Persia var frem til 1935 navnet på det som i dag heter Iran. I oldtiden lå det flere mektige kongeriker i dette området. I perioder var nesten hele Midtøsten underlagt Persias konger.

Det bodde flere folkeslag og stammer på persisk område. Mederne, som bodde i det nordvestlige Iran, er det første persiske (iranske) folket vi hører om. De var også det iranske folket assyrerne først og fremst kom i berøring med. Ifølge den greske historieskriveren Herodot (cirka 484–425 fvt.), ble medierriket grunnlagt av Deidokes (728–675 fvt.), med Ekbatana som hovedstad.

Ved midten av 600-tallet fikk skytiske nomadestammer fra Sør-Russland en tid herredømmet over fvt. ble Assyrias hovedstad Ninive erobret av medierne og babylonierne, og Det nyassyriske riket gikk til grunne. Media var nå en av de tre stormaktene i Midtøsten, ved siden av Lydia og Babylonia.

Også perserne var et folkeslag som i assyrisk-babylonske kilder blir knyttet til ulike steder i Vest-Iran, og som etter hvert slo seg ned i Fars (Persis) i det sørvestlige Iran, ved Persiabukta. Med dette utgangspunkt skapte de i løpet av få år et enormt verdensrike, som i sin største utstrekning omfattet et område som strakte seg fra Hellas i vest, til Øvre Egypt i syd, til elven Indus i øst og til Samarkand i nord-øst.

Dette første persiske verdensriket oppstod cirka 550 fvt. under kong Kyros 2, som kom til makten i 559 fvt.. Det besto, med ulik utstrekning, til det ble erobret av Aleksander den store i 330-årene fvt.

Ifølge Herodot begynte Kyros' erobringer med at han seiret over sin lensherre, mederkongen Asyages cirka år 550 fvt. og inntok hans residens i Ekbatana. Støttet til en vel rustet og ledet hær erobret Kyros storparten av dagens Iran og Lilleasia. Lydia falt allerede i en kamp med Kroisos i 546 fvt. Babylon falt i år 539 fvt., og dette ble slutten på Det nybabylonske riket. Kyros falt 530 fvt. i strid med et folk i Turkestan og ble begravet i Pasargadae i Persis. Men hans etterkommere, akamenidene, fortsatte å føre erobringskriger og utviklet også administrasjonen av det store riket.

Kyros' sønn Kambyses erobret Egypt i 525 fvt. Da han døde i 522 fvt., brøt det ut opprør over hele riket, men til slutt lyktes det Dareios 1 (521–485 fvt.) i forbund med den persiske stammeadel å bemektige seg herredømmet. Under hans regjering fikk Perserriket sin faste organisasjon. Det ble inndelt i 20 satrapier, hver under en satrap. Satrapiene hadde utstrakt selvstyre, men var pliktige til tributt og levering av tropper til kongen. Hovedstaden ble lagt til Susa.

Allerede i 514 dro Dareios 1 på et stort felttog mot skyterne ved rikets nordgrense. Han gikk over Bosporus og Donau og underla seg Thrakia og Makedonia, men måtte vende om uten å ha fått bukt med skyterne. I 499 gjorde jonerne i Lilleasia oppstand mot ham. Han greide å kue den, men et straffetog mot de greske bystatene, særlig Athen, brøt sammen ved nederlaget ved Marathon 490. Mens Dareios holdt på med å forberede et nytt stort felttog, døde han.

Det ble hans sønn sønn Xerxes (485–465) som fortsatte å kjempe mot grekerne. Perserkrigene, endte i 480 fvt., med slagene ved Thermopylai og Salamis (Salamina), og endte med at den persiske flåten ble ødelagt og Xerxes vendte hjem. Den persiske generalen Mardonios ble igjen med hæren, men grekerne under spartaneren Pausanias slo ham ved Plataiai i 479.

Etter Xerxes' død ble riket i økende grad preget av stormannsvelde og føydalisme og den sentrale kongemakten ble tilsvarende svekket. Tiden var preget av strid og uenigheter mellom de mange kongesønnene. Artaxerxes 2 ( regjerte 404–359 fvt.) skal ha hatt 115 sønner.) Perserkongene brukte også greske leiesoldater for å bekjempe hverandre. Mest kjent er dette fra fortellingen om De ti tusens tog. Stadige kriger mot nabolandene svekket også kongemakten.

Under Artaxerxes 3 (regjerte 358–338 fvt.) gjorde gjorde både Egypt og andre områder i vest oppstand mot perserne. Den siste akamenidekongen, Dareios 3 (regjerte 336–330 fvt.), forsøkte å gjenopprette rikets stabilitet, men feilet. Det var derfor et rike i oppløsning som Aleksander den store erobret. Dareios 3, tapte mot Aleksander i slaget ved Issos i 333, og i Gaugamela i 331. Deretter flyktet han østover til Batria, der han ble drept i år 330.

Perserriket utviklet et utbygd veinett som lettet handel og samferdsel. De opprettet også et internasjonalt postsystem som via kurerer gjorde det mulig å kommunisere med de fjerne delene at det store riket. Herodot beskriver veien mellom Sardis, helt vest i Liellasia til Susa. Den hadde faste veistasjoner der reisende kunne få mat og bytte hester. En kongelig gullmynt bidro til å gjøre handelen mer praktisk enn ved direkte varebytte.

Innskrifter viser at en form for zoroastrisme ble praktisert ved akamenideherskernes hoff. Dareios 1 (521–485 fvt.) hevder blant annet å være utpekt av Ahura Mazda til å lede Perserriket. Det er imidlertid uklart hvordan denne religionen ble praktisert og hvilke trosforestillinger som var utviklet og kjent. De religiøse tekstene ble samlet og nedskrevet langt senere.

Kyros inntok tok Babylon i år 539 fvt., men skal ha latt Marduk-kulten fortsette som før. Hans toleranse overfor fremmede religioner, et klart politisk trekk, er også kjent fra tekstene i Den hebraiske bibelen. Der fortelles det om hvordan han gav jødene tillatelse og hjelp til å vende tilbake fra eksilet i Babylon. Han skal også ha gitt dem midler til å gjenoppbygge tempelet i Jerusalem som var ødelagt av Nebukadnesar 2 i 586 fvt. (Esras bok 1).

At disse beskrivelsene kan ha sin rot i virkeligheten bekreftes gjennom den såkalte Kyros-sylinderen, en keramikksylinder med tekst i akkadisk kileskrift fra 500-tallet fvt. Teksten priser Kyros, og roser ham blant annet for å ha latt tidligere bortførte og undertrykte folk vende hjem og for å ha bidratt til å restaurere deres templer og helligdommer.

Etter sine første seire bygget Kyros en ny hovedstad i Pasargadae. Da Dareios 1 senere flyttet Perserrikets hovedstad til Susa, ble det også her igangsatt enorme byggeprosjekter. Et nytt stort palass ble akamenidekongenes nye hovedsete. Førti kilometer fra den tidligere hovedstaden, lot han så bygge en ny praktby, Persepolis, som omfattet av en enormt citadell og mange palasser. Siden perserne ikke hadde vært et folk som bodde i store byer, trengte de hjelp fra arkitekter og kunstnere fra alle de erobrede områdene, noe som preger byggestilen.

Etter Aleksanders død ble Iran en del av det hellenistiske selevkideriket, som ble styrt av etterkommere etter Aleksanders general Selevkos 1. Dette var et hellenistisk styre, og hellenistiske ideer ble spredt i området. Etter hvert mistet selevkidene mye av sitt opprinnelige område.

Omkring 250 oppstod det i Partia i det nordvestlige Iran en ny stormakt under kong Arsakes og hans etterfølgere, arsakidene. Parternes bakgrunn er uklar, men det blir antatt at det opprinnelig dreide seg om persisktalende stammer fra Sentral-Asia. etter hvert skapte parterne et nytt storrike.

Parterne førte århundrelange kriger mot grekere og romere. Romerne ønsket å legge det tidligere Selevkideriket under seg, og forsøkte å flytte grensene for romernes innflytelse østover. I vest dannet Eufrat grensen mot Romerriket. Her ble det ført utallige kriger, uten at maktbalansen mellom de to stormaktene ble vesentlig forskjøvet.

Parterne erobret etter hvert størstedelen av det nåværende Iran og Afghanistan og trengte inn i det nordvestlige India. Under kong Mithradates 1 (171–138 fvt.) ble størstdelen av Mesopotamia lagt under parterne og hovedstaden flyttet fra Nisa, i det nåværende Turkmenistan, til Ktesifon, nær Bagdad.

I løpet av det første århundret evt. ble arsakidenes rike oppløst i flere småstater. Samtidig oppstod kushanenes ekspansive makt i Sentral-Asia. I 226 fvt. ble arsakidenes dynasti styrtet, og Ardashir 1 av sasanidenes slekt (i Fars) erobret makten.

Ardashir 1 regnes som grunnleggeren av sasanidenes dynasti og Det nypersiske riket, Sasanideriket. Han beseiret den siste av de partiske kongene, Artabanos 4. og regjerte cirka 224–240 evt. Under sasanidene (226–651) ble det tidligere administrasjonsapparatet bevart, men riket fikk et mer sentralisert styre. Byråkratiet ble styrket og urbaniseringen fremmet.

Under Khusrou 1 Anushirvan (531–579) ble Iran den førende makt i For-Asia. Under Khusrou 2 Parvez (591–628) ble Jerusalem erobret (614) og selve Bysants beleiret. I tillegg erobret han største delen Lilleasia og inntok Konstantinopel i 626. Sasanideriket nådde nå sin største utstrekning. Men lykken skulle ikke vare. I 627 led Khusrou 2 et knusende nederlag mot den bysantinske keiser Heraklios, ved Ninive, og ble snart etter styrtet av en sammensvergelse. Ikke mange år etter hans død begynte den muslimske erobringen av Sasanideriket. I 651 ble den siste sasanidekonge, Yazdagird 3, drept.

Kulturelt innledet sasanidenes maktovertagelse en ny storhetstid for Iran. Klipperelieffene fra Naqsh-e Rustam, ved Persepolis i Iran viser blant annet slaget ved Edessa.

En nasjonallitteratur vokste frem, og Avesta, zoroastrismens hellige bok, fikk sin skriftlige utforming. Iransk kunsthistorie betegner sasanidetiden som et høydepunkt.

Zoroastrismen ble statsreligion, jødedommen ble tolerert, mens andre religioner, som manikeismen og kristendommen, i perioder ble undertrykket og forfulgt, hovedsakelig av politiske grunner. Krigene mot Bysants fikk derved til dels karakter av religionskriger. Forskere er likevel ikke enige om hvordan zoroastrismen ble praktisert og hvilke trosforestillinger som var mest utbredt. Mye tyder på at kristne likevel hadde stor frihet, og på 400-tallet ble det utviklet en egen kirke, Østens assyriske kirke. Det hersket imidlertid strid mellom de ulike kristne kirkesamfunnene.

  • Herodot: Historie, oversatt og gjendiktet av Henning Mørland. De norske bokklubbene 2004.
  • Herodotus: the Histories, oversatt av Aubrey de Sélincourt, for Penguin Books. London 1954.
  • Plutarch: The Age of Alexander. Oversatt av Timothy E. Duff. Penguin Classics 2012.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.