Kart over Midtøsten tidlig på 500-tallet fvt.
.
Lisens: CC BY 3.0
Dareios 1s relieff
.
Lisens: CC BY SA 4.0
Perserriket
.
Lisens: CC BY 2.0

Persia var frem til 1935 navnet på det landet som i dag heter Iran. I oldtiden bodde det flere folkeslag og stammer i dette store området, og det oppsto flere mektige kongeriker gjennom tidene. I flere perioder var nesten hele Midtøsten underlagt Persias konger.

Faktaboks

Uttale
pˈersia
Også kjent som

Perserriket, Det persiske riket, Det persiske imperiet

Den første persiske folkegruppen var mederne på 700–600-tallet fvt. Deretter fulgte akemenidene fra rundt 550 fvt. De grunnla et verdensrike som på sitt største strakte seg fra Hellas til India. Riket deres besto, med ulik utstrekning, til det ble erobret av Aleksander den store i 330-årene fvt. Etter akemenidene overtok det hellenistiske selevkideriket, som ble styrt av etterkommere etter Aleksanders general Selevkos 1. Etter hvert som selevkidene mistet makten, overtok en ny gruppe, parterne, fra omkring 250 fvt. Parterne ble igjen avløst av sasanidene i 226 fvt. Sasanidenes rike bestod helt til 651 evt. Under sasanidene ble zoroastrismen statsreligion, og dette regnes som en kulturell og politisk blomstringstid.

Araberne erobret Persia på midten av 600-tallet og innførte blant annet islam. Dette markerer overgangen til middelalderen, og er behandlet under Irans historie.

Media

Mederne, som opprinnelig bodde i det nordvestlige Iran, er det første persiske (iranske) folket vi hører om. De var også det folket i øst som assyrerne forgjeves prøvde å forsvare seg mot. Vår kunnskap om Medias fremvekst stammer hovedsakelig fra senere, og ikke alltid pålitelige kilder. Det er ikke funnet rester etter offisielle dokumenter fra denne tiden, og landets nøyaktige utstrekning er heller ikke kjent.

Ifølge den greske historieskriveren Herodot (cirka 484–425 fvt.), ble medierriket grunnlagt av Deidokes (728–675 fvt.), med Ekbatana (dagens Hamadan) som hovedstad. Men forskere antar dette er noe for tidlig, og at landet ble samlet først under Kyaxares (cirka 625–585 fvt.).

I forbund med babylonerne nedkjempet mederne, under kong Kyaxares, det nyassyriske riket i 612 fvt. Mederne invaderte deretter det østlige Anatolia og var nå en av de tre stormaktene i Midtøsten, ved siden av Lydia og Babylonia.

Perserriket

Også perserne var et folkeslag som i assyrisk-babylonske kilder blir knyttet til ulike steder i Vest-Iran, og som etter hvert slo seg ned i Fars (Persis) i det sørvestlige Iran, ved Persiabukta. Med dette utgangspunkt skapte de i løpet av få år et enormt verdensrike, som i sin største utstrekning omfattet et område som strakte seg fra Hellas i vest, til Øvre Egypt i syd, til elven Indus i øst og til Samarkand i nordøst.

Dette første persiske verdensriket oppstod rundt 550 fvt. under kong Kyros 2., som kom til makten i 559 fvt. Det besto, med ulik utstrekning, til det ble erobret av Aleksander den store i 330-årene fvt.

Erobringer

Xerxes 1's grav i Persepolis
.
Lisens: CC BY 3.0
.

Ifølge Herodot begynte Kyros' erobringer med at han seiret over sin lensherre, mederkongen Asyages cirka år 550 fvt. og inntok hans residens i Ekbatana. Støttet til en vel utrustet og ledet hær erobret Kyros storparten av dagens Iran og Lilleasia. Lydia falt allerede i en kamp med Kroisos i 546 fvt. Babylon falt i år 539 fvt., og dette ble slutten på Det nybabylonske riket. Kyros falt i 530 fvt. i strid med et folk i Turkestan og ble begravet i Pasargadae i Persis. Men hans etterkommere, akamenidene, fortsatte å føre erobringskriger og utviklet også administrasjonen av det store riket.

Kyros' sønn Kambyses erobret Egypt i 525 fvt. Da han døde i 522 fvt., brøt det ut opprør over hele riket, men til slutt lyktes det Dareios 1. (521–485 fvt.) i forbund med den persiske stammeadelen å bemektige seg herredømmet. Under hans regjering fikk Perserriket sin faste organisasjon. Det ble inndelt i 20 satrapier, hver under en satrap. Satrapiene hadde utstrakt selvstyre, men var pliktige til tributt og levering av tropper til kongen. Hovedstaden ble lagt til Susa.

Allerede i 514 dro Dareios 1. på et stort felttog mot skyterne ved rikets nordgrense. Han gikk over Bosporus og Donau og underla seg Thrakia og Makedonia, men måtte vende om uten å ha fått bukt med skyterne. I 499 fvt. gjorde jonerne i Lilleasia oppstand mot ham. Han greide å kue den, men et straffetog mot de greske bystatene, særlig Athen, brøt sammen ved nederlaget ved Marathon i 490 fvt. Dareios døde mens han holdt på å forberede et nytt stort felttog.

Det ble hans sønn Xerxes 1. (485–465 fvt.) som fortsatte å kjempe mot grekerne. Perserkrigene endte i 480 fvt., med slagene ved Thermopylai og Salamis (Salamina), og endte med at den persiske flåten ble ødelagt og Xerxes vendte hjem. Den persiske generalen Mardonios ble igjen med hæren, men grekerne under spartaneren Pausanias slo ham ved Plataiai i 479 fvt.

Etter Xerxes' død ble riket i økende grad preget av stormannsvelde og føydalisme og den sentrale kongemakten ble tilsvarende svekket. Tiden var preget av strid og uenigheter mellom de mange kongesønnene. Artaxerxes 2. (regjerte i 404–359 fvt.) skal ha hatt 115 sønner. Perserkongene brukte også greske leiesoldater for å bekjempe hverandre. Mest kjent er dette fra den greske forfatteren Xenofons (cirka 430–354 fvt.) fortelling om De ti tusens tog. Stadige kriger mot nabolandene svekket også kongemakten.

Under Artaxerxes 3. (regjerte i 358–338 fvt.) gjorde både Egypt og andre områder i vest oppstand mot perserne. Den siste akamenidekongen, Dareios 3. (regjerte i 336–330 fvt.), forsøkte å gjenopprette rikets stabilitet, men feilet. Det var derfor et rike i oppløsning som Aleksander den store erobret. Dareios 3. tapte mot Aleksander i slaget ved Issos i 333 fvt., og i Gaugamela i 331 fvt. Deretter flyktet han østover til Baktria, der han ble drept i år 330 fvt.

Kultur

Ahura Mazda, relieff fra Persepolis
Fra akamenidisk tid (cirka 550–330 fvt.)
Ahura Mazda, relieff fra Persepolis
Av .
Kyros-sylinderen
Kyros-sylinderen i British Museum, London
Kyros-sylinderen
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Perserriket utviklet et veinett som lettet handel og samferdsel. De opprettet også et internasjonalt postsystem som via kurerer gjorde det mulig å kommunisere med de fjerne delene at det store riket. Herodot beskriver veien mellom Sardes, helt vest i Lilleasia til Susa. Den hadde faste veistasjoner der reisende kunne få mat og bytte hester. En kongelig gullmynt bidro til å gjøre handelen mer praktisk enn ved direkte varebytte.

Innskrifter viser at en form for zoroastrisme ble praktisert ved akamenideherskernes hoff. Dareios 1. hevder blant annet å være utpekt av guden Ahura Mazda til å lede Perserriket. Det er imidlertid uklart hvordan denne religionen ble praktisert og hvilke trosforestillinger som var utviklet og kjent. De religiøse tekstene ble samlet og nedskrevet langt senere.

Kyros inntok tok Babylon i år 539 fvt., men skal ha latt Marduk-kulten fortsette som før. Hans toleranse overfor fremmede religioner, et klart politisk trekk, er også kjent fra tekstene i Det gamle testamentet og Tanakh. Der fortelles det om hvordan han gav jødene tillatelse og hjelp til å vende tilbake til sitt hjemland fra eksilet i Babylon. Han skal også ha gitt dem midler til å gjenoppbygge tempelet i Jerusalem som var ødelagt av Nebukadnesar 2. i 586 fvt. (Esras bok 1).

At disse beskrivelsene kan ha sin rot i virkeligheten bekreftes gjennom den såkalte Kyros-sylinderen, en keramikksylinder med tekst i akkadisk kileskrift fra 500-tallet fvt. Teksten priser Kyros, og roser ham blant annet for å ha latt tidligere bortførte og undertrykte folk vende hjem og for å ha bidratt til å restaurere deres templer og helligdommer.

Byggeprosjekter

Fra Dareios 1's palass i Persepolis
.
Lisens: CC BY SA 3.0

Etter sine første seire bygget Kyros en ny hovedstad i Pasargadae. Da Dareios 1. senere flyttet Perserrikets hovedstad til Susa, ble det også her igangsatt enorme byggeprosjekter. Et nytt stort palass ble akamenidekongenes nye hovedsete. 40 kilometer fra den tidligere hovedstaden lot han så bygge en ny praktby, Persepolis, som omfattet et enormt citadell og mange palasser. Siden perserne ikke hadde vært et folk som bodde i store byer, trengte de hjelp fra arkitekter og kunstnere fra alle de erobrede områdene, noe som preger byggestilen.

Selevkidene

Etter Aleksanders død ble Iran en del av det hellenistiske selevkideriket, som ble styrt av etterkommere etter Aleksanders general Selevkos 1. Dette var et hellenistisk styre, og hellenistiske ideer ble spredt i området. Men etter hvert mistet selevkidene mye av sitt opprinnelige område, og andre overtok makten.

Parterne

Khusrou 1
Khusrou 1 Anosharvan var den betydeligste av kongene i det nypersiske, sasanidiske, riket. Han regjerte fra 531 til sin død i 579. Her er Khusrou 1 illustrert i en bok fra 1483.
Library of Congress.

Omkring 250 fvt. oppstod det i Partia i det nordvestlige Iran en ny stormakt under kong Arsakes og hans etterfølgere, arsakidene. Parternes bakgrunn er uklar, men det blir antatt at det opprinnelig dreide seg om persisktalende stammer fra Sentral-Asia. Etter hvert skapte parterne et nytt storrike.

Parterne førte århundrelange kriger mot grekere og romere. Romerne ønsket å legge det tidligere Selevkideriket under seg, og forsøkte å flytte grensene for romernes innflytelse østover. I vest dannet Eufrat grensen mot Romerriket. Her ble det ført utallige kriger, men uten at maktbalansen mellom de to stormaktene ble vesentlig forskjøvet.

Parterne erobret etter hvert størstedelen av det nåværende Iran og Afghanistan og trengte inn i det nordvestlige India. Under paterkongen Mithradates 1. (regjerte cirka 165–132 fvt.) fvt.) ble størstedelen av Mesopotamia lagt under parterne og hovedstaden flyttet fra Nisa i det nåværende Turkmenistan, til Ktesifon nær Bagdad.

I løpet av det første århundret evt. ble arsakidenes (en partisk kongeslekt) rike oppløst i flere småstater. Samtidig oppstod kushanenes ekspansive makt i Sentral-Asia. I 226 ble arsakidenes dynasti styrtet, og Ardashir 1. av sasanidenes slekt erobret makten.

Det nypersiske riket, Sasanideriket

Relieff som viser Khusrou 2.
Fra Taq-e Bostan, Kermanshah, Vest-Iran.
Relieff som viser Khusrou 2.
Av .
Lisens: CC BY 2.0
Sasanideriket i dets største utstrekning (år 620)
.
Lisens: CC BY 2.0

Ardashir 1. regnes som grunnleggeren av sasanidenes dynasti og Det nypersiske riket, Sasanideriket. Han beseiret den siste av de partiske kongene, Artabanos 4., og regjerte cirka 224 –240 evt. I 260 evt. beseiret sasanidekongen Shapur 1. den romerske keiseren Valerian i slaget ved Edessa (by i dagens syd-østlige Tyrkia, i dag kalt Urfa). Under sasanidene (226–651 evt.) ble det tidligere administrasjonsapparatet bevart, men riket fikk et mer sentralisert styre. Byråkratiet ble styrket og urbaniseringen fremmet.

Under Khusrou 1. Anushirvan (531–579 evt.) ble Iran den førende makt i Midtøsten. Under Khusrou 2. Parvez (591–628 evt.) ble Jerusalem erobret (614 evt.). Etter hvert erobret han også størstedelen av Lilleasia og inntok Konstantinopel i 626 evt. Sasanideriket nådde nå sin største utstrekning. Men lykken skulle ikke vare. I 627 evt. led Khusrou 2. et knusende nederlag mot den bysantinske keiser Heraklios, ved Ninive, og ble snart etter styrtet av en sammensvergelse. Ikke mange år etter hans død begynte den muslimske erobringen av Sasanideriket. I 651 evt. ble den siste sasanidekongen, Yazdagird 3., drept.

Sasaniderikets kultur og litteratur

Kulturelt innledet sasanidenes maktovertagelse en ny storhetstid for Iran. De nye kongene bygget videre på tidligere tradisjoner og Klipperelieffene fra Naqsh-e Rustam ved Persepolis i Iran viser blant annet slaget i 260, der Shapour 1. seiret over romerne. Shapour gjenopptok også den gamle skikken med å kalle seg selv shahanshah «kongenes konge».

En nasjonallitteratur vokste frem, og Avesta, zoroastrismens hellige bok, fikk sin skriftlige utforming. Iransk kunsthistorie betegner sasanidetiden som et høydepunkt.

Zoroastrismen ble statsreligion, jødedommen ble tolerert, mens andre religioner, som manikeismen og kristendommen, i perioder ble undertrykket og forfulgt, hovedsakelig av politiske grunner. Krigene mot Bysants fikk derved til dels karakter av religionskriger. I landets østlige områder var også buddhismen utbredt. Forskere er likevel ikke enige om hvordan zoroastrismen ble praktisert og hvilke trosforestillinger som var mest utbredt. Mye tyder på at kristne likevel hadde stor frihet, og på 400-tallet ble det utviklet en egen kirke, Østens assyriske kirke. Det hersket imidlertid strid mellom de ulike kristne kirkesamfunnene. Fra siste halvdelen av 600-tallet overtok islam etter hvert som landets offisielle religion.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Herodot: Historie, oversatt og gjendiktet av Henning Mørland. De norske bokklubbene 2004.
  • Herodotus: The Histories, oversatt av Aubrey de Sélincourt, for Penguin Books. London 1954.
  • Plutarch: The Age of Alexander. Oversatt av Timothy E. Duff. Penguin Classics 2012.
  • Zarathustras Sanger. De eldste iranske skriftene. Utvalg, oversettelse og innledende essay av: Prods Oktor Skjærvø, i serien: Verdens hellige tekster. De norske bokklubbene 2003.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg