Det osmanske rikets historie

Det osmanske riket 1350-1687
.
Det osmanske riket er oppkalt etter grunnleggeren Osman gazi.

Artikkelstart

Historia til Det osmanske riket dreier seg om det riket og den kulturen som i tidlig moderne tid utviklet seg i Den østre middelhavsregionen med sentrum i Istanbul.

Allerede på 1500-tallet fikk riket en enorm utbredelse og omfattet fram til 1900-tallet store deler av Sørøst-Europa, Anatolia, Midtøsten, Nord-Afrika og Den arabiske halvøya.

Røttene til dette riket er i seinmiddelalderen, og osmansk historie behandler en over 600 år lang epoke fra rundt 1300 til 1923, da det som var igjen av riket etter første verdenskrig, blei avløst av Republikken Tyrkia.

Riket er oppkalt etter lederdynastiet som satt ved makten så lenge riket besto, se Det osmanske hus.

Det osmanske riket kom til å dekke mye av det samme landområdet som Det østromerske riket (se Bysants) vest til Adriaterhavet og de vestre delene av Abbasidekalifatet, inkludert Seldsjukkriket i Anatolia. Det osmanske riket tok opp i seg imperietradisjoner fra alle disse rikene.

Som fag har osmansk historie fokusert på den politiske utviklinga rundt herskerne, deres erobringer og palasskulturen de omga seg med i hovedstaden Istanbul. I realiteten var både hovedstaden og riket som helhet et samfunn preget av flerkultur.

Flere språk og religioner levde side om side og med forskjellig geografisk utbredelse. Når riket besto i over 600 år, handler det til dels om at det var stor fleksibilitet og pragmatisme i styringsformene. Det vil si at ulike ordninger gjaldt i forskjellige perioder og regioner og mellom folkegrupper, som klaner og såkalte milleter, det vil si befolkningsgrupper definerte ut fra religiøs tilhørighet.

De største religiøse gruppene i Det osmanske riket var ortodoks kristendom og islam. De kristne tilhørte en rekke ulike kirkesamfunn, og muslimene tilhørte ofte forskjellige religiøse ordener (se sufisme) og fulgte ulike islamske lovskoler. Herskerne bekjente seg til islam, og fra og med 1500-tallet antok de en tydeligere sunni-islamsk profil i motsetning til safavidene i Iran, som var sjiaislamske. Storbyene i riket hadde også katolske og jødiske befolkningsgrupper, og det var landsbyer med drusere og jesidier.

For mer detaljer om styreform, religion, språk, kunst og kultur, se artikkelen Det osmanske riket.

Bakgrunn

Under Süleyman 2 nådde Det osmanske riket sitt høydepunkt. På tre kontinenter hadde sultanen herredømme over veldige områder. Maleri, Topkapi Sarayi Museum, Istanbul.

Süleyman den store med to pasjer. Speilvendt kopi av miniatyrmaleri fra 1500-tallet.
Av /Originalen finnes i Topkapi-museet..
Lisens: fri

På 1200-tallet gjennomgikk regionen store endringer i forbindelse med overgangen fra seinmiddelalder til nyere tid. For det første gikk tidligere riker i oppløsning.

Etter Det fjerde korstoget i 1204 ble Det østromerske riket splittet i fire, og hovedstaden Konstantinopel havnet på venetianske og katolske hender (kalt Latinske keiserdømme) fram til den greske gjenerobringa i 1261. Resten av riket bestod av de såkalte etterfølgerstatene, der det største var Keiserdømmet Nikea, og det lengstlevende var Trapezunt-riket.

Mongolske invasjoner førte i første omgang til at viktige islamske riker falt. Khoresm, som var den nordøstlige greina av det tidligere store Seldsjukkriket, falt i 1221 etter voldsomme kamper og herjinger i Sentral-Asia. Invasjonen førte blant annet til flyktningestrømmer av persisk- og tyrkiskspråklige muslimer fra Sentral-Asia til Anatolia, Iran og Midtøsten. I 1243 kom det til konfrontasjon mellom seldsjukkene og mongolene i slaget ved Kösedağ. Seldsjukkriket i Anatolia opphørte ikke som følge av dette, men kom under mongolsk overherredømme og ble gradvis svekket utover 1200-tallet. I 1258 falt Abbasidekalifatet da hovedstaden Bagdad ble invadert under ledelse av Hulagu khan. Denne siste hendelsen er den enkeltstående mest sentrale markøren for avslutninga av islamsk middelalder, se islams historie. I neste omgang førte mongolenes ekspansjon til at enorme områder kom i kontakt med hverandre. Anatolia ble en møteplass for mennesker og kunnskap fra italienske bystater i vest til Khorasan i øst.

Mot slutten av 1200-tallet var Anatolia dermed stykket opp i en rekke småstater utgått fra Det østromerske riket og Seldsjukkriket. Samtidig vokste det i øst fram nye store riker etter mongolenes ekspansjon der tyrkisk-språklige fikk en mer fremtredende rolle.

Grunnleggelse

Et av de små fyrstedømmene som vokste fram mot slutten av 1200-tallet lå i den nordvestlige delen av Anatolia og ble ledet av Osman gazi (1259–1326).

Under hans sønn Orhan gazi (1281–1362), som var den egentlige grunnleggeren av den osmanske staten, og hans etterkommere innledet tyrkerne snart en veldig ekspansjon. I motsetning til mange andre tyrkerledete småstater på den tida, gjorde Osman og Orhan ikke krav på den seldsjukkiske tronen. Derimot var de en slags karismatiske hærledere under påvirkning fra sufistiske læremestrer. De definerte seg som gazi, det vil si hærledere som vant nytt land, for islam og for seg og sin slekt.

Tidlig ekspansjon

Den første ekspansjonen rettet seg mot tidligere øst-romersk land i det nord-vestre Anatolia og på Balkanhalvøya.

Osmanske hærer gikk over til Europa midt på 1300-tallet, og rundt 1400 var de herrer over mye av Balkanhalvøya og nesten hele Lilleasia. Hovedstaden ble først flyttet til Bursa (Brusa), dernest i 1361 over Dardanellene til Edirne (Adrianopel) og så endelig i 1453, under sultanen Mehmet 2 (Erobreren) (1451–1481), til Konstantinopel, også kalt Istanbul.

Da denne byen endelig ble erobret, kronet det en prosess som hadde omskapt et grensemarkfyrstedømme til et imperium, og Istanbul forble rikets hovedstad til 1922.

Det osmanske rikets storhetstid

Under slaget ved Mohács i 1526 erobret osmanerne Ungarn.
Av .

Under sultanene frem til 1453 hadde osmanenes historie vært kjennetegnet av nesten uavbrutt ekspansjon, og da Bayezit 2 (1481–1512) tok over, omfattet det foruten kjerneområdet i Anatolia og på Balkanhalvøya landet opp til Sava, De transilvanske alper og Donaus munning, og videre til Krim og traktene rundt Asovhavet.

Men selv om årene under Bayezit 2 var rolige, var erobringstrangen på ingen måte over. I mer enn hundre år fortsatte de osmanske hærer å rykke frem i Sentral-Europa og underla seg byer som Beograd (1521) og Budapest (1541). Også Transilvania ble erobret, og selv om et forsøk på å innta Wien i 1529 mislyktes, hadde kristenhetens fyrster grunn til å frykte det verste.

Bayezit 2s sønn Selim 1 (1512–1520) syntes at det gikk for langsomt, fjernet faren og vendte blikket øst- og sørover. Han erobret Armenia, det vestlige Kurdistan og det nordlige Mesopotamia, og i 1516–1517 utvidet han sitt rike til å omfatte Syria med Libanon, Palestina og Egypt, mens hans etterfølger Süleyman 2 (1520–1566) gjorde seg til herre over Algerie, Tunisia og Tripolitania (Libya).

I Asia sikret han seg Bagdad, Hedsjas og Jemen. Under Süleyman 2, i Tyrkia kalt Kânûni (Lovgiveren) og i Europa Il Magnifico, nådde Det osmanske riket sitt høydepunkt: på tre kontinenter hadde sultanen uinnskrenket herredømme over veldige områder, Svartehavet var et tyrkisk innhav og Middelhavet dominert av den osmanske flåte.

Et dyktig og velorganisert embetsverk sikret riket fred, sikker rettspleie og velstand. Litteratur, kunst og vitenskap blomstret.

Nedgangstiden begynner

Tyrkernes beleiring av Wien i 1683.

Av /Badisches Landesmuseum.
Det osmanske riket etter 1683 og opprettelsen av det moderne Tyrkia.
.

Rikets forfall tidfestes gjerne fra Süleyman 2s død i 1566, men allerede han selv var blitt trett av de lange felttogene og de mangslungne styringsoppgavene som var konsentrert om hans person. Han trakk seg mer og mer tilbake fra offentlighetens lys. Som erstatning ble storvesirens embete bygd opp til en status, både når det gjaldt makt, myndighet og inntekter, som bare ble overgått av sultanen selv.

Mens storvesiren kunne erstatte sultanen i dennes offentlige funksjoner, kunne han ikke ta sultanens plass som sentrum for alle rikets samfunnslags og folkeslags lojalitet og hengivenhet. Dette førte til en skilsmisse mellom politisk lojalitet og sentralforvaltning som gjorde det stadig vanskeligere for regjeringen å få sin vilje igjennom. Det osmanske riket gikk imidlertid ingen brå oppløsning i møte, men allerede i sjøslaget ved Lepanto i 1571 ble den tyrkiske flåte knekket av de kristne. Så sent som i 1683 kunne en tyrkisk hær beleire Wien for andre gang.

Det er verdt å merke seg at sultanens elitekorps, de berømte janitsjarene, i denne tiden tok livet av flere av sine herrer, blant andre Osman 2 i 1622.

«Europas syke mann»

Fra slutten av 1800-tallet mistet Det osmanske riket herredømmet over den ene provinsen etter den andre. Bildet er en illustrasjon fra det franske magasinet Le Petit Journal, og viser hvordan keiser Franz Joseph (til venstre) river til seg Bosnia-Hercegovina, og den bulgarske fyrsten Ferdinand (i midten) erklærer seg som konge av et uavhengig Bulgaria, mens den osmanske sultanen Abdulhamid 2 står og ser på mens han mister store deler av riket sitt.
Av .

På slutten av 1600-tallet var svakheten i Det osmanske rike tydelig for alle. Ved freden i Sremski Karlovci (Karlowitz) i dagens Serbia i 1699 begynte en kamp mellom de europeiske stormaktene om delingen av dødsboet og, i påvente av slutten, om innflytelsesrike posisjoner i riket.

På 1700-tallet var det Østerrike og Russland som gjorde de viktigste landevinningene på Balkan og rundt Svartehavet, mens Storbritannia og Frankrike nøyde seg med kommersielle og diplomatiske privilegier. I en rekke kriger gikk den ene provinsen etter den andre tapt, mens de indre forholdene ble stadig mer kaotiske.

På 1800-tallet fikk oppløsningsprosessen et slikt omfang at «det østlige spørsmål», det vil si hvordan man best skulle dele restene etter det tyrkiske rike, permanent stod på dagsordenen i Wien, Moskva og Paris. Britenes politikk var mer defensiv; i det store og hele bestod den nå i å støtte tyrkerne mot deres grådige arvinger.

I 1854 gikk britene (og franskmennene) til krig på tyrkernes side for å stanse russerne i deres aggressive ekspansjonstrang (Krimkrigen), og etter den russisk-tyrkiske krigen i 1877–1878 oppnådde de det samme ved diplomatisk intervensjon. I mellomtiden hadde nasjonalismen spredt seg til rikets undertrykte folkeslag, og skritt for skritt klarte grekere (1830), serbere, rumenere og bulgarer (1877/1878) å opprette sine egne stater.

Ungtyrkerne

Enver pasja ledet den ungtyrkiske revolusjonen i Det osmanske riket i 1908.

Viktigere for tyrkernes egen historie var det at det begynte å gjøre seg gjeldende en ny ånd blant dem selv. De første alvorlige reformforsøk ble gjort under Selim 3 (1789–1807), og i løpet av 1800-tallet arbeidet en rekke fremskrittsvennlige sultaner og vesirer med et moderniseringsprogram som, selv om de ikke klarte å gjennomføre det helt og fullt, innledet en gjennomgripende omformingsprosess.

Abdülhamit 2, som regjerte fra 1876 til 1909, lot seg i begynnelsen råde av reformvennen Midhat pasja og gav Tyrkia en fri forfatning i 1876. I 1878 opphørte reformbevegelsen brått, og frem til 1908 var riket underkastet Abdülhamits despotisme. Han undertrykte hensynsløst alle tilløp til reformer og liberal tenkning. Under hans regime mistet også imperiet kontrollen med Egypt og Tunisia.

I 1908 tok den hemmelige opposisjonsgruppen «ungtyrkerne» makten, og i en bølge av revolusjonær begeistring gjennomførte de forfatningsstyre, parlamentarisme og en hel rekke liberale reformer. Uheldigvis fikk ungtyrkerne liten anledning til å følge opp den lovende begynnelsen; først indre splid og dernest krig utad forvandlet det ungtyrkiske regime til et militærdiktatur.

Det armenske folkemordet

Ofre for det armenske folkemordet, foto fra en bok publisert i 1918.

24. april 1915 startet det armenske folkemordet som fordrev og drepte kanskje så mange som to millioner armenere. I perioden frem til 1915 hadde det vært pogromer i 1894, 1895, 1896 og 1909. Aksjonen i 1915 startet med drapene på armenske intellektuelle i Istanbul 24. april 1915, som også i dag er minnedagen for folkemordet. Massakren har vært en kime til konflikt.

Etter at Armenia ble selvstendig i 1991, har landet forlangt at Tyrkia erkjenner ansvar for folkemordet som betingelse for normale forbindelser. Tyrkia har alltid fortiet historien om hva som hendte i 1915, for eksempel uttalte Tyrkias president Ahmet Necdet Sezer den offisielle tyrkiske holdningen i forbindelse med 90-årsjubileet i 2005: at dødstallene skyldes regulære krigshandlinger og ikke folkemord.

Balkankrigene og første verdenskrig

Under Balkankrigene i 1911–1913 tapte Tyrkia mesteparten av sine besittelser i Europa, samt Libya.

Av /KF-arkiv ※.

I 1911 innledet Italia plutselig krig mot Tyrkia, en krig som endte med at de sikret seg Dodekanesene og Libya. I 1912–1913 klarte Balkanforbundet å fravriste tyrkerne mesteparten av deres resterende besittelser i Europa under balkankrigene. Under det ungtyrkiske triumviratet Enver pasja, Talat pasja og Kemal pasja (1913–1918) økte Tysklands innflytelse sterkt i Tyrkia.

Den pantyrkiske (alltyrkiske) doktrinen ble grunnlaget for en felles tyrkisk og tysk politikk rettet mot Russland og Storbritannia. Da første verdenskrig brøt ut, sluttet den tyrkiske regjeringen 2. august 1914 en alliansetraktat med Tyskland, og 31. oktober ble krigen offisielt erklært.

Krigen ble en veldig belastning for Det osmanske rikets ressurser og førte til britisk invasjon både i sør (fra Jemen til Bagdad) og vest (Gallipoli). Engasjementet på sentralmaktenes side endte med totalt nederlag, og 30. oktober 1918 ble det sluttet våpenstillstand mellom Tyrkia og ententemaktene, blant annet med okkupasjon av Dardanellene og Bosporus med Istanbul og andre strategisk viktige områder.

Britene besatte blant annet havnen Samsun ved Svartehavet, franskmennene sikret seg Kilikia, italienerne området rundt Konya og Antalya, mens grekerne i mai 1919 under britisk beskyttelse gikk i land i Smyrna, dagens Izmir. Denne byen skulle tjene som brohode for en fremtidig gresk provins i Anatolia.

Sultanatets fall

Den tyrkiske delegasjonen i Sèvres

I perioden 1919–1923 vokste det frem en nasjonal frigjøringsbevegelse under Mustafa Kemals ledelse. Sultanatet ble opphevet, og i 1923 ble Tyrkia republikk, med Mustafa Kemal (Atatürk) som president (til 1938).

Av /NTB Scanpix ※.

I protest mot sultanens kapitulasjonspolitikk forlot general Mustafa Kemal Istanbul i mai 1919 og dro til Samsun. Her erklærte han at han ville lede folkets kamp mot grekerne og motstanden mot Tyrkias deling. På en nasjonalkongress i Sivas i september, med deltakere fra hele Anatolia, ble Kemal utpekt til den nasjonale frigjøringskrigens fører; senere flyttet kongressen til Ankara.

I 1920 brøt det så ut borgerkrig etter at parlamentet i Istanbul med sitt flertall av «kongressister» var blitt oppløst av de britiske okkupasjonsmyndighetene, og «den store nasjonalforsamling» hadde konstituert seg i Ankara 20. april 1920 med Mustafa Kemal som president. Etter forslag fra USAs president Woodrow Wilson opprettet de allierte i mai 1920 en armensk republikk i det østlige Anatolia, og samtidig okkuperte den greske hær en del av Tyrkia i vest.

I august 1920 undertegnet så sultanens representanter fredstraktaten i Sèvres, som ble en skuffelse for tyrkerne; traktaten beseglet tapet av alle gamle tyrkiske besittelser i Syria, Palestina og de arabiske landene. Palestina og Irak ble britiske mandatområder, mens franskmennene sikret seg Syria med Libanon. Storbritannia, som hadde overtatt Kypros i 1878, annekterte nå definitivt øya som kronkoloni.

Sèvres-traktaten tok også sikte på at det skulle opprettes en autonom kurdisk stat, at «kapitulasjonene» (utenlandske statsborgeres privilegerte stilling i Tyrkia) skulle gjeninnføres og at Anatolia skulle inndeles i innflytelsessoner mellom Frankrike, Storbritannia og Italia.

Den tyrkiske uavhengighetskrigen ble innledet 20. juni 1920, da en gresk offensiv ble satt i gang i forståelse med de allierte; seiersmaktene ville sikre seg at bestemmelsene i Sèvres-traktaten ble overholdt allerede før avtalen var undertegnet. Den nye tyrkiske hæren forsøkte først å rykke frem mot Istanbul, men måtte slå retrett på grunn av sterk gresk motstand. Men 10. januar 1921 vant tyrkerne under Ismet pasja en første seier over grekerne, og i øst jagde general Kâzım Karabekir armenerne på flukt og erobret tilbake de områdene som var tapt til russerne i 1878.

Traktatene fra Moskva (mars 1921) og Kars (oktober 1921) bekreftet den tyrkiske nasjonalisthærens seirer, og Mustafa Kemal kunne også slutte en vennskapsavtale med den nye sovjetstaten. På vestfronten satte grekerne i gang nye offensiver i mars og juli–august 1921, men de tyrkiske troppene klarte å slå dem tilbake, og 9. september kunne de innta Izmir og drive de siste greske troppene ut av Anatolia.

Etter fransk mellomkomst unnlot britene å gripe inn mot tyrkerne, og en gresk-tyrkisk våpenhvileavtale ble undertegnet i Mudanya 11. oktober 1922.

1. november 1922 ble sultanatet opphevet. Tyrkia ble republikk med Mustafa Kemal (som i 1934 fikk etternavnet Atatürk) som president i 1923.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg