Hettittene, var et folk av indoeuropeisk opprinnelse som trengte inn i Lilleasia (Anatolia) før og rundt år 2000 fvt. De grunnla et rike som i løpet av de neste hundreårene utviklet seg til et av de mektigste rikene i det gamle Midtøsten, den «fjerde stormakt» ved siden av Egypt, Babylonia og Assyria.

Lilleasia har en meget gammel kultur, men vi vet lite om perioden før 2000 fvt. Den tidligere befolkningen i Anatolia, hettitter (hattier) og protohettitter, som snakket et ikke-europeisk språk, har muligens vært der gjennom meget lang tid. Fra disse stammer også hettittenes egen betegnelse «Hatti» (hettittisk khatti) som navn på landområdet rundt byen Hattusa på det anatoliske platået i det sentrale Tyrkia. Vårt «hettitter» stammer fra Bibelens Het (hebr. khet), den eponyme stamfaren til hettittene ifølge 1 Mosebok 10,15.

Til rundt 1900 fvt. holdt en assyrisk handelskoloni (karum) til her. Innvandrede indoeuropeere (hettitter, luviere og palaier) underla seg etter 1800 fvt. det anatoliske platået uten å fortrenge de tidligere innbyggerne. Etter hvert utviklet hettittene et imperium som på høyden av sin makt, i siste halvdel av 2. årtusen fvt., skulle omfatte hele det anatoliske platået, slettelandet Kilikia med kystområdene og de viktigste nordsyriske byene. Hvor de nøyaktige «grensene» for det hettittiske imperiet gikk, er svært usikkert.

Studiet av de gamle hettittenes historie og kultur (hettittologien) bygger særlig på de omfattende tekstfunnene fra hovedstaden Hattusa, det moderne Boğazkale, ca. 140 km øst for Ankara. Franskmannen C. Texier oppdaget i 1834 ruinfeltene ved Boğazkale samt klippehelligdommen Yazilikaya like i nærheten. De første utgravningene ble gjort i 1893, og noen få tekstfragmenter kom for dagen.

I 1906 startet tyske arkeologer, under ledelse av H. Winckler, utgravninger på stedet. Disse har, med visse avbrudd, pågått gjennom 1900-tallet og har avdekket omfattende bygningsmasser og en imponerende mengde tekster til belysning av hettittenes språk, historie og kultur. Tekstene stammer stort sett fra det hettittiske imperiets tid (etter midten av 2. årtusen fvt.), men mange er kopier av eldre tekster, noen helt fra Hattusili 1.s tid. En katalog fra 1971 anslår antallet til ca. 25 000 kileskrifttavler, mens et langt større antall ventet på å bli offentliggjort. Også senere er det dukket opp stadig nye tekster, noen av dem viktige.

I tillegg til Boğazkale er det også foretatt utgravninger flere andre sentrale steder, blant annet av amerikanske og tyrkiske ekspedisjoner. Nevnes kan tyrkernes utgravninger ved Alaca Hüyük under ledelse av H. Kosay, ved Kültepe og Karahüyük (Elbistan) under T. Özgüç og ved Karahüyük (Konya) under S. Alp. De spredte tekstfunnene fra disse og andre utgravningssteder (for eksempel Ras Shamra/Ugarit, Meskene/Emar, begge i Syria) er imidlertid svært beskjedne sammenlignet med de rike funnene fra Boğazkale.

Den store mengden tekster som ble funnet i Boğazkale, særlig under utgravningene 1906–12, førte til at Bedřich Hrozný i 1915 kunne erklære at skriften nå var dechiffrert, og at språket var indoeuropeisk. Han utgav også det første forsøk på en hettittisk grammatikk. Allerede i 1902 hadde imidlertid nordmannen Jørgen Alexander Knudtzon, uten å bli trodd, hevdet at de såkalte Arzawabrevene fra Tell el-Amarna, som senere viste seg å være hettittiske, benyttet et indoeuropeisk språk.

Takket være pionerinnsatsen til forskere som B. Hrozný, E. Forrer, F. Sommer, J. Friedrich, A. Goetze, H. T. Bossert, E. Sturtevant, H. G. Güterbock, H. Ehelof og andre er de fleste tekstene i dag godt forstått. Vi har et tilfredsstillende kjennskap til grammatikk og språk, selv om mange problemer, særlig av leksikografisk og fonologisk art, gjenstår. Andre usikkerheter gjelder den historiske kronologien, samt vansker når det gjelder å koble de ulike arkeologiske utgravningsstedene til geografiske navn omtalt i de historiske kildene. Kunnskapene om hettittene og deres kultur øker stadig.

Grunnlaget for Hettitterrikets økonomi var, som for alle pre-industrielle agrarsamfunn, jordbruk og dyrehold. Som ellers i det gamle Midtøsten var jorden noenlunde likt fordelt mellom kongehuset (den største landeier), templene og de store landeierne. De viktigste produktene var bygg, hvete (til brødbaking og ølbrygging), vindruer, frukt og bihold. Storfe og hester var høyt verdsatt, men sauehold, geitehold og grisehold langt mer utbredt.

Som en følge av klimaet på den anatoliske høysletta (tørt sommervær, rikelig regnfall om våren og snø om vinteren) ble dyrene brakt opp i høylandet for beite om sommeren og ned i dalførene om vinteren. Lilleasia var mer skogkledd enn i dag. Retten til beitemarker hadde stor økonomisk betydning. Gjeterhunder var høyt verdsatt. Kildene nevner også vakt- og jakthunder.

Hettitterriket hadde rike mineralforekomster: bly, kobber, sølv (sammen med korn datidens pengeenhet). Metallindustrien var velutviklet, og de mest brukte metaller var kobber og bronse, men også, langt mindre utbredt, jern. Den tidligere vanlige oppfatningen at hettittene var de første som utviklet en betydelig jernindustri, blant annet ved å smelte støpejern ved hjelp av blåsebelger og å fremstille våpen og redskaper av jern, er feilaktig. Jern ble kun brukt til utsmykning. Også tekstilindustrien var omfattende og lå på høyt nivå.

En meget viktig del av økonomien skyldtes handel (byttehandel, krigsbytte og «ensidig import», det vil si skattlegging av erobrede områder). Organiseringen av varehandelen var omfattende, og i de fleste store byer fantes store lagerhus. De funksjonærene som var knyttet til varehusene, hørte til hettittersamfunnets mest innflytelsesrike tjenestemenn. Foruten å kontrollere varehandelen, hadde disse også overoppsynet med innkrevingen av skatter og avgifter. Tekstene viser at hettittene hadde en omfattende handel med Babylonia, Egypt, Lykia, Kypros, Ahhiyawa (Mykene?) og Nord-Syria.

Samfunnet var organisert i en rekke forholdsvis store byer, samt et utall av små byer og landsbyer. Hettittersamfunnet var et typisk føydalsamfunn der stormennene eide jorden. Overklassens kvinner hadde stor makt og innflytelse. Om den jevne mann finnes få informasjoner utover det en indirekte får vite av lovgivningen. Bønder og håndverkere måtte yte pliktarbeid. Bøndenes len gikk i arv, men måtte godkjennes av føydalherren. Håndverkerne kunne selge sine praksiser. På grunn av systemet med leilendingarbeid ble leiearbeidere brukt i mindre grad. Disse fantes i første rekke i hæren og i det sesongbetonte jordbruket, særlig knyttet til innhøstingen. Det fantes også slaver i et visst omfang.

Kongen var den absolutt mest sentrale personen i Hettitterriket. Han var den største føydalherren, eide lagerhus, palasser og jordbrukseiendommer over hele riket og drev imperiet mer eller mindre som sin egen forretning. Kongen omgav seg med de viktigste embetsmennene, som oftest hans egne slektninger. De største byene og provinsene ble gitt til medlemmer av kongefamilien. Når fremmede vasaller fikk beholde makten, ble de knyttet til kongens familie gjennom giftermål.

Kongen foretok regelmessige reiser gjennom riket og deltok på de store religiøse festene som kunne vare i mange dager. Kongen var øversteprest for alle guder og ble salvet som prest ved tronstigningen. Etter sin død ble han guddommeliggjort. Ved sin side hadde kongen en kvinnelig prest med stor makt og innflytelse; hun var ofte, men ikke alltid, hans hustru. Dronningen synes å ha hatt stor makt og utførte en lang rekke offisielle plikter. Kongen var også øverstkommanderende for de militære styrkene og deltok som regel selv i slagene. Han var rikets øverste dommer. På grunn av kongens store betydning ble det lagt mye vekt på tronfølgespørsmål.

Militærvesenet var viktig for Hettitterrikets ekspansjon og for å holde imperiet sammen. I tillegg skaffet det betydelige inntekter. Hæren, som var stående med vervede soldater, var velorganisert og effektiv. Når en større hærferd ble planlagt, ble hæren supplert med tropper fra de områdene som hettittene kontrollerte. Bare i krisetider ble deler av sivilbefolkningen innkalt. Så snart krisen var over, ble de dimittert. Det er vanlig å anta at bruken av stridsvogner trukket av hester oppstod i Lilleasia rundt år 1600 fvt. Kongene i Hettitterriket benyttet stridsvogner, og dette fikk etter hvert stor strategisk betydning. Stridsvognførerne tilhørte samfunnets elite. De kjempet med lanse, men buen var viktigst.

Store slag var uvanlige i senbronsealderen (ca. 1400–1200 fvt.). Et unntak finner vi blant annet i slaget ved Kadesh i 1285 fvt., der den egyptiske farao Ramses 2 møtte hettitterkongen Muwatallis 2. Utfallet av slaget er noe uklart, men det endte ihvertfall med at egypterne trakk seg tilbake. Det ble kjempet med infanteri og kavaleri. Ifølge kildene mønstret hettitterkongen 3500 stridsvogner og 17 000 (eller 37 000) fotsoldater, en betydelig størrelse på en hær dengang.

En rekke lover (rundt 200) er overlevert. Lovene viser innflytelse fra mesopotamiske lover, men med en stor grad av selvstendig tilpasning. Selv om de foreligger i én samling, stammer lovene åpenbart fra ulike tider og viser en utvikling fra et strengere mot et mildere straffesystem.

Typisk for hettittisk lovgivning er fraværet av jus talionis, gjengjeldelsesprinsippet («øye for øye, tann for tann»). I stedet legges vekt på å gjøre skaden god (restitusjon). En rekke lover regulerer jordbruket. Voldtekt ble ansett som en av de alvorligste forbrytelser, for slaver var det ulydighet og trolldom.

Hettittene overtok mange trekk fra mesopotamisk og hurrisk kultur, men oppviser også tydelige særtrekk. Mest selvstendige var disse «Midtøsens romere» i forhold til statskunst, historiografi og jus. De rike funnene, i første rekke fra palass- og tempelarkivene i Boğazkale, er av mange slag: historiske tekster, kongeinnskrifter, avtaleinngåelser (disse siste har særlig vakt oppmerksomhet på grunn av sin likhet med pakttekstene i Den hebraiske bibel), lover og andre juridiske tekster, brev (særlig diplomatisk korrespondanse), segl (både «stempler» og avtrykk), mytologiske tekster, ritualer, kultiske tekster, hymner og bønner, omentekster, økonomiske tekster.

Ettersom det ikke er kommet for dagen retts- eller forretningsarkiver, er vårt kjennskap til hettittenes styresett, administrasjon, dagligliv og sosiale forhold mangelfullt. Andre forhold er derimot godt belyst.

Selv om det er vanlig å finne kulturer i det gamle Midtøsten som benytter flere språk, er språkrikdommen i Hettitterriket likevel enestående. Det er funnet tekster på åtte ulike språk. De innvandrede «hettitter» overtok den mesopotamiske kileskriften, og det er funnet tekster på sumerisk og akkadisk.

Hettittisk kalles det indoeuropeiske språket som kongene i det østlige Lilleasia benyttet i sine historiske og statsrettslige, samt i en rekke andre offentlige dokumenter i perioden 1600–1200 fvt. Det ble skrevet med kileskrift på leirtavler. Selv kalte hettittene dette kileskrifthettittiske språket nesittisk (nešili, nāšili), etter byen Nesa (dagens Kültepe).

Hettittisk er det tidligst belagte indoeuropeiske språket. Det er mulig å skille mellom ulike stadier i språkets historie: gammelhettittisk 1600–1500-tallet fvt., mellomhettittisk 1400-tallet fvt., nyhettittisk 1300–1200-tallet fvt. Den hettittiske kileskriften er en avlegger av den akkadiske og skiller mellom tre ulike skrifttegn: fonetiske tegn, ideogrammer og determinativer.

De indoeuropeiske språkene luvisk og palaisk er begge beslektet med hettittisk og ble benyttet henholdsvis i de sørlige og nordlige delene av Hettitterriket. En tidligere antatt variant av hettittisk, kalt hieroglyf-hettittisk eller billedhettittisk, ble benyttet i Syria og den sørøstlige delen av Lilleasia ved begynnelsen av 1000-tallet fvt. Ettersom dette språket nærmest utgjør en dialekt av luvisk, kunne det med fordel vært kalt hieroglyf-luvisk. Det mye yngre lykisk, som stammer fra 400–200 fvt., står også svært nær luvisk. Kileskrifthettittisk, luvisk, palaisk, hieroglyf-hettittisk og lykisk regnes alle til den anatoliskegrenen innen den indoeuropeiske språkfamilien.

I Hettitterriket ble også brukt de ikke-indoeuropeiske språkene hurrittisk (fra en kultur som øvde en betydelig innflytelse, ikke minst religiøs, på hettittene) og proto-hettittisk, som var det språket som den opprinnelige befolkningen i Hettitterriket benyttet. Proto--hettittisk var utdødd i hettittisk tid, og ble bare benyttet som kultspråk.

Kunst og arkitektur var først og fremst knyttet til religionen, og synes ikke å ha hatt noen verdslig eller selvstendig estetisk funksjon (enkelte jaktscener forekommer). Konger og dronninger er avbildet mens de utfører prestelige tjenester. Motivene i kunsten er derfor begrenset og innskrenker seg stor sett til kultiske scener og gudefremstillinger. Typisk for den hettittiske monumentalkunsten er figurer hugd i relieff på stein. Palass- og tempelarkitekturen var storstilt. I Hattusa er det funnet massive bygningskomplekser rundt en sentral gårdsplass. Et praktfullt tempelanlegg ble hugd ut i klippene ved Yazilikaya, nær hovedstaden. Her finnes de best bevarte skulpturarbeider i karakteristisk hettittisk stil.

(Ca. 1650–ca. 1500 fvt.).

Etter at småkongene i Kussara, Pithana og sønnen Anitta, rundt midten av 1700-tallet fvt. hadde erobret Nesa (Kanesj/Kültepe) og etter hvert skaffet seg herredømme over en rekke av de anatoliske bystatene, klarte de tre første hettittiske kongene, Labarna av Kussara, Hattusili 1 (ca. 1650–ca. 1620 fvt.) og Mursili 1 (ca. 1620–ca. 1590 fvt.), på forbausende kort tid å etablere et mektig dynasti i Lilleasia.

Hattusili 1 bygde ut Hattusa som rikets hovedstad, og etter hvert ble også de nordlige delene av dagens Syria inkorporert i riket. Mursili 1 erobret Aleppo, den mektigste bystaten i Syria, og sendte militærekspedisjoner østover gjennom det nordlige Mesopotamia og inn i Babylonia (som i denne perioden opplevde nedgangstider). Hovedhensikten med erobringsferden var å kontrollere hurrittene, som etter hvert ble den ledende befolkningsgruppen i storriket Mitanni. Samtidig som hettittene i stor grad var kulturelt mottagelige for hurrittisk påvirkning, var de, naturlig nok, mindre villige til å akseptere hurrittiske militære inntrengninger på eget område.

Den hettittiske staten, som under Mursili 1 hadde ekspandert betydelig, gikk imidlertid raskt tilbake etter hans død. Dette skyldtes både interne stridigheter, hurrittisk press østfra og endrede internasjonale forhold. Andre konger i det eldste dynasti var Hantili 1 (ca. 1590–ca. 1560 fvt.), Zidanta 1 (ca. 1560–ca. 1550 fvt.), Ammuna (ca. 1550–ca. 1530 fvt.), Huzziya 1 (ca. 1530–ca. 1525 fvt.). Selv om navnene på kongene er kjent, er datoene for deres regjeringstid svært usikre, og vi vet så å si ingenting om dem. Hele perioden etter Mursili 1, fra ca. 1590 til rundt 1500 fvt., er nærmest ukjent med hensyn til detaljer. En viktig konge var Telepinu som hersket ca. 1525–ca. 1500 fvt., og som fikk laget en rekke lover som blant annet sikret arvefølgen. Dermed maktet han å stabilisere Hettitterriket på ny. 

(ca. 1500–ca. 1430 fvt.)

I den konvensjonelle inndelingen av hettittenes historie har det vært vanlig å regne med et «midtre dynasti». En vet imidlertid svært lite om denne perioden, og flere har hevdet at manglende kunnskaper om periodens enhetlighet, eller om hvorvidt det var brudd eller kontinuitet i kultur og styringsformer i forhold til periodene før og etter, gjør det mer berettiget å snakke om en overgangstid. Vi kjenner en rekke kongenavn: Tahurwaili, Alluwamna, Hantili 2, Zidanta 2, Huzziya 2, Muwatalli 1, men vet praktisk talt ingenting om kongene selv. Flere av navnene er dukket opp i kildene ganske nylig. Før ytterligere tekster som kan kaste lys over perioden er publisert, må den betraktes som en mørketid i hettittenes historie.

(ca. 1430–ca. 1200 fvt.)

Med Tudhaliya 1 (regjerte ca. 1430–ca. 1410 fvt.) grunnlegges på 1400-tallet fvt. et nytt dynasti, og under denne kongen og hans nærmeste etterfølgere ekspanderer hettittene og skaffer seg kontroll over Kizzuwadna (Kilikia) i den vestlige delen av det hurrittiske Mitanni-riket og det nordlige Syria (med Aleppo). Andre konger i denne perioden er Hattusili 2 (ca. 1410–ca. 1400 fvt.), Tudhaliya 2 (ca. 1400–ca. 1390 fvt.), Arnuwanda 1 (ca. 1390–ca. 1380 fvt.), Tudhaliya 3 (ca. 1380–ca. 1370 fvt.). Enkelte detaljer er kjent for noen av disse, blant annet avtaler de gjorde med fremmede konger. Igjen ble makten midlertidig. Hurrittene i Mitanni gikk i allianse med egypterne og presset mot grensene til Hettitterriket som var nær ved å gå under.

Med Suppiluliuma 1 (ca. 1370–ca. 1330 fvt.), «samtidens største militære geni», endret imidlertid forholdene seg. Nå innledes det hettittiske imperiums virkelige storhetstid som skulle vare noe over hundre år. Kizzuwadna ble helt inkorporert, og det hurrittiske Mitanniriket ble kraftig redusert. Nord-Syria ble underlagt helt til Damaskus. Dermed startet rivaliseringen om hegemoniet i Midtøsten mellom de to stormaktene Egypt og Hettitterriket.

Egypt ble svekket som en følge av indre stridigheter og med Suppiluliumas sønn Mursili 2 (ca. 1330–ca. 1295 fvt.), som etterfulgte sin bror Arnuwanda 2 (som døde etter bare ett år på tronen), ble makten konsolidert gjennom en rekke felttog mot Egypt og mot det inntrengende Gasga-folket (nevnes i kildene, ellers ukjent) som truet Hattusa fra nordøst. Mursili underla seg også Arzawa ved kysten av Egeerhavet. I det berømte slaget ved Kadesh (ca. 1274), ved elven Orontes i Syria, kan Mursili 2s sønn Muwatalli 2 (regjerte ca. 1295–ca. 1282 fvt.) ha beseiret den egyptiske farao Ramses 2., men utfallet av slaget er uklart.

Den samme Muwatalli måtte imidlertid flytte hovedstaden fra Hattusa til Tarhuntassa i lavlandet (muligens fordi presset fra Gasga-folket ble for sterkt). Hattusa ble ødelagt, og mange av de hettittisk-dominerte nordlige områdene gikk tapt. Mursili 3, bror av Muwatalli (ca. 1282–ca. 1275 fvt.) ble avsatt av sin onkel Hattusili, som hadde gjenvunnet hovedstaden Hattusa og deretter blitt konge (Hattusili 3, ca. 1275–ca. 1245 fvt.). Samtidig ble de syriske besittelsene truet av egypternes militære operasjoner i området. Tudhaliya 4 (ca. 1245–ca. 1215 fvt.) gjenoppbygde Hattusa som hovedstad, og erobret Kypros. Likevel gikk riket tilbake i hans regjeringstid. Etter Arnuwanda 3 (ca. 1215–ca. 1210 fvt.) kom Suppiluliuma 2 på tronen i ca. 1210 fvt.

Hvor lenge denne siste av de hettittiske kongene regjerte, vet vi ikke. Arkivene forteller ingenting om de to siste hettitterkongene eller om hva som skjedde da katastrofen til slutt rammet. Bare arkeologien kan fortelle om en by som ble fullstendig ødelagt av brann. Utgravninger har vist at nesten alle de store byene i hettittenes imperium ble ødelagt av brann i den samme perioden. Hettittene dominerte Anatolia i nesten 400 år og skapte en til da usett politisk orden og blomstrende økonomi over hele området. Deres makt ble imidlertid snart borte.

Hettitterstatens fall må sees i en større sammenheng og utgjør en del av de omfattende etniske, demografiske, sosiale, politiske og økonomiske omveltningene som fant sted i hele middelhavsområdet fra slutten av 1200-tallet fvt. og som resulterte i et sammenbrudd i senbronsealderens bystatskultur.

Arkeologisk og historisk er overgangen fra senbronse- til jernalder en «mørketid» med mange uløste problemer. Karakteristisk for perioden er innvandring, blant annet av de såkalte «havfolkene», og indre forflytning av store folkegrupper. Ulike befolkningselementer overrant Anatolia, Syria og Palestina – mens Egypt unnslapp. De fleste større bystater gikk under (blant annet Ugarit), og en rekke nye småstater ble dannet, blant disse også Det gamle Israel. Til det anatoliske platået innvandret frygerne, og disse kan ha vært ansvarlig for Hettitterrikets fall.

Småstatskulturen, med politisk selvstendige og økonomisk innbyrdes avhengige politiske enheter, preget hele perioden ca. 1100–ca. 900 fvt. Arven fra Hettitterriket levde videre i en rekke såkalte nyhettittiske (også kalt sen-hettittiske og syrisk-hettittiske) småstater. Flere av dem er gravd ut (blant annet Karkemish på grensen mellom dagens Tyrkia og Syria og Sam'al, dagens Zincirli i det sørlige Tyrkia) og har gitt oss et relativt godt kjennskap til kultur og styringsformer. Lokale tekstfunn er imidlertid ubetydelige, og en er henvist til omtale i andre kilder. Etter hvert gikk småstatene opp i andre politiske systemer. De uavhengige nyhettittiske statene i Kilikia ble annektert av Assyria på 600-tallet fvt.

Hettittene omtales en rekke ganger i Den hebraiske bibel/Det gamle testamente. Ifølge Noas ætteliste i 1. Mosebok 10,15 er også hettittene etterkommere etter Adam. Ifølge 1. Mosebok 15,20; 2. Mosebok 3,8 og 2. Mosebok 13,5 med flere utgjorde hettittene et befolkningselement i Kanaan før israelittenes innvandring. I 1. Kongebok 10,29 omtales hettittiske konger. Hettitter tjente i følge bibeltekstene i kong Davids hær (1. Samuelsbok 26,6 og 2. Samuelsbok 23,39). Kong Salomo hadde ifølge bibelteksten hettittiske hustruer (1. Kongebok 11,1). Ettersom Hettitterrikets innflytelse i bibelsk tid ikke strakte seg sør for Damaskus, må de bibelske beleggene dels dreie seg om gammelt tradisjonsgods og dels om kontakter mellom området Palestina og de nyhettittiske statene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.