Arabia er ingen presis betegnelse, men brukes vesentlig om det geografiske og kulturelle området som tilsvarer Den arabiske halvøy – og som oftest knyttet til dettes områdets eldre historie, inklusive framveksten av islam som en samlende kulturell og politisk faktor, i tillegg til arabisk som felles språk.

Dagens statsdannelser på Den arabiske halvøy er fra nyere tid, men bebos av folk som i stor utstrekning har felles historiske og kulturelle røtter, og som dels styres av dynastier som stammer fra Arabias kjerneområder i den sentrale del av halvøya.

I eldre tid ble også områder vest i Irak og sør i Jordan så vel som Sinai regnet med til Arabia, i tillegg til dagens stater: Bahrain, De forente arabiske emirater, Jemen, Kuwait, Oman, Qatar og Saudi-Arabia.

I før-islamsk tid ble Arabia dels brukt bare om deler av Den arabiske halvøy; de sentrale delene av dagens Saudi-Arabia. I nyere tid består den største delen av halvøya av kongedømmet Saudi-Arabia, som har tatt navn etter regionen (Arabia) samt den herskende familien (al-Saud).

Til kongedømmet hører blant annet de gamle, sentrale statsdannelse Nejd og Hijaz, sistnevnte med islams to mest hellige byer, Mekka og Medina. Begrepet Sør-Arabia brukes om Jemen og Oman.

I noen sammenhenger er Arabia brukt for å betegne hjemlandet til alle arabere, også de som bor utenfor Den arabiske halvøy, synonymt med den arabiske verden – som strekker seg fra Marokko i vest til Irak i øst.

Navnet Arabia ble i antikken brukt av både grekere og romere. De sistnevnte definerte tre regioner i området på og ved Den arabiske halvøy:

  • Arabia Petraea (dagens Jordan, Syria og Sinai, samt nordlige Saudi-Arabia);
  • Arabia Deserta (innlandsområdene dominert av ørken, vesentlig dagens Saudi-Arabia); og
  • Arabia Felix (’det lykkelige Arabia’, de mer grøderike områder – i dagens Jemen).

Det arabiske navnet er Jazirat al-Arab, og araberne brukte dels Arabia som betegnelse på hele halvøya, eller de delte området i nord og sør – med dagens Jemen/Oman i sør.

Under det osmanske styret ble et område som omfattet Den arabiske halvøy samt deler av Syria og Palestina benevnt Arabistan, i betydningen ’beduinenes land’. Persiske kilder inkluderte også deler av Irak i det samme området.

Arabia har vært befolket i flere tusen år, og det er funnet spor etter menneskelig aktivitet fra 15 000–20 000 år tilbake i tid. Innvandring fra Afrika skjedde allerede for rundt 100 000 år siden. I førhistorisk tid var området mer fruktbart, mens store deler av Den arabiske halvøy senere er blitt ørken, og lite egnet til bosetting. Denne ble derfor helst knyttet til kysten og oaser i innlandet. Det er flere funn etter eldre bosettinger ved kysten, og etter steinredskaper i innlandet, hvor det også finnes steinmalerier. Under den tidligste tiden med jakt og samling, ble det ved kysten etter hvert opprettet små samfunn som livnærte seg fra havet, og senere med handel; i innlandet oppsto det nomadisk virksomhet, og dyrehold ble supplert av handel og krigføring.

Arabias eldre historie deles naturlig inn i tiden før og etter islams inntreden midt på 600-tallet. Fra oldtiden kjennes eksistensen av flere kulturer og samfunn, hvorav noen er godt kjent, andre er lite dokumentert. Arabia var tynt befolket, og besto vesentlig av stammesamfunn som ikke etablerte stater, men gikk sammen i forbund, og med ofte omskiftelige allianser.

Deler av Den arabiske halvøy, særlig kystområdene, har i perioder vært underlagt ulike riker, hvorav flere utenfra halvøya, og Arabias befolkning har fått innslag fra disse så vel som fra omfattende handelssamkvem i flere retninger. Det mineiske kongedømmet ble etablert på 1100-tallet fvt., og ble etterfulgt av de sabeiske og himyariske riker i Sør-Arabia. Her ble det opprettet flere kongedømmer, som mest var løse føderasjoner av bystater. Også i det sentrale og nordlige Arabia ble flere kongedømmer etablert, blant andre Dedan, Kindah og al-Hiram; de to siste var beduin-kongedømmer som var løsere organisert enn de i sør. Innflytelsen fra Babylonia og Persia var betydelig særlig på østkysten, og flere av dagens stater på Den arabiske halvøy var underlagt persisk styre, dels helt til den arabiske framrykkingen parallelt med utbredelsen av islam.

Beliggende mellom store sivilisasjoner og handelsriker i Nildalen og Mesopotamia, og ved de viktige sjøveiene Rødehavet og Persiabukta, fikk flere deler av Arabia tidlig en betydelig rolle i internasjonal handel: Den østlige delen av Den arabiske halvøy, med dagens Bahrain og Qatar, lå sentralt til i forhold til handel mellom antikkens Europa og datidens India. Sjøveis handel gikk gjennom Persiabukta. Også den sørlige delen av Arabia, med Jemen og Oman, fikk tidlig stor betydning i maritim handel, og kom i kontakt med både det persiske og det romerske riket – så vel som det abyssinske. Vest på halvøya var det flere vikte handelssentra ved Rødehavet, herunder Mekka og Medina i Hijaz, som også var engasjert i karavanehandel både sørover til Jemen og nordover til Syria. Enkelte varer – som krydder fra Østen – ble tatt i land i Arabia, og fraktet videre med karavaner; annen handel passerte halvøya sjøveien. Det var samtidig eksport av varer produsert i Arabia, som mandler og dadler, røkelse og myrra. Et nettverk av handelsruter ble utviklet; blant de viktigste var de som gikk fra dagens Jemen og Oman, gjennom Mekka og Medina i Saudi-Arabia, og videre nordover.

Den vestlige del av Arabia (Hijaz) er arnestedet til islam, og framveksten av den nye troen rundt midten av 600-tallet bidro til sentralisering og statsdannelser, selv om de nye islamske riker – og derunder Arabia – snart ble styrt utenfra gjennom de senere kalifatene i Bagdad og Damaskus. Hijaz, med handelsbyene Mekka, Yathrib (senere Medina) og Taif, utviklet seg til et sentrum for handel mellom Det bysantinske riket, Egypt og Østen, og styrket derigjennom sin politiske og økonomiske stilling. Det var i handelsbyen Mekka at Muhammad fikk sine åpenbaringer, og introduserte den nye gudstroen som ble kjent som islam. Allerede rundt 630 sendte Muhammad utsendinger til stammeledere rundt om på Den arabiske halvøy, med tilbud om å slutte seg til den nye troen. Den fikk tidlig betydelig tilslutning, ikke minst som en måte å knytte politiske allianser på. Islam spredde seg samtidig gjennom bruk av væpnet makt, og en serie islamske riker vokste fram med utspring i den vestlige del av Arabia. Gjennom den aktive utbredelsen av islam, ble det også åpnet nye handelsforbindelser, med en blomstringstid for Hijaz og den styrende quraish-stammen, som Muhammad selv tilhørte, og som inngikk en rekke avtaler med stammer både sør og nord i Arabia – og som åpnet for økt handel. Handelsavtaler ble også inngått med Axum, i det senere Etiopia og langs kysten av Afrika. Medlemmer av huset Quraish inngikk videre avtaler med Bysants, Persia og Jemen.

Profeten Muhammad ble først avvist av quraish-lederne, for så å søkte tilflukt i Medina – og sikre seg oppslutning fra andre stammer. Dette bidro til en politisk samling knyttet til islam på Den arabiske halvøy. Denne forening Muhammad opprinnelig skapte i det 7. århundre gikk i oppløsning etter hans død, da Arabia snart ble en del av periferien i det islamske riket – styrt særlig av omayyadenes kalifat i Damaskus, deretter av abbasidenes i Bagdad, og dels fra Kairo. Omayyadene innsatte guvernører for de tre viktigste områdene av Arabia: Hijaz, Jemen og Oman, mens kontrollen over de østlige provinsene, ved Persiabukta, skiftet mellom lokale guvernører. Til tider var også Bahrain, Al-Hasa og Najd regionale maktsentre i Arabia. Den politiske enhet som islam skapte i Arabia ble ytterligere svekket som følge av skismaet innenfor islam, mellom sunnier og sjiiaer. Først ved den osmanske okkupasjonen på 1500-tallet, etter en periode med egyptisk styre over Hijaz under mamelukkene, ble halvøya forent under ett styre, men ble ikke reelt samlet som en enhet.

Mens den politiske ledelsen ble utøvd fra andre steder i det islamske riket, forble de hellige byene Mekka og Medina en åndelig hjemstavn, med forventning om at alle rettroende muslimer skulle gjennomføre minst én pilegrimsreise til Mekka og helligdommen Kaba i løpet av sin levetid. Dette bidro til at Arabia (og senere Saudi-Arabia) opprettholdt en sentral plass i den arabiske og muslimske verden. Følgelig innebar det både politisk innflytelse og økonomisk gevinst å styre de hellige byene. Pilegrimstrafikken var en viktig inntektskilder for Hijaz, slik det lenge var det for Saudi-Arabia – til langt inn på 1900-tallet. Erobringer som følge av utbredelsen av islam førte også rikdom til Mekka – som også selv ble utsatt for angrep. En av de alvorligste skjedde i 930 da de persiske karmaterne inntok og plyndret byen, etter å ha etablert en statsdannelse i det senere Bahrain. Fra 10. århundre ledet de hashemittiske herskerne (sharifene) av Mekka et område – og en stat – som etter hvert omfattet store deler av Hijaz. Midt på 1000-tallet ble hovedstaden flyttet fra Medina til Mekka. Selv om sharifene i lange perioder formelt var underlagt utenlandske makter, styrte de i praksis selvstendig. Konflikt mellom det hashemittiske og det saudiske dynasti fikk i det 20. århundre stor betydning for den politiske utviklingen i Arabia.

Sør-Arabia ble erobret av ibadittene mot slutten av 7. århundre, og etablerte en. De tok kontrollen blant annet med Sanaa, og inntok også Mekka og Medina, før de ble drevet ut derfra av omayyadene. Flere dynastier ble grunnlagt i det senere Jemen og Oman, til de egyptiske ayyubidene delte opp Jemen da de invaderte landet i 1173, både av politiske og økonomiske årsaker – herunder kontroll over handelen med India. Allerede var Aden et viktig handelssenter i en økonomisk oppgangstid.

Selv om Arabia ble underlagt det osmanske riket fra det 16. århundre – etter å ha underlagt seg Egypt, og med det Hijaz, i 1517 – ble ikke Den arabiske halvøy samlet som ett område. Osmanerne etablerte garnisoner i byene, og særlig på kysten, men tok ikke kontroll med det indre av Arabia – med Najd – der lokale herskere (emirer) styrte bysamfunn og oaser, og der sammenslutninger av stammer opprettholdt sin selvstendighet. Arabia var i ytterkanten av det osmanske riket. Også ved kysten vokste det fram selvstyrte statsdannelser under osmansk styre, og som etter hvert inngikk avtaler med Storbritannia; først og fremst Bahrain, Kuwait og Qatar, så vel som enkelte av småstatene som i moderne tid har gått sammen i De forente arabiske emirater.

Europeiske makter søkte innflytelse over ulike deler av Arabia, vesentlig for å sikre sine handelsinteresser, men uten å etablere kontroll i form av kolonier. Portugiserne etablerte seg både ved Rødehavet og Persiabukta tidlig på 1500-tallet. De mislykkes i å innta Aden, men etablerte seg i Oman og Bahrain, så vel som i Hormuz – og de senere emiratene som da var underlagt Hormuz-kongedømmet, og blokkerte handelen med India, til de ble drevet ut på 1600-tallet. Osmanske og portugisiske marinestyrker støtte sammen både i Rødehavet og Indiske hav, og osmanske styrker inntok Aden og Sanaa, og etablerte en base i al-Mukha. Etter portugiserne søkte England, Frankrike og Nederland å gjøre sin innflytelse gjeldende, og etablert blant annet kommersielle virksomhet knyttet til kaffehandelen i al-Mukha. Samtidig gjorde det omanske riket seg gjeldende i Persiabukta, ved blant annet å ta kontrollen over Bahrain. For å beskytte sine interesser i India styrket britene sin innflytelse i Arabia, og særlig i Persiabukta samt Aden, på 1700-tallet. Portugal ble i 1625 slått av nederlandske og britiske marinestyrker i Persiabukta. Gjennom tiltagende internasjonal handel, både med India og Øst-Afrika, fikk Arabia på ny en viktig strategisk, politisk og økonomisk, rolle – og kivingen om kontroll særlig med de østlige områdene involverte også Persia, som blant annet erobret Muscat i 1743.

I Najd, i det indre av Arabia, vokste fra slutten av 1700-tallet en ny retning innen islam fram, som fikk stor betydningen for den senere utviklingen i denne delen av halvøya – og for det framtidige Saudi-Arabia: wahhabismen forfekter en ren, opprinnelig form for islam, og fikk wahhabittene fikk innflytelse gjennom en allianse med det herskende huset al-Saud i Najd;  erobret hovedstaden Mekka i 1806, og etablerte det første saudiske kongedømmet. Egyptiske styrker satt inn av det osmanske riket gjenerobret i 1813 de hellige byene.

Åpningen av Suezkanalen i 1869 hadde både politisk og økonomisk betydning for Arabia. Politisk ved at det lettet osmanernes troppeforflytninger og kontroll særlig over Hijaz, og økonomisk gjennom endrede handelsruter. Osmanske forsøk på direkte styre over Hijaz på 1880-tallet måtte oppgis etter lokal motstand, og sharifen av Mekke beholdt sin makt. Aden ble tatt av britene i 1839, for å bli et protektorat styrt fra India, og havnebyens betydning økte som følge av Suez-kanalens åpning. Britene sikret seg også innflytelse i Persiabukta, særlig gjennom å inngå beskyttelsesavtaler med de lokale sjeikene, blant annet i Bahrain, Kuwait og Qatar, samt i det senere De forente arabiske emirater, på 1800-tallet. Mot å beskytte de lokale herskerne, sikret britene seg mot at disse inngikk avtaler med andre – for derved å sikre sine egne handelsinteresser. Osmanerne søkte å styrke sin innflytelse gjennom å bygge en jernbane som knyttet Medina til Damaskus, og derfra til Istanbul: Hijaz-jernbanen.

Tidlig på 1900-tallet bidro oljefunn i flere deler av det østlige Arabia til at områdets verdi for europeiske makter økte ytterligere, blant annet som følge av at olje ble en militærstrategisk vare etter hvert som marien gikk bort fra kull som drivstoff. Samtidig ble hele geopolitikken i Midtøsten endret som følge av det osmanske rikets oppløsning etter første verdenskrig. Mens britene allerede kontrollerte områdene ved Persiabukta, fikk de den hashemittiske sharifen av Mekka, Husain ibn Ali, til å gjøre opprør mot osmanerne – mot løfte om kontroll over et nytt kongedømme i Arabia, som også skulle omfatte Palestina og Syria; det Arabiske opprøret i 1916, hvor den britiske offiseren. T.E. Lawrence spilte en sentral rolle. Opprørere, støttet av Storbritannia, gikk inn i Transjorden, til Damaskus, hvor sharifens ene sønn, Feisal, utropte seg selv til konge av Syria, for senere å bli innsatt som konge av Irak. Hans bror Abdullah ble innsatt som konge av Transjordan. Det arabiske kongedømmet ble aldri opprettet, og sharifen ble i 1924 avsatt da wahhabittene inntok Hijaz i 1924. Deretter støttet de huset al-Saud, som i 1932 opprettet kongedømmet Saudi-Arabia som den dominerende statsdannelse på Den arabiske halvøy.

Saudi-Arabia søkte støtte fra Storbritannia, med balanserte denne med økonomisk og politisk kontakt med USA, underbygd av oljekonsesjoner tildelt amerikanske selskaper på 1930-tallet, og avtaler om økonomisk støtte under andre verdenskrig.

Med sin sammensatte strategiske betydning – sin geografiske beliggenhet, sine petroleums-reserver og tyngden i den arabiske verden – ble Arabia et viktig politisk område etter andre verdenskrig og under Den kalde krigen. Samtidig som regionen ble trukket inn i den globale politiske og økonomiske utvikling, ble halvøyas småstater selvstendige – og det kom til flere nasjonale og regionale politiske kriser og konflikter, blant disse borgerkrig i Jemen tidlig på 1960-tallet og Iraks invasjon av Kuwait i 1990 og den påfølgende Golfkrigen i 1991.

Saudi-Arabia besitter verdens største kjente petroleumsreserver, med store inntekter etter andre verdenskrig, samtidig som kongedømmet har oppkastet seg til forsvarer av islams to mest hellige steder, Mekka og Medina. Dette har gjort landet til den dominerende stat på Den arabiske halvøy, samtidig som andre land – både i og utenfor regionen – har søkt å øve innflytelse over utviklingen, dels gjennom Saudi-Arabia, dels i opposisjon til landet. De globale aktørene har særlig vært Storbritannia og USA, samt – i noe mindre utstrekning – under den kalde krigen: Sovjetunionen. Av de regionale aktørene utenfor halvøya har særlig Egypt og Irak, samt i noen grad Iran, spilt en aktiv rolle for å påvirke utviklingen på Den arabiske halvøy og i Persiabukta.

Arabia ble aldri kolonisert i tradisjonell forstand. Selv om de ulike landene var underlagt det osmanske riket eller ble protektorater under britisk beskyttelse, opprettholdt de en aller annen form for selvstyre. Ikke minst gjaldt dette Jemen og Oman, begge med en lang historie som selvstendige stater, og som selv påvirket utviklingen lenger nord på halvøya. Et unntak var Aden, som var en periode var britisk kronkoloni. I begge disse sørarabiske statene kom det på 1960-tallet til borgerkriger, hvor radikale opprørsgrupper utfordret konservative monarkier. Begge steder, og framfor alt i Jemen, ble konfliktene en del av den kalde krigen – med lokale aktører på begge sider, og med indirekte deltakelse fra henholdsvis Storbritannia og USA, og Sovjetunionen og Kina. Opprørerne i Jemen fikk aktiv støtte fra Egypt, som også satte inn betydelig militære styrker, mens monarkistene ble støttet av Saudi-Arabia. De egyptiske og jemenittiske styrkene angrep mål i Saudi-Arabia. Mens Egypt hadde sovjetisk støtte i ryggen, vegret USA seg fra å involvere seg, ut over å gi saudierne sikkerhetsgarantier; ennå tidlig på 1960-tallet stilte USA i utgangspunktet seg positivt til Egypt under president Gamal Abdel Nasser – til Seksdagerskrigen i 1967. Denne førte til at Egypt måtte avvikle sitt engasjement i Jemen, og be de tre konservative kongedømmene Irak, Libya og Saudi-Arabia om økonomisk støtte for å bygge opp sine militære styrker etter nederlaget. Dermed kunne også den saudiske monarken, kong Feisal, innkassere en politisk seier over president Nasser – etter en dragkamp som også er benevnt den arabiske kalde krigen.

Konfliktene i Sør-Arabia innebar de tydeligste ideologiske motsetninger på Den arabiske halvøy. Det delte Jemen gikk hver sin vei: Selv etter at Nord-Jemen ble republikk, forble det et vestlig-orientert land (selv om det også mottok bistand fra Sovjetunionen og Kina), mens Sør-Jemen ble en sovjetisk-allierte folkerepublikk. De to statene slo seg sammen i 1990, etter at Sør-Jemen i 1979 hadde angrepet nabolandet, hvorpå USA sendte militære styrker til Nord-Jemen. Opprøret i Dhofar-regionen i Oman på 1960-tallet, rettet mot et konservativt monarki, var inspirert av radikale grupper i Jemen; oppørerne mottok støtte derfra, fra Sovjetunionen, Kina og Irak. Etter hvert tok de navnet Popular Front for the Liberation of the Occupied Arabian Gulf (PFLOAG), som indikerte et mål om endring i Arabia – ut over Oman. Med ’okkupasjon’ viste opprørerne til den betydelige innflytelsen fra Storbritannia, som fortsatt ga de små golfstatene sin politiske og militære beskyttelse, og USA, som støttet Saudi-Arabia militært. Storbritannia grep da også, sammen med Jordan, Irak og Pakistan, inn i krigen i Oman, og slo opprøret ned i 1975. Britene stilte seg også bak palasskuppet i Oman i 1970. Før dette, i 1955, hadde Storbritannia stilt seg bak en militær intervensjon fra Omans og de såkalte Traktatstatene (Trucial States) i en konflikt om Buraimi-oasen, et landområde med forventede oljeressurser som Oman, Saudi-Arabia og Abu Dhabi alle gjorde krav på – og som Saudi-Arabia hadde sendt militære styrker til i 1952. Området ble i 1972 ble delt mellom Oman og De forente arabiske emirater. Storbritannia grep ved flere anledninger inn i de indre politiske anliggender i golfstatene, blant annet i maktkamper i Oman og Qatar.

De forente arabiske emirater ble til som selvstendig stat  1971, da seks sjeikdømmer sluttet seg sammen i én stat, hvoretter en sjuende tilsluttet seg året etter. Statsdannelsen ble til som følge av at Storbritannia i 1968 kunngjorde at landet ville avvikle sin politisk-militære støtte til sjeikdømmene ved Persiabukta innen 1971. Også Bahrain og Qatar deltok i forhandlingene, men valgte – i likhet med Kuwait – selvstendighet som egne stater.

Saudi-Arabia ble opprettet som selvstendig kongedømme i 1932, og ble særlig fra 1950- og 60-tallet, etter hvert som oljeutvinningen tiltok og inntektene økte, en regional stormakt – og den dominerende stat på Den arabiske halvøy. I den arabiske verden kivet flere land om politisk innflytelse og hegemoni fra 1950-tallet, framfor alt Egypt og Syria, dernest Irak og Saudi-Arabia. Sistnevnte hadde er mer defensiv posisjon, og var tidlig opptatt av en opplevd trussel fra de hashemittiske regimene i nabolandene Irak og Jordan, deretter Baath-regimet i Bagdad. Saudi-Arabia så vel som andre land på halvøya har tidvis fryktet innflytelsen fra Iran, samtidig som enkeltland har hatt gode forbindelser med den persiske staten, inklusive Oman og Saudi-Arabia.

Kuwait sto også under britisk militær beskyttelse, til landet ble selvstendig i 1961. Landet var strategisk viktig for Storbritannia, som blant annet så sine interesser truet av Tysklands planer om å gjøre Kuwait til endestasjon for den planlagte jernbanen mellom Berlin og Bagdad. Den britiske beskyttelsen ble også ansett nødvendig i lys av opplevde trusler fra Saudi-Arabia, og Storbritannia kom kuwaitiske styrker til unnsetning i kamper mot saudiske avdelinger i 1920. ble satt inn mot saudiske tropper. Etter konfrontasjonen presset Storbritannia gjennom Uqair-avtalen av 1922, da nærmere to tredeler av Kuwaits territorium ble avgitt til Saudi-Arabia, og den saudisk-kuwaitiske nøytrale sonen ble opprettet. Den eksisterte til 1970, da den ble delt mellom de to statene.

Kuwait er et av verdens mest oljerike land, og i tillegg til Saudi-Arabia har Irak ved flere anledninger gjort krav på landet, noe som i nyere tid har påvirket sikkerhetssituasjonen i området ved Persiabukta. Irak gjorde allerede i selvstendighetsåret 1961 krav på Kuwait, begrunnet med at det historisk hadde tilhørt Irak, og under osmanerne var styrt fra Basra. Den kuwaitiske emiren påkalte britisk hjelp, og Storbritannia sendte militære styrker, som så ble erstattet av styrker fra Arabiske liga. Irak anerkjente Kuwait i 1963, mot økonomisk støtte. Kuwait var også, sammen med Saudi-Arabia, de viktigste økonomiske bidragsyterne til Irak under den første Golfkrigen, mellom Irak og Iran, 1980–88. Iraks president Saddam Hussein la etter krigen press på Kuwait for å få ettergitt gjeld, og forventet av de oljerike statene på Den arabiske halvøy skulle bidra til å dekke landets kostnader; Saddam anså at Irak hadde kjempet på vegne av hele den arabiske, sunni-dominerte verden mot den nye sjia-regimet i det persiske Iran.

Da Irak krav ble avvist av Kuwait, ble landet høsten 1990 invadert og okkupert av irakiske styrker. USA følte sine strategiske interesser i regionen, og framfor alt leveransene av energi derfra, truet. Den amerikanske regjeringen la press på Saudi-Arabias kongehus for å få det til å delta i en flernasjonal militær operasjon mot Irak, for å frigjøre Kuwait og å beskytte Saudi-Arabia, som amerikanerne hevdet også var truet av Irak. Dette førte til Operation Desert Storm, et storstilt angrep på Irak vinteren 1991, der Saudi-Arabia var det viktigste oppmarsjområdet for de allierte styrkene som var dominert av USA. Golfkrigen var den mest betydningsfulle hendelse i Arabia i nyere tid. Ikke bare påvirket den det sikkerhetspolitiske bildet i regionen og svekket Baath-regimet i Irak (til dette i 2003 ble fjernet gjennom en ny amerikansk invasjon); det fikk også ringvirkninger innad i Saudi-Arabia, hvor det vokste fram religiøs opposisjon mot at kongehuset hadde tillatt ikke-muslimske tropper å operere fra hva de anså som Saudi-Arabias hellige jord. Dette var én av årsakene til at den opprinnelige saudiske borgeren Osama bin Laden fikk utstrakt oppslutning i hjemlandet, og at en rekke saudiere sluttet seg til al-Qaida, og blant annet deltok i angrepene 11. September 2001 – så vel som i andre terroraksjoner, også inne i Saudi-Arabia.

Mens Storbritannia gradvis trakk seg ut av Arabia på 1960- og 70-tallet, styrket USA sitt nærvær – politisk, økonomisk og militært. Det saudiske kongehuset spilte på to hester for å sikre seg utenlandsk støtte i mellomkrigstida, men valgte amerikanske selskaper for å utvinne sine oljeforekomster, og utviklet på dette grunnlag et nært samarbeid med USA. De politiske og økonomiske båndene var så vidt sterke, at forholdet ble reparert etter terroranslagene i 2001, men kong Fahd tillot i 2003 ikke USA på ny å angripe Irak fra saudisk territorium. Dét gjorde derimot Bahrain, De forente arabiske emirater og Qatar, som styrket det militære samarbeidet med USA, som derved utvidet sitt strategiske nærvær ved Persiabukta. Særlig i Bahrain hadde USA lenge hatt et militært fotfeste, etter at amerikanerne i 1971 inngikk en avtale om bruk av Storbritannias tidligere militære anlegg i landet – og som USA hadde benyttet helt siden 1949. Etter Golfkrigen i 1991 inngikk Bahrain og USA en forsvarsavtale som sikret adgang til bahrainske havner; deretter ble amerikanske kampfly stasjonert i landet som avskrekking i forhold til Iran. Bahrain bisto USA i angrep på al-Qaida og Taliban i Afghanistan i 2001, og USA fikk under angrepet på Irak i 2003 benytte marinebaser i landet. USA har etablert hovedkvarter for sin femte marineflåte i Bahrain. Under angrepet på Irak i 2003, Operation Iraqi Freedom, var Qatar det viktigste oppmarsjområdet for amerikanske styrker. Dette var tuftet på en forsvarspakt mellom de to land fra 1992, hvorpå USA gjennom 2000-tallet bygde opp sin fremste militære tilstedeværelse i regionen i Qatar – da landet tok over som USAs nærmeste militært operative allierte ved Persiabukta etter Saudi-Arabia. al-Udeid er en framskutt base for det amerikanske luftforsvaret i Qatar, og spilte en viktig rolle i USAs krigføring i Afghanistan fra 2001 og i angrepet på Irak i 2003. Forut for invasjonen av Irak etablerte USA et framskutt hovedkvarter for sin sentralkommando i Qatar. De forente arabiske emirater sluttet opp om operasjonene mot Irak i 1990/91, og stilte sin militære anlegg til de allierte styrkenes disposisjon, deriblant havnen Jebel Ali, som ble landbase for det norske kystvaktfartøyet KV Andenes. Emiratene inngikk en forsvarsavtale med USA i 1994, og stilte sine baser til USAs disposisjon ved angrepet på Irak i 2003. Kuwait inngikk i 1991 en forsvarsavtale med USA, deretter med flere andre land, og USA fikk etablere baser i landet. Amerikanske selskaper fikk omfattende kontrakter knyttet til gjenoppbygging av Kuwait etter krigen. Kuwait støttet åpent USAs planlagte angrep på Irak i 2003, og landet ble det viktigste baseområdet for de allierte styrkene.

Påskyndet av den første golfkrigen i 1980, etablerte statene ved Persiabukta i 1981 Golfrådet (GCC), for å styrke regionalt samarbeid. Som følge av Iraks aggresjon var sikkerhetspolitikk fra starten et prioritert virkefelt, og rådet etablerte i 1984 en felles forsvarsstyrke, Peninsula Shield Force. Under det arabiske opprøret i 2011 ble denne brukt innad i GCC – til støtte for Bahrains regime, mot demokratiopprørere. Styrkingen av den militære kapasiteten til GCC skjedde parallelt med at de enkelte golfstater, ikke minst Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, foretok en betydelig militær opprustning.

Samtidig som golfstatene samarbeider, har det vært flere tilfeller av uoverensstemmelser, særlig på grunn av uavklarte territorielle grenser. Dette har ført til politiske konflikter og militære sammenstøt, blant annet mellom Jemen og Saudi-Arabia og mellom Bahrain og Qatar.

Arabia består av i hovedsak statsdannelser etablert i nyere tid, hvorav de fleste er monarkier; unntaket er Jemen, hvor monarkiet ble styrtet i 1962. Den arabiske halvøy er i utgangspunktet forholdsvis etnisk homogent, med en arabisk befolkning som har en lang og rotfestet historie i regionen, men med innflytelse gjennom Arabias handelsforbindelser gjennom flere hundre år blant annet med Persia, India og Øst-Afrika. I nyere tid er et stort antall arbeidsmigranter hentet til de oljeproduserende land, dels fra andre arabiske stater, for øvrig fra Asia og Vesten.

Utvinning av olje og gass fra årene etter andre verdenskrig har vært skjellsettende for samfunnsutviklingen på Den arabiske halvøy, framfor alt for de ved Persiabukta. Olje ble påvist i flere land på 1930-tallet, men utvinning og eksport startet vesentlig etter krigen, med Saudi-Arabia, Kuwait, deler av De forente arabiske emirater samt Qatar som største produsenter. De store inntektene har ført til en svært rask samfunnsendring; en modernisering fra økonomisk sett lite utviklede samfunn til land med moderne infrastruktur og næringsliv, så vel som omfattende velferdsordninger for sine borgere. Mens utviklingen har gått svært raskt på det økonomiske området, har de politiske og kulturelle endringene vært langt mer forsiktige:

De fleste av monarkiene på Den arabiske halvøy er eneveldige og konservative, og har i liten utstrekning tillatt politisk virksomhet, enn si demokratisk utvikling. Særlig gjelder dette Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater; Kuwait har gått lengst i å åpne for en viss innføring av demokratiske strukturer. Statene på Den arabiske halvøy er, modernisering til tross, i mangt tradisjonsbundne og konservative – og den stamme- og klanbaserte samfunnsstrukturen er fortsatt en viktig faktor. Til konservativismen hører også innflytelsen til islam, som særlig preger det saudiske samfunnet, som er styrt i henhold til prinsippene i den rådende wahhabi-retningen. Islam og islamsk lovgiving praktiseres ulike i de forskjellige statene, med større pragmatisme særlig i Dubai og Kuwait. Mangel på personlig og politisk frihet betyr at statene på flere områder bryter de universelle menneskerettighetene. Én side ved dette er også konflikten mellom de to hovedretningene i islam, sunni og sjia. Flertallet av befolkningen i Arabia er sunnier, men med betydelige sjia-minoriteter både i Bahrain og Saudi-Arabia – som mener seg diskriminert og mistrodd, blant annet for å kunne stå i allianse med den sjia-dominerte Iran.

Mens det i Jemen og Oman var omfattende politiske kamper, inklusive væpnede opprør, på 1960- og 70-tallet, har det i de andre statene vært liten synlig opposisjon – hvilket heller ikke er tillatt. I flere land har det vært enkelte tilfeller av åpen opposisjon, men med unntak av Kuwait har denne i liten grad ført til endringer. Den arabiske våren i 2011 ga seg også utslag i protester og krav om reformer i flere stater i Arabia, framfor alt i Bahrain, hvor omfattende protester ble slått ned med militærmakt, men også i Saudi-Arabia. Motstanden mot det saudiske kongehuset kommer fra to kanter; dels fra ungdom og andre som ønsker en liberalisering av samfunnet, dels fra rettroende religiøst hold som særlig har reagert på Saud-dynastiets nære forbindelser med USA – så vel som livsførselen til medlemmer av huset. Dette har ført til framvekst av radikal islamisme i Saudi-Arabia, og til at mange saudiere sluttet seg til kampen mot Sovjetunionen og dets allierte i Afghanistan, hvorav mange deretter sluttet seg til al-Qaida, og senere deltok i flere kriger, blant annet i Algerie og Bosnia. Flere saudiere deltok i terroranslagene mot USA i 2001 – så vel som i aksjoner i Saudi-Arabia.

 

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.