Assyria var et oldtidsrike i som lå i det nordlige Mesopotamia, ved den øvre delen av elven Tigris. Størstedelen av Assyria lå innenfor det som i dag utgjør den nordlige delen av Irak

I den tidligste tiden var Assyria en typisk bystat, som oppstod rundt den gamle byen Assur. Fra om lag 1300 fvt. ble Assyria et stort og mektig oldtidsrike. Hovedstaden var da flyttet til byen Ninive, men Assur var fremdeles landets viktigste kultsted. Landets befolkning brukte en egen dialekt av akkadisk og kileskrift

Assyria hadde flere glansperioder:

  • gammelassyrisk tid (ca. 2000–1500 fvt.)
  • mellomassyrisk tid (ca. 1380–950 fvt.)
  • Det nyassyriske rike (ca. 934–609 fvt.). 

Dagliglivet i Assyria og Babylonia forandret seg forbausende lite gjennom årtusenene. De enkle husene, klær, mat og sosiale strukturer holdt seg nærmest uendret fra steinalderen. Nye befolkningsgrupper satte i liten grad sitt preg på dagliglivet, men gikk snart opp i den lokale befolkningen. 

Religionen var en variasjon av den typiske religionen i Mesopotamia. Kongen over den enkelte bystat, og over det senere storriket, hadde en viktig posisjon som gudenes representant, den religiøse kultens overhode og som opprettholder av verdens orden. I noen perioder ble kongen selv også betraktet som guddommelig. 

(ca. 2000–1500 fvt.)

Vi vet lite om befolkningen i Assyria før ca. 2000 fvt. Kildene til gammelassyrisk tid består av innskrifter på bygninger, senere assyriske tekster og innskrifter fra bystaten Mari. Som i det sydlige Mesopotamia startet utviklingen av kulturen da folk bosatte seg i byer, som etter hvert ble til selvstendige bystater.

Arkeologiske utgravninger viser at byen Assur ved elven Tigris har hatt bosetning siden rundt 2400 fvt. Fra ca. 2000 fvt. var byen blitt den ledende handelsbyen i området. Handelen ble bestyrt av mektige storfamilier, som også hadde politisk innflytelse. Byen var nå en ledende bystat med handelsforbindelser med de omliggende landene.

Den vi kjenner som den mest sentrale personen i det gammelassyriske riket var kong Shamshi-Adad (ca. 1813–1781 fvt.), som opprinnelig kan ha vært en amorittisk hærfører som erobret Assur. Under hans styre ble det utarbeidet en såkalt kongeliste, sannsynligvis for å legitimere hans egen posisjon. Listen fører tradisjonen tilbake til nomadetiden og den første kongen. De første kongene har et mytisk preg. Den første kongen som har etterlatt seg egne innskrifter er Ilu Suma, som er oppført som den 32. i rekken av assyriske konger. Den beste kilden til gammelassyrisk tid er kileskrifttekster fra Kültepe i Anatolia.

Shamshi-Adad ble etterfulgt av sin sønn Isme-Dagan, som ikke klarte å holde på det store området. Han falt i et slag mot elamittene, og landet gikk inn i en nedgangstid. I ca. 1757 ble Assyria erobret av kong Hammurabi av Babylonia, og deretter ble landet erobret av hurrittene. Deres rike, Mitanni, ble underlagt hettittene rundt 1350 fvt.

Forutsetningen for Assyrerrikets fremgang lå i den velutviklede økonomien. Et nettverk av handelsstasjoner og handelskolonier ble grunnlagt i Mesopotamia og Anatolia kort etter år 2000 fvt. Mari-tekstene gir viktige opplysninger om denne virksomheten. Varene kom fra Den persiske bukt, Karkemish og Mari. Særlig viktige var de assyriske handelskoloniene i det sentrale Anatolia, kjent fra samtidige tekster fra Kültepe/Kanish, der en assyrisk handelskoloni var i virksomhet ca. 1900–ca. 1830 fvt. Om all handel i Anatolia lå under Assurs kontroll er usikkert, men assyrerne spilte ihvertfall en hovedrolle og koordinerte handelsvirksomheten også der.

Ifølge tekstene fra Kültepe var det to typer handelsstasjoner. Den viktigste ble kalt karum. Ordet betyr opprinnelig «kai»; mye av handelen fra gammelt av fulgte vannveiene. Senere ble karum brukt om en større handelsstasjon i sin alminnelighet. Den andre typen, wabartum, var mindre av omfang og mindre selvstendig. Organisatorisk synes wabartum å ha sortert under karum, og over begge stod de velstående handelsfamiliene som organiserte handelen i Assur. Wabartum kan opprinnelig ha vært handelsstasjoner for en karum nær byene, men kan også ha vært knyttet til den landbaserte transporten (selve ordet wabartum kan ha betydd 'karavanseraj').

Tekstene beretter om frakt av tekstiler og tinn med små eselkaravaner fra Assur til Anatolia. Turene tok 5–6 uker. Som betaling ble gull og sølv brakt tilbake til Assur. Ettersom Assur hadde hånd om transporten (mye tyder på at de også stod for den innen-anatoliske kobbertransporten), kunne de styre varestrømmen dit prisene var høyest. Tekstiler utgjorde det største varevolumet. Disse ble produsert i Assur av kvinnelige medlemmer av handelskompaniene, og var høyt verdsatt i Anatolia. Det er grunn til å tro at lignende handelshus også eksisterte i andre deler av Midtøsten på denne tiden, men de kildene som er kjent i dag, har ikke opplysninger om dette.

(Ca. 1380–ca. 950 fvt.)

Etter en lengre «mørketid» etter gammelassyrisk tid finnes det skriftlige kilder igjen fra det 13. og 12. århundre, særlig fra bystaten Assur, men også fra det nordøstlige Syria. Betegnelsen «mellomassyrisk» ble først brukt om den formen for akkadisk disse tekstene er skrevet på og ble først senere en historisk periodebenevnelse.

I perioden gjennomgikk Assyria fundamentale endringer i forhold til det gammelassyriske handelsriket. Assyrerne var nå først og fremst en krigernasjon, der hele samfunnsorganiseringen var sentrert rundt hæren og krigen. Det var ene og alene på grunn av sitt hærvesen at Assyria var i stand til å bli et verdensrike i Midtøsten.

Kongen hadde, i alle fall fra denne tiden, absolutt og uinnskrenket makt i Assyria. Når riket hadde militær fremgang, økte kongens makt. Både hovedguden Assur og gudinnen Ishtar hadde roller som kongens beskyttere i kamp. Det synlige bevis på kongens makt var de kongelige monumentalbygninger. Det er ingenting som tyder på at assyrerkongene eller deres hoffmenn kunne lese og skrive. Til dette ble skrivere benyttet.

Kongen var øverstkommanderende for hæren, øversteprest for alle templene, og høyeste appellinstans i rettssaker. Han hersket uten noen form for lov- eller rådgivende forsamling. Kongen måtte likevel holde seg inne med de ledende familier, noe han gjorde ved å plassere medlemmene i høye embeter i hæren og i sentraladministrasjonen. Han måtte heller ikke bryte med de religiøse tradisjonene.

I palasset var han omgitt av et hoff, men hoffet hadde ikke tilgang til kongen personlig. Av sikkerhetsmessige grunner måtte alle henvendelser skje gjennom en hushovmester. Kongedømmet var arvelig og gikk til kongens eldste sønn.

Eriba-adad (ca 1380–1354 fvt.) klarte å befri landet fra Mitannirikets overherredømme. Hans etterfølger, Assur-uballit 1 (ca. 1363–ca. 1328 fvt.), la grunnlaget for det nye riket gjennom å sikre kontrollen over viktige nordlige byer (Ninive, Arbela), der mesteparten av kornproduksjonen fant sted. Byene, som hadde utgjort den østlige delen av Mitanniriket, ble nå organisert som en del av det nordlige Assyria. Resten av Mitanni forble under hettittisk kontroll.

Amarnabrevene vitner om Assur-uballits diplomatiske forbindelser med Egypt. Hans opptreden på den storpolitiske arena viser at Assyria nå igjen var blitt en stormakt å ta hensyn til. Kongen normaliserte også forholdet til Babylonia, blant annet ved å la sin datter Muballitat-Sherua gifte seg med kongesønnen Karaindash. Man utvekslet sendebud og drev handel (for eksempel med tekstiler og tinn), men kontrollen over de viktige handelsveiene mot øst kan likevel ha vært omstridt. 

Det riket som Assur-uballit 1 etterlot seg, var ikke enkelt å holde sammen. Etterfølgeren Enlil-nirari (ca. 1329–ca. 1320 fvt.) hadde grensekonflikter med babylonerne, og den neste kongen, Arik-den-ili (ca. 1319–ca. 1308 fvt.), lignende vansker med halvnomadiske stammer som trengte inn i landet.

Den som konsoliderte det mellomassyriske riket, var Adad-nirari 1 (ca. 1307–ca. 1275 fvt.). Han erobret også deler av Mitanniriket som var under hettittisk overherredømme. Hettittenes makt var svekket etter tapet av hovedstaden Hattusa, og de ble dessuten presset av egypterne på den syriske grensen. Nå fremstod assyrerriket og hettitterriket som naboer og de to stormaktene i området.

Den neste kongen, Salmanassar 1 (ca. 1274–ca. 1245 fvt.), konsoliderte riket ytterligere, overtok kontrollen over resten av Mitanniriket og satte inn en assyrisk underkonge. Hele det øvre Mesopotamia ble nyorganisert, og byene befestet. Folk fra erobrede områder ble deportert dit og satt til å dyrke ubrukt land for å styrke rikets økonomi. Deportasjonen av fremmede folk til det nordlige Mesopotamia, og den tvungne assimileringen av den nye befolkningen, førte sammen med  en gjennomstrukturering av området til at assyrernes makt holdt seg nærmest uinnskrenket i de neste hundre år. Salmanassar slo hettittene i flere slag og erobret og sikret landet mellom Assyria og Anatolia. Det er mulig at han også grunnla byen Kalhu (nåværende Nimrud), men dette er usikkert.

Hettittenes makt ble ytterligere redusert under den neste kongen, den dyktige hærføreren Tukulti-Ninurta 1 (ca. 1244–ca. 1207 fvt.), som bygde assyriske militærforlegninger langs hele grensen mot Eufrat og slo hettittene i flere slag i nordvest. Han ledet også felttog mot fjellene i nord og i øst, dels for å sikre seg tilgang på verdifulle metaller (kobber), men også for å holde unna halvnomadiske stammer som presset mot Assyrerrikets grenser.

Hans viktigste militære bragd skjedde imidlertid i sør, der han erobret Babylon og brakte Babylonia under assyrisk kontroll. Som tegn på fremgangen grunnla han en ny kongelig by, Kar-Tukulti-Ninurta, ikke langt fra Assur (byen eksisterte bare i kort tid).

Etter Tukulti-Ninurtas død oppsto indre tronstridigheter og uro, og de kongene som fulgte gjorde ikke mye av seg. Herredømmet over Babylon ble også kortvarig, rundt 30 år. Den babylonske kongen Adad-suma-usur (ca. 1216–ca. 1187 fvt.) tok assyrerkongen Enlil-kudurri-usur (ca. 1197–ca. 1193 fvt.) til fange. Dette førte til tumulter i Assyria, der en ny konge som ikke tilhørte arvelinjen, Ninurta-apil-Ekur (ca. 1192–ca. 1180 fvt.), benyttet anledningen til å overta makten.

Selv om den assyriske kontrollen over Babylonia ble kortvarig, fikk den stor kulturell betydning. Assyrerne var kulturelt sett babylonerne langt underlegne, men gjennom erobringen av Babylon fikk babylonsk litteratur og kultur innpass i Assyria.

De neste assyriske kongene har etterlatt seg få kilder. Assur-resa-isi 1 (ca. 1132–ca. 1115 fvt.) hadde en viss suksess med å bekjempe brysomme arameiske stammer som ville trenge inn i riket. Med Tiglat-pileser 1 (ca. 1114–ca. 1076 fvt.) endret dette seg. Tiglat-pileser var en dyktig hærfører som utførte en rekke vellykkede felttog. Han dro blant annet til fjellområdene i nord for å sikre råvarer og handelsveier og å avskrekke de stadig mer plagsomme arameiske stammene. Han dro også vestover helt til Middelhavet. På sørfronten hadde han mindre hell og tapte et slag mot babylonerkongen Nebukadnesar 1 (ca. 1125–ca. 1104 fvt.).

Babylonerne holdt for en stund den viktige assyriske byen Ekallatum, og det tok tid å få drevet dem ut. Deretter erobret Tiglat-pileser deler av Nord-Babylonia, blant annet byene Opis og Dur Kurigalzu. En større utfordring representerte arameerne, et vestsemittisk folk som trengte inn fra den syrisk-arabiske ørken og begynte å gjøre seg gjeldende i Mesopotamia etter rundt 1200 fvt. De foretok mange raid mot landsbyene i nord, ødela avlinger og jaget bøndene opp i fjellene øst for Arbela. Etter hvert nærmet arameerne seg også Ninive, og Tiglat-pileser måtte trekke seg tilbake. Kildene forteller ikke hvordan det gikk.

Etter et kort intermesso med Asjared-apil-Ekur (ca. 1075–ca. 1074 fvt.) på tronen, klarte etterfølgeren Assur-bel-kala (ca. 1073–ca. 1056 fvt.) å stabilisere forholdene. Dels regulerte han forholdet til Babylonia gjennom ekteskap og diplomatiske avtaler, og dels klarte han å stoppe arameernes razziaer inn over assyrisk område. Trusselen fra arameerne ble imidlertid verre og verre (både for assyrere og babylonere), og Assur-bel-kala brukte all sin energi på å bekjempe den.

Under de etterfølgende kongene mistet Assyria raskt alt sitt land og ble sittende tilbake med Assur, Ninive, Arbela og noen få andre byer. Kildematerialet er spinkelt og frem til etter ca. 950 fvt. har vi så å si ingen kunnskaper om Assyria.

Fra og med Tiglat-pileser 1s tid  ble de kongelige bygningsinnskrifter (som alltid økte i omfang under en suksessrik herskers regjeringstid) for første gang nedfelt i kronologisk orden. Sjangeren som utviklet seg under Tiglat-pileser 1, ble standarden for å fremstille kongenes hærtog og andre bedrifter gjennom de neste ca. 500 år, og disse utgjør de såkalte assyriske annaler. Til tross for overdrevne lovprisninger av kongenes mange fortreffeligheter, utgjør tekstene en uvurderlig kilde til kunnskap om det gamle Assyria.

Lovene viser oss et strengt patriarkalsk samfunn, gjennomsyret av den rollen hærvesenet spilte. Alle rikets mannlige innbyggere kunne utskrives når kongen forlangte det. Den sosiale strukturen fulgte militær rang, med kongen på toppen og bondeinfanteriet på bunnen. De frie borgere rangerte fra bueskyttere og underoffiserer til offiserer, vognkjørere og kavaleri. Over disse stod generalene og helt øverst feltmarskalken som hadde rang rett under kongen. Alle høyere offiserer kom fra de velstående familiene i Assyria.

Kvinnens stilling var preget av det militaristiske mannssamfunnet, der krigskunst og jakt var satt i høysetet. Hennes plass var i en atskilt del av hjemmet, hun måtte bære slør, og hennes oppgaver bestod i å ta seg av mann, barn og hjem. På bunnen av den sosiale rangstigen befant slavene seg. Slaver spilte imidlertid på langt nær samme rolle i Assyria som for eksempel i Romerriket. Det var to typer slaver. Assyrere som var gått konkurs og blitt gjeldsslaver, kunne få tilbake fulle borgerrettigheter om de klarte å betale sin gjeld. Den andre gruppen bestod av krigsfanger. Disse hadde ingen muligheter til å bli fri.

(Ca. 934–ca. 609 fvt.)

Termen «nyassyrisk» ble opprinnelig brukt om språket i perioden, men brukes nå som en betegnelse på en tidsperiode.

Til tross for de stadige problemene med arameerne, hadde en kjerne i det sentrale Assyria overlevd med infrastrukturen mer eller mindre intakt, og mot slutten av 900-tallet fvt. skjedde det igjen et politisk oppsving i landet. Den første nyassyriske konge, Assur-Dan 2 (ca. 934–ca. 912 fvt.), tok fatt på oppgaven med å gjenerobre de tapte delene av Assyria i nord. Adad-nirari 2 (ca. 911–ca. 891 fvt.) konsoliderte riket gjennom å nedkjempe babylonerne i sør og å inngå en grenseavtale med dem. På denne tiden kunne kongene samle hærer på 10 000-30 000 mann. Både våpen og taktikk var blitt forbedret.

Sønnen, Tukulti-Ninurta 2 (regjerte ca. 890–ca. 884 fvt.) bygde videre på sin fars suksess. Etter først å ha ledet vellykkede felttog østover og nordvestover, marsjerte han sørover gjennom hele Babylonia og samlet inn et enormt krigsbytte som la grunnlaget for det nyassyriske rikets videre utvikling. Rikets velstand var basert på stadige erobringer og utnyttelse av de erobrete områdenes materielle og menneskelige ressurser. 

De assyriske kongene la derfor stor vekt på å føre årlige felttog. Assurnasirpal 2 (ca. 883–ca. 859 fvt.) fortsatte i farens og bestefarens fotspor og førte kriger mot nord, øst og sør, men særlig vestover, der han nådde helt frem til Middelhavet. Han underla seg en rekke småkongedømmer i Syria og Palestina som var oppstått i kjølvannet av hettitterrikets sammenbrudd etter 1200 fvt., og som ble styrt av etterkommere etter hettittene eller av arameiske småkonger. Disse ble enten helt innlemmet i det nyassyriske riket med en provinsguvernør innsatt av assyrerkongen, eller de lokale herskere ble gjort til vasallherskere. 

Assurnasirpal flyttet også hovedstaden fra Assur til Kalhu (se Nimrud), som vokste fra en liten by til en storby og som forble rikshovedstad i det nyassyriske imperium i rundt 150 år. Han og etterfølgerne fortsatte likevel å betrakte Assur som rikets religiøse hovedstad. De la stor vekt på å restaurere templene og å la seg begrave i Assur.

Også Assurnasirpals sønn, Salmanassar 3 (regjerte ca. 858–ca. 824 fvt.), hadde suksess med sine årlige militærkampanjer, særlig mot vest, der en rekke arameerstater ble lagt under Assyrerriket. Kongeinnskrifter fra tiden beskriver felttogene utelukkende som seierrike, men dette er overdrivelser. Etter slaget ved Qarqar (Karkar) i Syria ca. 853 fvt., der Salmanassar 3 møtte en koalisjonshær av styrker fra Damaskus, Hamah, Kilikia, Samaria, Egypt og Arabia, skryter han i sine innskrifter av å ha tilført fienden et knusende nederlag. Få år senere stilte likevel arameerne i Damaskus under kong Hadadeser en betydelig hærstyrke.

Til sist gav arameerne opp og gikk med på å betale avgifter til Assyria for å slippe de årlige felttogene. Småstatene i området kom under assyrisk dominans, men ble ikke innlemmet i Assyrerriket. Salmanassar ville tydeligvis sikre råvarer, handelsveier og skatteinngang, men var ikke interessert i å ta belastningen med å integrere disse statene i sitt rike. Behovet for arbeidskraft til de store byggeprosjektene i Assyria spilte også en rolle, og store folkeforflytninger fant sted. Ifølge de assyriske annaler ble 193 000 personer deportert til Assyria i tidsrommet mellom 881 og 815 fvt. (av disse var 139 000 arameere).

Blant Salmanassars byggeaktiviteter er hans palass i Kalhu et særlig imponerende anlegg. Forholdet til Babylon var uklart i perioden. Salmanassar var den sterke part, men det er uvisst om dette var et resultat av diplomatiske avtaler og om de babylonske kongene hadde en viss grad av selvstendighet.

Etter Salmanassar 3s død opplevde Assyrerriket nedgangstider. Sønnen Shamshi-Adad 4 (823–811 fvt.) overtok farens trone. Da han døde, var sønnen Adad-nirari 3 (810–783 fvt.) ennå for ung, og moren, dronning Sammuramat, styrte landet. Vi vet lite om henne, men hun ble udødeliggjort i senere gresk legendelitteratur som den vakre, men grusomme Semiramis. Senere konger var Salmanassar 4 (ca. 782–ca. 773 fvt.), Assur-dan 3 (ca. 772–ca. 755 fvt.) og Assur-nirari 5 (ca. 754–ca. 745 fvt.). Selv om Assyrerrikets grenser ikke ble endret i denne perioden, ble sentraladministrasjonen svekket ved at provinsguvernørene oppførte seg som småkonger. Nabostater som Urartu og Fønikia kunne hevde seg uten å ta hensyn til Assyrerriket.

Med usurpatoren Tiglat-pileser 3 (ca. 744–ca. 727 fvt.) endret forholdene seg, og Assyrias virkelige storhetstid begynte. Tiglat-pileser førte krig mot sør for å bekjempe arameiske grupper som hadde satt seg fast i det nordlige og østlige Babylonia. Ifølge assyriske annaler skal han ha hatt en hær på mer enn hundre tusen soldater til sin disposisjon. Deretter la han under seg de babylonske byene helt ned til Den persiske bukt. Også landet sørvest for Eufrat ble for første gang helt innlemmet i Assyrerriket. Etter å ha vunnet et slag i 743 fvt. mot en koalisjonshær ledet av kongen i Urartu, Sarduri 2, forfulgte Tiglat-pileser fienden like til Urartu.

Også i den neste tiårsperioden drev han en omfattende krigføring, og ved slutten av hans regjeringstid bestod det nyassyriske imperiet av de arameiske og nyhettittiske statene i Syria og Taurus-området, de fønikiske kystbyene, samt Nordriket Israel, Juda og Gaza ved Middelhavet, småstatene Ammon, Moab og Edom i innlandet, i tillegg til arabiske stater som Taima og Saba. Hans suksess skyldtes, foruten militærstrategisk dyktighet, den politiske gjennomorganiseringen av statsapparat og administrasjon, utført med typisk assyrisk grundighet.

Etter sin død ble Tiglat-pileser 3 etterfulgt av sønnen Salmanassar 5 (ca. 726–ca. 722 fvt.) som i sin korte regjeringstid videreførte farens politikk. Salmanassar erobret og plyndret Nordriket Israel og beleiret byen Samaria i tre år. Ifølge 2. Kongebok 17,1–6 var det også han som ødela byen og deporterte store deler av befolkningen til Assyria. Men andre kilder viser at han døde vinteren 722 fvt. og ble erstattet av usurpatoren Sargon 2 (ca. 722–ca. 705). (Omstendighetene omkring tronskiftet er uklare, men Sargon hadde, ifølge egne opplysninger, støtte fra befolkningen i Assur som fant Salmanassar 5s skattetrykk utålelig.) Både i sine seiersinnskrifter og i sine annaler tar Sargon 2 æren for både beleiringen og seieren.

Da Sargon kom til makten fant det sted flere opprør i det store riket. En lokal konge oppnevnte seg selv til konge i Babylonia, og det tok Sargon mange år å få ham fjernet. Et annet opprør fant sted i Gaza og spredte seg til både Samaria og Damaskus. I forbindelse med dette opprøret ble Samaria underlagt Assyria og befolkningen ført i eksil rundt 722 fvt. Erobrede folk fra Assyrias østre deler ble sendt vestover i deres sted. Dette var en ny strategi for å ødelegge erobrede stater, som Sargon selv tok æren for.

Deretter bega han seg sydover mot Gaza, der han møtte en kombinasjon av styrker fra Gaza og Egypt. Assyrernes seier innebar at Assyria nå kontrollerte hele området mellom seg og Egypt. Egypt måtte betale tributt til Assyria. Urartu nord for Assyria forsøkte nå å overta det assyrisk-dominerte området mellom seg og Assyria, men ble slått av Sargon som kunne bringe hjem en stor mengde krigsbytte.

Sargon bygde også en ny by, Dur-Sharrukin («Sargons festning»). På høyden av sin makt rådde han over et rike som bestod av så å si hele Midtøsten: Fra Taurus-fjellene til Den persiske bukt og fra Urartu til Egypt. Til og med perserkongen Kyros betalte skatter og avgifter til ham. En lengre periode var det relativ fred i riket. Det var et hardt slag for Assyria da han i 705 fvt. ble drept i felten i Taurus-fjellene.

Sargon 2 ble etterfulgt av sønnen Sanherib (Sankerib, Sennacherib) (regjerte ca. 704–681 fvt.), som flyttet hovedstaden fra farens Dur-Sharrukin til Ninive (som han gjenoppbygde i stor stil) i håp om at gudene, som hadde vendt seg mot Sargon, ville stå ham bi. Han ønsket å ta avstand fra alt som hadde med faren å gjøre og fjernet til og med farsnavnet i sine innskrifter. Ninive var den naturlige hovedstaden i Assyria, med beliggenhet midt i Mesopotamias «kornkammer», ved en av Tigris' viktigste overganger, og med gudinnen Ishtars hovedtempel. I sine innskrifter gav Sanherib inntrykk av å ha vært en suksessrik hersker, men i virkeligheten var hans regjeringstid preget av opprør og militære nederlag.

Et felttog mot Egypt (701 fvt.) ble skildret som seierrikt, men de fleste kilder mener at han tapte eller flyktet. Assyriske kilder skryter også av å ha fått flere byer og land, som Ashkelon og Ekron, til å underkaste seg. Deretter marsjerte han mot Juda og la landet øde. Hendelsene er beskrevet i både assyriske annaler og i bibeltekstene (2. Kongebok 18,13–19,37).

Ifølge assyriske kilder beseiret Sanherib over førti av Hiskias byer, og overlot flere av dem til nabolandene. Hiskia ble oppfordret til å overgi Jerusalem til assyrerne, men nektet. En lengre beleiring fulgte. Befolkningen overlevde, ikke minst takket være Hiskias vanntunell (Gihon) som forsynte byen med vann. Til slutt ga Sanherib opp, og assyrerne vendte hjem.

I realiteten hadde han sin fulle hyre med å opprettholde det riket som Sargon 2 hadde etablert. Etter å ha hatt problemer med Babylonia gjennom hele sin regjeringstid, sendte han en ny ekspedisjon mot Babylon og dets allierte Elam i 694 fvt., der han angrep med båter nedover Tigris og Eufrat. Ifølge egne opplysninger vant han stort, men elamittene svarte på angrepet ved å gå inn i Nord-Babylonia og erobre Sippar.

I 691 fvt. marsjerte babylonerne nordover og angrep Assyria. Ifølge Sanherib vant assyrerne, men det er mer sannsynlig at den babylonske krønike har rett når det hevdes at han måtte trekke seg tilbake. I 689 fvt. klarte Sanherib endelig å erobre Babylon. Han ødela byen, som ble oversvømt gjennom omdirigering av kanalene, knuste gudestatuene og tok med seg en stor mengde krigsbytte. Den viktige statuen av Babylons nasjonalgud, Marduk, ble ført til Ninive.

Sanherib ble drept av sin egen sønn Arda-Mulissi i 680 fvt. Dronningen, Zakutu, foretrakk imidlertid sin sønn Assarhaddon (ca. 680–ca. 669 fvt.), som overtok tronen etter indre strid. Assarhaddon, som var mye plaget av sykdom, gjenoppbygde Babylon. Han hadde problemer med skyterne i øst og kimmerne i nord, men vant over dem i slag. Hans største suksess var i vest der han i 671 fvt. invaderte Memfis, innsatte nye herskere og guvernører og sørget for at Egypt måtte betale skatt til Assyria. Det store krigsbyttet som han brakte med seg hjem, ble brukt til å gjenoppbygge Babylon.

Etterfølgeren Assurbanipal ( regjerte ca. 668–ca. 631 fvt.), fortsatte felttogene mot Egypt, der det hadde vært opprør og indre tumulter. Han gjenerobret det opprørske Memfis og tok i tillegg Teben (Luxor). Store mengder krigsbytte ble i triumf brakt hjem til Ninive. Om forholdet til Egypt i Assurbanipals senere år er lite kjent, men det synes å ha stabilisert seg.

Assurbanipal var ikke bare en stor militær leder, men også en lærd mann. Ifølge egne opplysninger kunne han lese og skrive sumerisk og akkadisk, og løse innviklede matematiske problemer. Han beordret tilsendt kopier av all litteratur som fantes i arkivene og skolene ved templene i Babylon og samlet disse i et stort bibliotek i Ninive. Det er takket være Assurbanipals bibliotek at vi i moderne tid har fått tilgang til svært mye av den mesopotamiske litteraturen.

Det nyassyriske rikets fall er et mysterium. Da Assur-etel-ilani (ca. 630–ca. 623 fvt.) overtok tronen, syntes alt å være ved det normale. Etterfølgeren, broren Sin-shar-ishkun (ca. 622–ca. 612 fvt.), hadde stadige konflikter med babylonerne, og i hans siste regjeringsår ble Assyria invadert av en kombinert medisk og babylonsk hær som inntok, ranet og la de mektige assyrerbyene Assur, Kalhu og Ninive i aske. Avbildninger av assyriske herskere fikk sine ansikter hugget i stykker. Babylonerkongen Nabopolassar har etterlatt seg en innskrift der han skryter hemningsløst av sin seier over Assyria.

En liten gruppe assyrere hadde klart å flykte til Harran, men bare få år senere var så å si hele det assyriske riket blitt en del av det nybabylonske imperium. Vi har ingen assyriske kilder til disse siste årene av Assyrias historie.

Se for øvrig Mesopotamia.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.