Mongolriket (1206-1638), historisk rike, regnet som verdenshistoriens største imperium i areal. På det største strakte det seg fra Sibir i nord til Vietnam og Omanbukta i sør og fra Korea i øst til Polen i vest.

Siden forhistorisk tid hadde Mongolia vært befolket av nomader. På 900-tallet holdt stammer sammen i kortvarige allianser. På slutten av 1100-tallet forente høvdingen Djengis Khan mongolske stammer og underla seg store deler av Asia og Europa gjennom militære felttog. 

Etter Djengis Khans død ble riket delt i 4 khanater (kongedømmer). I 1368 ble disse erobret av det kinesiske Ming-dynastiet som fordrev mongolene tilbake til sitt hjemland og ødela den tidligere mongolske hovedstaden Karakorum. Mongolriket gikk under.

Djengis Khan samlet de ulike mongolske klan-gruppen og Mongolia (Mongol Uls) ble grunnlagt. Han delte keiserriket mellom fire sønner, og den tredje sønnen Ögödei ble storkhan med residens i Karakorum i den sentrale delen av nåtidens Mongolia.

Maktsenteret i det mongolske storriket var imidlertid Dsjagatai, og det var også her rivaliseringen mellom Dsjengis Khans mange etterkommere kom sterkest til uttrykk. Denne maktkampen var en medvirkende årsak til at kineserne i 1368 kunne drive mongolene ut av Beijing og opprette det nasjonale Mingdynastiet.

Ved å spille på de tradisjonelle motsetningene mellom de mongolske stammene lyktes det kineserne å svekke særlig den østlige delen av mongolenes rike. Djengis Khan siste etterfølger, Timur Lenk, kom til makten i Dsjagatai i 1369. Hans død i 1405 markerte slutten på den mongolske epoke.

Under Ming- og Qingdynastiene ble mongolene styrt fra Beijing, stadig ved hjelp av splitt og hersk-taktikken.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.