Det osmanske riket oppstod rundt 1300 i nordvestre Anatolia, da Osman 1 (død 1326) arvet et len etter sin far Ertogrul gazi.

Riket opplevde sin storhetstid på 1500- og 1600-tallet, da det omfattet hele Balkan og store deler av Sørøst-Europa, Anatolia og store deler av den arabiske verden fra Mesopotamia til Algerie

Det osmanske riket brøt sammen etter Balkankrigene 1911-13 og første verdenskrig.

Like etter år 1000 begynte en ny erobringsbølge i Lilleasia – tyrkernes. Betegnelsen tyrker dukker første gang opp i skriftlige kilder på 500-tallet, da kinesiske håndskrifter nevner et mektig rike i Sentral-Asia som var dannet av steppefolket t'u-kiu.

På 800-tallet gikk stadig flere tyrkere i kalifenes tjeneste; hundre år senere begynte hele stammer å innvandre til Iran og Irak, og under ledelse av Seldsjuks familie, som inntok Bagdad i 1055, opprettet de et stort rike som omfattet mesteparten av den østlige del av kalifatet. Kalifenes hærer ved grensen mot Bysants hadde lenge vært overveiende tyrkiske, og i løpet av 1000-tallet begynte en omfattende innvandring til Anatolia, etter at Det bysantinske riket hadde blitt tvunget til å oppgi størstedelen av Lilleasia, som ble innlemmet i Seldsjukk-sultanatet.

En seldsjukk-høvding ved navn Süleyman ibn-Kutlumuş dro ca. 1070 med sine menn for å søke lykken i den nye provinsen, og omkring år 1200 hadde hans etterkommere bygd opp en sterk stat i Anatolia med hovedstad i Konya (Iconium). Lilleasia ble gradvis tyrkisk land under de anatoliske seldsjukkenes herredømme, som varte til rundt år 1300.

En mengde tyrkiske innvandrere kom til østfra, og en tyrkisk islamsk kultur fortrengte den greske kristendommen.

Fra slutten av 1200-tallet måtte sultanatet i Konya gradvis vike for en rekke mindre fyrstedømmer. Et av disse – i det nordvestlige Anatolia – ble styrt av en viss Osman (død 1326), som skulle gi dynastiet og den senere staten sitt navn. Under hans sønn Orhan (1326–60), som var den egentlige grunnlegger av den osmanske stat, og hans etterkommere innledet tyrkerne snart en veldig ekspansjon, på den ene side i Lilleasia på bekostning av andre tyrkiske stammer, og på den annen side på Balkanhalvøya.

Osmanske hærer gikk over til Europa midt på 1300-tallet, og rundt 1400 var de herrer over mye av Balkanhalvøya og nesten hele Lilleasia. Hovedstaden ble flyttet først til Bursa (Brusa), dernest i 1361 over Dardanellene til Edirne (Adrianopel) og så endelig 1453, under sultanen Mehmet 2 Fatih (Erobreren) (1451–81), til Konstantinopel, som fikk beholde sitt navn i tyrkisk språkdrakt – Istanbul.

Da denne byen endelig ble erobret, kronet det en prosess som hadde omskapt et grensemarkfyrstedømme til et imperium, og Istanbul forble rikets hovedstad til 1922.

Under sultanene frem til 1453 hadde osmanenes historie vært kjennetegnet av nesten uavbrutt ekspansjon, og da Bayezit 2 (1481–1512) tok over, omfattet det foruten kjerneområdet i Anatolia og på Balkanhalvøya landet opp til Sava, De transilvanske alper og Donaus munning, og videre til Krim og traktene rundt Asovhavet.

Men selv om årene under Bayezit 2 var rolige, var erobringstrangen på ingen måte over. I mer enn hundre år fortsatte de osmanske hærer å rykke frem i Sentral-Europa og underla seg byer som Beograd (1521) og Budapest (1541). Også Transilvania ble erobret, og selv om et forsøk på å innta Wien i 1529 mislyktes, hadde kristenhetens fyrster grunn til å frykte det verste.

Bayezit 2s sønn Selim 1 (1512–20) syntes at det gikk for langsomt, fjernet faren og vendte blikket øst- og sørover. Han erobret Armenia, det vestlige Kurdistan og det nordlige Mesopotamia, og i 1516–17 utvidet han sitt rike til å omfatte Syria med Libanon, Palestina og Egypt, mens hans etterfølger Süleyman 2 (1520–66) gjorde seg til herre over Algerie, Tunisia og Tripolitania (Libya).

I Asia sikret han seg Bagdad, Hedsjas og Jemen. Under Süleyman 2, i Tyrkia kalt Kânûni (Lovgiveren) og i Europa Il Magnifico, nådde Det osmanske riket sitt høydepunkt: på tre kontinenter hadde sultanen uinnskrenket herredømme over veldige områder, Svartehavet var et tyrkisk innhav og Middelhavet dominert av den osmanske flåte.

Et dyktig og velorganisert embetsverk sikret riket fred, sikker rettspleie og velstand. Litteratur, kunst og vitenskap blomstret.

Rikets forfall tidfestes gjerne fra Süleyman 2s død i 1566, men allerede han selv var blitt trett av de lange felttogene og de mangslungne styringsoppgavene som var konsentrert om hans person; han trakk seg mer og mer tilbake fra offentlighetens lys. Som erstatning ble storvesirens embete bygd opp til en status, både når det gjaldt makt, myndighet og inntekter, som bare ble overgått av sultanen selv. 

Mens storvesiren kunne erstatte sultanen i dennes offentlige funksjoner, kunne han ikke ta sultanens plass som sentrum for alle rikets samfunnslags og folkeslags lojalitet og hengivenhet. Dette førte til en skilsmisse mellom politisk lojalitet og sentralforvaltning som gjorde det stadig vanskeligere for regjeringen å få sin vilje igjennom. Det osmanske riket gikk imidlertid ingen brå oppløsning i møte, men allerede i sjøslaget ved Lepanto i 1571 ble den tyrkiske flåte knekket av de kristne. Så sent som i 1683 kunne en tyrkisk hær beleire Wien for annen gang.

Men renessansen og reformasjonen, den raske tekniske og vitenskapelige utvikling i Vesten, fremveksten av sterke og sentraliserte nasjonalstater med stadig mer avanserte våpentekniske og operasjonstaktiske midler, det faktum at de store internasjonale handelsveiene etter hvert kom til å gå utenom Middelhavet – alt dette bidrog til å styrke tyrkernes motstandere i vest.

Samtidig var deres egne ressurser uendret eller endog mindre enn før, og dette skjøv dem gradvis tilbake i en bakevje av kulturell og økonomisk stagnasjon. En god stund dekket en imponerende militær fasade over det indre forfallet, men det er verd å merke seg at sultanens elitekorps, de berømte janitsjarene, i denne tiden tok livet av flere av sine herrer, blant annet Osman 2 i 1622.

På slutten av 1600-tallet var svakheten i det osmanske rike tydelig for alle. Ved freden i Sremski Karlovci (Karlowitz) i 1699 begynte en kamp mellom de europeiske stormaktene om delingen av dødsboet og, i påvente av slutten, om innflytelsesrike posisjoner i riket.

På 1700-tallet var det Østerrike og Russland som gjorde de viktigste landevinningene på Balkan og rundt Svartehavet, mens Storbritannia og Frankrike nøyde seg med kommersielle og diplomatiske privilegier. I en rekke kriger gikk den ene provinsen etter den andre tapt, mens de indre forholdene ble stadig mer kaotiske.

På 1800-tallet fikk oppløsningsprosessen et slikt omfang at «det østlige spørsmål», det vil si hvordan man best skulle dele restene etter det tyrkiske rike, permanent stod på dagsordenen i Wien, Moskva og Paris. Britenes politikk var mer defensiv; i det store og hele bestod den nå i å støtte tyrkerne mot deres grådige arvinger.

I 1854 gikk britene (og franskmennene) til krig på tyrkernes side for å stanse russerne i deres aggressive ekspansjonstrang (Krimkrigen), og etter den russisk-tyrkiske krig 1877–78 oppnådde de det samme ved diplomatisk intervensjon. I mellomtiden hadde nasjonalismen spredt seg til rikets undertrykte folkeslag, og skritt for skritt klarte grekere (1830), serbere, rumenere og bulgarer (1877/78) å opprette sine egne stater (se historieavsnittene under de enkelte land).

Viktigere for tyrkernes egen historie var det at det begynte å gjøre seg gjeldende en ny ånd blant dem selv. De første alvorlige reformforsøk ble gjort under Selim 3 (1789–1807), og i løpet av 1800-tallet arbeidet en rekke fremskrittsvennlige sultaner og vesirer med et moderniseringsprogram som, selv om de ikke klarte å gjennomføre det helt og fullt, innledet en gjennomgripende omformingsprosess.

Abdülhamit 2, som regjerte fra 1876 til 1909, lot seg i begynnelsen råde av reformvennen Midhat pasja og gav Tyrkia en fri forfatning i 1876. I 1878 opphørte  reformbevegelsen brått, og frem til 1908 var riket underkastet Abdülhamits despotisme.  Han undertrykte hensynsløst alle tilløp til reformer og liberal tenkning. Under hans regime mistet også imperiet kontrollen med Egypt og Tunisia.

I 1908 tok den hemmelige opposisjonsgruppen «ungtyrkerne» makten, og i en bølge av revolusjonær begeistring gjennomførte de forfatningsstyre, parlamentarisme og en hel rekke liberale reformer. Uheldigvis fikk ungtyrkerne liten anledning til å følge opp den lovende begynnelsen; først indre splid og dernest krig utad forvandlet det ungtyrkiske regime til et militærdiktatur.

I 1911 innledet Italia plutselig krig mot Tyrkia, en krig som endte med at de sikret seg Dodekanesene og Libya; i 1912–13 klarte Balkanforbundet å fravriste tyrkerne mesteparten av deres resterende besittelser i Europa. Under det ungtyrkiske triumviratet Enver pasja, Talat pasja og Kemal pasja (1913–18) økte Tysklands innflytelse sterkt i Tyrkia.

Den pantyrkiske doktrinen ble grunnlaget for en felles tyrkisk og tysk politikk rettet mot Russland og Storbritannia. Da den første verdenskrigen brøt ut, sluttet den tyrkiske regjering 2. august 1914 en alliansetraktat med Tyskland, og 31. oktober ble krigen offisielt erklært.

Den 24. april 1915 startet det armenske folkemordet som fordrev og drepte kanskje så mange som 2 millioner armenere. I perioden opp til 1915 hadde det vært pogromer i 1894, 1895, 1896, og 1909. Aksjonen i 1915 startet med drapene på armenske intellektuelle i Istanbul 24. april 1915, som også i dag er minnedagen for folkemordet. Massakren har vært en kime til konflikt.

Etter at Armenia ble selvstendig 1991, har landet forlangt at Tyrkia erkjenner ansvar for folkemordet som betingelse for normale forbindelser. Tyrkia har alltid fortiet historien om hva som hendte i 1915, og senest i forbindelse med 90-årsjubileet i 2005 uttalte Tyrkias president Ahmet Necdet Sezer den offisielle tyrkiske holdningen: at dødstallene skyldes regulære krigshandlinger og ikke folkemord.

Krigen ble en veldig belastning for Det osmanske rikets ressurser og førte til britisk invasjon både i sør (fra Jemen til Bagdad) og vest (Gallipoli). Engasjementet på sentralmaktenes side endte med totalt nederlag, og 30. oktober 1918 ble det sluttet våpenstillstand mellom Tyrkia og ententemaktene, bl.a. med okkupasjon av Dardanellene og Bosporus med Istanbul og andre strategisk viktige områder.

Britene besatte blant annet havnen Samsun ved Svartehavet, franskmennene sikret seg Kilikia, italienerne området rundt Konya og Antalya, mens grekerne i mai 1919 under britisk beskyttelse gikk i land i Smyrna, dagens Izmir. Denne byen skulle tjene som brohode for en fremtidig gresk provins i Anatolia.

I protest mot sultanens kapitulasjonspolitikk forlot general Mustafa Kemal Istanbul i mai 1919 og drog til Samsun. Her erklærte han at han ville lede folkets kamp mot grekerne og motstanden mot Tyrkias deling. På en nasjonalkongress i Sivas i september, med deltakere fra hele Anatolia, ble Kemal utpekt til den nasjonale frigjøringskrigens fører; senere flyttet kongressen til Ankara.

I 1920 brøt det så ut borgerkrig etter at parlamentet i Istanbul med sitt flertall av «kongressister» var blitt oppløst av de britiske okkupasjonsmyndighetene, og «den store nasjonalforsamling» hadde konstituert seg i Ankara med Mustafa Kemal som president (20. april 1920). Etter forslag fra USAs president Woodrow Wilson opprettet de allierte i mai 1920 en armensk republikk i det østlige Anatolia, og samtidig okkuperte den greske hær en del av Tyrkia i vest.

I august 1920 undertegnet så sultanens representanter fredstraktaten i Sèvres, som ble en skuffelse for tyrkerne; traktaten beseglet tapet av alle gamle tyrkiske besittelser i Syria, Palestina og de arabiske land. Palestina og Irak ble britiske mandatområder, mens franskmennene sikret seg Syria med Libanon. Storbritannia, som hadde overtatt Kypros i 1878, annekterte nå definitivt øya som kronkoloni.

Sèvresfreden tok også sikte på at det skulle opprettes en autonom kurdisk stat, at «kapitulasjonene» (utenlandske statsborgeres privilegerte stilling i Tyrkia) skulle gjeninnføres og at Anatolia skulle inndeles i innflytelsessoner mellom Frankrike, Storbritannia og Italia.

Den tyrkiske uavhengighetskrigen ble innledet 20. juni 1920, da en gresk offensiv begynte i forståelse med de allierte; seiersmaktene ville sikre seg at bestemmelsene i Sèvrestraktaten ble overholdt allerede før avtalen var undertegnet. Den nye tyrkiske hæren forsøkte først å rykke frem mot Istanbul, men måtte slå retrett på grunn av sterk gresk motstand. Men 10. januar 1921 vant tyrkerne under Ismet pasja en første seier over grekerne, og i øst jagde general Karabekir armenerne på flukt og erobret tilbake de områdene som var tapt til russerne i 1878.

Traktatene fra Moskva (mars 1921) og Kars (okt. 1921) bekreftet den tyrkiske nasjonalisthærens seirer, og Mustafa Kemal kunne også slutte en vennskapsavtale med den nye sovjetstaten. På vestfronten satte grekerne i gang nye offensiver i mars og juli–august 1921, men de tyrkiske troppene klarte å slå dem tilbake, og 9. september kunne de innta Izmir og drive de siste greske troppene ut av Anatolia.

Etter fransk mellomkomst unnlot britene å gripe inn mot tyrkerne, og en gresk-tyrkisk våpenhvileavtale ble undertegnet i Mudanya 11. oktober 1922.

1. november 1922 ble sultanatet opphevet. Tyrkia ble republikk med Mustafa Kemal (som i 1934 fikk etternavnet Atatürk) som president i 1923. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.