Mongolriket (1206-1638), historisk rike, regnet som verdenshistoriens største imperium i areal. På det største strakte det seg fra Sibir i nord til Vietnam og Omanbukta i sør og fra Korea i øst til Polen i vest.

Siden forhistorisk tid hadde Mongolia vært befolket av nomader. På 900-tallet holdt stammer sammen i kortvarige allianser. På slutten av 1100-tallet forente høvdingen Djengis Khan mongolske stammer og underla seg store deler av Asia og Europa gjennom militære felttog. 

Etter Djengis Khans død ble riket delt i 4 khanater (kongedømmer). I 1368 ble disse erobret av det kinesiske Ming-dynastiet som fordrev mongolene tilbake til sitt hjemland og ødela den tidligere mongolske hovedstaden Karakorum. Mongolriket gikk under.

Djengis Khan samlet de ulike mongolske klan-gruppen og Mongolia (Mongol Uls) ble grunnlagt. Han delte keiserriket mellom fire sønner, og den tredje sønnen Ögödei ble storkhan med residens i Karakorum i den sentrale delen av nåtidens Mongolia.

Maktsenteret i det mongolske storriket var imidlertid Dsjagatai, og det var også her rivaliseringen mellom Dsjengis Khans mange etterkommere kom sterkest til uttrykk. Denne maktkampen var en medvirkende årsak til at kineserne i 1368 kunne drive mongolene ut av Beijing og opprette det nasjonale Mingdynastiet.

Ved å spille på de tradisjonelle motsetningene mellom de mongolske stammene lyktes det kineserne å svekke særlig den østlige delen av mongolenes rike. Djengis Khan siste etterfølger, Timur Lenk, kom til makten i Dsjagatai i 1369. Hans død i 1405 markerte slutten på den mongolske epoke.

Under Ming- og Qingdynastiene ble mongolene styrt fra Beijing, stadig ved hjelp av splitt og hersk-taktikken.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.