osp

Osp. Tre, blad og frukt.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Artikkelstart

Osp er fem til tjue meter høye lauvtrær som hører til vierfamilien. Dette velkjente treslaget er vanlig i skog og åkerkanter i hele Norge og lett gjenkjennelig til alle årstider. Om våren ser man de lange hengende blomsteraksene, om sommeren er raslinga fra de runde, bukttanna bladene i den minste vind velkjent, om høsten får ospetrærne klare høstfarger i gult, oransje og rødt og om vinteren er stammene lett gjenkjennelige på sin olivengrønne farge.

Faktaboks

Også kjent som
asp
Etymologi
Populus er navn på poppel hos Cato den eldre, tremula er latin for skjelvende.
Vitenskapelig navn
Populus tremula
Beskrevet av
Carl von Linné

Utbredelse

Ospetrær i høstfarger
Ospetrær med høstfarger.
Ospetrær i høstfarger
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Treslaget har hatt lang tid på å tilpasse seg varierende norske, klimatiske forhold. Den innvandret som ett av de første treslagene rett etter istida for cirka 10 000 år sida. Det nordligste voksestedet i Norge for osp er på Gamvikneset i Øst-Finnmark. I Sør-Norge vokser den helt opp til 1200 meter over havet. Osp er vanlig i hele Norge. Trærne finnes i skog, både bartredominert og lauvtredominert, men osp danner sjelden store, rene bestander. I tørre lier kan osp finnes i rikelige mengder. Osp kan finnes helt opp mot fjellet og kan forekomme over tregrensa som busker. Det er mest osp på Sørlandet og på Østlandet.

Osp finnes i nesten hele Europa og i mesteparten av Asia utenom de tropiske og de arktiske strøkene. Det finnes spesielt mye osp i Russland. Arten finnes ikke i Nord-Amerika, men her finnes en svært lik art, amerikaosp, Populus tremuloides.

Beskrivelse

Ospeblader i ulike farger
Ospeblader om høsten finnes i mange klare, vakre farger. Her ses også de karakteristiske bladkantene.
Ospeblader i ulike farger
Lisens: CC BY NC SA 3.0
Ganger etter ospeminermøll
Ospeminermøllen har larver som lager ganger i ospelauvet.
Ganger etter ospeminermøll
Om høsten kan ospetrærne få fantastiske farger
Om høsten kan ospetrærne få fantastiske farger

Ospetrær kan bli tjue meter høye, men på skrinn jord er trærne mye mindre. Stammene er glatte og olivengrønne når trærne er unge, og i øvre deler på eldre trær. Eldre stammer sprekker opp og er mørkere. Bladene er meget karakteristiske, nær sirkelrunde eller med noe uttrukket spiss, men alltid med bukttanna kant.

Bladene er som regel glatte, men kan ha fine hår. På oversida er bladene friskt grønne, men de er noe mer grågrønne på undersida. Bladstilken er lang, ofte like lang som bladenes diameter. Bladstilken er flattrykt på tvers av bladplata. Det er dette som gjør at bladene beveger seg på den typiske måten selv i svak vind, bladene «skjelver som ospelauv».

Ospetrær har et vidt forgreina rotsystem som kan danne mange rotskudd. Bladene på slike rotskudd varierer mye i utseende og unge rotskudd kan ha blad som skiller seg fra vanlige blad på flere måter slik at de kan være vanskelig å kjenne igjen som ospeblad: De er ofte mye større, er hjerteforma eller mer avlange, de kan nærmest mangle den karakteristiske bukttanna kanten og de har annerledes overflate uten det vanlige voksaktige utseendet.

Om høsten blir de fleste ospeblader klart gule, men alle variasjoner fra gult via oransje til rødt og nærmest purpur kan forekomme.

Osp blomstrer før bladene utvikles om våren. Som slektningene i vierslekta er osp særbu, det vil si at det er separate hunntrær og hanntrær. Både hannblomster og hunnblomster finnes i lange, hengende aks som er dekka av hår. Siden arten er vindpollinert, mangler blomsterblader og hunnblomstene består av fruktemne med kort griffel og arr, mens hannblomstene har mange pollenbærere. Hunnaksene er grågrønne på grunn av den grønne fargen til de unge kapslene, mens hannaksene er rødbrune med grå «pels» på grunn av fargen på pollenknappene.

Fruktene er små kaspsler som sitter tett i tett i hunnaksene. Osp har små frø med rikelig frøull som gjør spredning med vind effektiv. Når kapslene er modne er hunnaksene dekka av hvitt frøull.

Vekstkrav

Ospetrær krever mye lys. Steder med oksygenrikt vanntilsig og moldrik jord utgjør de beste vokseplassene. På skrinn jord er trærne utsatt for råte. Ospa vokser også brukbart ved låge sommertemperaturer og klarer seg med en sommervarme på 7,5 grader. Dette tilsvarer kravet til dunbjørk. På god bonitet kan ospa bli 30 meter høg ved 80 års alder og ha en årlig middeltilvekst på 1,1 kubikkmeter per dekar. Ospetrær blir sjelden over 100 år, men enkeltindivider på inntil 150 år er påvist. De høyeste ospetrærne som er registrert i Norge er omlag 34 meter.

Statistikk

Landsskogtakseringen differensierer sine skogstatistikker mellom produktiv og uproduktiv mark for skogproduksjon, der grensa mellom disse er satt til en tilvekst på 0,1 kubikkmeter trevirke per dekar og år. Landsskogtakseringen har beregnet det totale volumet av osp på produktiv mark til cirka 16,2 millioner kubikkmeter. Dette er ca. 2 % av volumet av samtlige treslag i Norge på produktiv mark. I tillegg står det cirka 1 million kubikkmeter på uproduktiv mark.

Tilveksten av osp på produktive skogarealer utgjør cirka 368 000 kubikkmeter per daa og år. Dette er ca. 2 % av tilveksten for samtlige treslag på produktiv mark. I tillegg er tilveksten på uproduktiv mark cirka 26 000 kubikkmeter per daa og år. Osp er regnes blant de mest produktive lauvtrærne, men når kun opp til ca 80 % av tilveksten hos gran.

Skader og sykdommer

Stor ospebukk benytter rothalsen til osp for egglegging. Larvene vil så gnage ganger oppover i stammen. Disse gangene kan være opp til en meter lange. Ofte vil dette medføre råte, noe som gjør at deler av stammen ikke kan benyttes som skurvirke.

Ospeildkjuke kan medføre betydelig skade på ospetrærne. Sporene fester seg i sår på treet, soppen kan så bre seg helt fra rota til toppen.

Honningsopp er også en sopp som angriper osp. Også honningsoppen angriper ospetrærne ved rota, men angrepet går vanligvis ikke så langt oppover stammen som for ospeildkjuken.

Ospeminermøllen legger egg i ospeblader. Larvene som utvikles lager ganger under overhuden på bladene, og bladene blir seende ganske lyse ut. Det ser ikke ut til at dette skader treet noe særlig selv om trærne kan se helt hvite ut ved sterke angrep.

Innen skogbruk ønsker man ikke for mange ospetrær i en furubestand fordi osp er vert for furuas knekkesjukesopp som kan angripe unge furutrær og bidra til at de deformeres. Denne rustsoppen har vertsveksling mellom osp og furu (se knekkesjukesopp).

Reproduksjon og klonal vekst

Gjenståeende osp
Skogbrukere setter ofte igjen osper på hogstfeltet av hensyn til treslagets økologiske betydning i skogen.
Gjenståeende osp

Osp kan reprodusere og spre seg både seksuelt ved dannelse av frø som fraktes med vind og spirer til nye genetiske individer, og aseksuelt ved hjelp av nye skudd fra røttene og dermed dannelse av nye individer som vil være genetisk like opphavet; de er kloner. Ospa har meget stor evne til å utvikle både rotskudd og stubbeskudd. Vi kan få rotskudd fra et ospetre mange meter fra treet. Og dersom det hogges en osp vil vi raskt få stort oppslag av stubbeskudd.

Som følge av klonal vekst kan ett genetisk individ danne svært store kloner. Et kjent eksempel er fra den nordamerikanske søsterarten, amerikaosp, der det er påvist en klon på Colorado-platået i staten Utah i USA som antas å dekke om lag 44 hektar med anslagsvis 47 000 enkeltstammer. Denne klonen som har fått navnet «Pando», antas å være flere tusen år gammel.

Flere undersøkelser med genetiske analysemetoder har vist at slike store kloner trolig er ganske sjeldne både hos amerikaosp og vår europeiske osp. De fleste bestander som er undersøkt har genetiske individer som kun består av én eller en håndfull stammer. Dette kan tyde på at variasjonen som introduseres ved seksuell reproduksjon er fordelaktig i de fleste tilfeller, men at osp har mulighet til omfattende klonal vekst under gunstige og stabile forhold.

Økologisk betydning

Favorittmat.
Flere dyrearter har osp som favorittmat. Her er det haren som har kost seg med bark og kvist.
Favorittmat.

Ospa er viktig for mange andre arter, blant annet sopp, lav, insekter, fugler og pattedyr. Kvist, knopper og bark er populær vintermat for blant annet elg, rådyr og hare som også beiter på bjørk om vinteren, men fortrekker osp.

Treslaget er beverens favorittkost, og i områder med bever kan vi finne stammedeler som er «kvistet og barket» av bever. Hakkespetter lager forholdsvis lett hull i stammene. Hullene benyttes først som rugehull for spettene, men kan seinere tas i bruk av en rekke andre fuglearter som sjøl klarer å lage slike hull. Store, gamle osper bør derfor bevares i skogslandskapet som såkalte livsløpstrær, og få lov til å utvikle seg til de dør.

En rekke sopparter finnes på bladene, slik som ospeskurv, osperust og knekkesyke. Osp er også habitat for en rekke kjuker som ildkjuke og flatkjuke. Ospebark er levested for en rekke lavarter, særlig hyppig og iøynefallende er den oransjegule vanlig messinglav på osper i kulturlandskapet.

Mange insektlarver lever i ospeved, slik som billeartene sinoberbille, stor ospebukk og ospetømmerbukk. Også flere sommerfugler har larver i ospeved, som stor ospeglassvinge og svartvinget ospeglass. Billearten sigarruller bruker ospeblad som sted for eggene.

Bruk av veden

Hestestall.
Tidligere brukte man alltid ospeplank i hestestallene fordi ospvirket danner treull i stedet for fliser når hestene står og karver. Ved ei gammel skogsarbeiderbu i Nordre Osen, Østerdalen.
Hestestall.
Ospevirke.
Ospevirket er lyst og mørkner lite sjøl etter langvarig solpåvirkning.
Ospeved.
Ospeved er forholdsvis lett og inneholder derfor mindre energi per volumenhet enn mange andre treslag. Men ospeved kan egne seg godt i de perioder man ikke trenger så mye varme, som om høsten og våren.

Ospeveden er lys, nesten hvit, og uten kjerneved. Tettheten ved 15 prosent fuktighet er cirka 0,49 g/cm3. Den er lett og relativt løs, men seig og oftest temmelig rettfibrig. Osp har vært brukt til bygningsvirke, særlig som plank, men også til utvendig kledning og til innvendig panel. Den er holdbar når den er tørr, og hevdes å øke i hardhet med tiden. Ospevirke er ansett som ganske motstandsdyktig mot insekter, også husbukk.

Ospevirke har mange gode bruksegenskaper, noe som ble breiere utnytta i tidligere tider. Trevirket var obligatorisk som gulvbord i hestestaller. Årsaken er at ospa ikke danner fliser når hestene stå og karver mot gulvet. Andre treslag vil da lett danne fliser som kan trenge inn i hestehovene, mens ospevirket kun blir fine tråder av treull som ikke skader hestene.

Før introduksjonen av plast benyttet man osp til å produsere treull som ble brukt til å pakke inn skjøre gjenstander som glass. I dag er det et stort behov for å redusere plastbruken, og treull kan være et alternativ til bobleplast for innpakking. Ospevirket er svært lett og isolerer godt. Materialer av osp er derfor meget godt egnet til bruk på bad, i badstuer, i kjølerom og matboder. Materialer av osp er i tillegg helt luktfrie og egner seg derfor ekstra godt til bruk på steder hvor det lagres matvarer.

De fleste treslag har forskjellig varmeledningsevne i sjølve trevirket og i kvistene. Men hos ospa er den lik. Benyttes eksempelvis gran i benker i badstue vil man lett brenne seg når man setter seg på en kvist. Dette skjer ikke hvis benken er laget av osp. Ospa inneholder ikke kvae, dette er også en stor fordel ved bruk av virket i badstuer.

Innendørs kledning av flere andre treslag mørkner lett når de blir utsatt for sollys over en periode. Men det lyse ospevirket holder seg lyst, også uten overflatebehandling.

Sidens osp har låg egenvekt sammenlignet med andre treslag, gir den mindre varme per volumenhet enn eksempelvis bjørk. En kubikkmeter osp med 17 % fuktighet inneholder totalt 2079 kWt. Dette er 80 % av energimengden i bjørk.

Den mest kjente anvendelsen av osp er til fyrstikker, fordi treslaget brenner rolig og uten etterglød. Andre anvendelser er til finér, tresko, modellbygging og til kjemisk og mekanisk masse.

Osp ble tidligere brukt til dyrefôr, både som nødfôr og til vanlig. Både lauv, kvister og bark ble mange steder rutinemessig sanka inn.

Folketro

I eldre tider tok man varsel for høyavlingen av bladverket på ospetreet. Var det sparsomt med løv, ville det bli godt år; var løvet tett og stort, kunne man vente dårlig avling.

Det finnes mange sagn om grunnen til at ospebladene aldri er stille. Noen forteller at jomfru Maria søkte ly under en osp en gang det regnet, men ospen klarte ikke å holde bladene i ro, og det dryppet på henne. Til straff skulle den aldri få holde bladene stille. I andre legender fortelles det at Kristi kors var laget av osp.

Navn

Osp med varianter er enerådende som navn i Norge. Asp er vanlig noen steder og er vanlig i samsetninger som geografiske navn som Asplia og Aspedal. Asp var vanligere tidligere, trolig etter påvirkning fra dansk. En annen vanlig variant er øsp.

Osp er et meget gammelt ord som kan følges tilbake til norrønt, germansk og enda lenger tilbake, men ordets betydning utover som navn på treet er uviss. Varianter av osp er navnet på arten på mange europeiske språk også, asp på svensk og dansk, aspen på engelsk og espe på tysk.

Les mer i Store norske leksikon

Faktaboks

osp
Populus tremula
Artsdatabanken-ID
102641
GBIF-ID
3040249

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg