Induskulturen

Inntil 1920-årene kjente man ikke til faste fortidsminner i India fra før keiser Ashokas tid (200-tallet fvt.), men i 1921 satte Sir John Marshall i gang utgravninger ved Harappa i Punjab, og året etter i Mohenjo Daro, 600–700 kilometer mot sørvest i Sind ved elven Indus. Her fant den indiske arkeologen R. D. Banerji, under fundamentene til et buddhistisk kloster fra de første århundrer evt., et murverk av en helt annen type, og ved videre utgravninger ble det avdekket store deler av en eldgammel by. Ruinene i Harappa viste seg å være av samme slag. Begge steder har det vært foretatt utgravninger i mange år. Prøvegravninger er foretatt i enkelte andre av de mer enn 50 ruinhaugene som finnes på steppen, for det meste på pakistansk område, men også i tilstøtende deler av India.

I Mohenjo Daro har man gravd seg dypt ned gjennom sju lag av bebyggelse. Byen er åpenbart blitt ødelagt flere ganger av flom fra Indus. De eldste lag ligger under grunnvannsnivået, så man har ikke kunnet nå ned til dem. Byplanen i Mohenjo Daro er regelmessig, med velbygde, ofte store hus. Alle byggverk er oppført av brente murstein i standardstørrelse, og er oftest i to etasjer. Det som kan ha vært av arkitektonisk utsmykning, har i tilfelle vært i tre og stukk, som nå er forsvunnet. De fleste hus er vel utstyrt med bad og avløpsrenner. Meget karakteristiske er de store kloakker som løper gjennom gatene, og de tallrike offentlige brønner. Merkelig er det store, offentlige (hellige?) badet, med tilstøtende klosterlignende anlegg. Både her og i Harappa finner man også store kornmagasiner og rester av borglignende befestninger.

Keramikken har lite varierende former; den er prydet med geometriske mønstre og stiliserte dyr og planter, og har sammenheng med den vi kjenner fra landene vest for India. Steinbyster og bronsestatuetter, en rekke votivgaver og mytiske figurer lærer oss noe om indusfolkets religion, og meget tyder på at elementer fra den har holdt seg i den senere hinduisme. På de tusener av såkalte signeter (anvendelsen er usikker) finner man også korte innskrifter i en skrift som det ennå ikke har lykkes å tyde på tilfredsstillende måte, selv om en gruppe finske forskere under ledelse av Asko Parpola i 1969 hevdet å ha funnet ut at skriften bygger på sumeriske forbilder, og at språket er beslektet med de dravidiske språkene i Sør-India. I alle fall kan man anta at Induskulturen har vært båret av en før-arisk befolkning.

På grunnlag av funn av Indus-signeter i sumeriske byer dateres Induskulturen til 2500–1500 fvt. C-14-dateringer tyder imidlertid på at den har eksistert fra 2300–1750 fvt.

Åkerbruk, først og fremst korndyrking, har vært grunnlaget for kulturen. Bomullsplanten har vært kjent, og elefanten har trolig vært temmet. Handelen må ha vært velorganisert både innen Indusdalen og med utenforliggende områder. Utgravninger på Bahrain tyder på at handelen med Mesopotamia har gått sjøveien gjennom Persiske bukt. Kulturen har tilsynelatende vært ensartet i lang tid og over et vidt område. Det må ha vært en stor og stabil statsdannelse, muligens et mektig prestekongedømme.

Etter en nedgangsperiode synes Induskulturen å ha gått plutselig til grunne, muligens ved fiendtlig innfall. Flere av byene er blitt fullstendig ødelagt av brann, og i Mohenjo Daro fant man skjeletter etter folk som var omkommet i ruinene. Dette er satt i forbindelse med ariernes innvandring til India.

• bronsealderen
• Pakistans historie
• Indias forhistorie