Ikkespredningsavtalen er en internasjonal traktat som tar sikte på å forhindre en fortsatt spredning av atomvåpen. Avtalen ble åpnet for undertegning 1. juli 1968 og trådte i kraft 5. mars 1970 etter at den var ratifisert av 40 land.

Avtalen ble forhandlet fram av atommaktene USA, Sovjetunionen og Storbritannia, mens Kina og Frankrike først tiltrådte avtalen i 1992.

191 land har ratifisert avtalen. India, Pakistan og Israel er land som har atomvåpen, men som ikke har sluttet seg til avtalen. Nord-Korea som også har atomvåpen, trakk seg fra avtalen i 2003.

Kontrolloppgavene under avtalen foregår under oppsyn av Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA).

Partene i Ikkespredningsavtalen slutter seg til den enten som «atommakt» eller som «ikke-atommakt». Atommakter er etter avtalen land som hadde produsert og sprengt et atomvåpen eller annet kjernefysisk sprengmiddel før 1. januar 1967.

I henhold til avtalen forplikter atommaktene seg til

  • ikke å overføre atomvåpen til andre land og å avstå fra å bistå andre land med å produsere atomvåpen.
  • ikke å motta eller selv produsere atomvåpen.

Signatarmaktene (det vil si alle partene i avtalen) forplikter seg også til

  • å inngå en særskilt avtale med Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) om tiltak for å verifisere at avtalens forpliktelser overholdes, herunder inspeksjon av atomreaktorer etter regler utarbeidet av IAEA.
  • å føre forhandlinger om kjernefysisk nedrustning (artikkel VI)

Sør-Afrika var ikke tilsluttet avtalen før i 1991. Apartheidstyret hadde et atomvåpenprogram som ble avsluttet da det nye demokratiske styret overtok i Sør-Afrika på slutten av 1980-tallet. IAEA verifiserte avviklingen og Sør-Afrika sluttet seg til Ikkespredningsavtalen som ikke-atommakt.

Oppløsningen av atommakten Sovjetunionen i 1991 førte til at fire nye selvstendige stater (RusslandHviterussland, Kasakhstan og Ukraina), som tidligere hadde vært del av Sovjetunionen, nå selv hadde atomvåpen.

Russland overtok forpliktelsene til Sovjetunionen som atommakt under traktaten, men de tre øvrige nye landene sto utenfor traktaten og hadde likevel atomvåpen utplassert der av Sovjetunionen.

Problemet ble løst ved at det innenfor rammen av START-forhandlingene mellom Russland og USA ble avtalt (mellom alle fem land) at atomvåpnene til Hviterussland, Kasakhstan og Ukraina skulle oppgis og underlegges russisk kontroll. De tre landene tiltrådte deretter Ikkespredningsavtalen som ikke-atommakter.

Libya, som er part i Ikkespredningsavtalen som ikke-atommakt, innrømmet i 2003 at landet hadde et program for å utvikle atomvåpen og erklærte at programmet ville bli stanset. IAEA gjennomførte inspeksjoner og overvåket avviklingen av programmet.

Avtalen av 2015 om Irans atomprogram mellom Iran og P5+1 gruppen (Frankrike, Kina, Russland, Storbritannia og USA + Tyskland), samt EU var også et viktig tiltak for ikke-spredning.

Traktaten hadde i første omgang en varighet på 25 år. I 1995 ble den reforhandlet og forlenget på ubestemt tid. Hvert femte år skal det avholdes tilsynskonferanser, den første var i New York i 2000. Her ble det vedtatt et omforent sluttdokument med et program på 13 punkter for kjernefysisk nedrustning i samsvar med avtalens artikkel VI. Hovedpunktene i dette programmet var som følger:

  • Snarlig ikrafttredelse av Prøvestansavtalen av 1996
  • Forhandlinger i Nedrustningskonferansen i Genève om en traktat for stans i produksjon av spaltbart materiale
  • Etablering av en komité i Nedrustningskonferansen i Genève for å forhandle om kjernefysisk nedrustning
  • Tiltak fra atommaktene med sikte på å eliminere arsenalene av atomvåpen

Etter 2000 har det vært avholdt tre tilsynskonferanser: I 2005, 2010 og 2015. På konferansen i 2010 ble det enighet mellom traktatpartene om et sluttdokument, som blant annet understreket betydningen av en snarlig ikrafttredelse av Prøvestansavtalen av 1996 og viste til den ultimate visjon om en verden fri for atomvåpen. På konferansene i 2005 og 2015 førte spesielt uenighet om gjennomføring av  handlingsprogrammet fra 2000 til at det ikke ble vedtatt et sluttdokument.

Nord-Koreas atomvåpenprogram og utskytinger av ballistiske raketter mot Japanhavet og over Japan har understreket betydningen av det videre ikke-spredningsarbeidet.

Land som har atomvåpen, men ikke har sluttet seg til avtalen, er fortsatt et problem. Dersom India, Pakistan og Israel skulle tiltre avtalen, måtte dette skje som ikke-atomvåpenstater og deres kjernefysiske installasjoner åpnes for inspeksjon av IAEA.

Oppfyllelsen av atommaktenes forpliktelse til nedrustning har bare gjort beskjedne fremskritt (se New START-avtalen).

Ikkespredningsavtalen har bidratt til å begrense utbredelsen av atomvåpen betraktelig, men samtidig har den medført bare minimale forandringer i de fem atommaktenes lederstilling fra 1960-tallet.

Andre land, som står på terskelen til å skaffe egenproduserte atomvåpen, utgjør en stor utfordring for IAEAs rolle som kontrollinstans.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.