edelløvskog

Edelløvskog, skog dominert av varmekjære og oftest næringskrevende arter av løvtrær. Som edle løvtrær regnes alm, lind, lønn, ask, hassel, eike-artene, bøk og svartor. Slik edelløvskog finnes i lavereliggende strøk av landet; på Østlandet nordover til Mjøsa og enkelte gunstige lokaliteter i dalene, på Sørlandet og Vestlandet, i Trøndelag, og gradvis mer spredt langs kysten nordover til Nordland. Edelløvskog finnes gjerne på sør- og vestvendte lokaliteter, på steder der det er god innstråling av lys og varme.

De norske edelløvskogene kan sees på som de nordligste utløpere av de mellomeuropeiske skogene, der slik løvskog er (eller har vært) den vesentlige skogtype. Mot nord eller mot høyereliggende strøk går edelløvskogen (den nemorale sone) over i barskog (den boreale sone), med en mer eller mindre tydelig overgangssone med blandingsskog (den boreonemorale sone). Løvskogssonen strekker seg, liksom barskogsbeltet, både over det Eurasiatiske og det Amerikanske kontinent, og mange slekter av planter og dyr er representert begge steder. Bladfall fra de fleste edelløvtrærne gir en næringsrik humus med basisk eller nøytral reaksjon. Sammen med aktiviteten til meitemark og mikroorganismer fører dette til dannelse av næringsrikt jordsmonn og brunjordsprofil. En unntagelse er eike- og bøkeskoger der jordsmonnet kan bli surt med podsolprofil.

Tresjiktet er preget av de nevnte treartene, av og til i blanding med mer hardføre arter som hegg og gråor. Normalt er ingen enkeltarter enerådende; oftest er det flere arter i blandede bestander. Hassel, leddved, krossved, tysbast og alperips danner gjerne rike busksjikt. Lys- og fuktighetsforholdene er avgjørende for undervegetasjonens utforming. I noe fuktigere edelløvskog der ask kan spille en viktig rolle som skogstre, finnes gullstjerne, hvitveis, maigull, lerkespore og andre tidligblomstrende vårplanter som utnytter lystilgangen før trærne utvikler bladverk om våren. Tørrere, mer åpne edelløvskoger har en rik flora av næringskrevende gress og urter, mens lyngarter stort sett mangler. Krattfiol, vårerteknapp, myske, tannrot og trollbær er vanlige i østlandske edelløvskoger, mens skogbunnen i de vestnorske, varmekjære løvskogene ofte kan være fullstendig dekket av ramsløk. Eike- og bøkeskoger på fattig berggrunn kan ha en undervegetasjon som ligner barskogens bunnflora. I bøkeskog kan undervegetasjonen mangle helt, bl.a. fordi lystilgangen er svært dårlig.

Løvskogsregionen er preget av et rikt insektliv, både som nedbrytere i jord og dødt treverk, og i den levende vegetasjonen. Dette fører til en rik fuglefauna. Naturskog har høye bestander av bl.a. spetter og hulerugende fuglearter, trostefugler, sangere, kattugle, spurve- og hønsehauk. Opprinnelig fantes villsvin, rådyr, dådyr, bever, ulv, gaupe og bjørn vidt utbredt i de europeiske løvskogsområdene, men mange av disse artene er i dag sterkt redusert eller helt borte. Norske edelløvskoger utmerker seg først og fremst med artsrike fuglefaunaer hvor tettheten av hekkende fugler er høy. Også mange insekter har sine eneste forekomster i landet knyttet til edelløvskoger.