Dødehavet, avløpsløs innsjø i Midtøsten, i en forsenkning mellom Jordan, Israel og Vestbredden.

Vannspeilet til Dødehavet ligger ca. 400 m under Middelhavets overflate, og er jordoverflatens laveste punkt. Sjøen er tilnærmet 65 km lang og 18 km på sitt bredeste. Eneste tilløpselv med vannføring hele året er Jordanelven. Som følge av høyt forbruk av vann fra Jordanelven er fordampningen fra Dødehavet nå større enn vanntilførselen og vannspeilet er derfor synkende.

Ved halvøya al-Lisan var innsjøen inntil 1970-årene delt i en nordlig og en sørlig del. Den sørlige delen, som var meget grunn, er nå i ferd med å tørke ut. Den får, som ledd i mineralutvinningen fra sjøen og behovet for utvinningsbassenger, tilført vann gjennom kanaler fra den nordlige hoveddelen.

Langs Jordandalen på øst- og vestsiden er sjøen omgitt av fjell som når opp til 800 moh. Fjellene er gjennomfuret av tallrike dalfører, med litt plantevekst, men er ellers øde. Vannet i sjøen har klar blå farge, men det er en mettet saltløsning så ingen høyere organismer kan leve i det. De løste saltene dannes av magnesium-, kalsium-, kalium- og natriumklorid i en gjennomsnittlig mengde av ca. 30 %, noe lavere i de øvre vannlagene og noe høyere i de nedre (saltholdighet i alminnelig havvann er ca. 3,5). Den store saltholdigheten skyldes at sjøen ikke har noe avløp. Både på israelsk og jordansk side utvinnes det mineraler fra sjøen, henholdsvis av firmaene Dead Sea Works Ltd. og Arab Potash Cooperation.

Den senkning som Dødehavet ligger i, fortsetter nordover mot foten av Hermonfjellene på grensen mellom Israel, Libanon og Syria. Sørover fortsetter den ut i Rødehavet og strekker seg videre innover i det østlige Afrika. Det er en nedsunket strimmel av jordskorpen, mellom to bruddlinjer. Gamle strandlinjer i Jordandalen viser at vannet har stått mer enn 435 m over Dødehavets nåværende vannspeil. I eem-tida var temperaturene omtrent som i dag eller marginalt høyere, og da var Dødehavet helt eller delvis uttørret. Også i dag er Dødehavet på retur; vannstanden er ti meter lavere enn det den var i 1997.

Bibelens Sodoma og Gomorra lå visstnok lengst sør i Dødehavet (1. Mos. 13, 14 og 18, 19).

Navn. Dødehavet har fått navnet sitt fordi saltinnholdet er så høyt at det er svært vanskelig for liv å eksistere i det.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

6. februar 2012 skrev Bjørn Smørgrav

De løste saltene i Dødehavet har neppe noe med kalsiumklorid å gjøre. Her har nok noen blandet sammen kalsium og kalium.

7. februar 2012 svarte Svein Askheim

Ja, det menes nok kalsium-, magnesium- og natruimioner i løsning. De felles ut som kalsiumkarbonat, kalsiummagnesiumkarbonat og natriumklorid ved uttørring.

mvh Svein

10. februar 2012 skrev Finn Bjørnå

Saltene i Dødehavet blir oppgitt å bestå av ca 50% magnesiumklorid, ca 30% natriumklorid, 14% kalsiumklorid og 4.4% kaliumklorid (vektprosent) Disse tallene vil variere noe med årstidene/vanninnholdet.

10. februar 2012 svarte Georg Kjøll

Hei Bjørn, Svein og Finn. Takk for innspill og diskusjon. Utifra hva jeg kan skjønne av Finns informasjon så er artikkelen vår kompatibel med denne, og isåfall riktig.

Tallene er de samme som Wikipedia opererer med, og selv om det er på siden av Bjørns spørsmål er det verdt å merke seg at de ser ut som de er hentet fra en artikkel publisert i 1983.

Dødehavet har forandret seg ganske så radikalt siden den tid, og store mengder vann har fordampet. Dermed har antakelig saltinnholdet på overflaten økt kraftig, men jeg har ikke klart å finne ut om det har gjort noe med den kjemiske sammensetningen av vannet.

For de interesserte (og de med tilgang til bibliotek) tar dette bokkapittelet for seg Dødehavets tilstand og framtidsutsikter på en veldig oversiktlig måte: http://goo.gl/LURHm

Hilsen Georg Kjøll
Redaktør


Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.