tertiær – geologi

Tertiærtiden, geologisk periode som ligger mellom 65,5 og 1,8 (alternativt 2,6) millioner år tilbake. Perioden kom etter kritt og ble fulgt av kvartær. Den kan deles inn i fem epoker: paleocen (65,5–55,8 mill. år), eocen (55,8–33,9 mill. år), oligocen (33,9–23,0 mill. år), miocen (23,0–5,3 mill år) og pliocen (5,3–1,8). For tiden er en internasjonal stratigrafisk komité i gang med å omdefinere både betegnelser og tidsskiller for tertiær og kvartær. Etter en alternativ inndeling blir tertiær nå forsøksvis delt i to perioder, paleogen (65,5–23,0 mill. år) og neogen (23,0–1,8 (alternativt 2,6) mill. år).

De bergartene som ble dannet i løpet av tertiærperioden, utgjør tertiærsystemet. Navnet ble brukt første gang 1760 av Giovanni Arduino, som delte berggrunnen i tre ledd, hvorav tertiær omfattet de yngste og gjerne fossilrike sedimentene. I 1810 sammenfattet Alexandre Brongniart alle sedimentære bergarter i Parisbekkenet under terrain tertiaires, og snart ble alle avleiringer som var yngre enn kritt i vestlige Europa regnet til tertiær.

De fleste av dagens store fjellkjeder ble foldet sammen eller videre påbygd i løpet av tertiær, f.eks. Andesfjellene, Rocky Mountains, Alpene, Himalaya og Atlasfjellene. Grønland skilte lag med Nordvest-Europa ved begynnelsen av perioden, og Island, Jan Mayen og bunnen under Norskehavet utvidet seg ved vulkansk virksomhet. Klimaet var varmt i begynnelsen av perioden, men ble kaldere ved slutten av eocen. I miocen bygde det seg opp isbreer i Antarktis og i pliocen kom mange kalde tidsavsnitt som innvarslet de større klimatiske vekslingene med istider i kvartær.

Plante- og dyrelivet forandret seg brått ved overgangen fra kritt til tertiær. På land døde dinosaurene og pterosaurene ut, og i sjøen forsvant de store ichtyosaurene, mosasaurene og plesiosaurene, men også mindre dyr som ammonittene og mange andre marine invertebrater. Også blant de planktoniske organismene var det en rask utdøing ved inngangen til tertiær, og mange har satt dette i forbindelse med en global katastrofe, som f.eks. nedslag av en kjempemeteoritt eller asteroide (se kritt/tertiærkatastrofen, chicxulubkrateret).

I havet utviklet gastropodene, molluskene, beinfiskene, sjøpinnsvin og foraminiferer seg raskt. Planteverdenen var dominert av kjempefuru, sumpsypress og løvtrær som svarer til dem som lever i dag. På grunn av ustabile forhold i jordskorpen, ble det åpnet og stengt landbroer som dels tillot spredning av dyre- og plantegrupper og dels isolerte dem fra resten av verden. På land dukket det opp en rekke forskjellige typer pattedyr, som spredte seg som bølger av former i ulike stadier av utvikling og tok over økologiske nisjer der dinosaurene tidligere hadde dominert.

Primatene utviklet seg, og fossiler av de tidligste hominidene, f.eks. menneskeartens nære slektning, Australopithecus, er kjent fra pliocen.

Vulkanske bergarter fra tidlig tertiær finnes under de sedimentære bergartene på kontinentalsokkelen ut mot Atlanterhavet, f.eks. under Vøringplatået. Sedimentære avleiringer fra tertiær finnes foruten på norsk kontinentalsokkel også på land på Spitsbergen, der de bl.a. inneholder lag av kull. I sentrale deler av Nordsjøen er den tertiære lagpakken opptil 3,5 km tykk, og dette bidrog til at de organiske restene i underliggende, eldre sedimenter kunne modnes til petroleum. Noen av de tette leirskiferlagene her virket som forsegling over olje- og gassforekomstene. Gassfeltene Frigg og Odin har tertiær sandstein som reservoarbergart, mens de fleste gass- og oljefeltene i Ekofiskområdet er knyttet til kalkstein fra den tidligste delen av perioden.

Viktig for landskapsutviklingen i Norge er at den sentrale og vestlige delen av landet hevet seg fra et nivå nær havflaten og ble til en høyfjellsvidde i løpet av tertiær, trolig ganske sent i perioden og inn i den etterfølgende kvartærtiden.