Nationaltheatret.

Lars Mæhlum. fri

Den Nationale Scene

Lars Mæhlum. Begrenset gjenbruk

Norges første profesjonelle teaterscene var Johan P. Strömbergs Christiania Offentlige Theater (også kjent som Det Strømbergske Teater) som åpnet i 1827 etter at det tidligere bare leilighetsvis var gitt offentlige forestillinger, oftest av utenlandske turnéselskaper.

Teatervirksomheten i Norge var lenge privatfinansiert. Nationaltheatret søkte om statsstøtte i 1906, men fikk avslag. I 1920-årene ble det gitt offentlige tilskudd til enkelte private teatre, men først i 1950-årene gikk myndighetene for alvor med i finansiering av driften. Fra 1995 er institusjonsteatrene delt i to grupper: de nasjonale institusjonsteatrene som er 100 % statlig finansiert, og de øvrige regions-/landsdelsscenene, som dekkes med 70 % statlige og 30 % regionale midler.

Til tross for at profesjonelle teatre kom sent i gang i Norge, har teaterkunsten sine forløpere, kanskje så tidlig som i middelalderen, særlig i de katolske geistliges liturgiske opptog og kirkespill. Senere har elever ved katedralskolene oppført forestillinger på latin, iallfall i Bergen. Etter reformasjonen var det ikke uvanlig at såkalte skolekomedier inngikk i undervisningen. I Bergen lot Absalon Pederssøn Beyer sine elever spille komedier fra antikken – på norsk. Spillet Adams fall, som ble oppført på domkirkegården under hans ledelse, trolig i 1562, regnes som landets første offentlige teaterforestilling, og Nils Hjelt, som utførte en av rollene, er den første navngitte skuespiller i norsk teaterhistorie. Ludvig Holbergs skuespill var tidlig kjent og avholdt også i Norge, men bare til lesebruk. Selv den mest harmløse amatøropptreden var ansett som usømmelig. Først med opplysningstidens idealer fikk scenekunsten et oppsving og førte blant annet til livlig amatørvirksomhet i siste del av 1700-tallet.

De dramatiske selskapene ble en kulturfaktor av betydning i første halvdel av 1800-tallet. I Christiania stiftet Bernt Anker Det dramatiske Selskab (1780–1844), som gav forestillinger i Grændsehaven i Akersgaten. Her ble det i 1802 reist en teaterbygning. Dramatiske selskaper dukket etter hvert opp i mange norske byer, og flere av dem finansierte sine egne teaterhus; bygningene i Halden og Trondheim står fortsatt. Teatervirksomheten var en fritidssyssel, men ikke sjelden oppnådde forestillingene kunstnerisk kvalitet. Selskapet i Bergen hadde i 1795 innmeldt 400 damer og 200 herrer, alle aktive. De lærte kroppsplastikk, stemmebruk og språkkultur. Interessen kunne spores i alle samfunnslag. I Oslo hadde forstaden Hammersborg sitt eget dramatiske selskap, og i 1830-årene ble det åpnet folketeater på Klingenberg med sirkus, ballett og skuespill.

Det første profesjonelle teater i Norge ble Christiania Offentlige Theater som den svenske skuespilleren Johan P. Strömberg åpnet i 1827. Dette ble etterfulgt av Christiania Theater (1837–99), lenge med danske teaterfolk i spissen og dansk som herskende scenemål. Likevel ble det en norsk institusjon; som stormfull skueplass for den nasjonale selvstendighetskamp i Wergelands-tiden og senere. Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen fikk som unge menn stor praktisk innflytelse på teaterkunstens utvikling. Som sjefer og instruktører satte de særlig spor etter seg i Det Norske Theater i Bergen, som åpnet i 1850.

Fra første premiere ble språkføringen på scenen preget av «kultivert bergensmål», som lenge var den uoffisielle norm for scenespråk også ved andre teatre; de store begavelser i scenekunsten kom ofte fra Bergen. Det Norske Theater i Bergen måtte innstille i 1863, men gjenåpnet i 1876 som Den Nationale Scene. Som moderscene for Ibsens og Bjørnsons skuespill vant norsk teater både selvtillit og stor erfaring. Frem til 1870-årene var norsk teater preget av romantikkens idealer, men Bjørnsons og Ibsens realistiske samfunnsdramaer stilte nye krav til instruktører og skuespillere. Den psykologiske menneskeskildring kalte på en ny form; det ble gjennombruddet for symbolismen og ekspresjonismen i norsk scenekunst.

Nationaltheatret ble grunnlagt i 1899 med Bjørn Bjørnson som den første sjef. Bjørnson var en europeisk utdannet teatermann og virket for det bevisst gjennomførte ensemblespill, som etter hvert ble grunnlaget for alt instruktørarbeid. Nationaltheatret har hatt som en av sine viktigste oppgaver å skape og opprettholde et nasjonalt repertoar og stimulere nye talenter i norsk dramatikk. Teateret drev en periode omkring 1970 oppsøkende teater i skoler og bedrifter, også utenfor Oslo, og har siden 1977 med suksess drevet bydelsfilialen Torshovteatret. Teaterets instruktører av tre generasjoner har øvd stor innflytelse på norsk scenekunst: Bjørn Bjørnson, Johanne Dybwad og Halfdan Christensen; Gerda Ring og Knut Hergel; Arild Brinchmann, Edith Roger og Kirsten Sørlie. I senere år har instruktører som Stein Winge, Per Bronken og Kjetil Bang-Hansen arbeidet ved Nationaltheatret, men i like stor grad vært tilknyttet andre teatre.

Det Norske Teatret hadde fra starten 1913 som program å oppføre dramatikk på nynorsk. Med Edvard Drabløs som drivende kraft ble teateret et avholdt kultursentrum, og forsterket sin posisjon utover i 1930-årene under instruktører som Agnes Mowinckel og Knut Hergel. Senere fikk Hans Jacob Nilsen betydning for den ekspansive utviklingslinje på Det Norske Teatret. Fra 1960-årene har teateret utviklet seg til å bli landets ledende musikkteater, samt et hovedkvarter for Becketts absurde drama. Siden 1985 har Det Norske Teater hatt sitt eget teaterbygg med flere scener.

Oslo Nye Teater ble opprettet i 1959 etter en sammenslåing av Folketeatret og Det Nye Teater. Folketeatret hadde som målsetning å sette opp teater for arbeiderklassen. Planene ble utformet allerede omkring 1920, men teateret ble ikke åpnet før i 1952, og levde bare til 1959. Under Hans Jacob Nilsens ledelse gav det imidlertid forestillinger av høy kunstnerisk kvalitet. Det Nye Teater åpnet i 1929 og hadde til formål å støtte nyere norsk dramatikk. Oslo Nye Teater har fortrinnsvis spilt klassiske og moderne komedier samt musikaler, men har også hatt flere gode oppsetninger av seriøs dramatikk. Teateret spiller også barne-, ungdoms- og dukketeater.

Med sin sammenhengende historie siden 1876 er Den Nationale Scene i Bergen vårt mest tradisjonsrike teater. Det har hatt tilhold i nåværende bygning siden 1909. Trondheim har også lange teatertradisjoner, med landets eldste teaterbygning oppført i 1816. Det var imidlertid først med åpningen av Trøndelag Teater i 1936 etter initiativ av Henry Gleditsch at byen fikk et permanent teater, og i 1997 åpnet teateret et nytt stort bygg. Trøndelag Teater har ellers spilt for hele landsdelen. I Stavanger kom Rogaland Teater i gang i 1947, og har ikke minst markert seg ved sitt barneteater. Mindre scener for intimdramatikk og kunstnerisk forsøksvirksomhet er også åpnet ved Den Nationale Scene, Rogaland Teater og Trøndelag Teater.

I 1949 åpnet Riksteatret med Frits von der Lippe og Hans Heiberg som dynamiske foregangsmenn. Teateret ble etter vedtak i Stortinget opprettet som statsteater. Det har turnert over hele landet med sitt eget, faste ensemble, og har i tillegg arrangert de turneer som sendes ut av landets øvrige teatre. Radioteatret med sitt store nedslagsfelt har sendt hørespill siden 1929, og er egentlig vårt første «riksteater». Fjernsynsteatret ble startet i 1960 med eget ensemble og ukentlige sendinger, enten av norske eller utenlandske produksjoner. Egenproduksjonene har utviklet seg fra hovedsakelig å være «filmet teater» til å nærme seg filmen, særlig gjelder dette fjernsynsfilmatiseringene av kjente norske litterære verk. Fjernsynsteatret ble nedlagt i 1991 og erstattet av en dramaavdeling uten fast skuespillerensemble.

Fast, offentlig støttet teatervirksomhet utenfor de fire største byene ble virkeliggjort først fra 1970-årene, og de første regionteatrene sorterte i starten under Riksteatret. Ideen om et profesjonelt teater i Nord-Norge stammer fra Hålogaland Teaterselskap (etablert i 1954), og ble virkeliggjort i 1971 som Hålogaland Teater i Tromsø, opprettet etter lokalt initiativ, med støtte fra staten og de tre nordligste fylkene. Teatret Vårt, regionteater for Møre og Romsdal, startet med hovedsete i Molde i 1972. Så fulgte Telemark Teater i Skien i 1975, Sogn og Fjordane Teater i Førde i 1977 og Nordland Teater i Mo i Rana i 1979.

Disse teatrene har utviklet seg til faste teaterinnslag i lokalmiljøene, og har også turnert ellers i landet. Sogn og Fjordane Teater har siden 1982 med teaterbåten Innvik utvidet mulighetene for oppsøkende teatervirksomhet i landsdelen. I 1986 ble Haugesund Teater etablert. Teateret har ikke noe fast skuespillerensemble, men hyrer krefter fra produksjon til produksjon. Hedmark Teater i Hamar ble opprettet i 1987 og baserer seg på de over 60 aktive amatørteatergruppene i fylket. Hordaland Teater åpnet i 1988. Den samiske frigruppen Beaivváš i Guovdageaidnu-Kautokeino innledet i 1987 en tre års prøveperiode som offentlig støttet teater under navnet Sami Teater, senere etablert som Beaivváš Sámi Teahter. Teatret fikk full støtte fra 1990. Nyeste tilskudd er Agder Teater 1991. I 2005 ble Hålogaland Teaters nye bygning i Tromsø åpnet.

Et spesielt fenomen er utviklingen av historiespillene, som med bakgrunn i Stiklestadspillet Spelet om Heilag Olav av Olav Gullvåg fra 1954 (årlig fra 1960) har vokst opp rundt om i landet. Disse utendørsforestillingene byr gjerne på lokale krefter i samarbeid med profesjonelle instruktører og aktører.

Også etter at staten begynte å støtte teatrene, har det hele tiden eksistert privat teatervirksomhet. Tidligere var norsk privatteater i hovedsak preget av revyforestillinger, men også av forsøksteatre som Sekondteatret, Balkongen og Studioteatret, og av større privatdrevne selskaper som Fahlstrøms Theater, Centralteatret, Carl Johan Teatret og Det Nye Teater. Chat Noir ble startet 1912 av Bokken Lasson, og har med årene etablert seg som norsk revys storstue. Av andre revyscener nevnes Dovrehallen, Søilen og Leif Justers Edderkoppen, som fra 1976 ble drevet av Einar Schancke, som til 1994 også drev ABC-teatret, med vekselbruk mellom revy-, komedie- og musikaloppsetninger. Fra 1996 ble Chat Noir og ABC-teatret (senere igjen kalt Edderkoppen) drevet av en felles administrasjon ledet av Tom Sterri. Senere er de drevet som rent kommersielle utleiescener. En musikalsk revyform utviklet seg omkring grupper som The Monn Keys og Dizzie Tunes, og i en tiårsperiode fra midten av 1970-årene representerte Tramteatret, med bakgrunn fra frigruppemiljøet, en sterkt politisk variant av denne formen.

Fra 1980-årene har mer showpreget teater slått igjennom, samtidig som det har vært en oppblomstring av kabaretteater på mindre scener og i kafeer. Det har blitt spilt vekselvis musikaler og farser på Chateau Neuf og revyer og show på Dizzie Show Teater (tidligere Humla) i Oslo. Storsatsinger med etablering av nye private scener på Aker Brygge (Bryggeteateret) og Victoria Teater var imidlertid mindre vellykkede. I årene rundt 1990 var det en oppblomstring av private scener i Fredrikstad.

Amatørteatervirksomheten rundt i landet er i stadig vekst, og omfatter både lokale teaterlag og de stadig flere amatørrevyene knyttet både til skoler og til lokalsamfunn. Fra 1987 har Norsk Revyfestival på Høylandet i Nord-Trøndelag vært en viktig inspirasjonskilde.

Scene By Etablert
Den Nationale Scene Bergen 1876
Nationaltheatret1 Oslo 1899
Det Norske Teater Oslo 1913
Riksteatret Oslo/riksdekkende 1948
Den Norske Opera & Ballett Oslo 1958
Beaivváš Sámi Našunálateáhter Kautokeino 1987
Scene By Etablert
Trøndelag Teater Trondheim 1936
Rogaland Teater Stavanger 1947
Oslo Nye Teater2 Oslo

1959 Oslo Nye Teater er ikke finansiert av stat og kommune. Denne ordningen opphørte i 1999, da overtok Oslo kommune som eneste finansieringsinstans. Akershus fylkeskommune hadde lenge vært motvillig, og da Nationaltheatret - og staten - overtok ansvaret for Torshovteatret, overtok Oslo kommune ansvaret for Oslo Nye Teater. En dårlig ordning, skulle det vise seg.

Hålogaland Teater Tromsø 1971
Teatret Vårt Molde 1972
Teater Ibsen3 Skien 1975
Sogn og Fjordane Teater Førde 1977
Nordland Teater Mo i Rana 1979
Haugesund Teater Haugesund 1986
Teater Innlandet Hamar 2010
Hordaland Teater Bergen 1988
Nye Carte Blanche Bergen 1989
Agder Teater Kristiansand 1991
Scene By Etablert
Chat Noir Oslo 1912
Edderkoppen Teater4 Oslo 1942
Dramatikkens hus Oslo 2009
Chateau Neuf Oslo 1983
Black Box Teater Oslo 1985
Dizzie Show Teater5 Oslo 1990
Victoria Teater Oslo 1990
Teaterhuset Avant Garden Trondheim 1984 (1993)
BIT Teatergarasjen Bergen

1990

Scene By Etablert
Radioteateret (NRK) Oslo 1927
Dramaavdelingen (NRK)6 Oslo 1991
  1. Innbefatter Torshovteatret
  2. Innbefatter Centralteatret
  3. Tidligere Telemark Teater (1975–90)
  4. Som ABC-teatret 1967–2003
  5. Tidligere Humla
  6. Avløste Fjernsynsteateret (1960–91)
Thora Hansson 1848–1917
Bjørn Bjørnson 1859–1942
Hulda Garborg 1862–1934
Halfdan Christensen 1873–1950
Agnes Mowinckel 1875–1963
Johanne Dybwad 1867–1950
Hans Jacob Nilsen 1897–1957
Olav Dalgard 1898–1980
Knut Hergel 1899–1982
Tormod Skagestad 1920–1997
Arild Brinchmann 1922–1986
Bjørn Endreson 1922–1998
Edith Roger 1922–
Tore Breda Thoresen 1923–2008
Barthold Halle 1925–
Kirsten Sørlie 1926–2013
Magne Bleness 1933–1992
Pål Løkkeberg 1934–1998
Per Bronken 1935–2002
Janken Varden 1938–
Svein Scharffenberg 1939–
Sverre Udnæs 1939–1982
Kjetil Bang-Hansen 1940–
Runar Borge 1946–
Sven Henning 1940–
Terje Mærli 1940–
Stein Winge 1940–
Otto Homlung 1943–
Bentein Baardson 1953–
Svein Sturla Hungnes 1946–
Wayne McKnight 1948–
Carl Jørgen Kiønig 1949–
Bjørn Sæter 1950–
Catrine Telle 1953–
Pål Øverland 1956–
Siri Senje 1957–
Marit Moum Aune 1964–
Tyra Tønnessen 1967–
Yngve Sundvor 1968–
Runar Hodne 1970–
Alexander Mørk-Eidem 1971–
Sofie Parelius 1823–1902
Johannes Brun 1832–1890
Laura Gundersen 1832–1898
Henrik Klausen 1844–1907
Johanne Juell 1847–1882
Sofie Reimers 1853–1932
Alma Fahlstrøm 1863–1946
Ragna Wettergreen 1864–1958
Johan Fahlstrøm 1867–1938
Egil Eide 1868–1946
Hauk Aabel 1869–1961
Bokken Lasson 1871–1970
Gyda Christensen 1872–1964
David Knudsen 1875–1952
Agnes Mowinckel 1875–1963
Johanne Dybwad 1867–1950
Ingolf Schanke 1877–1954
August Oddvar 1877–1964
Harriet Bosse 1878–1961
Joachim Holst-Jensen 1880–1963
Edvard Drabløs 1883–1976
Henny Skjønberg 1886–1973
Lars Tvinde 1886–1973
Victor Bernau 1890–1939
Gerda Ring 1891–1999
Egil Hjorth-Jenssen 1893–1969
Olafr Havrevold 1895–1972
Gerd Grieg 1895–1988
Alfred Maurstad 1896–1967
Einar Sissener 1897–1968
Lalla Carlsen 1889–1967
Ola Isene 1898–1973
Einar Rose 1898–1979
Lillebil Ibsen 1899–1989
Guri Stormoen 1901–1974
Tore Segelcke 1901–1979
Tordis Maurstad 1901–1997
Per Aabel 1902–1999
Aase Bye 1904–1991
Ella Hval 1904–1994
Randi Lindtner Næss 1905–2009
Hans Stormoen 1906–1979
Astrid Sommer 1906–1990
Kirsten Heiberg 1907–1976
Norma Balean 1907–1989
Tutta Rolf 1907–1994
Bjarne Andersen 1909–1982
Georg Løkkeberg 1909–1986
Rønnaug Alten 1910–2001
Else Heiberg 1910–1972
Claes Gill 1910–1973
Leif Juster 1910–1995
Ragnhild Michelsen 1911–2000
Harald Heide Steen 1911–1980
Arvid Nilssen 1913–1976
Sonja Wigert 1913–1980
Kari Diesen 1914–1987
Jack Fjeldstad 1915–2000
Henki Kolstad 1915–2008
Knut Wigert 1916–2006
Wenche Foss 1917–2011
Lothar Lindtner 1917–2005
Gisle Straume 1917–1988
Rolf Berntzen 1918–2005
Rolf Søder 1918–1998
Carsten Byhring 1918–1990
Sverre Hansen 1919–1995
Arve Opsahl 1921–2007
Lars Nordrum 1921–1973
Eilif Armand 1921–1993
Liv Strømsted Dommersnes 1922–2014
Aud Schønemann 1922–2006
Lasse Kolstad 1922–2012
Sossen Krogh 1923–2016
Inger Jacobsen 1923–1996
Grete Nordrå 1924–2012
Espen Skjønberg 1924–
Toralv Maurstad 1926–
Ingerid Vardund 1927–2006
Bab Christensen 1928–2017
Mona Hofland 1929–2010
Sølvi Wang 1929–2011
Elsa Lystad 1930–
Rut Tellefsen 1930–
Elisabeth Granneman 1930–1992
Inger Marie Andersen 1930–1995
Tom Tellefsen 1931–2012
Rolf Just Nilsen 1931–1981
Henny Moan 1936–
Rolv Wesenlund 1936–2013
Kari Simonsen 1937–
Liv Ullmann 1938–
Lise Fjeldstad 1939–
Monna Tandberg 1939–
Svein Erik Brodal 1939–
Jon Eikemo 1939–
Harald Heide Steen jr. 1939–2008
Per Jansen 1941–
Ståle Bjørnhaug 1942–
Frode Rasmussen 1943–
Jorunn Kjellsby 1944–
Nils Ole Oftebro 1944–
Sverre Anker Ousdal 1944–
Britt Langlie 1945–
Anne Marie Ottersen 1945–
Katja Medbøe 1945–1996
Anne Marit Jacobsen 1946–
Helle Ottesen 1946–
Bentein Baardson 1953–
Svein Sturla Hungnes 1946–
Helge Jordal 1946–
Grethe Kausland 1947–2007
Wenche Myhre 1947–
Bjørn Floberg 1947–
Bjørn Sundquist 1948–
Frøydis Armand 1949–
Sally Nilsson 1949–
Øivind Blunck 1950–
Jan Grønli 1950–
Bjørn Skagestad 1950–
Terje Strømdahl 1952–
Brit Elisabeth Haagensli 1953–
Svein Tindberg 1953–
Kjersti Holmen 1956–
Anne Krigsvoll 1957–
Sven Nordin 1957–
Kim Haugen 1958–
Johannes Joner 1958–
Hildegunn Riise 1958–
Lasse Kolsrud 1959–
Dennis Storhøi 1960–
Mia Gundersen 1961–
Guri Johnson 1961–
Gisken Armand 1962–
Geir Kvarme 1963–
Henrik Mestad 1964–
Anneke von der Lippe 1964–
Paul-Ottar Haga 1965–
Marit Andreassen 1966–
Gjertrud Jynge 1966–
Yngve Gåsøy 1968–
Bjarte Hjelmeland 1970–
Mads Ousdal 1970–
Laila Goody 1971–
Trond Espen Seim 1971–
Kristoffer Joner 1972–
Kåre Conradi 1972–
Andrea Bræin Hovig 1973–
Maria Bonnevie 1973–
Herborg Kråkevik 1973–
Ane Dahl Torp 1975–
Aksel Hennie 1975–
Heidi Gjermundsen Broch 1975–
Anders Baasmo Christiansen 1976–
  • Alsvik, J. m.fl.: Provinsteater i sentrum: teatret i Stavanger 1883–1982, 1983
  • Anker, Ø.: Riksteater før Riksteatret: bilder fra teaterlivet i Norge i det 19. århundre, 1959
  • Anker, Ø.: Scenekunsten i Norge fra fortid til nutid, 1968
  • Bang-Hansen, O.: Chat Noir og norsk revy, 1961
  • Berg, T.: På mange scener: Trøndelag teater 1987–1997, 1999
  • Berg, T.: Teatret i Trondheim 1865–1911, 2002
  • Blanc, T.: Christiania Theaters Historie: 1827–1877, 1899
  • Blanc, T.: Norges første nationale Scene (Bergen 1850–1863), 1884
  • Buresund, I. & A.B. Gran, red.: Frie grupper og Black box teater 1970–1995, 1996
  • Eilertsen, J.H.: Teater utenfor folkeskikken: nordnorsk teaterhistorie fra istid til 1971, 2004
  • Fasting, K.: Så vidunderlig det er-: Norsk skuespillerforbund gjennom 75 år, 1973
  • Gjesdahl, P.: Centralteatrets historie, 1964
  • Hartenstein, T.: Det usynlige teatret: Radioteatrets historie 1926–2001, 2001
  • Huitfeldt-Kaas, H.J.: Christiania Theaterhistorie, 1876
  • Jensson, L.: Biografisk skuespillerleksikon: norske, danske og svenske skuespillere på norske scener særlig på 1800-tallet, 1981
  • Jensson, L.: Teater i Drammen inntil 1840, 1974
  • Jensson, L.: Teaterliv i Trondhjem, 1800–1835: de dramatiske selskapers tid, 1965
  • Levin, M.: Oslo nye - det tredje teater, 2004boken
  • Mæhle, L., red.: Det Norske teatret 75 år: 1963–1988, 1988
  • Nordvik, M. & T. Berg: Teppet opp for - : Trøndelag teater 50 år 1987, 1987
  • Nygaard, K. & E. Eide: Den Nationale scene 1931–1976, 1977
  • Næss, T.: Christiania Theater forteller sin historie: 1877 - 1899, 2005
  • Næss, T.: Mellomkrigstidens teater i den norske hovedstaden, 1994
  • Parmer, V.: Teater på Fredrikshald, 1967
  • Ramstad, B., red.: Klar scene: Norsk skuespillerforbund 100 år, 1998
  • Ringdal, N.J.: Nationaltheatrets historie 1899–1999, 2000
  • Sellæg, J.: Fra masken til ilden: Drammens teater gjennom 200 år, 2000
  • Sletbak, N., red.: Det Norske teatret: femti år 1913–1963, 1963
  • Wiers-Jenssen, H. & J. Nordahl-Olsen: Den nationale Scene: de første 25 aar, 1926
  • Wiers-Jenssen, H.: Billeder fra Bergens ældste teaterhistorie, 1921
  • Wiik, S.: I storm og stille: Riksteatret 1949–1989, 1990
  • Vindsetmo, B., red.: Teater underveis: Riksteatret 50 år, 1998
  • Øisang, O.: Teater i Trondheim gjennom 125 år, 1941
  • Øisang, O.: Trøndelag teater gjennom 25 år, 1962
  • Ørjasæter, J.: Fjernsynsteatret: til glede og forargelse, 1994
  • Aarseth, A.: Den Nationale scene 1901–31, 1969

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

2. november skrev Sverre Bentzen

- Stusser bare en smule over at undertegnede ikke finnes på en såpass omfattende liste...
Beste hilsen
Sverre Bentzen

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.