Asias historie preges av brytninger mellom impulser som har gått ut fra fem forskjellige kulturer, den kinesiske, indiske, islamittiske, sentralasiatiske og europeiske.

Kinesisk innflytelse har til tider nådd helt vest til Transoxania, satt dype spor i Korea, Japan, Annam, delvis også i Mongolia, Tibet, Thailand og Kambodsja, men ikke nådd inn i India.

Derimot har indisk innflytelse gjennom buddhismen spilt stor rolle i Kina og Japan, foruten i Mongolia, Tibet, Malaya, Kambodsja og på De ostindiske øyer til Lombokstredet øst for Bali.

Den islamittiske innflytelsen nådde i nord til de vestlige provinser av Kina, i sør var den sterk i det nordlige og sentrale India, Malaya og De ostindiske øyer (unntatt Bali) og nådde like til Luzon.

Den sentralasiatiske innflytelsen gikk ut fra nomadiske stammer, språklig sett betegnet som hunere, tyrkere og mongoler. I kulturskapende evne kunne de ikke måle seg med de jordbruksfolkene som de fra tid til annen behersket, men ved sine erobringer fremmet de samkvem og handel og formidlet kulturimpulser.

Europeisk innflytelse har fra ca. 1500 økt uavbrutt like til vår tid.

Historien gryr til ulike tider over Asia. Mens Babylonia alt på 3000-tallet f.Kr. befant seg i historiens lys, Kina gled inn ca. 1500 og India noe senere, foreligger det ikke autentiske kilder for Japan før på 500-tallet e.Kr. Fra ca. 1500 f.Kr., da jernalderen begynte i Lilleasia, kan vi danne oss et helhetsbilde av situasjonen. I de nærmeste hundreårene e.Kr. nådde jernet Japan.

Asias viktigste kultursentrum i den eldste tid var Babylonia og Assyria. Skaperne av denne kulturen bygd på bystater, sumererne, ble fortrengt av akkaderne ca. 2500, og et verdensrike grunnlagt av semittene med Babylon som sentrum.

Et senere dynasti av erobrere, kassittene, ble igjen fortrengt av assyrerne som nådde sin høyeste makt på 900–800-tallet, men måtte vike for et kortvarig nybabylonsk rike, som gikk til grunne da Babylon i 538 ble erobret av perserkongen Kyros. Babylonsk kultur fortsatte imidlertid å øve stor innflytelse i mange hundre år. Det persiske herredømmet nådde i de siste hundreårene f.Kr. fra Middelhavet til Indus, og strakte seg inn i Sentral-Asia.

Med Aleksander den stores fremtrenging fra 334 nådde europeisk innflytelse for første gang frem til Indus. Men verken det makedonske riket eller de delrikene som oppstod etter dets oppløsning, fikk lengre varighet. De hellenistiske statene i Asia ble innlemmet i Romerriket på 200–100-tallet f.Kr.

I India oppstod i 322 f.Kr. et nasjonalt dynasti, mauryane, som representerte en storhetstid, men gikk under ca. 185 f.Kr. da erobrere fra nordvest trengte inn. I Iran gikk hellenismen under med sassanidenes erobring, som førte til dannelsen av det nypersiske riket.

I hellenistisk tid var kontakten østover fra Middelhavet livligere ikke bare med India, men også over Sentral-Asia med Kina, som fikk viktige impulser, først og fremst buddhismen. I Tarimbekkenet nådde kulturblandingen et høydepunkt i de første hundreår e.Kr. Statene Khotan og Kucha bygde på kinesiske, indiske, persiske, greske og kristne elementer.

Fra sitt rike i Mongolia og Sentral-Asia hadde hunerne i de siste hundreår f.Kr. øvd sterkt press langs grensen til Kina, men ble holdt i sjakk under tallrike kamper med Qin- og Han-keiserne. Under splittelsen etter Han-dynastiets fall 221 e.Kr. (se Han-dynastiet og Kinas historie) ble imidlertid landet invadert og fra ca. 300 delvis besatt av konkurrerende barbarfolk, hunere, tyrkere og de mongolske avarer.

Ca. 400 trengte hunerne langt innover i Europa, og på midten av 400-tallet dukket de opp i India og svekket det andre nasjonale herskerhuset, guptaene. På 600-tallet ble alle stammene fra Mandsjuria til Vest-Turkestan pasifisert av de kinesiske Tangkeisere.

Med den arabiske folkevandring, som tok til 632, begynte islamittiske erobringer som på nytt brakte India og Kina i nærmere kontakt med en middelhavsmakt. Da det arabiske kalifatet som ca. 750 strakte seg fra Indus i øst til Syr Darja i nord, gikk i oppløsning, fortsatte nye herskere å utbre islam.

Ca. 1200 var hele Nord-India styrt av islamittiske fyrster, og i senmiddelalderen ble det islamittiske herredømmet utbredt videre. Araberne hadde også sjøverts forbindelse med India og Kina. Tyrkiske dynastier overtok etter hvert den politiske ledelsen i Vest-Asia. I 1453 erobret tyrkerne Konstantinopel og trengte senere helt frem til Wien.

Ca. 1200 la Dsjengis-khan grunnen til et mongolvelde som under Kublai-khan omfattet det meste av Asia unntatt Japan og Sørøst-Asia. Det førte igjen til et livligere samkvem med Europa. Under Yüan-dynastiet regjerte slekten Kina til 1368. De siste store mongolske erobringer under Timur Lenk berørte India, Iran og Lilleasia, men ble ikke av lang varighet. En ætling grunnla 1526 Stormogulriket i India, som før forfallet på 1700-tallet omfattet både Nord-India og Deccan. Først Sepoyopprøret 1858 gjorde slutt på dette riket.

Ca. 1250 dukket en ny tyrkisk stamme opp i osmanerne, som av mongolene var drevet ut fra Sentral-Asia. De grunnla det osmanske Tyrkia og utbredte sin makt over hele Lilleasia, Syria, Mesopotamia og deler av Arabias kyst foruten områder i Europa.

På 1500-tallet oppstod imidlertid det moderne Iran og hindret videre ekspansjon østover. 1747 skilte Afghanistan seg ut, mens Chiva og Bokhara alt på 1500-tallet var selvstendige tyrkiske riker. I Kina overtok det nasjonale Mingdynastiet etter mongolene, men nye erobrere fra nord kom på keisertronen i 1644. Det var de tungusiske mandsjuer. De styrket en tid Kinas makt i Sentral-Asia og gjorde Tibet til et lydrike.

Korea, Annam, Siam og Mongolia anerkjente deres overhøyhet, men ca. 1800 begynte det indre forfall som falt sammen med europeernes press for å åpne landet for handel.

Da Vasco da Gama i 1498 fant sjøveien til India, begynte en konkurranse mellom vesteuropeiske sjømakter om opplagssteder for handel og om kolonier. I annen halvdel av 1500-tallet nådde portugiserne Japan, som imidlertid stengte landet for europeere i 1637. Et lite nederlandsk handelssete var alt som fikk fortsette.

Portugiserne ble av spanierne fortrengt fra Filippinene, og av nederlenderne fra Malaya. Men ca. 1800 fikk britene overtaket både i Malaya og India, mens nederlenderne beholdt De ostindiske øyer. Det britiske ostindiske kompani styrte India til det i 1858 ble lagt direkte under kronen. I 1880-årene ble Burma lagt til det britiske kolonirike, og franskmennene satte seg fast i Indokina, mens Siam forble fritt som en passende bufferstat.

I nordvest endte maktkampen mellom England og Russland med at Afghanistan ved en traktat 1907 ble erkjent som britisk interesseområde.

Mens den europeiske innflytelsen i Sør- og Sørøst-Asia førte til oppstykning i kolonier, fikk penetrasjonen andre former i Øst-Asia. Også her begynte konkurransen med Tsar-Russland å gjøre seg gjeldende fra midten av 1800-tallet. I tillegg kom amerikanske interesser i handel og misjon. Når Kina unngikk å bli en koloni, skyldtes det dels at landet tross alt hadde større motstandskraft enn India, dels bød det kinesiske territorium på større organisatoriske problemer, og dels begynte infiltreringen på et senere stadium, nemlig etter opiumskrigen 1839–42, og under tiltagende konkurranse med Russland og senere med Japan.

Vladivostok ble grunnlagt etter avståelsen 1860 av et større område nord for Amur og øst for Ussuri. Den økonomiske infiltrering av Kina foregikk fra tvangsavståtte havnebyer og konsesjoner, og var nær ved å føre til oppstykning av landet etter den japansk-kinesiske krig 1894–95.

Ved århundreskiftet var Japan blitt en moderne stormakt, økonomisk og militært. I likhet med Kina ble Japan åpnet med tvang, nemlig i 1853 av amerikaneren Perry, men det var politisk sterkt og samlet. Japans utvikling i annen halvdel av 1800-tallet savner sidestykke i Asia.

Har dels vært preget av brytningene mellom europeisk-amerikansk og russisk innflytelse, dels av asiatisk reaksjon mot innflytelsen fra vest. I tillegg kommer Japans økonomiske og militære ekspansjon i Øst-Asia som i første omgang støttet seg til de prinsipper europeerne nyttet, men senere truet selve den europeiske innflytelse og forsterket asiatenes nasjonale aspirasjoner.

Konkurransen mellom Russland og Japan førte til krig 1904–05, og russerne ble fordrevet fra Korea og Mandsjuria. Fra den første verdenskrig trengte Japan mer og mer inn på gamle europeiske markeder i Kina og Sørøst-Asia. I 1932 annekterte det Mandsjuria og begynte også i 1930-årene å innlemme deler av Nord-Kina, men det førte til åpen krig i 1937. Japan gikk 1941 inn i den annen verdenskrigaksemaktenes side, med den følge at det i 1945 tapte samtlige landevinninger og ble okkupert (1945–52).

Den russiske revolusjon 1917 og intervensjonskrigene som fulgte, førte til en kortvarig oppløsning i de russiske deler av Sentral-Asia, men i 1920-årene gjenvant Sovjetunionen kontrollen. Landet støttet Mongolia da dette 1922 rev seg løs fra Kina og erklærte seg som en selvstendig republikk. Det virket også gjennom de nasjonale kommunistpartier som i begynnelsen av 1920-årene ble stiftet i mange asiatiske land. I Kina led dets politikk et nederlag i 1927, men da landet ble en folkerepublikk 1949, fikk Sovjetunionen en dominerende innflytelse frem til 1960. I samarbeid og senere i konkurranse med Kina søkte landet å utvide sitt innflytelsesområde i Asia. Tibet ble 1951 innlemmet i Kina.

Nasjonale bevegelser har medvirket til en rekke nye suverene stater. Den arabiske halvøy (unntatt Yemen) ble samlet til ett rike, Saudi-Arabia, alt 1927. De øvrige arabiske områder som fra 1918 var mandatstyrt, fikk sin uavhengighet i tiden fra 1930-årene, nemlig Irak 1932, Libanon og Syria 1941, Jordan 1946. En ny jødisk nasjonalstat, Israel, ble opprettet 1948. Filippinene, som ble amerikansk besittelse 1898, fikk sin selvstendighet 1946. Burma ble en selvstendig stat 1947. India ble uavhengig 1947, og delt i to stater, India (republikk 1950) og Pakistan (republikk 1953; Øst-Pakistan gjorde seg selvstendig som republikken Bangladesh 1971). Indonesia ble 1949 en suveren republikk, og samme år ble kongeriket Laos uavhengig. Kambodsja fikk sin suverenitet ved en separat overenskomst med Frankrike 1953, Vietnam samme år etter en åtteårig krig og med en skjebnesvanger deling i to soner langs 17. breddegrad, gjenforent 1975 etter avslutning av en amerikansk intervensjonskrig. Malaya ble en suveren stat 1957. En ny og større føderasjon, som også omfattet Singapore og de to britiske koloniene på Nord-Borneo (Sarawak og Sabah), ble etablert 1963 under navnet Malaysia. I 1965 trådte imidlertid Singapore ut av denne forbundsstaten.

Så lenge de nasjonale bevegelser hentet næring fra antikoloniale strømninger, var samarbeidstanken sterk. Den nådde en klimaks med en afro-asiatisk kongress i Bandung 1955. Senere har de enkelte nasjonalstaters særinteresser gjentatte ganger hindret regionale samarbeidsbestrebelser. Nynasjonalismen har også gitt opphav til alvorlige væpnede konflikter, f.eks. mellom India og Kina 1962 og mellom India og Pakistan 1965.

Spenningen mellom USA og Sovjetunionen i siste halvdel av 1900-tallet (se Den kalde krig) kom også til uttrykk i den sikkerhetspolitiske situasjonen mange steder i Asia. Gjennom revolusjonen i Kina i 1949 og utbruddet av Korea-krigen i 1950, fikk supermaktene nye frontlinjer i Asia. Vietnam var rammet av en blodig borgerkrig mellom Sør og Nord fra midten av 1950-årene til 1975 (se Vietnam (Historie). USA deltok aktivt i krigen på Sør-Vietnams side, men led nederlag. Etter at landet ble gjenforent som den Sosialistiske republikken Vietnam i 1976, var det den dominerende makt i Indo-Kina, med provietnamesiske regimer i Kambodsja og Laos. Vietnams væpnede intervensjon i Kambodsja 1978–89 skjerpet motsetningene til Kina.

Kinas forhold til Sovjetunionen ble forverret av den sovjetiske intervensjonskrigen i Afghanistan 1979–89. Spenningen ble dempet da Vietnam trakk styrkene ut av Kambodsja og Sovjetunionen slo retrett fra Afghanistan 1988–89. Offisielt «normaliserte» Kina sitt forhold til Sovjetunionen i 1989 og til Vietnam i 1992.

Forholdet Kina-India preges imidlertid av århundregammel mistenksomhet og rivalisering, det samme er tilfelle mellom Kina og Vietnam og mellom Kina og Korea. Forholdet mellom Kina og Japan er kompleksfylt på begge sider, med bakgrunn i felles kulturelle trekk, en blodig japansk okkupasjon (1932–37) og to sino-japanske kriger (1894–95 og 1937–45).

I Japan har de konservative liberal-demokratene (LDP) holdt fast ved makten helt siden 1950-årene, bortsett fra et kortvarig mellomspill fra opposisjonen 1993–96. Japan har i etterkrigstiden hatt pasifistiske restriksjoner på egen forsvarsmakt, men har til gjengjeld en forsvarsallianse med USA; sist fornyet i 1996. S.å. ble Japan innvotert som fast medlem av FNs sikkerhetsråd. I 2004 rykket japanske tropper for første gang siden 1945 inn i en militær kampsone, nærmere bestemt i Irak.

India er, i all sin kompleksitet, blitt betraktet som det store demokratiske landet i Asia. Imidlertid falt statsministrene Indira Gandhi (1984) og Rajiv Gandhi (1991) begge for morderhånd. India fikk i 1998 en regjering ledet av det hindunasjonalistiske BJP (Bharatiya Janata Party), og sprengte s.å. sin første atombombe – noe som umiddelbart ble besvart med Pakistans første prøvesprengning. Striden om Kashmir førte de ferske atommaktene til randen av krig i 2002. I årene etter (2004) ble det fremgang i fredsforhandlingene mellom nabostatene. Etter valget i 2004 ble det regjeringsskifte i India. Kongresspartiet dannet en koalisjonsregjering. Partiet fikk stor oppslutning da Sonia Gandhi, enken etter Rajiv Gandhi, ledet partiets valgkamp.

I senere år har en rekke land nærmet seg vestlige demokratiske idealer; i første rekke Sør-Korea, Taiwan, Filippinene og Indonesia. De militære har hatt en dominerende posisjon i indonesisk politikk og samfunnsliv, og har slått hardt ned på landets mange separatistbevegelser. Øst-Timor ble erklært som selvstendig stat i 1975, men like etter invaderte Indonesia. Okkupasjonen varte til 1999, da Øst-Timor internasjonalt ble godkjent som en selvstendig stat.

Nord-Korea og Myanmar står stadig som eksempler på rendyrkede diktaturer; førstnevnte også atomopprustet, etter eget utsagn. Forholdet mellom Nord- og Sør-Korea har periodevis vært svært spent, og Nord-Koreas atomprogram har medført sterke protester fra Sør-Korea og fra internasjonalt hold. Myanmar med sitt autoritære militærdiktatur og grove brudd på menneskerettighetene, er et diplomatisk problem for ASEAN-landene, som gjennom sitt samvirke søker å skape en motvekt mot et altfor dominerende Kina.

Kina var etter grunnleggelsen av folkerepublikken i 1949 preget av heftige politiske kampanjer og omveltninger som kulminerte med Kulturrevolusjonen (1966–76). Etter Mao Zedongs død i 1976 var Deng Xiaoping den dominerende lederskikkelsen inntil helsen sviktet i 1990-årene. Deng-linjen, med stadig mer vidtgående økonomisk liberalisering, fortsatte under Dengs håndplukkede etterfølgere: Jiang Zemin og Hu Jintao. Sistnevnte overtok 2002–03 styret av staten og partiet i spissen for «fjerde ledergenerasjon».

Nabostatene Kina og Taiwan har lenge hatt et anspent forhold. Taiwan har ved flere anledninger uttrykt ønske om å frigjøre seg helt fra Kina, noe Kina har truet med å bruke makt for å avverge. I 1997 fikk Kina tilbake full suverenitet over territoriet Hong Kong, et av verdens største handelssentra. Hong Kong hadde siden 1898 vært utleid til Storbritannia, og skulle ifølge avtalen gis tilbake til Kina i 1997.

De kinesiske folkegruppene utenfor Kina har alle sikret seg ledende økonomiske posisjoner i sine nye hjemland, men betraktes samtidig i vekslende grad med mistenksomhet av folkeflertallet. Overgrep mot etniske kinesere under maktskiftet i Indonesia i 1998, vekket minner om massemordene på kinesere etter militærkuppet i 1965.

Asia er en sikkerhetspolitisk kompleks region. Flere potensielle mellomstatlige konflikter, f.eks. på Korea-halvøya, i Kashmir mellom India og Pakistan, i Sør-Kinahavet og Taiwan-stredet, truer stabiliteten både regionalt og globalt. ASEAN Regional Forum utgjør bare kimen til en regional sikkerhetsmekanisme. Internstatlige konflikter har vært årsak til grove brudd på menneskerettigheter og enorme flyktningestrømmer, f.eks. i Afghanistan, Indonesia og Myanmar.

Sovjetunionens sammenbrudd 1991 førte til opprettelsen av en rekke nye stater i Kaukasia og Sentral-Asia. Mange av de nye republikkene beholdt sterke bånd til Moskva, men knyttet også nye forbindelser og allianser, deriblant Samveldet av uavhengige stater (SUS). Både Tyrkia og Iran er aktive aktører i området. Etter 11. september 2001 kom de nye sentralasiatiske statene for alvor i storpolitisk fokus. USA har med permanente militære baser i Kirgisistan og Usbekistan sikret seg brohoder i det som før var sovjetisk territorium og siden russisk interesseområde. Som motvekt åpnet Russland i 2003 nye baser i Kirgisistan og Tadsjikistan.

I 2004 var Afghanistan fortsatt i krigstilstand etter vedvarende krig siden et kommunistisk kupp i 1978. Etter Sovjetunionens retrett i 1989 og det kommunistiske Najibullah-regimets fall i 1992, førte fraksjonskamper innen motstandsbevegelsen mujahedin den fundamentalistiske Taliban-bevegelsen til makten 1996. Etter terrorangrepene 11. september 2001 nektet Taliban å utlevere den ettersøkte Osama bin Laden. USA-ledede koalisjonsstyrker knuste Taliban-militsen, men sporadisk motstand har fortsatt.

Etter 11. september fikk USA fornyet interesse for Iraks påståtte arsenaler av masseødeleggelsesvåpen. Uten FN-mandat, men med støtte i en internasjonal koalisjon bestående av Storbritannia, Australia og noen få andre land, gikk USA 20. mars 2003 til militært angrep på Irak for å avvæpne landet og fjerne Saddam Hussein fra makten.

I 1990-årene tok Asia Europas plass som USAs fremste utenrikspolitiske interesseområde, men siden tusenårsskiftet er USAs dominans blitt utfordret av Kina. Mer eller mindre åpent har asiatiske regjeringer verdsatt den stabiliserende virkningen av USAs militære nærvær i regionen; en maktbalanse heller ikke Kina synes interessert i å bringe ut av lage.

Regionen har også sett visjonære, fredelige samarbeidsprosjekter vokse frem. Den alliansefrie bevegelsen fikk sin begynnelse i Indonesia i 1955 (Bandungkonferansen). I 1967 fikk regionalt samarbeid en konkret utforming i en sørøstasiatisk organisasjon, ASEAN (Association of South-East Asian Nations). I 1985 dannet sju land i Sør-Asia SAARC (South Asian Association for Regional Cooperation), et løst organisert forum som skal arbeide for økonomisk og annet samvirke. De undertegnet 2003 en frihandelsavtale som omfatter India, Pakistan, Bangladesh, Sri Lanka, Nepal, Bhutan og Maldivene.

Asiatiske land har videre gått inn i samarbeidsorganisasjoner både øst- og sørover med bl.a. Australia og land i Nord- og Sør-Amerika (APEC) og vestover med EU (ASEM). APEC (Asia-Pacific Economic Co-operation) ble dannet 1989 som et forum for land i Stillehavsregionen; medlemstallet steg i 1998 til 21 land, deriblant tungvektere som USA, Japan, Kina og Russland. I 1994 begynte ASEAN gjennomføringen av frihandelsområdet AFTA (ASEAN Free Trade Area), samtidig som APEC fattet prinsippvedtak om full frihandel innen «Stillehavs-Asia» innen 2020. Landenes svært ulike utviklingstrinn bremser likevel nedmonteringen av tollmurene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.