Vasco da Gama

Gamas kvalifikasjoner som leder av ekspedisjonen lå i utgangspunktet i hans status som medlem av Manuels hoff og hans tidligere sjøkrigserfaring. Det hersker likevel uenighet om bakgrunnen for utnevnelsen. Noen hevder at stillingen opprinnelig var tiltenkt hans far og at Gama ble aktuell først ved farens død. En annen tolkning går ut på at stillingen var tiltenkt hans eldre bror Paulo, og at Vasco ble utpekt da broren trakk seg (angivelig på grunn av svak helse).

Fra begynnelsen av 700-tallet ble den iberiske halvøya underlagt ulike islamske erobrere. Fra høymiddelalderen skjedde det en gradvis gjenerobring ved kristne kongedømmer, og det siste muslimske kongedømmet, Granada, falt i 1492. Den iberiske korstogsmentaliteten som oppstod under gjenerobringen, og revitaliseringen av denne etter erobringen av Granada, danner en viktig del av bakgrunnen for de portugisiske sjøreisene fra andre halvdel av 1400-tallet og inn på 1500-tallet.

Allerede umiddelbart etter at Columbus returnerte til fra sin første reise i 1493, ble det reist spørsmål om hvem som skulle tilkjennes retten til de nyoppdagede områdene. Kontroversen ble i løpet av 1490-årene forsøkt regulert ved en rekke avtaler som delte verden mellom Castilla (Spania) og Portugal. Den mest kjente er den tredje avtalen som ble inngått i Tordesillas 7. juni 1494, Tordesillas-avtalen. Under Karl 1s regime i Spania (1516–1555) skulle imidlertid delingstvisten tas opp igjen, med utgangspunkt i hvem som hadde retten til Molukkene.

Kong Johan 2, som hadde vært med på en innledende planlegging for å finne en sjøvei til India, døde i 1495 og ble etterfulgt av sin fetter og svoger, som overtok tronen som Manuel 1. Suksesjonen er betydningsfull fordi den i utgangspunktet var høyst usannsynlig. Johan hadde myrdet Manuels eldre bror og samtidig avfeiet Manuel som uegnet som tronpretendent. Johans senere godkjenning av Manuel som etterfølger kom først etter at kongen hadde mislyktes i å få anerkjent en illegitim sønn, Jorge, som sin rettmessige arving. Den usannsynlige tronbestigelsen fikk betydning for Manuels selvoppfatning ved at han kom til å oppfatte den som et ledd i Guds plan om utbredelse av kristendommen og bekjempelsen av muslimene, der han selv var utvalgt til å spille en viktig rolle.

Begivenheter i samtiden og forventninger til fremtiden var med på å forsterke det religiøse verdensbildet. For det første hadde trusselbildet av islam blitt aktualisert gjennom osmanernes erobring av Konstantinopel i 1453. For det andre nærmet året 1500 seg, og dette årstallet var forbundet med endetidsforestillinger. En monark med messianske forestillinger om sin egen rolle og en intensivering av religiøse forstillinger og forventninger i samtiden utgjorde dermed den umiddelbare kulturelle konteksten for Gamas sjøreiser til India.

Det området Gama kom til å operere i når ham kom til Asia kan avgrenses til sonen mellom kysten av Øst-Afrika og vestkysten av India, Malabar, med forbindelser til Rødehavet og Den persiske gulf i vest. Dette området, med videre forgreninger øst mot Sørøst-Asia og Kina og Japan, innbefattet også Det indonesiske arkipelet i sør, og dannet en sammenkjedet maritim handelssone. Sesongrytmen av seilinger i denne sonen var regulert av monsunvindsystemet. Sommermonsunen blåser fra sørvest inn over det indiske subkontinent og mot Himalaya fra juni til september, mens vindretningen i vintermonsunen, som varer fra desember til mars, kommer fra nordøst, ned fra Himalaya over India og ut i Indiahavet. Skiftningen mellom sommer- og vintermonsun danner en årviss gjentatt syklus, som fram til dampskipsteknologien regulerte et fast seilingsmønster i Det indiske hav.

Tre elementer var bærende i handelssystemet i Det indiske hav. For det første var de kyststatene som livnærte seg av handelen kosmopolitiske samfunn, med bakgrunn i de ulike gruppenes stilling i handelsaktiviteten. For det andre var de ulike kyststatene preget av toleranse, og rettet inn mot å garantere de ulike handelsfolkenes sikkerhet. For det tredje var det typisk for selve handelsaktiviteten til sjøs at den generelt hadde en fredelig karakter, og at sjørøveri var en lite utbredt aktivitet. I dette lå det også at de lokale handelsskipene i liten grad var utrustet for trefninger til sjøs.

Portugiserne kom til å bryte alle sedvanereglene i Det indiske hav, for det første ved å strebe etter monopolordninger på handelen, for det andre ved i stor grad å basere sin aktivitet på sjørøveri, og for det tredje ved sin religiøse intoleranse og militante anti-islamisme. Grunnlaget for å kunne føre denne politikken lå i portugisernes overlegne maritime militære slagkraft og deres vilje til å ta denne i bruk.

Flåten i Gamas første reise besto av tre skip; São Gabriel, en karakk kommandert av Gama selv; São Rafael, en karavell kommandert av broren Paulo da Gama; Berrio (senere omdøpt til São Miguel), kommandert av Nicolau Coelho, en nær familievenn, og et fraktskip av ukjent navn, kommandert av Gonçalo Nunes, en person fra Gamas faste følge. Nær familie og venner dannet med andre ord kjernen i lederskapet, et trekk som skulle gjentas og forsterkes under de følgende reisene.

Av det øvrige mannskapet var ti eller tolv degredados. Dette var menn som var blitt hentet fra Lisboas fengsler og som var tilbudt deltakelse som mannskap i ekspedisjonen i bytte for soning. Disse ble i kraft av sin status som «unnværlige» brukt som de første som ble sendt i land for å få rede på innstillingen hos den lokale befolkningen. En annen gruppe med en spesiell funksjon var tolker.

Skipene seilte ut fra Lisboa lørdag 8. juli 1497. Det var blant annet gitt i instruksjon at Gama skulle finne den sikreste og raskeste veien til Kapp det gode håp. Gamas navigeringstekniske nyvinning lå i at han i motsetning til forgjengerne, som Bartholomeu Dias, ikke seilte tett til Vest-Afrikakysten, men la kursen lengre mot vest ut i det åpne havet. Ved denne manøveren ble han i stand til å utnytte det sørlige Atlanterhavets vestavindsbelte som kunne bringe ham raskere til sørspissen av Afrika før han måtte legge kursen østover igjen.

Den 4. november 1497 nådde Gamas ekspedisjon land ved den afrikanske kysten, ikke langt fra Kapp det gode håp. Det første av ekspedisjonens navigeringsmål var oppfylt. Det hadde tatt 93 dager, en forkortning av den tidligere reisetiden på flere uker, og skipene hadde seilt den til da lengste sjøreisen på åpent hav, mer enn 9650 kilometer.

I begynnelsen av mars kom portugiserne til Mosambik, en av de mange handelsbyene på Øst-Afrikakysten. Byen representerte portugisernes første møte med den muslimske handelsverdenen ved Det indiske hav.

Selv om forholdet mellom portugiserne og Mosambik åpnet vennlig og sultanen sa seg villig til å bistå Gama med los for overfarten til India, endte forholdet i åpen konflikt. En av de portugisiske deltakerne i ekspedisjonen tilskrev denne vendingen opplysningen om deres ikke-muslimske trostilhørighet.

Det neste anløpet på Swahilikysten (Sørøst-Afrika) var Malindi (i dagens Kenya), en by med samme karakter som Mosambik. Her traff portugiserne på flere kristne og ble fortalt at det fantes langt flere av dem i India. Forholdet til Malindi forble godt, og sultanen gikk også i forbund med Portugal, ikke minst for å kunne stå imot den rivaliserende kyststaten Mombasa lengre sør.

24. april forlot Gamas flåte Malindi med kurs for India og nådde den 18. mai Malabarkysten, like ved byen Calicut. Forholdet mellom samudrien (den lokale herskeren av Calicut) og Gama kom til å arte seg som møtet med sultanen i Mosambik, ved å gå fra innledende høflighet til åpen konflikt.

Konflikten startet ved presentasjonen av Gamas gaver til samudrien, som herskerens utsendte representanter latterliggjorde og kontant avviste med begrunnelsen om at denne type gaver kunne være passende for en kjøpmann, men ikke for en hersker av samudriens rang. Calicut kom fra dette til å bli en av portugisernes hovedmotstandere i Det indiske hav.

Episoden har en strukturell dimensjon. Det var nemlig et vedvarende problem for portugiserne at de hadde så få varer å tilby som det fantes et marked for i Asia. Dette er med på å forklare at portugiserne kom til å legge vekt på plyndring, og at det å frakte varer mellom ulike havner i Asia etter hvert ble viktigere enn farten mellom Portugal og Asia.

Portugiserne tok med seg forestillingen om en religiøs todeling av verden mellom muslimer og kristne til India. Dermed var de i første omgang ikke i stand til å identifisere de lokale hinduistiske religionskultene, siden de åpenbart ikke var muslimske, som annet enn lokale varianter av kristendom. Slik ble billedlige gjengivelser av hindu-guder tolket som portrett av lokale, kristne helgener, ropet «Krishna» oppfattet som påkallelser av Kristus, og hindutempler forstått som kristne kirker.

10. juli 1499 ankret Nicolau Coelho opp utenfor Lisboa med skipet Berrio. Gamas skip ankom et par uker senere, men uten Gama selv, som var gått i land på Asorene for å begrave sin bror Paulo.

Ved Coelhos hjemkomst hadde reisen vart i 732 dager, og dekket en strekning på over 38 000 kilometer. Dødsraten hadde vært høy, mannskapet på da Gamas skip hadde ved ekspedisjonens begynnelse talt kanskje 170 mann, antakeligvis kom ikke flere enn rundt 55 tilbake i live.

Sett fra et asiatisk perspektiv kom portugisernes inntreden i handelssystemet i Det indiske hav i første omgang til å innebære en økende bruk av vold. I Europa kom Gamas oppdagelse av sjøveien til India for det første til å bedre Portugals posisjon og prestisje i Europa generelt, og i forholdet til Castilla spesielt.

Omlegging av krydderhandelen fra landruten til sjøveien var en kommersiell trussel mot den italienske bystaten Venezia, og førte til at republikken kom til å foreta en diplomatisk kursendring og orientere seg mot de islamske herskerne i Egypt, med forsøk på å danne anti-portugisiske allianser sammen med de islamske makthaverne. I kontrast til den pragmatisk-sekulære oppfatningen som lå i handlingsmåten til Venezia, er det typisk for den portugisiske tenkemåten til Manuel og hans hoff at det var meldingene om det store antallet kristne i India, og vitneutsagnene som bekreftet eksistensen av den mytiske prestekongen Johannes' rike som ble fremhevet og lagt vekt på etter hjemkomsten av Gamas første reise.

Før Gama la ut på sin andre ferd hadde kong Manuel sendt av gårde en ekspedisjon under ledelse av Pedro Álvares Cabral, som på seilingen til India kom til å oppdage Brasil ved å ha lagt kursen for langt mot øst. Flåten satte ut 9. mars 1500 og returnerte i 1501, med et skuffende resultat, både økonomisk og diplomatisk.

Allerede før Cabrals hjemkomst hadde Manuel sendt av gårde enda en ny ekspedisjon til India, under kommando av João da Nova. Nova hadde som primært oppdrag å konsolidere de fremgangene Manuel forestilte seg at Cabral allerede hadde sikret, nemlig masseomvendelser til kristendommen og underleggelse av India i stor skala. Novas resultat skulle imidlertid vise seg å være like skuffende som Cabrals.

Det skuffende resultatet fra Cabrals og Novas reiser danner bakgrunnen for at Gama ble sendt med en krigsflåte for å rydde opp i de portugisiske affærene i Asia i begynnelsen av februar 1503.

Gamas instrukser gikk ut på at han skulle konsolidere de portugisiske handelsstasjonene eller faktoriene som allerede var etablert, og tvinge flest mulig handelsbyer på kysten av Øst-Afrika og Malabarkysten til å inngå fordelaktige avtaler med portugiserne. Fremfor alt gjaldt dette den oppsetsige samudrien av Calicut, som også ovenfor Cabral og Nova hadde vist seg fiendtligsinnet.

En begivenhet som ble fordømt av Gamas samtidige og som i ettertiden har blitt stående som en skamplett på hans ettermæle, er hans angrep på det muslimske fartøyet Miri, som var på vei blant annet med pilegrimer i retur fra Mekka til Calicut.

Vanlig fremgangsmåte på Malabarkysten under piratangrep var for de angrepne å kjøpe seg fri ved forhandlinger. I tilbud om løsepenger med talsmannen på Miri nektet Gama å godta noen av forslagene. Skipet ble nådeløst plyndret og til slutt satt i brann og senket med besetning og passasjerer om bord, kvinner og barn inkludert.

Under oppholdet ved Malabarkysten under den andre reisen kom Gama særlig til å konsentrere seg om byene Cannanore, Calicut og Cochin. Av disse representerte særlig Calicut, ofte i allianse med Cannanore, hovedmotstanderne, mens Cochin var en tett alliert med portugiserne. Gamas fremgangsmåte når det gjelder de fiendtlige handelsbyene på Indias vestkyst kan minne om hans kompromissløshet i tilfellet Miri.

Illustrerende for Gamas uforsonlighet var hans svar på samudrien av Calicuts krav om at verdiene fra plyndringen av Miri skulle bli gitt tilbake eller erstattet. Kravet ble avvist med at samudrien var «like skikket til å være hersker som et palmetre».

Lovprisningene og æresbevisningene etter Gamas andre reise bidro til å rette opp usikkerheten som hadde oppstått etter Cabrals og Novas manglende suksess. Gama var i Manuels lovprisning ved hjemkomsten å betrakte som en mann på likefot med fortidens store helteskikkelser, en betvinger av islam, som hadde skaffet forbundsfeller med indiske herskere og brakt sin flåte trygt hjem, fullastet av rikdommer.

I Asia er perioden fra slutten av 1400- og begynnelsen av 1500-tallet preget av oppkomsten av to store riker i tillegg til Det osmanske riket (nå Tyrkia), nemlig Mughalriket i det nordlige India og Abbasideriket i Persia (nå Iran). Av disse var det særlig Det osmanske riket som til en viss grad opptrådte som sjømakt, og som portugiserne måtte ta med i beregningen for sine operasjoner i Rødehavet og Persiabukta.

I det portugisiske sjøimperiet var det blitt opprettet et visekonge-embete i 1505. Den første visekongen var Francisco de Almeida (1450–1510) som var visekonge fram til 1509. Hans posisjon ble overtatt av Afonso de Albuquerque, riktignok ikke med tittel som visekonge, men som øverstbefalende eller guvernør. Albuquerque er mest kjent for erobringen av Goa på Malabarkysten i 1510, og Malakka (nå i Malaysia) året etter. Goa ble gjort til senter for det portugisiske sjøveldet i India.

Mot slutten av sitt tredje opphold i India hadde Gama klaget over sterke og uforklarlige smerter. Han isolerte seg i fortet i Cochin og ga sine ordrer fra sengen i sitt rom. Klokken tre om morgenen den 24. desember døde Gama, etter å ha skriftet og sørget for returen for de to sønnene som var med på den tredje reisen.