Sentral-Asia

Sentral-Asia, det avløpsløse høylandet i indre Asia, avgrenset av Altaj, Sajan- og Jablonovfjellene i nord, Transhimalaya i sør og Karakorum, Pamir og Tian Shan i vest. Definisjonen av regionen kan være noe varierende. Det er vanlig, for eksempel i internasjonal statistikk, å regne de tidligere Sovjetstatene Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan som hørende til Sentral-Asia i økonomisk og politisk forstand. I noen grad strekker regionen seg inn over andre lands territorier.

Gjennom årtusener har Sentral-Asia trukket til seg erobrere og imperiebyggere, fra skytere og mongoler til russere og briter. Den som behersket denne geostrategiske regionen, kunne påtvinge store omkringliggende områder sin vilje. På 1800-tallet stod kampen om Sentral-Asia mellom Storbritannia og Russland; det som kaltes The Great Game – 'Det store spillet'. Etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning, kom et storpolitisk spill i gang på ny.

Også denne gang dreier det seg om en strategisk region mellom Europa og Kina, Russland og Iran. Dertil naturressursene – ikke minst svære forekomster av olje og gass. Etter tusenårsskiftet kom «krigen mot terror» inn som et nytt vesentlig moment. For Russland har Sentral-Asia alltid vært viktig som en buffersone mot sør. Etter 11. september 2001 var det maktpåliggende for USA å få fotfeste her i kampen mot islamske ekstremister; særlig i Afghanistan. Kina er bekymret for militante muslimer i grenseprovinsen Xinjiang og nabolandene lenger vest. Tyrkia, Iran og Pakistan søker også innflytelse hos ulike sentralasiatiske folkegrupper, med egne økonomiske interesser og regionale stormaktsambisjoner som mål.

Ved Sovjetunionens oppløsning 1991 ble de sentralasiatiske sovjetrepublikkene politisk og sikkerhetsmessig hjemløse. Etter 11. september 2001 kom de fem nye selvstendige statene – Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan – for alvor i storpolitisk fokus. Maktbalansen i regionen lot til bli endret, med flere av statene nå i en midlertidig rolle som USAs støttespillere. Strengt autoritære regimer fikk til gjengjeld økonomisk bistand og tilsynelatende også fritak for kritikk av brudd på menneskerettighetene.

Regionen har siden tusenårsskiftet budt et broket bilde. De fem «stans» er blant verdens nyeste og foreløpig fattigste nasjoner, naboer og til dels bitre fiender. Grenser var tidligere blitt trukket uten særlig hensyn til hvor de ulike folkeslag – i alt ca. 60 millioner mennesker – hørte hjemme. De fem bærer på arven fra halvannet århundres russisk og stalinistisk regime. Dette er blitt videreført av en korrupt maktelite med røtter i det gamle Sovjethierarkiet. Flere av lederne har latt seg velge til statsoverhoder på livstid og synes i ferd med å bygge familiedynastier med ofte dominerende posisjoner i næringslivet.

Etter krigen mot Taliban-regimet høsten 2001 tok USA åpenbart sikte på å bygge et permanent militært nærvær i gammelt fiendeland; i det som før var sovjetisk territorium og senere russisk interesseområde. Washington satset særlig på flybaser i Usbekistan og Kirgisistan, med adgang til militære operasjoner fra deres territorium. Derimot holdt Turkmenistan på en demonstrativ nøytralitet. Regimene i Sentral-Asia har siden midten av 1990-årene følt seg truet av islamske fundamentalister. Etter å ha satt sin lit til amerikanske sikkerhetsgarantier, ble det fra 2005 merkbart at regionen på ny orienterte seg mer mot Russland. I 2001 godtok Moskva, om enn motstrebende, at USA-tropper rykket inn i Russlands sentralasiatiske bakgård, men fastholdt definisjonen av Sentral-Asia som russisk interesseområde. Russland lot til å akseptere USA-basene på det vilkår at amerikanerne drog hjem etter den nye Afghanistankrigens slutt. Med sine fremstøt for å gjenreise gamle posisjoner, oppnådde Moskva 2003–04 å etablere nye flybaser i Kirgisistan og Tadsjikistan. I 2005 led USA et tilbakeslag da Usbekistan forlangte at amerikanerne skulle forlate den viktige Khanabad-basen; dette kom som reaksjon på amerikansk kritikk av en massakre i byen Andizjan. 2006 fremmet Kirgisistan krav om flerdoblet leiesum for USA-basen Manas ved Bisjkek. Også Kina intensiverer sine diplomatiske og økonomiske aktiviteter for fastere fotfeste i regionen, særlig med sikte på kasakhiske oljeressurser.

De sentralasiatiske regimer har først og fremst villet ha stormaktene som forbundsfeller i kampen mot militante ekstremister. Bortsett fra Tadsjikistan, hvor det etter en blodig borgerkrig (1992–97) er kommet en regjeringskoalisjon mellom religiøse og sekulære bevegelser, eksisterer det i hele regionen et fiendtlig og høyspent forhold mellom islamsk fundamentalisme og statsmaktene. Makthaverne har slått hardt ned på radikale islamske bevegelser. Russland, USA og Kina har brukt terrorfrykten som grunnlag til å posisjonere seg i regionen. Inntil 2001 ble Islamic Movement of Uzbekistan (IMU) betraktet som en alvorlig trussel. Dens tusener av «hellige krigere» drev gerilja både i Usbekistan, Kirgisistan og Tadsjikistan, men høsten 2001 trakk IMUs hovedstyrke seg tilbake til baser i Afghanistan. Her ble den så godt som utslettet av amerikanske bomber. Bare sporadiske IMU-aksjoner er siden blitt rapportert.

Kina fører sin egen kamp mot muslimske separatister i den vestligste grenseprovinsen Xianjiang. Militante grupper fra uigur-minoriteten vil ha løsrivelse fra Kina, mens en kvart million uigurer krever utvidet selvstyre i det østlige Kasakhstan.

De sentralasiatiske herskerne godkjenner en folkelig utgave av islam, med innslag av sufi-mystikk. Fundamentalistene vil derimot «rense» islam og vende tilbake til røttene. I det ytre fremstår presidentene som troende og gjør gjerne bruk av islamsk seremoniell. Med sin Sovjet-bakgrunn ser de imidlertid med uro på større religiøs glød som en potensiell trussel mot staten. En religiøs vekkelse som drog frem gjennom regionen i 1990-årene, ble møtt med stadig striksere kontroll. Usbekistan og Turkmenistan holder islam i særlig stramme tøyler. Fundamentalismen brukes gjerne som påskudd til å slå ned både religiøs og annen dissens.

Det nye stormaktspillet dreier seg også om noen av verdens mest betydelige olje- og gassressurser ved Det kaspiske hav. Russland har villet holde på en viss kontroll over disse energiressursene, som lenge for det meste ble fraktet i rørledninger over russisk område. Vestlige selskaper har imidlertid siden 1990-årene kommet inn med alternative prosjekter som vil føre mer av oljen utenom Russland.

Det selvstendige Sentral-Asia står overfor sikkerhetspolitiske utfordringer. Selv om Taliban ikke lenger rår grunnen, antas Afghanistan å forbli et uromoment. USA, Russland og Kina har alle ivret for å styrke regionens sikkerhetssystem, som brøt sammen med Sovjetunionen. Bilaterale og regionale sikkerhetsavtaler er etablert, men med tvilsom effekt. Erklæringer er ikke fulgt opp med bevilgninger. Den kollektive sikkerhetspakten for Samveldet av uavhengige stater (SUS) dekker regionen bare delvis, og har ikke vist særlig handlekraft. Derimot har Shanghai Security Organization (SCO) siden tusenårsskiftet fått økende betydning, også som økonomisk samarbeidsorgan; særlig innen energisektoren.

Et antiterrorsenter og en slags utrykningsstyrke er opprettet, og felles militærøvelser blir holdt. Både Kirgisistan og Kasakhstan har for eksempel hatt årlige fellesøvelser med kineserne ved grensen til Xinjiang. Men regionale spenninger, ulik militær kapasitet og forskjellige sikkerhets- og utenrikspolitiske holdninger, har underminert forsøkene på en bredere forsvarsallianse.