(av indo-), språkgruppe som sammen med de iranske språkene utgjør den indoiranske gren av den indoeuropeiske språkfamilien. Til de indoariske språkene hører bl.a. hindi, urdu, bengali, panjabi, marathi, gujarati, oriya, singhalesisk, nepali, sindhi, assami og kashmiri. Det siste utgjør sammen med en rekke minoritetsspråk i Pakistan de såkalte dardspråk. Indoariske språk tales i India, Bangladesh, Nepal, Pakistan, Sri Lanka, av utvandrere fra det indiske subkontinent til en rekke land i Asia, Afrika, Europa og Amerika, og av rom («sigøynere») i Vest-Asia, Afrika, Europa og Amerika.

Da ariske erobrere muligens rundt 1500 f.Kr. brakte indoariske språk til India, stod de ennå iransk meget nær, men senere har de indoariske språk og iransk fjernet seg sterkt fra hverandre. Den eldste formen, vedisk, har bevart et meget gammelt og rikt formverk. I det lærde litteraturspråket sanskrit, som utviklet seg i den brahmanske kulturens sentrum omkring Delhi, ble etter hvert formrikdommen redusert, mens lydsystemet stort sett holdt seg uforandret. Talespråket endret og forenklet seg tidlig til mellomindisk, prakrit. Det yngste trinnet av mellomindisk, apabhramsha, står på overgangen til det yngste stadium av indoariske språk, nyindisk, der hele det grammatiske systemet er forandret. De eldste nyindiske språkminnesmerker er fra ca. 1000 e.Kr.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.