norsk teaterhistorie

Til tross for at profesjonelle teatre kom sent i gang i Norge, har teaterkunsten sine forløpere, kanskje så tidlig som i middelalderen, særlig i de katolske geistliges liturgiske opptog og kirkespill. Senere har elever ved katedralskolene oppført forestillinger på latin, iallfall i Bergen. Etter reformasjonen var det ikke uvanlig at såkalte skolekomedier inngikk i undervisningen. I Bergen lot Absalon Pederssøn Beyer sine elever spille komedier fra antikken – på norsk. Spillet Adams fall, som ble oppført på domkirkegården under hans ledelse, trolig i 1562, regnes som landets første offentlige teaterforestilling, og Nils Hjelt, som utførte en av rollene, er den første navngitte skuespiller i norsk teaterhistorie. Ludvig Holbergs skuespill var tidlig kjent og avholdt også i Norge, men bare til lesebruk. Selv den mest harmløse amatøropptreden var ansett som usømmelig. Først med opplysningstidens idealer fikk scenekunsten et oppsving og førte blant annet til livlig amatørvirksomhet i siste del av 1700-tallet.

De dramatiske selskapene ble en kulturfaktor av betydning i første halvdel av 1800-tallet. I Christiania stiftet Bernt Anker Det dramatiske Selskab (1780–1844), som gav forestillinger i Grændsehaven i Akersgaten. Her ble det i 1802 reist en teaterbygning. Dramatiske selskaper dukket etter hvert opp i mange norske byer, og flere av dem finansierte sine egne teaterhus; bygningene i Halden og Trondheim står fortsatt. Teatervirksomheten var en fritidssyssel, men ikke sjelden oppnådde forestillingene kunstnerisk kvalitet. Selskapet i Bergen hadde i 1795 innmeldt 400 damer og 200 herrer, alle aktive. De lærte kroppsplastikk, stemmebruk og språkkultur. Interessen kunne spores i alle samfunnslag. I Oslo hadde forstaden Hammersborg sitt eget dramatiske selskap, og i 1830-årene ble det åpnet folketeater på Klingenberg med sirkus, ballett og skuespill.

Det første profesjonelle teater i Norge ble Christiania Offentlige Theater som den svenske skuespilleren Johan P. Strömberg åpnet i 1827. Dette ble etterfulgt av Christiania Theater (1837–1899), lenge med danske teaterfolk i spissen og dansk som herskende scenemål. Likevel ble det en norsk institusjon; som stormfull skueplass for den nasjonale selvstendighetskamp i Wergelands-tiden og senere. Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen fikk som unge menn stor praktisk innflytelse på teaterkunstens utvikling. Som sjefer og instruktører satte de særlig spor etter seg i Det Norske Theater i Bergen, som åpnet i 1850.

Fra første premiere ble språkføringen på scenen preget av «kultivert bergensmål», som lenge var den uoffisielle norm for scenespråk også ved andre teatre; de store begavelser i scenekunsten kom ofte fra Bergen. Det Norske Theater i Bergen måtte innstille i 1863, men gjenåpnet i 1876 som Den Nationale Scene. Som moderscene for Ibsens og Bjørnsons skuespill vant norsk teater både selvtillit og stor erfaring. Frem til 1870-årene var norsk teater preget av romantikkens idealer, men Bjørnsons og Ibsens realistiske samfunnsdramaer stilte nye krav til instruktører og skuespillere. Den psykologiske menneskeskildring kalte på en ny form; det ble gjennombruddet for symbolismen og ekspresjonismen i norsk scenekunst.

Nationaltheatret ble grunnlagt i 1899 med Bjørn Bjørnson som den første sjef. Bjørnson var en europeisk utdannet teatermann og virket for det bevisst gjennomførte ensemblespill, som etter hvert ble grunnlaget for alt instruktørarbeid. Nationaltheatret har hatt som en av sine viktigste oppgaver å skape og opprettholde et nasjonalt repertoar og stimulere nye talenter i norsk dramatikk. Teateret drev en periode omkring 1970 oppsøkende teater i skoler og bedrifter, også utenfor Oslo, og har siden 1977 med suksess drevet bydelsfilialen Torshovteatret. Teaterets instruktører av tre generasjoner har øvd stor innflytelse på norsk scenekunst: Bjørn Bjørnson, Johanne Dybwad og Halfdan Christensen; Gerda Ring og Knut Hergel; Arild Brinchmann, Edith Roger og Kirsten Sørlie. I senere år har instruktører som Stein Winge, Per Bronken og Kjetil Bang-Hansen arbeidet ved Nationaltheatret, men i like stor grad vært tilknyttet andre teatre.

Det Norske Teatret hadde fra starten 1913 som program å oppføre dramatikk på nynorsk. Med Edvard Drabløs som drivende kraft ble teateret et avholdt kultursentrum, og forsterket sin posisjon utover i 1930-årene under instruktører som Agnes Mowinckel og Knut Hergel. Senere fikk Hans Jacob Nilsen betydning for den ekspansive utviklingslinje på Det Norske Teatret. Fra 1960-årene har teateret utviklet seg til å bli landets ledende musikkteater, samt et hovedkvarter for Becketts absurde drama. Siden 1985 har Det Norske Teater hatt sitt eget teaterbygg med flere scener.

Oslo Nye Teater ble opprettet i 1959 etter en sammenslåing av Folketeatret og Det Nye Teater. Folketeatret hadde som målsetning å sette opp teater for arbeiderklassen. Planene ble utformet allerede omkring 1920, men teateret ble ikke åpnet før i 1952, og levde bare til 1959. Under Hans Jacob Nilsens ledelse gav det imidlertid forestillinger av høy kunstnerisk kvalitet. Det Nye Teater åpnet i 1929 og hadde til formål å støtte nyere norsk dramatikk. Oslo Nye Teater har fortrinnsvis spilt klassiske og moderne komedier samt musikaler, men har også hatt flere gode oppsetninger av seriøs dramatikk. Teateret spiller også barne-, ungdoms- og dukketeater.

Med sin sammenhengende historie siden 1876 er Den Nationale Scene i Bergen vårt mest tradisjonsrike teater. Det har hatt tilhold i nåværende bygning siden 1909. Trondheim har også lange teatertradisjoner, med landets eldste teaterbygning oppført i 1816. Det var imidlertid først med åpningen av Trøndelag Teater i 1936 etter initiativ av Henry Gleditsch at byen fikk et permanent teater, og i 1997 åpnet teateret et nytt stort bygg. Trøndelag Teater har ellers spilt for hele landsdelen. I Stavanger kom Rogaland Teater i gang i 1947, og har ikke minst markert seg ved sitt barneteater. Mindre scener for intimdramatikk og kunstnerisk forsøksvirksomhet er også åpnet ved Den Nationale Scene, Rogaland Teater og Trøndelag Teater.

I 1949 åpnet Riksteatret med Frits von der Lippe og Hans Heiberg som dynamiske foregangsmenn. Teateret ble etter vedtak i Stortinget opprettet som statsteater. Det har turnert over hele landet med sitt eget, faste ensemble, og har i tillegg arrangert de turneer som sendes ut av landets øvrige teatre. Radioteatret med sitt store nedslagsfelt har sendt hørespill siden 1929, og er egentlig vårt første «riksteater». Fjernsynsteatret ble startet i 1960 med eget ensemble og ukentlige sendinger, enten av norske eller utenlandske produksjoner. Egenproduksjonene har utviklet seg fra hovedsakelig å være «filmet teater» til å nærme seg filmen, særlig gjelder dette fjernsynsfilmatiseringene av kjente norske litterære verk. Fjernsynsteatret ble nedlagt i 1991 og erstattet av en dramaavdeling uten fast skuespillerensemble.

Fast, offentlig støttet teatervirksomhet utenfor de fire største byene ble virkeliggjort først fra 1970-årene, og de første regionteatrene sorterte i starten under Riksteatret. Ideen om et profesjonelt teater i Nord-Norge stammer fra Hålogaland Teaterselskap (etablert i 1954), og ble virkeliggjort i 1971 som Hålogaland Teater i Tromsø, opprettet etter lokalt initiativ, med støtte fra staten og de tre nordligste fylkene. Teatret Vårt, regionteater for Møre og Romsdal, startet med hovedsete i Molde i 1972. Så fulgte Telemark Teater i Skien i 1975, Sogn og Fjordane Teater i Førde i 1977 og Nordland Teater i Mo i Rana i 1979.

Disse teatrene har utviklet seg til faste teaterinnslag i lokalmiljøene, og har også turnert ellers i landet. Sogn og Fjordane Teater har siden 1982 med teaterbåten Innvik utvidet mulighetene for oppsøkende teatervirksomhet i landsdelen. I 1986 ble Haugesund Teater etablert. Teateret har ikke noe fast skuespillerensemble, men hyrer krefter fra produksjon til produksjon. Hedmark Teater i Hamar ble opprettet i 1987 og baserer seg på de over 60 aktive amatørteatergruppene i fylket. Hordaland Teater åpnet i 1988. Den samiske frigruppen Beaivváš i Guovdageaidnu-Kautokeino innledet i 1987 en tre års prøveperiode som offentlig støttet teater under navnet Sami Teater, senere etablert som Beaivváš Sámi Teahter. Teatret fikk full støtte fra 1990. Nyeste tilskudd er Agder Teater 1991. I 2005 ble Hålogaland Teaters nye bygning i Tromsø åpnet.

Et spesielt fenomen er utviklingen av historiespillene, som med bakgrunn i Stiklestadspillet Spelet om Heilag Olav av Olav Gullvåg fra 1954 (årlig fra 1960) har vokst opp rundt om i landet. Disse utendørsforestillingene byr gjerne på lokale krefter i samarbeid med profesjonelle instruktører og aktører.

Også etter at staten begynte å støtte teatrene, har det hele tiden eksistert privat teatervirksomhet. Tidligere var norsk privatteater i hovedsak preget av revyforestillinger, men også av forsøksteatre som Sekondteatret, Balkongen og Studioteatret, og av større privatdrevne selskaper som Fahlstrøms Theater, Centralteatret, Carl Johan Teatret og Det Nye Teater. Chat Noir ble startet 1912 av Bokken Lasson, og har med årene etablert seg som norsk revys storstue. Av andre revyscener nevnes Dovrehallen, Søilen og Leif Justers Edderkoppen, som fra 1976 ble drevet av Einar Schancke, som til 1994 også drev ABC-teatret, med vekselbruk mellom revy-, komedie- og musikaloppsetninger. Fra 1996 ble Chat Noir og ABC-teatret (senere igjen kalt Edderkoppen) drevet av en felles administrasjon ledet av Tom Sterri. Senere er de drevet som rent kommersielle utleiescener. En musikalsk revyform utviklet seg omkring grupper som The Monn Keys og Dizzie Tunes, og i en tiårsperiode fra midten av 1970-årene representerte Tramteatret, med bakgrunn fra frigruppemiljøet, en sterkt politisk variant av denne formen.

Fra 1980-årene har mer showpreget teater slått igjennom, samtidig som det har vært en oppblomstring av kabaretteater på mindre scener og i kafeer. Det har blitt spilt vekselvis musikaler og farser på Chateau Neuf og revyer og show på Dizzie Show Teater (tidligere Humla) i Oslo. Storsatsinger med etablering av nye private scener på Aker Brygge (Bryggeteateret) og Victoria Teater var imidlertid mindre vellykkede. I årene rundt 1990 var det en oppblomstring av private scener i Fredrikstad.

Amatørteatervirksomheten rundt i landet er i stadig vekst, og omfatter både lokale teaterlag og de stadig flere amatørrevyene knyttet både til skoler og til lokalsamfunn. Fra 1987 har Norsk Revyfestival på Høylandet i Nord-Trøndelag vært en viktig inspirasjonskilde.

• frie grupper og prosjektteater
• norske teaterinstitusjoner
• teater

• Alsvik, J. m.fl.: Provinsteater i sentrum: teatret i Stavanger 1883–1982, 1983
• Anker, Ø.: Riksteater før Riksteatret: bilder fra teaterlivet i Norge i det 19. århundre, 1959
• Anker, Ø.: Scenekunsten i Norge fra fortid til nutid, 1968
• Bang-Hansen, O.: Chat Noir og norsk revy, 1961
• Berg, T.: På mange scener: Trøndelag teater 1987–1997, 1999
• Berg, T.: Teatret i Trondheim 1865–1911, 2002
• Blanc, T.: Christiania Theaters Historie: 1827–1877, 1899
• Blanc, T.: Norges første nationale Scene (Bergen 1850–1863), 1884
• Buresund, I. & A.B. Gran, red.: Frie grupper og Black box teater 1970–1995, 1996
• Eilertsen, J.H.: Teater utenfor folkeskikken: nordnorsk teaterhistorie fra istid til 1971, 2004
• Fasting, K.: Så vidunderlig det er-: Norsk skuespillerforbund gjennom 75 år, 1973
• Gjesdahl, P.: Centralteatrets historie, 1964
• Hartenstein, T.: Det usynlige teatret: Radioteatrets historie 1926–2001, 2001
• Huitfeldt-Kaas, H.J.: Christiania Theaterhistorie, 1876
• Jensson, L.: Biografisk skuespillerleksikon: norske, danske og svenske skuespillere på norske scener særlig på 1800-tallet, 1981
• Jensson, L.: Teater i Drammen inntil 1840, 1974
• Jensson, L.: Teaterliv i Trondhjem, 1800–1835: de dramatiske selskapers tid, 1965
• Levin, M.: Oslo nye – det tredje teater, 2004
• Mæhle, L., red.: Det Norske teatret 75 år: 1963–1988, 1988
• Nordvik, M. & T. Berg: Teppet opp for – : Trøndelag teater 50 år 1987, 1987
• Nygaard, K. & E. Eide: Den Nationale scene 1931–1976, 1977
• Næss, T.: Christiania Theater forteller sin historie: 1877 – 1899, 2005
• Næss, T.: Mellomkrigstidens teater i den norske hovedstaden, 1994
• Parmer, V.: Teater på Fredrikshald, 1967
• Ramstad, B., red.: Klar scene: Norsk skuespillerforbund 100 år, 1998
• Ringdal, N.J.: Nationaltheatrets historie 1899–1999, 2000
• Sellæg, J.: Fra masken til ilden: Drammens teater gjennom 200 år, 2000
• Sletbak, N., red.: Det Norske teatret: femti år 1913–1963, 1963
• Wiers-Jenssen, H. & J. Nordahl-Olsen: Den nationale Scene: de første 25 aar, 1926
• Wiers-Jenssen, H.: Billeder fra Bergens ældste teaterhistorie, 1921
• Wiik, S.: I storm og stille: Riksteatret 1949–1989, 1990
• Vindsetmo, B., red.: Teater underveis: Riksteatret 50 år, 1998
• Øisang, O.: Teater i Trondheim gjennom 125 år, 1941
• Øisang, O.: Trøndelag teater gjennom 25 år, 1962
• Ørjasæter, J.: Fjernsynsteatret: til glede og forargelse, 1994
• Aarseth, A.: Den Nationale scene 1901–31, 1969