Krigen i Syria er forlengelsen, opptrappingen og følgene av det politiske opprøret mot Baath-regimet og president Bashar al-Assad vinteren 2011. Den startet som del av Den arabiske våren, og ble innledet med demonstrasjoner mot et undertrykkende regime. Mens andre opprør i regionen førte til regimeskifte, klarte regjeringen i Damaskus, ved hjelp av militær maktbruk og utenlandsk støtte, å beholde makten.

Det har vært ulike politiske og diplomatiske forsøk på å stanse krigen, med både fredsplaner og -konferanser, samt bruk av militære observatører. I 2012 ble United Nations Supervision Mission in Syria (UNSMIS) satt inn. Styrken hadde norsk deltakelse og sjef; generalmajor Robert Mood.

Etter at opprørsgrupper – og Den islamske stat (IS) – i flere år kontrollerte store deler av Syria, hadde det regimet i 2018 tatt tilbake kontrollen over størstedelen av landet.

Opprøret som brøt ut i mars 2011, og den innledende del av den påfølgende krigen, var en politisk konflikt om makten i Syria. Det hadde utspring i misnøye med Baath-regimet som motsatte seg demokratisk utvikling, og med sin politistat sto for utbredte overgrep mot opposisjonelle. Et hovedkrav fra opprørerne – og deres utenlandske støttespillere – har vært at president Bashar al-Assad måtte gå av og Baath-regimet avvikles.

Starten på opprøret besto derfor av krav om politisk endring, fremmet i demonstrasjoner rettet mot myndighetene. Da disse ble møtt med vold, svarte deler av opposisjonen med voldsbruk, og opprøret utviklet seg til borgerkrig. En mer nyansert og dels alternativ framstilling av starten på opprøret er at det var planlagt med tidlig bruk av vold fra opprørerne. Dette var tenkt å skulle framtvinge en militær konfrontasjon med regimet.

Fra 2012 utviklet opprøret seg til en borgerkrig som spredte seg til så godt som hele landet. Krigen ble tidlig internasjonalisert, med en glidende overgang fra borgerkrig til regional krig, med deltakelse fra stater også utenfor regionen. Konflikten ble slik også en krig med stedfortredere, utkjempet om forhold som har hatt lite eller ikke noe med rent syriske spørsmål å gjøre.

Når konflikten så tidlig utviklet seg til noe mer enn et internt syrisk anliggende, kan det anføres at opprøret fra starten kan ha vært del av et storpolitisk maktspill i regionen. Motsetninger i Syria ble brukt av flere land, ikke minst Saudi-Arabia og Qatar, for å fremme egne politiske, religiøse og økonomiske interesser. USA har hatt Syria på en liste over land der regimeskifte var ønsket, og hvor krigføring om nødvendig var tenkt. Men i motsetning til i Irak og Libya har USA og andre vestlige stater ikke villet gripe direkte, militært inn i den syriske konflikten; deres inngripen har skjedd gjennom opprørsgrupper.

Den internasjonale dimensjonen er todelt: Indirekte en kamp for regimeskifte i Syria og derigjennom innflytelse i regionen; direkte en kamp mot de mest ytterliggående islamistene, først og fremst IS. Kampen mot IS er på bakken i hovedsak ført av syriske kurdiske grupper. En internasjonal koalisjon har fra 2015 iverksatt Operation Inherent Resolve (OIR), i både Syria og Irak. Denne har mest bestått av luftoperasjoner, men også trening av motstandsgrupper – som også Norge har deltatt i.

Syrias regjering har slått fast at USAs militære tilstedeværelse i landet er illegal. Det samme gjelder andre land som har gått inn i krigen mot regimet. Syria har mottatt militær støtte fra Iran og Russland, så vel som fra militsgrupper i Irak og Libanon. Særlig den russiske luftstøtten har vært avgjørende for regimet.

Starten på opprøret henføres gjerne til mars 2011, etter flere spredte demonstrasjoner i januar–februar. Da ble støtte til opprørerne i Egypt, Libya og Tunisia supplert med krav om reform også i Syria. En tilsvarende hendelse som utløste opprøret i Tunisia, da Mohamed Bouazizi satte fyr på seg og startet Den arabiske våren, fant også sted i Syria: Hasan Ali Akleh tente på seg selv i al-Hasakah, nord i Syria i januar 2011. Det førte imiderltid ikke til noe opprør. Det gjorde derimot sikkerhetspolitiets opptreden i Deraa, sør i Syria, i mars:

I forbindelse med fredagsbønnen ble det demonstrert i stadig flere byer. Da barn ble arrestert for å ha skrevet slagord mot regimet på vegger i Deraa 6. mars, førte det til protester i flere andre byer påfølgende uke, inklusive hovedstaden Damaskus. Protestene økte deretter. Sikkerhetsstyrker grep inn, med flere drepte og sårede som følge, blant annet i Deraa. Byen ble slik tidlig et senter for og et symbol på det syriske opprøret. Dette ble gradvis mer voldelig, med våpenbruk i flere byer; først fra regimet, så fra opposisjonen. Flere tusen demonstranter ble arrestert og det ble dokumentert utstrakt bruk av tortur.

Protestene førte til at regjeringen ble avsatt i mars, og det ble antydet politiske reformer. I sin første tale etter at opprøret startet slo president Assad an tonen som har dominert regimets holdning: at utenlandske krefter sto bak, for å destabilisere Syria, og at jihadister ønsket å etablere en islamsk stat.

Samtidig som presidenten ga visse innrømmelser, motsatte han seg mer omfattende reformer. Politisk opposisjon mot Baath-regimet var ikke tillatt. Det innebar at utfordrerne sto svakt i utgangspunktet, og forble dårlig organisert. I september 2011 ble Det syriske nasjonalrådet (Syrian National Council, SNC) dannet i et forsøk på å skape en samlet representasjon, særlig overfor omverdenen. SNC tilsvarte dels National Transitional Council (NTC) i Libya, men fikk mindre innflytelse. En vesentlig forskjell var også at den politiske og militære opprørsledelsen i Libya hadde frigjort et baseområde. SNC var henvist til å operere fra eksil, mest fra Tyrkia. Etter press fra utenlandske støttespillere ble Nasjonalkoalisjonen for de demokratiske og revolusjonære kreftene i Syria (Syrian National Coalition for Opposition and Revolutionary Forces, SNCORF) opprettet som en bredere paraplyorganisasjon i november 2012.

Opprøret ble raskt militarisert særlig gjennom regimets økte voldsbruk; først ved bruk av sikkerhetsstyrker, så avdelinger med tyngre våpen. Opposisjonen bevæpnet seg tidlig, men besto av en rekke mindre, lokale grupper uten større slagkraft.

Motstanden har hele tiden vært politisk fragmentert og militært ukoordinert. Det eneste som samlet den var kampen for å fjerne regimet. Utenlandske aktører, med egne agendaer i regionen, støttet ulike grupper. Dette bidro til å splitte opposisjonen, selv om utenlandske aktører tidlig forsøkte å samle den, blant annet gjennom grupperingen Friends of Syria. I realiteten har de fleste opprørsgruppene blitt tilknyttet, og delvis overtatt av, islamistene. Flere grupper bekjempet også hverandre militært. Det har derfor ikke lykkes å etablere et troverdig alternativ til regimet.

Den utenlandske støtten, særlig fra golfstatene, underbygger til dels hva president Assad hevdet i utgangspunktet: at konflikten var et angrep mot den syriske stat iverksatt av utenlandske kriminelle og islamister. Regimet har hele tiden holdt fast på at det kjemper for å bevare Syria som én stat, der andre krefter har villet svekke landet, og mot at landet kan bli delt.

Krigen har stått mellom ujevnbyrdige aktører: Et regime som kontrollerte et i hovedsak intakt, velorganisert og velutrustet voldsapparat med politistyrker og militære avdelinger, og en motstander som besto av en løst organisert, mangelfullt utrustet og fragmentert militær styrke. Denne bestående av en rekke militsgrupper uten felles, sentral kommando, og som lenge sto uten et territorium som kunne tjene som baseområde. Et tidlig vendepunkt i organiseringen av motstanden var opprettelsen av Free Syrian Army (FSA) i juli 2011, men den fikk begrenset militær betydning. FSA besto av en rekke militsgrupper med mål om regimeendring. De forsøkte, med utenlandsk bistand, å samordne og forsterke den militære motstanden, men lykkes ikke i å skape en felles struktur og en koordinert motstand.

Konflikten utviklet seg våren 2012 til borgerkrig. Det er ikke ett bestemt tidspunkt eller én spesiell hendelse som angir skillet fra opprør til krig; mer at karakteren gikk fra politisk opprør til militær kamp.

Fra tidlig i 2012 kom det til kamphandlinger i flere større byer, inklusive de to største: Aleppo og Damaskus. Krigen spredte seg så til praktisk talt hele landet. Mens regjeringsstyrkene beholdt kontrollen over Damaskus vant opprørsgrupper kontroll – helt eller delvis – over andre byer, før noen av dem, eller deler av dem, ble tatt tilbake av regimet. Det samme gjaldt landsbygda, hvor regjeringen og opprørere har kontrollert ulike deler av landet i løpet av krigen.

Fra 2013 ble situasjonen endret ved at radikale islamister, særlig al-Qaida gjennom sin avlegger Jabhat al-Nusra (JN) og Den islamske stat (IS), tok kontroll over større områder.

Opprørerne styrket sin stilling i 2012–2013. Deretter kom regjeringsstyrkene på offensiven våren 2013, blant annet ved hjelp av soldater fra den libanesiske militsgruppen Hizbollah. Motstanden ble fra 2013–2014 svekket ved at innflytelsen til jihadistiske grupper økte. Disse, og særlig IS, var ikke primært ute etter å nedkjempe det syriske regimet som sådan, men å etablere en islamistisk stat i Levanten.

Regimemotstanderne styrket sin stilling fram til 2015. Deretter tapte de gradvis kontrollen over storbyene og andre områder, enten det var fra syriske opprørerne eller jihadistene i IS. Blant annet ble regjeringsstyrkenes gjenerobring av oldtidsbyen Palmyra fra IS i 2016 regnet som symbolsk viktig. IS ble gradvis svekket som følge av den flernasjonale intervensjonen fra 2014, og regjeringsstyrkene ble fra 2015 styrket spesielt ved Russlands deltakelse i krigen. Den russiske flystøtten førte, særlig fra 2016, til at regimet kom på offensiven, blant annet i Aleppo. IS ble svekket også som følge av militære tilbakeslag i Irak.

Regimets militære frammarsj fortsatte med tiltagende styrke i 2017–2018, og inkluderte i juli 2018 den symbolsk viktige gjenerobringen av Deraa; byen der opprøret brøt ut i 2011. Militært – og politisk – betydningsfult var det også at regimet tok tilbake de opprørskontrollerte deler av Golanhøydene i juli 2018.

De kurdiske styrkene i People's Protection Units (YPG) har spilt en viktig rolle i kampen mot IS nord i Syria. De har tatt tilbake kontrollen over flere områder, inklusive grensebyen Kobani. YPG opererer dels i, dels fra, det selvstyrte kurdiske området Rojava i det nordlige Syria.

Begge sider i konflikten, så vel som jihadistene i IS, er fra flere hold, inklusive uavhengige organisasjoner og av FN, anklaget for overgrep mot sivilbefolkningen. Slike overgrep fant sted allerede tidlig i konflikten, og tiltok etter hvert som krigen utviklet seg. Partenes brudd på menneskerettighetene og krigens folkerett inkluderer bortføringer, tortur, voldtekt og henrettelser.

Bruk av kjemiske våpen (gass) har fått særlig stor politisk oppmerksomhet. Syria hadde ved krigens start store lagre av slike våpen. Flere land hevdet at regimet i 2013 brukte sarin, noe som aktualiserte militær bistand til opprørerne.

FN etablerte en gruppe inspektører for å undersøke om slike stridsmidler var brukt. FN la fram informasjon som tydet på at kjemiske stridsmidler var brukt, men av opprørerne. Deretter presenterte Independent International Commission of Inquiry on the Syrian Arab Republic indikasjoner på at kjemiske våpen hadde blitt brukt av begge parter. I september slo den fast at både regimet og opprørerne var ansvarlig for krigsforbrytelser, uten å kunne fastslå hvem som sto bak bruk av hvilke kjemiske våpen. Etter at våpeninspektørene konkluderte med at sarin hadde blitt brukt under et angrep i Ghouta, fremmet Russland og USA et felles forslag om uskadeliggjøring av Syrias kjemiske våpen. Sikkerhetsrådet gjorde i september 2013 dette til et bindende pålegg. En internasjonal operasjon hvor også Norge deltok, Operation Recsyr, ble iverksatt i 2013–2014 for å hente de kjemiske våpnene ut av Syria og å destruere dem.

En internasjonal undersøkelse iverksatt av Organisation for the Prohibition of Chemical Weapons sammen med FN (OPCW–UN), og lagt fram i 2017, hevdet at den syriske ledelsen, inklusive president Assad, kunne være ansvarlig for bruk av klorgass i 2014–2015. Høsten 2017 konkluderte FN-kommisjonen med at den syriske regjering var ansvarlig for 20 angrep med kjemiske våpen i 2014–2017, hovedsakelig rettet mot sivile.

I april 2017 ble det brukt gass mot sivile i Idlib. Påstått angrep med gass mot sivile i Douma i april 2018 førte til et koordinert angrep mot mål i Syria, fra Frankrike, Storbritannia og USA.

Den syriske opposisjonen oppfordret tidlig til internasjonal militær inngripen, som i Libya i 2011. Det var ikke enighet i Sikkerhetsrådet om å autorisere en slik aksjon. Det var heller ikke politisk vilje hos vestlige stater til å engasjere seg direkte militært i Syria.

Bruk av kjemiske våpen i august 2013 økte muligheten for militær inngripen. USA vurderte alternativer for intervensjon og samordnet seg særlig med Storbritannia og Frankrike. Målet var å få flere land med i en flernasjonal militær styrke, som ved angrepene mot Irak (1991 og 2003), Afghanistan (2001) og Libya (2011).

Begrensede luftangrep og/eller militær støtte til opprørerne var mest aktuelt. Etablering av en flyforbudssone, enten i sør ved grensen til Jordan, eller i nord mot Tyrkia – eller begge steder – ble vurdert. Diskusjonen knyttet til et militært angrep omfattet flere aspekter, inklusive en økt internasjonalisering, med den fare for spredning til en mer omfattende konflikt i Midtøsten som det kunne innebære.

Storbritannias statsminister David Cameron og USAs president Barack Obama gikk inn for et militært angrep. Frankrikes president François Hollande lovte fransk deltakelse. I fravær av mandat fra FN stemte det britiske parlamentet mot. Russlands president Vladimir Putin anså et angrep uten forankring i FN som aggresjon. For Norge var det uaktuelt å delta uten et FN-mandat.

Krigen i Syria ble tidlig internasjonalisert, både politisk og militært. Den har forsterket flere konfliktlinjer i regionen, herunder mellom Iran og Saudi-Arabia, og ført til økt spenning mellom Syria og Tyrkia. Dernest har den bidratt til å forsterke den politiske konflikten mellom USA og Russland, særlig etter at Russland i 2015 valgte å gå militært inn i kampen mot Den islamske stat (IS) i Syria, etter at USA og andre land allerede hadde gjort det samme. Til forskjell fra den flernasjonale koalisjonen mot IS, som ønsket et regimeskifte i Syria, sto Russland tydelig på den syriske regjeringens side.

Både den syriske krigen som sådan, og kampen mot IS spesifikt, har brakt flere land inn i konflikten, inklusive nabolandene Jordan og Israel. Dertil er Tyrkia, Libanon og Jordan de største mottakerne av flyktninger fra Syria. Libanon er også indirekte trukket inn i krigen ved at soldater fra den libanesiske militsen Hizbollah kjemper på Baath-regimets side. I 2013 rettet syriske regjeringsstyrker flyangrep mot mål i Nord-Libanon, noe som bidro til frykt for at krigen skulle spre seg dit. I 2014 angrep syriske jihadistgrupper mål i Libanon, nær grensen.

En annen regional dimensjon er konflikten mellom Israel og Hizbollah. Da Israel gjennomførte sine første kjente luftangrep mot mål i Syria under krigen i 2013, var de angivelig rettet mot våpenforsendelser til Hizbollah. Israel har deretter gjennomført flere angrep for å begrense innflytelsen til Hizbollah og Iran.

Indirekte er NATO blitt en part i den regionale del av konflikten, ettersom Tyrkia er medlem av alliansen og kan påkalle militær hjelp ved angrep. Dette ble aktuelt i juni 2012 da et tyrkisk jagerfly ble skutt ned av syriske regjeringsstyrker. I desember samme år besluttet NATO å utplassere luftforsvarssystemet Patriot i Tyrkia som et beskyttende tiltak; Norge støttet denne beslutningen.

En ny dimensjon ved Syriakrigen, og som medførte ytterligere internasjonalisering, inntrådte i 2014. Framrykking av IS i det nordlige Irak, fra baseområder i Syria, førte til en internasjonal militær inngripen: Fra 15. oktober 2014 ble den flernasjonale Operation Inherent Resolve (OIR) iverksatt, med angrep mot IS i både Irak og Syria.

Med deltakelse fra en rekke land, og engasjement fra regionale og andre internasjonale aktører er Syriakrigen blitt en av de mest omfattende militære konflikter i nyere tid. Ikke minst på grunn av de mange lokale militære aktører, med flere hundre forskjellige militsgrupper, er konflikten svært sammensatt og består av en rekke kryssende konfliktlinjer. Dette har gjort arbeidet med å finne en politisk løsning gjennom diplomatiske initiativ vanskelig.

Krigen i Syria førte til en vanskelig situasjon for FN-styrken på Golan, United Nations Disengagement Observer Force (UNDOF). FN-soldater ble flere ganger tatt til fange av syriske opprørere. Flere land trakk sine soldater ut. Norge ble forespurt om å stille styrker, men avslo, vesentlig på grunn av sikkerhetssituasjonen.

Det ble, særlig i en tidlig fase av konflikten, gjort flere forsøk på å finne en fredelig, politisk løsning, uten at disse førte fram, inklusive fredsbestrebelsene til Den arabiske liga i 2011–2012.

I februar 2012 utnevnte FN – sammen med Ligaen – Kofi Annan som felles utsending til Syria. Han fikk Sikkerhetsrådets aksept for en fredsplan, som partene godtok i mars. Den inkluderte innsetting av en FN-styrke med militære observatører – United Nations Supervision Mission in Syria (UNSMIS) ledet av den norske generalen Robert Mood. Selv om voldsutøvelsen ble noe dempet, ble våpenhvilen brutt av begge parter; også gjennom angrep på UNSMIS. Etter at Free Syrian Army (FSA) gikk bort fra planen ble konflikten intensivert. UNSMIS ble trukket ut i august 2012.

Annan trakk seg som spesialutsending i 2012, og ble etterfulgt av FN-diplomaten Lakhdar Brahimi. Han ble i 2014 etterfulgt av den svenske diplomaten Staffan de Mistura. Mens Annan og Brahimi var utsendinger fra både FN og Den arabiske liga, representerer de Mistura bare FN.

Russland og USA lykkes i januar 2014 å samle partene til en fredskonferanse i Genève, som imidlertid ikke førte fram. I desember 2015 vedtok Sikkerhetsrådet resolusjon nr. 2254, som staket ut kursen for en politisk løsning. Den ble fulgt opp i februar 2016 gjennom et samarbeid mellom USA og Russland – støttet av andre land – om å få på plass en våpenhvile. I første omgang var den myntet på å muliggjøre humanitær hjelp. Parallelt ble det arbeidet for en vidtrekkende løsningsavtale. Partene møttes deretter til fredsforhandlinger i Genève i mars 2016. Våpenhvilen ble først overholdt, for så å bryte sammen. Senere er flere midlertidige, begrensede våpenhviler iverksatt for å tillate humanitær bistand.

Russland og Tyrkia tilrettela fredsforhandlinger i Astana i januar–februar 2017. Nye forhandlinger i regi av FN ble ført i Genève i februar–april 2017; deretter på ny i Astana .

Opposisjonen og dens støttespillere har satt regimeskifte og president Assads avgang som en forutsetning for en politisk løsning på konflikten. Russland og Kina har motsatt seg dette. Med Russlands direkte militære inngripen på regimets side i 2015 styrket regimet sin militære og diplomatiske posisjon. Det ble derfor etter hvert erkjent at president Assad måtte være en del av en politisk løsning, i det minst på kort sikt. Dette ble også USAs holdning.

Opprøret var rettet direkte mot det syriske regimet, med Baath-partiet og president Bashar al-Assad. Motstand mot regimet var gjennom mange år kommet til uttrykk fra flere hold. Den var også rettet mot presidentens far Hafez al-Assad da han ledet landet, men aldri i samme omfang.

Opprøret hadde et sammensatt årsaksforhold. Både politiske og økonomiske forhold spiller inn. Det gjør også kulturelle – vesentlig religiøse – motsetninger, og i noen grad etniske. Dertil må en internasjonal og regional dimensjon forstås som del av et helhetlig årsaksforhold. I løpet av krigen har flere årsaker blitt både forsterket og tydeliggjort, inklusive jihadistenes rolle, som igjen er knyttet til motsetninger og rivaliseringer i regionen.

Hovedårsaken til opprøret og borgerkrigen var motstand mot et autoritært, undertrykkende regime, med krav om reform og demokratiske rettigheter. En av årsakene til at opprøret raskt fikk et så stort omfang var inspirasjon fra Den arabiske våren.

Den arabiske våren var uventet; at opprør også skulle bryte ut i Syria var enda mer overraskende. Det syriske regimet – med en politistat og et sterkt forsvar, og liten organisert opposisjon – ble antatt å ha kontroll. Da opprørene i Tunisia og Egypt brøt ut erklærte president Assad at noe tilsvarende ikke ville skje i Syria, fordi landet var annerledes. Det ble forklart med at Syria fortsatt forsvarte panarabismen og hadde en særlig oppgave som en ledestjerne i motstanden mot Israel. Han anførte også at konflikten i Syria ikke var noen borgerkrig som i Libya, men et forsøk fra kriminelle og jihadister på å undergrave staten.

Opprøret i Syria hadde også kulturelle, og da vesentlig religiøse og konfesjonelle, drivkrefter. De ble koblet til sosiale strukturer og økonomiske forhold. En del av det syriske samfunnsbildet er den sosiale motsetningen mellom et sunni-flertall og et alawitt-mindretall. Denne underliggende faktoren ble forsterket med et opprør rettet mot et regime dominert av alawitter, iverksatt av en opposisjon dominert av sunnier. Dette er dog bare ett aspekt ved opprøret, og ikke en hovedårsak. Framstillingen av regimet som alawittisk er en forenkling. Baath-regimet har tradisjonelt sin politiske og økonomiske maktbasis blant alawittene, så vel som hos en sunni-dominert handelsstand.

I utgangspunktet fikk demokratikravene oppslutning på tvers av kulturelle skillelinjer, inklusive alawittiske opposisjonelle. Derimot var det liten oppslutning om opprøret i alawittenes kjerneområder. Den lille sjia-befolkningen i Syria støttet heller ikke opprøret. Ei heller den noe større kristne minoriteten som fryktet et framtidig sunni-styre.

Opprøret ble i tiltagende grad drevet fram av sunnier. Religiøse sunni-ledere ga tidlig sin støtte, og bidro til å skape et inntrykk av at det var rettet mot et alawittisk dominert styre, mer enn et autoritært regime som i praksis undertrykte hele befolkningen.

Den etnisk-religiøse dimensjonen ble forsterket etter hvert som jihadistiske grupperinger vokste fram og fikk en dominerende rolle fra 2013–2014. Disse, med sin forankring i salafismen innen sunniislam, har både politiske og religiøse motiver: De fører en politisk kamp mot en sekulær stat de vil erstatte med en islamsk statsdannelse, og en religiøs kamp mot grupper de anser som vantro. Til disse hører både alawitter og sjiaer, så vel som kristne, jesidier og andre religiøse minoriteter. Krigen har forsterket – og utnyttet – etnisk-religiøse motsetninger i et syrisk samfunn der ulike grupper tradisjonelt levde side om side, og hvor få deler av landet var etnisk homogene.

Islamismen har stått svakt i Syria, men som følge av krigen fikk flere jihadistgrupper fotfeste i landet. Dette gjelder framfor alt Den islamske stat (IS) og al-Qaidas lokale avlegger, Jabhat al-Nusra (fra 2016: Jabhat Fateh al-Sham). Baath-regimet har i noen grad selv bidratt til denne utviklingen. Det hjalp jihadister som kjempet mot USAs okkupasjon av Irak fra 2003, under den tredje golfkrigen, blant annet ved å la dem ta seg inn i Irak fra Syria. IS har sine røtter i denne kampen.

Opprøret hadde en kulturell og politisk dimensjon også i forlengelse av den gamle konfliktlinjen mellom det arabiske og persiske. Det persiske og sjiittiske Iran er den arabiske alawitten Bashar al-Assads nærmeste allierte; det arabiske sunni-salafistiske Saudi-Arabia er en av det sekulære syriske regimets fremste motstandere. Den persiske sjia-stormakten Iran står i et storpolitisk og religiøst-kulturelt motsetningsforhold til den arabiske sunni-stormakten Saudi-Arabia, og de to har brukt Syriakrigen som arena for å utkjempe sin kamp om kulturell, religiøs, politisk og økonomisk innflytelse i Persiabukta og Midtøsten.

Den kurdiske dimensjonen ble en vesentlig faktor fra 2012 da den syriske kurdermilitsen People's Protection Units (YPG) ble satt inn for å forsvare kurderne i nord, særlig mot angrep fra arabiske islamister. Den kurdiske kultur og nasjon har blitt undertrykt også i Syria, men i 2011, etter å ha styrket sin stilling gjennom militært engasjement, ble til da statsløse kurdere gitt syrisk statsborgerskap. I 2013 opprettet kurderne en selvstyrt statsdannelse i deler av Nord-Syria, kjent som Rojava.

Opposisjon mot Baath-regimet har vunnet oppslutning i flere samfunnslag. Den fant støtte både i mer velstående grupper, inklusive en handelsstand dominert av sunnier, og – enda mer – blant fattige syrere, både i byene og på bygda.

Økonomiske forhold var en vesentlig årsak til opprøret. Før det hadde Syria i flere år opplevd økt økonomisk og sosial ulikhet. Den økonomiske liberaliseringen som erstattet en mer sosialistisk politikk svekket velferdsgodene og økte de sosiale skillene, og dermed fattigdommen. Ulikheten ble forsterket av langvarig tørke som rammet jordbruksbefolkningen. Krisen på landsbygda førte til økt tilflytting til byene. Der fant opprøret gjenklang blant fattige migranter. Korrupsjon, forsterket av den nye liberaliseringen og økt privat eierskap, bidro til misnøyen.

Starten på konflikten (2011) var et nasjonalt opprør med krav om demokrati. Allerede i begynnelsen er det antatt at regionale aktører bidro til at opprøret ble forsterket og militarisert, ved å støtte – først økonomisk, så militært – islamistiske grupperinger.

Ut over de underliggende motsetningene mellom det syriske regimet og opposisjonelle krefter, består Syria-krigen særlig av to politiske konfliktlinjer:

Allerede fra 2012 har konflikten i Syria vært den alvorligste militære konfrontasjon i Midtøsten siden Oktoberkrigen i 1973. Krigen er også en regional konflikt, og også denne dimensjonen har flere konfliktlinjer. Det er rivalisering mellom stater, som har politiske og religiøse så vel som økonomiske årsaker – og som har ført til en destabilisering særlig i forholdet mellom Syria og Israel, og frykt for en militær konfrontasjon mellom Israel og Iran.

Særlig har Tyrkia, Iran, Qatar og Saudi-Arabia vært aktive for å fremme egne politiske interesser gjennom krigen i Syria. Det har de gjort dels ved å undergrave regimet og støtte islamistiske grupper (som Qatar og Saudi-Arabia), dels ved å sikre seg selv et militært fotfeste (som Iran og Tyrkia). Motsetningen mellom hovedretningene i islam, sjia og sunni, med Iran og Saudi-Arabia på hver sin side, er her et tilliggende element. Dertil er den kurdiske dimensjonen en konflikt i konflikten, der særlig Tyrkia motsetter seg at kurderne skal få selvstyre.

En tredje konflikt er Irans kamp mot Israel, der Irans militære deltakelse i Syria har brakt iranske styrker nærmere Israel. For Israel innbefatter krigen også deltakelsen til den libanesiske militsgruppen Hizbollah, som – støttet av Iran – deltar på det syriske regimets side. En iransk militær tilstedeværelse i Syria og et militært styrket Hizbollah har økt frykten for angrep på Israel, og for en ny krig i Libanon.

De to regionale stormaktene ved Persiabukta, Iran og Saudi-Arabia, står på hver sin side i Syria-krigen, og utnytter den til å fremme egne interesser. Derved er Syria også blitt en arena for konfrontasjon mellom de to hovedretningene i islam: Sjia-regimet i Iran støtter det syriske regimet; wahabitt-regimet i Saudi-Arabia støtter sunni-opprørere som bekjemper sjiaer og alawitter i Syria.

Syrias naboland Irak har i noen grad engasjert seg militært i krigen, men er først og fremst rammet gjennom framveksten av Den islamske stat (IS), som fra sine baser i borgerkrigens Syria gikk inn og okkuperte store deler av Nord-Irak, i 2014. Krigen i Syria er derfor også knyttet til interne konflikter i Irak, mellom et sjia-ledet regime og en sunni-dominert opposisjon, og mellom sentrale myndigheter og kurdiske grupper.

I Nord-Syria, langs grensen til Tyrkia, har kurderne etablert et selvstyrt område: Rojava. Deres styrkede situasjon medførte at Tyrkia i 2016 grep direkte militært inn i Syria-krigen. Før dette hadde tyrkiske myndigheter gitt syriske opprørere, inklusive jihadister, mulighet til å operere i og fra Tyrkia.

Krigen i Syria har større regional og internasjonal sprengkraft enn revolusjonene i Egypt og Tunisia i 2011. Den har også en tydeligere og mer vidtrekkende religiøs-politisk dimensjon, ikke minst som følge av ekspansjonen til IS. Etter hvert som krigen utviklet seg økte frykten for innflytelsen til radikale jihadister, inklusive grupper som sverget lojalitet til IS – blant annet i Egypt og Libya.

Krigen i Syria truer en svak stabilitet i Levanten og Midtøsten, med fare for en større militær konflikt som kan involvere de to hovedmotstanderne Israel og Iran. Israel har interesse av et svekket syrisk regime, men ikke en nabostat i full oppløsning, hvorfra islamistiske grupper kan operere – også mot Israel. Siden Oktoberkrigen i 1973 har det vært et stabilt politisk og militært forhold mellom Israel og Syria, og krigen har skapt ny usikkerhet – både ved at regimet er utfordret og ved at Iran har fått militært fotfeste i Syria. Etter at syriske styrker vinteren 2018 tok tilbake kontrollen over områder mot de israelsk-okkuperte Golanhøydene, har det vært et krav fra Israel om at iranske styrker ikke må utplasseres for nær grensen. Russland har, på anmodning fra Israel, bidratt til at så ikke har skjedd.

Fra 2015 har Syriakrigen skapt en arena for rivalisering mellom USA og Russland. Begge land vil styrke sin posisjon i Midtøsten, og ser krigen i Syria som en mulighet til det. Situasjonen minner delvis om Den kalde krigen, da Syria etter Oktoberkrigen i 1973 gjensto som Sovjetunionens eneste allierte i Midtøsten. Deretter har Russland beholdt sin eneste marinebase ved Middelhavet i Syria: Tartus-basen. Ved å engasjere seg så aktivt i Syriakrigen har Russland styrket sin posisjon i Levanten og sin militære tilstedeværelse i Middelhavsområdet. USA har opprettholdt sine nære forbindelser med Egypt og Israel, og til Saudi-Arabia, som er en alliert i kampen mot Iran,

Den brede internasjonale dimensjonen var først knyttet til den politiske utviklingen i Syria, og en eventuell militær inngripen – ut over støtte til opprørsgrupper – for å få fjernet regimet. Fra 2014–2015 endret dette seg fra politisk motstand mot det syriske regimet til militær kamp mot militante islamister. Dette skyldtes at Den islamske stat (IS) i 2014 tok kontroll over store områder både i Syria og Irak. Spesielt IS og Jabhat al-Nusra (den syriske delen av al-Qaida) ble oppfattet som en trussel mot vestlige mål. Den flernasjonale Operation Inherent Resolve (OIR) ble rettet mot IS først i Irak, deretter i Syria.

Med OIR er det trukket paralleller til den utenlandske inngripen under krigen i Libya i 2011. Der førte et liknende opprør mot det sittende regime til borgerkrig, hvorpå Muammar al-Gaddafi ble styrtet etter at en gruppe stater grep inn, og ga militær støtte til motstandskampen. Forskjellen var at at intervensjonen var rettet mot det libyske regimet; i Syria har vestlige (og arabiske) land vegret seg mot å angripe regimet direkte. Den syriske opposisjonen ønsket en militær aksjon mot Baath-regimet, men blant annet erfaringene fra Libya bidro til at så ikke skjedde. Flere land også i FNs sikkerhetsråd opplevde at styrken gikk ut over det gitte mandat, særlig ved at den bidro til regimeskifte. Det var derfor ikke grunnlag for en godkjenning av en militær aksjon i Sikkerhetsrådet. Den syriske opposisjonen ønsket også at det – som i Libya – ble opprettet flyforbudssoner, i dette tilfellet langs grensen til Tyrkia og Jordan, men heller ikke dette ble gjort. Etablering av flyforbudssoner ble vanskeliggjort da Russland gikk aktivt inn i krigen i 2015. Utplassering av luftvern ga da russerne kontroll over luftrommet.

Motstanden mot å bruke militære midler i Syria (men ikke mot set syriske regimet) endret seg da IS i 2014 ble en trussel ikke bare i regionen, men også mot Vesten. Fra september 2014 ble de første militære angrep i Syria iverksatt gjennom OIR.

Krigen har to grupper hovedaktører: nasjonale og utenlandske. En tredje kategori kan sies å være jihadister, som er både lokale og internasjonale. Det syriske regimet og dets støttespillere utgjør den ene hovedsiden; regimets motstandere den andre. Jihadistene tilhører den siste. Motstanderne har imidlertid ikke stått samlet ut over målet om å bli kvitt det sittende regimet.

Regionale faktorer som trakk ulike aktører inn i konflikten er blant annet knyttet til Israels sikkerhet, Irans innflytelse, Libanons sårbarhet og Tyrkias stilling. Kurdernes nasjonale kamp, som berører flere land i regionen, er også et aspekt.

Til bildet hører også motsetningene mellom sunnier og sjiaer, rivaliseringen mellom Iran og Saudi-Arabia. Radikaliseringen innen islam har brakt mange andre aktører inn i krigen. Den har ført til økt oppslutning om salafister og jihadister, og disse har rekruttert fremmedkrigere fra flere land. Frivillige har også sluttet seg til regimesiden, vesentlig sjiaer fra blant annet Afghanistan, Irak, Libanon og Pakistan.

Regimesiden består av det syriske statsapparatet, med dets politi- og militærstyrker og øvrige funksjoner. Baath-regimet har gjennom krigen beholdt makten.

Regjeringsstyrkene har, særlig fra 2013, fått militær støtte fra Iran og libanesiske Hizbollah; siden 2015 også fra Russland. Disse har alle sendt styrker for å kjempe på regimesiden.

Opposisjonen har bestått av en rekke aktører. Den er ikke en homogen eller samlet bevegelse.

Den politiske motstandsbevegelsen ble tidlig preget av at Syria har et svakt sivilsamfunn med få opposisjonsgrupper i landet. Opprøret bidro til utvikling av en mer organisert opposisjon, inklusive Det syriske nasjonalrådet (Syrian National Council, SNC) og andre konstellasjoner, som National Coordination Committee (NCC). Opposisjonen delte målet om regimeendring, men var ikke samstemt om midlene. SNC ønsket utenlandsk intervensjon; NCC søkte nasjonale løsninger tuftet på dialog.

Misnøye med gjennomslagskraften til SNC skapte press om å etablere et mer representativt organ. Nasjonalkoalisjonen av syriske opposisjons- og revolusjonskrefter (Syrian National Coalition for Opposition and Revolutionary Forces, SNCORF) ble således dannet i november 2012.

Etter hvert som krigen utviklet seg, og jihadister fikk en dominerende rolle, mistet de mer sekulære grupperingene – og den politiske delen av opposisjonen – mye av sin betydning.

Den militære motstandsbevegelsen var enda mer sammensatt enn den politiske, også fordi mange militsgrupper ble etablert lokalt for å forsvare mindre geografiske enheter. Opprettelsen av Free Syrian Army (FSA) i 2011 var et forsøk på å samle flest mulig militære grupper under en felles kommando, men mange sto utenfor. FSA ble et instrument for å samle utenlandsk støtte, like mye som en felles militær struktur i kampen mot regimet.

FSA ble etablert på en sekulær, militær plattform. Flere av de etter hvert mest slagkraftige gruppene er islamistiske og sto utenfor FSA. Flere gikk med i Islamsk Front (Islamic Front; tidligere Syrian Islamic Front).

Fra 2012 vokste en jihadistisk retning i opprøret fram. Enkelte salafist- og jihadist-grupper har et politisk-religiøst mål om å etablere en islamistisk stat i Syria, eller i regionen. Særlig fra 2013 utgjorde disse en mer slagkraftig del av motstanden. De viktigste var Ahrar al-Sham og Jabhat al-Nusra. Sistnevnte var al-Qaidas offisielt tilknyttede gruppe i Syria, men brøt i 2016 med nettverket, og tok navnet Jabhat Fateh al-Sham. Gruppen var tidligere tilknyttet Den islamske stat i Irak og Levanten (ISIL; nå Den islamske stat, IS), men brøt i 2014 med denne. ISIL/IS ble i 2013–2014 en av de viktigste aktørene i krigen.

Særlig de islamistiske militsene har tatt imot et betydelig antall fremmedkrigere. Anslagene har variert, med opptil cirka 50 000 personer på det meste. De fleste har kommet fra arabiske land, flest fra Tunisia, Saudi-Arabia, Marokko, Libya og Irak; et stort antall også fra Vesten, ikke minst Belgia, Frankrike og Storbritannia, samt Skandinavia.

Den største etniske minoriteten i Syria er kurderne. Av frykt for sin framtid søkte kurderne i utgangspunktet å holde seg utenfor konflikten, samtidig som enkelte kurdiske regimemotstandere tidlig sluttet seg til protestene. Opprøret spredte seg i 2012 også til kurdiske områder i nord. Deretter har kurdisk milits, People’s Protection Units (YPG), spilt en viktig rolle i krigen, framfor alt i kampen mot jihadistene. Den palestinske flyktningbefolkningen i Syria er også en betydelig minoritet. Med sin utsatte stilling har palestinerne søkt å holde seg i bakgrunnen.

Flere land i regionen har spilt både en politisk og militær rolle i krigen. Militært har særlig disse landene deltatt, direkte eller indirekte: Iran og Tyrkia ved selv å engasjere seg inne i Syria, og å støtte syriske eller andre grupper. Til dette hører Irans støtte til Hizbollah. Derved er også Libanon indirekte en part i krigen. Israel har utført en rekke luftaksjoner inne i Syria, offisielt for å begrense innflytelsen til Iran Hizbollah. Flere stater i Golfen, så vel som Jordan, har også engasjert seg i krigen, vesentlig ved å støtte ulike opprørsgrupper. Flere land deltatt i operasjonen med jihadistene, Operation Inherent Resolve (OIR).

Tyrkia: Den tyrkiske regjering har fra opprøret startet i 2011 bistått flere syriske grupper som kjemper mot Baath-regimet. Tyrkia har gitt motstandsgrupper opphold og anledning til å arbeide politisk i landet. Til dette hører mulighet for å sende støtte inn i Syria. Tyrkia avholdt seg lenge fra selv å engasjere seg militært i krigen. Fra 2015–2016 har Tyrkia imidlertid flere ganger gått inn i Syria med militære styrker. Tyrkia har også benyttet krigen til å angripe kurdisk gerilja.

I februar 2016 gikk styrker inn i Aleppo-provinsen for å evakuere tyrkiske soldater som bevoktet Suleimans grav. Den kurdiske framgangen bidro til at Tyrkia i august satte inn bakkestyrker, i Operation Euphrates Shield. Denne var rettet mot områder holdt av IS, samtidig som den skulle svekke den kurdiske militsen. Operasjonen ble begrunnet med retten til selvforsvar, i tråd med FN-pakten. Den ble avsluttet i mars 2017. Den mest omfattende tyrkiske aksjonen ble iverksatt fra januar 2018, med Operation Olive Branch – en invasjon av den nordlige Afrin-distriktet, rettet mot kurdiske styrker.

Tyrkia opprettet en «de facto» sikkerhetssone i Nord-Syria. I 2014 begynte landet å bygge et 900 kilometer langt gjerde langs grensen til Syria.

Tyrkia vegret seg lenge fra å tillate andre land, deriblant USA, å operere fra tyrkiske baser. Dette endret seg sommeren 2015, først ved at Tyrkia og USA inngikk en avtale om samarbeid for å bekjempe IS i Nord-Syria. USA fikk da anledning til å operere fra Incirlik-basen. Tyrkia sluttet seg til koalisjonen bak OIR.

Som medlem av NATO har Tyrkia som følge av krigen påkalt alliansens beskyttelse. Patriot rakettbatterier fra Tyskland og USA ble utplassert ved grensen. Da russiske jagerfly i oktober 2015 krenket tyrkisk luftrom ble hendelsen fordømt av NATO. Generalsekretær Jens Stoltenberg understreket at alliansen var rede til om nødvendig å forsvare Tyrkia. Med sine militære aksjoner mot syrisk kurdisk gerilja gikk NATO-landet Tyrkia også til angrep på en av NATO-medlemmet USAs allierte i krigen: YPG.

Krigens utvikling førte til at Tyrkia og Russland, særlig fra 2016, etablerte et nærmere politisk samarbeid. Dette ble forsterket, også med deltakelse fra Iran, i 2018.

Iran: Den iranske – politiske, økonomiske og militære – støtten til Assad viderefører et langvarig og nært forhold. Iran ser Baath-regimet som en strategisk alliert i kampen om innflytelse i regionen, ikke minst i forhold til en annen regional stormakt, Saudi-Arabia. Fotfeste i Syria gir Iran også strategisk dybde for å fremme sine regionale interesser gjennom støtten til libanesiske Hizbollah og palestinske Hamas – særlig i striden med Israel.

Iran har engasjert seg med våpenleveranser og økonomisk støtte, så vel som med personell: militære og tekniske rådgivere, og soldater. Iranske soldater, både regulære og frivillige, har deltatt i kamper i Syria. Iran sendte rådgivere allerede i 2012. Landet har også bidratt til at Hizbollah og militssoldater fra Irak har deltatt på regimets side. Iran har også samarbeidet med Russland om Syriakonflikten, og tillot i 2016 russiske styrker å bruke iranske flybaser for angrep i Syria. Israelske myndigheter har beskyldt Iran for å utnytte krigen til å etablere militære baser i Syria, også for å angripe Israel. I februar 2018 ble en iransk drone skutt ned over israelsk territorium; den første militære konfrontasjon mellom de to land i Israel. Israel har angrepet en rekke iranske mål i Syria.

Det iranske regimets intervensjon henger også sammen med kampen om politisk og teologisk innflytelse, og det sjiittiske (og persiske) Irans rivalisering med sunni-regimet i Saudi-Arabia. Iran vil forhindre et regimeskifte som fører til et sunni-ledet Syria, som fryktes vil vende seg bort fra det sjia-styrke Iran og mot Saudi-Arabia og andre stater i Golfen.

Golfstatene: Den samme konfliktlinjen og ønsket om å styrke sin respektive posisjon i regionen er medvirkende til at særlig Qatar og Saudi-Arabia har engasjert seg. Det har de særlig gjort ved å støtte syriske opprørsgrupper med penger og våpen. De har også vært pådrivere for at andre land, inklusive vestlige stater, skulle engasjere seg militært i krigen mot Baath-regimet.

Samtlige golfstater, unntatt Iran, er med i koalisjonen bak den militære kampanjen mot IS og andre jihadistgrupper: OIR. Bidragene er dels militære, men mest politiske og økonomiske. De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia har bidratt med kampfly.

Samtidig som golfstatene deltar i kampen mot IS gjennom OIR, har enkelte av dem støttet jihadistgrupper i Syria. Det samme gjelder miljøer og personer i flere land. Særlig er Kuwait nevnt som sentralt i å kanalisere økonomisk støtte til opprørsgrupper. Støtten, som antas å tilfalle også grupper som OIR bekjemper, kommer fra flere land.

De arabiske golfstatene søker å begrense Irans innflytelse, og å forhindre at Iran får utvidet sitt strategiske fotfeste. Flere land, særlig Bahrain og Saudi-Arabia, frykter også Irans innflytelse over respektive nasjonale sjia-minoriteter.

Saudi-Arabia: Saudiske myndigheter engasjerte seg tidlig i konflikten, blant annet ved å fremme samarbeid mellom opposisjonelle grupper, særlig Det syriske nasjonalrådet (SNC). Samtidig, trolig fra midten av 2012, begynte Saudi-Arabia å finansiere våpenleveranser til opposisjonen i samarbeid med Qatar og Tyrkia. Våpen gikk til Den frie syriske hær (FSA), deretter til flere grupper, sannsynligvis også jihadister, blant annet Islamsk front (IF). Samtidig som den saudiske staten har støttet ulike grupper, yter private aktører finansiell bistand til syriske grupper. Saudi-Arabia er, sammen med Qatar, det land som antas å gi størst økonomisk støtte til opprørerne. Saudi-Arabia har også bidratt til å etablere treningsanlegg for syriske opprørsgrupper i Jordan.

For Saudi-Arabia er engasjementet en del av en politikk som dels går ut på å demme opp for Irans innflytelse i regionen, dels for å bekjempe Den islamske stat og al-Qaida. Begge deler henger sammen med saudiernes innsats for å spre sin egen variant av islam, wahhabitt-retningen innen sunni.

Qatar: Etter at Qatar tidligere støttet Assad, vendte landet seg mot det syriske regimet da krigen startet. Qatar startet våren 2012 med våpenleveranser til syriske opprørere, og det er anslått at Qatar kan være det landet, sammen med Saudi-Arabia, som har bidratt med størst forsyninger til den syriske opposisjonen. Qatar har også stilt treningsfasiliteter til disposisjon for opprørsgrupper, og flybasen Al Udeid er brukt for å koordinere mange av koalisjonens luftangrep.

For Qatar er engasjementet i Syria en del av en aktiv, aggressiv utenrikspolitikk som også bidro til at landet spilte en ledende rolle under krigen i Libya i 2011. Blant annet søker Qatar å fremme innflytelsen til sin allierte, Det muslimske brorskap, også i Syria.

Irak: Den sjia-dominerte regjeringen i Irak, med støtte fra Iran, har stilt seg bak det syriske regimet. Irak engasjerte seg ikke militært i Syria, men har bidratt økonomisk til regimet. Ut over å ha samordnet seg med Syria i kampen mot IS, har Irak lagt til rette for at frivillige har kjempet på det syriske regimets side. I 2017 gjennomførte Irak et flyangrep mot IS i Syria. Irak og Iran ingikk i 2017 en avtale om militært samarbeid med Syria.Irak har tillatt iranske fly å bruke sitt luft- og landterritorium for transport av våpen til Syrias regjering. De kurdiske selvstyremyndighetene i Irak har gitt militær og annen støtte til kurdiske styrker i Syria.

Egypt: Den egyptiske regjering kjemper selv mot jihadister tilknyttet IS og al-Qaida, særlig i Sinai, og har sluttet seg til OIR. Egypt er en av få sentrale aktører i Midtøsten som har uttrykt støtte til den syriske regjeringen.

Israel: Den offisielle israelske tilnærmingen til krigen i Syria var lenge å se utviklingen an, og holde seg militært utenfor. Det ble samtidig definert en såkalt rød linje: Israel ville gripe inn ved eventuelle forsøk på å smugle avanserte våpen fra Syria til Hizbollah i Libanon.

Israel har gjennomført en rekke flyangrep mot mål i Syria, hovedsakelig mot Hizbollah, som Israel har vært i krig med og opplever seg truet av, men etter hvert også mot iranske mål. Angrepene skal mest ha vært rettet mot våpenleveranser til Hizbollah. Første gang Israel selv bekreftet å ha angrepet mål i Syria var i mars 2017. Den syriske regjeringen svarte med å skyte raketter inn i Israel; disse ble så skutt ned av det israelske luftvernet.

Syria skal flere ganger ha beskutt israelske fly i syrisk luftrom. I mars 2014 iverksatte Israel luftangrep mot den syriske hæren nær Golanhøydene, og i september samme år skjøt Israel ned et syrisk jagerfly ved Golan. Det har senere vært flere tilsvarende hendelser, inklusive med droner. Vinteren 2018 gjennomførte Israel sine mest omfattende flyangrep i Syria, og et israelsk fly ble skutt ned i februar. Dette skjedde etter at Israel bombet den syriske basen T–4, brukt av iranske styrker. Foranledningen var at Iran sendte en drone inn i Israel, som der ble skutt ned. I juli 2018 ble både et syrisk jagerfly og en syrisk drone skutt ned inne på israelsk territorium.

For Israel er utviklingen i Syria av vesentlig betydning for landets sikkerhet. Israel er derfor antatt å ha spilt en mer aktiv rolle enn hva som er kjent. Dette kan inkludere samarbeid med regimemotstandere. Siden 2013 har Israel tatt imot sårede syrere, både sivile og militære, fra Golan, og gitt dem medisinsk behandling. Våren 2018 evakuerte Israel medlemmer av den syriske hjelpeorganisasjonen De hvite hjelmene. Det ble også rapportert at jihadistledere hadde søkt tilflukt i Israel. Denne kontakten med, og humanitære støtten til opprørsgrupper, er tolket som ledd i et forsøk på å skape en buffersone mot Golan. For Israel er det maktpåliggende å forhindre at særlig Iran får etablere seg nær grensen. En avtale om nedtrapping inngått mellom Russland, USA og Jordan i november 2017, har garantier for å holde Iran og dets allierte unna grensen.

En vesentlig dimensjon ved krigen sett fra Israels side, er – i tillegg til generell destabilisering og usikkerhet i regionen – frykten for at Iran skal styrke sin stilling, og at Hizbollah skal styrke seg militært for derved å bli bedre i stand til på ny å angripe Israel.

Kurdiske politiske grupper og militære styrker er blant de viktigste aktørene i konflikten, særlig knyttet til kampen mot IS; både i Syria og Irak. De er støttet av USA, også med luftstøtte i militære operasjoner, men blir angrepet av styrker fra USAs allierte Tyrkia. Kurdisk milits spilte en hovedrolle i kampene mot IS om grensebyen Kobane i 2014–2015, støttet av amerikansk flybombing. I 2015–2016 styrket kurdiske grupper seg og etablerte et selvstyrt område i deler av Nord-Syria under navnet Rojava. Den kurdiske YPG-geriljaen har utviklet seg til en av de viktigste militære aktørene i krigen.

Den arabiske liga har, som regional aktør, spilt en aktiv politisk og diplomatisk rolle, og har sendt observatører til Syria. Ligaen ga i 2012–2013 støtte til opposisjonen, og SNCORF overtok i mars 2013 Syrias plass i organisasjonen. Ligaen ga i 2013 aksept for at medlemsland støttet den syriske opposisjonen militært.

Konflikten i Syria ble allerede 2011 et internasjonalt spørsmål, blant annet knyttet til krav om militær inngripen. I 2012 ble Syria et stridsspørsmål i FNs sikkerhetsråd, der Kina og Russland motsatte seg flere resolusjoner rettet mot regimet.

USA og europeiske land som Frankrike og Storbritannia mente at en løsning på krisen forutsatte at president Bashar al-Assad måtte gå av. Disse vek tilbake for militær intervensjon, men ga såkalt ikke-dødelig materiell til opprørsstyrkene. Gassangrepet i august 2013 endret på denne situasjonen, og særlig USA åpnet for en mulig militær aksjon mot regimet. Samtidig iverksatte USA et program for opplæring av syriske motstandsstyrker. Fra 2014 har flere land gjennomført militære luftangrep mot mål i Syria; i all hovedsak rettet mot IS. Fra 2015 har Russland deltatt militært til støtte for regimet.

USA: Fra september 2014 har USA bombet mål i Syria. Angrepene har vært rettet mot jihadistgrupper, framfor alt IS, gjennom Operation Inherent Resolve (OIR). I april 2017 angrep USA for første gang et syriske regjeringsmål; en flybase.

USA har siden 2011 vært en pådriver for regimeendring i Syria, slik president George W. Bush tok til orde for et tiår tidligere i kampen mot global terrorisme. Syria var da blant de land USA ønsket regimeendring i, om nødvendig med militære angrep. President Barack Obama ønsket ikke, i motsetning til under krigen i Libya i 2011, at USA skulle gå til militært angrep i Syria. Han valgte heller å støtte syriske motstandsgrupper, særlig Free Syrian Army (FSA) – politisk, økonomisk og militært. Obama avsto fortsatt fra direkte angrep på Syria etter at kjemiske stridsmidler ble tatt i bruk mot sivile i 2013, til tross for at han hadde definert dette som en terskel som ville utløse militær inngripen. Våpenhjelpen til syriske motstandsgrupper ble derimot trappet opp. Etter at kjemiske våpen ble brukt mot sivile i Idlib i april 2017, beordret president Donald Trump angrep mot et militært mål, uten godkjenning fra Kongressen. Missiler rammet flybasen Shayrat i det sentrale Syria.

USA avviklet høsten 2015 sitt militære opplæringsprogram for opprørerne. Dette inkluderte opplæring av syrisk milits i Jordan og Saudi-Arabia. En av grunnene var at våpen trolig fant veien også til jihadistgrupper. USA har alliert seg med kurdisk milits i kampen mot IS, og har gitt YPG-styrker flystøtte. Fra 2016 har USA satt inn soldater for å bistå YPG på bakken, med opplæring og etterretning.

Russland: Fra oktober 2015 har Russland iverksatt en militær aksjon til direkte støtte for den syriske regjering. Den ble startet som et bidrag i kampen mot IS og andre jihadistgrupper, men utviklet seg til et forsvar for Baath-regimet. Den omfattende russiske militære støtten, dels i form av våpenleveranser, og enda mer gjennom flystøtte, har på en avgjørende måte snudd utviklingen av krigen i regimets favør.

De politiske og militære forbindelsene mellom Syria og Russland er en forlengelse av forbindelsene mellom Baath-regimet og Sovjetunionen fra Den kalde krigen. Da var Syria et av Sovjetunionens politisk-militære brohoder i Midtøsten. Etter at Egypt nærmet seg USA var Syria sovjeternes eneste allierte i regionen; Tartus-basen i Syria deres eneste i Middelhavet. Forbindelsene – og marinebasen – fra sovjettiden er videreført av Russland, med en opptrapping som følge av krigen. Russland er Syrias fremste våpenleverandør, og leveransene har fortsatt under krigen. I 2015 opprettet Russland Khmeimim flybase i Latakia, og inngikk i 2016 en langsiktig bruksavtale. Russland har utnyttet Syriakrigen til å styrke sin posisjon i Midtøsten.

Russland har, særlig i Sikkerhetsrådet og sammen med Kina, motsatt seg støtte til opprørerne og en internasjonal militær operasjon mot Syria. Russland har ikke gått inn i koalisjonen som står bak den internasjonale operasjonen mot islamistene i Syria og Irak, Operation Inherent Resolve (OIR).

I 2015 trappet Russland opp sitt engasjement i krigen, både med våpenstøtte og direkte militær inngripen. De første russiske luftangrep fant sted i oktober 2015. Bakkesoldater ble satt inn for å beskytte luftstyrken. Russlands begrunnelse for å gå inn i krigen til støtte for Assad, var å styrke kampen mot IS. De første angrepene ble av vestlig etterretning derimot hevdet å være rettet mot andre motstandere av regimet enn IS, og Russland ble beskyldt for primært å ville holde sin allierte Assad ved makten framfor å bekjempe islamister. Utviklingen etter 2015 har bekreftet dette, da Russland i avgjørende grad har bidratt til å holde det syriske regimet ved makten.

Vinteren 2015/2016 trappet Russland ytterligere opp støtten til regimet gjennom bombing av militsgrupper. Russland bidro til regimets militære offensiv, inklusive kampene om Aleppo, med bombing av sivile mål. Derved snudde utviklingen av krigen i regimets favør. Dette, og den generelle opptrapping av krigen, bidro til den skjerpede politiske situasjonen mellom Russland og USA. I februar 2018 ble russiske leiesoldater drept i et sammenstøt med kurdiske og amerikanske styrker i Syria.

Det er antatt å ha vært betydelige kontingenter russiske borgere som fremmedkrigere i IS; ikke minst tsjetsjenere.

Russland har brukt krigen som en arena for å demonstrere sin militære makt i rivalisering med USA og NATO, og for å sikre seg baser og innflytelse i Midtøsten og Middelhavsområdet. Fra 2016 har Russland, i samarbeid med Tyrkia, og deretter Iran, også ført et offensivt diplomati, blant annet med å stå bak fredskonferanser i Astana. Forholdet til Tyrkia er reparert og styrket etter at Tyrkia i 2015 skjøt ned et russisk jagerfly ved den tyrkisk-syriske grensen. Russland og Tyrkia har iverksatt felles angrep mot IS i Syria. Russlands samarbeid med Iran i Syriaspørsmålet inkluderer russisk bruk av iranske flybaser.

Flere land har sluttet seg til kampen mot IS, også Norge, som blant annet har deltatt i det diplomatiske arbeidet. En gruppe aktører, stater og organisasjoner etablerte 24. februar 2011 kontaktgruppen Friends of Syria for å drøfte og samordne sitt diplomati i konflikten. Lederne for FN og Den arabiske liga, sammen med flere stater – deriblant Russland og USA samt EU – etablerte i juni 2012 Action Group for Syria. Gruppen stilte seg bak den daværende fredsplanen og utarbeidet planer for en overgangsperiode etter Baath-regimet.

Norge har ikke spesielle forbindelser til Syria, men har deltatt i diplomatiet rundt Syriakonflikten, dog uten å ta noen lederrolle. Fra 2016 har Norge vært engasjer i den militære kampen mot Den islamske stat (IS) i Syria. Spesialsoldater har i Jordan lært opp av medlemmer av syriske motstandsgrupper.

Norge sluttet seg høsten 2012 til EUs innskjerpede sanksjoner mot Syria. Norge deltok også med fem offiserer i FN-styrken som ble satt inn i Syria 2012, UNSMIS, inklusive styrkesjefen, generalmajor Robert Mood. Norske myndigheter har i likhet med andre vestlige land avvist militær inngripen tilsvarende den som fant sted i Libya, hvor Norge deltok med jagerfly.

I 2013 stilte Norge et sivilt transportfartøy og et militært eskortefartøy som bidrag til destruksjon av Syrias kjemiske våpen. Norge har gitt humanitær bistand gjennom frivillige organisasjoner og FN.

Regjeringen besluttet i september 2014 at Norge skulle delta i den flernasjonale militære koalisjonen som var etablert for å bekjempe IS, Operation Inherent Resolve (OIR), men bare i Irak; ikke i Syria. Begrunnelsen var at en intervensjon i Irak hadde et folkerettslig grunnlag, mens et slikt ikke fantes for Syria. I mai 2016 utvidet regjeringen det norske militære engasjementet i kampen mot IS ved å beslutte at norske styrker skulle trene og støtte syriske grupper i Jordan – for innsats i Syria, innenfor OIR. Det ble samtidig åpnet for at norske soldater kan følge de syriske gruppene inn i Syria, for om nødvendig å delta i strid. Dette engasjementet ble avviklet i 2017. Regjeringen ga i april 2017 uttrykk for støtte til USAs angrep mot en syrisk flybase.

I september 2014 ble det kjent at Norge, samme år, hadde tatt imot syriske opposisjonsgrupper for samtaler i Norge. Deretter skal en representant for president Assad ha vært mottatt. Kontakten sonderte muligheten for å etablere en dialog mellom partene – med sikte på å finne en løsning på konflikten.

Norges regjering tok vinteren 2016 initiativ til en flernasjonal giverlandskonferanse, avholdt i London i februar. Norge kunngjorde da å ville gi ti milliarder kroner i humanitær bistand til Syriakrisen over fire år, hvorav 2,4 milliarder i 2016. Dette er det største norske bidraget noen gang til én humanitær krise. Under en tilsvarende konferanse i Brussel våren 2017 kunngjorde Norge å ville bidra med minst 2,3 milliarder kroner til Syria og naboland i 2017. På giverlandskonferansen i 2018 ga Norge løfte om 2,25 milliarder kroner.

Mer enn opprørene i Egypt, Libya og Tunisia har krigen i Syria regionale dimensjoner; med økte regionale motsetninger, en destabilisering i kjerneområdet for Midtøsten-konflikten og med spredning av jihadisme, så vel som en flyktningstrøm til nabolandene. Krigen har samtidig fått et omfang av voldsbruk som overgår de andre opprørene, og som har påført landet store tap, både menneskelige og materielle.

Krigen har hatt omfattende følger for det syriske samfunnet både politisk, økonomisk og sosialt. Politisk og militært har det vokst fram en rekke grupper som forfekter ulike løsninger på et framtidig Syria, inklusive flere militært sett sterke radikale islamistiske grupperinger. Blant de nasjonale aspektene hører også det kurdiske spørsmålet, hvor krigen har ført til en form for selvstyre i deler av de kurdiske områdene nordøst i Syria.

Over halvparten av Syrias innbyggere har som følge av krigen flyktet fra sine hjem; de fleste til andre deler av Syria, mange til nabolandene: flest til Tyrkia, Libanon og Jordan, mange til Irak. Våren 2018 oppga FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) at 5,6 millioner hadde flyktet fra landet. Flest til Tyrkia (3,5 millioner), Libanon (1 million) og Jordan (668 000). Rundt 6,6 millioner var medio 2018 flyktninger i eget land. Dermed var rundt halvparten av Syrias befolkning fordrevet fra sine hjem.

Det er anslått at minst 250 000 har blitt drept og over én million såret som følge av krigen. FN har sluttet å oppgi tall på antall drepte, og FNs spesialutsending til Syria, Staffan de Mistura, antydet våren 2016 at tallet på drepte da hadde passert 400 000. Våren 2018 hadde om lag 13 millioner mennesker behov for humanitær hjelp inne i Syria.

Den omfattende flyktningstrømmen fra Syria, særlig etter 2014, har i vesentlig grad bidratt til flyktningsituasjonen i Europa.

De sosiale følgene omfatter en i store deler av landet ødelagt infrastruktur, blant annet for helse- og skolestell, og økonomi. Fire av fem syrere lever i fattigdom, og siden krigen startet har forventet gjennomsnittlig levealder sunket med over 20 år. Skolegangen er halvert, og over to millioner barn går ikke lenger på skole.

Krigen har økt motsetningene mellom grupper i det syriske samfunnet, særlig mellom sunnier og alawitter. Dette har skapt usikkerhet blant alawittene, som politisk og økonomisk har vært marginalisert, men som har styrket sin posisjon gjennom Assad-klanens periode ved makten. Framveksten av salafisme oppleves også truende, da sunnier flest anser alawitter for ikke å være muslimer.

Utsikter til et regimeskifte i Damaskus skapte usikkerhet om utviklingen i hele Midtøsten. Når regimet fra 2015–2016 har klart å befeste sin stilling, har frykten vært knyttet til en oppløsning av Syria som stat, tilsvarende en utvikling som i Libya etter krigen der, og med rom for jihadister. Etter at det syriske regimet i 2016–2018 gjenvant kontrollen over de fleste deler av landet, har usikkerheten mest vært knyttet til hvilken innflytelse Iran vil få i Syria – og en økt spenning mellom Iran og Israel. Særlig Israel frykter destabiliseringen i Syra, og den økte iranske innflytelsen, med økt iransk militært nærvær nærmere den israelske grensen. Til dette hører også Irans fortsatte støtte til den libanesiske Hizbollah-militsen.

Tyrkia frykter spredning av både jihadisme og terror, og en opptrapping av den kurdiske frigjøringskampen, mens kurdiske grupperinger – både i Syria og Tyrkia – har opplevd forsterkede angrep fra Tyrkia.

Monografier:

  • Gowans, Stephen (2017). Washington's Long War on Syria. Baraka Books.
  • Hellestveit, Cecilie (2017). Syria: En stor krig i en liten verden. Pax forlag.
  • Sørvig, Bendik (2017). Syria: Den tapte revolusjonen. Manifest.
  • Abboud, Samer N. (2016). Syria. Polity Press.
  • Lister, Charles R. (2016). The Syrian Jihad. Oxford University Press.
  • Cockburn, Patrick (2014). The Rise of Islamic State: ISIS and the New Sunny Revolution. Verso Books.
  • Hokayem, Emile (2013). Syria's Uprising and the Fracturing of the Levant. IISS/Routledge.
  • Ajami, Fouad (2012). The Syrian Rebellion. Hoover Institution Press.
  • Lesch, David W. (2012). Syria: The Fall of the House of Assad. Yale University Press.
  • Van Dam, Nikolaos (2011). The Struggle for Power in Syria. I.B. Tauris.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.