Krigen i Jemen 2015–

Ruiner etter et bombeangrep i et boligområde i Jemens hovedstad Sana, 2015.
Av .

Medlemmer av Houthi-bevegelsen markerer treårsdagen for houthienes overtakelse av Jemens hovedstad Sanaa, i 2017. På plakaten er det bilde av bevegelsens grunnlegger, den avdøde Hussein Badreddin al-Houthi.

Av /Reuters/NTB Scanpix.

Krigen i Jemen er en forlengelsen av en borgerkrig som fulgte etter det politiske opprøret i Jemen i 2011–2012, under Den arabiske våren. Opprøret framtvang et regimeskifte, men gamle motsetninger, ikke minst i nord, fortsatte. Der trappet den lokale opprørsbevegelsen Houtis opp sin aktivitet. Fra 2014 tok den kontroll over stadig større deler av Jemen, også ut over sitt eget kjerneområde i Saada-provinsen nordvest i landet. Houtis har tatt kontroll blant annet over hovedstaden Sanaa, og forsøkt å innsette seg selv som regjering for hele Jemen. Flere mindre grupper i sør kjemper for løsrivelse fra Jemen.

Den internasjonale krigen i Jemen startet i mars 2015, etter at Saudi-Arabia, støttet blant annet av USA og Golfrådet, og formelt etter en anmodning fra Jemens regjering, samlet en koalisjon av stater til en militær operasjon: Operation Decisive Storm. Den har i vesentlig grad bidratt til en opptrapping av den militære konflikten, og til en av de alvorligste humanitære krisene på 2000-tallet.

En avtale inngått mellom de jemenittiske partene i Stockholm i desember 2018 inkludert våpenhvile i Hodeidah-provinsen. FN støttet gjennomføring av avtalen blant annet med å sette inn observatører.

Krigens karakter

Krigen i Jemen har utviklet seg fra en borgerkrig til en konvensjonell krig med en rekke aktører, både jemenittiske og utenlandske. Den er blitt en regional stormaktskonflikt der særlig Iran og Saudi-Arabia står mot hverandre. Samtidig representerer de to regionale stormaktene hver sin retning innen islam, henholdsvis sjia og sunni. Jemen er derfor, til dels på samme måte som Syria, blitt en arena for kampen mellom disse to politiske og religiøse motpolene i Midtøsten. Også USA er en aktør i denne konflikten, ved å støtte Saudi-Arabia og dets partnere, og med front mot Iran.

Saudi-Arabia har stilt seg bak regjeringen i Jemen, og beskyldte tidlig Houtis-opprørerne for å motta støtte fra Iran. Saudi-Arabia frykter økt iransk innflytelse i nabolandet Jemen, og har samlet politisk støtte for en flernasjonal militær koalisjon. Denne har siden 2015 ført krig mot Houtis; i navnet til støtte for den jemenittiske regjeringen.

Samtidig har separatister i sør vendt seg mot både Jemens saudi-støttede regjering og mot Houtis. Utbrytergrupperingen Southern Transitional Council (STC) tok i august 2019 kontroll over havnebyen Aden, der regjeringen hadde søkt tilflukt, etter at Houtis fordrev den fra hovedstaden Sanaa. Opprørerne i sør støttes av De forente arabiske emirater (FAE), som samtidig deltar i den militære koalisjonen ledet av Saudi-Arabia.

Den opprinnelig interne konflikten i Jemen er internasjonalisert. Det er flere grunner til det: Én dimensjon, og den viktigste, er en frykt i regionen, fra Saudi-Arabia og andre sunnimonarkier i Golfområdet, for at det sjiittiske Iran skal få økt innflytelse på Den arabiske halvøy. En annen dimensjon er enkeltstaters interesser i Jemen. Først og fremst gjelder det Saudi-Arabias ønske om kontroll over utviklingen i nabolandet, dernest de regionale ambisjonene til FAE. En tredje dimensjon er de indre motsetningene mellom det nordlige og sørlige Jemen, som inntil 1990 var to separate stater. Borgerkrigen mellom jemenittiske grupper har fortsatt samtidig som, og delvis forsterket av, den internasjonaliserte krigen. I tillegg til Houtis-opprørerne som fordrev regjeringen fra hovedstaden Sanaa, har opprørsgrupper i sør tatt opp våpen mot regjeringen, og kjemper for løsrivelse fra Jemen. En fjerde dimensjon ved krigen i Jemen stammer fra tida etter al-Qaidas angrep mot mål i USA i 2001. Kampen mot internasjonal terror er ført også i Jemen, blant annet av USA, i samarbeid med den jemenittiske regjering. Både al-Qaida og Den islamske stat (IS) har etablert seg i Jemen.

Krigen i Jemen er dermed ett av flere eksempler på at en politisk–religiøs–økonomisk rivalisering mellom stater ved Persiabukta (særlig Saudi-Arabia og Iran, men også FAE og Qatar) blir ført også med militære midler på et annet lands territorium. Dette har tidligere skjedd særlig i krigen i Syria, så vel som under krigen i Libya.

Bakgrunn

Jemen har i mange tiår levd med politiske, kulturelle og økonomiske motsetninger, og har i flere perioder opplevd krig. Den direkte bakgrunnen for krigen med internasjonal deltakelse siden 2015, er et indre opprør som brøt ut nord i landet i 2004, og som førte til borgerkrig. Bak opprøret sto den religiøse lederen for zaidiene, en gren av sjia-retningen innen islam, Hussein al-Houti. Han ledet bevegelsen ash-Shabab al-Muminin, bedre kjent som Houtis, med navn etter grunnleggeren.

Krigen mellom Houtis og regjeringsstyrkene pågikk i flere runder, til en våpenhvile ble inngått i 2010. Demokratiopprøret som brøt ut i Jemen i 2011 endte med at president Ali Abdullah Saleh gikk av i 2012. Etter regimeskiftet tok Houtis militær kontroll over stadig større deler av landet. I august 2014 fordrev gruppen regjeringen fra hovedstaden Sanaa. Den tok deretter kontroll over blant annet landets nest største by, Hodeidah; deretter Aden og Taiz. I 2015 tok Houtis kontroll over presidentpalasset og oppløste nasjonalforsamlingen.

Utviklingen skapte uro i regionen, og maktovertakelsen ble fordømt blant annet av Golfrådet (GCC).

Koalisjon

Luftbombing av hovedstaden Sana, utført av det saudiarabiske flyvåpenet, som del av den flernasjonale koalisjonens krigføring i Jemen, 2016.
Av .

Jemens avsatte regjering, som fortsatt formelt representerer landet i internasjonale fora, anmodet Golfrådet om å gripe inn. Rådet hadde spilt en sentral rolle i forsøkene på å finne en politisk løsning etter opprøret i 2011; nå ba regjeringen det om å gripe inn også militært.

Anmodningen var det formelle grunnlaget for å etablere en koalisjon av stater som kunne iverksette en militær operasjon mot Houtis – til støtte for regjeringen.

Med sine storpolitiske egeninteresser, og naboskapet til Jemen, var Saudi-Arabia den fremste pådriver for militær inngripen. Houtis ble knyttet til Iran og dets libanesiske allierte, Hizbollah. Derved ble intervensjonen også koblet til kampen mot terror, med tilhørende støtte fra ledende vestlige stater som USA, Storbritannia og Frankrike. Flere land sluttet seg til koalisjonen: Bahrain, De forente arabiske emirater, Egypt, Jordan, Kuwait, Marokko, Qatar, Senegal og Sudan stilte tidlig ulike typer militære bidrag, i tillegg til Saudi-Arabia. USA, og dels Storbritannia og Frankrike, har bidratt blant annet med etterretning og logistikkstøtte.

Saudi-Arabia anmodet Pakistan om å delta, men parlamentet der gikk mot krigsdeltakelse. Landet sendte derimot marinefartøyer for å delta i en blokade av Houtis, i tråd med FNs sanksjonsvedtak. Jemens andre naboland, Oman, deltar ikke i koalisjonen, og har inntatt en nøytral rolle, også for å kunne være et kontaktpunkt mellom partene, også til Iran.

Operasjon

Den flernasjonale operasjonen mot Houtis er benevnt Operation Decisive Storm. Den startet formelt som en støtte til regjeringen i Jemen, etter at den hadde anmodet Golfrådet (GCC) om militær hjelp. Operasjonen ble iverksatt etter at GCC (unntatt Oman) hadde kommet med en felles kunngjøring om å gripe inn mot Houtis. Den startet med at Saudi-Arabias flyvåpen tok kontroll over Jemens luftterritorium, før saudisk flybombing ble rettet mot Houtis, 26. mars 2015.

Intervensjonen ble 14. april 2015 støttet av FNs sikkerhetsråd. Gjennom resolusjon 2216 krevde FN at Houtis skulle trekke seg tilbake fra områdene gruppen hadde inntatt, oppgi sine våpen og avslutte sin væpnede kamp.

Saudi-Arabia kunngjorde 22. april at Operation Decisive Storm var over, for å bli etterfulgt av Operation Restoring Hope, som skulle ha et mer politisk fokus. I virkeligheten fortsatte krigen som før, både med flybombing og bakketrefninger.

Den flernasjonale krigføringen gikk inn i en ny fase i juli 2015, da bakkestyrker, først fra De forente arabiske emirater, ble satt inn. Forut for dette var spesialstyrker derfra, og fra Saudi-Arabia og Bahrain, på plass. Særlig Saudi-Arabia og Egypt har stilt fartøyer til den maritime del av operasjonen, i Rødehavet og Adenbukta. De har dels deltatt i havneblokaden, men har også beskutt Houti-posisjoner fra sjøen. USAs marine har også støttet blokaden, og blant annet inspisert fartøyer mistenkt for å frakte våpen fra Iran til Houtis.

Mens koalisjonen i krigens første fase mest rettet flyangrep mot militære mål, er det påpekt en endring fra høsten 2015. Da ble også sivile og økonomiske mål i tiltagende utstrekning rammet. Denne delen av kampanjen ble forsterket fra høsten 2016, med økonomisk krigføring i form av blokade av havner og stengte grenser.

Houtis har svart på angrepene også med å beskyte mål i Saudi-Arabia. Angrep mot saudiske mål ble trappet opp i 2018–2019, ved bruk også av droner. I september 2019 ble oljeanlegg i Saudi-Arabia truffet i droneangrep som Houtis påtok seg ansvaret for, men som Iran ble mistenkt for å stå bak.

Hovedaktører

En rekke nasjonale aktører og utenlandske stater deltar i krigen i Jemen. Hovedmotstanderne er opprørsbevegelsen Houtis på den ene siden og Jemens regjering – støttet av den flernasjonale koalisjonen – på den andre. En tredje kategori er opprørerne i sør, som ønsker å bryte ut fra Jemen.

Opprørsstyrker

Houtis har angrepet regjeringen, for å fjerne den fra makten. Etter hvert som Houtis rykket fram fra sitt kjerneområde i nord, for blant annet å erobre hovedstaden Sanaa, ble gruppen en reell trussel for regjeringen, både militært og politisk. Regjeringen flyktet til Aden, mens presidenten søkte tilflukt i Saudi-Arabia. Houtis støttes av Iran.

Separatister

Grupper i sør har grepet til våpen mot sentralmakten. Disse fører ikke så mye en krig mot den aktuelle regjering, men benytter krigen til å kjempe for løsrivelse fra det forente Jemen. I august 2019 tok Southern Transitional Council (STC) kontroll over Aden, hovedstad i det tidligere Sør-Jemen. STC støttes av De forente arabiske emirater.

Regjeringsstyrkene

Regjeringsstyrkene ble splittet under borgerkrigen som fulgte opprøret i 2011–2013. En stor del forble lojal til tidligere president Ali Abdullah Saleh, og ikke den nye presidenten, Abdrabbuh Mansour Hadi. Saleh allierte seg etter hvert med Houtis, og ulike fraksjoner av regjeringshæren kjempet delvis mot hverandre. Regjeringen støttes framfor alt av Saudi-Arabia.

Saudi-Arabia

Nabolandet har vært drivkraften bak den flernasjonale militære operasjonen mot Houtis. Saudi-Arabia har stått for størstedelen av den militære innsatsen, med omfattende flybombing. Den saudiske krigføringen er først og fremst for å forhindre økt iransk – og dermed sjiittisk – innflytelse i landet og regionen; og for å sikre sin fortsatt politisk kontroll over Jemen. Det saudiske initiativet for en koalisjon ga krigføringen større militær slagkraft så vel som politisk legitimitet.

De forente arabiske emirater (FAE)

Golfstaten er alliert med Saudi-Arabia, og har stått for størstedelen av bakkestyrkene. Landet har dels andre grunner for å engasjere seg, ut over frykt for økt innflytelse fra Iran. FAE bruker krigen som ledd i sin politiske og økonomiske strategi for å sikre seg fotfeste i det strategisk viktige innseilingsområdet til Rødehavet (samt på Afrikas horn). Styrker fra FAE har særlig engasjert seg sør i Jemen, med støtte til separatister, for å svekke den jemenittiske staten ytterligere. Landet har dels sendt egne spesialstyrker og bidratt med bombing, men har også satt inn utenlandske leiesoldater.

Iran

Den regionale stormakten mistenkes av blant andre Golfstatene og USA for å ville sikre seg innflytelse i Jemen gjennom å støtte Houtis. Det er ikke godtgjort at Iran ga Houtis støtte av større omfang da krigen startet, men det er sannsynlig at støtten har økt som følge av krigen. Den har vært dels i form av våpenhjelp, dels opplæring av Houtis-soldater, både i Jemen og Iran. Med iransk støtte skal den libanesiske Hizbollah-militsen ha sendt militære rådgivere til Jemen.

USA

Amerikanske interesser i regionen er knyttet til motstand mot Iran, og dermed støtte til Saudi-Arabia og de andre golfstatene. USA har også vært opptatt av kampen mot terror i regionen, herunder ikke minst i Jemen. USA har bidratt til koalisjonen gjennom planlegging og ledelse; etterretningsinformasjon og forsyninger. USA har stilt med tankfly som har betjent andre lands kampfly. USA utplasserte Patriot antiluftskyts i Saudi-Arabia til forsvar mot Houtis Scud-missiler, og har satt inn spesialsoldater på grensa mellom Saudi-Arabia og Jemen.

Andre land

Flere land har deltatt med styrker til operasjonen. Qatar ble i 2017 utelukket fra koalisjonen som følge av den regionale blokaden av landet. Mens FAE har satt inn leiesoldater fra flere land i Jemen, har Saudi-Arabia finansiert deltakelsen av bakkestyrker fra Sudan. I mai 2015 inngikk Saudi-Arabia og FAE en avtale med Eritrea om å bruke dette landets territorium til operasjonen i Jemen. Avtalen innbefattet leie av havnen i Assab som militær logistikkbase. Marineoperasjoner mot Jemen er deretter utført derfra; flytokt fra hovedstaden Asmara.

Ytterligere andre land, deriblant Norge, er beskyldt for indirekte å bidra til krigføringen ved å levere våpen til krigførende parter. Norge har i flere år eksportert militært materiell til Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater. Denne eksporten til FAE ble stanset i desember 2017 på grunn av krigsdeltakelsen i Jemen. Storbritannia, en tidligere stormakt i regionen, er også engasjert i krigen, dels gjennom våpenleveranser, men også logistikkstøtte, særlig til FAE.

Andre aktører

Terrorgruppene al-Qaida og Den islamske stat (IS) er aktive i Jemen, og i noen grad trukket inn i krigen.

Forholdet til lokale aktører har i noen grad skapt motstridende interesser mellom, og opptreden fra, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater. Der saudierne har alliert seg med Islah, den jemenittiske del av Det muslimske brorskap, støtter FAE grupper som kjemper mot Islah. Da Southern Transitional council (STC) i august 2019 inntok Aden, kom grupper støttet av FAE i kamp med regjeringsstyrker støttet av Saudi-Arabia. De to golfstatene har ulike økonomiske interesser i Jemen: Saudi-Arabia ønsker å hegne om sin dominerende stilling som oljeeksportør, og motsetter seg planene om en planlagt oljeledning fra Jemen til Indiahavet. FAE ønsker å styrke sin regionale stilling som handelssenter ved å etablere kontroll over havner, inklusive i Jemen.

Konsekvenser

Krigen i Jemen har ført til både humanitær og økonomisk krise, men stor varemangel, og med svartebørsomsetning av flere varer, som bensin.
Av .

Krigen har hatt svært alvorlige sosiale og økonomiske konsekvenser. FN har erklært at situasjonen i Jemens er verdens verste humanitære krise. Dette skyldes flere forhold: Krigen har fordrevet mer enn tre millioner innbyggere fra sine hjem, hvorav vel 190 000 har flyktet ut av landet). I 2019 var rundt 75 prosent av befolkningen (22 millioner mennesker) avhengig av humanitær hjelp. Minst 10 000 er drept; trolig er over 50 000 er blitt såret.

De materielle ødeleggelsene er også svært store, og omfatter både moderne infrastruktur og gammel kultur, herunder kulturminner som står på UNESCOs verdensarvliste. Til den sivile infrastrukturen som er rammet, hører skole- og helsevesen, og forsyningslinjer som havner og lagre. Deler av produksjonsapparatet – ikke minst jordbruk og fiske – er også rammet, noe som bidratt til utstrakt matmangel og sult. Det samme har sanksjoner, blokkerte havner og stengte grenser. Forholdene har ført til utbrudd av epidemier, blant annet kolera. En rapport fra FNs utviklingsprogram (UNDP) har beregnet at de økonomiske tapene som følge av krigen per 2019 beløp seg til anslagsvis USD 89 milliarder.

FN-organer og andre internasjonale organisasjoner som har kartlagt både den militære aktiviteten og de samfunnsmessige konsekvensene, har pekt på at militære angrep bevisst er rettet mot sivile mål, og har bidratt til den humanitære katastrofen.

Allerede før krigen brøt ut var Jemen det minst økonomisk utviklede landet på Den arabiske halvøy. Bare små deler av landet er egnet for jordbruk, og landet hadde lav matsikkerhet. 80–90 prosent av matbehovet ble importert. Dette har bidratt til å gjøre landet sårbart for sanksjoner og redusert produksjon. Jemen har oljeforekomster, men også utvinningen av disse er rammet av krigen.

Hjelpebehovet er stort, og en rekke land har lovet bistand til Jemen, blant annet under en internasjonal giverkonferanse i januar 2018. Norge kunngjorde der et bidrag på 170 millioner kroner. I tillegg bidro Norge gjennom FNs nødhjelpsfond (CERF) med over 40 millioner i 2018. Blant de land som har lovet mest humanitær hjelp er også de som i størst grad har bidratt til krisen: Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater.

Krigsforbrytelser

Menneskerettighetsorganisasjoner og media har rapportert om mange tilfeller av flyangrep mot sivile mål. Infrastruktur og næringsvirksomhet har vært mål. Det samme har, bevisst eller ved feiltakelser, sammenkomster av sivile.

Koalisjonen har innført restriksjoner på innførsel av av mat, medisiner og drivstoff, mens Houtis har forhindret distribusjon av humanitær hjelp til sivilbefolkningen. Saudi-Arabia har også stengt grensen til Jemen, og ytterligere forhindret at varer kunne komme inn i landet.

En ekspertgruppe fra FNs menneskerettighetsråd (UNHRC) la i september 2018 fram en rapport der alle partene i krigen – koalisjonen og opprørerne så vel som regjeringsstyrkene – ble beskyldt for flere typer overgrep. Disse inkluderer det gruppen kaller sannsynlige krigsforbrytelser, blant annet flyangrep mot sivile mål. Gruppen viser til tilfeldige arrestasjoner, tortur av fanger, forsvinning av mennesker og seksuelle overgrep.

Fredsforsøk

Det har vært flere diplomatiske forsøk på å stanse krigen. I januar 2016 mislykkes fredssamtaler i Kuwait, og en inngått våpenhvile tok samtidig slutt. Nye fredsforsøk, på ny i Kuwait, fant sted i april 2016.

Fredssamtaler i regi av FN brøt sammen i september 2018, men ble etterfulgt av FN-ledede forhandlinger mellom regjeringen og Houtis i Sverige i desember. Disse førte til en avtale, den såkalte Stockholm-avtalen, som ble undertegnet 13. desember 2018. Den innbefatter blant annet en våpenhvile i Hodeidah-provinsen, flytting av militære styrker og utveksling av fanger. FNs sikkerhetsråd ga avtalen sin støtte gjennom resolusjon nr. 2451, 21. desember 2018. Derved etablerte FN en mekanisme, Redeployment Coordination Committee (RCC), for å bistå i omgruppering av militære styrker. Sikkerhetsrådet vedtok så den 16. januar 2019, gjennom resolusjon 2452, å sende en gruppe ubevæpnede observatører til Jemen, for å påse at avtalen overholdes: United Nations Mission to Support the Hodeidah Agreement (UNMHA).

Våpenhvilen er både i 2018 og 2019 brutt av partene; mest av Houtis.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg