Tibet

Topografisk kan området deles i fire deler: Det nordtibetanske platå, et elvedallandskap i Sør-Tibet, Himalaya og Hengduanfjellene.

Det nordtibetanske platå (også kalt Chang Tang eller Jangtang) omfatter to tredjedeler av det totale arealet, og har høyder på rundt 5000 meter over havet. Platået er et tilnærmet folketomt relativt flatt høylandsområde uten elvesystemer. Tidligere var området havbunn som nå er hevet opp. Det er nå dekket av svært mange innsjøer, hvorav mange er saltsjøer. Kunlunfjellene strekker seg fra fjellplatået Pamir i vest og løper nordøstover langs grensen mellom Tibet og Xinjiang hvor den skiller Det nordtibetanske platå fra Tarimbassenget. Fjellkjeden har gjennomsnittshøyder på 6000 meter over havet (høyeste topp Muztagh, 7723 meter over havet), mange snødekte topper og isbreer. Gangdisêfjellkjeden (Gangdisê Shan), med høyder på over 6000 meter over havet, og den vestlige seksjonen av Nyainqêntanglhafjellene (eller Nyenchen Tanglha) skiller Det nordtibetanske platå fra elvedallandskapet i Sør-Tibet.

Elvedallandskapet er et bredt dallandskap beliggende for det meste lavere enn 4000 meter over havet med Yarlongzangbodalen som hoveddal. De strekker seg hovedsaklig vest–øst, og her foregår det meste av Tibets politiske, kulturelle og økonomiske aktiviteter. Den største av elveslettene omfatter hovedstaden Lhasa. Yarlungelven (Yarlungzangbo) har sitt utspring fra isbreer langs midtre deler av Himalayas nordskråning, og renner 1940 kilometer østover i Tibet før den vender sørover inn i India og Bangladesh, hvor den kalles Brahmaputra. Også elvene Ganges, Indus og Sutlej har sine utspring i det vestlige Tibet.

Elvedalene avgrenses i sør av Himalaya, som er en relativt ung fjellkjedefolding med komplisert struktur og som strekker seg 2450 kilometer fra vest til øst i mellom 200 og 350 kilometers bredde langs Tibets sørgrense. Gjennomsnittshøyden er over 6000 meter over havet, men det finnes 10 topper på over 8000 meter over havet. Blant dem er verdens høyeste topp Qomolangma (Mount Everest) på grensen mot Nepal med 8844 meter over havet.

Hengduanfjellene i øst omfatter en serie av parallelle dype elvedaler og bratte fjellkjeder som først løper vest-øst og deretter nord-sør inn i naboprovinsene Sichuan og Yunnan. Høydeforskjellene mellom fjelltoppene og elvedalene når her opp mot 2500 meter. I nord finnes snødekte topper og isbreer. Fjellskråningene var tidligere dekket av tett skog som nå er delvis nedhogd. Dalbunnene hører til blant Tibets rikeste jordbruksland. Blant elvene som renner her er Nuelven (kinesisk Nu Jiang, tibetansk Gyelmo Ngulchu), som senere renner inn i Myanmar hvor den kalles Thanlwin. Andre elver er Lancang (tibetansk Dachu), som renner inn i Sørøst-Asia hvor den kalles Mekong, og Changelva (Chang Jiang), som her kalles Jinshiaelven (kinesisk Jinshia Jiang, tibetansk Drichu).

Klimaet i Tibet er gjennomgående tørt; temperaturene er sterkt avhengige av høyden over havet. Fuktig pålandsvind (monsun) når i tiden mai–september inn gjennom passene i det lavereliggende Øst-Tibet, som får rikelig sommerregn. Nedbøren minker mot vest, og er særlig liten i regnskyggen av Himalaya i sørvest; øvre Indusdal har bare 100–200 millimeter årsnedbør. Lhasa (3600 meter over havet) har middelverdier –2 °C i januar og 15 °C i juli, og 445 millimeter nedbør.

Plantelivet i vest og nord er tundralignende, kalde ørkener eller stepper med mose, lav eller nakent berg. Mot øst og sør blir plantedekket rikere, og de østlige dalene er skogkledde.

I skogområdene i øst forekommer stumpneseape, asiagullkatt, gaupe, kragebjørn, villsvin, goral, takin og moskushjort. Tiger, leopard og snøleopard er sjeldne. På høyslettene og i fjelltraktene lever pipeharer, murmeldyr, rever, ulv, pallaskatt, tibetantilope, blåsau, argalisau, jak og kiang (villesel). Omkring 275 fuglearter er observert. Av karakteristiske arter og familier kan nevnes gribber, tibethøne, ornat- og rubinfasan, steppehøns, lerker og fjellspurver.

Tibetansk er det vestligste av de tibeto-burmanske språkene. I forskjellige, til dels innbyrdes uforståelige dialekter, tales tibetansk av alle tibetanere i det «etniske» Tibet, som også omfatter et indisk område i vest (Ladakh) og øst (distriktet rundt Tawang i Arunachal Pradesh), områder i Nepal (Dolpo, Mustang, sherpa-folket), Sikkim, Bhutan (der en egen dialekt, dzongkha, er offisielt språk), og et mindre område i det nordlige Myanmar. Videre tales en tibetansk dialekt, balti, i distriktet Baltistan i det nordlige Pakistan. Lhasa-dialekten benyttes i store områder som riksspråk. I det «politiske Tibet» (siden 1951 innlemmet i Folkerepublikken Kina) nyttes fra 1960 i stor utstrekning kinesisk i administrasjon og undervisning.

Tibetansk skrives med et indisk alfabet som ble tatt i bruk i Tibet på 600-tallet evt. Det består av 30 konsonanter og 5 vokaler. Ordenes skriftform ble fastlagt på 800-tallet, og er siden ikke blitt endret; uttalen har derimot forandret seg, særlig i Lhasa-dialekten.

Transporten foregikk tidligere med karavaner. En viktig tradisjonell handelsvei gikk fra Bengal gjennom Sikkim til Lhasa. Etter Kinas innlemmelse av Tibet i 1951 er flere hovedveiforbindelser bygd, En ny jernbanelinje fra Golmud i Qinghai til Lhasa ble fullført i 2006. Eneste sivile lufthavn er ved Lhasa.

Litteraturen består dels av oversettelser av buddhistiske tekster, hovedsakelig fra sanskrit, fra 600- til 1200-tallet evt.; i den forbindelse skapte tibetanerne et helt nytt ordforråd for å gjengi buddhistiske uttrykk. Disse tekstene er samlet i de to store skriftsamlingene Kanjur og Tenjur, til sammen mer enn 300 bind. Fra den eldste tiden (600–800-tallet) finnes det annaler, krøniker, rituelle og mytologiske tekster, til dels skrevet på et ytterst vanskelig og arkaisk språk.

Fra 1000-tallet begynte tibetanerne å skrive sin egen buddhistiske litteratur på «klassisk» tibetansk: historiske, biografiske og liturgiske verker, kommentarer, meditasjonstekster, dikt, avhandlinger innen logikk, grammatikk, filosofi og så videre. Denne litteraturen, som har preget hele den tibetanske kulturen og er av den største betydning for studiet av buddhismen, er i århundrenes løp blitt så omfattende at den nå utvilsomt utgjør en av de mest omfangsrike litteraturer i Asia. Blant de verk som er best kjent i vest, er den såkalte «Dødeboken» (se bardo) og eneboeren Milarepas biografi og dikt. Eposet om heltekongen Gesar må også nevnes.

Musikklivet er sterkt preget av de religiøse tradisjonene. Folkemusikken er variert, med et stort repertoar sanger og danser i regionale og lokale former. Musikkspill som minner om kinesisk opera, bygd på eldgamle legender, historiske hendelser og klassiske sanger, fremføres i friluft av omreisende trupper. Liturgisk, resitativisk sang i dypt leie dyrkes ved klostrene og akkompagneres på trommer, dril-bu (håndbjelle), rol-mo (cymbaler) og dung (opptil 3–4 meter lange metalltrompeter). Religiøse fremførelser av musikk og dans kan vare i flere dager, med store orkestre og maskerte dansere.