Den første opiumskrigen startet da kineserne beslagla et stort opiumsparti som tilhørte britiske kjøpmenn i 1839. Dette samtidige kinesiske maleriet viser hvordan kineserne ødelegger britisk opium under ledelse av Lin Zexu.

Kinesiske soldater med jingaler, en type kinesisk håndvåpen. Britisk tegning fra 1843.
Britisk fremstilling av en hendelse 7. januar 1841, da kinesiske djunker (i sentrum av bildet) ble angrepet av det britiske ostindiakompaniets fartøy Nemesis (bak til høyre). Kinesere i robåter helt forrest i bildet.

Den første opiumskrigen var en krig som ble utkjempet i årene 1839–1842 mellom Storbritannia og Kina under Qing-dynastiet. Kinas nederlag i denne krigen fikk vidtrekkende konsekvenser for Kinas indre utvikling og landets forhold til omverdenen. Krigen markerer startpunktet for de europeiske stormaktenes utnyttelse av Kinas ressurser, og ses også som begynnelsen på Kinas moderne historie.

Faktaboks

også kjent som:

Opiumskrigen

Den britiske regjeringen gikk til krig til tross for betydelig motstand i riket. Ønsket om å åpne det enorme kinesiske markedet for britiske handelsmenn spilte en viss rolle, men krigen ble i første rekke ført for å forhindre tap av tollinntekter og for å slippe å betale erstatning for opium kineserne hadde beslaglagt.

Krigen forverret Kinas situasjon betraktelig, både gjennom alle problemene opiumsmisbruket førte med seg og som følge av forpliktelsene landet inngikk som taper av krigen.

Bakgrunn

Bakgrunnen for krigen var utviklingen av den internasjonale handelen under det såkalte Kanton-systemet. Hoffet i Peking hadde siden begynnelsen av 1700-tallet vært opptatt av å føre streng kontroll med all utenlandshandel, det være seg med europeerne, japanerne eller sentral-asiatiske riker. Formålet med kontrollen var effektiv tollinndrivelse, opprettholdelse av tributtsystemet og en delegering av ansvaret for kontakten med vanskelige utlendinger til lisensierte mellommenn.

Det britiske Ostindiske kompani (East India Company) hadde monopol på den britiske handelen med Kina. Alle utlendinger som kom sjøveien måtte drive sin handelsvirksomhet med et laug av utvalgte kinesiske handelsmenn i Kanton, som i vesten var kjent som Cohong (kinesisk gōngháng 公行).

Denne ordningen passet godt sammen med den europeiske merkantilismen, men ble gradvis dysfunksjonell ettersom frihandelspolitikken grep om seg og handelsvolumet vokste dramatisk — drevet av den enorme etterspørselen etter kinesiske varer i resten av verden, særlig etter te, silke og porselen.

Imidlertid var etterspørselen etter europeiske varer i Kina ikke tilstrekkelig til å veie opp for de eksporterte varene, noe som førte til at en større og større del ble betalt i sølv. For å veie opp for det massive tapet av sølv fant Det ostindiske kompani en ny vare som de fikk frittstående handelsmenn til å eksportere fra India til Kina: opium. Opiumsimport var forbudt, og det var dermed smuglere som kjøpte opium av handelsskip utenfor den kinesiske kyst og førte den inn i landet.

Endrede forhold

Tross importforbudet (i kraft siden 1729) ble opiumsrøyking ble under siste halvdel av 1700-tallet stadig mer vanlig i Kina og ble etter århundreskiftet til et problem. I begynnelsen av det nittende århundre var opiummisbruk hovedsakelig et elitefenomen, og hovedproblemet var misbruk blant embetsmenn, samt utbredt korrupsjon og mafiaaktig kriminell virksomhet i forbindelse med den lukrative smuglingen. Det svekket ytterligere statens evne til å styre effektivt.

I 1833 hadde Det ostindiske kompani dessuten mistet monopolet på Kina-handelen på britisk side, slik at systemet ikke lenger kunne fortsette som før. Handelsbalansen ble endevendt og sølv strømmet nå ut av Kina som en følge av den illegale opiumshandelen.

Krigsforløpet

Utviklingen på handelsfronten nådde et kritisk punkt i en tid da Qing-dynastiet allerede befant seg i en indre krise forårsaket av økonomisk nedgang og endemisk korrupsjon. Ved hoffet vant tilhengerne av en hard linje frem, og sendte i 1839 den uredde embetsmannen Lin Zexu til Kanton for å gjøre løse opiumsproblemet. Lin presset den britiske overinspektøren for handel i Kanton, Charles Elliot, til å overgi hele britenes opiumbeholdning, som han lot ødelegge i handelsmennenes påsyn. De 20 283 kistene med opium (Wakeman 2008: 188) fikk Elliot imidlertid først utlevert av handelsmennene da han lovet at den britiske stat ville kompensere dem for tapet. Elliot hadde nemlig ingen direkte myndighet over dem.

Til tross for sterk motstand mot krigen i britisk offentlighet, gikk den britiske regjeringen likevel til krig som en følge av denne episoden. Dette var i første rekke for å verne om de enorme tollinntektene fra te-importen, og for å tvinge Kina til å kompensere de britiske opiumhandlerne for det opiumpartiet Elliot hadde latt Lin Zexu konfiskere og tilintetgjøre. Også ønsket om å trenge inn i det indre av Kina og få direkte tilgang til det enorme kinesiske markedet spilte en stor rolle.

Høsten 1839 kom det til trefninger mellom kinesiske og britiske skip i Perleelvsdeltaet. Handelsmenn med interesser i opiumshandelen, som William Jardine, arbeidet for å få den britiske regjering til å gå til krig mot Kina for å åpne landet for britisk handel. Dette lyktes og en britisk flåte innledet offisielle krigshandlinger i juli 1840.

Som følge av militær underlegenhet, korrupsjon i embetsvesenet og indre spenninger tapte Kina krigen og ble ved freden i Nanjing tvunget til å avstå øya Hongkong til Storbritannia, samt åpne fem havner for utenlandshandel: Guangzhou (Kanton), Shanghai, Xiamen (Amoy), Fuzhou og Ningbo. Dette ble de første av de såkalte traktathavnene (engelsk Treaty Ports). Kina måtte også betale krigsskadeerstatning.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Platt, S. R. (2019). Imperial twilight: The opium war and the end of China's last golden age. New York: Vintage Books.
  • Rowe, W. T. (2009), China's Last Empire: The Great Qing. Cambridge (Mass.): Belknap Press.
  • Wakeman, F., Jr. (2008), The Canton Trade and the Opium War, i Fairbank, J. K., The Cambridge history of China. Vol. 10, Late Ch'ing, 1800-1911, Cambridge: Cambridge University Press 2008.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg