Republikken Kinas historie

Sun Yat-sen stiftet det radikale kinesiske nasjonalistpartiet Guomindang og ble Kinas første president i 1911.

Sun Yat-sen av AllOverPress/KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

Under revolusjonen i 1911 (Xinhai-revolusjonen) ble Qing-dynastiet styrtet, og Kina ble republikk. Bildet viser en gate i Shanghai under revolusjonen. Alle flaggene som henger fra bygningene er det femfargede (rødt, gult, blått, hvitt og sort) revolusjonsflagget for republikken Kina.

Den kinesiske revolusjonen av Ukjent fotograf. Falt i det fri (Public domain)

Chiang Kai-shek ble valgt til president i 1928 og ledet kampen mot kommunistene i 1930-årene. Bildet viser Chiang Kai-shek (til høyre) idet han forlater Nasjonalforsamlingen, 1931.

av Anon. Begrenset gjenbruk

Republikken Kinas historie dekker perioden fra Qing-dynastiets fall i 1912 til etableringen av Folkerepublikken Kina i 1949.

Mot slutten av Qing-dynastiet ble det gjort forsøk på å etablere en grunnlov og folkeforsamling, men uten nevneverdig suksess. I februar 1912 måtte keiseren Xuantong abdisere, og revolusjonslederen Sun Yat-sen trådte tilbake til fordel for Yuan Shikai, som ble valgt til president. Med Qing-dynastiets fall ble en form for parlamentarisme innført i Kina. En midlertidig forfatning ble vedtatt av nasjonalforsamlingen, og regjeringen flyttet igjen til Beijing.

I fire år greide Yuan å holde riket sammen, delvis takket være støtte fra stormaktene, blant annet i form av et reorganiseringslån. Men han hadde ikke tillit blant de radikale, som i august 1912 tok partinavnet Guomindang (Kuomintang – «Nasjonalistpartiet») og fikk flertall i nasjonalforsamlingen. Partiet ble imidlertid utelukket fra nasjonalforsamlingen, som kort tid etter ble oppløst.

En ny forfatning styrket presidentens makt, og Yuan hadde planer om å la seg utrope til keiser. Dette møtte motstand både hos de radikale og de militære som ikke ønsket noe sterkt sentralstyre. Da stormaktene også kom med innvendinger, oppgav han tanken. Et alvorlig opprør i Yunnan i 1915 spredte seg, og mange provinser erklærte seg uavhengige. Yuan ble rådet til å gå av, men døde i 1916. Hans etterfølger, den velmenende Li Yanhong, maktet ikke å avverge krisen og måtte snart gå av; i de neste ti årene avløste den ene regjeringssjefen den andre. De var avhengige av generalenes disposisjoner, og ute i provinsene styrte militærguvernører.

Medlemmer av nasjonalforsamlingen fra 1913 organiserte sin egen regjering i Guangzhou (Kanton) i 1917. Den ble i navnet anerkjent i store deler av Sør-Kina. Landet var nå delt i to, men faktisk var det splittet i like mange deler som et vekslende antall rivaliserende generaler, og grensene svingte med deres krigslykke. De mest kjente var Zhang Tsolin i Mandsjuria, Wu Peifu og Feng Yuxiang, den såkalte «kristne general». Den politiske oppløsningen minnet om tilsvarende prosesser ved tidligere dynastiskifter, men de kaotiske tilstander ble denne gang skjerpet ved innflytelsen fra nye ideer og direkte innblanding utenfra.

De eneste offentlige institusjonene som fortsatt fungerte over hele riket, var jernbaner, toll- og postvesen. Forbitrelsen mot utlendingene virket som et forenende element, og i denne tiden vokste nasjonalfølelsen. Storbritannia og Russland utvidet sine interesseområder i henholdsvis Tibet og Mongolia, som begge hadde erklært sin uavhengighet før 1914. Japan søkte å vinne kontroll over deler av Kina.

Umiddelbart etter utbruddet av første verdenskrig tok japanerne de tyske besittelsene i Shandong, og i januar 1915 fremsatte de 21 krav, som foruten Shandong også gjaldt rettigheter i Mandsjuria, privilegier og konsesjoner i industri og anlegg i selve Kina. En bølge av indignasjon feide over landet, og USA protesterte i Tokyo.

Japan måtte i første omgang nøye seg med mindre enn de hadde forlangt, og da Kina i 1917 erklærte sentralmaktene krig, fikk Japan hemmelig løfte om støtte for sine krav på de tyske besittelsene i Shandong. Kina tok ikke aktivt del i krigen, men sendte arbeidere til Frankrike og fikk utsettelse med erstatningene etter bokseropprøret.

Kina annullerte sin gjeld til sentralmaktene og overtok tyske og østerrikske konsesjoner. Ved fredskonferansen i Versailles mistet disse sine eksterritorialrettigheter. Dette åpnet for Kinas senere kamp mot «urettferdige traktater», handelsavtaler som Kina ble tvunget til å undertegne etter opiumskrigene. Japan beholdt imidlertid de tyske besittelsene i Shandong. Dette vakte stor forbitrelse, og 4. mai 1919 organiserte studentene i Beijing en massedemonstrasjon mot avgjørelsen i Versailles.

4. mai-bevegelsen spredte seg og ble innledningen til en landsomfattende boikott av japanske varer. Dette førte til at Kina etter Washingtonkonferansen fikk tilbake de tidligere tyske besittelsene mot at japanerne beholdt forskjellige rettigheter. 4. mai-bevegelsen stimulerte de revolusjonære kreftene. En krets omkring Chen Duxiu, grunnlegger og redaktør av tidsskriftet Xin qingnian («Ny ungdom»), hadde med Hu Shih som leder begynt å bruke talespråket i skrift. De kritiserte konfucianismen og var sterkt opptatt av Vestens vitenskap og demokrati.

I harmen over Versaillesfreden og skuffelsen etter Washingtonkonferansen vokste interessen for den russiske revolusjon. Et medvirkende moment var at russerne i 1919 lovte å oppgi de privilegier tsarregjeringen hadde ervervet i Kina. I 1920 ble en kommunistisk ungdomsgruppe dannet i Frankrike av noen studenter, blant andre Zhou Enlai. I juli 1921 ble Kinas kommunistiske parti formelt stiftet i Shanghai med Chen Duxiu som formann. Mao Zedong var blant stifterne. Sun Yat-sen, som i 1921 ble valgt til president av Guangzhou-regjeringen, tilkalte i 1923 sovjetiske rådgivere for sin nasjonale revolusjonsbevegelse. Leder for disse var Mikhail Borodin.

Guomindang og hæren i Guangzhou ble reorganisert etter sovjetisk mønster, og det kom i stand en allianse med det sovjetiske kommunistpartiet. Sun døde i 1925 i Beijing under forhandlinger med Feng Yuxiang og Zhang Zuolin om å gjenreise sentralregjeringen, men Guomindang fortsatte på grunnlag av hans politiske testament. Sommeren 1926 rykket hæren nordover, ledet av Chiang Kai-shek, fordrev Wu Peifu og besatte Wuhan, hvor regjeringen etablerte seg, dominert av Guomindangs venstrefløy.

I mars 1927 ble Nanjing inntatt. Chiang Kai-shek gjorde et kupp, og innen utgangen av året hadde høyrefløyen under ham konsolidert sin stilling i Nanjing; de sovjetiske rådgiverne var ute av landet, Wuhan-regjeringen oppløst, og mange av dens medlemmer henrettet eller i landflyktighet. I 1928 rykket Chiangs styrker nordover med tilslutning fra Feng Yuxiang og guvernøren i Shanxi, Yen Xishan.

Guomindangs hær, eller Nasjonalisthæren, som den fra nå av ble kalt, inntok Beijing, og dens sterkeste motstander, Zhang Zuolin, ble drept under tilbaketoget mot Mukden. Hans sønn, Zhang Xueliang, sluttet fred og gikk inn i Guomindang. Nominelt var nå Kinas enhet gjenopprettet. Hovedstaden ble lagt til Nanjing og Beijing omdøpt til Beiping.

Regjeringen ble organisert etter Sun Yat-sens prinsipper, kontrollert av Guomindang, som også øvde stor innflytelse i provinsene. Den politiske situasjonen var lysere enn noen gang siden 1911. De ledende generaler støttet for det meste Chiang Kai-shek, i det minste utad. Regjeringen tok i sin tjeneste menn med moderne utdannelse, og støttet seg til byene, fremfor alt til bank- og handelskretser i kystbyene.

Et nasjonalt reformverk ble innledet med sterkt press for å få fjernet de traktatfestede innskrenkninger i suvereniteten. I 1928–1929 samtykte praktisk talt alle makter unntatt Japan i å gi Kina tilbake selvbestemmelsesretten over tolltariffene, flere nasjoner gav avkall på konsesjoner, og noen oppgav også eksterritorialretten. Viktige økonomiske reformer var et ensartet mynt- og beskatningssystem over hele riket, og årlige budsjetter. Kinesernes andel i landets industrikapital steg, et økende antall kinesiske firmaer og banker ble organisert etter utenlandsk mønster, og de begynte selv å overta større transaksjoner i eksport og import. Regjeringen opprettet en rekke handelsmonopoler og søkte å fortrenge utlendingene fra kyst- og elvefarten.

I skolevesenet og på det sosiale området skjedde åpenbare fremskritt, særlig i byene. En jordreformlov, vedtatt i 1930, ble imidlertid ikke satt i verk, og de tekniske fremskritt berørte ikke den sosiale strukturen i jordbruket. Tallet på leilendinger steg, det samme gjorde avgifter og antall festekontrakter på åremål. Regjeringens skattepolitikk begunstiget konsentrasjonen av jordeiendommer, særlig i kystområdene og rundt de store byene. Statsinntektene kom utelukkende fra den lille, moderne sektor innen Kinas økonomi, og alle skatter var indirekte. Først i 1941 la sentralregjeringen skatt på jord.

Regjeringens finansielle problemer i 1930-årene skyldtes ikke minst militærutgiftene. De representerte gjennomsnittlig 46 prosent av statens totalutgifter, utenlandske rentekrav slukte 35 prosent, det vil si at 81 prosent av statsutgiftene gikk til uproduktive formål. Bare en kort tid, i 1929–1931, hadde Kina fred utad. Internt ble Chiangs autoritet fra tid til annen trosset av enkelte militærguvernører, men den største belastningen var kampen mot kommunistene.

Japans holdning hadde vært mer moderat i årene etter Washingtonkonferansen, men ble strammet da Zhang Xueliang forsøkte å hevde Kinas interesser i Mandsjuria. I 1931 besatte japanerne Mukden, og på kort tid resten av landet frem til Den kinesiske mur. Året etter ble dette området erklært uavhengig som en egen stat, Mandsjukuo, under Pu Yi, den avsatte kinesiske keiser Xuantong.

En organisert boikott av japanske varer i Kina ble besvart med at japanske styrker besatte deler av Shanghai. I 1933 oppnådde japanerne en våpenstillstand, og Kina anerkjente deres erobringer. I 1934 ble Pu Yi kronet til keiser og i 1935 kjøpte japanerne Sovjetunionens interesser i den østkinesiske jernbane. Men forsøk på å trenge over grensen til Indre Mongolia førte ikke frem, og i 1937 undertegnet Kina og Sovjetunionen en ikkeangrepspakt rettet mot Japan.

Japansk aktivitet sør for muren i denne tiden viste tydelig at målet var å gjøre Kina til et protektorat; Kina ytet ikke større motstand til å begynne med, da Chiang Kai-shek prioriterte sine felttog mot kommunistene. Etter noen mislykkede opprørsforsøk i 1927–1928 fikk Mao Zedong etter hvert medhold i kommunistpartiet for en taktikk som tok sikte på å utnytte de fattige bøndenes misnøye. Sammen med Zhu De organiserte han geriljastyrker i grenseområdene mellom Hunan og Jiangxi.

Forholdet mellom Nasjonalistpartiet/Guomindang og kommunistene endret seg fundamentalt fra de tidlige årene til republikken og til folkerepublikkens etablering i 1949. Sun Yat-sen opprettet tidlig kontakt med sovjet-regjeringen i Moskva. Dette ble vel tatt imot, og som en gest for å markere sin velvilje erklærte Sovjetunionen i 1923 at de oppga det tidligere russiske tsar-regimets eiendommer og spesielle rettigheter i Kina. Sun Yat-sen mente at kommunisme og det sovjetiske system ikke kunne innføres i Kina ettersom kinesiske forhold ikke lå til rette for dette, og nasjonal enhet og full uavhengighet var det viktigste. Diplomatene i Sovjetunionen hadde forståelse for dette og lovet Kina støttet i denne kampen.

Sun var ikke marxist, men han var interessert i hvordan Sovjetunionen hadde bygd opp en slagkraftig hær og et solid partiapparat. Han sendt derfor blant andre Chiang Kai-shek til Moskva i 1923 for å lære av russernes erfaringer. Under dette oppholdet ble Chiang overbevist om at den sovjetiske kommunismen ikke passet for kinesiske forhold, og at de sovjetiske lederne ikke forstod ideologien eller utfordringene Guomindang hadde. Han ble også klar over maktkamper i Sovjetunionen og internt i kommunistpartiet der og ble etter hvert en klar motstander av kommunisme.

Sun Yat-sen insisterte imidlertid på at en essensiell del av Guomindangs ideologi var nasjonal enhet gjennom samarbeid med alle grupper i samfunnet, også kommunistene, og var overbevist om samarbeidet med Sovjetunionen var riktig. Den første enhetsfronten mellom Guomindang og Kinas kommunistparti ble dannet i 1924 hvor medlemmer av kommunistpartier kunne inngå som individuelle medlemmer i Guomindang på samme tid. Dette var en av forutsetningene for at Kina kunne motta militær hjelp fra Sovjetunionen.

Etter at Sun døde i 1925 økte spenningene mellom høyresiden i Guomindang og kommunistene. Dette førte til at Chiang fjernet alle kommunister i ledende stillinger i 1926, og året etter startet han utrensking av kommunister i landområder under Guomindangs kontroll. Etter hvert økte motsetningene også mellom venstresiden i Guomindang og kommunistene, og den første enhetsfronten ble oppløst i 1927.

Kommunistene hadde allerede i 1935 ønsket en felles front mot japanerne. Men Chiang Kai-shek var uimottakelig for dette, helt til han under et opphold i Xian ble tatt til fange av hans tidligere støtte, Zhang Xueliang, som da var fordrevet fra Mandsjuria. Chiang ble overtalt til å stille seg i spissen for en nasjonal motstand mot japanerne. Dette førte til at den andre enhetsfronten ble etablert i 1937 som denne gangen besto av to uavhengige og likestilte partier. Denne fronten eksisterte formelt frem til verdenskrigens slutt i 1945, hvor forhandlinger mellom de to partiene brøt sammen og resultatet var borgerkrig.

I november 1931 ble den første sovjetrepublikken opprettet i Ruijin, Jiangxi, med Mao Zedong som formann. I de områdene den behersket med sin hær, ble jorden konfiskert og delt ut etter republikkens jordlov. I februar 1932 erklærte denne «staten» Japan krig, men i 1934 ble den fullstendig innringet av nasjonalistregjeringens tropper. Det lyktes en styrke på 100 000 å bryte ut, og i oktober begynte de den berømte lange marsjen fra Jiangxi til Shaanxi i nordvest. Dit nådde hæren etter et år, sterkt redusert i antall. I desember 1936 opprettet kommunistene sitt hovedkvarter i Yanan.

I 1937 tok japanerne Beijing og Tianjin og støtte frem til provinsen Shanxi, hvor de møtte sterk motstand fra kommunistene. Etter harde kamper falt Shanghai og Nanjing, og regjeringen der flyttet først til Wuhan og senere til Chongqing i Sichuan. Japanerne innsatte først en provisorisk regjering i Beijing, men tross sin overlegne utrustning klarte de ikke å bryte kinesernes motstand. Japanerne holdt en rekke knutepunkter og alle viktige havnebyer, men kineserne drev en livlig gerilja bak deres linjer.

Etter overfallet på Pearl Harbor i desember 1941 kom både Japan, USA og Kina med i andre verdenskrig. Enda Kina nå hadde de allierte til forbundsfeller, ble stillingen forverret, idet japanerne foruten Indokina også besatte Thailand og erobret Malaya og Myanmar. Kinas eneste forbindelse med omverdenen var en flyrute som USA opprettet fra India. Via denne ruten ble store mengder krigsmateriell og maskinelt utstyr sendt til landet. Myanmar ble gjenerobret gjennom en britisk-kinesisk offensiv i 1943–1945, og i 1945 ble veien fra Ledo i Assam åpnet.

Under andre verdenskrig steg Kinas prestisje. I 1943 deltok Chiang Kai-shek sammen med USAs president Franklin D. Roosevelt og Storbritannias statsminister Winston Churchill i Kairo-møtet, som vedtok at Kina ved fredsslutningen skulle få tilbake alle japanske erobringer av kinesisk territorium. Samme år gav Storbritannia og USA avkall på sine eksterritorialrettigheter. Kina fikk også permanent sete i Sikkerhetsrådet ved De forente nasjoners opprettelse i San Francisco i 1945. Kinas stormaktsposisjon var imidlertid svakt fundert.

Guomindangregjeringen gikk svekket ut av krigen, med en sterk inflasjon og mye korrupsjon som de alvorligste symptomer. Kommunistene hadde derimot styrket sin posisjon ved behendig ledelse av sin gerilja. Politisk hadde de også konsolidert stillingen i det området Yan'an-regjeringen behersket. Alt i 1938 begynte igjen trefninger mellom deres og Guomindangregjeringens styrker. USA søkte å megle og sendte general Patrick J. Hurley som forhandler i 1944–1945. Kommunistenes representant i Chongqing var Zhou Enlai.

Situasjonen tilspisset seg under rivalisering om å besette tidligere japanskokkuperte områder. Regjeringstroppene fikk amerikansk hjelp, besatte Beijing og Tianjin og byer i Mandsjuria. Sovjetunionen hadde ved Jalta-avtalen i februar 1945 fått tilbake rettigheter i Mandsjuria som de hadde avstått til Japan i 1905, og begynte å fjerne industrielt utstyr derfra og trenere rømningen av landet. Ifølge en våpenhvile i 1946 mellom kommunistene og Guomindang skulle en nasjonalforsamling fastsette landets forfatning, men kommunistene møtte ikke.

Etter Japans kapitulasjon og feilslåtte amerikanske meglingsforsøk blusset borgerkrigen opp igjen for alvor. Misnøyen med Chiang Kai-sheks styre tiltok. Nasjonalistene led store tap og mange deserterte; kommunisthæren ble overlegen, tallmessig som strategisk. I oktober 1948 falt Mukden, og resten av Mandsjuria ble deretter raskt okkupert. I januar 1949 falt Beijing og Tianjin. Chiang Kai-shek og hans tilhengere flyktet til Guangzhou og videre til Chongqing, som falt i desember. Ved årsskiftet hadde kommunistene besatt praktisk talt hele landet, og Guomindangregjeringen ble flyttet til Taiwan.

Den 1. oktober 1949 ble Folkerepublikken Kina proklamert med formann Mao Zedong som president og Zhou Enlai som stats- og utenriksminister.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.