Signering av Ikkespredningsavtalen
USAs Moskva-ambassadør Llewellyn E. Thompson undertegner Ikkespredningsavtalen sammen med Sovjetunionens utenriksminister Andrej Gromyko 1. juli 1968. Bak står blant andre Sovjets statsminister Aleksej Kosygin og forsvarsminister Andrej Gretsjko (henholdsvis nummer tre og én fra høyre).
Bombingen av Nagasaki
USAs angrep på Japan i august 1945 er den eneste gangen i verdenshistorien at atomvåpen har blitt brukt i krigføring. Her eksploderer en atombombe i Nagasaki 9. august.

Ikkespredningsavtalen er en internasjonal traktat som tar sikte på å forhindre en fortsatt spredning av atomvåpen.

Faktaboks

Også kjent som
norsk NPT-avtalen engelsk Treaty on the Non-Proliferation of Nuclear Weapons engelsk Non-Proliferation Treaty (NPT)

Avtalen ble forhandlet fram av atommaktene USA, Sovjetunionen og Storbritannia, mens Kina og Frankrike først tiltrådte avtalen i 1992. Den ble åpnet for undertegning 1. juli 1968 og trådte i kraft 5. mars 1970 etter at den var ratifisert av 40 land. Norge undertegnet avtalen 1. juli 1968 og ratifiserte den 5. februar 1969.

191 land har ratifisert avtalen eller sluttet seg til avtalen uten først å ha signert den. India, Pakistan og Israel er land som har atomvåpen, men som ikke har sluttet seg til avtalen. Nord-Korea, som også har atomvåpen, trakk seg fra avtalen i 2003.

Kontrolloppgavene under avtalen foregår under oppsyn av Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA).

Bestemmelser

Partene i ikkespredningsavtalen slutter seg til den enten som «atommakt» eller som «ikke-atommakt». Atommakter er etter avtalen land som hadde produsert og sprengt et atomvåpen eller annet kjernefysisk sprengmiddel før 1. januar 1967.

I henhold til avtalen forplikter atommaktene seg til

  • ikke å overføre atomvåpen til andre land og å avstå fra å bistå andre land med å produsere atomvåpen.
  • ikke å motta eller selv produsere atomvåpen.

Signatarmaktene (det vil si alle partene i avtalen) forplikter seg også til

  • å inngå en særskilt avtale med Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) om tiltak for å verifisere at avtalens forpliktelser overholdes, herunder inspeksjon av atomreaktorer etter regler utarbeidet av IAEA
  • å føre forhandlinger om kjernefysisk nedrustning (artikkel VI)

Sør-Afrika var ikke tilsluttet avtalen før i 1991. Apartheidstyret hadde et atomvåpenprogram som ble avsluttet da det nye demokratiske styret overtok i Sør-Afrika i 1994. IAEA verifiserte avviklingen, og Sør-Afrika sluttet seg til Ikkespredningsavtalen som ikke-atommakt.

Oppløsningen av atommakten Sovjetunionen i 1991 førte til at fire nye selvstendige stater (Russland, Belarus, Kasakhstan og Ukraina), som tidligere hadde vært del av Sovjetunionen, nå selv hadde atomvåpen.

Russland overtok forpliktelsene til Sovjetunionen som atommakt under traktaten, men de tre øvrige nye landene sto utenfor traktaten og hadde likevel atomvåpen utplassert der av Sovjetunionen. Problemet ble løst ved at det innenfor rammen av START-forhandlingene mellom Russland og USA ble avtalt (mellom alle fem land) at atomvåpnene til Belarus, Kasakhstan og Ukraina skulle oppgis og underlegges russisk kontroll. De tre landene tiltrådte deretter ikkespredningsavtalen som ikke-atommakter.

Libya, som er part i ikkespredningsavtalen som ikke-atommakt, innrømmet i 2003 at landet hadde et program for å utvikle atomvåpen, og erklærte at programmet ville bli stanset. IAEA gjennomførte inspeksjoner og overvåket avviklingen av programmet.

Avtalen av 2015 om Irans atomprogram mellom Iran og P5+1-gruppen (Frankrike, Kina, Russland, Storbritannia og USA + Tyskland), samt EU var også et viktig tiltak for ikke-spredning. I mai 2018 besluttet president Donald Trump å trekke USA fra denne avtalen og gjeninnførte sanksjoner mot Iran. President Joe Bidens administrasjon har imidlertid innledet drøftelser med sikte på at USA skal slutte seg til denne avtalen igjen.

Revisjon og forlengelse

Traktaten hadde i første omgang en varighet på 25 år. I 1995 ble den reforhandlet og forlenget på ubestemt tid. Hvert femte år skal det avholdes tilsynskonferanser.

Tilsynskonferansen i 2000

På tilsynskonferansen i New York i 2000 ble det vedtatt et omforent sluttdokument med et program på 13 punkter for kjernefysisk nedrustning i samsvar med avtalens artikkel VI. Hovedpunktene i dette programmet var som følger:

  • Snarlig ikrafttredelse av Den fullstendige prøvestansavtalen av 1996
  • Forhandlinger i Nedrustningskonferansen i Genève om en traktat for stans i produksjon av spaltbart materiale
  • Etablering av en komité i Nedrustningskonferansen i Genève for å forhandle om kjernefysisk nedrustning
  • Tiltak fra atommaktene med sikte på å eliminere arsenalene av atomvåpen

Tilsynskonferansene i 2005, 2010, 2015 og 2022

Etter 2000 har det vært avholdt fire tilsynskonferanser; i 2005, 2010, 2015 og 2022. På konferansen i 2010 ble det enighet mellom traktatpartene om et sluttdokument som blant annet understreket betydningen av en snarlig ikrafttredelse av den fullstendige prøvestansavtalen av 1996 og viste til visjonen om en verden fri for atomvåpen. På konferansene i 2005 og 2015 førte spesielt uenighet om gjennomføring av handlingsprogrammet fra 2000 til at det ikke ble vedtatt et sluttdokument.

På grunn av koronapandemien ble partene i avtalen enige om at tilsynskonferansen som skulle vært avholdt fra 27. april til 20. mai 2020, ikke kunne finne sted som planlagt. Det ble først mulig å gjennomføre tilsynskonferansen fra 1. til 26. august 2022. På konferansen ble det ikke enighet om et sluttdokument, se Utenriksdepartementets pressemelding av 27. august 2022 (ekstern lenke): «Skuffende at Russland blokkerer enighet på FN-konferanse om ikke-spredning av kjernevåpen». I pressemeldingen heter det blant annet: «Russisk krigføring mot Ukraina og farlige retorikk om kjernevåpen ble som forventet en kilde til uenighet under konferansen. Norge sto sammen med 54 land sammen om en felles uttalelse som fordømte Russlands handlinger og krevde umiddelbar, fullstendig og betingelsesløs militær tilbaketrekning fra ukrainsk territorium.»

Neste tilsynskonferanse avholdes i 2026.

Andre problemer

Nord-Koreas atomvåpenprogram og utskytinger av ballistiske raketter mot Japanhavet og over Japan har understreket betydningen av det videre ikke-spredningsarbeidet.

Land som har atomvåpen, men ikke har sluttet seg til avtalen, er fortsatt et problem. Dersom India, Pakistan og Israel skulle tiltre avtalen, måtte dette skje som ikke-atomvåpenstater og deres kjernefysiske installasjoner åpnes for inspeksjon av IAEA.

Oppfyllelsen av atommaktenes forpliktelse til nedrustning har bare gjort beskjedne fremskritt (se New START-avtalen).

Traktatens betydning

Ikkespredningsavtalen har bidratt til å begrense utbredelsen av atomvåpen betraktelig, men samtidig har den medført bare minimale forandringer i de fem atommaktenes lederstilling fra 1960-tallet. Siden da har fire andre land skaffet seg atomvåpen. Det gjelder som nevnt India, Pakistan, Nord-Korea og Israel.

Andre land som står på terskelen til å skaffe egenproduserte atomvåpen, utgjør en stor utfordring for IAEAs rolle som kontrollinstans.

Som et ytterligere rustningskontrolltiltak ble Havbunnstraktaten åpnet for undertegning 11. februar 1971. Denne traktaten trådte i kraft 18. mai 1972. 94 land, herunder Norge, er parter i denne traktaten. Verken atommaktene Frankrike, Israel, Nord-Korea eller Pakistan har sluttet seg til denne avtalen, som forbyr plassering av atomvåpen og andre masseødeleggelsesvåpenhavbunnen og i dens undergrunn. Dette forbudet gjelder ikke innenfor de enkelte lands territorialfarvann, som i traktaten er satt til tolv sjømil. På traktatens oppfølgingskonferanse i Genève i 1983, som ble ledet av Norge, ble det slått fast at ingen bestemmelser i FNs havrettskonvensjon berører partenes rettigheter og forpliktelser i henhold til Havbunnstraktaten.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Jozef Goldblat: Tweenty Years of the Non-Proliferation Treaty. Implementation and Prospects. International Peace Research Institute, Oslo, 1990.

Kommentarer (2)

skrev Brita Engebakken

Ifølge norsk rettskrivning skal avtaler (i tillegg til lover, forskrifter, konvensjoner og traktater) skrives med liten forbokstav, slik: ikkespredningsavtalen, havbunnstraktaten. Unntaket er når forleddet er egennavn: Bernkonvensjonen, Svalbardtraktaten.

skrev Sten Lundbo

Mange takk for din kommentar. Mvh Sten Lundbo

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg