Byene Byblos, Sidon og Tyros ligger alle i dagens Libanon.

Kart over dagens Libanon av Ukjent. Public Domain

Fønikia var i antikken et navn på kyststripen langs Syria, mellom Middelhavet og Libanon-fjellene, fra Karmel i sør til Elevtheros i nord. Befolkningen var semitter, i nær slekt med kanaanittene, og selv kalte de seg kanaanitter.

Utløpere fra Libanon-fjellene stykker Fønikia opp og gjør landeveisforbindelsen vanskelig. Derfor utgjorde landet ikke noen politisk enhet. De viktigste byene, Sidon, Tyros, Byblos, Arados og Berytos (Beirut), med sine oppland utgjorde i stedet selvstendige småstater, til sammen ca. 25, styrt av konger eller «dommere».

Innbyggerne så seg tidlig henvist til å søke forbindelser sjøveien, men det fører pass over fjellene til Syrias innland. Siden det dyrkbare landområdet var lite – kyststripen måler bare 50 km på det bredeste – var det nødvendig for fønikerne å satse på handelsvirksomhet da befolkningen økte.

Fra ca. 1100 fvt. ble fønikerne det ledende handelsfolket ved Middelhavet. Etter hvert oppstod et pengearistokrati i byene, som dannet handelskompanier med fartøyer som seilte på Middelhavet og fra Rødehavet langs østkysten av Afrika. Skipstømmer fikk de fra sedertrærne. Mange steder ble det anlagt handelsstasjoner, og på nordkysten av Afrika ble Karthago grunnlagt som fønikisk koloni på 800-tallet fvt., etter sagnet av Dido, en kongedatter fra Tyros. En skildring av denne byens utstrakte handelsforbindelser finnes i Det gamle testamente, Esekiel 27.

Det fantes en atskillig industrivirksomhet i Fønikia, særlig ble metallvarer, glass og tekstiler fremstilt. Tekstilene ble farget med purpur, utvunnet av purpursneglen ved en prosess som fønikerne klarte å holde hemmelig. Tallrike litterære referanser og metertykke lag av snegleskallrester vitner om en betydelig produksjon.

Fønikerne var likevel i langt mindre grad selvstendige oppfinnere og produsenter enn mellomhandlere og utbredere av andre folks kulturfrembringelser. I Fønikia møttes kulturelle strømninger fra Babylonia, Egypt, Lilleasia og vesterlandene. Fønikerne formidlet det «vestsemittiske» alfabet til grekerne, som kom til å danne grunnlaget for den greske skrift og som dermed ble opphav til de europeiske alfabetene. Man har svært lite kjennskap til Fønikias språk, bygd på noen innskrifter, men det er likevel klart at språket er nær beslektet med hebraisk.

Alt i det 3. årtusen fvt. stod Egypt i livlig handelsforbindelse med Fønikia, særlig med byen Byblos (fønikisk Gubla, hebraisk Gebal), hvor man eksporterte trær fra Libanon. Fra Egypt kom blant annet håndverks- og industriprodukter, papyrusruller og næringsmidler. I Fønikia har trolig egypterne lært seg skipsbyggingskunst; de kalte sine fartøyer Byblos-skip. De franske utgravningene i Byblos fra 1921 oppdaget fat med navn på egyptiske konger fra Det gamle rike og egyptiske arbeider med hieroglyfisk skrevne navn på kongene i Byblos.

Fønikerne hadde en polyteistisk religion, beslektet med egyptisk, babylonsk-assyrisk og særlig kanaanittisk gudstro. Vær- og fruktbarhetsguden Baal ble dyrket i mange forskjellige varianter.

Mens Tyros senere ble den mektigste byen, har formodentlig Sidon i en eldre tid spilt den mest fremtredende rollen da fønikerne kalles for sidoniere både hos Homer og i Det gamle testamente. Det var stadig en forbindelse med israelittene, som regel av vennskapelig art. Et eksempel på dette er pakten mellom Salomo og Hiram, kongen i Tyros (1 Kong 5).

En annen konge av Tyros gav sin datter Isebel (Jesabel) som hustru til den israelittiske kongen Akab, og den religiøse innflytelse fra Fønikia som da fulgte, ansporet israelittiske profeter til en bitter kamp mot det fønikiske hedenskap.

På grunn av sin beliggenhet og rikdom ble Fønikia et brennpunkt for stormaktspolitikken. Egypterne kom dit under sine krigstog nordover, blant annet Tuthmosis 3., Sethos 1., og Ramses 2. Assyrerne og nybabylonerne kom dit under forsøkene på å trenge frem til Middelhavet og videre til Egypt (blant annet Salmanassar 3. og følgende konger).

I 677 fvt. ble Sidon ødelagt, og i 668 måtte Tyros kapitulere. Tyros kom imidlertid til krefter igjen, og først etter 13 års beleiring lyktes det Nebukadnesar 2. å erobre byen i 573. Under kampene mellom Persia og Hellas stod fønikerne på persernes side. Aleksander den store måtte i 332 beleire Tyros i sju måneder innen byen ble erobret og ødelagt. Den ble bygd opp igjen og hørte, som Fønikia for øvrig, i romertiden med til provinsen Syria. Da hade imidlertid verdenshandelen funnet seg nye veier, og konsentrerte seg i det østlige Middelhav om den egyptiske byen Alexandria.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.