Det osmanske rikets historie

På 1200-tallet gjennomgikk regionen store endringer i forbindelse med overgangen fra seinmiddelalder til nyere tid. For det første gikk tidligere riker i oppløsning.

Etter Det fjerde korstoget i 1204 ble Det østromerske riket splittet i fire, og hovedstaden Konstantinopel havnet på venetianske og katolske hender (kalt Latinske keiserdømme) fram til den greske gjenerobringa i 1261. Resten av riket bestod av de såkalte etterfølgerstatene, der det største var Keiserdømmet Nikea, og det lengstlevende var Trapezunt-riket.

Mongolske invasjoner førte i første omgang til at viktige islamske riker falt. Khoresm, som var den nordøstlige greina av det tidligere store Seldsjukkriket, falt i 1221 etter voldsomme kamper og herjinger i Sentral-Asia. Invasjonen førte blant annet til flyktningestrømmer av persisk- og tyrkiskspråklige muslimer fra Sentral-Asia til Anatolia, Iran og Midtøsten. I 1243 kom det til konfrontasjon mellom seldsjukkene og mongolene i slaget ved Kösedağ. Seldsjukkriket i Anatolia opphørte ikke som følge av dette, men kom under mongolsk overherredømme og ble gradvis svekket utover 1200-tallet. I 1258 falt Abbasidekalifatet da hovedstaden Bagdad ble invadert under ledelse av Hulagu khan. Denne siste hendelsen er den enkeltstående mest sentrale markøren for avslutninga av islamsk middelalder, se islams historie. I neste omgang førte mongolenes ekspansjon til at enorme områder kom i kontakt med hverandre. Anatolia ble en møteplass for mennesker og kunnskap fra italienske bystater i vest til Khorasan i øst.

Mot slutten av 1200-tallet var Anatolia dermed stykket opp i en rekke småstater utgått fra Det østromerske riket og Seldsjukkriket. Samtidig vokste det i øst fram nye store riker etter mongolenes ekspansjon der tyrkisk-språklige fikk en mer fremtredende rolle.

Et av de små fyrstedømmene som vokste fram mot slutten av 1200-tallet lå i den nordvestlige delen av Anatolia og ble ledet av Osman gazi (1259–1326).

Under hans sønn Orhan gazi (1281–1362), som var den egentlige grunnleggeren av den osmanske staten, og hans etterkommere innledet tyrkerne snart en veldig ekspansjon. I motsetning til mange andre tyrkerledete småstater på den tida, gjorde Osman og Orhan ikke krav på den seldsjukkiske tronen. Derimot var de en slags karismatiske hærledere under påvirkning fra sufistiske læremestrer. Det at de etter sin død ble kalt gazi, er blitt tatt til inntekt for at de var hærledere som vant nytt land for islam, men tittelen kan like gjerne peke på at de var seierherrer i videre forstand.

Den første ekspansjonen rettet seg mot tidligere øst-romersk land i det nord-vestre Anatolia og på Balkanhalvøya.

Osmanske hærer gikk over til Europa midt på 1300-tallet, og rundt 1400 var de herrer over mye av Balkanhalvøya og nesten hele Lilleasia. Hovedstaden ble først flyttet til Bursa (Brusa), dernest i 1361 over Dardanellene til Edirne (Adrianopel) og så endelig i 1453, under sultanen Mehmet 2 (Erobreren) (1451–1481), til Konstantinopel, også kalt Istanbul.

Da denne byen endelig ble erobret, kronet det en prosess som hadde omskapt et grensemarkfyrstedømme til et imperium, og Istanbul forble rikets hovedstad til 1922.

Under sultanene frem til 1453 hadde osmanenes historie vært kjennetegnet av nesten uavbrutt ekspansjon, og da Bayezit 2 (1481–1512) tok over, omfattet det foruten kjerneområdet i Anatolia og på Balkanhalvøya landet opp til Sava, De transilvanske alper og Donaus munning, og videre til Krim og traktene rundt Asovhavet.

Men selv om årene under Bayezit 2 var rolige, var erobringstrangen på ingen måte over. I mer enn hundre år fortsatte de osmanske hærer å rykke frem i Sentral-Europa og underla seg byer som Beograd (1521) og Budapest (1541). Også Transilvania ble erobret, og selv om et forsøk på å innta Wien i 1529 mislyktes, hadde kristenhetens fyrster grunn til å frykte det verste.

Bayezit 2s sønn Selim 1 (1512–1520) syntes at det gikk for langsomt, fjernet faren og vendte blikket øst- og sørover. Han erobret Armenia, det vestlige Kurdistan og det nordlige Mesopotamia, og i 1516–1517 utvidet han sitt rike til å omfatte Syria med Libanon, Palestina og Egypt, mens hans etterfølger Süleyman 2 (1520–1566) gjorde seg til herre over Algerie, Tunisia og Tripolitania (Libya).

I Asia sikret han seg Bagdad, Hedsjas og Jemen. Under Süleyman 2, i Tyrkia kalt Kânûni (Lovgiveren) og i Europa Il Magnifico, nådde Det osmanske riket sitt høydepunkt: på tre kontinenter hadde sultanen uinnskrenket herredømme over veldige områder, Svartehavet var et tyrkisk innhav og Middelhavet dominert av den osmanske flåte.

Et dyktig og velorganisert embetsverk sikret riket fred, sikker rettspleie og velstand. Litteratur, kunst og vitenskap blomstret.

Rikets forfall tidfestes gjerne fra Süleyman 2s død i 1566, men allerede han selv var blitt trett av de lange felttogene og de mangslungne styringsoppgavene som var konsentrert om hans person. Han trakk seg mer og mer tilbake fra offentlighetens lys. Som erstatning ble storvesirens embete bygd opp til en status, både når det gjaldt makt, myndighet og inntekter, som bare ble overgått av sultanen selv.

Mens storvesiren kunne erstatte sultanen i dennes offentlige funksjoner, kunne han ikke ta sultanens plass som sentrum for alle rikets samfunnslags og folkeslags lojalitet og hengivenhet. Dette førte til en skilsmisse mellom politisk lojalitet og sentralforvaltning som gjorde det stadig vanskeligere for regjeringen å få sin vilje igjennom. Det osmanske riket gikk imidlertid ingen brå oppløsning i møte, men allerede i sjøslaget ved Lepanto i 1571 ble den tyrkiske flåte knekket av de kristne. Så sent som i 1683 kunne en tyrkisk hær beleire Wien for andre gang.

Det er verdt å merke seg at sultanens elitekorps, de berømte janitsjarene, i denne tiden tok livet av flere av sine herrer, blant andre Osman 2 i 1622.

På slutten av 1600-tallet var svakheten i Det osmanske rike tydelig for alle. Ved freden i Sremski Karlovci (Karlowitz) i dagens Serbia i 1699 begynte en kamp mellom de europeiske stormaktene om delingen av dødsboet og, i påvente av slutten, om innflytelsesrike posisjoner i riket.

På 1700-tallet var det Østerrike og Russland som gjorde de viktigste landevinningene på Balkan og rundt Svartehavet, mens Storbritannia og Frankrike nøyde seg med kommersielle og diplomatiske privilegier. I en rekke kriger gikk den ene provinsen etter den andre tapt, mens de indre forholdene ble stadig mer kaotiske.

På 1800-tallet fikk oppløsningsprosessen et slikt omfang at «det østlige spørsmål», det vil si hvordan man best skulle dele restene etter det tyrkiske rike, permanent stod på dagsordenen i Wien, Moskva og Paris. Britenes politikk var mer defensiv; i det store og hele bestod den nå i å støtte tyrkerne mot deres grådige arvinger.

I 1854 gikk britene (og franskmennene) til krig på tyrkernes side for å stanse russerne i deres aggressive ekspansjonstrang (Krimkrigen), og etter den russisk-tyrkiske krigen i 1877–1878 oppnådde de det samme ved diplomatisk intervensjon. I mellomtiden hadde nasjonalismen spredt seg til rikets undertrykte folkeslag, og skritt for skritt klarte grekere (1830), serbere, rumenere og bulgarer (1877/1878) å opprette sine egne stater.

I protest mot sultanens kapitulasjonspolitikk forlot general Mustafa Kemal Istanbul i mai 1919 og dro til Samsun. Her erklærte han at han ville lede folkets kamp mot grekerne og motstanden mot Tyrkias deling. På en nasjonalkongress i Sivas i september, med deltakere fra hele Anatolia, ble Kemal utpekt til den nasjonale frigjøringskrigens fører; senere flyttet kongressen til Ankara.

I 1920 brøt det så ut borgerkrig etter at parlamentet i Istanbul med sitt flertall av «kongressister» var blitt oppløst av de britiske okkupasjonsmyndighetene, og «den store nasjonalforsamling» hadde konstituert seg i Ankara 20. april 1920 med Mustafa Kemal som president. Etter forslag fra USAs president Woodrow Wilson opprettet de allierte i mai 1920 en armensk republikk i det østlige Anatolia, og samtidig okkuperte den greske hær en del av Tyrkia i vest.

I august 1920 undertegnet så sultanens representanter fredstraktaten i Sèvres, som ble en skuffelse for tyrkerne; traktaten beseglet tapet av alle gamle tyrkiske besittelser i Syria, Palestina og de arabiske landene. Palestina og Irak ble britiske mandatområder, mens franskmennene sikret seg Syria med Libanon. Storbritannia, som hadde overtatt Kypros i 1878, annekterte nå definitivt øya som kronkoloni.

Sèvres-traktaten tok også sikte på at det skulle opprettes en autonom kurdisk stat, at «kapitulasjonene» (utenlandske statsborgeres privilegerte stilling i Tyrkia) skulle gjeninnføres og at Anatolia skulle inndeles i innflytelsessoner mellom Frankrike, Storbritannia og Italia.

Den tyrkiske uavhengighetskrigen ble innledet 20. juni 1920, da en gresk offensiv ble satt i gang i forståelse med de allierte; seiersmaktene ville sikre seg at bestemmelsene i Sèvres-traktaten ble overholdt allerede før avtalen var undertegnet. Den nye tyrkiske hæren forsøkte først å rykke frem mot Istanbul, men måtte slå retrett på grunn av sterk gresk motstand. Men 10. januar 1921 vant tyrkerne under Ismet pasja en første seier over grekerne, og i øst jagde general Kâzım Karabekir armenerne på flukt og erobret tilbake de områdene som var tapt til russerne i 1878.

Traktatene fra Moskva (mars 1921) og Kars (oktober 1921) bekreftet den tyrkiske nasjonalisthærens seirer, og Mustafa Kemal kunne også slutte en vennskapsavtale med den nye sovjetstaten. På vestfronten satte grekerne i gang nye offensiver i mars og juli–august 1921, men de tyrkiske troppene klarte å slå dem tilbake, og 9. september kunne de innta Izmir og drive de siste greske troppene ut av Anatolia.

Etter fransk mellomkomst unnlot britene å gripe inn mot tyrkerne, og en gresk-tyrkisk våpenhvileavtale ble undertegnet i Mudanya 11. oktober 1922.

1. november 1922 ble sultanatet opphevet. Tyrkia ble republikk med Mustafa Kemal (som i 1934 fikk etternavnet Atatürk) som president i 1923.

• Det osmanske riket
• sultaner i Det osmanske riket
• osmaner
• ungtyrkerne
• Tyrkias historie