Ruiner etter et bombeangrep i et boligområde i Jemens hovedstad Sana, 2015.

Ruiner i Jemen. av Almigdad Mojalli/VOA. Public domain 1.0

Krigen i Jemen er en forlengelsen av en borgerkrig som fulgte etter det politiske opprøret i Jemen i 2011–12, under Den arabiske våren. Opprøret framtvang et regimeskifte, men gamle motsetninger, ikke minst i nord, fortsatte. Der trappet den lokale opprørsbevegelsen Houtis opp sin aktivitet. Fra 2014 tok den kontroll over stadig større deler av Jemen, også ut over sitt eget kjerneområde i Saada-provinsen i nordvest. Houtis tilhører en gren av sjia-retningen innen islam, og ble tidlig beskyldt for å motta støtte fra det sjiittiske regimet i Iran. Jemens naboland, den regionale sunni-stormakten Saudi-Arabia, fryktet økt innflytelse fra rivalen Iran i Jemen, og samlet politisk støtte for en flernasjonal militær koalisjon. Denne styrken har siden 2015 har ført krig mot Houtis; i navnet til støtte for den jemenittiske regjeringen.

Krigen startet som en borgerkrig, og utviklet seg til en konvensjonell krig med en rekke aktører, både jemenittiske og utenlandske. Den opprinnelig interne konflikten i Jemen er som følge av flere forhold blitt internasjonalisert: Først og fremst en regional frykt, fra Saudi-Arabia og andre monarkier i Golfen, for at Iran skal få økt innflytelse på Den arabiske halvøy. Dernest Saudi-Arabis ønske om å kontrollere utviklingen i nabolandet Jemen, og de regionale – økonomiske og politiske – ambisjonene til De forente arabiske emirater (FAE). Dermed er krigen i Jemen enda et eksempel på at politisk–religiøs–økonomisk rivalisering mellom stater ved Persiabukta (særlig Saudi-Arabia og Iran, samt FAE og Qatar) blir ført også med militære midler på annet lands territorium, i likhet med – og særlig – krigen i Syria, men også under krigen i Libya.

Borgerkrigen, med militær kamp mellom ulike jemenittiske grupper, har fortsatt innenfor, og til dels som en del, av den større, internasjonaliserte krigen. Både regjeringsstyrkene og militsgrupper har alliert seg med styrker fra ett eller flere av landene som deltar i denne krigen. Mens Houtis har tatt kontroll blant annet over hovedstaden Sanaa, og forsøkt å innsette seg selv som regjering for hele Jemen, kjemper flere mindre grupper i sør for løsrivelse fra Jemen som stat.

En tredje dimensjon ved krigen i Jemen, og som stammer fra tida etter al-Qaidas angrep i USA i 2001, er kampen mot internasjonal terror. Både al-Qaida og senere Den islamske stat har etablert seg i Jemen. Amerikanske, og andre, styrker er satt inn mot disse, også under den flernasjonale krigen.

Den internasjonale krigen i Jemen startet i mars 2015, etter at Saudi-Arabia, støttet blant annet av USA og Golfrådet, og formelt etter en anmodning fra Jemens regjering, samlet en koalisjon av stater til en militær operasjon – Operation Decisive Storm. Koalisjonen har ført krigen særlig med luftangrep og flybombing, men også ved å sette inn bakkestyrker. Økonomiske sanksjoner, og blokade av havner, er også brukt som midler i krigen.

Jemen har i mange tiår levd med politiske, kulturelle og økonomiske motsetninger, og har i flere perioder opplevd krig. Den direkte bakgrunnen for krigen med internasjonal deltakelse siden 2015, er et militant opprør som brøt ut nord i landet i 2004, og som førte til en borgerkrig. Bak opprøret sto den religiøse lederen for zaidiene, en gren av sjia-retningen innen islam, Hussein al-Houti. Han ledet bevegelsen ash-Shabab al-Muminin, bedre kjent som Houtis, med navn etter grunnleggeren.

Krigen mellom Houtis og regjeringsstyrkene pågikk i flere runder, til en våpenhvile ble inngått i 2010. Demokratiopprøret som brøt ut i 2011 endte med at president Ali Abdullah Saleh gikk av i 2012. Etter regimeskiftet tok Houtis militær kontroll over stadig større deler av landet. I august 2014 fordrev Houtis regjeringen fra hovedstaden Sanaa. Deretter ble en ny våpenhvile inngått, etter initiativ fra FN. Politiske motsetninger bidro til at Houtis fortsatte sin militære framrykking, med kontroll over blant annet Jemens nest største by, Hudeida; deretter Aden og Taiz. Tidlig i 2015 tok Houtis kontroll over presidentpalasset og oppløste nasjonalforsamlingen.

Utviklingen skapte uro i regionen, og maktovertakelsen ble fordømt blant annet av Golfrådet (GCC).

Luftbombing av hovedstaden Sana, utført av det saudiarabiske flyvåpenet, som del av den flernasjonale koalisjonens krigføring i Jemen, 2016.

Bombemål. av Fahd Sadi, Panoramio. Gjengitt med tillatelse

Jemens avsatte regjering, som fortsatt formelt representerte Jemen i internasjonale fora, anmodet Golfrådet om å gripe inn. Rådet hadde spilt en sentral rolle i forsøkene på å finne en politisk løsning etter opprøret i 2011; nå ba regjeringen GCC om å gripe inn også militært.

Denne anmodningen var det formelle grunnlaget for å etablere en koalisjon av stater som kunne bidra til en militær operasjon mot Houtis – til støtte for regjeringen.

Med sine storpolitiske egeninteresser, og naboskapet til Jemen, var Saudi-Arabia den fremste pådriver for militær inngripen. Houtis var knyttet til Iran, og dets libanesiske allierte, Hizbollah. Derved kunne intervensjonen i Jemen også kobles til den internasjonale kampen mot terror, med tilhørende støtte også fra ledende vestlige stater, som USA, Storbritannia og Frankrike.

Flere land sluttet seg til den flernasjonale koalisjonen: Bahrain, De forente arabiske emirater, Egypt, Jordan, Kuwait, Marokko, Qatar, Senegal og Sudan stilte tidlig ulike typer militære bildrag, i tillegg til Saudi-Arabia. USA, og dels Storbritannia og Frankrike, har bidratt blant annet med etterretning og logistikkstøtte.

Saudi-Arabia anmodet Pakistan om å delta, men parlamentet gikk mot krigsdeltakelse. Landet sendte derimot marinefartøyer for å delta i en blokade av Houtis, i tråd med FNs sanksjonsvedtak. Jemens andre naboland, Oman, deltar ikke i koalisjonen, og har inntatt en nøytral rolle for å kunne være et kontaktpunkt mellom partene, også til Iran.

Den flernasjonale militære operasjonen mot Houtis startet formelt som en støtte til regjeringen i Jemen, etter at denne anmodet om militær hjelp fra Golfrådet (GCC). Operasjonen ble iverksatt etter at GCC (unntatt Oman) hadde kommet med en felles kunngjøringom å intervenere mot Houtis.

Intervensjonen ble i april 2015 støttet av FNs sikkerhetsråd. Gjennom resolusjon 2216 krevde FN at Houtis skulle trekke seg tilbake fra områdene de hadde inntatt, oppgi sine våpen og avslutte sin væpnede kamp.

Operation Decisive Storm startet med at Saudi-Arabias flyvåpen tok kontroll over Jemens luft-territorium. Dermetter startet den saudiske flybombingen rettet mot Houtis, 26. mars 2015.

Saudi-Arabia kunngjorde 22. april at Operation Decisive Storm var over, for å bli etterfulgt av Operation Restoring Hope, som skulle ha et mer politisk fokus. I virkeligheten fortsatte krigen som før, både med flybombing og bakketrefninger. Den flernasjonale operasjonen gikk inn i en ny fase i juli 2015, da bakkestyrker, først fra De forente arabiske emirater, ble satt inn. Forut for dette var spesialstyrker fra FAE og Saudi-Arabai samt Bahrain på plass. Særlig Saudi-Arabia og Egypt har stilt fartøyer til den maritime del av operasjonen, i Rødehavet og Adenbukta. De har dels deltatt i havneblokaden, men har også beskutt Houti-posisjoner fra sjøen. USAs marine har også støttet blokaden, og blant annet inspisert fartøyer mistenkt for å frakte våpen fra Iran til Houtis.

Mens koalisjonen i krigens første fase mest rettet flyangrep mot militære mål, er det påpekt en endring fra høsten 2015. Da ble i tiltagende utstrekning også sivile og økonomiske mål rammet. Denne delen av kampanjen ble forsterket fra høsten 2016, med økonomisk krigføring i form av havneblokade og stengte grenser.

Operasjonen er rettet mot Houtis, og ikke terrorgruppene IS og AQAP. USA støttet lenge Jemens president Ali Abdullah Saleh, som samarbeidet med amerikanske myndigheter om å bekjempe al-Qaida. Blant annet har USA gjennomført angrep med droner mot gruppen der.

Houtis har svart på angrepene også med å beskyte mål i Saudi-Arabia.

En rekke nasjonale aktører og utenlandske stater deltar i krigen i Jemen. Hovedmotstanderne er opprørsbevegelsen Houtis på den ene siden, og den flernasjonale koalisjonen på den andre.

Opprørsstyrker: Houtis har vært det militære hovedmålet for koalisjonen som har internasjonalisert krigen, mens Iran – som støtter Houtis – er et politisk hovedmål. Houtis har gjennom borgerkrigen kjempet mot regjeringen i Sanaa. Houtis vant fram militært, og ble en reell trussel for regjeringen både militært og politisk. Mens Houtis er fra nord i Jemen, har flere grupper i sør også tatt til våpen mot sentralmakten, og benyttet krigen til å kjempe for løsrivelse fra den forente staten.

Regjeringsstyrkene: Regjeringen er hovedmotstanderen til Houtis. Regjeringsstyrkene ble splittet som følge av borgerkrigen. En stor del av styrkene forble lojale til den avsatte, tidligere presidenten, Ali Abdullah Saleh, og ikke til den nye, Abdrabbuh Mansour Hadi. Saleh allierte seg etter hvert med Houtis, og ulike fraksjoner kjempet delvis mot hverandre.

Saudi-Arabia: Nabolandet Saudi-Arabia har vært drivkraften bak den flernasjonale miltære operasjonen mot Houtis, og den at koalisjons-partnerne som har stått for den mest aktive militære innsatsen, med omattende flybombing. Den saudiske krigføringen er først og fremst for å forhindre økt iransk – og dermed sjiittisk – innflytelse i landet og regionen; og å sikre sin fortsatt politisk kontroll over Jemen. Den saudiske mobiliseringen av en koalisjon for å gi krigføringen større militær slagkaft og politisk legitimitet ble ledet av forsvarsminister (senere kronprins) Mohammed bin Salman.

De forente arabiske emirater: Golfstaten FAE er alliert med Saudi-Arabia, og har stått for den vesentligste delen av bakkestyrkene. Emiratene har dels andre grunner for å engasjere seg i Jemen, ut over felles frykt for økt innflytelse fra Iran. FAE bruker krigen som ledd i sin politiske og økonomiske strategi for å sikre seg fotfeste, blant annet med kontroll over havner, i det strategisk viktige innseilingsområdet til Rødehavet, og på Afrikas horn. Styrker fra emiratene har særlig engasjert seg sør i Jemen, med støtte til lokale separatister, som ønsker å bryte ut av den forente staten, og svekke Jemen ytterligere. FAE har dels sendt egne spesialstyrker, men også utenlandske leiesoldater.

Iran: En hovedårsak til krigen mot Houtis er at gruppen står Iran nært, framfor alt religiøst. Begge tilhører sjia-retningen av islam; de muslimske statene i koalisjonen tilhører sunni-retningen. Det er ikke godtgjort at Iran ga støtte av større omgang til Houtis da krigen startet. Det er sannsynlig at støtten har økt som følge av krigen, dels i form av våpenhjelp, dertil gjennom opplæring av Houtis-soldater, både i Jemen og Iran. Med iransk støtte skal også den libanesiske Hizbollah-militsen ha sendt militære rådgivere til Jemen, for å lære opp Houtis-soldater.

USA: Uten å stille kampstyrker, har USA like full vært en viktig del av koalisjonen. Landet etablerte tidlig en planstab for å støtte operasjonen, med personell i Bahrain, FAE og Saudi-Arabia. USA utplasserte også Patriot antiluftskyts i Saudi-Arabia til forsvar mot Houtis Scud-missiler. Først og fremst har USA bidratt med etterretningsinformasjon for de andre krigførende landene, og med forsyninger blant annet av drivstoff og ammunisjon. USA har deltatt aktivt i krigføringen med tankfly som har betjent andre lands kamfly. USA har satt inn spesialsoldater på grensa mellom Saudi-Arabia og Jemen. USAs begrunnelse for deltakelsen ligger i det nære strategiske samarbeidet med Saudi-Arabia. Dette ble uttalt å være truet hvis Houtis tok over kontrollen over Jemen. En Houtis-overtakelse ville også ha konsekvenser for samarbeidet mellom USA og Jemen i kampen mot internasjonal terror; mot al-Qaidas avdeling på den arabiske halvøy (AQAP).

Andre land: Flere land har deltatt med militære styrker i den flernasjonale operasjonen. I tillegg til Saudi-Arabia og FAE stilte flere land med jagerfly. Qatar ble i 2017 utelukket fra koalisjonen som følge av den regionale blokaden av landet. Mens FAE har satt inn leiesoldater fra flere land i Jemen, har Saudi-Arabia finansiert deltakelsen av bakkestyrker fra Sudan.

I mai 2015 inngikk Saudi-Arabia og FAE en avtale med Eritrea om å bruke dette landets territorium i operasjonen i Jemen. Avtalen innbefattet leie av havnen i Assab som militær logistikkbase. Marineoperasjoner mot Jemen er deretter utført fra Assab; så vel som flytokt fra hovedstaden Asmara.

Andre aktører: Terrorgruppene al-Qaida og Den islamske stat er begge aktive i Jemen, og er i noen grad trukket inn i krigen. Det er rapportert at særlig FAE, men også Saudi-Arabia, har inngått avtaler med al-Qaida, om at gruppens soldater skulle trekke seg ut av kampområder.

Andre land, blant dem Norge, er beskyldt for indirekte å bidra til krigføringen i Jemen, ved å levere våpen til krigførende parter. Norge har i flere år eksportert militært materiell til Saudi-Arabia og FAE. Den norske eksporten av slik materiell til FAE ble stanset i desember 2017 på grunn av landets deltakelse i krigen i Jemen. Storbritannia, en tidligere stormakt i regionen, er også engasjert i krigen, dels gjennom våpenleveranser, men også ved logistikk-støtte, særlig til FAE.

Forholdet til lokale aktører har i noen grad skapt motstridende interesser mellom, og opptreden fra, Saudi-Arabia og FAE. Der saudierne har alliert seg med Islah, den jemenittiske delen av Det muslimske brorskap, støtter emiratene grupper som kjemper mot Islah. De to golfstatene har også ulike økonomiske interesser i Jemen: Saudi-Arabia ønsker å hegne om sin dominerende stilling som olje-eksportør, og motsetter seg planene om en planlagt oljeledning fra Jemen til Indiahavet. FAE ønsker å styrke sin regionale stilling som handelssenter ved å etablere kontroll over havner, inklusive i Jemen.

Krigen i Jemen har ført til både humanitær og økonomisk krise, men stor varemangel, og med svartebørsomsetning av flere varer, som bensin.

Svartebørs Jemen. av Almigdad Mojalli/VOA. Public domain 1.0

Krigen har hatt svært alvorlige sosiale og økonomiske konsekvenser. FN har erklært situasjonen i Jemens om verdens verste humanitære krise, på grunn av flere forhold: Krigen har fordrevet mer enn tre millioner innbyggere fra sine hjem, og i 2018 var rundt 75 prosent av befolkningen (22 millioner mennesker) avhengig av humanitær hjelp. Minst 10 000 er drept, trolig er over 50 000 er blitt såret.

De materielle ødeleggelsene er store, og omfatter både moderne infrastruktur og gammel kultur, herunder kulturminner som står på UNESCOs verdensarvliste. Deler av den nasjonale infrastruktur som er rammet, er skole- og helsevesen, og forsyningslinjer som havner og lagre. Deler av produksjonsapparatet – ikke minst jordbruk og fiske – er rammet, og har bidratt til utstrakt matmangel og sult. Det samme har sanksjoner, blokkerte havner og stengte grenser. Forholdene har bidratt til utbrudd av epidemier, blant annet kolera.

FN-organer så vel som andre internasjonale organsiasjoner som har kartlagt både den militære aktiviteten og de samfunnsmessige konsekvensene, har pekt på at militære angrep bevisst er rettet mot sivile mål, og har bidratt til den humanitære katastrofen.

Allerede før krigen brøt ut var Jemen det minst økonomisk utviklede landet på Den arabiske halvøy. Bare små deler av landet er egnet for jordbruk, og landet hadde lav matsikkerhet. 80–90 prosent av matbehovet ble importert. Dette bidro til å gjøre landet sårbart for sanksjoner og redusert produksjon. Redusert tilgang på drivstoff har også bidratt til problemene i landbruket. Jemen har oljeforekomster, men også utvinningen av disse er rammet av krigen.

Hjelpebehovet i Jemen er stort, og en rekke land har lovet bistand til landet, blant annet under en internasjonal giverkonferanse i januar 2018. Norge kunngjorde der et bidrag på 170 millioner kroner på konferansen. I tillegg bidro Norge i 2018, gjennom FNs nødhjelpsfond (CERF), med over 40 millioner. Blant dem som har lovt mest humanitær hjelp er også de som i størst grad har bidratt til krisen: FAE og Saudi-Arabia.

Menneskerettighetsorganisasjoner og media har rapportert om mange tilfeller av flyangrep mot sivile mål under krigen i Jemen. Både sivil infrastruktur og næringsvirksomhet har vært mål. Det samme har, bevisst eller ved feiltakelser, sammenkomster av sivile, blant annet mot et marked og en begravelse, med høye tapstall.

Det er også påpekt at koalisjonen har innført restriksjoner på innførsel av av mat, medisiner og drivstoff, mens Houtis har forhindret distribusjon av humanitær hjelp til landet. Saudi-Arabia har også stengt grensen til Jemen, og ytterligere forhindret at vare kunne komme inn i landet.

I september 2018 la en ekspertgruppe fra FNs menneskerettighetsråd (UNHRC) fram en rapport, der alle partene i krigen – koalisjonen og opprørerne så vel som regjeringsstyrkene – ble beskyldt for flere typer overgrep. Samtlige parter har stått bak handlinger gruppen betegner som sannsynlige krigsforbrytelser. Disse inkluderer flere av flyangrepene mot sivile områder; også mot sivile som har forsøkt å hjelpe de som allerede var blitt angrepet. Ekspergruppen kritiserer også blokaden gjennomført av koalisjonen, og de ødeleggende konsekvenser denne har hatt for sivilbefolkningen.

Gruppen viser også til tilfeller av tilfeldige arrestasjoner, tortur av fanger, forsvinning av mennesker og seksuelle overgrep.

Det har vært flere diplomatiske forsøk på å stanse krigen. I januar 2016 mislykkes fredssamtaler i Kuwait, og en inngått våpenhvile tok samtidig slutt. Nye fredsforsøk, på ny i Kuwait, fant sted i april 2016.

Fredssamtaler i regi av FN brøt sammen i september 2018, men ble etterfulgt av FN-ledede forhandlinger mellom regjeringen og Houtis i Sverige i desember. Disse førte til en avtale som blant annet innbefattet en våpenhvile i Hodeidah, som er av særlig stor betydning for mottak av nødhjelp.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.