsatte stilling har palestinerne søkt å holde seg i bakgrunnen.

Regionale aktører

Flere land i regionen har spilt en politisk og militær rolle i krigen. Militært har særlig disse landene deltatt, direkte eller indirekte: Iran og Tyrkia ved selv å engasjere seg inne i Syria, og å støtte syriske eller andre grupper. Til dette hører Irans støtte til Hizbollah. Derved er også Libanon indirekte en part i krigen. Israel har utført en rekke luftaksjoner inne i Syria, offisielt for å begrense innflytelsen til Iran og Hizbollah. Flere stater i Golfen, så vel som Jordan, har engasjert seg, vesentlig ved å støtte opprørsgrupper. Flere land har deltatt i operasjonen med jihadistene, Operation Inherent Resolve (OIR).

Tyrkia: Den tyrkiske regjering har fra opprøret startet i 2011 bistått flere syriske grupper som kjemper mot Baath-regimet. Tyrkia har gitt motstandsgrupper opphold og anledning til å arbeide politisk i landet. Til dette hører anledning til å sende støtte inn i Syria. Tyrkia avholdt seg lenge fra selv å engasjere seg militært i krigen. Fra 2015–2016 har Tyrkia imidlertid flere ganger gått inn i Syria med militære styrker, blant annet for å angripe kurdisk gerilja.

Den kurdiske framgangen bidro til at Tyrkia i august 2016 iverksatte Operation Euphrates Shield. Den var rettet mot områder holdt av IS, samtidig som den skulle svekke den kurdiske militsen. En mer omfattende aksjon ble iverksatt med Operation Olive Branch fra januar 2018; en invasjon av Afrin-distriktet, rettet mot kurdiske styrker.

Tyrkia opprettet deretter en «de facto» sikkerhetssone i Nord-Syria. Denne ble regulert gjennom en avtale med USA i 2019. En utvidelse av sikkerhetssonen – og en svekkelse av de kurdiske selvstyremyndighetene i Rojava – var formålet med Tyrkias mest omfattende intervensjon; invasjonen i oktober 2019. Invasjonen var foranledningen av at USAs president Donald Trump beordret uttrekking av de amerikanske soldatene som støttet kurdiske styrker i Nord-Syria. Tyrkias «Operation Peace Spring» ble begrunnet med å bekjempe terrorisme og beskytte sivile. Opprettelsen av en utvidet sikkerhetssone langs grensen i Nord-Syria var også begrunnet med behovet for å tilbareføre et stort antall syriske flyktninger fra Tyrkia til Syria. Sikkerhetssonen, som i militær språkbruk også er en buffersone som skal sikre den tyrkiske side av grensen, ble bifalt av Russland. I en avtale inngått i den russiske byen Sotsji, ble det to land også enige om sammen å gjennomføre militære patruljer på syrisk territorium i nord – der kurdiske og amerikanske styrker tidligere samarbeidet.

Tyrkia vegret seg lenge fra å tillate andre land, deriblant USA, å operere fra tyrkiske baser. Dette endret seg sommeren 2015, først ved at Tyrkia og USA inngikk en avtale om samarbeid for å bekjempe IS i Nord-Syria. USA fikk da anledning til å operere fra Incirlik-basen. Tyrkia sluttet seg til koalisjonen bak OIR.

Iran: Den iranske – politiske, økonomiske og militære – støtten til Assad viderefører et langvarig og nært forhold. Iran ser Baath-regimet som en strategisk alliert i kampen om innflytelse i regionen, ikke minst i forhold til en annen regional stormakt, Saudi-Arabia. Fotfeste i Syria gir Iran også strategisk dybde for å fremme sine regionale interesser gjennom støtten til libanesiske Hizbollah og palestinske Hamas – særlig i striden med Israel.

Iran har engasjert seg med våpenleveranser og økonomisk støtte, så vel som med personell; militære og tekniske rådgivere, samt soldater. Iranske soldater, både regulære og frivillige, har deltatt i kamper i Syria. Iran sendte rådgivere allerede i 2012. Landet har også bidratt til at Hizbollah og militssoldater fra Irak har deltatt på regimets side. Iran har også samarbeidet med Russland om Syriakonflikten, og tillot i 2016 russiske styrker å bruke iranske flybaser for angrep i Syria. Israelske myndigheter har beskyldt Iran for å utnytte krigen til å etablere militære baser i Syria, også for å angripe Israel. I februar 2018 ble en iransk drone skutt ned over israelsk territorium; den første militære konfrontasjon mellom de to land i Israel. Israel har angrepet en rekke iranske mål i Syria.

Det iranske regimets intervensjon henger også sammen med kampen om politisk og teologisk innflytelse, og det sjiittiske (og persiske) Irans rivalisering med sunni-regimet i Saudi-Arabia. Iran vil forhindre et regimeskifte som fører til et sunni-ledet Syria, som fryktes vil vende seg bort fra det sjia-styrke Iran og mot Saudi-Arabia og andre stater i Golfen.

Golfstatene: Den samme konfliktlinjen og ønsket om å styrke sin respektive posisjon i regionen er medvirkende til at særlig Qatar og Saudi-Arabia har engasjert seg. Det har de særlig gjort ved å støtte syriske opprørsgrupper med penger og våpen. De har også vært pådrivere for at andre land, inklusive vestlige stater, skulle engasjere seg militært i krigen mot Baath-regimet.

Samtlige golfstater, unntatt Iran, er med i koalisjonen bak den militære kampanjen mot IS og andre jihadist-grupper: OIR. Bidragene er dels militære, men mest politiske og økonomiske. De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia har bidratt med kampfly.

Samtidig som golfstatene deltar i kampen mot IS gjennom OIR, har enkelte av dem støttet jihadist-grupper i Syria. Det samme gjelder miljøer og personer i flere land. Særlig er Kuwait nevnt som sentralt i å kanalisere økonomisk støtte til opprørsgrupper. Støtten, som antas å tilfalle også grupper som OIR bekjemper, kommer fra flere land.

De arabiske golfstatene søker å begrense Irans innflytelse og å forhindre at Iran får utvidet sitt strategiske fotfeste. Flere land, særlig Bahrain og Saudi-Arabia, frykter også Irans innflytelse over respektive nasjonale sjia-minoriteter.

Saudi-Arabia: Saudiske myndigheter engasjerte seg tidlig i konflikten, blant annet ved å fremme samarbeid mellom opposisjonelle grupper, særlig Det syriske nasjonalrådet (SNC). Samtidig, trolig fra midten av 2012, begynte Saudi-Arabia å finansiere våpenleveranser til opposisjonen i samarbeid med Qatar og Tyrkia. Våpen gikk til Den frie syriske hær (FSA), deretter til flere grupper, sannsynligvis også jihadister, blant annet Islamsk front (IF). Samtidig som den saudiske staten har støttet ulike grupper, yter private aktører finansiell bistand til syriske grupper. Saudi-Arabia er, sammen med Qatar, det land som antas å gi størst økonomisk støtte til opprørerne. Saudi-Arabia har også bidratt til å etablere treningsanlegg for syriske opprørsgrupper i Jordan.

For Saudi-Arabia er engasjementet en del av en politikk som dels går ut på å demme opp for Irans innflytelse i regionen, dels for å bekjempe Den islamske stat og al-Qaida. Begge deler henger sammen med saudiernes innsats for å spre sin egen variant av islam, wahhabitt-retningen innen sunni.

Qatar: Etter at Qatar tidligere støttet Assad, vendte landet seg mot det syriske regimet da krigen startet. Qatar startet våren 2012 med våpenleveranser til syriske opprørere, og det er anslått at Qatar kan være det landet, sammen med Saudi-Arabia, som har bidratt med størst forsyninger til den syriske opposisjonen. Qatar har også stilt treningsfasiliteter til disposisjon for opprørsgrupper, og flybasen Al Udeid er brukt for å koordinere mange av koalisjonens luftangrep.

For Qatar er engasjementet i Syria en del av en aktiv, aggressiv utenrikspolitikk som også bidro til at landet spilte en ledende rolle under krigen i Libya i 2011. Blant annet søker Qatar å fremme innflytelsen til sin allierte, Det muslimske brorskap, også i Syria.

Irak: Den sjia-dominerte regjeringen i Irak, med støtte fra Iran, har stilt seg bak det syriske regimet. Irak engasjerte seg ikke militært i Syria, men har bidratt økonomisk til regimet. Ut over å ha samordnet seg med Syria i kampen mot IS, har Irak lagt til rette for at frivillige har kjempet på det syriske regimets side. I 2017 gjennomførte Irak et flyangrep mot IS i Syria. Irak og Iran inngikk i 2017 en avtale om militært samarbeid med Syria. Irak har tillatt iranske fly å bruke sitt luft- og landterritorium for transport av våpen til Syrias regjering. De kurdiske selvstyremyndighetene i Irak har gitt militær og annen støtte til kurdiske styrker i Syria.

Egypt: Den egyptiske regjering kjemper selv mot jihadister tilknyttet IS og al-Qaida, særlig i Sinai, og har sluttet seg til OIR. Egypt er en av få sentrale aktører i Midtøsten som har uttrykt støtte til den syriske regjeringen.

Israel: Den offisielle israelske tilnærmingen til krigen i Syria var lenge å se utviklingen an, og holde seg militært utenfor. Det ble samtidig definert en såkalt «rød linje»: Israel ville gripe inn ved eventuelle forsøk på å smugle avanserte våpen fra Syria til Hizbollah i Libanon.

Israel har gjennomført en rekke flyangrep mot mål i Syria. De har vært rettet særlig mot våpenleveranser til Hizbollah og iranske og syriske ammunisjonslagre. Første gang Israel selv bekreftet å ha angrepet mål i Syria var i mars 2017. Den syriske regjeringen svarte med å skyte raketter inn i Israel; disse ble så skutt ned av det israelske luftvernet. I januar 2019 vedgikk Israel å ha stått bak langt mer omfattende angrep enn tidligere kjent; med flere hundre angrep mot flere tusen mål.

Syria skal flere ganger ha beskutt israelske fly i syrisk luftrom. I september 2014 skjøt Israel ned et syrisk jagerfly ved Golan. Det har senere vært flere tilsvarende hendelser, inklusive med droner. I februar 2018 ble et israelsk fly skutt ned etter at Israel bombet en syrisk base brukt av iranske styrker. Foranledningen var at Iran sendte en drone inn i Israel, som der ble skutt ned. I juli 2018 ble både et syrisk jagerfly og en syrisk drone skutt ned inne på israelsk territorium.

Israel skal også ha samarbeidet med syriske regimemotstandere. Fra 2013 har Israel tatt imot sårede syrere, både sivile og militære, fra Golan, for medisinsk behandling. Våren 2018 evakuerte Israel medlemmer av den syriske hjelpeorganisasjonen De hvite hjelmene. Det ble også rapportert at jihadist-ledere hadde søkt tilflukt i Israel. For Israel er det maktpåliggende å forhindre at særlig Iran får etablere seg nær grensen. En avtale om nedtrapping inngått mellom Russland, USA og Jordan i november 2017, har garantier for å holde Iran og dets allierte unna grensen.

Kurdiske politiske grupper og militære styrker er blant de viktigste aktørene i konflikten, særlig knyttet til kampen mot IS; både i Syria og Irak. De er støttet av USA, også med luftstøtte i militære operasjoner, men blir angrepet av styrker fra USAs allierte Tyrkia. Kurdisk milits spilte en hovedrolle i kampene mot IS om grensebyen Kobane i 2014–2015, støttet av amerikansk flybombing. I 2015–2016 styrket kurdiske grupper seg og etablerte et selvstyrt område i deler av Nord-Syria under navnet Rojava. Den kurdiske YPG-geriljaen har utviklet seg til en av de viktigste militære aktørene i krigen.

Den arabiske liga har, som regional aktør, spilt en aktiv politisk og diplomatisk rolle, og har sendt observatører til Syria. Ligaen ga i 2012–2013 støtte til opposisjonen, og SNCORF overtok i mars 2013 Syrias plass i organisasjonen. Ligaen ga i 2013 aksept for at medlemsland støttet den syriske opposisjonen militært.

Internasjonale aktører

Konflikten i Syria ble allerede i 2011 et internasjonalt spørsmål, blant annet knyttet til krav om militær inngripen. I 2012 ble Syria et stridsspørsmål i FNs sikkerhetsråd, der Kina og Russland motsatte seg flere resolusjoner rettet mot regimet.

USA og europeiske land som Frankrike og Storbritannia mente at en løsning på krisen forutsatte at president Bashar al-Assad måtte gå av. Disse vek tilbake for militær intervensjon, men ga såkalt «ikke-dødelig» materiell til opprørsstyrkene. Gassangrepet i august 2013 endret på denne situasjonen, og særlig USA åpnet for en mulig militær aksjon mot regimet. Samtidig iverksatte USA et program for opplæring av syriske motstandsstyrker. Fra 2014 har flere land gjennomført militære luftangrep mot mål i Syria; i all hovedsak rettet mot IS. Fra 2015 har Russland deltatt militært til støtte for regimet.

USA: Fra september 2014 har USA bombet mål i Syria. Angrepene har vært rettet mot jihadist-grupper, framfor alt IS, gjennom Operation Inherent Resolve (OIR). I april 2017 angrep USA for første gang et syrisk regjeringsmål; flybasen Shayrat i Homs-provinsen.

USA har siden 2011 vært en pådriver for regimeendring i Syria, slik president George W. Bush tok til orde for et tiår tidligere under kampen mot global terrorisme. Syria var da blant de land hvor USA ønsket regimeendring, om nødvendig med militære angrep. President Barack Obama ønsket ikke, i motsetning til under krigen i Libya i 2011, at USA skulle gå til militært angrep i Syria. Han valgte heller å støtte syriske motstandsgrupper med en opptrapping av våpenhjelp. Etter at kjemiske våpen ble brukt mot sivile i Idlib i april 2017, beordret president Donald Trump angrep mot et militært mål, uten godkjenning fra Kongressen. Missiler rammet flybasen Shayrat i det sentrale Syria.

USA avviklet høsten 2015 sitt militære opplæringsprogram for opprørerne. Dette inkluderte opplæring av syrisk milits i Jordan og Saudi-Arabia. En av grunnene var at våpen trolig fant veien også til jihadist-grupper. USA har alliert seg med kurdisk milits i kampen mot IS, og har gitt YPG-styrker flystøtte. Fra 2016 satte USA inn soldater for å bistå YPG på bakken, med opplæring og etterretning. Høsten 2018 skapte president Donald Trump usikkerhet om USAs deltakelse i krigen mot IS i Syria ved å kunngjøre tilbaketrekking av de amerikanske styrkene i landet. En delvis, men ikke komplett, tilbaketrekking ble gjennomført i 2019.

Russland: Fra oktober 2015 har Russland iverksatt en militær aksjon til direkte støtte for den syriske regjeringen. Den ble startet som et bidrag i kampen mot IS og andre jihadist-grupper, men utviklet seg til et forsvar for Baath-regimet. Den omfattende russiske militære støtten, dels i form av våpenleveranser, og enda mer gjennom flystøtte, har på en avgjørende måte snudd utviklingen av krigen i regimets favør.

De politiske og militære forbindelsene mellom Syria og Russland er en forlengelse av forbindelsene mellom Baath-regimet og Sovjetunionen fra Den kalde krigen. Da var Syria et av Sovjetunionens politisk-militære brohoder i Midtøsten. Etter at Egypt nærmet seg USA var Syria sovjeternes eneste allierte i regionen; Tartus-basen i Syria deres eneste i Middelhavet. Forbindelsene – og marinebasen – fra sovjettiden er videreført av Russland, med en opptrapping som følge av krigen. I 2015 opprettet Russland Khmeimim flybase i Latakia, og inngikk i 2016 en langsiktig bruksavtale.

Russland har, særlig i Sikkerhetsrådet og sammen med Kina, motsatt seg støtte til opprørerne og en internasjonal militær operasjon mot Syria. Russland har ikke gått inn i koalisjonen som står bak den internasjonale operasjonen mot islamistene i Syria og Irak, Operation Inherent Resolve (OIR).

I 2015 trappet Russland opp engasjementet med våpenstøtte og direkte militær inngripen. De første luftangrepene fant sted i oktober 2015. Bakkesoldater ble satt inn for å beskytte luftstyrken. Russlands begrunnelse for å gå inn i krigen til støtte for Assad var å styrke kampen mot IS. De første angrepene ble av vestlig etterretning derimot hevdet å være rettet mot andre motstandere av regimet enn IS.

Russland bidro til regimets militære offensiv fra 2015–2016, inklusive kampene om Aleppo, med bombing av sivile mål. Derved snudde utviklingen av krigen i regimets favør.

Russland har brukt krigen som en arena for å demonstrere sin militære makt i rivalisering med USA og NATO, og for å sikre seg baser og innflytelse i Midtøsten og Middelhavsområdet. Fra 2016 har Russland, i samarbeid med Tyrkia, og deretter Iran, også ført et offensivt diplomati, blant annet ved å stå bak fredskonferanser i Astana. Forholdet til Tyrkia er reparert og styrket etter at Tyrkia i 2015 skjøt ned et russisk jagerfly ved den tyrkisk-syriske grensen. I oktober 2019 inngikk Russland og Tyrkia en avtale om i fellesskap å patruljere områder i Nord-Syria som tyrkiske invasjonsstyrker da hadde tatt kontroll over. Russlands samarbeid med Iran i krigen inkluderer russisk bruk av iranske flybaser.

Flere land har sluttet seg til kampen mot IS. Også Norge har deltatt i det diplomatiske arbeidet og den militære kampen. En gruppe aktører etablerte 24. februar 2011 kontaktgruppen Friends of Syria for å drøfte og samordne sitt diplomati i konflikten. Lederne for FN og Den arabiske liga, sammen med flere stater – deriblant Russland og USA samt EU – etablerte i juni 2012 Action Group for Syria. Gruppen stilte seg bak den daværende fredsplanen og utarbeidet planer for en overgangsperiode etter Baath-regimet.

Diplomatisk utvikling

Da det i 2017–2018 ble klart at det syriske regimet ikke ville tape krigen, førte det til at flere land tok til orde for at det syriske regimet skulle få tilbake sin plass i Den arabiske liga, samt at president Assad måtte inkluderes i en fredsløsning.

I desember 2018 gjenåpnet De forente arabiske emirater og Bahrain sine ambassader i Damaskus. Flere land opprettholdt fulle diplomatiske forbindelser under krigen. Sudans president Omar al-Bashir var i desember 2018 den første arabiske leder som avla Syria et offisielt besøk siden opprøret i 2011.

Norges rolle

Norge har ikke spesielle forbindelser til Syria, men har deltatt i diplomatiet rundt Syriakonflikten, dog uten å ta noen lederrolle. For en kort periode i 2016–2017 var Norge engasjert i den militære kampen mot IS i Syria.

Norge sluttet seg høsten 2012 til EUs innskjerpede sanksjoner mot Syria. Norge deltok også med fem offiserer i FN-styrken som ble satt inn i Syria i 2012, UNSMIS, inklusive styrkesjefen, generalmajor Robert Mood. Norske myndigheter avviste, i likhet med andre vestlige land, militær inngripen tilsvarende den som fant sted i Libya, hvor Norge deltok med jagerfly.

I 2013 stilte Norge et sivilt transportfartøy og et militært eskortefartøy som bidrag til destruksjon av Syrias kjemiske våpen. Norge har gitt humanitær bistand gjennom frivillige organisasjoner og FN.

Regjeringen besluttet i september 2014 at Norge skulle delta i den flernasjonale militære koalisjonen som var etablert for å bekjempe IS, Operation Inherent Resolve (OIR), men bare i Irak; ikke i Syria. Begrunnelsen var at en intervensjon i Irak hadde et folkerettslig grunnlag, mens et slikt ikke fantes for Syria. I mai 2016 utvidet regjeringen det norske militære engasjementet i kampen mot IS ved å beslutte at norske styrker skulle trene og støtte syriske grupper i Jordan – for innsats i Syria, innenfor OIR. Det ble samtidig åpnet for at norske soldater kan følge de syriske gruppene inn i Syria, for om nødvendig å delta i strid. Dette engasjementet ble avviklet i 2017. Regjeringen ga i april 2017 uttrykk for støtte til USAs angrep mot en syrisk flybase.

I september 2014 ble det kjent at Norge, samme år, hadde tatt imot syriske opposisjonsgrupper for samtaler i Norge. Deretter skal en representant for president Assad ha vært mottatt. Kontakten sonderte muligheten for å etablere en dialog mellom partene – med sikte på å finne en løsning på konflikten.

Den norske regjering tok vinteren 2016 initiativ til en flernasjonal giverlandskonferanse, avholdt i London i februar. Norge kunngjorde da å ville gi ti milliarder kroner i humanitær bistand til Syriakrisen over fire år, hvorav 2,4 milliarder i 2016. Med en bevilgning på 2,45 milliarder i 2019 ble tilsagnet oppfylt. Dette er det største norske bidraget noen gang til én humanitær krise.

Konsekvenser

Mer enn opprørene i Egypt, Libya og Tunisia har krigen i Syria regionale dimensjoner; med økte regionale motsetninger, en destabilisering i kjerneområdet for Midtøsten-konflikten og med spredning av jihadisme, så vel som en flyktningstrøm til nabolandene. Krigen har samtidig fått et omfang av voldsbruk som overgår de andre opprørene, og som har påført landet store tap, både menneskelige og materielle.

Nasjonalt

Krigen har hatt omfattende følger for det syriske samfunnet både politisk, økonomisk og sosialt. Politisk og militært har det vokst fram en rekke grupper som forfekter ulike løsninger på et framtidig Syria, inklusive flere militært sett sterke radikale islamistiske grupperinger. Blant de nasjonale aspektene hører også det kurdiske spørsmålet, hvor krigen har ført til en form for selvstyre i deler av de kurdiske områdene nordøst i Syria.

Over halvparten av Syrias innbyggere har som følge av krigen flyktet fra sine hjem; de fleste til andre deler av Syria, mange til nabolandene: flest til Tyrkia, Libanon og Jordan, mange til Irak. Medio 2019 oppga FN at 5,6 millioner syrere hadde søkt tilflukt i nabolandene, og flest til Tyrkia (3,7 millioner), Libanon (0,9 millioner) og Jordan (0,7 millioner). Rundt 6,2 millioner var flyktninger i eget land. Dermed var rundt halvparten av Syrias befolkning fordrevet fra sine hjem.

FN har sluttet å oppgi tall på antall drepte, men antydet våren 2016 at tallet da hadde passert 400 000. Medio 2019 hadde om lag tolv millioner mennesker behov for humanitær hjelp inne i Syria. Den omfattende flyktningstrømmen fra Syria, særlig etter 2014, har i vesentlig grad bidratt til flyktningsituasjonen i Europa.

De sosiale følgene omfatter i store deler av landet en ødelagt infrastruktur, blant annet for helse- og skolestell, og økonomi.

Krigen har økt motsetningene mellom grupper i det syriske samfunnet, særlig mellom sunnier og alawitter. Dette har skapt usikkerhet blant alawittene, som politisk og økonomisk har vært marginalisert, men som har styrket sin posisjon gjennom Assad-klanens periode ved makten. Framveksten av salafisme oppleves også truende, da sunnier flest anser alawitter for ikke å være muslimer.

Regionalt

Utsikter til et regimeskifte i Damaskus skapte usikkerhet om utviklingen i hele Midtøsten. Når regimet fra 2015–2016 har klart å befeste sin stilling, har frykten vært knyttet til en oppløsning av Syria som stat, tilsvarende en utvikling som i Libya etter krigen der, og med rom for jihadister. Etter at det syriske regimet i 2016–2018 gjenvant kontrollen over de fleste deler av landet, har usikkerheten mest vært knyttet til hvilken innflytelse Iran vil få i Syria – og en økt spenning mellom Iran og Israel. Særlig Israel frykter destabiliseringen i Syria, og den økte iranske innflytelsen, med økt iransk militær tilstedeværelse nærmere den israelske grensen. Til dette hører også Irans fortsatte støtte til den libanesiske Hizbollah-militsen.

Tyrkia frykter spredning av både jihadisme og terror, og en opptrapping av den kurdiske frigjøringskampen, mens kurdiske grupperinger – både i Syria og Tyrkia – har opplevd forsterkede angrep fra Tyrkia.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Reilly, James A. (2019. Fragile Nation, Shattered Land. The Modern History of Syria. I.B. Tauris.
  • Gowans, Stephen (2017). Washington's Long War on Syria. Baraka Books.
  • Hellestveit, Cecilie (2017). Syria: En stor krig i en liten verden. Pax forlag.
  • Sørvig, Bendik (2017). Syria: Den tapte revolusjonen. Manifest.
  • Abboud, Samer N. (2016). Syria. Polity Press.
  • Lister, Charles R. (2016). The Syrian Jihad. Oxford University Press.
  • Cockburn, Patrick (2014). The Rise of Islamic State: ISIS and the New Sunny Revolution. Verso Books.
  • Hokayem, Emile (2013). Syria's Uprising and the Fracturing of the Levant. IISS/Routledge.
  • Ajami, Fouad (2012). The Syrian Rebellion. Hoover Institution Press.
  • Lesch, David W. (2012). Syria: The Fall of the House of Assad. Yale University Press.
  • Van Dam, Nikolaos (2011). The Struggle for Power in Syria. I.B. Tauris.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg