Ikkespredningsavtalen

USAs Moskva-ambassadør Llewellyn E. Thompson undertegner Ikkespredningsavtalen sammen med Sovjetunionens utenriksminister Andrej Gromyko 1. juli 1968. Bak står blant andre Sovjets statsminister Aleksej Kosygin og forsvarsminister Andrej Gretsjko (hhv. nummer tre og én fra høyre).
Signering av Ikkespredningsavtalen av . Gjengitt med tillatelse

Ikkespredningsavtalen er en internasjonal traktat som tar sikte på å forhindre en fortsatt spredning av atomvåpen. Avtalen ble åpnet for undertegning 1. juli 1968 og trådte i kraft 5. mars 1970 etter at den var ratifisert av 40 land.

Faktaboks

Også kjent som
norsk NPT-avtalen
engelsk Treaty on the Non-Proliferation of Nuclear Weapons
engelsk Non-Proliferation Treaty (NPT)

Avtalen ble forhandlet fram av atommaktene USA, Sovjetunionen og Storbritannia, mens Kina og Frankrike først tiltrådte avtalen i 1992.

191 land har ratifisert avtalen. India, Pakistan og Israel er land som har atomvåpen, men som ikke har sluttet seg til avtalen. Nord-Korea, som også har atomvåpen, trakk seg fra avtalen i 2003.

Kontrolloppgavene under avtalen foregår under oppsyn av Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA).

Bestemmelser

Partene i ikkespredningsavtalen slutter seg til den enten som «atommakt» eller som «ikke-atommakt». Atommakter er etter avtalen land som hadde produsert og sprengt et atomvåpen eller annet kjernefysisk sprengmiddel før 1. januar 1967.

I henhold til avtalen forplikter atommaktene seg til

  • ikke å overføre atomvåpen til andre land og å avstå fra å bistå andre land med å produsere atomvåpen.
  • ikke å motta eller selv produsere atomvåpen.

Signatarmaktene (det vil si alle partene i avtalen) forplikter seg også til

  • å inngå en særskilt avtale med Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) om tiltak for å verifisere at avtalens forpliktelser overholdes, herunder inspeksjon av atomreaktorer etter regler utarbeidet av IAEA
  • å føre forhandlinger om kjernefysisk nedrustning (artikkel VI)

Sør-Afrika var ikke tilsluttet avtalen før i 1991. Apartheidstyret hadde et atomvåpenprogram som ble avsluttet da det nye demokratiske styret overtok i Sør-Afrika i 1994. IAEA verifiserte avviklingen, og Sør-Afrika sluttet seg til Ikkespredningsavtalen som ikke-atommakt.

Oppløsningen av atommakten Sovjetunionen i 1991 førte til at fire nye selvstendige stater (Russland, Hviterussland, Kasakhstan og Ukraina), som tidligere hadde vært del av Sovjetunionen, nå selv hadde atomvåpen.

Russland overtok forpliktelsene til Sovjetunionen som atommakt under traktaten, men de tre øvrige nye landene sto utenfor traktaten og hadde likevel atomvåpen utplassert der av Sovjetunionen. Problemet ble løst ved at det innenfor rammen av START-forhandlingene mellom Russland og USA ble avtalt (mellom alle fem land) at atomvåpnene til Hviterussland, Kasakhstan og Ukraina skulle oppgis og underlegges russisk kontroll. De tre landene tiltrådte deretter ikkespredningsavtalen som ikke-atommakter.

Libya, som er part i ikkespredningsavtalen som ikke-atommakt, innrømmet i 2003 at landet hadde et program for å utvikle atomvåpen, og erklærte at programmet ville bli stanset. IAEA gjennomførte inspeksjoner og overvåket avviklingen av programmet.

Avtalen av 2015 om Irans atomprogram mellom Iran og P5+1-gruppen (Frankrike, Kina, Russland, Storbritannia og USA + Tyskland), samt EU var også et viktig tiltak for ikke-spredning. I mai 2018 trakk USA seg fra denne avtalen og gjeninnførte sanksjoner mot Iran.

Revisjon og forlengelse

Traktaten hadde i første omgang en varighet på 25 år. I 1995 ble den reforhandlet og forlenget på ubestemt tid. Hvert femte år skal det avholdes tilsynskonferanser.

Den første tilsynskonferansen var i New York i 2000. Her ble det vedtatt et omforent sluttdokument med et program på 13 punkter for kjernefysisk nedrustning i samsvar med avtalens artikkel VI. Hovedpunktene i dette programmet var som følger:

  • Snarlig ikrafttredelse av Den fullstendige prøvestansavtalen av 1996
  • Forhandlinger i Nedrustningskonferansen i Genève om en traktat for stans i produksjon av spaltbart materiale
  • Etablering av en komité i Nedrustningskonferansen i Genève for å forhandle om kjernefysisk nedrustning
  • Tiltak fra atommaktene med sikte på å eliminere arsenalene av atomvåpen

Etter 2000 har det vært avholdt tre tilsynskonferanser, i 2005, 2010 og 2015. På konferansen i 2010 ble det enighet mellom traktatpartene om et sluttdokument som blant annet understreket betydningen av en snarlig ikrafttredelse av den fullstendige prøvestansavtalen av 1996 og viste til den ultimate visjon om en verden fri for atomvåpen. På konferansene i 2005 og 2015 førte spesielt uenighet om gjennomføring av handlingsprogrammet fra 2000 til at det ikke ble vedtatt et sluttdokument.

Gjenstående problemer

USAs angrep på Japan i august 1945 er den eneste gangen i verdenshistorien at atomvåpen har blitt brukt i krigføring. Her eksploderer en atombombe i Nagasaki 9. august.
Bombingen av Nagasaki Library of Congress. Falt i det fri (Public domain)

Nord-Koreas atomvåpenprogram og utskytinger av ballistiske raketter mot Japanhavet og over Japan har understreket betydningen av det videre ikke-spredningsarbeidet.

Land som har atomvåpen, men ikke har sluttet seg til avtalen, er fortsatt et problem. Dersom India, Pakistan og Israel skulle tiltre avtalen, måtte dette skje som ikke-atomvåpenstater og deres kjernefysiske installasjoner åpnes for inspeksjon av IAEA.

Oppfyllelsen av atommaktenes forpliktelse til nedrustning har bare gjort beskjedne fremskritt (se New START-avtalen).

Vurdering

Ikkespredningsavtalen har bidratt til å begrense utbredelsen av atomvåpen betraktelig, men samtidig har den medført bare minimale forandringer i de fem atommaktenes lederstilling fra 1960-tallet. Siden da har fire andre land skaffet seg atomvåpen, se artikkelen atommakt.

Andre land som står på terskelen til å skaffe egenproduserte atomvåpen, utgjør en stor utfordring for IAEAs rolle som kontrollinstans.

Som et ytterligere rustningskontrolltiltak ble havbunnstraktaten åpnet for undertegning 11. februar 1971. Traktaten trådte i kraft 18. mai 1972, og er ratifisert av 94 land, herunder Norge. Den forbyr plassering av atomvåpen og andre masseødeleggelsesvåpenhavbunnen og i dens undergrunn. Dette forbudet gjelder ikke innenfor de enkelte lands territorialfarvann, som i traktaten er satt til 12 sjømil. På oppfølgingskonferansen i 1983 ble det slått fast at ingen bestemmelser i FNs havrettskonvensjon berører partenes rettigheter og forpliktelser i henhold til havbunnstraktaten.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Jozef Goldblat: Tweenty Years of the Non-Proliferation Treaty. Implementation and Prospects. International Peace Research Institute, Oslo, 1990.

Kommentarer (2)

skrev Brita Engebakken

Ifølge norsk rettskrivning skal avtaler (i tillegg til lover, forskrifter, konvensjoner og traktater) skrives med liten forbokstav, slik: ikkespredningsavtalen, havbunnstraktaten. Unntaket er når forleddet er egennavn: Bernkonvensjonen, Svalbardtraktaten.

skrev Sten Lundbo

Mange takk for din kommentar. Mvh Sten Lundbo

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg