hinduisme

Holifestivalen, Berlin 2012

Thomas Peter/Reuters/Scanpix. Gjengitt med tillatelse

Hinduisme, er et samlenavn på mange ulike religionsformer som har oppstått på det indiske subkontinent gjennom flere tusen år. Hinduismen som sådan har ingen begynnelse som kan festes til tid og sted, men begrepet brukes som et samlenavn på en mosaikk av religiøse tradisjoner, ideer og praksiser.

Hinduismen har ingen stifter, trosartikler eller fast organisert lederskap, men mange av de tradisjonene den er sammensatt av, har både stiftere, enhetlig lære, autoritative tekster og sterke organisasjoner. 

Andre religioner som har oppstått i India – jainismen, buddhismen og sikhismen – forholder seg til andre stiftere, tekster, trosartikler og lederskap enn de religiøse organisasjonene som inkluderes i betegnelsen hinduismen.

Mange av hinduismens retninger har enkelte grunnleggende forestillinger felles med de øvrige indiske religionene. Dette gjelder først og fremst forestillingen om gjenfødsel, karma, og at det endelige målet for det religiøse liv er å oppnå frigjøring fra gjenfødslenes rundgang.

Hinduismen omfattet i 2012 anslagsvis 1000 millioner mennesker, og den har fortsatt sin største utbredelse på det indiske subkontinent. I India er hinduismen den dominerende religionen, og omfatter rundt 80 prosent av befolkningen på 1,3 milliarder. Det samme er tilfellet i Nepal, der om lag 81 prosent er hinduister. Hinduismen har også stor utbredelse på Sri Lanka (12 prosent) og Bangladesh (9 prosent).

For øvrig finnes hinduismen overalt der indere har utvandret, det vil si at det nå bor hinduer i de fleste land i verden. Det har også vært en god del konvertering i Europa og Amerika av personer som har en ikke-hindu bakgrunn, men som nå regner seg, eller kan regnes som hinduer.

Store hindubefolkninger finnes på Fiji, i Sør-Afrika, Trinidad, Surinam, Mauritius og Guyana. Også i Vesten finnes mange hinduer, særlig i Storbritannia, Canada og USA, men også i Frankrike, Tyskland og Sveits. I Norge er det over 20 000 hinduer. 

Hinduismen hadde tidligere betydelig utbredelse i Sørøst-Asia, og fremdeles er flertallet av befolkningen på øya Bali i Indonesia hinduer. 

Selv om India nå er inne i en dramatisk urbaniseringsperiode, bor fortsatt mer enn halvparten av Indias befolkning i landsbyer, og landsbysamfunnet kan vise til en ubrutt kontinuitet tilbake til den første jordbrukskulturen.

Enkelte trekk ved det religiøse liv i landsbyene, for eksempel tilbedelse av lokale gudinner, såkalte «mødre» som beskytter landsbyen og gir fruktbarhet, går tilbake til forhistorisk tid.

Den første bykulturen oppstod for om lag 4500 år siden langs Indus-elven. Det er sannsynlig at mange trekk i hinduismen har sin opprinnelse i Induskulturen, men så lenge forskerne ikke kan tyde denne kulturens skriftsystem, er det vanskelig å avgjøre omfanget av en eventuell påvirkning.

Etter om lag 1700 fvt. begynte grupper med nomader å vandre inn på det nordindiske slettelandet fra fjellene i nordvest. Disse nomadene besto av ulike grupper, men alle snakket indoeuropeisk språk. Noen snakket sanskrit, som er nært beslektet med gresk og latin. Disse blandet seg gradvis med den eldre befolkningen.

Religionen til de indoeuropeisktalende nomadene kalles vedisk religion og var dominert av offerritualer rettet mot ulike guder, som til dels har nære paralleller i romersk og norrøn religion.

  • Indra var en idealkriger som, styrket av den guddommelige soma-drikken, nedkjempet fiender og drepte et slangelignende uhyre som holdt det livgivende vannet tilbake. 
  • Varuna var en allvitende og allseende gud som kunne holde sin hånd over sine tilbedere, men også straffe dem med sykdom.
  • Agni var dels den synlige offerilden som brakte offeret til gudene, dels en selvstendig guddom.
  • Soma dels var en plante, dels en berusende drikk som ble rituelt fremstilt av planten, og dels en guddom.

De indoeuropeisktalende nomadene hadde ingen forestillinger om gjenfødsel, som ble et dominerende trekk ved indiske religioner, men ønsket seg velstand, kyr og avkom i dette liv og kanskje en himmelsk tilværelse i det neste. Gudene ble anropt og lovprist i hymner. Flere samlinger av disse er bevart. Den eldste er Rigveda (sanskrit for «Strofenes viten»). På grunnlag av denne betegnelsen kalles deres religion vedisk.

Enkelte vediske hymner inneholder tilløp til førfilosofiske spekulasjoner, og fra 600-tallet fvt. blir disse utviklet i prosatekster kalt upanishadene. Her møter vi begrepet brahman, som opprinnelig stod for kraften i hymnene som gjorde dem virksomme, men som i upanishadene også får betydningen verdensaltet, den usynlige altgjennomstrømmende kraften som ligger under eller bak verden og som verden er utgått fra.

En hovedtanke i upanishadene er at brahman er identisk med atman, Selvet, menneskets innerste, udødelige vesen. I tekstene finner vi også læren om gjenfødsel fra liv til liv. Det ble lagt vekt på lidelsesaspektet, og et av menneskets mål ble å nå moksha, frigjøring, det å unnslippe fra all gjenfødsel.

Spiren til yoga (av sanskrit «anspenning», beslektet med åk) finnes også i upanishadene. Yoga kom til å betegne tallrike former for fordypelse, disiplin, askese og meditasjon; felles for dem var overbevisningen om at mennesket kan nå moksha ved egen kraft gjennom disiplinering av legemet og sansene, og i særdeleshet gjennom kontroll av alle mentale prosesser. I mer enn 2000 år har yoga vært en viktig dimensjon i hinduismen.

Fra upanishadene av har hinduismen regnet med en moralsk årsakssammenheng i tilværelsen; som man sår, skal man høste. Enhver handling har en iboende dynamikk som gjør at den før eller senere utløser en tilsvarende virkning. Handling, karman, er ikke uavvendelig skjebne, men et upersonlig rettferdighetsprinsipp som kan gi en moralsk meningsfull forklaring på ulikheter mellom mennesker.

I tiden frem til vår tidsregnings begynnelse blir det utarbeidet en etikk og et samfunnssyn som i store trekk er blitt stående til i dag. I Rigveda finnes kun en hymne som beskriver hvordan gudene i urtiden skapte samfunnet med dets inndeling i klasser ved å ofre og partere et urtidsvesen: Fra munnen oppstod prestene, fra armene krigerne, fra lårene landsbyfolket (bønder og håndverkere) og fra føttene tjenerne. Denne hymnen tilhører det yngste laget av teksten.

En god handling ifølge denne forståelsen er først og fremst en handling som bidrar til å opprettholde det ordnede samfunn, der hvert individ og hver gruppe har sin klart definerte plass. Samfunnsordenen henger uatskillelig sammen med orden og lovmessighet i naturen og i universet som helhet.

Denne orden ble kalt rita, og senere dharma (av sanskrit «å holde»), det som er fast og urokkelig. Ordet dharma var antakelig en påvirkning fra buddhismen som på denne tiden (3. århundre fvt.) sto sterkt i India. I buddhismen er dharma navnet på Buddhas lære. Konkurranse med buddhistene om klienter som var villig til å betale prestene for ritualer, kan ha spilt en sentral rolle i utviklingen.

Teksten Bhagavadgita (sanskrit «Guds Sang») fra tiden rundt vår tidsregnings begynnelse regnes særlig i nyere tid som blant de mest sentrale i hinduismen, og da særlig for tilbedere av guden Krishna. Her står tanken om dharma som et grunnleggende prinsipp i tilværelsen sentralt. Gud griper inn i verden hvis dharma er truet.

På samme måte påligger det ethvert menneske å utføre sin plikt i overensstemmelse med sin stilling i samfunnet. Dette påbudet kunne lett komme i konflikt med læren om moksha, frigjøring fra all handling. Bhagavadgitas løsning er blitt stående som en av hinduismens mest sentrale tanker: Den handling som utføres uten tanke på egen vinning og uten tanke på resultat (idet den utføres som et offer til gud) binder ikke mennesket til fortsatt fødsel og død, men fører til moksha. Dette strider tilsynelatende mot hinduismens lære om fire livsstadier og ideen om munkelivet.

I all sin mangfoldighet kan hinduismen langt på vei sees som ulike forsøk på å harmonisere læren om dharma og læren om moksha. Begge kan stå som mål for menneskelivet, men kan synes å være uforenlige. En annen løsning enn den som forkynnes i Bhagavadgita, er å innpasse dharma og moksha i et skjema for (mannens) liv, der tre livsstadier skal danne grunnlaget for praktisering av dharma og til slutt å føre til et stadium der dharma trer i bakgrunnen i forhold til det å strebe mot moksha.

Hinduene har først og fremst forsøkt å møte samfunnets krav og plikter – også religiøse plikter – i samsvar med dharma, men det har alltid vært mange som har valgt å leve som hjemløse asketer med tanke og sinn alene rettet mot moksha.

Hinduismen er en mosaikk av tradisjoner og har ikke noe sentrum eller noen sentral organisasjon, men er et mangfold på alle måter, også på det læremessige. Mange hinduer er også svært pragmatiske i sin praksis og vil besøke ulike templer og guruer etter behov. Mange føler et nært forhold spesielt til en gud eller gudinne, men det betyr ikke at de ikke også har nært forhold til andre guder og gudinner.

Selv om hinduismen som sådan ikke har noen stifter har det gjennom århundrene oppstått en rekke retninger med grunnleggere, hellige tekster og rituelle tradisjoner og hellig geografi.

Det er vanlig å dele disse i:

  • vishnuismen
  • shivaismen
  • shaktismen

Dette er betegnelser som også brukes i hinduismens tekster. Purana-tekstene deles således i vishnuittiske, shivattiske og shaktistiske.

Shivaismen kan ha vært dominerende i senere faser av hinduiseringen av India som foregikk fra de første århundrene etter vår tidsregning, men vishnuismen ble etter hvert den største retningen. Individuelle religionssamfunn i hinduismen kalles sampradaya. De viktigste shivaittiske retningene (sampradayaer) er pasupataene, shaiva siddhanta, kashmir-shivaismen, lingayatene og nath-yogier (se Jacobsen 2010: 142-52).

De viktigste vishnuittiske retningene er shri-vishnuismen, Madhva sampradaya, pushtimarga, Nimbarka sampradaya, gaudiya-vishnuismen og varkarier (se Jacobsen 2010 124-31).

Shaktismen har ikke sampradayaer på samme måte, men fokuserer på ulike gudinne, spesielt på Durga og Kali. Men disse gudinnene tilbes også av andre hinduer.

I hinduismen er det ulike oppfatninger om hvordan guddommer fremtrer. Tre guder har dominert de siste to tusen årene: VishnuShiva og Devi (gudinnen Durga). Alle tre er svært sammensatte skikkelser.

Vishnu er nevnt i Rigveda, men har ikke noen sentral rolle i den vediske religionenShiva har sin opprinnelse i hovedsak utenfor den vediske religionen. De vediske gudene som Indra og Varuna fikk etter hvert mindre betydning og forsvant til slutt så å si helt fra hinduenes religiøse bevissthet.

Shiva fremstilles oftest som en asket. Han har smurt kroppen inn med aske fra likbålet som et tegn på at han er uberørt av menneskelivets lidenskaper og sitter ubevegelig blant Himalayas øde fjell i dyp indre konsentrasjon. Gjennom hans lange, sammenfiltrede hår strømmer den hellige elven Ganges fra himmelen ned på Jorden.

Shiva er også familiefar og veksler mellom liv som asket og samliv med Parvati (sanskrit «Fjellets datter»). Hans bolig er Kailasha-fjellet (i Vest-Tibet) og Arunachala (i Tamil Nadu). Han har to sønner: Ganesha som er lett gjenkjennelig med sitt elefanthode og Skanda (også kalt Murugan, Kartikeya, Subramanya, Shanmukha). 

Men på samme måte som menneskelige asketer har Shiva en kraft, tapas (varme), som kan være farlig og destruktiv: For shivaistene er Shiva en skaper, opprettholder og ødelegger, men i enkelte teologier der gudene tillegges ulike funksjoner, er det Shiva som – når verden går i oppløsning – knuser den i sin ville dans.

Vishnu er fremfor alt guden som skaper, opprettholder og beskytter verden. Han identifiseres ofte med Krishna. Hans hustru er Lakshmi, velstandens og fremgangens gudinne. Hver gang dharma trues av demoniske krefter, griper Vishnu eller Krishna inn og gjenoppretter den gode orden gjennom en avatara («nedstigning»).

En regner med ti slike avataraer i ulike skikkelser; de fire første har dyreskikkelse. Vishnu selv fremstilles gjerne som en konge. Enkelte avataraer kan i den grad dominere sine tilhengeres tro og tilbedelse at de blir sett på som egentlig gud, først og fremst Rama og Krishna.

Rama fremstilles som en ung, heltemodig prins og en from, rettskaffen konge. Hans fremste oppgave er å gjenopprette dharma, som ble truet da hans hustru Sita ble røvet av demoner. Med hjelp fra apehæren med dens leder Hanuman lykkes han å befri Sita. Kampen mot demonene er et bilde på striden mellom godt og ondt, og på det godes seier til slutt. Også Hanuman er blitt en guddommelig skikkelse; et bilde på styrke, mot og trofasthet.

Krishna har flere skikkelser: som et lite, skøyeraktig barn; som gjetergutt som med sitt fløytespill og sin uimotståelige skjønnhet lokker gjeternes koner ut i skogen for å danse med ham i månelyse netter; og som prins.

Gud kan også være Devi, Gudinnen; gud som kvinne. Som Durga (sanskrit «Den utilgjengelige») er hun blendende vakker, og hennes styrke er uimotståelig når hun forsvarer dharma mot demoniske makter. Ingen i universet er hennes like og hun forblir ugift. Som Kali (sanskrit «Den mørke») er hun skremmende. Hun holder til blant bålene på likbrenningsstedet, den mørke, nakne kroppen er smykket med avhugne hoder, og hun danser vilt og ekstatisk.

I Bengal, der tilbedelsen av denne gudinnen har vært omfattende, ble det i diktningen også lagt vekt på Kali som den kjærlige mor som vekker lengsel og morskjærlighet hos tilbederen.

Bhakti, hengivenhet til en guddom har blitt en viktig kulturform, preget av en sterk emosjonell kjærlighet eller hengivenhet til en utvalgt guddom.

Bhagavadgita beskrives ulike veier til frelse. Det er ulike tolkninger av disse, og hvor mange de er, men ofte skilles det mellom tre veier til frelse:

  1. Handlingens vei, der alle handlinger defineres som lik brahmanenes offerritualer.
  2. Kunnskapens vei, representert ved de ulike religiøse tankesystemene (samkhya, vedanta).
  3. Hengivenhetens vei, som prøver å appellere til alle, menn og kvinner, høy og lav, lærd og ulærd.

En egen form for bhakti framsto som en bevegelse innen hinduismen fra omkring 500-tallet. Bevegelsen var først i Sør-India, fra ca. 1000 spredde den seg nordover.

Omtrent samtidig med bhakti oppsto en retning som kalles tantrismen (av tantre, «tråd, ledetråd», betegnelse på bevegelsens tekster), som også finnes i buddhismen. I den hinduiske tantrismen står Shiva og Devi i sentrum, oftest i fryktinngytende form. Devi omtales som Shivas shakti, hans kraft, men ofte er hun helt enerådende, som den høyeste guddom.

Karakteristisk for tantrismen er tanken om at hele tilværelsen utgjør en guddommelig enhet, og at denne enheten kan oppnås av tilbederen gjennom yoga og bruk av kraftfylte stavelser og formler (mantra) som er hentet fra tantraene.

Muslimenes erobring av det meste av det nordlige og sentrale India hadde store følger for kultur og samfunnsliv i India, men det er uklart hvilke endringer i hinduismen dette medførte.

Møtet med de europeiske kolonimaktene som kom sjøveien tidlig på 1500-tallet, hadde i flere hundre år liten betydning for hinduismen. Det var først fra begynnelsen av 1800-tallet at europeerne, først og fremst britene, kom til å øve stor innflytelse på det indiske samfunnet. Enkelte velutdannede hinduer ønsket å fjerne det som ble betraktet som forfall i forhold til den «opprinnelige» eller «ekte» hinduismen, som kastesystemet, tempelkult og bhakti.

Mens enkelte, for eksempel Ram Mohan Roy, ønsket en tilnærming til kristendommen og europeisk opplysningsfilosofi, søkte andre, som Dayanand Saraswati (1824–83), tilbake til de vediske tekstene, der de mente å finne grunnlaget for samfunnets normer og for tekniske fremskritt.

Swami Vivekananda (1863–1902) forkynte Vedanta, at India var åndelig overlegen Vesten, og tanken om at Vesten trengte Indias åndelighet som korrektiv til dens materialisme. Denne hinduiske selvbevisstheten ble viktig for den indiske selvstendighetsbevegelsen. Mahatma Gandhi og andre ledende skikkelser la ofte religiøse prinsipper til grunn for sitt engasjement.

På 1900-tallet og senere har hinduismen også hatt innflytelse utenfor India. Advaita-filosofien, læren om alle tings enhet, og yoga har hatt betydning på hver sin måte; advaita som en filosofi med appell til mange intellektuelle, yoga som en praktisk metode til avspenning, mental og fysisk regenerering og dypere selvinnsikt, og særlig fra 1990-tallet, som ren gymnastikk.

Den indiske filosofiens dypeste mål, frigjøring fra gjenfødelsens rundgang, har imidlertid lett for å bli oversett i Vesten. Også organiserte bevegelser har fått tilslutning i Vesten, en av de mest omtalte er ISKCON (International Society for Krishna Consciousness, se Hare Krishna-bevegelsen).

Selv om India gjennom sin grunnlov fra 1947 er en verdslig stat der ingen religion skal være favorisert, har politiske partier og bevegelser med sterk hinduistisk profil gjort seg stadig mer gjeldende, og på 1980- og 1990-tallet spilte kravet om at India i større grad burde bli styrt etter hinduistiske ideer en stor rolle i politikken, se fundamentalisme (hinduismen).

Familien er den grunnleggende sosiale enhet i hinduismen. Den daglige tilbedelse i hjemmet av en eller flere utvalgte guder og de ulike ritualene som markerer overgangen for den enkelte fra et livsstadium til et annet, er selve nerven i hinduismen. Forankringen i familien var utvilsomt en viktig grunn til at hinduismen overlevde den muslimske erobringen av India, mens buddhismen, som var konsentrert i store klostre, gikk til grunne.

Det er ikke funnet bygninger fra Induskulturen som med sikkerhet har vært brukt til religiøs kult. De vediske nomadene som var bærere av vedisk religion hadde ikke templer og trolig heller ikke gudebilder; de utførte sine offerritualer i friluft, og selv om de konstruerte kompliserte altere, ble disse demontert etter bruk.

Fra de første århundrer evt. begynte hinduene å bygge templer, først i tre, men etter hvert i stein. Et hindutempel er først og fremst gudenes bolig. Den viktigste delen av tempelet er et lite rom der selve gudestatuen oppbevares. Den viktigste tilbedelsesformen er puja (sanskrit «oppvartning») som innebærer at guden blir oppvartet som en konge eller en høyt æret gjest. Om morgenen blir guden, representert ved gudestatuen, vekket og vasket, og det blir satt frem et måltid. Maten består oftest av søtsaker laget av kokt melk, ris og vegetariske retter, men guder som har en fryktinngytende karakter, som Kali og Bhairava, kan tilbys kjøtt og alkohol. Vann blir fylt i skåler, lys blir tent og røkelse brent.

Guden blir underholdt med musikk, tidligere også med dans utført av profesjonelle tempeldanserinner. Ofte blir guden i form av en statue ført i prosesjon til og fra tempelet på årlige festdager. Enten guden tilbes i det indre av tempelet, eller statuer føres omkring i prosesjon utenfor tempelet, er det tilbedernes fremste ønske å få gudens darshana (sanskrit «syn, blikk»). Det å se guden (i form av gudestatuen) og, like viktig, å bli sett av guden er den viktigste måten gudens nåde formidles på til tilbederne.

Selve tilbedelsen av guddommen, i hvert fall i de største templene, utføres av profesjonelle prester, oftest fra brahmanklassen. Brahmanene står høyest i kastesystemet, og de utfører livets overgangsriter i familiene, i alle fall blant de høyere kastene. De hjemløse, omvandrende asketene, som fortsatt finnes overalt i det indiske samfunnet, er derimot rekruttert fra alle kaster. De søker gjerne å etterligne Shiva med sin fremferd og sitt utseende. Det finnes også klosterordener, spesielt innen advaita-tradisjonen.

Hellige vann, fjell, elver og byer spiller en viktig rolle i hinduismen, og enkelte er store pilegrimssentre. Mest kjent er Varanasi (Benares) ved bredden av Ganges. For mange shivaitter er det den helligste by i India, viet Shiva og velsignet av den hellige Ganges-elven. En rekke andre steder langs Ganges er hellige: Gangotri der Ganges har sitt utspring; Hardwar (Haridwar) der elven kommer ned på sletten; Allahabad (Prayag) der den flyter sammen med Yamuna (Jumna), samt stedet der Ganges møter havet i Den bengalske bukt.

Andre kjente pilegrimsmål er byene Kanchipuram (Kanchi) og Madurai i Tamil Nadu, Narmada-elven, Rameshwaram-tempelet på Indias sørspiss, Jagannath-tempelet i Puri i delstaten Orissa, Mathura og Vrindavan i vestlige Uttar Pradesh. Det er mange tusen andre pilegrimssteder.

Det dominerende språket i hinduismens religiøse litteratur er sanskrit, det indoeuropeiske språket som nomadene som var bærere av den vediske tradisjonen, brakte med seg til India mot slutten av 1700-tallet fvt. De vediske hymnene (i Rigveda og de andre hymnesamlingene, Sama-, Yajur- og Atharva-veda) er forfattet på et særlig formrikt og alderdommelig sanskrit som kalles vedisk.

Hymnene ble lenge overlevert muntlig, og fortsatt resiteres de av brahmaner uten endring. Dette er den eldste ubrutte religiøse tradisjon i verden. De vediske hymnene regnes av hinduene som evige; de er formidlet til menneskene av guddommelige vismenn (rishier) som hørte dem i urtiden. De klassifiseres derfor som shruti (sanskrit «det som er hørt»), det vil si som åpenbarte, uforanderlige tekster. Sanskrit betraktes som et hellig språk, som devabhasha (sanskrit «gudenes språk»).

Hymnene ble fulgt av Brahmana-tekstene, detaljerte anvisninger og fortolkninger av det vediske offerritualet. Upanishadene, som ble forfattet fra 600-tallet fvt., peker fremover mot de senere filosofiske tekstene til de religiøse tankesystemene, også de med utgangspunkt i fortolkninger av offerritualet. Fra århundrene umiddelbart før og etter vår tidsregnings begynnelse stammer de to store indiske eposene Mahabharata og Ramayana.

Mahabharata, som består av rundt 100 000 dobbeltvers og trolig er verdenslitteraturens lengste verk, er beretningen om striden mellom de fem Pandava-brødrene, og slektningene deres i Kuru-klanen. Verket har mange innskutte skrifter, mest kjent er Bhagavadgita, Guds sang. Bhagavadgita har stått sentralt i deler av hinduismen helt til i dag, og var den første sanskritteksten som ble oversatt til et europeisk språk (til engelsk 1785, til norsk i 1982).

Ramayana er beretningen om prinsen Rama. Disse og andre tekster regnes som smriti (sanskrit «det som er erindret»), med andre ord som mindre evig og uforanderlig enn hymnene. En viktig forskjell er at Veda-tekstene ikke har et menneskelig opphav, de er apaurusheya, mens smriti-tekstene alltid identifiseres med en forfatter. Mahabharatas forfatter er Vyasa og Ramayanas er Valmiki.

En like viktig genre er Purana-tekstene. Det er i disse tekstene vi finner mange av fortellingene om hinduismens guder og gudinner. I Bhagavata-Purana er fortellingene om Krishnas barndom og ungdom; i Markandeya-Purana finner vi Devimahatmya, fortellingsdiktet om den store Gudinnen, Mahadevi eller Durga. Denne fortellingen feires i festivalen Durgapuja, som er særlig viktig i Bengal, og teksten resiteres i sin helhet. Puranalitteraturen deles gjerne i vishnuittiske, shivaittiske og shakta-tekster. I Puranatekstene finnes også et stort antall hyllesttekster til hinduismens mange hellige steder.

Purana-tekstene spilte antakelig en viktig rolle i brahmanenes overtakelse av lokale religiøse tradisjoner og i utbredelse av pilegrimstradisjoner, det vil si i spredningen av brahmanenes rituelle tradisjoner til store deler av India.        

Det finnes en svært omfattende filosofisk litteratur på sanskrit. Som lærd språk, ikke minst når det gjelder filosofi, har sanskrit vært nærmest enerådende blant hinduer helt til 1900-tallet. Filosofien har i hinduismen hatt frigjøring fra fødsel og død som mål og kan derfor ikke egentlig skilles fra religion; dette gjelder også kunnskapsområder som grammatikk og estetikk. Også den tantriske litteraturen er forfattet på sanskrit.

Med bhakti-bevegelsen kom Indias tallrike folkespråk til anvendelse. Tamil var det første språket som i praksis kom til å konkurrere med sanskrit innen religiøs litteratur, men etter hvert kom alle de indiske hovedspråkene til å få en rik religiøs litteratur. Bhakti-litteratur, i stor utstrekning dikt, helgenbiografier og gjendiktninger av Ramayana, utgjør en stor del av denne litteraturen.

De seneste tiårene har også den indiske filmindustrien produsert utallige filmer for det indiske marked med temaer fra hinduismens mytologi og fra eposene Mahabharata og Ramayana. Det samme gjelder indiske tegneserier. Betydningen av disse nye mediene for videreføring (og standardisering) av hinduismen bør ikke undervurderes.

De eldste bevarte templene er fra Gupta-perioden (300–400-tallet evt). De er bygd i stein, men det må tidligere ha eksistert templer i tre, murstein og lignende. Det indiske tempel utviklet snart en grunnplan som med små variasjoner er bevart til vår tid: Selve helligdommen, der gudebildet oppbevares, garbhagriha (sanskrit «morslivshuset»), er et mørkt rom; det åpner ut mot en eller flere større haller, mandapa, der de besøkende samles og ritualene utføres.

Utenfor dette rommet kan det være en mer åpen veranda eller søylehall. Hovedtårnet ligger over det innerste «morslivshuset», og hele byggverket ligger gjerne på en plattform som har samme grunnplan som selve tempelet. Tempelet med eventuelle sidebygninger er ofte omgitt av en høy, firkantet mur, gjennombrutt av portaler som kan være praktfulle byggverk i seg selv. Hele tempelet oppfattes ofte som et mikrokosmos, det vil si som et bilde på universet.

Fra Gupta-perioden og den følgende tid finner vi en rekke templer hugd ut i klippeveggen i form av huler; de er ofte prydet med storslagne relieffer. Blant de eldste er Udayagiri i Gwalior (400-tallet evt.) med et 4 meter høyt relieff av Vishnu som villsvin; fra 400–700-tallet er hulene ved Badami og Ellora.

I en særstilling kommer det praktfulle Kailasha-tempelet ved Ellora, et monolittisk tempel (det vil si hugd ut av én steinblokk) fra rundt 760 evt., en jordisk kopi av guden Shivas bolig. Noe senere er Elephanta-hulen ved Mumbai. Senere ble imidlertid huletempler ikke lenger hugd ut i India.

I tiden etter Gupta-dynastiet kan tempelarkitekturen inndeles i to hovedstilarter: den nordlige (indo-ariske), karakterisert ved avrundede tårn og avrundet grunnplan, og den sørlige (dravidiske), karakterisert ved pyramideformet tårn og rektangulært grunnplan. Av eldre templer i den nordlige stilen er intet bevart i de større byene; muslimenes erobring fra 1000-tallet førte til omfattende raseringer, og materialer fra ødelagte templer ble ofte brukt til bygging av moskeer.

Av senere regionale skoler kan nevnes:

  1. Orissa, 900–1200-tallet, kjent for Lingaraja-tempelet i Bhubaneshwar og Surya (Sol)-tempelet i Konarak, 1200-tallet.
  2. Candella-dynastiets templer i Khajuraho på Nord-Deccan (900–1000-tallet), oppført i noe mindre målestokk, men overdådig utsmykket med skulpturer både utvendig og innvendig. Templene i Konarak og Khajuraho er kjent for sine erotiske skulpturer. Disse templene er oppført på UNESCOs liste over verdens natur- og kulturarv.
  3. Et tredje senter er Gujarat, 1000–1200-tallet, med blant annet Somnath-tempelet, som ble gjenoppført i sin opprinnelige form i 1959.

Sør-India har vært mindre utsatt for invasjoner og ødeleggelser. De eldste bevarte templene finnes i Aihole og Badami i Karnataka (400–700-tallet evt.); stilhistorisk inntar de en mellomstilling mellom nord og sør. Tempelanleggene ved Mamallapuram sør for Madras i Tamil Nadu er fra 700-tallet.

Enestående er her blant annet et relieff i friluft, om lag 25 ganger 10 meter, som illustrerer elven Ganges' nedstigning fra Melkeveien til Jorden. Flere templer er bevart fra Chola-dynastiet (900–1150), blant annet det over 60 meter høye Shiva-tempelet i Thanjavur.

Fra 1100-tallet begynte utviklingen av tårnlignende portaler, gopura, i de ytre tempelmurene. Dette ble etter hvert det mest karakteristiske trekk i sørindisk tempelarkitektur, idet tårnportalenes antall og dimensjoner stadig økte og ble dekket av et mylder av mytologiske figurer malt i sterke farger. Blant de mest kjente er Meenakshi-tempelet i Madurai, Srirangam-tempelet utenfor Tiruchirapalli og tempelet ved Rameshwaram, alle med anlegg fra 1500–1600-tallet.

En spesiell utvikling av den blandede Deccan-stilen er templene fra Hoyshala-dynastiets tid (1100–1300-tallet) i det sørlige Karnataka, karakterisert ved stjerneformet grunnplan, ofte fravær av tårn, og en uovertruffen rikdom av skulpturer og dekorative friser både innvendig og utvendig. Mest praktfullt er Hoyshaleshvara-tempelet i Halebid (1100-tallet), som i raffinert dekorativ utsmykning er uten like i India. En siste blomstringstid fikk Deccan-stilen i Vijayanagara-riket (1336–1565), for eksempel Vitthala-tempelet i Hampi.

Tempelarkitekturen innen hinduismen har ikke gjennomgått nevneverdig fornyelse siden 1600-tallet, og de fleste templer som er bygd i nyere tid, benytter ulike stilarter nokså fritt som dekorative innslag.

Fra litterære kilder vet vi at det tidlig har eksistert en malerkunst i India. Malerier har vært utført på stoff, tre og palmeblad, men de klimatiske forhold i India har ført til at intet av den eldste malerkunsten er bevart. Det er først i huletempler og senere i frittstående templer av stein at veggmalerier kunne overleve til vår tid. De eldste hinduiske veggmaleriene finnes i Badami, datert ved en innskrift til 578 evt.

Bevarte løse malerier er betydelig yngre. Først på 1400-tallet ble papir, innført fra Iran, tatt i bruk. Under islamsk påvirkning ble en miniatyrkunst utviklet på 1500-tallet, men det var først på 1600-tallet at en egen hinduisk miniatyrmalerkunst ble utviklet, først i Rajasthan og senere, på 1700-tallet, i fjellene nord for Punjab (Kangra, Chamba og så videre, den såkalte Pahari-skolen; «Fjellskolen»). Det finnes også tallrike lokale malertradisjoner, for eksempel i Bengal, Bihar og Orissa.

Med unntak av enkelte folkekunsttradisjoner har hinduisk religiøs malerkunst ikke fornyet seg siden 1800-tallet. En svært populær kunstform i vår tid er masseprodusert religiøs plakatkunst som er å finne i de fleste hjem; den er ofte nokså fri i fremstillingen av guder i nye kombinasjoner av ikonografiske elementer.

Det er naturlig nok bevart skulpturer fra langt eldre tider enn malerier. Det finnes således en rekke skulpturer i stein, brent leire og metall fra Induskulturen som kan antas å ha religiøs betydning, selv om denne foreløpig ikke kan bestemmes nærmere. Fra 200- og 100-tallet fvt. finnes statuer fra Mathura-distriktet (nær Agra) av lokale skytsguder, og fra og med Gupta-dynastiet er det bevart en rik skulpturkunst som avbilder guddommer og av og til scener fra eposene.

Mye av skulpturen tjente til å smykke ytterveggene på templene, slik det fortsatt er svært godt bevart på templene i Khajuraho (Madya Pradesh) og Hoyshala-templene (Karnataka). Bronsestatuer ble også produsert, spesielt i Sør-India fra Chola-dynastiets tid.

  • Les mer om hinduisme hos Nasjonalbiblioteket
  • Flood, Gavin: An introduction to Hinduism, 1996, isbn 81-7596-028-0. Finn boken her.
  • Jacobsen, Knut A., editor in chief: Brill’s Encyclopedia of Hinduism. Six Volumes, 2009-2015. isbn 978-9004180475.
  • Jacobsen, Knut A. Pilgrimage in the Hindu Tradition: Salvific Space. Abingdon: Routledge, 2013.
  • Jacobsen, Knut A. Hyllest til Gudinnen. Oslo: Emilia, 2007
  • Jacobsen, Knut A.: Hinduismen, 2010, isbn 82-530-2254-9. Finn boken her.
  • Jacobsen, Knut A., red.: Verdensreligioner i Norge, 3. utg. ,2011 (kap. 3: «Hinduismen i Norge»), isbn 82-15-00064-9. Finn boken her.
  • Jacobsen, Knut A., red.: Bhagavadgita og andre hinduistiske skrifter, 2001 (Verdens hellige skrifter), isbn 82-525-4101-1. Finn boken her.
  • Michell, George: Hindu art and architecture, 2000, isbn 0-500-20337-7. Finn boken her.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

27. november 2015 skrev Lars Nygaard

Ifølge Språkrådet heter det "braman" eller "bramin", ikke "brahman" (atså kasten, ikke bergepet). Jeg vet ikke hva som er riktig, men det kan være verdt å sjekke.

mvh,
lars nygaard

27. november 2015 skrev Knut A. Jacobsen

Her tar dessverre språkrådet feil, brahman er den korrekte formen,

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.