Tyrkisk, også kjent som Tyrkia-tyrkisk, riksspråket i Tyrkia, den historiske fortsettelsen av osmansktyrkisk, se osmanli.

Utenfor Tyrkia er tyrkisk nasjonalspråket i den nordlige delen av Kypros. Det snakkes dessuten av grupper i Hellas, Bulgaria, Makedonia og Kosovo, og siden 1960-årene av tyrkiske innvandrere til landene i Vest-Europa, til sammen av i alt ca. 70 mill.

Språket tilhører den sørvestlige (oghuziske) gren av den tyrkiske språkfamilien og er nærmest beslektet med aserbajdsjansk og turkmensk.

Siden alfabetreformen i 1928 har tyrkisk vært skrevet med det latinske alfabetet med følgende tegn for spesielle lydverdier: c uttales [dʒ], ç [tʃ], ğ betegner forlengelse av foregående vokal, ı kan beskrives som en høy, bakre, urundet vokal («urundet u»), ş [ʃ].

Alfabetreformen førte også med seg en omfattende språkreform hvor mange ord av arabisk og persisk opprinnelse, som er typiske for osmanli-tyrkisk, ble erstattet med ord av ekte tyrkisk opprinnelse. Ikke desto mindre er en del meget utbredte ord i moderne tyrkisk av arabisk opprinnelse, f.eks maalesef 'desverre', merhaba 'hei', tamam 'ok, riktig, ferdi, komplett', tabii 'selvsagt, skal bli, sabah 'morgen, naturlig', beyaz 'hvit' og kitap 'bok'. Tilsvarende er siyaz 'sort', taze 'fersk', sade 'enkel, vanlig'. Typisk for de arabiske og persiske ordene er at de er av gammel opprinnelse, meget vanlige i bruk, som oftest korte og, for arabiske lånord sin del, ord av religiøst opphav.

Det tyrkiske skriftspråket bygger på Istanbul-dialekten.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.