indianeshorn

Kroppen er oppdelt i «plater», derav navnet panserneshorn. På nesa sitter ett horn, ikke to som hos de afrikanske. I neshornhuden er det gjerne merker etter skarpe tenner, for panserneshornet bruker tennene, ikke hornet, når de slåss om hunnene. En gammel, dominant hann kan ha ni centimeter lange tenner, mens biteredskapen til unge dyr bare måler to til seks centimeter.

Hornet er opptil 45 centimeter langt. Huden er gråfarget og hårløs. Kroppslengden er 310–380 centimeter, skulderhøyden er 148–186 centimeter, halelengden er 70–80 centimeter, vekten er 1600–2200 kilo (av og til opptil 2500 kilo). Hannene er størst.

Indianeshornet føder som regel bare én unge etter en drektighetstid på cirka 16 måneder. De kan bli opptil 45 år gamle.

De er både dag- og nattaktive, og spiser vesentlig gress. Leveområdene er fuktig mark langs vassdrag med høy gressvegetasjon.

En gang levde det indianeshorn på alle de frodige elveslettene i Sør-Asia, langs de store elvene Indus, Ganges og Brahmaputra, fra Pakistan i vest til grensa mellom India og Myanmar i øst, inkludert Nepal, Bangladesh og Bhutan. Muligens fantes den også i Myanmar, i det sørlige Kina og i Indokina. På 1400-tallet talte antakelig bestanden rundt 400 000 dyr. Fram til 1600-tallet var arten vanlig i Nordvest-India og Pakistan.

Dessverre egnet neshornets biotop seg også godt for oppdyrking, og gradvis ble dyrets leveområder omgjort til dyrket mark. Et av de viktigste områdene for denne arten er Kaziranga nasjonalpark nordøst i India. Da Kaziranga ble vernet i 1905, var det bare 10–20 neshorn igjen. Det var på hengende håret. Først i 1974 fikk parken nasjonalparkstatus – og i 1985 ble parken også utnevnt som verdensarv-område under UNESCO.

Dette reddet neshornene, men krypskyting har vært en trussel hele tiden, akkurat som i Afrika. Mellom 1980 og 2005 ble 567 neshorn drept av utspekulerte krypskyttere. De brukte ikke bare kuler og krutt, men også elektrisitet. Flere høyspentlinjer krysser området, noe smarte krypskyttere utnyttet. En ekstra kabel ble festet slik at den hang ned over neshornets faste sti. Da neshornet fulgte disse tråkkene, gikk den rett i den elektriske fella og fikk 11 000 volt i seg. Krypskytterne benyttet seg også av den gamle jaktteknikken dyregraver.

I de senere årene har man fått bukt med krypskytingen, så bestanden har økt. En registrering tidlig i 2022 konkluderte med at bestanden hadde økt til 4014 individer. Den største enkeltforekomsten er i Kaziranga nasjonalpark hvor det ble registrert 2613 neshorn, hvilket utgjør 65 prosent av den totale bestanden.

Den andre store bestanden finnes i Chitwan nasjonalpark i Nepal. Det er imidlertid lite heldig at en så stor del av verdensbestanden er samlet på bare et par steder. En katastrofe, epidemier, naturkatastrofer, politiske tumulter, vil kunne ta livet av en stor andel av verdensbestanden. Naturvernmyndighetene jobber derfor med å reetablere neshornet også i andre deler av India, samt lage korridorer mellom ulike parker for å hindre innavl.

• neshornfamilien