Opprøret i Jemen 2011–2012

Journalist og aktivist Tawakel Karman deltar i demonstrasjon to dager etter å ha blitt løslatt på prøve den 26. januar 2011, i den jemenittiske hovedstaden Sanaa. Karman mottok Nobels fredspris i 2011 for sin lederrolle i demokratiopprøret i Jemen. Foto: AFP PHOTO / Gamal Noman.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Opprøret i Jemen i 2011 og 2012 var et folkelig, ikkevoldelig opprør rettet mot det sittende regimet. Opprøret brøt ut i januar 2011, og var en del av Den arabiske våren. Det var rettet mot regimet ledet av president Ali Abdullah Saleh, først i protest mot foreslåtte grunnlovsendringer og med krav om økonomiske tiltak og demokratiske reformer. Deretter ble det stilt krav om at presidenten måtte gå av, hvilket han gjorde i januar 2012.

Hendelsesforløp

Opprøret i Jemen brøt ut etter inspirasjon fra demokratiopprørene i Tunisia og Egypt, og ga uttrykk for oppdemmet motstand mot president Saleh og hans regime. Som i Tunisia, der Den arabiske våren startet, var flere partier tillatt i Jemen, samtidig som det ikke var full politisk frihet. Til forskjell fra både Tunisia og Egypt hadde Jemen en lang historie med indre konflikter, sågar borgerkrig. Det var også flere væpnede grupperinger i Jemen, hvilket bidro til å komplisere opprøret der.

I utgangspunktet sto en kombinasjon av økonomiske og politiske krav sentralt for opprørerne, som protesterte mot arbeidsledighet og vanskelige levekår, så vel som mot korrupsjon. Samtidig gikk de mot et forslag til grunnlovsendring som ville gi president Saleh anledning til på ny å bli gjenvalgt – for i praksis å kunne sitte på livstid. Deretter, da statssjefene i Tunisia og Egypt, som i likhet med Saleh hadde sittet ved makten i mer enn tre tiår, ble tvunget til å gå av, krevde også de jemenittiske opprørerne presidentens avgang.

En serie demonstrasjoner, som raskt samlet store folkemengder, fant sted i hovedstaden Sanaa, og deretter i andre større byer, fra 27. januar 2011. Allerede 2. februar bøyde president Saleh av for hovedkravet knyttet til grunnlovsendring, og bekjentgjorde at han ikke ville stille til valg igjen i 2013 – og at han ikke ville overdra makten til sin sønn, Ahmed Saleh, slik det var antatt at han etter hvert ville. Demonstrasjonene fortsatte i flere byer, inklusive Aden, Ibb og Taiz.

Opposisjonslederen Tawakkol Karman var blant pådriverne for de ikkevoldelige protestene, og ble i 2011 tildelt Nobels fredspris for sin innsats.

Under demonstrasjonene i Sanaa 11. mars ble kravet om Salehs avgang fremmet. I flere av demonstrasjonene ble demonstranter drept, noe som førte til en opptrapping av konflikten, og til at unntakstilstand ble innført. Opprøret i seg selv var ikkevoldelig, men ble møtt med vold, og utviklet seg i en retning hvor det var frykt for at en ny borgerkrig skulle bryte ut. Opprøret ble dels benevnt den rosa revolusjonen, etter fargen en del av opprørerne tok i bruk.

Et forslag fra Saleh om å danne en nasjonal samlingsregjering ble avvist av opposisjonen, som krevde presidentens avgang. I april forsøkte Golfrådet å framforhandle en løsning. Presidenten sa seg villig til å inngå en avtale, for så å trekke seg.

En alvorlig opptrapping fant sted 3. juni, da presidentpalasset ble angrepet og flere drept. Blant de sårede var president Saleh, som deretter ble fløyet til Saudi-Arabia for medisinsk behandling. I hans fravær fungerte visepresident Abd al-Rab Mansur al-Hadi som statssjef. Samtidig framforhandlet Saudi-Arabia en våpenhvile.

President Saleh vendte tilbake til Jemen 23. september og gjenopptok sin stilling. Golfrådet søkte på ny å finne en løsning, og 23. oktober 2011 undertegnet presidenten en avtale om politisk overgang i Saudi-Arabias hovedstad Riyadh. Da hadde FN vedtatt en resolusjon til støtte for avtalen. Denne ga Saleh og hans familie, så vel som andre medlemmer av regimet, immunitet – mot at han gikk av. Makten ble overført til visepresident Hadi, selv om Saleh i navnet fortsatt var president fram til 27. februar 2012, da han formelt gikk av til fordel for Hadi. Denne var i mellomtiden valgt – uten motkandidat – til ny president.

Årsaker

Det jemenittiske samfunnet er splittet langs flere akser, blant annet mellom stammer og klaner, og mellom nord og sør, etter at de to delene av landet gjennom flere år hadde vært separate stater. Samtidig er Jemen det fattigste og minst utviklede av de arabiske stater.

Årsakene til opprøret var dels politisk, dels økonomisk. Til de politiske årsakene var særlig den sterke maktkonsentrasjonen hos president Saleh, hans familie og regime, og forslagene om at han skulle kunne gjenvelges, samt utsiktene til at hans sønn deretter skulle ta over. Usikkerheten om landets videre utvikling ble forsterket av de mange motsetningene mellom stammer og regioner, så vel som tilstedeværelsen av og aktiviteten til militante islamister, herunder al-Qaida på den arabiske halvøy.

Til de økonomiske årsakene hørte generell misnøye med levestandard, og ikke minst mangel på sysselsettingsmuligheter, spesielt for unge. Utbredt korrupsjon og nepotisme bidro til motstanden mot det sittende regimet.

Aktører

Det jemenittiske opprøret var i utgangspunktet spontant, inspirert av de folkelige reisningene i Nord-Afrika. Som i Tunisia og Egypt spilte ungdom en viktig rolle særlig i den tidlige fasen, for så å få tilslutning fra andre grupper. Opposisjonsgrupperingen Joint Meeting Parties (JMP) sluttet seg til opprøret og bidro til å organisere demonstrasjoner. Det samme gjorde det tidligere lojale opposisjonspartiet Islah.

Deler av det militære apparatet ble aktører i konflikten – på hver sin side.

Resultater

Opprøret oppnådde å fjerne president Ali Abdullah Saleh, men ikke en gjennomgripende regime-endring, idet både det gamle regimet og opposisjonen gikk sammen i en samlingsregjering – og inn i en prosess for å stake ut den videre kursen for Jemens politiske utvikling. Samtidig ble en ny borgerkrig unngått.

Les mer i Store norske leksikon:

Litteratur

  • Gelvin, James l. (2012): The Arab Uprisings. Oxford University Press.
  • Noueihed, Lin & Alex Warren (2012): The Battle for the Arab Spring. Yale University Press

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg