Trichosurus vulpecula
Kusuen har videst utbredelse blant snohalepossumer. Den lever i Australia (inkludert Tasmania) og er dessuten innført til New Zealand.
Trichosurus vulpecula
Flekkuskus

Snohalepossumer er en familie pungdyr i ordenen Diprotodontia. Det finnes 29 arter i 6 slekter, deriblant både kusuen, den antakelig best kjente possumen, og arter som er nesten helt ukjente. Alle er flinke klatrere med et «femte lem»: en kraftig gripehale (snohale). De lever i frodige skoger i Australasia, med flest arter på Ny-Guinea.

Faktaboks

Etymologi

navnet kuskus stammer fra Molukkene i Indonesia

Også kjent som
familien , tidligere også kalt klatrepungdyr
Vitenskapelig navn
Phalangeridae

Familien snohalepossumer har gjennomgått omfattende revideringer de siste tiårene, både fordi det er funnet nye fossiler og fordi det er gjort molekylær-genetiske studier. Mange arter er blitt flyttet til en annen familie, samtidig som flere nye arter er funnet. Flere ganger viste det seg at en det man først trodde var én art egentlig er flere arter. Antakelig kommer enda flere nye arter til å bli «oppdaget» i framtiden. Spesielt kuskusene på Ny-Guinea er dårlig studert, men selv i den velkjente australske slekten Trichosurus er nye arter funnet. Artene på Ny-Guinea og omkringliggende øyer kalles for kuskuser, mens artene i Australia kalles for possumer. To kuskuser lever i det mest nordøstlige hjørnet av Australia, én av disse finnes også på Ny-Guinea.

Beskrivelse

Snohalepussumer er små eller middelsstore dyr med mange fellestrekk. Hodet er temmelig rundt med kort snute, store øyne og små ører. Hos mange arter er ørene så små at de er nesten helt skjult i pelsen, mens artene i slekten Trichosurus har ganske store ører. Pelsen er tett og myk, fargen varierer fra brungrå til brun og brunsvart. Buken er lysere hos de fleste arter; enten kvit, gråkvit eller gulkvit. Det kan være store fargevariasjoner innen enkelte arter. Hos enkelte kuskuser i slekten Spilocuscus finnes helt kvite eller rødlige individer. Mange kuskuser er flekkete over ryggen, med varierende mønstre. Flere snohalepossumer har en svart stripe over ryggen og fram til snuten. Hos noen arter har hunn og hann ulik farge. Flere arter viser geografisk variasjon i både størrelse og farge, de blir gjerne både større og mørkere mot sør (kaldere klima). Det er oftest liten forskjell i størrelse mellom hann og hunn, hos noen arter er hannen størst, hos andre er hunnen størst.

Halen er lang, omtrent like lang som kroppen. Den største arten har kroppslengde inntil 65 cm, halelengde 62 cm og vekt 10 kg. Den minste arten har kroppslengde fra 30 cm, halelengde 35 cm og vekt 0,5 kg. Hele 64 % av artene veier mindre enn tre kilo. Halen kan være helt hårkledd eller helt naken, men er typisk dekket med pels langs to tredjedeler av oversiden og halvparten av undersiden. Den ytterste delens underside er alltid naken, for å gi et godt grep rundt tregreiner. Halen er en veldig sterk gripehale. På framføttene er de to første tærne motstående de tre andre, slik at føttene kan gripe rundt greiner. På bakføttene er stortåa motstående de andre tær, den mangler klo. Andre og tredje tå er reduserte og delvis sammenvokste, de brukes til å stelle pelsen med. På bakfoten er det dermed fjerde og femte tå, sammen med tommelen, som griper rundt greinene. Snohalepossumer går på hele fotsålen. Klørne er skarpe nok til å gi grep på glatte trestammer.

Levevis

Trichosurus caninus
Denne arten ble splittet i to arter i 2002, men det er enda ikke full enighet om dette. Trichosurus caninus lever i det østligste Australia og kan veie inntil 4,5 kg.
Trichosurus caninus

Alle snohalepossumene lever i skog, ikke minst i regnskog. Enkelte arter kan også leve i menneskeskapte landskaper, som jordbruksland med trær. På Ny-Guinea lever ulike arter på forskjellige høyder i fjellene, slik at utbredelsen deres til en viss grad er atskilt. Dermed unngår de å konkurrere med hverandre. Dette er også en årsak til at så mange arter har utviklet seg. Enkelte arter er generalister og kan leve på de fleste høyder. I Australia kan possumene leve i ulike skoger, også eukaluptus-skoger, men trærne må være store nok til å ha hull de kan skjule seg i.

Snohalepossumer er hovedsakelig planteetere som spiser blader, blomster, frukt og nektar, dessuten også knopper, gras, blomsterplanter, bark og lav. Tungtfordøyelig, fiberrik føde brytes ned i både tykktarm og blindtarm ved hjelp av mikroorganismer. Dyrene må sitte i ro en stor del av døgnet for å fordøye maten. De spiser i varierende grad også animalsk føde; insekter, små virveldyr og fugleegg. De henger ofte etter bakbeina og halen for å nå føden. Kusuen spiser også eukalyptus-blader, disse inneholder mange forsvarsstoffer. Kusuen er tilpasningsdyktig og kan også leve i byer, den leter gjerne etter mat på bakken.

De fleste artene er nattaktive, men noen få kan også være aktive om dagen. Om dagen gjemmer de seg i et trehull eller et annet skjulested oppe i tærne. Én art kuskus oppholder seg for det meste på bakken og finner også skjulesteder på bakken, som under trerøtter. Enkelte arter bygger seg en soveplattform ved å bøye små greiner under seg, dette kan også skjule dem for fiender. De klatrer ned trestammer med hodet først. Snohalepossumer er ikke veldig sosiale av seg og lever for det meste alene. De kommuniserer både visuelt og med lukter og lyder. De kan lage mange forskjellige lyder. Kjertler som lager duftsekreter finnes på ulike deler av kropp og hode, dette varierer mellom artene. Urin kan også brukes til duftmarkering. Slåssing mellom hanner er ikke uvanlig.

Hunner har enten to eller fire spener i pungen, som har åpningen framover. De får sjelden mer enn én unge om gangen, tvillinger forekommer av og til mens trillinger er svært sjelden. De fleste artene er dårlig studert, bortsett fra kusuen som får tjene som eksempel her. Kusuen kan formere seg gjennom hele året i den nordlige delen av sitt utbredelsesområde, mens den på Tasmania har sesongmessig formering. Drektighetstiden er 16–18 dager og hunnen føder som regel kun én unge (hun har to spener). Ungen krabber inn i pungen og suger seg fast til en spene. Den oppholder seg i pungen i 4-5 måneder, deretter rir den på morens rygg i 1–2 måneder. Den avvennes 7–8 måneder gammel og forlater moren og hennes reir mellom 7 og 16 måneder gammel. Kusuen kan bli ganske gammel, 8 år i naturen og 14 år i fangenskap.

Utbredelse og status

Ny-Guinea blir snohalepossumer jaktet på for kjøttet. Pelsen og tennene (særlig fortennene) brukes til ulike dekorasjonsformål. De holdes også som kjæledyr. Urbefolkningen i Australia jaktet tradisjonelt også på snohalepossumer for de samme formål. Mange arter ble spredd til nye øyer med folk, mye av denne spredningen kan ha skjedd for tusenvis av år siden. Etter europeernes innvandring til Australia ble spesielt kusuen jaktet på, både med gevær, feller og gift. Det var både «sportsjakt» og jakt for pelsen skyld. I løpet av de seks årene mellom 1976 og 1981 ble over 250 000 kusuer drept hvert år. Siden falt prisen på pelsen og færre ble drept. Kusuen er nå fredet over hele Australia, unntatt på Tasmania. Den er fortsatt den vanligste snohalepossum i Australia.

I Australia er det kun kusuen som har en temmelig vid utbredelse, de fire andre possumene og de to kuskusene har svært begrensede utbredelser. På Ny-Guinea og øyene rundt vestover til Sulawesi og Molukkene, lever det 24 kuskuser. Enkelte arter har en vid utbredelse på Ny-Guinea, mens andre har svært liten utbredelse. Mange arter lever kun på én eller noen få øyer, dette gjør dem veldig sårbare også for naturkatastrofer. Mange bestander over hele Australasia er sterkt redusert, habitatødeleggelse (jordbruk, bebyggelse, palmeoljeplantasjer) er en stor trussel. På mange øyer er jakt for kjøttet og for kjæledyr fortsatt en stor trussel. Arter med liten utbredelse er som vanlig mest sårbare, de få vanlige artene med relativt vide utbredelser ser ut til å klare seg bra. På rødlisten er fire arter oppført som kritisk truet (CR), to arter er sterkt truet (EN) og tre arter er sårbare (VU). Det er behov for mer kunnskap om veldig mange av artene.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Helgen, K.M. & Jackson, M. (2015). Family Phalangeridae (cuscuses, brush-tailed possums and scaly-tailed possum). S. 456-497 i: Wilson, D.E. & Mittermeier, R.A. (red.). Handbook of the mammals of the world. Vol. 5. Monotremes and marsupials. Lynx Edicions, Barcelona.
  • Frafjord, K. (2006). Possumer – et forvirrende evolusjonært eksperiment? Fauna 59 (3): 95-101.

Faktaboks

snohalepossumer
Phalangeridae
GBIF-ID
5459

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg