Selv om de fem republikkene i noen grad deler en felles historie, er ulikhetene påfallende. Tidlig oppstod det her en kulturell kløft mellom nomadene fra fjell og steppeland, stort sett kasakher, kirgisere og turkmenere, og de fastboende, mer urbane usbekere og tadsjikere, som slo seg ned på de brede elveslettene. Kulturelle, religiøse og politiske særpreg går på tvers av landegrensene. Hvert av landene sliter med store etniske minoriteter.
Mye av dagens problemkompleks føres tilbake til Josef Stalins splitt-og-hersk-politikk. Oppdelingen av sovjetrepublikkene skjedde til dels på tvers av naturlige etniske, religiøse og kulturelle skillelinjer. Noen pennestrøk på kartet, uten hensyn til folkeslagene, ble til Kirgisistan, Tadsjikistan og Usbekistan. Disse støter sammen i Ferganadalen – en konstant kilde til konflikt den dag i dag. Etnisk og økonomisk press fikk etter sovjettiden utløp i nasjonale og religiøse vekkelser.
Det regionale samarbeidet er siden 1990-årene gjerne blitt betegnet som en fiasko. I sine innbyrdes forhold preges nasjonene ofte mer av konfrontasjoner enn samvirke. Forholdet mellom Usbekistan og Tadsjikistan/Kirgisistan har især vært anstrengt. Nye handelshindre er reist. En særlig trussel mot det gode naboskap er striden om regionens knappe vannressurser. Ny autoritet for nasjonale grenser og suverenitet bryter opp et marked på ca. 60 millioner mennesker og gjør Sentral-Asia mindre attraktiv for utenlandske investeringer – bortsett fra olje- og gassektoren. Et underutviklet rettssystem og korrupsjon på alle plan, har vist seg som en bremse på samhandelen.
Fra Vesten øves et moderat press for menneskerettighetene, noe de sentralasiatiske lederne stiller seg avvisende til. Som tidligere sovjetiske partisjefer deler de åpenbart overbevisningen om at sikkerhet og stabilitet best kan sikres gjennom kontroll. Kontrollen finnes i ulike varianter, fra brutal undertrykkelse i Usbekistan og Turkmenistan til en mer moderat underkuelse av opposisjonelle i Kasakhstan og Kirgisistan.
I alle «stans» er valgsvindel satt i system. Inntil «Tulipanrevolusjonen» i Kirgisistan våren 2004, da president Hejdar Alijev ble styrtet, hadde alle de fem statssjefene forlenget sine mandatperioder, eller latt parlamentene velge seg til president på livstid. Nasjonalforsamlingene er blitt gradvis underminert mens lederne har samlet stadig mer av makten i sine hender.
Regimene har siden 1991 slått inn på noe forskjelligartet politisk kurs. Kasakhstan og Kirgisistan er gått lengst når det gjelder økonomiske og politiske reformer. Med sin store russiske minoritet og mer utviklede økonomi, betegnes Kasakhstan som betraktelig mer europeisk enn naboene. Kirgisistan var det første landet som innførte egen valuta i 1993, og ble medlem av WTO i 1998. I Usbekistan har reformprosessen stått mye i stampe. Med sine rike gassfelter har Turkmenistan latt reformstrevet være. Tadsjikistan var ennå i 2006 ikke kommet seg etter borgerkrigen (1992–1997), som tok livet av minst 50 000 mennesker, gjorde 700 000 hjemløse og ødela mye av infrastrukturen.
Når det gjelder ressurser er oljelandene Kasakhstan og Turkmenistan i en helt annen klasse enn de fattige fjellrikene Kirgisistan og Tadsjikistan. Men knugende fattigdom preger folkeflertallet også i de potensielt rike landene, noe som synes å gi grobunn for religiøs og annen ekstremisme. Narkotikaproblemet synes å være i dramatisk vekst. Mens Afghanistan i 2005 produserte 87 prosent av all opium/heroin i verden, ifølge FNs narkotikabyrå, er Sentral-Asia blitt stadig viktigere som smuglerrute til Europa, med Tadsjikistan som selve hovedåren. Sentral-Asia er blant de regioner i verden der tallet på heroinmisbrukere stiger raskest, viser tall fra narkotikabyrået. En lignende stigning registreres for spredningen av hiv og aids.
Kommentarer (2)
skrev Steinar Hansen
svarte Mari Paus
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.