Tibet. Deler av Tibets grense mot India og Pakistan er omstridt, og er trukket med stiplet linje.

Av /Store norske leksikon ※.

Tibet, markert med oransje.

Av /Store norske leksikon ※.

Potala, Dalai Lama’enes residens inntil mars 1959, da den 14. Dalai Lama, Tenzin Gyatso, flyktet til India som protest mot kinesisk undertrykkelse. Den ligger på en høyde ovenfor hovedstaden Lhasa. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Den 14. Dalai Lama. Foto fra 1988.

Av /NTB Scanpix ※.

Tibetansk skrift har sin opprinnelse i et gammelt indisk alfabet. Øverst: Trykkskrift. Nederst: Håndskrift.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Tibet er siden 1965 en autonom region i Kina, og grenser til den autonome regionen Xinjiang i nord, til India i vest og sør, Nepal og Bhutan i sør, Myanmar i sørøst, og til de kinesiske provinsene Yunnan og Sichuan i øst og Qinghai nordøst. Tibet har et areal på 1 228 400 kvadratkilometer og 3 305 400 innbyggere (2016). Regionhovedstaden er Lhasa.

Faktaboks

Uttale
tibˈet
Også kjent som
tibetansk Bod
kinesisk Xizang

Tibet er også navnet på et videre geografisk område på 2 108 700 kvadratkilometer med rundt 11 millioner innbyggere som henspiller på det tibetanske folkets tradisjonelle hjemland. I tillegg til Tibet autonome region inngår det meste av Qinghai, deler av Gansu, den vestlige halvdelen av Sichuan og det nordvestlige Yunnan i det historiske Tibet. Det gamle Tibet var inndelt i flere provinser eller landskaper: Ü og Tsang som omfatter de sentrale elvedalene og hvor det politiske senteret for Tibet alltid har ligget, Ngari lengst i vest, Kham, som i dag i hovedsak omfatter den østligste delen av Tibet autonome region og den vestlige halvdelen av Sichuan, og Amdo, som i dag i hovedsak omfatter Qinghai.

Natur

Tibet autonome region omfatter hoveddelen av Det tibetanske platå (Qinghai-Tibet-platået). Regionen har en gjennomsnittlig høyde på over 4000 meter over havet og kalles ofte for «Verdens tak».

Topografi

Topografisk kan området deles i fire deler: Det nordtibetanske platå, et elvedallandskap i Sør-Tibet, Himalaya og Hengduanfjellene.

Det nordtibetanske platå (også kalt Chang Tang eller Jangtang) omfatter to tredjedeler av det totale arealet, og har høyder på rundt 5000 meter over havet. Platået er et tilnærmet folketomt relativt flatt høylandsområde uten elvesystemer. Tidligere var området havbunn som nå er hevet opp. Det er nå dekket av svært mange innsjøer, hvorav mange er saltsjøer. Kunlunfjellene strekker seg fra fjellplatået Pamir i vest og løper nordøstover langs grensen mellom Tibet og Xinjiang hvor den skiller Det nordtibetanske platå fra Tarimbassenget. Fjellkjeden har gjennomsnittshøyder på 6000 meter over havet (høyeste topp Muztagh, 7723 meter over havet), mange snødekte topper og isbreer. Gangdisêfjellkjeden (Gangdisê Shan), med høyder på over 6000 meter over havet, og den vestlige seksjonen av Nyainqêntanglhafjellene (eller Nyenchen Tanglha) skiller Det nordtibetanske platå fra elvedallandskapet i Sør-Tibet.

Elvedallandskapet er et bredt dallandskap beliggende for det meste lavere enn 4000 meter over havet med Yarlongzangbodalen som hoveddal. De strekker seg hovedsaklig vest–øst, og her foregår det meste av Tibets politiske, kulturelle og økonomiske aktiviteter. Den største av elveslettene omfatter hovedstaden Lhasa. Yarlungelven (Yarlungzangbo) har sitt utspring fra isbreer langs midtre deler av Himalayas nordskråning, og renner 1940 kilometer østover i Tibet før den vender sørover inn i India og Bangladesh, hvor den kalles Brahmaputra. Også elvene Ganges, Indus og Sutlej har sine utspring i det vestlige Tibet.

Elvedalene avgrenses i sør av Himalaya, som er en relativt ung fjellkjedefolding med komplisert struktur og som strekker seg 2450 kilometer fra vest til øst i mellom 200 og 350 kilometers bredde langs Tibets sørgrense. Gjennomsnittshøyden er over 6000 meter over havet, men det finnes 10 topper på over 8000 meter over havet. Blant dem er verdens høyeste topp Qomolangma (Mount Everest) på grensen mot Nepal med 8844 meter over havet.

Hengduanfjellene i øst omfatter en serie av parallelle dype elvedaler og bratte fjellkjeder som først løper vest-øst og deretter nord-sør inn i naboprovinsene Sichuan og Yunnan. Høydeforskjellene mellom fjelltoppene og elvedalene når her opp mot 2500 meter. I nord finnes snødekte topper og isbreer. Fjellskråningene var tidligere dekket av tett skog som nå er delvis nedhogd. Dalbunnene hører til blant Tibets rikeste jordbruksland. Blant elvene som renner her er Nuelven (kinesisk Nu Jiang, tibetansk Gyelmo Ngulchu), som senere renner inn i Myanmar hvor den kalles Thanlwin. Andre elver er Lancang (tibetansk Dachu), som renner inn i Sørøst-Asia hvor den kalles Mekong, og Changelva (Chang Jiang), som her kalles Jinshiaelven (kinesisk Jinshia Jiang, tibetansk Drichu).

Klima

Klimaet i Tibet er gjennomgående tørt; temperaturene er sterkt avhengige av høyden over havet. Fuktig pålandsvind (monsun) når i tiden mai–september inn gjennom passene i det lavereliggende Øst-Tibet, som får rikelig sommerregn. Nedbøren minker mot vest, og er særlig liten i regnskyggen av Himalaya i sørvest; øvre Indusdal har bare 100–200 millimeter årsnedbør. Lhasa (3600 meter over havet) har middelverdier –2 °C i januar og 15 °C i juli, og 445 millimeter nedbør.

Planteliv

Plantelivet i vest og nord er tundralignende, kalde ørkener eller stepper med mose, lav eller nakent berg. Mot øst og sør blir plantedekket rikere, og de østlige dalene er skogkledde.

Dyreliv

I skogområdene i øst forekommer stumpneseape, asiagullkatt, gaupe, kragebjørn, villsvin, goral, takin og moskushjort. Tiger, leopard og snøleopard er sjeldne. På høyslettene og i fjelltraktene lever pipeharer, murmeldyr, rever, ulv, pallaskatt, tibetantilope, blåsau, argalisau, jak og kiang (villesel). Omkring 275 fuglearter er observert. Av karakteristiske arter og familier kan nevnes gribber, tibethøne, ornat- og rubinfasan, steppehøns, lerker og fjellspurver.

Befolkning

Tibetanske barn i tradisjonelle klær.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Tibets tradisjonelle befolkning, tibetanerne, utgjør et homogent folk både kulturelt, religiøst og språklig. Fra 1949 har det imidlertid skjedd en styrt kinesisk innflytting til området. Innflyttingen har særlig økt siden 1992, noe som har forsterket spenningen mellom den tradisjonelle tibetanske befolkningen og kineserne. Det finnes ingen sikre tall på antall han-kinesere som i dag bor i Tibet. Det tibetanske folket i Kina teller offisielt 7 millioner (2016); om lag halvparten bor i Tibet.

Den største delen av bosetningen finnes i elvedalene i sør og øst; høysletta og høyfjellsområdene er på det nærmeste ubebodde. Det finnes rester etter et tradisjonelt kastesystem basert på religiøs og yrkesmessig tilknytning.

Tibet autonome region inkluderer også de nasjonale minoritetene monpa-folket (eller menba-folket) og lhoba-folket som begge lever i sørøst langs grensen mot den indiske delstaten Arunachal Pradesh.

Språk

Tibetansk er det vestligste av de tibeto-burmanske språkene. I forskjellige, til dels innbyrdes uforståelige dialekter, tales tibetansk av alle tibetanere i det «etniske» Tibet, som også omfatter et indisk område i vest (Ladakh) og øst (distriktet rundt Tawang i Arunachal Pradesh), områder i Nepal (Dolpo, Mustang, sherpa-folket), Sikkim, Bhutan (der en egen dialekt, dzongkha, er offisielt språk), og et mindre område i det nordlige Myanmar. Videre tales en tibetansk dialekt, balti, i distriktet Baltistan i det nordlige Pakistan. Lhasa-dialekten benyttes i store områder som riksspråk. I det «politiske Tibet» (siden 1951 innlemmet i Folkerepublikken Kina) nyttes fra 1960 i stor utstrekning kinesisk i administrasjon og undervisning.

Tibetansk skrives med et indisk alfabet som ble tatt i bruk i Tibet på 600-tallet evt. Det består av 30 konsonanter og 5 vokaler. Ordenes skriftform ble fastlagt på 800-tallet, og er siden ikke blitt endret; uttalen har derimot forandret seg, særlig i Lhasa-dialekten.

Næringsliv

Tibets økonomi har tradisjonelt hatt hovedvekt på jordbruk og fedrift, men er i senere år blitt mer preget av kinesiske moderniseringer som kunstig vanning, veibygging og lettindustri. Den tradisjonelle fedriften drives delvis nomadisk. Nomadene holder jak, sauer, geiter og hester; jaksmør er et viktig meieriprodukt. Jordbruket er konsentrert til de større dalene og lavereliggende områder i øst. Det dyrkes bygg, soyabønner, hvete, hirse, grønnsaker og frukt ved hjelp av kunstig vanning. Skogområdene i sørøst gir verdifullt tømmer, men avskoging har ført til store miljøødeleggelser. Tibet har forekomster av gull, mangan, jernmalm og krom. Tibet har stort vannkraftpotensiale.

Industrien er lite utviklet, vesentlig tekstil- og næringsmiddelindustri. Ellers noe produksjon av sement, lærvarer, trevarer samt tradisjonell håndverksproduksjon. Det aller meste av industrien er konsentrert til Lhasa. Siden 1990-årene har det foregått en betydelig økonomisk vekst i de største byene. Imidlertid tilhører deltakerne i den nye økonomien hovedsakelig bedre utdannede mandarintalende han-kinesere. Lokale tibetanere har i hovedsak falt utenfor. Turismen er under utbygging. Særlig satses det på å trekke til seg kinesiske turister.

Samferdsel

Transporten foregikk tidligere med karavaner. En viktig tradisjonell handelsvei gikk fra Bengal gjennom Sikkim til Lhasa. Etter Kinas innlemmelse av Tibet i 1951 er flere hovedveiforbindelser bygd, En ny jernbanelinje fra Golmud i Qinghai til Lhasa ble fullført i 2006. Eneste sivile lufthavn er ved Lhasa.

Kultur

Litteratur

Litteraturen består dels av oversettelser av buddhistiske tekster, hovedsakelig fra sanskrit, fra 600- til 1200-tallet evt.; i den forbindelse skapte tibetanerne et helt nytt ordforråd for å gjengi buddhistiske uttrykk. Disse tekstene er samlet i de to store skriftsamlingene Kanjur og Tenjur, til sammen mer enn 300 bind. Fra den eldste tiden (600–800-tallet) finnes det annaler, krøniker, rituelle og mytologiske tekster, til dels skrevet på et ytterst vanskelig og arkaisk språk.

Fra 1000-tallet begynte tibetanerne å skrive sin egen buddhistiske litteratur på «klassisk» tibetansk: historiske, biografiske og liturgiske verker, kommentarer, meditasjonstekster, dikt, avhandlinger innen logikk, grammatikk, filosofi og så videre. Denne litteraturen, som har preget hele den tibetanske kulturen og er av den største betydning for studiet av buddhismen, er i århundrenes løp blitt så omfattende at den nå utvilsomt utgjør en av de mest omfangsrike litteraturer i Asia. Blant de verk som er best kjent i vest, er den såkalte «Dødeboken» (se bardo) og eneboeren Milarepas biografi og dikt. Eposet om heltekongen Gesar må også nevnes.

Musikk

Musikklivet er sterkt preget av de religiøse tradisjonene. Folkemusikken er variert, med et stort repertoar sanger og danser i regionale og lokale former. Musikkspill som minner om kinesisk opera, bygd på eldgamle legender, historiske hendelser og klassiske sanger, fremføres i friluft av omreisende trupper. Liturgisk, resitativisk sang i dypt leie dyrkes ved klostrene og akkompagneres på trommer, dril-bu (håndbjelle), rol-mo (cymbaler) og dung (opptil 3–4 meter lange metalltrompeter). Religiøse fremførelser av musikk og dans kan vare i flere dager, med store orkestre og maskerte dansere.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg