Tibet

Tibet, siden 1965 autonom region i Kina, grenser til den autonome regionen Xinjiang i nord, til India i vest og sør, Nepal og Bhutan i sør, Myanmar i sørøst, og til de kinesiske provinsene Yunnan og Sichuan i øst og Qinghai nordøst; 1 228 400 km² og 2 700 000 innb. (2003). Hovedstad: Lhasa.

Tibet er også navnet på et videre geografisk område på 2 108 700 km² med ca. 11 mill. innb. som henspiller på det tibetanske folks tradisjonelle hjemland. I tillegg til Tibet autonome region inngår det meste av Qinghai, deler av Gansu, den vestlige halvdelen av Sichuan og det nordvestlige Yunnan i det historiske Tibet. Det gamle Tibet var inndelt i flere provinser eller landskaper: Ü og Tsang som omfatter de sentrale elvedalene og hvor det politiske senteret for Tibet alltid har ligget, Ngari lengst i vest, Kham som i dag i hovedsak omfatter den østligste delen av Tibet autonome region og den vestlige halvdelen av Sichuan, og Amdo som i dag i hovedsak omfatter Qinghai.

Tibet autonome region omfatter hoveddelen av Det tibetanske platå (Qinghai-Tibet-platået). Regionen har en gjennomsnittlig høyde på over 4000 moh. og kalles ofte for «Verdens tak». Topografisk kan området deles i fire deler: Det nordtibetanske platå, et elvedallandskap i Sør-Tibet, Himalaya og Hengduanfjellene. Det nordtibetanske platå (også kalt Chang Tang el. Jangtang) omfatter ²/₃ av det totale arealet, og har høyder på rundt 5000 moh. Platået er et tilnærmet folketomt relativt flatt høylandsområde uten elvesystemer. Tidligere var området havbunn som nå er hevet opp. Det er nå dekket av svært mange innsjøer hvorav mange er saltsjøer. Kunlunfjellene strekker seg fra fjellplatået Pamir i vest og løper nordøstover langs grensen mellom Tibet og Xinjiang hvor den skiller Det nordtibetanske platå fra Tarimbassenget. Fjellkjeden har gjennomsnittshøyder på 6000 moh. (høyeste topp Muztagh, 7723 moh.), mange snødekte topper og isbreer. Gangdisêfjellkjeden (Gangdisê Shan) (med høyder på over 6000 moh.) og den vestlige seksjonen av Nyainqêntanglhafjellene (el. Nyenchen Tanglha) skiller Det nordtibetanske platå fra elvedallandskapet i Sør-Tibet. Elvedallandskapet er et bredt dallandskap beliggende for det meste lavere enn 4000 moh. med Yarlongzangbodalen som hoveddal. De strekker seg hovedsaklig vest–øst, og her foregår det meste av Tibets politiske, kulturelle og økonomiske aktiviteter. Den største av elveslettene omfatter hovedstaden Lhasa. Yarlungelven (Yarlungzangbo) har sitt utspring fra isbreer langs midtre deler av Himalayas nordskråning, og renner 1940 km østover i Tibet før den vender sørover inn i India og Bangladesh hvor den kalles Brahmaputra. Også elvene Ganges, Indus og Sutlej har sine utspring i det vestlige Tibet. Elvedalene avgrenses i sør av Himalaya som er en relativt ung fjellkjedefolding med komplisert struktur og som strekker seg 2450 km fra vest til øst i mellom 200 og 350 km bredde langs Tibets sørgrense. Gjennomsnittshøyden er over 6000 moh., men det finnes 10 topper på over 8000 moh. Blant dem er verdens høyeste topp Qomolangma (Mount Everest) på grensen mot Nepal med 8844 moh. (2005). Hengduanfjellene i øst omfatter en serie av parallelle dype elvedaler og bratte fjellkjeder som først løper vest-øst og deretter nord-sør inn i naboprovinsene Sichuan og Yunnan. Høydeforskjellene mellom fjelltoppene og elvedalene når her opp mot 2500 m. I nord finnes snødekte topper og isbreer. Fjellskråningene var tidligere dekket av tett skog som nå er delvis nedhogd. Dalbunnene hører til blant Tibets rikeste jordbruksland. Blant elvene som renner her er Nuelven (kin. Nu Jiang, tib. Gyelmo Ngulchu) som senere renner inn i Myanmar hvor den kalles Thanlwin, Lancang (tib. Dachu) som renner inn i Sørøst-Asia hvor den kalles Mekong, og Changelva (Chang Jiang) som her kalles Jinshiaelven (kin. Jinshia Jiang, tib. Drichu).

Tibets tradisjonelle befolkning, tibetanerne, utgjør et homogent folk både kulturelt, religiøst og språklig. Fra 1949 har det imidlertid skjedd en styrt kinesisk innflytting til området. Innflyttingen har særlig økt siden 1992, noe som har forsterket spenningen mellom den tradisjonelle tibetanske befolkningen og kineserne. Det finnes ingen sikre tall på antall han-kinesere som i dag bor i Tibet. Det tibetanske folket i Kina teller offisielt 5,4 mill. (2000), men anslagsvis 2 mill. tibetanere lever utenfor Tibets grenser, bl.a. i Nepal og India samt i USA og andre vestlige land.

Den største del av bosetningen finnes i elvedalene i sør og øst; høysletta og høyfjellsområdene er på det nærmeste ubebodde. Det finnes rester etter et tradisjonelt kastesystem basert på religiøs og yrkesmessig tilknytning.

Tibet autonome region inkluderer også de nasjonale minoritetene monpa-folket (el. menba-folket) og lhoba-folket som begge lever i sørøst langs grensen mot den indiske delstaten Arunachal Pradesh.

Tibets økonomi har tradisjonelt hatt hovedvekt på jordbruk og fedrift, men er i senere år blitt mer preget av kinesiske moderniseringer som kunstig vanning, veibygging og lettindustri. Den tradisjonelle fedriften drives delvis nomadisk. Nomadene holder jak, sauer, geiter og hester; jaksmør er et viktig meieriprodukt. Jordbruket er konsentrert til de større dalene og lavereliggende områder i øst. Det dyrkes bygg, soyabønner, hvete, hirse, grønnsaker og frukt ved hjelp av kunstig vanning. Skogområdene i sørøst gir verdifullt tømmer, men avskoging har ført til store miljøødeleggelser. Tibet har forekomster av gull, mangan, jernmalm og krom. Tibet har stort vannkraftpotensiale.

Industrien er lite utviklet, vesentlig tekstil- og næringsmiddelindustri. Ellers noe produksjon av sement, lærvarer, trevarer samt tradisjonell håndverksproduksjon. Det aller meste av industrien er konsentrert til Lhasa. Siden 1990-årene har det foregått en betydelig økonomisk vekst i de største byene. Imidlertid tilhører deltakerne i den nye økonomien hovedsakelig bedre utdannede mandarintalende han-kinesere. Lokale tibetanere har i hovedsak falt utenfor. Turismen er under utbygging. Særlig satses det på å trekke til seg kinesiske turister.

• Religion
• Anbefalt litteratur
• Kunst og arkitektur
• Historie