Permafrost er grunn (løsmasser og berggrunn) der temperaturen i løpet av to sammenhengende år ikke overstiger 0 grader Celsius. Polare og høyereliggende områder har permafrost, og permafrost påvirker i alt cirka 20 prosent av landarealet på Jorden. Permafrost tilhører jordens kryosfære.

I Norge finnes permafrost i høyfjellsområder, både i Nord-Norge og i Sør-Norge. I Sør-Norge har man nedre grense for permafrost i en høyde på rundt 1400 meter over havet, mens i Nord-Norge er den nedre grensen cirka 600 meter over havet. Det er også påvist permafrost i berggrunn ved tunneldriving gjennom Gaustatoppen.

Man vet ikke sikkert hvor dyp permafrosten er i fjellområdene i Norge. På Juvasshøe (1884 meter over havet) i Jotunheimen finnes det et cirka 130 meter dypt borehull der det er blitt målt bakketemperaturer i ulike dybder sammenhengende siden 1999 som en del av det europeiske PACE-nettverket. Ved 129 meters dybde er temperaturen i bakken fremdeles under -2 grader Celsius, og permafrostdybden er derfor betydelig dypere.

Tilsvarende borehull på Janssonhaugen på Svalbard viser at bakketemperaturen ved 100 meters dybde er cirka -2,5 grader Celsius. På Svalbard finnes permafrost fra overflaten og ned til cirka 150 meters dybde nær havnivå og ned til minst 450 meters dybde i fjellområdene.

Den delen av bakken som tiner hver sommer kalles det aktive laget.

Permafrost oppfører seg som et impermeabelt lag i bakken, og nedbørsvann og smeltevann i det aktive laget vil derfor hindres fra å sige inn i jorden eller berggrunnen og samler seg i overflatelaget.

Dersom det aktive laget består av sedimenter eller organisk materiale vil den oppbløtte massen ha lav skjærstyrke og lett kunne bevege på seg. Bevegelser i slike masser kan skje sakte og kontrollert som solifluksjon (en prosess som strengt tatt ikke krever permafrost, men sesongfrost) eller som gelifluksjon (krever tosidig frysing, altså permafrost). Bevegelser kan også skje raskt og uforutsigbart som ved utglidning av det aktive laget.

Andre landformer som kun dannes der man har permafrost er steinbreer, palser, pingoer, iskilepolygoner og langtlivede iskjernemorener.

Vi deler normalt inn permafrosten inn i ulike soner etter hvor store deler av område det er sannsynligvis inneholder permafrost. Permafrost er en ren temperaturdefinert størrelse, og det må derfor bakkemålinger til for å sikkert kunne angi om det er permafrost til stede. Det fins svært mange borehull der man måler bakketemperaturer på jorden, men selvsagt ikke overalt. Derfor baserer man seg på modeller for å beregne utbredelsen til permafrost. Vi sier at vi har:

  • kontinuerlig permafrost der 90-100 % av landarealet inneholder permafrost;
  • diskontinuerlig permafrost der 50-90 % av landarealet inneholder permafrost;
  • sporadisk permafrost der 10-50 % av landarealet inneholder permafrost
  • isolert permafrost der mindre enn 10 % av landarealet inneholder permafrost

Denne inndelingen i soner bruker man både på kontinentskala (mer permafrost jo høyere breddegraden er), og i fjellområder (mer permafrost jo høyere over havet man kommer).

Det går greit å bygge hus på permanent frosset grunn, men dersom man varmer opp i huset, vil grunnen tine og synke sammen. På Svalbard bygger man derfor på påler fundert dypt nede i permafrosten, og med selve bygningen "svevende" over bakken for å hindre direkte kontakt mellom den oppvarmede bygningen og bakkeoverflaten. Man isolerer også olje- og vannledninger gjennom områder med permafrost som kan avgi varme slik at undergrunnen tiner og deformeres. For å motvirke dette har man i Alaska eksperimentert med å fryse undergrunnen kunstig. I områder hvor det øverste jordlaget tiner om sommeren, vil telehiv og jordflytning by på store tekniske problemer.

solifluksjon

strukturmark

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.